Merket for livet by Gyldendal Norsk Forlag

«En bok du ikke kan legge fra deg.»

Sommeren 1991 våkner den ni år gamle Jana Berzelius opp på et sykehus. Hun husker ikke hvem hun er, eller hvor hun kommer fra.

Sofie Sarenbrant TV4

Emelie Schepp «… det er intenst spennende til siste side.» Hanna Gunnarsson, BTJ

Tjueen år senere er Jana en vellykket jurist og arbeider som statsadvokat. Sammen med politiet skal hun etterforske drapet på avdelingslederen for Migrationsverket, Hans Juhlén. På drapsstedet finner de få spor, kun et par fingeravtrykk som er så små at de må tilhøre et barn. Etterforskningen tar en uventet vending da det dukker opp et nytt lik, denne gangen en ung gutt. Når Jana graver i guttens historie, dukker det opp minner fra hennes egen barndom, og hun husker stadig mer. Da det viser seg at hennes egen fortid har en forbindelse til mordene hun etterforsker, står hele hennes eksistens på spill. Hun må ikke bare finne en hensynsløs morder, men også svaret på hvem hun selv er. Merket for livet er Emelie Schepps første bok i serien om Jana Berzelius.

Emelie Schepp (f. 1979) er oppvokst i Motala, men bor nå utenfor Norrköping med mann og to barn. Hun har arbeidet mange år som prosjektleder i reklamebransjen. Emelie er aktiv på sosiale medier og er en populær blogger. Merket for livet er hennes debutbok.

omslag: niklas lindblad, mystical garden design foto: eva lindblad, 1001bild.se

Boken har allerede solgt over 65 000 eksemplarer i Sverige.

foto: eva lindblad, 1001bild.se

«Emelie Schepp har virkelig skrevet en vellykket debutroman.» Kultursidan.nu

Emelie Schepp

«Det er slik en krim skal være.» Sundsvall Tidning «En bok du ikke kan legge fra deg.» Sofie Sarenbrant, TV4 «Emelie Schepp har skrevet en særdeles spennende krim. En bladvender, faktisk.» Literatursiden.dk

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 4 av 405) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Märkta för livet Copyright © Emelie Schepp 2013 by Agreement with Grand Agency Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 50 g Bulky 2,4 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Oversetter Gøril Eldøen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46485-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 3 av 405) NOT PRINT READY!

Emelie Schepp

Merket for livet Oversatt fra svensk av GĂ¸ril EldĂ¸en

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 5 av 405) NOT PRINT READY!

Til H

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 7 av 405) NOT PRINT READY!

Søndag 15. april

– politiets nødtelefon 112, hva gjelder det? – Mannen min er død … Operatør Anna Bergström hørte den skjelvende kvinnestemmen og kikket raskt ned i hjørnet på dataskjermen hun hadde foran seg. Klokka var 19.42. – Hva er navnet ditt? – Kerstin Juhlén. Mannen min heter Hans. Hans Juhlén. – Hvordan vet du at han er død? – Han puster ikke. Han bare ligger her. Han lå slik da jeg kom hjem. Og det er blod. Det er blod på teppet, snufset kvinnen. – Er du skadet? – Nei. – Er noen andre skadet? – Nei, mannen min er død! – Jeg forstår, hvor befinner du deg nå? – Hjemme. Kvinnen i den andre enden trakk pusten dypt. – Kan du gi meg adressen, er du snill? – Östanvägen 204, på Lindö. Det er et gult hus. Med store blomsterkrukker utenfor. Annas fingre arbeidet raskt over tastaturet, og hun lette med blikket etter Östanvägen på det digitale kartet. 7

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 8 av 405) NOT PRINT READY!

– Jeg skal sende den hjelpen som trengs, sa hun med beroligende stemme. – Og i mellomtiden vil jeg at du skal holde linjen. Anna fikk ikke noe svar. Hun trykket hånden mot headsettet. – Hallo? Er du der? – Han er virkelig død. Kvinnen snufset igjen. Snufsene gikk brått over i hysterisk gråt, og det eneste som hørtes i operasjonssentralens telefon, var et langt, forferdet skrik. *** Kriminalbetjent Henrik Levin og kriminalinspektør Maria Bolander steg ut av Volvoen på Lindö. Den kjølige havlufta fra Østersjøen grep fatt i Henriks tynne vårjakke. Han trakk glidelåsen opp til halsen og stakk hendene i lommene. I den steinlagte oppkjørselen sto en svart Mercedes sammen med to politibiler og en ambulanse. Et stykke unna avsperringene sto to biler til parkert, og etter reklametekstene å dømme tilhørte de byens to konkurrerende dagsaviser. To journalister fra hver sin avis presset seg så iherdig mot sperrebåndet at det strammet mot dunjakkene deres. – Noen har det faen meg fint. Inspektør Maria Bolander, eller Mia, som folk rundt henne alltid kalte henne, ristet irritert på hodet. – Og statuer har de til og med. Hun skulte på granittløvene. Deretter falt blikket hennes på de meterhøye blomsterkrukkene som sto ved siden av. Henrik Levin forholdt seg taus og begynte å gå opp langs den opplyste oppkjørselen til huset i Östanvägen 204. Små snøskavler hvilte mot den grå kantsteinen og vitnet om at 8

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 9 av 405) NOT PRINT READY!

vinteren ennå ikke hadde sluppet taket. Han nikket til ordenspolitiets Gabriel Mellqvist, som sto utenfor entrédøra. Henrik stampet av seg snøen, åpnet den tunge døra for Mia, og begge gikk inn. Det var hektisk aktivitet i den staselige villaen. Teknikerne arbeidet systematisk for å finne eventuelle fingeravtrykk og andre spor. De hadde allerede rukket å klargjøre og pensle på dører og dørhåndtak. Nå konsentrerte de seg fullt og helt om å finne interessante støttepunkter på veggene. Innimellom ble det sparsomt møblerte rommet lyst opp av kamerablitser. Den døde kroppen lå på det stripete teppet i stua. – Fy faen, altså, sa Mia. – Jepp, svarte Henrik. – Hvem var det som fant ham? – Kona, Kerstin Juhlén. Hun fant ham død da hun kom hjem. – Hvor er hun nå? – Ovenpå. Sammen med Hanna Hultman. Henrik Levin så på liket som lå foran ham. Den døde mannen var Hans Juhlén, avdelingsleder for asylsaker i Migrationsverket. Henrik gikk rundt liket og bøyde seg ned over ansiktet. Han studerte det kraftige kjevepartiet, den værbitte huden, de grå skjeggstubbene og de gråhårede tinningene. Hans Juhlén hadde mange ganger figurert i media. Men de arkivbildene som var brukt, stemte overhodet ikke overens med den aldrende mannen som nå lå død foran ham. Mannen var kledd i nystrøkne bukser og en stripete skjorte i en svakt lyseblå farge. Bomullsstoffet sugde opp de voksende blodflekkene på brystet. – Se, men ikke røre. Kriminaltekniker Anneli Lindgren ga Henrik et megetsigende øyekast fra det store vinduspartiet der hun sto. 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 10 av 405) NOT PRINT READY!

– Skutt? – Ja, det ser sånn ut, to inngangshull. Henrik reiste seg og så seg rundt i stua, som var dominert av en sofa og to skinntrukne lenestoler. I midten sto et glassbord med forkrommede bein. På veggene hang malerier av Ulf Lundell. Henrik dro hånden over haken og kjente den stive skjeggstubben mot pekefingeren og tommelen. Han konstaterte at møblementet virket urørt. Ingenting var revet over ende. – Ingen tegn til kamp, sa han og snudde seg mot Mia, som sto bak ham. – Nei, svarte hun uten å ta blikket fra et ovalt avlastningsbord. På bordplaten lå en lommebok i brunt skinn. Ut av den stakk det tre femhundrelapper, og Mia fikk lyst til å røre ved dem, kjenne litt på dem. Aller helst ville hun dra dem ut, alle sammen. Eller bare én. Sånn helt ubemerket. Men hun tok seg i det og sa til seg selv at nå fikk det være nok. Nå måtte hun skjerpe seg. Henriks øyne vandret videre til det store karnappet som vendte ut mot hagen, og blikket hans falt på Anneli Lindgren, som penslet etter fingeravtrykk. – Finner du noe? Anneli Lindgren så opp på ham bak brilleinnfatningen. – Ikke ennå, men ifølge kona sto dette vinduet åpent da hun kom hjem, og jeg håper jeg kan finne noe annet enn hennes avtrykk på det. Anneli Lindgren gjenopptok penslingen. Hun arbeidet metodisk og langsomt. Henrik dro hånden igjennom håret og snudde seg mot Mia. – Skal vi snakke et par ord med fru Juhlén? – Gå opp du, jeg ser meg litt rundt her så lenge. Mia lagde to rundinger i lufta med pekefingeren. 10

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 11 av 405) NOT PRINT READY!

*** Kerstin Juhlén satt på dobbeltsenga på soverommet med et teppe over skuldrene. Hun stirret med tomt blikk på nattbordet. Politiassistent Hanna Hultman tok et respektfullt skritt bakover og lukket døra bak Henrik. På vei opp trappa hadde Henrik forestilt seg en liten, nett person i elegante klær. Foran ham satt nå en kraftig kvinne med ganske bastant midjemål, kledd i en utvasket T-skjorte og mørke stretchjeans, ikke akkurat det han hadde ventet. Ansiktet hennes var opphovnet og øynene røde av gråt. Det altfor blonde håret var klipt i pasjefrisyre, og den mørke etterveksten røpet at det var lenge siden siste frisørbesøk. Henrik lot blikket gli forbi henne og så seg nysgjerrig rundt i soverommet. Han gransket først kommoden og deretter veggen med fotografier. I midten hang et stort bilde av et lykkelig brudepar. Bildet hadde bleknet en smule og hadde etter alt å dømme hengt der i mange år. Plutselig ble han var at Kerstin Juhlén iakttok ham. – Jeg heter Henrik Levin og er kriminalbetjent, sa han og merket at han hvisket. – Du har min dypeste medfølelse, men jeg håper du tilgir at jeg må stille deg et par spørsmål. Kerstin tørket bort en tåre på kinnet med en flik av teppet. – Det forstår jeg. – Kan du fortelle hva som skjedde da du kom hjem? – Jeg kom hjem og … og … han bare lå der. – Vet du hva klokka var? – Rundt halv åtte. – Er du sikker? – Ja. 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 12 av 405) NOT PRINT READY!

– Da du kom inn i huset, så du noen andre her da? – Nei. Nei, det var bare mannen min som … Underleppa hennes dirret, og hun satte hendene for ansiktet. Henrik visste at dette ikke var noe godt tidspunkt for et mer inngående avhør, og bestemte seg for å fatte seg i korthet. – Nå skal du høre, Kerstin, du kommer straks til å få hjelp, men jeg må stille noen spørsmål til før jeg lar deg være i fred. Kerstin tok hendene fra ansiktet og la dem i fanget. – Ja? – Du har sagt at et vindu sto åpent da du kom hjem. – Ja. – Og at det var du som lukket det? – Ja. – Du så ikke noe bemerkelsesverdig utenfor vinduet da du lukket det? – Nei … nei. Kerstin kikket ut av soveromsvinduet. Henrik stakk hendene i bukselommene og tenkte seg om et øyeblikk. – Før jeg går, er det noen du vil vi skal ringe? En venn, slektning? Barn? Hun så ned på de skjelvende hendene sine. Hun åpnet munnen og hvisket noe som knapt var hørbart. Henrik oppfattet ikke ordene som kom ut av henne. – Unnskyld, kan du si det en gang til? Kerstin lukket øynene et kort sekund, og så vendte hun langsomt det plagede ansiktet opp mot betjenten. Hun trakk pusten dypt og åpnet munnen for å svare. *** 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 13 av 405) NOT PRINT READY!

Nede i stua rettet Anneli Lindgren på brillene. – Jeg tror jeg har funnet noe, sa hun og gransket håndavtrykket som vokste fram i vinduskarmen. Mia gikk bort til henne og så det svært tydelige avtrykket. – Her er enda et, sa Anneli pekte. – Det stammer fra et barn. Hun var sikker i sin sak og hentet kameraet for å dokumentere funnet. Mens Mia prøvde å skjule et gjesp, stilte Anneli seg ved vinduet og vred zoomen på EOS 1D-kameraet til bildet ble skarpt. Samtidig kom Henrik ned trappa. Han holdt hånden fem centimeter overfor gelenderet og trådte forsiktig på de brede trinnene i oljet eik. Anneli la skulderremmen rundt nakken og lot kameraet henge på magen. Hun nikket til ham. – Kom hit, sa hun. Vi har funnet fingeravtrykk. – Interessant, sa han og stilte seg ved siden av Mia. – De er små, sa Anneli og holdt kameraet opp foran ansiktet igjen, zoomet og tok enda et bilde. – Fra et barn, altså, presiserte Mia idet hun gjespet for andre gang. Henrik så forvirret ut. Pannen hans var rynket og øyenbrynene trukket ned mot neseroten. Han bøyde seg nærmere vinduet for å se etter. En liten stund ble han stående slik. Betraktet linjene som dannet et ordnet mønster. Et unikt mønster. Fra en liten hånd. – Merkelig, mumlet han og rettet seg opp. Han tenkte litt til, men landet på samme konklusjon. – Det var veldig merkelig, gjentok han. Høyere denne gangen. – Hvorfor er det så merkelig? sa Mia. Henrik så på henne før han svarte. – De har ikke barn. 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 14 av 405) NOT PRINT READY!

Mandag 16. april

rettssaken var over, og statsadvokat Jana Berzelius var fornøyd med utfallet. At den tiltalte mannen ville bli dømt for grov mishandling, hadde hun vært helt sikker på. Han hadde sparket søsteren bevisstløs for øynene på fireåringen hennes og deretter latt henne bli liggende for å dø i leiligheten. At det dreide seg om æresrelatert vold, var det ingen tvil om. Likevel vred advokat Peter Ramstedt besværet på seg da dommen ble forkynt. Jana nikket kort til ham før hun forlot rettssalen. Hun ville ikke diskutere domsavsigelsen med noen, i alle fall ikke med de ti–tolv reporterne som sto og ventet utenfor tingretten med kameraene og telefonene klare. I stedet bega hun seg mot nødutgangen og skjøv opp den hvite branndøra. Med raske skritt løp hun ned trappa mens hun så på klokka, som var 11.35. Å unngå journalister var blitt mer regelen enn unntaket for Jana Berzelius. Tre år tidligere, da hun tiltrådte i stillingen ved Statsadvokatens kontor i Norrköping, var det annerledes. Da likte hun at mediene skrev om henne. Norrköpings Tidningar hadde blant annet publisert en artikkel med tittelen «Toppstudenten tar plass i retten». Ord som «kometkarriere» og «riksadvokat neste» figurerte også i reportasjen om henne. Men dette var ikke noe Jana Berzelius reflekterte over idet hun nærmet seg siste trappetrinn. 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 15 av 405) NOT PRINT READY!

Mobiltelefonen hennes vibrerte i kåpelomma, og hun stanset foran inngangen til garasjen for å fiske den fram. Jana kikket raskt på displayet før hun svarte. Samtidig skjøv hun opp døra som førte inn til den oppvarmede garasjen. – Hei, far, sa hun med det samme. – Nå, hvordan gikk det? – To års fengsel og nitti i erstatning. – Er du fornøyd med det? Det ville aldri ha falt Karl Berzelius inn å gratulere datteren med en vellykket rettssak. Jana var vant til fåmæltheten hans. Selv moren Margaretha, som riktignok var en omsorgsfull kvinne, hadde i oppveksten hennes prioritert rengjøring fremfor lek. Hun hadde hengt opp klesvask i stedet for å lese eventyr. Og hun hadde heller pusset vinduer enn å bre dyna om datteren. Nå var Jana tretti, og hun behandlet begge foreldrene med samme følelsesløse respekt som de hadde lært henne opp til. – Jeg er fornøyd, svarte Jana bestemt. – Din mor lurer på om du kommer hjem første mai? Hun har visst bestemt at vi skal ha familiemiddag da. – Hvilket klokkeslett? – Nitten null null. – Jeg kommer. Jana la på, låste opp sin svarte BMW X–6 og satte seg inn bak rattet. Hun slengte fra seg dokumentmappen i det skinntrukne passasjersetet og lot mobilen bli liggende i fanget. Janas mor pleide også å ringe datteren etter en avsluttet rettssak. Men aldri før sin mann. Slik var regelen. Så da Jana hørte ringetonen igjen, plukket hun straks opp mobilen og la den mot øret mens hun med vant hånd og stor presisjon manøvrerte bilen ut av den trange garasjen. 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 16 av 405) NOT PRINT READY!

– Hei, mor. – Hei, Jana, sa en mannsstemme. Jana tråkket på bremsen, og bilen stanset med et rykk midt i ryggemanøveren. Stemmen tilhørte førstestatsadvokat Torsten Granath, sjefen hennes. Han hørtes oppspilt ut. – Nå? Jana ble forbauset over det hun antok var nysgjerrighet fra hans side, og gjentok kort utfallet av rettssaken. – Bra. Bra, men jeg ringer egentlig i et annet ærend. Jeg vil at du skal bistå meg i en etterforskning. En kvinne er anholdt etter å ha meldt fra til politiet om sin døde mann, som arbeidet som avdelingsleder i Migrationsverket. Ifølge politiet ble han skutt. Drept. Du får frie hender i saken. Jana forble taus i telefonen, så Torsten fortsatte: – Gunnar Öhrn og teamet hans venter på politistasjonen. Hva sier du? Jana kikket på dashbordet. 11.48. Hun pustet kort inn og satte bilen i bevegelse. – Jeg drar dit med en gang. *** Jana Berzelius gikk raskt igjennom hovedentreen til Norrköpings politistasjon og tok heisen opp til tredje etasje. Lyden av de høye hælene hennes gjallet i den brede korridoren. Hun stirret rett fremfor seg og nikket bare kort til to uniformskledde politimenn hun passerte. Etterforskningsleder Gunnar Öhrn ventet på henne utenfor kontoret sitt. – Velkommen, sa han og viste vei til møterommet, innerst i korridoren. Den ene langveggen var dominert av vinduer som vendte ut mot Norrtull-rundkjøringen, og der var lunsjrushet 16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 17 av 405) NOT PRINT READY!

i gang. På motsatt langvegg hang en stor tusjtavle og et lerret. I taket var det montert en projektor. Jana gikk rett bort til det ovale bordet der teamet satt og ventet. Hun hilste først på kriminalbetjent Henrik Levin, så nikket hun til Ola Söderström, Anneli Lindgren og Mia Bolander før hun satte seg ned. – Jana Berzelius er etter anbefaling fra førstestatsadvokat Torsten Granath blitt etterforsknings- og påtaleansvarlig i Hans Juhlén-saken. – Ja vel. Mia Bolander strammet kjevene, la armene i kors over brystet og lente seg bakover. Hun betraktet mistroisk sitt jevnaldrende hatobjekt og konstaterte at etterforskningen ville bli slitsom med Jana Berzelius ved roret. De gangene, i og for seg ganske få hittil, som Mia hadde vært nødt til å jobbe med Jana, hadde ikke gjort henne mer vennlig stemt overfor henne. Jana eide jo ikke personlighet, syntes Mia. Hun var så stiv. Slapp seg aldri løs. Som kolleger burde man bli bedre kjent med hverandre. Man kunne for eksempel godt ta en øl eller to sammen etter jobben og bare prate litt. Om alt mulig. Eller ingenting. Men Mia hadde relativt raskt funnet ut at Jana var en person som ikke satte pris på sånne ting. Det gikk jo ikke engang an å stille henne et aldri så lite spørsmål om privatlivet hennes uten at hun svarte med et overlegent blikk. Og det var også det eneste svaret man fikk. Mia syntes Jana Berzelius var en jævla oppblåst primadonna. Dessverre var det ingen av de andre som delte den oppfatningen. Tvert imot, nå hadde alle nikket bifallende da Gunnar presenterte henne. Det Mia avskydde mest, var Janas status som overklassejente. Jana var arvede penger, mens hun, med sin arbeider17

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 18 av 405) NOT PRINT READY!

klassebakgrunn, var lånte penger. Det var grunn nok til ikke å stifte dypere bekjentskap med frøken fin på det, syntes Mia. I øyekroken registrerte Jana de hatske blikkene fra den kvinnelige kriminalinspektøren, men valgte å ignorere dem. Hun åpnet dokumentmappen og fant fram en kollegieblokk og en kulepenn med monogram på. Gunnar Öhrn tok siste slurk av en flaske mineralvann og delte ut en bunke papir i seks kopier, der han hadde fått med alt som var journalført i saken. I bunken lå anmeldelsen, diverse bilder fra åstedet og nærmeste omgivelser, en skisse av ekteparet Juhléns hus, der offeret, Hans Juhlén, ble funnet, og en kort beskrivelse av ham. Til sist var det en oversikt over tidspunkter og tiltak som var iverksatt etter at offeret ble oppdaget. Gunnar pekte på tidslinjen som var streket opp på tusjtavla. Han redegjorde også for rapporten om samtalen med offerets kone, Kerstin Juhlén, som var undertegnet ordenspolitibetjentene i den første patruljebilen som kom til åstedet. – Men Kerstin Juhlén var det vanskelig å få kontakt med, sa Gunnar. Hun hadde opptrådt på grensen til hysterisk og skrek høyt og snakket usammenhengende. På et tidspunkt hadde hun også begynt å hyperventilere. Og hele tiden gjentok hun at det ikke var hun som hadde gjort det. At hun bare hadde funnet ham i stua. Død. – Hun er under mistanke, altså? spurte Jana og merket at Mia fremdeles kikket olmt på henne. – Ja, hun er interessant, hun har foreløpig ikke noe alibi. Gunnar bladde i papirbunken foran seg. – Okei, for å oppsummere: Hans Juhlén ble drept en gang mellom 15.00 og 19.00 i går. Ukjent gjerningsmann. Den tekniske undersøkelsen viser at drapet har skjedd i hjemmet. Liket 18

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 19 av 405) NOT PRINT READY!

er altså ikke blitt fraktet dit fra et annet sted. Stemmer ikke det? Han nikket til Anneli Lindgren. – Det stemmer. Han døde på stedet. – Liket ble forflyttet til rettsmedisinsk klokka 22.21, og dere fortsatte gjennomgangen av huset til utpå morgenkvisten. – Ja, og jeg fant disse her. Anneli la fram ti A4-ark med én setning på hvert. – De var godt gjemt, innerst i klesskapet på soverommet deres. Det er trusselbrev. – Vet vi hvem de er fra? sa Henrik og strakte seg for å plukke opp arkene, samtidig som Jana noterte noe om brevene i kollegieblokken. – Nei. Jeg fikk kopiene fra Statens kriminaltekniska laboratorium i dag tidlig, men det kommer til å ta en dag eller to før vi får svar fra dem, svarte Anneli. – Hva står det? spurte Mia. Hun trakk hendene inn i ermene på ullgenseren, satte albuene på bordet og så nysgjerrig på Anneli. – Det er samme budskap i alle: «Betal nå, ellers må du betale en mye høyere pris.» – Utpressing, sa Henrik. – Det ser sånn ut. – Det foreligger ingen anmeldelse av utpressing? spurte Jana og rynket pannen. – Nei, det er ikke registrert noen anmeldelse, verken fra offeret selv, kona eller noen andre, sa Gunnar. – Og hva med drapsvåpenet? spurte Jana. – Det er ikke funnet noe drapsvåpen, verken på funnstedet eller i nærområdet, sa Gunnar og så på Anneli, som ristet på hodet. 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 20 av 405) NOT PRINT READY!

– Dere fant heller ingen DNA-spor eller skoavtrykk? – Nei, sa Anneli. – Men vi fant fingeravtrykk. Da Kerstin kom hjem, sto et vindu i stua åpent, og det virker nokså sikkert at gjerningsmannen har hoppet ut av det. Kerstin lukket det dessverre, noe som vanskeliggjorde arbeidet vårt. Men vi greide likevel å finne to interessante håndavtrykk. – Fra hvem? spurte Jana og holdt pennen klar til å notere et navn. – Vet ikke, men etter alt å dømme stammer håndavtrykkene fra et barn. Og det rare er at paret ikke har barn. Jana så opp fra heftet. – Trenger det å bety noe, da? De kjenner vel folk som har barn? En venn? En slektning? sa hun. – Kerstin Juhlén har ikke vært i stand til å la seg avhøre om det, svarte Gunnar. – Da er det særdeles viktig at vi foretar et avhør av henne. Helst med det samme. Jana tok almanakken sin ut av dokumentmappen og bladde seg fram til dagens dato. Påminnelser, klokkeslett og navn sto sirlig nedtegnet på de lysegule sidene. – Jeg synes vi skal snakke med henne allerede i dag. – Jeg ringer advokaten hennes, Peter Ramstedt, sa Gunnar. – Fint, svarte Jana og innså at hun ikke ville få et klokkeslett å notere i almanakken der og da. Hun slo den sammen med et smell som fikk Mia til å kveppe og begynne å se olmt på henne igjen. – Gi meg tilbakemelding om tidspunkt når du får tak i ham, sa hun og la almanakken tilbake i det dertil egnede rommet i dokumentmappen. – Apropos avhør. Har dere snakket med naboene? – Ja, de nærmeste, sa Gunnar. 20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 21 av 405) NOT PRINT READY!

– Kom det noe ut av det? – Ingenting. Ingen har sett eller hørt noe. – Da spør vi flere. Bank på dørene i hele gata og i andre parallelle områder. Lindö består av mange hus, flere med gigantiske vinduspartier. – Ja, det vet jo du, sa Mia. Jana møtte Mias blikk. – Det jeg mener er at noen må ha sett noe. Mia glodde tilbake, men vek deretter unna med blikket. – Hva vet vi om Hans Juhlén? fortsatte Jana. – Han levde et vanlig liv, virker det som, sa Gunnar og så ned på papirene. – Han ble født i 1953, så han var femtini år gammel. Født og oppvokst i Kimstad. Familien flyttet til Norrköping i 1965, da han var tolv, altså. Han utdannet seg til økonom på universitetet og arbeidet i fire år i et revisjonsfirma og deretter åtte år i Skatteetaten før han fikk jobben på økonomiavdelingen i Migrationsverket. Traff Kerstin allerede da han var atten år, og året etter giftet de seg borgerlig. Sommerhus ved Vättern. Det var visst alt. – Omgangskretsen, sa Mia surt. – Har vi sjekket den? – Venner vet vi ingenting om foreløpig. Men kartlegging er som sagt i gang, sa Gunnar. – Og en mer inngående samtale med Kerstin er absolutt nødvendig, sa Henrik. – Absolutt, sa Gunnar. – Hva med mobilen hans? ville Jana vite. – Jeg har bedt om anropslogg fra teleoperatøren. Forhåpentlig har jeg den allerede i morgen, sa Gunnar. – Og hva vet vi fra obduksjonen? – Foreløpig vet vi at Hans Juhlén ble skutt og drept, og at han døde på funnstedet. Rettsmedisineren kommer med en preliminær rapport i dag. 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 22 av 405) NOT PRINT READY!

– Jeg vil ha en kopi av den. – Henrik og Mia drar dit etter møtet. – Bra. Jeg blir med, sa Jana og smilte innvendig da hun hørte det dype sukket fra inspektør Mia Bolander.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 23 av 405) NOT PRINT READY!

Det var hard sjøgang. Den fikk stanken i det trange rommet til å bli enda verre. Den sjuårige jenta satt i hjørnet. Hun grep en flik av morens skjørt og la den over nesa. Hun fantaserte om at hun lå hjemme i senga si, eller i en vugge. For det minnet om å bli vugget når båten gynget. Jenta pustet ut og inn med korte åndedrag. For hver gang hun pustet ut, løftet stoffet over munnen seg. For hver gang hun pustet inn, sank det tilbake, klistret seg mot leppene. Hun pustet raskere, så tok hun et dypt åndedrag og blåste ut stoffet så hardt hun kunne. Det føk av sted og forsvant fra ansiktet hennes. Hun famlet med hånden for å få tak i det igjen. I det svake lyset fikk hun øye på speilet sitt på gulvet. Det var et rosa speil med en sommerfugl på. Glasset hadde en stor sprekk. Hun hadde funnet det i en søppelpose som noen hadde slengt fra seg på gata. Nå tok hun det opp og holdt det foran ansiktet, skjøv en hårlokk vekk fra pannen og gransket det mørke, flokete håret sitt, de store øynene og de lange øyenvippene. Noen hostet kraftig, og jenta skvatt. Hun prøvde å se hvem det var som hadde hostet, men det var ikke lett å skjelne ansiktstrekk i mørket. Hun lurte på når de var fremme. Men hun våget ikke å spørre mer. Pappa hadde hysjet på henne da hun for femte gang hadde spurt hvor mye lenger de skulle sitte i det dumme jernskapet. Nå 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 24 av 405) NOT PRINT READY!

hostet mamma også. Det var tungt å puste, det var det faktisk. Men så var de jo mange som skulle dele på det lille som fantes av oksygen der inne. Jenta lot hånden vandre langs stålveggene. Hun kjente det myke stoffet fra mammas skjørt og trakk det over nesa igjen. Det var hardt på gulvet, så hun rettet seg i ryggen og skiftet stilling før hun fortsatte å leke med hånden over stålveggen. Hun strakte fram pekefingeren og langfingeren og lot dem galoppere fram og tilbake på veggen og ned på gulvet. Mamma pleide alltid å le når hun gjorde det, og si at hun sannelig hadde satt en ordentlig hestejente til verden. Hjemme, i skuret i La Pintana, hadde jenta bygd en stall under kjøkkenbordet og latt dukken være hest. Til de siste tre bursdagene hadde hun ønsket seg en egen ponni. Hun visste at hun ikke ville få det. Hun fikk sjelden gaver, og det var ikke sikkert at hun ville få noen gave i det hele tatt når hun hadde fødselsdag. De hadde jo knapt råd til mat, hadde pappa sagt. Jenta drømte likevel om en egen hest, da skulle hun ri til skolen på den. Fort ville det gå, like fort som fingrene nå galopperte oppover veggen igjen. Mamma lo ikke denne gangen. Hun var vel trøtt eller noe, tenkte jenta og kikket opp på ansiktet til moren. Åh, hvor langt var det igjen, egentlig? For en dum, dum reise! Den skulle jo ikke bli så lang, hadde pappa sagt da de pakket plastposene med klær. De skulle ut på eventyr, et stort eventyr, og de skulle reise med båt en liten stund, til et nytt hus. Og hun skulle få massevis av nye lekekamerater. Det skulle bli gøy, hun likte å leke med venner, og hjemme hadde hun mange. Dessuten var noen av vennene hennes med på reisen. Danilo og Ester. Hun likte Danilo, han var snill, men ikke Ester. Hun kunne være litt dum. Erte og sånt. Og så var det et par andre barn med også, men dem kjente hun ikke, hun hadde aldri sett dem før. De 24

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 34841) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 30. januar 2015 - 13:09 (side 25 av 405) NOT PRINT READY!

likte ikke å kjøre båt i det hele tatt. Ikke den minste i alle fall, babyen, hun skrek nesten hele tiden. Men nå var hun stille. Jenta galopperte med fingrene fram og tilbake over veggen. Hun strakte seg til siden for å rekke enda høyere og lenger med pekefingeren og langfingeren. Da fingrene rakk helt ned i hjørnet, kjente hun noe som bulte ut. Hun ble nysgjerrig og myste i mørket for å se hva det var. Et skilt. Hun bøyde seg fram og studerte den lille sølvplaten som var skrudd fast i veggen. Hun prøvde å se hva det sto. V … P … Så var det en bokstav hun ikke kjente igjen. – Mamma? hvisket hun. – Hva slags bokstav er det her? – X, hvisket moren tilbake. – En X. X, tenkte jenta. V, P, X, O. Og så var det noen tall. Hun talte til seks. Seks tall var det.

«En bok du ikke kan legge fra deg.»

Sommeren 1991 våkner den ni år gamle Jana Berzelius opp på et sykehus. Hun husker ikke hvem hun er, eller hvor hun kommer fra.

Sofie Sarenbrant TV4

Emelie Schepp «… det er intenst spennende til siste side.» Hanna Gunnarsson, BTJ

omslag: niklas lindblad, mystical garden design foto: eva lindblad, 1001bild.se

Boken har allerede solgt over 65 000 eksemplarer i Sverige.

foto: eva lindblad, 1001bild.se

«Emelie Schepp har virkelig skrevet en vellykket debutroman.» Kultursidan.nu

Emelie Schepp