Lotus blues by Gyldendal Norsk Forlag

Svensk presse om Lotus blues: «Lotus blues er rasende underholdende lesning i en tilbakelent, småironisk og hardkokt stil …» Norra Skåne «Det hele er smart og velskrevet …» Alba «Historien er hardkokt, intrikat, men ikke vanskelig å følge. Kristina Ohlsson skriver godt, direkte og ukomplisert.» Norran

Lotus blues er den første av to bøker om advokat Martin Benner. Neste bok heter Mios blues.

Det regner den dagen alt går galt. En desperat mann henvender seg på advokat Martin Benners kontor og ber om hjelp til å renvaske sin søster, som er dømt for mord. Det er bare det at søsteren er død. Før hun tok sitt eget liv, erkjente hun seg skyldig i fem drap. I avisene kalles hun tidenes seriemorder og har fått kallenavnet Sara Texas. Broren vil kjempe for hennes uskyld og samtidig finne sønnen hennes, Mio, som er sporløst for svunnet. Martin Benner tar saken. Han er en mann som har det meste: Karriere, kvinner og en liten datter. Men han har også svakheter. Og mest av alt har han utfordringer. I jakten på sannheten om Sara Texas gjør han en alvorlig feilvurdering. Plutselig er han en liten brikke i et farlig spill, noe som til slutt tvinger ham til å ta et skjebnesvangert valg. «Intrigen, språket, spenningen og det rike persongalleriet. Alt stemmer. Lotus blues er en uhyre velkomponert krim.» Östgöta Correspondenten «Disse 430 sidene kommer til å stjele natte søvnen din. Ikke fordi du får mareritt, men fordi du vil lese til siste slutt før du legger deg.» Mariestads-Tidningen «Den hardkokte stilen er kul, Benner er interessant, og handlingen holder et høyt tempo.» Borås Tidning ISBN-13: 978-82-05-47913-5 ISBN-10: 82-05-47913-5 10000

9 788205 479135

Kristina Ohlsson er født i 1979 og bor i Stockholm. Hun er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stockholm, for Säpo og for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Nå har hun sagt opp jobben sin for å kunne skrive på fulltid.

Originaltittel: Lotus blues Copyright © Kristina Ohlsson 2014 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piratförlaget 2014 Published by agreement with Salomonsson Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz, www.koitz.dk Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-47913-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kristina Ohlsson

Lotus blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

DEL I «Det handler om søsteren min»

TRANSKRIPSJON AV INTERVJU MED MARTIN BENNER (MB) INTERVJUER: FREDRIK OHLANDER (FO), frilansjournalist Møtested: Rom 714 på Grand Hôtel, Stockholm MB: Denne historien, den jeg skal fortelle, jeg sier det allerede nå: Du kommer ikke til å tro meg. Ok? Men vet du hva? Det driter jeg i. For jeg må få lov til å fortelle det som har hendt meg. Fra begynnelse til slutt. Jeg må få snakke ferdig. FO: Ok. Jeg skal lytte. Det er det jeg får betalt for. Jeg er verken politimann eller dommer. Jeg skal bare holde munn og lytte. MB: Jeg håper det. Det er viktig at du lytter, og ikke minst at du skriver. Sånn at min historie kan tas vare på og leve videre. Ellers er ikke denne samtalen verdt en dritt. Er det oppfattet? FO: Selvfølgelig. Det er derfor jeg er her. For å høre din versjon av dette. MB: Det er ikke min versjon du skal få høre. FO: Unnskyld? MB: Du sa du var her for å høre min versjon av det som har skjedd. Det antyder at det fins flere versjoner. Min og noen andres. Og det gjør det ikke. FO: Ok. MB: Jeg ser jo hva du tenker. At jeg enten er dum, eller klin sprø. Men det kan jeg fortelle deg at jeg ikke er. FO: Kanskje vi kan ta det fra begynnelsen og ikke diskutere hva jeg tror eller ikke tror. Du hevder altså at du er utsatt for et komplott? At du er anklaget for å ha begått en forbrytelse du ikke er skyldig i? MB: Du har det for travelt. FO: Har jeg? MB: Du sa at vi skulle ta det fra begynnelsen. Men det gjorde du ikke. For da denne historien begynte, var det ikke jeg som satt på tiltalebenken.

FO: Jeg beklager, det har du selvfølgelig helt rett i. Men du kan jo fortelle selv, da. Sånn at denne samtalen blir slik du hadde tenkt. MB: Du får unnskylde at jeg er så nøye med detaljene. Men det du skal skrive når vi har avsluttet denne samtalen, er det viktigste du kommer til å skrive i hele ditt liv. FO: Det tviler jeg ikke på. (Stille) MB: Det er en ting til du må vite før vi begynner å snakke alvor. FO: Ja? MB: Dette er den mest klisjéfylte fortellingen du noen gang kommer til å få høre. FO: Jaså? MB: Definitivt. Den har alle klisjeene: Uoppklarte drap. En storslått narkokonge. En suksessrik advokat som er avhengig av sex. Og – trommevirvel – et søtt lite barn. En perfekt film med andre ord. Hvis det ikke var for en viktig detalj. FO: Og det er? MB: At det ikke er en film. At det har skjedd i virkeligheten. Her og nå. Rett foran nesen på alle de vanlige idiotene av noen mennesker som ikke merket noen ting. Og ingenting – ingenting – var slik det så ut til å være til å begynne med.

Det var Bobby som førte med seg uværet. Regn er for så vidt ikke noe uvanlig i Stockholm. Men jeg husker bestemt at før Bobby kom inn i livet mitt, da hadde vi sol. Uansett. Det regnet altså. Jeg hadde ikke spesielt mye å gjøre, og ønsket heller ikke å ha det. Det var sommer, og jeg skulle snart stenge og ta ferie. Lucy og jeg skulle reise til Nice og bade og sole oss. Drikke drinker og smøre hverandre inn med solkrem. Belle skulle være hos farmoren og farfaren sin. Da vil man jo faen ikke at det skal ringe på døra. Men det gjorde det. Min og Lucys assistent, Helmer, slapp vedkommende inn og viste ham inn på kontoret mitt. Han stoppet på terskelen. Jeg gjenkjenner et problem når jeg ser det. I samme sekund som jeg fikk se Bobby første gang, ante jeg uråd. Det handlet ikke om hvordan han var kledd. Heller ikke om det faktum at han luktet som en gammel tobakksfabrikk. Nei, det var blikket som røpet ham. Øynene var som to gamle pistolkuler. Kullsvarte. – Hva gjelder det? sa jeg uten å bry meg om å ta beina ned fra skrivebordet. Jeg skal snart stenge for dagen. – Ikke før du har snakket med meg, sa mannen og gikk inn i rommet. Jeg hevet øyenbrynene. – Jeg hørte ikke at jeg sa «Velkommen inn», sa jeg. 9

– Merkelig, sa mannen. For det gjorde jeg. Da tok jeg ned beina og satte meg ordentlig opp. – Bobby T, sa han. Jeg lo ham rett opp i ansiktet. Det var ingen vennlig latter. – Bobby T? sa jeg og håndhilste på ham. Så interessant. Noe så latterlig, ville jeg egentlig si. Hvem faen kalte seg Bobby T i Stockholm? Det hørtes ut som et dårlig navn på en dårlig gangster i en dårlig amerikansk film. – Det var to som het Bobby i klassen min da jeg var liten, sa mannen. Så de kalte oss Bobby L og Bobby T. – Jaså? sa jeg. To Bobbyer, altså? Det var uvanlig. Antagelig ikke bare uvanlig, men unikt. Jeg anstrengte meg for ikke å smile mer enn jeg allerede gjorde. Bobby sto taus foran skrivebordet mitt. Jeg mønstret ham ovenfra og ned. – Sånn var det i hvert fall, sa han. Men hvis du ikke vil si Bobby T, så behøver du ikke. Det går bra med Bobby også. Tankene mine gikk igjen til den amerikanske filmverdenen. Der ville Bobby vært en stor, farget mann med en mor med papiljotter i håret og en far som var bankraner. Selv ville Bobby T vært eldst i en søskenflokk på fjorten unger, og sjekket damer ved å fortelle hvordan han pleide å følge småsøsknene til skolen mens moren drakk. Tenk at kvinner alltid faller for sånt tull. Menn som vekker medlidenhet. Men tilbake til virkelighetens Bobby. Han var lys. Tynn og herjet. Håret var tovet og fett, og huden var blank. Hva var det fyren ville? – Du får komme til saken, sa jeg, som allerede begynte å bli lei gjesten. Du skjønner, jeg løy ikke da jeg sa jeg skulle stenge for dagen. Jeg har en gloheit date i kveld, og vil gjerne rekke å dusje og skifte før jeg møter henne. Det skjønner du sikkert? Det trodde jeg overhodet ikke han gjorde. Lucy og jeg pleier 10

av og til å more oss med å gjette når folk sist har fått seg et nummer. Bobby så ut som om han ikke hadde kommet på flere år. Jeg var til og med usikker på om han pleide å runke. Lucy er mye bedre enn meg på å se sånt. Hun sier at det syns på den nederste delen av håndflaten til menn om de onanerer mye. – Jeg er ikke her for min egen del, sa Bobby. – Nei vel, sukket jeg. Hvem gjelder det da? Faren din? Moren din? Eller kameraten din som ikke mente å slå ned den gamle damen han ranet i forrige uke? Det siste sa jeg ikke. Jeg har lært meg å holde kjeft når det trengs. – Det handler om søsteren min, sa Bobby. Han vred på seg, og blikket hans ble for første gang mildere. Jeg foldet hendene på skrivebordet og ventet med noe jeg håpet ville se ut som tålmodighet. – Jeg gir deg ti minutter, Bobby T, sa jeg. Så han ikke skulle tro at han hadde all verdens tid. Bobby nikket flere ganger. Så satte han seg ubedt i en av gjestestolene mine. – Jeg skal fortelle, sa han, som om jeg hadde uttrykt interesse for historien hans. Jeg vil at du skal hjelpe henne. Søsteren min, altså. Jeg vil at du skal få henne frikjent. Hvor mange ganger får man ikke høre det som strafferettsadvokat? Folk stiller seg i de merkeligste situasjoner, og så vil de ha hjelp til å komme seg ut av dem. Det er ikke sånn det fungerer. Min rolle som advokat er ikke å få folk til å komme til himmelen i stedet for til helvete. Min oppgave er å sørge for at de som feller den store dommen gjør en skikkelig jobb. Og det gjør de som regel. 11

– Du mener at hun er anklaget for å ha begått en forbrytelse? sa jeg. – Ikke én. Flere. – Ok, hun er anklaget for å ha begått flere forbrytelser. Har hun ikke allerede fått en forsvarer? – Hun hadde en. Men han gjorde ikke jobben sin. Jeg strøk meg over haken. – Så nå vil hun ha en ny advokat? Bobby ristet på hodet. – Ikke hun, sa han. Jeg. – Unnskyld, nå skjønner jeg ikke. Du vil ha en advokat selv? Eller syns du at hun burde få en ny? – Det siste. – Hvorfor vil du det hvis søsteren din mener noe annet? sa jeg. Man skal passe seg for å fortelle folk hva de vil ha. De fleste kan passe på seg selv. Bobby svelget, og blikket hans ble like hardt som før. – Ikke søsteren min, sa han. Hun kunne aldri passe på seg selv. Det var alltid jeg som gjorde det. Så han var en bror som tok ansvar. Så vakkert. Det er altfor få av dem i verden. Eller ikke. – Hør her nå, sa jeg. Med mindre søsteren din er umyndig, har du ingen rett til å gå inn og forandre på forsvaret hennes. Da gjør du henne faktisk en bjørnetjeneste. Det er bedre at hun får bestemme selv. Bobby lente seg fram og støttet albuene på skrivebordet mitt. Jeg orket ikke ånden hans, og trakk meg tilbake. – Du hører ikke hva jeg sier, sa han. Jeg sa at søsteren min aldri kunne passe på seg selv. Kunne. Det er fortid. Jeg ventet, usikker på hva som ville komme. – Hun er død, sa Bobby T. Hun døde for et halvt år siden. Jeg blir sjelden eller aldri overrasket. Men denne gangen ble 12

jeg det. For Bobby T kunne ikke avfeies som verken full eller høy. – Er søsteren din død? sa jeg sakte. Bobby T nikket, merkbart glad for at jeg endelig skjønte det. – Da må du nok forklare hvorfor du er her, sa jeg. For døde mennesker trenger ingen forsvarer. – Søsteren min gjør det, sa Bobby, og skalv i stemmen. For en eller annen jævel ødela livet hennes med falske anklager, og jeg vil at du skal hjelpe meg å bevise det. Det ble min tur til å riste på hodet. Jeg valgte mine ord med omhu. – Bobby, du må henvende deg til politiet. Jeg er advokat, jeg driver ikke med kriminaletterforskning. Jeg … Bobby slo neven i skrivebordet, og jeg hoppet ufrivillig til. – Jeg driter i hva du tror du driver med, sa han. For nå skal du høre på meg. Jeg vet at du vil hjelpe søsteren min. Det er derfor jeg er her. For jeg hørte at du sa det. På radioen. Jeg ble paff. – Du hørte meg si på radioen at jeg ville hjelpe søsteren din? – Akkurat det sa du. At det var enhver advokats drøm å få forsvare en som henne. Det gikk sakte opp for meg hva han snakket om. Og hvem søsteren hans var. – Du er broren til Sara Texas, sa jeg. – Tell! Hun het Tell! Den hissige tonen hans fikk meg til å trekke meg bakover. Han la kjapt om tonefallet. – Du sa at du ville hjelpe henne, sa han igjen. Du sa det på radioen. Så da må du ha ment det. 13

Å, faen. – Det var et intervju om aktuelle straffesaker, sa jeg, og nå anstrengte jeg meg for å høres vennlig ut. Jeg uttrykte meg klønete. Saken til søsteren din var svært uvanlig. Det var derfor jeg sa at hun var enhver jurists drøm. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant. Foran meg hadde jeg broren til en kvinne som hadde tatt på seg ansvaret for ikke mindre enn fem drap, før hun rømte fra en ubevoktet permisjon og tok livet sitt den dagen rettssaken skulle starte. – Jeg vet hva du sa, sa Bobby. Jeg har hørt på intervjuet om og om igjen. Det ligger ute på Internett. Og jeg har sjekket deg. Du er dyktig. At man kan komme så langt med smiger. Han sa at jeg var dyktig. Og det syntes jeg selvfølgelig han hadde rett i. Men så dyktig at jeg kunne vekke de døde til live igjen, det var jeg ikke. – Jeg er redd du må akseptere faktum, sa jeg. Søsteren din ble anklaget for svært grove forbrytelser. Og hun tilsto, Bobby. Hun så avhørslederen og aktor rett i øynene og sa at det var hun som hadde drept alle de menneskene. Først drepte hun to mennesker da hun var au pair i Texas i USA. Deretter drepte hun tre til her hjemme i Stockholm. Bevisene var – og er – tunge. Du kan ikke gjøre noe for henne nå. Han satt lenge taus og så på meg før han sa noe. – Hun løy. Det var ikke hun som drepte dem. Og det kan jeg bevise. Jeg slo oppgitt ut med hendene. Så kom jeg på hva jeg burde sagt tidligere: – Hvis det er slik at du har informasjon som tyder på at søsteren din er uskyldig, må du gå til politiet. Umiddelbart. For 14

da betyr det at det er en annen som har gjort det, og da må vedkommende stoppes. Når jeg blir sint eller oppjaget, utvider neseborene mine seg. Som på en hest. Det var noe av det første Lucy sa til meg da vi traff hverandre, og hadde hun sett meg nå, ville hun ledd. – Forstår du hva jeg sier, Bobby? Du må gå til politiet. Det forbanna regnet hamret så frenetisk mot vindusruta bak meg at jeg trodde glasset skulle gi etter. Bobby så også oppjaget ut. – Jeg har allerede vært der. De hørte ikke på meg. Ikke da Sara levde, og ikke etterpå heller. – Da får du dra dit igjen. – De kommer ikke til å bry seg. – Det kan kanskje virke sånn, men tro meg: de vil lytte. Hvis de så velger ikke å gå videre med det du har fortalt fordi de mener at det er uinteressant, da må du akseptere det. Bobby reiste seg så brått at stolen veltet. Det tidligere bleke ansiktet hans var blitt knall rødt. – Jeg kommer aldri til å akseptere det de gjorde mot Sara. Aldri! Jeg reiste meg også. – Da vet jeg ærlig talt ikke hva du skal gjøre, sa jeg. For jeg kan ikke hjelpe deg. Et øyeblikk trodde jeg at han skulle gi meg en på trynet, men så var det som om han tvang seg til å holde igjen det verste raseriet. I stedet åpnet han jakka han hadde på seg og tok fram en sammenbrettet lapp fra lomma. – Her, sa han, og rakte den til meg. Jeg tok nølende imot lappen og brettet den ut. – Ja vel? sa jeg da jeg hadde lest hva det sto der. – Bevis, sa Bobby. På at hun var uskyldig. Jeg leste det igjen. 15

Det så ut som en bussbillett eller togbillett. Teksten var på engelsk. Houston to San Antonio 5.30 PM Friday 8 October 2007

Jeg kjempet for ikke å bli irritert. Jeg hadde ikke tid til sånt tull. – En bussbillett som noen har kjøpt for å reise fra Houston til San Antonio klokka halv seks om kvelden fredag 8. oktober 2007. Er det beviset for at søsteren din var uskyldig? – Det er ikke en bussbillett, det er en togbillett, sa Bobby sint, som om det var stor forskjell på de to tingene. Du kjenner ikke saken til søsteren min ennå, skjønner jeg. Fredag 8. oktober skjedde det første drapet Sara ble anklaget for. Offeret døde klokka åtte om kvelden. I en by som heter Galveston i Texas. Men søsteren min kan ikke ha vært morderen, for da befant hun seg på toget til San Antonio. Du har billetten hennes i hånden. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. En billett beviste jo ingenting. Hun kunne like gjerne latt være å ta dette toget. Hvis nå billetten i det hele tatt hadde vært hennes. – Hvor har du fått denne fra? sa jeg og viftet med arket. – Fra Jenny, venninnen til Sara. Hun var også barnepike. I samme by som Sara. Hun tok med seg billetten til politiet i Texas, men de ville ikke ha den. Det endte med at hun sendte den til meg, og jeg tok den med til min søsters sløve advokat. Hva kunne jeg si? Det stemte at jeg ikke kjente detaljene i saken til Sara Tell, men jeg hadde lest de grove trekkene. Bevisene mot henne var solide. Påtalemyndigheten hadde bra med materiale. Billetten beviste ikke en dritt. 16

Men jeg skjønte at Bobby ikke ville forlate kontoret mitt med mindre jeg ga ham noe han kunne ta med seg. Håp. Det er det alle som krysser terskelen til kontoret mitt vil ha. Så jeg gjorde som jeg pleier når jeg ikke har andre alternativer. Jeg løy. – Ok, Bobby, sa jeg. Vi kan si det slik: Legg igjen billetten og telefonnummeret ditt her hos meg, så lover jeg at jeg skal se på saken. Jeg ringer deg i slutten av uka, la oss si søndag, og gir deg beskjed om jeg vil jobbe videre med saken til søsteren din. Og hvis jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil, må du akseptere det. Avtale? Jeg rakte fram hånden. Han nølte lenge, men så tok han den. Hånden hans var kald og tørr. – Avtale. Han skrev telefonnummeret sitt på en lapp. Så forlot han kontoret mitt. Og jeg satt igjen med en gammel togbillett i hånden. Sara Texas kunne for faen ikke være uskyldig. Og skulle hun vise seg å være det, spilte det ingen rolle, for hun var både død og begravet. Jeg åpnet den øverste skrivebordsskuffen og slapp billetten ned i den. Om en time skulle jeg møte Lucy, og hun ville garantert ikke ligge med meg hvis jeg ikke hadde dusjet først. Best å skynde seg hjem. Da hørte jeg at døra til kontoret ble åpnet, og der sto Bobby igjen. – To ting til, sa han. For det første: Sara hadde som sagt en advokat. Men han gjorde ikke jobben sin. Når du gransker saken, kommer du til å se det. At han sviktet. – Og hvorfor tror du han gjorde det? 17

– Han visste ting han ikke sa noe om til andre. Han visste om billetten jeg ga deg. Og som sagt, andre ting. Jeg hater folk som snakker i gåter. Jeg hater leker. Den eneste jeg leker med er Belle. Hun er fire år og tror fortsatt på julenissen. – Hva er det du tror han visste? – Snakk med ham. Så vil du forstå. Mer sier jeg ikke. Jeg ble irritert av retorikken hans, men orket ikke å ta diskusjonen videre. – Og det andre? Du sa du hadde to ting til å si. Bobby svelget. – Sønnen til søsteren min, Mio. Han forsvant samme dag som søsteren min tok livet av seg. Jeg vil at du skal finne ham. Sara Texas hadde vært alenemor for en liten gutt. Politiet mistenkte at hun hadde tatt livet av ham og gjemt liket. Så vidt meg bekjent hadde ikke etterforskningen deres generert et eneste spor etter barnet. – Der må jeg sette en tydelig grense, sa jeg. Dette er et advokatbyrå, ikke en idealistisk forening som leter etter savnede personer. Sorry. Jeg har lovet å se på saken til søsteren din, men hva som har skjedd med sønnen hennes kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med. – Det henger sammen, sa Bobby. Det vil du få se. Alt er deler av den samme historien. Så snudde han seg og gikk. Denne gangen kom han ikke tilbake.

– Jeg har ikke tenkt å ligge med deg i kveld, bare så du vet det. Hvorfor sier kvinner sånt? Vi hadde ikke mer enn satt oss og bestilt den første drinken før Lucy følte at hun måtte ødelegge stevnemøtet. – Du, sex var det siste jeg tenkte på da jeg gikk hit, sa jeg. – Men Martin. – Hva? Det er sant. Drinkene våre kom, og jeg nippet lett til den bitre drikken. GT, tidløs klassiker. Selvfølgelig kjøpte ikke Lucy den enkle løgnen min. Hun kjenner meg. Hun kjenner menn, vet at vi alltid tenker på sex. Det er biologisk, og det er ingenting å gjøre med det. – Hvis du ikke tenkte på sex, hva tenkte du på da? – Sara Texas. Lucys fnøs og holdt på å søle ut drinken sin. Hun drikker alltid en cosmopolitan først, og deretter vin. – Den var faktisk jævlig bra. Jeg merket at hun slappet av, og smilet hennes ble varmere. Jeg ville kanskje få meg et nummer likevel. I så fall skulle jeg sørge for å takke Bobby ordentlig neste gang jeg snakket med ham. 19

Bare tanken på å treffe Bobby igjen gjorde meg sur. Jeg drakk ivrig av GT-en min, og kjente hånden til Lucy på skulderen. – Har det skjedd noe? – Vi fikk besøk på kontoret etter at du hadde gått i dag, sa jeg. Jeg fortalte om Bobby, og Lucy lyttet storøyd. – Det her er jo helt vilt, sa hun da jeg hadde snakket ferdig. Sara Texas har altså en bror som tror hun var uskyldig. – Sånn er det vel i de fleste tilfeller, sa jeg. At kriminelle har pårørende som vil tro at de ikke har gjort noe galt. Men … Lucy ventet. – Ja? – Faen, Lucy, det var noe rart med den fyren. I tillegg til at han var broren til Sara Texas. Han var så pågående. Så overbevist. – Om at Sara var uskyldig? – Ja, men også om at jeg ville påta meg saken hennes. Lucy rynket pannen. – Men Sara Texas er vel død? – Ja visst er hun det. Og det har hun vært i flere måneder. Avisene hadde skrevet flere spaltemeter om henne. Om oppveksten hennes i drabantbyen Bandhagen utenfor Stockholm, og om den alkoholiserte faren hennes som hadde solgt henne til kameratene sine. Læreren hennes hadde stått fram og fortalt hvilken trist barndom hun hadde hatt. Grått hadde de også gjort, sagt at de angret på at de ikke hadde ringt sosialen tidligere. – Jeg husker nesten ikke denne historien, sa Lucy. Hvordan var det nå igjen, hvordan havnet hun i Texas? – Hun var au pair. – Herregud, hvem ansetter en som henne som au pair? – Hva mener du med en som henne? Hvem som helst kan 20

vel se bra ut på papiret. Spørsmålet er vel snarere hvordan folk kan ansette jenter som nettopp har flyttet hjemmefra som au pairer. Det er jo ikke akkurat folk i den aldersgruppen vi pleier å oppmuntre til å bli foreldre. Lucy tok en slurk av drinken. – Det må ha vært en enorm lettelse for henne. Å komme vekk fra den gale familien. – Det var det sikkert, sa jeg, som selv hadde tenkt det samme. Det var jo trist at hun ikke gjorde noe mer ut av sin nyvunne frihet enn å drepe en drøss med folk. Lucy flirte. – Du er ram, Martin. – Du også, baby. Det er derfor du ikke kan leve uten meg. Jeg la en arm rundt ryggen hennes, og hun lot den være der. En gang var vi et par. Jeg tror aldri jeg har vært mer kjepphøy enn da. Jeg, Martin Benner, hadde klart å erobre den heteste juristdama i hele Stockholm, eller kanskje hele Sverige. Lucia «Lucy» Miller. Det ble ikke større enn det. Ikke større, men heller ikke særlig varig. Det var selvfølgelig min feil at det ikke holdt. Jeg fikk panikk, som vanlig, og begynte å ligge med andre. En liten del av meg tror at jeg ikke kan noe for det. Alle har sine uvaner. Noen raper når de har spist, andre klarer ikke å være monogame. – Hvor er Belle i kveld? sa Lucy. – Sammen med barnepiken, sa jeg kort. – Apropos å overlate barneoppdragelsen til noen andre. – Noen andre som ikke er barn selv. Signe er femtifem, en perfekt alder for en barnepike. – Tullprat. Den eneste grunnen til at du ansatte en så gammel barnepike er at du visste at du ikke ville bli fristet til å ha sex med henne. – En til, takk, sa jeg til bartenderen. 21

– Du syns fortsatt ikke at Belle skal bli med til Nice? sa Lucy. – Belle skal definitivt ikke være med til Nice. Hun skal være hos farmoren og farfaren sin. Det blir helt utmerket. De fleste som møter meg tror ikke jeg har barn. Det har jeg heller ikke. I hvert fall ingen biologiske barn. Og jeg har absolutt ingen planer om å få det heller. Belle var, eller er, datteren til søsteren min. Søsteren min og mannen hennes døde i en flyulykke for drøyt tre år siden. Da var Belle ni måneder. Ingen, heller ikke jeg, trodde at Belle skulle bo hos meg. Alle trodde hun skulle bo hos tanten sin på farssiden og hennes familie. Men tanten, den idioten, syntes ikke hun kunne ta seg av brorens datter. Hun hadde allerede to barn, og sa at det var urettferdig overfor de andre å ta inn enda et barn i familien. Mannen hennes var enig, sa at de ikke hadde råd til å ta seg av enda en baby. Det passet ikke med et foreldreløst barn i idyllen deres. Huset var for lite, bilen var for trang. Men det var som Lucy sa den gangen: Det eneste som egentlig var for lite, var hjerterommet deres. Så Belle skulle havne hos en fosterfamilie i Skövde, av alle steder. Jeg husker hvordan pulsen steg da jeg fikk høre det. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg til barnevernet, men plutselig satt jeg der. – Men vi har jo snakket om dette, sa dama hos barnevernet. Belles tante vil ikke ta seg av henne. Og ikke du heller. Når det gjelder moren din, altså mormoren til Belle, så er hun for gammel. Det samme gjelder hennes farmor og farfar. Derfor må noen andre få omsorgen for henne. Hun smilte oppmuntrende til meg. – Familien har lang erfaring med å være fosterforeldre. De bor på en fin gård med mange dyr. Det blir et fint miljø for Belle å vokse opp i. 22

Jeg så det tydelig for meg. At Belle skulle havne hos noen bondetamper på landet og lære seg å melke kuer for hånd. Ikke faen om det skulle ende sånn. – Jeg har ombestemt meg, hørte jeg meg selv si. Jeg vil at hun skal bo hos meg. Den kvelden gråt jeg. For første gang på veldig mange år. Jeg gråt ikke engang i begravelsen til søsteren min. Da jeg hadde grått ferdig, gikk jeg inn på arbeidsrommet mitt og bar ut alle møblene. Deretter malte jeg veggene gule og fikk slipt om gulvet. Belle flyttet inn fire dager senere. Før det hadde jeg aldri skiftet en bleie i hele mitt liv. Jeg hadde aldri varmet en flaske barnevelling. Jeg hadde faktisk aldri kjent tyngden av et så lite menneske i armene mine. Det hender stadig at jeg har mareritt om hvor mye Belle skrek til å begynne med. Hadde det ikke vært for Lucy og moren min, ville jeg aldri ha overlevd det første året. Men i ettertid syntes jeg det var verdt det. Det er deilig å gjøre noe riktig av og til. Lucy bestilte et glass vin. – Det skal bli fint å komme bort, sa hun. – Det syns jeg også, sa jeg. Jeg dro henne nærmere, snuste inn duften av håret hennes. Det var greit at hun ikke ville ligge med meg, bare hun ikke lå med noen andre. – Så hva skal du gjøre? sa Lucy. – Med hva da? – Med Sara Texas og broren hennes. – Hva jeg skal gjøre? Ingenting, selvfølgelig. Jeg mener, hva skal jeg gjøre? Kvinnen er død. Hun tilsto, Lucy. That’s it. Det er over, ikke noe mer å tenke på. – Og denne billetten? – Hva er det med den? Det er bare en togbillett. Den beviser 23

ingenting. Dessuten er det ikke min oppgave å granske sånne detaljer. Det må politiet gjøre. Lucy sa ingenting. Hun visste at jeg hadde rett. Det som overrasket meg var at hun i det hele tatt tok det opp. – Hva er det du tenker på? sa jeg. – Ingenting. Jeg er bare dum. Det er klart hun ikke var uskyldig. Og var hun det, så er det som du sier. Da er det politiets oppgave å ta tak i det. Hun drakk av vinen sin. Jeg fikk øye på en kvinne i den andre enden av lokalet. Pen og åpenbart lei av selskapet sitt. Hun holdt rundt vinglasset sitt med begge hender. Ingen ring. Henne kunne jeg sjekket opp på under en halvtime. Lucy fulgte blikket mitt. – Du er faen meg helt utrolig, Martin. – Kutt ut, jeg bare kikker litt. Jeg kysset henne på kinnet. – Det gjør vel ingenting? Lucy så sur ut. – Drikk opp drinken din, sa hun. – Vil du gå hjem? – Ja, og du skal bli med. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil visst ligge med deg i kveld likevel.

Lotus blues er den første av to bøker om advokat Martin Benner. Neste bok heter Mios blues.

9 788205 479135