Kureren by Gyldendal Norsk Forlag

«… solid i alle ledd.»

«… mens vi venter på at kriminallitteraturen skal gjenskape seg selv på mystisk vis, er det en stor glede å se at noen holder vann fremdeles. Kjell Ola Dahl gjør det.»

1942 blir den jødiske kureren Ester forrådt, og hun unngår med nød og neppe å arresteres av Gestapo. I all hast flykter hun til Sverige. Slik redder hun livet; familien hun etterlater i Oslo,

deporteres til Auschwitz.

LEIF EKLE, NRK P2

«Utmerket krimbok …» INGER MARIE ELLINGSEN, SANDEFJORDS BLAD

Om Kvinnen i plast (2010): «Den skal stå tidleg opp som vil gjere ein like bra jobb som Kjell Ola Dahl med å snekre i hop ei komplisert krimgåte og plassere henne i eit truverdig miljø i dagens Oslo.» ASBJØRN SJØSTRAND, BERGENS TIDENDE

«Kvinnen i plast nærmest krever å bli lest.» LEIF EKLE, NRK P2

«Få er bedre enn Kjell Ola Dahl til å skrive filmatiske scener.» ARNE GUTTORMSEN, VÅRT LAND

«Kjell Ola Dahl leverer varene. Hver gang.»

I Stockholm møter hun motstandshelten Gerhard Falkum, som har etterlatt sin lille datter og flyktet fra tyskerne og mistanken om drap på sin kone, som hjalp Ester over til Sverige. Deres gryende forhold tar brått slutt da Falkum tilsynelatende omkommer i en brann.

I 1967 dukker Gerhard Falkum så opp i Oslo, etter å ha vært erklært død siden 1943. Men hvorfor kommer han først nå, 24 år etter?

Hendelsene under krigen tar tak i Ester på ny. Hun har i sin tid returnert til Norge etter å ha vært tilknyttet den israelske etterretningen siden krigens slutt. Nå får hun nye opplysninger om Gerhard Falkum, opplysninger som gjør at hun må gripe tilbake i sin fortid, og hente

K J E LL O LA DAH L K U R E R E N

TORBJØRN EKELUND, DAGBLADET

DAH L

KJELL OLA DAHL debuterte i 1993, og har siden utgitt en rekke kritikerroste kriminalromaner, blant andre En liten gyllen ring, som han fikk Rivertonprisen for. Hans kriminalromaner utgis i en lang rekke land. www.kjelloladahl.no

frem de kampferdighetene hun ikke har brukt på lenge.

ANITA HARTVIKSEN RAVN, RANA BLAD

Om Lindeman & Sachs (2006): «Kanskje en av de beste romanene fra finansmiljøet i Norge.» TRYGVE HEGNAR, KAPITAL

FOTO: ROLF M. AAGAARD

K J E L L O LA

Om Isbaderen (2011):

K U R E R E N «HEVNEN ER EN TROLØS TJENER»

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-46143-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kjell Ola Dahl

Kureren Kriminalroman

Hevnen er en trolĂ¸s tjener

Oslo, august 2015

I Turid slår av radioen. Hun nyter stillheten og legger hånden på duken der morgensolen har tegnet en rute gjennom vinduet. Det varmer. Hun liker å kjenne slike ting. Robert har lagt avisene på bordet. Hun drar til seg Aftenposten. Begynner å bla. Nyhetssidene, reisereportasjer, artikler om nye TVserier. Blikket stanser på en artikkel om hva man kan finne på auksjoner. Først ser hun på bildet, så leser hun litt av teksten. Fortsatt kan man finne skatter i norske auksjonshus. Det unike armbåndet på bildet er taksert til over hundre tusen kroner. Så ser hun på bildet igjen. Turid retter ryggen, tar av brillene og pusser dem med ermet, tar dem på igjen. Auksjonarius Guri Holter legger ikke skjul på at de er stolte over å kunne framby denne attraksjonen. Smykket ventes å gå over prisantydning. «Vi har allerede fått inn seriøse bud,» sier Holter. Dette er vanvittig, tenker Turid. Prisen er én ting. Men at det legges ut for salg? Det er førtiåtte år siden hun så armbåndet sist. Da hadde hun hatt det om håndleddet. Turid reiser seg opp fra kjøkkenstolen. Hun ser på uret som henger på veggen over komfyren. Klokken er blitt ti på formiddagen. Hun snur seg mot vinduet og ser ut. Hun kan se 7

ryggen på Robert der ute, bøyd over blomsterbedet foran gullregnen ved gjerdet. Hun er opprørt, men ønsker ikke å fortelle dette til Robert, ikke ennå. Hun går opp trappen og inn på sitt gamle hjemmekontor. Hun går bort til rullearkivet som står klemt inn mot veggen ved siden av skrivebordet. Robert klager over at hun aldri kaster noe. Tenk det, sier Turid til seg selv. Skal se om det ikke kan være nyttig å ha den slags svakheter. Det tar henne bare få minutter å finne dokumentet hun leter etter. Hun gir seg selv et kritisk blikk i speilet. Hun kan ikke gå slik. En halv time senere møter hun Robert i døren. Hun hadde håpet å slippe. Som regel går han inn gjennom verandadøren når han arbeider i hagen. Men nå har han av en eller annen grunn valgt å ta runden rundt huset for å komme inn. Arbeidshanskene hans er skitne av jord, og han stryker seg over kinnet med underarmen. «Skal du ut?» «En liten tur til byen,» sier hun. «Har du fått sms-reklame om tilbud nå igjen?» Hun nikker smilende. «Julepresanger, Robert. Ullundertøy på salg.» Han rister oppgitt på hodet og går inn. Turid går mot stoppestedet for T-banen. Irritert på seg selv fordi hun velger å lyve for Robert i slike situasjoner. Men han ville ikke nøyd seg med en kort forklaring. Han ville begynt å spørre. Hun har ingen svar og vil derfor slippe å høre spørsmålene. Da hun ser et par kjente fjes i flokken som venter på perrongen, kjenner hun at hun fortsatt vil være alene. Hun krysser skinnene og fortsetter bort til den enslige drosjen som står på holdeplassen. Åpner bakdøren og setter seg inn. Sjåføren legger sammen avisen han har lest i, og ser spørrende på 8

henne i speilet. «Jeg skal til Tollboden,» sier hun og leter opp telefonen der hun har notert adressen. «Den ligger faktisk i Tollbugaten.» Guri Holter viser seg å være en kvinne mellom førti og femti. Hun har på seg en grå ullkjole som er litt for ettersittende med tanke på de mange kiloene hun har rundt magen. Omkring halsen har hun et rosa sjal i kunstsilke. Det er bevisst valgt for å gi farge, tenker Turid og synes valget er dårlig. Rosa blir for påtrengende. Sjalet ligger der som et skrik om kamuflering av dobbelthake og halsrynker. Håret hennes er stritt med pannelugg. Det er sikkert moderne, tenker Turid. Guri Holter ser i høyeste grad moderne ut. Ringene på fingrene er prydet med store, uformelige steiner. Kunsthåndverk. Da oppdager hun at Guri Holter har lange, rundfilte negler, lakket i samme rosa farge som sjalet. Guri Holter er altså en pertentlig person med sans for detaljer, tenker Turid. Det er høyt under taket, og den digre hallen i Tollboden gir ekko av alle lyder: Døren som slamrer igjen. Hælene mot golvet klakker som om Turid var en nyskodd hest på vei over brostein. Et kompressorbor bråker utenfor vinduet som står på gløtt. Som om de tenker samme tanke, lukker Guri Holter vinduet og spør med ryggen til hva hun kan hjelpe med. Turid forklarer at det gjelder armbåndet som var avbildet i Aftenposten. Guri Holter sier at Turid trygt kan legge inn bud på telefon eller via internett. Turid rister på hodet. «Armbåndet er stjålet. Det er tyvegods. Dere kan ikke selge ting som tilhører andre.» Nå har ikke Guri Holter noe å si. Hun ser alvorlig og spørrende på henne. Turid åpner vesken og rekker henne papirene. 9

Guri Holter vil ikke ta imot dem. Hun ser fra papirene og opp på Turid. «Jeg forstår ikke. Hva er det du antyder?» «Anmeldelsen. Jeg anmeldte smykket stjålet på slutten av sekstitallet. Jeg hadde ikke noe særlig håp om få det igjen, men jeg leverte faktisk anmeldelsen med tanke på at en situasjon som denne kunne oppstå.» Turid rister på papirene for å få kvinnen til å ta dem. «Det er en detaljert beskrivelse her i dokumentene fra den gang. Også av graveringene.» Guri Holter ser på papirene igjen uten å ta dem. Ser opp. Hun tenker seg om. «Jeg vet ikke mye om dette,» sier hun. «Hvis du vil at vi skal trekke dette objektet fra auksjonen, må du nesten kontakte politiet.» Hun tenker seg om. «Eller en advokat.» Turid ser trett på henne. Vurderer om hun skal si det, om hun skal gjøre Guri Holter forlegen ved å fortelle at hun selv er advokat. Pensjonert riktignok, men dog. Turid velger å tie. Forsøker isteden å tenke på hva som egentlig er lurest å gjøre annet enn det hun har gjort til nå. Melde fra. Neste skritt: Kreve armbåndet utlevert. Ikke her og nå. Det er for hysterisk. La Guri Holter få lov til å drive litt saksbehandling først. «Jo,» sier Guri Holter. «Kanskje en advokat er det beste. Vet ikke hva politiet kan gjøre i en slik sak egentlig. Jeg har faktisk ikke vært borti slike situasjoner før. Og du hevder at smykket er ditt? Har du kjøpt det?» Turid rister på hodet. «Det er et arvestykke. En av de veldig få tingene jeg hadde etter min mor.» Turid har ikke noe særlig mer å legge til. Hun vet bare at hun vil til bunns i dette. Og hun vil stanse salget. De to kvinnene blir stående lenge og se på hverandre, og det blir Guri Holter som til slutt griper ordet. «Jeg tror det beste du kan gjøre, er å ta kontakt med en advokat. Jeg skal ta saken opp med ledelsen, og så kontakter vi deg en av de nærmeste dagene.» 10

Turid ser på denne kvinnen og har den samme følelsen hun pleier å få når hun går til fastlegen og snakker om svimmelhetsanfallene. Legen tror ikke på henne. Legen snakker henne etter munnen. Denne kvinnen tror ikke på henne. Guri Holter snakker henne etter munnen. Guri Holter vil ha henne ut av rommet, ut av ekspedisjonen, ut av denne fæle bygningen. Turid rekker fram papirene igjen. Guri Holter holder hendene opp avvergende. «Jeg vet ikke …» «Ta dem. Hvis du vil ha navnet mitt og adressen.» Guri Holter tar papirene, og Turid snur seg uten et ord. Hun tenker på sin mor og all urettferdigheten som aldri er gjort opp. Hun vet, mens hun forsiktig går ned trappen trinn for trinn, at hun har bestemt seg. Denne gangen skal hun vinne. For sin mors skyld. Ute blir hun stående og myse mot det skarpe lyset. Rusler mot Østbanehallen, går inn og finner et ledig bord. Slår opp i telefonlisten sin på mobiltelefonen. Hun kjenner bare én person som kan få ting til å skje i en sak som denne. Hun ringer Vidar Føyn og hører da han svarer at han kjører bil. Han roper og er i overkant euforisk i stemmen. Turid kommer på at det er fredag. Antakelig er Vidar på vei til hytta på Tjøme. «Smykke? Kan ikke du fortelle disse greiene til noen på forværelset, Turid?» Men Turid er bestemt. Hun sier at hun vil ha Vidar til å gjøre det. «Det handler om moren min.» Vidar knegger. «Hvilken av mødrene dine, Turid?» «Min biologiske mor, Vidar. Hun som ble drept.»

Oslo, oktober 1942

I Forhjulet havner nedi sporet i trikkeskinnen. Hun vrir på styret, men for sent. Hun kommer til å falle. Forhjulet følger sporet, sykkelen tipper og hun hopper av, løper noen skritt for ikke å miste balansen, sklir og lander nesten på rumpa, men klarer å holde seg på beina akkurat idet sykkelen skramler mot brosteinen. Dette må se idiotisk ut, tenker hun. Stillheten der bak forteller at alle følger med, passasjerene som venter på holdeplassen. Ester blir stående og børste klærne uten å se opp, uten å se på dem. Da er det at en hånd løfter sykkelen. Grønt erme. Uniform. En soldat. Geværløpet peker over skulderen hans, rett på henne. Esters blikk trekkes mot det runde hullet i geværløpet. Han snakker, men hun får ikke med seg noe av det han sier. Endelig retter han ryggen. Geværløpet peker opp. Hun tar imot sykkelen og sier takk, først på norsk, så på tysk og til slutt på engelsk. Det siste er visst morsomt. Han sier på tysk: «Ser De ikke at jeg er tysk?» Han ler. Det er en pussig latter. Den brede munnen hoster fram korte pipelyder, som et knirkende hjul. Han ser snill ut. Uskyldig, tenker hun. Litt dum. Skulle bare visst hvem han bruker galanteriet på. Hun plasserer venstre fot på pedalen, sparker fra, setter seg på sykkelen og triller nedover mot Slottsparken uten å se seg 12

tilbake. Nærmer seg krysset ved Parkveien, bremser i tilfelle det kommer biler. Ingen å se. Svinger til venstre, trår på, runder parken, må bremse for en mann som løper over gata, før hun igjen fortsetter med vind i håret inn Sven Bruns gate. Bremser i bakken. Saktner farten mer for å klare svingen til høyre i Pilestredet. Skydekket brytes og hun får sol i ansiktet. Lav sol, oktobersol. Hun kikker fort ned på skjørtet. En flekk. Hun drar folden opp. Beina blottes til over knærne og hun hører flerstemt plystring. Snur på hodet. Oppdager to tyske soldater som står på hjørnet og hoier. Hun mister nesten balansen igjen, men redder seg inn og slipper skjørtet ned. Mer plystring. Hun svinger inn i gården. Bremser. Går av sykkelen. Lener den mot veggen. Blir stående og puste med åpen munn og lytte. Hun teller inni seg. Ser samtidig inn i gården på klaser med vått løv og snuser inn lukten av brent koks. En skjære hopper fra lokket på den ene søppelkassen til den andre, flakser med vingene og blir borte. Ester holder pusten for å få med seg alle lyder. Men ingenting skjer i porten, ingen skritt. Heller ikke i gården. Hun ser seg kjapt rundt og går bort til den nærmeste søppelkassen og mursteinen som ligger bak den, inntil veggen. Hun holder pusten for å slippe å kjenne den sure eimen fra søppelkassen. Så kipper hun fort av seg skoen og plukker ut papirene; hun gjemmer dem under mursteinen, tar på seg skoen igjen og kan ikke komme seg fort nok av gårde. Det er blitt tyngre å trå. Hun burde satt kurs for Kirkeristen med en gang. Papirene ville hun hatt hele dagen på å levere fra seg. Det var den praktiske Ester som tenkte at papirene måtte leveres, og at gården i Pilestredet lå på veien. Stikke innom der først. Men nå strømmer engstelsen på. Redselen for ikke å ha nok tid. Det er lite folk i gatene. Det er tidlig. Men kanskje ikke tidlig nok. Ester ser klokker overalt. Over urmakerforretninger, på kirketårn. Freia-uret. Forsøker å tenke på 13

noe annet. Sykler opp Apotekergata og svinger ned mot Stortorget. Snart har hun høy fart mot Domkirken. Øynene dras mot klokken i tårnet. Hun hopper av sykkelen på hjørnet av Glasmagasinet. Kikker seg fort til begge sider og løper over gata med sykkelen ved siden av seg. Bråstanser da hun ser menn i uniform utenfor butikken. Står stille et lite sekund før hun fortsetter bevegelsen framover. Triller sykkelen langs butikkvinduene, langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet. Holder på håndbremsen i nedoverbakken. En av de uniformerte klistrer opp en plakat på utstillingsvinduet. Han stryker håndflaten nedover plakaten og er fornøyd med resultatet. Går til siden. Judisches Geschäft. Ester kniper øynene sammen og leser plakaten en gang til. Og enda en gang. Da høres høylytte rop fra butikken. En mann i sivile klær – det er pappa – slepes ut gjennom døren. En mann i svart uniform river ham med seg, Ester står stille og ser. De roper på norsk. De ber ham være rolig enda han ikke rører seg. Ser bare bortkommen ut. Jakken er åpen og han er barhodet, han bærer hatten i hånden. Snubler idet politimannen slipper ham. Han faller først ned på kne. Reiser seg så opp og forsøker å børste skitt av knærne. Den andre politimannen griper ham på ny og skyver ham inn i rommet bak i politibilen, som står ved fortauskanten. Bakdøren braker igjen. Som om han ble slukt av en jernkjeft. Ester ser litt av farens ansikt i gittervinduet. Hårfestet, lokken som faller over pannen og litt av brillene. Da er det at han oppdager henne. De veksler blikk. Hånden hans finner gitteret i dørvinduet. Hun lukker øynene og angrer at hun så på. Hun ville ha skånet ham for ydmykelsen. Derfor hører hun ikke med en gang at politimannen roper. Den svartkledde mannen peker. Hun forstår ikke. Slipper 14

en av hendene som holder sykkelstyret. Peker på seg selv. Meg? «Du, ja!» Ester står som lammet. Hun får ikke til annet enn å stå stille og se på mannen som fekter med armene. Da skjønner hun. «Se til å komme deg vekk!» Politibilen skal rygge, og hun står i veien. Med bøyd hode drar hun med seg sykkelen opp på fortauet. Skjermene skramler. Bilen kjører mot Østbanen. Den svinger rundt et hjørne og blir borte. Hun kaster et blikk over skulderen. En liten gruppe politifolk holder stadig på utenfor butikken. En av dem føyser nysgjerrige unna. En annen forsegler inngangsdøren med kjetting og hengelås. Den tredje maler med hvitt på døren. Stengt (Jøde) Ester triller sykkelen bortover Torggata. Stanser opp. Hun aner ikke hvor hun er på vei. En person bak henne kolliderer nesten med sykkelen, banner og passerer. Ester ser omkring seg. Verden er som før. Folk strømmer fram og tilbake på fortauene. En kvinne koster utenfor inngangen til Christiania Dampkjøkken. Frisøren plasserer skiltet utenfor inngangsdøren sin. Slik er det å dø, tenker hun. Du er borte, men verden bryr seg ikke. Du dør og noen spiser en kringle. Hun fortsetter til fots med hendene på sykkelstyret og kjenner ikke annet enn at hun fryser. Lener sykkelen mot hoften, slipper styret. Hendene skjelver. Hun har stoppet opp ved kiosken med takreklame for Tenor halspastiller. En kvinne med handlenett kommer ut fra passasjen under Folketeateret. Ester registrerer den ferme skikkelsen i øyekroken. Synet er kjent. Den vaggende gangen, den utstrakte armen som liksom justerer balansen mens hun går, og den pussige hatten. Det er Ada som bor over gangen hjemme. 15

Ada griper henne i armen og sier at Ester ikke må gå hjem. Ester svarer automatisk. Hun vet det. Hun var der da de kom i dag tidlig. Ada ser seg rundt for å se om noen lytter. «Er det noe sted du kan være,» hvisker hun. «Holde deg unna politiet?» Ester forsøker å tenke, nikker. «Jeg tror det.» Ada legger armene om henne. Kroppen er stor og myk. Omfavnelsen gjør at Ester ikke klarer å hindre sykkelen i å ramle i bakken. Hun bøyer seg og løfter opp sykkelen, nikker igjen og forsikrer: «Jeg vet hvor jeg kan gå.»

II Det bråker når hun trår. Motbakken i Uelands gate blir brattere, men Ester blir sittende på setet. Tar i med begge beina. Nærmer seg forlegningen med lastebilene og tyske soldater. Ser ned på forhjulet og skjermen, som er blitt skjev. Pedalen skraper mot en bulk i kjedekassen hver gang hun tråkker ned. Hun har ikke lagt merke til det før nå. Det må ha skjedd på Youngstorget da Ada klemte og sykkelen veltet. Hun er varm. Motbakken tar på. Det går saktere og saktere. Men hun vil ikke gå av sykkelen, vil ikke stanse foran soldatene. Endelig er hun oppe, nå går det lettere. Hun fortsetter forbi ulvetrappen. Trærne på St. Hanshaugen har røde kroner. Hun svinger inn til venstre. Enda en stigning. Men så er det nedover igjen. Hun triller inn i gården. Hun går opp trappene og banker på døren til en leilighet i andre. Tre kjappe, så en liten pause, en kort og tre dunk med lengre mellomrom. Det er helt stille på innsiden. Endelig høres lyden av vrideren som går rundt, døren blir 16

åpnet og der står Åse med jentungen på armen. «Det er Ester,» sier Åse over skulderen og holder døren åpen. En annen dag ville Ester snakket babyspråk, kløpet lille Turid på kinnet og dikket. Men ikke i dag. Ester går inn og spenner skoene av seg. «Ester?» Hun orker ikke møte venninnens bekymrede blikk med det samme. Går isteden ut på kjøkkenet. Her står Gerhard. Det ser ut som han er på vei ut, kledd i nikkers og ullgenser. Gerhard henter ut av skapet en bunke aviser som bærer preg av nettopp å være stuet inn dit. «Du skremte oss,» sier han og henter opp en liten koffert, legger den på bordet og legger avisene nedi. Ester plukker opp et eksemplar. Leser uten å få med seg teksten. Oppdager bare at avisen ser annerledes ut. Ingen tittel på tittelbladet. «Hvor er avisnavnet?» «De har bestemt seg for å ta det vekk.» «Hvorfor det?» «På grunn av den nye bestemmelsen. Dødsstraff.» «De tror jeg risikerer mindre dødsstraff når jeg leverer avisene uten overskriften?» Gerhard trekker på skuldrene. «Hvis du blir tatt, har du et argument. Du ante ikke at det var aviser du gikk rundt med.» Ester ramler ned på en kjøkkenstol. Hun ser ned. Kjenner fortsatt Åses øyne hvile på seg. «Ester, hva er det?» Hun trekker pusten dypt inn. «De har tatt faren min.» Der var det sagt. Katastrofen levert. Det er blitt helt stille på kjøkkenet. «Tyskerne?» Det er Gerhard som bryter stillheten. «Hirden og politiet. De arresterer jøder. De kom på døren 17

i dag tidlig for å hente pappa, men han var ikke der. Han har sovet i butikken siden hærverket begynte. Jeg skyndte meg ned for å si fra. Men rakk det ikke. Måtte se på da han ble arrestert. De har stengt butikken. Stengt den med kjetting.» Ingen sier noe. Ester kjenner hun blir irritert på denne stillheten, medfølelsen og hjelpeløsheten. «De kaster oss ut av leiligheten. Mamma har reist til farmor, og jeg kan ikke bo i mitt eget hjem.» De to ser bare uforstående på henne. «Det er sant. Vi er kastet ut. Nå er det blitt sånn som i Tyskland her også.» Åse rekker barnet til Gerhard. Hun setter seg på huk og legger hendene på Esters knær. «Du kan bo her.» Ester rister på hodet. Åse insisterer. «Du kan bo her. Ingen her kjenner deg, ingen her vet at du har jødepass.» Ester rister på hodet. «Da vil de komme hit, og da vil dere bli tatt.» Selv om både hun og Åse vet at det er sant, kjennes det brutalt å være så avvisende. Hun legger til: «Å bo ved siden av en leir full av tyskere ville dessuten være et daglig mareritt.» «Du kan i det minste være her til du får tenkt deg om.» Åse reiser seg opp og hekter jentungen på armen igjen. Gerhard lukker kofferten med London-nytt. Han blir stående slik med hendene på kofferten, som i dype tanker. Til slutt sier han: «Det er bare fint hvis du blir her hos Åse noen dager, jeg må av gårde.» Bli her noen dager, tenker Ester, hva med dagene etterpå? Hva med resten av livet? «Men kanskje du skal la den turen i morgen bero?» Ester rister på hodet. 18

Åse blander seg inn. «Jeg kan ta kofferten istedenfor henne i morgen.» Hun snur seg mot Ester. «Så kan du passe Turid mens jeg gjør det.» «Nei, Åse. Min kontakt kjenner deg ikke.» «Ester har rett,» sier Gerhard. «Kontakten hennes vil tro det er en provokasjon hvis du eller en annen møter opp. Det har ingen hensikt.» Åse nikker. Hun forstår. «Men da blir du her til i morgen, i hvert fall?» Ester nikker. «Jeg gjør visst det.» Åse sier at hun bare skal skifte på ungen. Ester spør om hun kan gjøre det. «Jeg vil gjerne tenke på noe annet.» Hun bærer vesla med seg inn på det lille barnerommet. Legger Turid forsiktig ned på stellebordet. Det lille fjeset smiler. Føttene sparker klosset i været mens uvirkelig små fingre klamrer om Esters pekefinger. Vesla er kilen. Babyen lager sine pussige grimaser som ender i et hvin av fryd. Bleien er hard og fuktig. Ester tar den av og griper en ny fille fra hyllen under bordet. Drysser talkum over stumpen og pakker den inn på ny. Hører Åse og Gerhard hviske sammen utenfor. Ester napper den lille i hendene, og barnet smiler tannløst tilbake. Ester lytter uten å ville det. Stemmene der ute er blitt skarpere. De krangler, tenker hun og tenker at det handler om henne og angrer plutselig på at hun kom, angrer på at hun presset sine problemer på disse to som egentlig har nok med sitt eget. Det blir helt stille igjen. Deretter forsøker Åse å snakke med normal røst. Teatralsk, tenker Ester som kjenner de fleste nyansene i toneleiet hennes. 19