Mios blues by Gyldendal Norsk Forlag

Svensk presse om Mios blues: «Oppfriskende og underholdende.» Skånska Dagbladet «… underholdning på høyt nivå og uten fartsgrense.» Hallandsposten «… har alt en god thriller skal ha.» Bokpool «En neglebitende thriller der ingen ting er overlatt til tilfeldighetene og leseren mister pusten av spenning … Mios blues er en av vårens beste krimromaner.» Johannas deckarhörna

Hva skjedde egentlig i Mios barnehage den siste dagen før han forsvant? Mot sin vilje har advokat Martin Benner blitt dratt inn i jakten på den forsvunne fireåringen. Så lenge barnet er borte, kommer ikke mafiaorganisasjonen til å la Martin være i fred. Martin er desperat og følger opp de få sporene som finnes. Men Mios forsvinning er ikke Martins eneste problem. Han må også bringe klarhet i hvem som prøver å legge skylden på ham for to mord han ikke har begått. Martin blir mer og mer paranoid for hver dag som går. Hvem er det som følger ham så tett på uten å være synlig selv? Jakten på sannheten stiller ham overfor et uhyggelig dilemma: Kan han redde både Mio og seg selv? Eller vil flere liv gå tapt før Martin Benner får ro? Mios blues er den andre av to bøker om advokat Martin Benner. Første bok er Lotus blues.

Norsk presse om Lotus blues: «Med Lotus blues skriver svenske Kristina Ohlsson seg rett inn i tradi sjonen til amerikanerne Raymond Chandler og Dashiell Hammett – med en touch av nordic noir.» Tom Egeland, VG

9 788205 479159

Kristina Ohlsson er født i 1979 og bor i Stock holm. Hun er utdannet statsviter og har jobbet mye med terrortrusler i Europa. Hun har blant annet arbeidet for Rikspolisstyrelsen i Stock holm, for Säpo og for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Wien. Nå skriver hun på fulltid.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 4 av 382) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Mios blues Copyright © Kristina Ohlsson 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piratförlaget 2015 Published by agreement with Salomonsson Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Henrik Koitz, www.koitz.dk Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-47915-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 3 av 382) NOT PRINT READY!

Kristina Ohlsson

Mios blues Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 7 av 382) NOT PRINT READY!

OPPTAKT «Hvem er du?»

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 9 av 382) NOT PRINT READY!

TRANSKRIPSJON AV INTERVJU MED MARTIN BENNER (MB) INTERVJUER: KAREN VIKING (KV), frilansjournalist, Stockholm MB: Hvem er du? KV: Jeg heter Karen Viking. Jeg var nær venn av Fredrik Ohlander, som du samarbeidet med. MB: Jaså? Nær venn? KV: Ja. Men jeg forstår at du er mistenksom, så du skal få den samme informasjonen som jeg selv har fått. Etter at Fredrik døde … du vet vel forresten at han er død? MB: Ja, det vet jeg. Jeg er veldig lei for det. KV: Jeg også. Han var en av mine aller nærmeste, nesten som en bror. Jeg … Uansett, for noen dager siden ringte Verner, samboeren hans, til meg. Han hadde funnet en tykk, lukket konvolutt med navnet mitt på i Fredriks bankboks. Det sto tydelig skrevet på den at ingen andre enn meg måtte åpne den. MB: Ok. KV: Jeg hentet konvolutten hos Verner samme kveld. Den inneholdt en tung papirbunke og et kort der Fredrik forklarte at hvis han forsvant eller døde, måtte jeg kontakte deg. Han skrev at dere møttes etter at du hadde havnet i vanskeligheter, og at det var ytterst viktig at historien du hadde fortalt ham ble bevart. MB: Sa han noe om samarbeidet vårt mens han levde? KV: Nei. Men flere av oss ante at han holdt på med noe svært følsomt. (Stille) KV: Hvis jeg har forstått alt riktig, var ikke du og Fredrik ferdige med hverandre. For historien pågikk fortsatt. Eller har jeg misforstått? MB: Nei, og det var nok derfor Fredrik syntes det var så viktig at du og jeg skulle møtes. For han visste at vi bare var ferdige med første akt, og at

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 10 av 382) NOT PRINT READY!

KV: MB: KV: MB:

KV: MB: KV:

MB: KV:

jeg sikkert ønsket å få den andre akten like godt dokumentert som den første. Og hvordan er det nå, da? Er andre akt over? Ja. Nå er alt over. (Stille) Ok, så hvordan vil du gjøre det? Vil du fortelle hva som har skjedd? Gjerne. Hvis Fredrik ga dette oppdraget til nettopp deg, betyr det at jeg kan stole på deg. Så det gjør jeg. Derimot må du forstå og akseptere grunnpremissene. Alt jeg forteller må bli mellom oss. Du kan bare publisere historien hvis jeg dør eller forsvinner. Er det oppfattet? Absolutt. Som du selv kan se, forklarte Fredrik dette i brevet sitt. Hvor mye vet du, forresten? Hvor mye rakk Fredrik å skrive før han døde? Alt? Jeg tror det. Men det er kanskje best at du leser selv? Dels skrev han en lengre tekst, dels et resymé. Jeg vil gjerne omarbeide den lengre teksten til en bok. Fredrik ga den en fantastisk tittel. Og det var? Lotus blues.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 11 av 382) NOT PRINT READY!

LOTUS BLUES Et resymé

Mitt navn er Martin Benner, og jeg er advokat. Fram til nylig hadde jeg alt. Kvinner, karriere, et forbanna rikt liv og en nydelig datter. I dag er mye forandret. Livet har blitt et annet. Og selv har jeg blitt utrygg. Kanskje det kommer av at jeg har svakheter. Jeg er stadig på jakt etter de ultimate kickene, både privat og profesjonelt. Det har dessverre kostet meg en del. For eksempel mitt kjærlighetsforhold til Lucy, som jeg jobber sammen med, og av og til ligger med. Det kom en mann til kontoret mitt. Han sa han het Bobby, og han ville ha hjelp av meg. Søsteren hans hadde havnet i store vanskeligheter. Hun var blitt uskyldig anklaget for å ha begått fem drap. I avisene ble hun kalt Sara Texas. I virkeligheten het hun Sara Tell. Bobby ba meg forsvare søsteren hans og finne hennes forsvunne sønn Mio. Søsterens første advokat hadde gjort en dårlig jobb, og Bobby trodde at jeg kunne gjøre det bedre. Det var bare ett problem: Sara var allerede død. Hun tok livet av seg under permisjon fra varetekt. Det skjedde dagen før saken skulle prøves i retten. Alle juridiske eksperter var enige om at hun ville blitt dømt for samtlige drap. Det var nok av beviser. Og så hadde hun tilstått. Likevel sa jeg ja, men bare til det første oppdraget: å renvaske Sara. Mio, den forsvunne sønnen hennes, brydde jeg 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 12 av 382) NOT PRINT READY!

meg ikke om. Han forsvant fra barnehagen samme ettermiddag som moren hans stakk av fra permisjonen. Politiet antok at Sara hadde tatt ham med seg i døden. Jeg hadde ingen grunn til å tenke annerledes. Ganske snart oppdaget jeg at det var hull i politiets etterforskning. Det så ut til at de hadde slurvet, og det var flere løse tråder å følge opp. Sara hadde vært au pair i Texas, og det var der hun skulle ha begått sine to første drap. Men bestevenninnen hennes, Jenny, som også hadde vært au pair i Texas, var tvilende. Svært tvilende til og med. Jenny oppsøkte meg for å fortelle at hun kunne gi Sara alibi for det første drapet. Deretter skjedde alt veldig fort. Jenny ble drept. Bobby likeså. Det var bare det at den Bobby som døde, ikke var den samme mannen som hadde kommet til kontoret mitt. Politiet påsto at det fantes et vitne som hadde sett Jenny bli kjørt i hjel av en bil maken til min. En Porsche. Vitneutsagnet, i tillegg til det at jeg hadde hatt kontakt med begge ofrene, var nok til å gjøre meg mistenkt. Etterforskningen ble ledet av en bekjent av meg, Didrik Stihl. En mann jeg hadde hatt både glede og nytte av (og som også hadde ledet etterforskningen av Sara), og som nå ble forvandlet til en jeg holdt meg så langt unna som mulig. Lucy og jeg reiste til Texas. Jeg tenkte at hvis jeg klarte å bevise at Sara var uskyldig i et av drapene, ville jeg få henne frikjent for resten også. Og jeg tenkte at hvis jeg fikk Sara frikjent, ville også mine egne problemer løse seg. Da ville jeg slippe å bli dømt for dobbeltdrapet på Jenny og Bobby, og livet mitt ville bli som vanlig igjen. Jeg ble i stor grad drevet av min kjærlighet til Belle. Min fire år gamle niese som jeg hadde tatt meg av fra hun var ni måneder og foreldrene hennes døde i en flyulykke. Jeg gjør mitt beste for å være en god far, og jeg elsker Belle over alt annet. Og jeg kan tilføye at det også viste seg å være en svakhet. 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 13 av 382) NOT PRINT READY!

I Texas fikk vi vite mer enn vi kunne forestilt oss. Det kom fram at Sara faktisk hadde begått det første drapet hun ble anklaget for. Men det hadde vært i selvforsvar. Vi fikk også vite at Sara hadde vært prostituert og tilhørt nettverket til en mafiakonge. Et nettverk bygd på handel med narkotika og kvinnekropper. Mafiakongen het Lucifer. Sara hadde hatt et helt spesielt forhold til Lucifer. Hun hadde vært hans hemmelige elskerinne, og flyktet tilbake til Sverige da hun skjønte at hun ventet barn med ham. Men så lett skulle hun ikke slippe unna. Lucifer var en mann med en stor kontaktflate og god etterretning. Han visste snart hvor hun hadde tatt veien, og hvorfor hun hadde stukket av. Lucifer kom til Stockholm og ba Sara bli med ham tilbake. Hun nektet. Som straff og pressmiddel fikk hun da vite at hver gang hun sa nei, ville han drepe en person hun i framtiden risikerte å bli anklaget for å ha tatt livet av. Hun sa nei tre ganger, og tre ganger tok Lucifer et liv i Stockholm. Sara satt snart hos politiet, siktet for ikke mindre enn fem drap. To i Texas, tre i Stockholm. Sønnen Mio havnet i fosterhjem. Sara rømte fra en bevoktet permisjon. Jeg antok at det var for å få både seg selv og sønnen i sikkerhet, men nøyaktig hvordan det var, vet vi faktisk ikke. Uansett forsvant sønnen også. Han var ikke i barnehagen, heller ikke hos fosterforeldrene sine. I ren fortvilelse hoppet Sara fra Västerbron. Mio ble aldri funnet. Flere barn forsvant. Min egen Belle. Jeg etterlot henne i Sverige mens Lucy og jeg dro til USA. For at hun skulle få maksimal beskyttelse, gjemte jeg henne i skjærgården hos besteforeldrene hennes på farssiden. Hun var også overvåket av en mann som heter Boris, en gammel klient av meg. Klient – og mafiaboss. Men ikke engang det hjalp. Hun forsvant mens jeg var i Texas, og ble levert tilbake mindre enn to døgn 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 14 av 382) NOT PRINT READY!

senere. Lucifer var ingen barnemorder, han ville bare sette en stopper for meg. En mann ringte meg anonymt på mobilen og informerte meg om at jeg hadde henne på lånt tid. Han hadde allerede tatt henne én gang, og sa at han kunne gjøre det igjen. Hvis jeg ikke hjalp ham å finne Lucifers forsvunne sønn Mio. Da kunne jeg få beholde Belle. *** Og der står jeg nå. Datteren min har vært kidnappet, og hvis jeg ikke skjerper meg, kan jeg miste henne for alltid. Jeg må gjøre mitt ytterste for å finne Mio. Dessuten må jeg prøve å få klarhet i hvem som vil ha meg anklaget for to drap. For Lucifer påstår at han ikke står bak akkurat den detaljen. Lucifer. Jeg vil så gjerne vite hvem han er. Sånn at ondskapen får et ansikt, og jeg blir fri fra faenskapet. Enkelte fakta peker mot at Lucifer er sheriffen jeg møtte i Houston, Esteban Stiller. Men det der tør jeg ikke å rote i. Da dør Belle. Ingenting i livet mitt er viktigere enn Belle. Det vet jeg nå. Så det er for hennes skyld at jeg prøver å holde meg til spillereglene og ikke søker for mye informasjon. Men jeg har sulten i blodet, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Det er som å gå på line. Jeg må holde blikket støtt framover og ikke se ned. For da faller jeg med det samme.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 15 av 382) NOT PRINT READY!

DEL I «Da Mio forsvant»

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 16 av 382) NOT PRINT READY!

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 17 av 382) NOT PRINT READY!

TRANSKRIPSJON AV INTERVJU MED MARTIN BENNER (MB) INTERVJUER: KAREN VIKING (KV), frilansjournalist, Stockholm KV: Så hva syntes du om Lotus blues? MB: Jævlig bra. Så nå kjører vi på. Jeg forteller, du skriver. Akkurat slik jeg gjorde med Fredrik. KV: Hvor begynner du? Med det som skjedde umiddelbart etter at du hadde fått Belle tilbake? MB: Ja. De første dagene kan oppsummeres veldig kort. Først dro vi en tur på sykehuset for å få undersøkt Belle. Deretter dro vi hjem til leiligheten min og ble der. Jeg gikk hjemmefra for å møte Fredrik og politiet, men ikke noe mer. Deretter begynte jeg å jobbe med de oppdragene jeg hadde fått. KV: Og hva gikk de ut på? Bare så vi har oppfattet ting på samme måte. MB: Jeg skulle finne ut hva som skjedde med Mio, sønnen til Sara Texas. Det var oppdraget jeg fikk av Lucifer. Det, og å finne ut hvem som prøvde å få meg anklaget for dobbeltdrap, og hvorfor. For Lucifer var ikke involvert, det hadde han gjort helt klart. KV: Fantes det ingen grunn til å tro at han løy? MB: Vi kommer til det. Men først må jeg forklare noe annet. KV: Ok? MB: Det gjør vondt å lese Lotus blues. Jeg mener, jeg husker jo så fordømt godt hvordan det var. Lucy eksperimenterte med solkremer på kontoret, og jeg hadde hemmelige stevnemøter. Men alt det lystige forsvant etter Texas. Historien jeg nå skal fortelle er mye tyngre. Mye mørkere. Det handler ikke lenger om Lotus blues. Nå er det Mio jeg vil fortelle om.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 18 av 382) NOT PRINT READY!

KV: Ok, da sier jeg det sånn: Hvis du skulle skrive ned denne fortellingen på egen hånd, hva ville da vært den første setningen? (Stille) MB: Denne: «I marerittene ble jeg alltid begravd levende.»

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 19 av 382) NOT PRINT READY!

1 SØNDAG

I marerittene ble jeg alltid begravd levende. Det var likt hver gang. Først skjønte jeg ikke hva som skulle skje. Tause mennesker holdt meg hardt i armene og tvang meg til å gå framover. Ikke sakte, ikke fort. Det var natt, og himmelen var svart. Luften var varm og tykk. Vi beveget oss gjennom noe som minnet om et forlatt industriområde. Konturene av store, mørke maskiner reiste seg rundt oss, som skygger støpt i jern. Jeg ville spørre hvor vi var, hvor vi var på vei. Men knebelen tvang meg til taushet. Den gnagde i munnvikene. Stoffet var stivt mot tungen. Og så var det noe med beina mine. De var bundet sammen med et tau som gjorde at jeg bare kunne ta korte skritt. Det tvang meg til å ta mange flere skritt enn fangevokterne mine. Det gjorde meg livredd. Hvor mange ganger blir man redd i voksen alder? Ganske få. Mest fordi det er så få ting som skremmer oss. Vi vet at det meste ordner seg, at småting ikke er noe å henge seg opp i. Det er en gave å vokse fra barndommens konstante angst og frykt, å få perspektiv på saker og ting. Den eneste ulempen er at denne befrielsen fra frykt gjør oss smertelig bevisste på hva som virkelig er verdt å være redd for. Tap av våre nære og kjære. Tap av egen helse eller eget liv. Og i sjeldne tilfeller, frykt for smerte eller angst. 19

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 20 av 382) NOT PRINT READY!

Når jeg halvveis gikk, halvveis ble dratt gjennom det forlatte industriområdet, visste jeg at jeg skulle dø. Det er forresten noe som er interessant med mareritt. Vi vet veldig ofte hvordan de skal ende. Fordi vi på et underbevisst nivå aner hvorfor vi drømmer som vi gjør. Vi vet hvilke konkrete hendelser og erfaringer som trigger forskjellige reaksjoner hos oss, og det er delvis i disse hendelsene frykten henter næring. Hukommelsen har en nærmest ubegrenset makt over tankene våre. Marerittene begynte å plage meg umiddelbart etter at jeg hadde fått tilbake Belle. Etter at vi hadde vært i Texas. I søvne prøvde jeg å stritte imot og våkne samtidig. Jeg klarte det ikke en eneste gang. Marerittet fortsatte uten at jeg klarte å påvirke det. De tause, svartkledde mennene beveget seg like resolutt som tidevannet. Jeg tygde og tygde på knebelen, prøvde å gi lyd fra meg. Det gikk ikke. Ingen ville si hvor vi var på vei. Ingen ville fortelle hva jeg hadde gjort. Til slutt forsto jeg det likevel. Jeg begynte å kjenne meg igjen. Skjønte hvilke maskiner som sto rundt oss, og hva de en gang hadde gjort med jorden vår. Jeg hadde vært der før. Jeg hadde aldri tenkt å dra tilbake. Jeg begynte å brøle og stritte imot. Men mennene bare fortsatte. Jeg hang i armene deres, og føttene og leggene mine skrapet mot bakken. Olabuksa jeg hadde på meg ble ødelagt, og snart begynte det å gjøre vondt. Jeg sluttet aldri å prøve å bli hørt. Ikke engang da vi sto ved den allerede ferdiggravde gropa. Jeg ville be om tilgivelse, fortelle at det hele hadde vært et uhell. Men jeg klarte ikke å få fram en eneste forståelig eller hørbar lyd. Det var da gråten kom. Den hese, varme, tærende gråten. Jeg skalv i hele kroppen og ba for mitt liv. Ingen hørte etter. I stedet ble jeg dyttet framover ned i gropa. Den var dyp, minst to meter. Jeg landet hardt på magen og kjente at noe gikk i stykker. Et ribbein? To? 20

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 21 av 382) NOT PRINT READY!

Noe satte venstre lunge i brann og fikk meg til å prøve å snu meg. På det tidspunktet hadde de allerede tatt fram spadene og begynt å kaste jord og sand over meg. De jobbet metodisk i stillhet med å begrave meg levende. De ga seg aldri. Ikke da jeg kom meg opp på kne, og heller ikke da jeg kom meg på beina. Hendene var bundet bak på ryggen min, og jeg visste at jeg ikke ville klare å komme meg opp. Så jeg sto der og skrek tause skrik mens angsten drev bort det siste av fornuft. Jeg møtte døden stående. Da jorden nådde meg til haken, hadde det allerede begynt å flimre for øynene mine. Jeg våknet ikke før issen var dekket. – Hva er det du drømmer, Martin? Lucy søkte blikket mitt over frokostbordet. Hun hadde sett meg svette mellom lakenene altfor mange netter på rad. Da jeg ikke svarte, fortsatte hun: – Det virker som om det er den samme drømmen som kommer tilbake. Er det det? – Jeg husker ikke. Er det så rart at jeg drømmer en masse dritt etter alt vi har opplevd? Etter alt vi har opplevd. En løgn, men det kunne Lucy umulig vite. Drømmene hadde én eneste opprinnelse: Texas. Det tiet jeg om. Jeg tok en slurk kaffe og brente meg. – Faen også. Lucy fortsatte å se på meg. – Du kaster deg fram og tilbake, sa hun dempet. Og du skriker. Jeg satte fra meg kaffekruset. – Jaså, sa jeg. Hva er det jeg skriker, da? Jeg spurte mest fordi hun forventet at jeg skulle gjøre det. 21

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 22 av 382) NOT PRINT READY!

– «Jeg vet hvor han er.» Du skriker: «Jeg vet hvor han er.» Men det gjør du vel ikke? Et øyeblikk sto tiden stille. – Du gjør vel ikke det, Martin? Vet hvor Mio er? Jeg kom til meg selv og ristet på hodet. – Klart jeg ikke gjør. Vi spiste resten av frokosten i taushet. Jeg tenkte at hemmeligheter er som hvilken som helst annen dritt. Man kan begrave dem hvor dypt man vil; før eller siden finner de likevel veien opp til overflaten. Særlig hvis man søker seg tilbake til åstedet. Lucy trodde jeg skrek at jeg visste hvor Mio var. Det var bare jeg som visste hva jeg egentlig snakket om. Hvem jeg snakket om. «Jeg vet hvor han er.» Jo da. Det visste jeg. Men den jeg snakket om hadde ikke en dritt med Mio å gjøre. Eller hadde han det?

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 23 av 382) NOT PRINT READY!

De levende og de døde. At grensen mellom dem må være så sylskarp. Så smertefull og skremmende. Når marerittene overmannet meg, var jeg en sliten mann. Man blir det når man har vært mistenkt for to drap, tatt en svipptur til Texas og deretter mistet og fått tilbake datteren sin. Jeg hadde ingen tydelig følelse av hvor tidskritisk oppdraget med å finne Mio var. Jeg brydde meg ærlig talt ikke heller. Ikke i utgangspunktet. Ifølge Bibelen ble jorden skapt på seks dager. Den sjuende dagen hvilte Gud. Vi gjorde det omvendt. Lucy og jeg hvilte i seks dager. Og så begynte vi å jobbe. På en søndag. – Hva skal du gjøre først? sa Lucy. Godt spørsmål. – Prøve å gi ham et ansikt. Og besøke stedet der han forsvant, barnehagen hans. Jeg var helt uinformert om hvordan Mio hadde sett ut. Hadde han vært lav eller høy for alderen? Tykk eller tynn? Langhåret eller kortklipt? Det plaget meg litt at det hadde gått så lang tid før jeg reagerte på mangelen på bilder. Jeg hadde ikke snublet over noe fotografi av gutten i noen sammenheng. Ikke i etterforskningsmaterialet, ikke i mediene. Jeg hadde tidligere hatt god kontakt med politiet, kunne lett ha fått svar på spørsmålet om hvor faen alle bildene av Mio hadde blitt av (hvis det hadde funnes noen). Nå hadde jeg ingen 23

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 24 av 382) NOT PRINT READY!

slike forbindelser lenger. Dessuten ville jeg ikke vekke politiets nysgjerrighet på hva jeg skulle med et bilde av Mio. Så hvem, om ikke politiet, kunne ha et bilde av Mio? Det fantes en mormor. Og en tante. Jeanette og Marion. Jeg bestemte meg for å kontakte begge. Ingen av dem ringte tilbake. Timene gikk. Blås i det. Jeg hadde andre viktige ting å ta tak i. Som å besøke stedet der Mio sist ble observert. Bilen startet med et brøl. Min dritlekre Porsche 911. Den luktet skinn, akkurat som da den var ny. Ellers virket den ikke så ny. Fine biler passer ikke så godt med små barn. Belle gjorde nok så godt hun kunne, men det var likevel spor etter henne overalt. Det var imidlertid ikke Belle som var det store problemet. Etter alt som hadde skjedd, var bilen rett og slett ikke like morsom å kjøre lenger. Jeg hadde latt karene til Boris – den gamle mafiakongen – gå igjennom bilen da jeg kom hjem fra Texas, og de hadde fjernet en såkalt rotte, et overvåkningsinstrument som politiet hadde plassert der for å holde oppsikt med meg. For å gjøre livet litt vanskeligere for antagonistene mine, hadde gutta til Boris festet rotta under en budbil i stedet. Det nye bevegelsesmønsteret mitt ville antagelig skape rynker på mange politipanner. Det hadde allerede rukket å bli ettermiddag, og jeg hentet Belle først. Deretter kjørte jeg sørover. Belle hadde tilbrakt dagen hos mormoren sin, min mor Marianne. Hun så glad ut da hun skjønte at vi ikke skulle hjem med det samme. Blikket hennes glødet av entusiasme. Der og da skremte den korte hukommelsen hennes nesten livet av meg. Hvordan kunne hun se så glad ut? Det var bare en drøy uke siden besteforeldrene hennes var blitt drept i en brann, og hun var blitt kidnappet. Burde hun ikke være ute av seg av – ikke vet jeg – sorg, frykt, bekymring? Akkurat kidnappingen la jeg ikke så stor vekt på. Hun hadde vært borte i mindre enn førti24

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 25 av 382) NOT PRINT READY!

åtte timer og hadde antagelig sovet mesteparten av tiden, full av beroligende medikamenter. Dette husket hun ikke noe av, naturlig nok. Men hun husket besteforeldrene sine og spurte etter dem av og til. Så dem burde hun sørge over. Savne. Mente jeg, som var voksen. Belle hadde et annet perspektiv på det. Jeg hadde forklart at farmor og farfar var borte, og aldri ville komme tilbake. Men Belle er bare fire år. Hun skjønner ikke ord som aldri. Hun skjønner ikke at enkelte ting og tilstander er evige. – De døde, sa jeg. Akkurat som moren og faren din. Og Belle nikket fornuftig og helt usentimentalt. Hun vet at foreldrene hennes døde i en flyulykke da hun var baby. Hun vet at jeg ikke er hennes virkelige far, men onkelen hennes. Men det betyr ikke at hun skjønner betydningen av det jeg sier. Hun forstår ikke at hun kunne hatt et helt annet liv hvis søsteren og svogeren min ikke hadde omkommet. Et liv med to svært tilstedeværende og hengivne foreldre som elsket å grille og leie hytte på Öland om sommeren, og stå på ski om vinteren og leie film i helgene. Vanlige mennesker med vanlige liv og bekymringer. Som inviterte andre barnefamilier hjem på middag, og som garantert ville gitt henne et eller flere søsken. Jeg parkerte bilen et kvartal fra stedet vi var på vei til. – Her skal vi ut, sa jeg og hjalp Belle ut av bilen. Jeg klemte hånden hennes der vi gikk på fortauet. Hun var veldig lik moren sin. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men sånn var det. Og sånn er det. Rent utseendemessig er Belle sin mors datter. – Hvor skal vi? sa hun. – Vi skal bare gå forbi en barnehage, sa jeg. Barnehagen til Mio. Trollgården. Men det sa jeg ikke. Egentlig kunne jeg ha kjørt forbi barnehagen før og ikke etter at jeg hentet Belle. Men jeg ville ha henne med meg. Det 25

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 26 av 382) NOT PRINT READY!

så bedre ut. Mange er mistenksomme overfor menn som lusker rundt en barnehage sent en ettermiddag. Særlig hvis de ser ut som meg. Svarte og høye. Hudfarge trumfer alt annet i Sverige. Det spiller ingen rolle at jeg har på meg en svinedyr skjorte og håndsydde sko fra Milano. Det første andre svensker tenker på når de ser meg, er ikke suksess, men problemer. Noen få barn lekte på barnehagens lekeplass. Det var kanskje ikke så mange andre lekeplasser i nærheten. Da fikk lekeplassen til barnehagen duge selv på en søndag. Solen sto fortsatt relativt høyt på himmelen. Det var fremdeles mulig å nyte sommeren. I hvert fall for dem som hadde tid. Det hadde ikke jeg. Belle kikket interessert på barna. – Skal vi leke med dem? sa hun og tok et skritt mot dem. Grepet mitt rundt hånden hennes strammet seg automatisk. – Nei, sa jeg. Vi skal bare gå forbi. Hvis Belle ikke skjønte hva det innebar at foreldrene hennes var døde, forsto hun garantert ikke verdien av å spasere forbi en morsom lekeplass uten å få gå inn på den. Uten å få være med. – Hvorfor det? sa hun. Jeg hørte at stemmen hennes endret seg. Fra glad til furten og skuffet. Brå overganger, som mellom sol og snø i april. – Fordi vi ikke kjenner barna på den lekeplassen. Jeg var fornøyd med svaret mitt. Kanskje Belle var det også, for hun ble stille. Da vi var framme ved porten til barnehagen, saktnet jeg skrittene litt. Ikke så mye at vi sto stille, men nok til å skjerpe iakttagelsesevnen. Det var utelukket å ta bilder. Ville jeg ha bilder, måtte jeg komme tilbake senere. Det var her han forsvant, tenkte jeg. Men hvordan da? 26

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 27 av 382) NOT PRINT READY!

Barn forsvinner ikke. De blir mistet av voksne som svikter i tilsynet. Jeg hadde lest politiets etterforskningsrapport angående Mios forsvinning. Barnehagelærerne hadde fortalt om en helt vanlig dag. Mio var blitt levert av fosterforeldrene om morgenen. Han hadde vært forkjølt og trøtt, men kviknet til etter lunsj. Klokka to hadde personalet kledd på alle barna og tatt dem med ut. En time senere hadde de servert lunsj ute, til tross for at det var høst og kaldt. Det var sol og fint, og barna lekte så bra. Det var, som en av lærerne sa, veldig rolig. Kanskje det rett og slett var det som var problemet. At det var så rolig. Kanskje det hadde fått personalet til å slappe av. Såpass at de ikke merket at et av barna plutselig ikke var der. Ikke før fostermoren hans kom for å hente ham. Da hadde solen forsvunnet, og ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg sveipet blikket over uteplassen. Området var omgitt av et sikkert sytti centimeter høyt stålgjerde. Det vokste busker i bedet innenfor, men de var ikke heldekkende. Et voksent menneske kunne lett svinge det ene beinet over gjerdet uten å vikle seg inn i diverse vekster. Men et fire år gammelt barn? Neppe. Jeg lette etter svakheter. Kanskje et hull i gjerdet, et parti der det ikke var noe gjerde i det hele tatt. Det var ingen slike svakheter. Mio måtte ha gått ut gjennom porten den siste gangen han forlot barnehagen. Eller blitt løftet over gjerdet av en voksen. Belle dro beina etter seg. Sandalene hennes skrapet i asfalten når hun ikke løftet føttene ordentlig. Om bare noen minutter ville hun bli fly forbanna. Et trekk hun absolutt ikke hadde etter moren sin. Søsteren min var elendig på å si ifra, på å oppta plass. Jeg hatet å se henne krype sammen overfor folk hun hadde rundt seg. Sjefen sin, mannen, kolleger. Meg. – Jeg vil dra hjem, sa Belle. – Vi skal det, sa jeg. 27

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 36197) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 12. august 2015 - 14:00 (side 28 av 382) NOT PRINT READY!

Et av barna inne på lekeplassen fikk øye på meg. Han så på meg og Belle med et våkent blikk og rynket panne. Jeg likte ikke å føle meg iakttatt – ikke engang av et lite barn – så jeg bare klemte hånden til Belle og sa: – Nå drar vi hjem og lager spagetti med kjøttsaus. Vi snudde og gikk tilbake til bilen. Jeg hjalp Belle med beltet og satte meg bak rattet. Deretter tok jeg en U-sving og passerte barnehagen en siste gang. Belle så på barna som lekte ved huskene, men sa ingenting. Hun maser ikke så mye, Belle. Hun vet at det ikke nytter, at det ikke er sånn hun får viljen sin. Trollgården lå i Flemingsberg. Jeg kom ut på Huddingevägen og kjørte nordover mot sentrum. – Jeg er sulten, sa Belle da vi kjørte inn i Söderledstunnelen. Jeg kikket på klokka. Nei, det var hun ikke. Men hun kjedet seg. – Vi er snart hjemme, sa jeg. Det var sommer og søndag. Nesten ikke trafikk i det hele tatt. Pulsen i den kongelige hovedstaden hadde sunket. Men festen var ikke over ennå. Noe skjedde ved gangfeltet utenfor Gallerian i Hamngatan. En lastebil kom kjørende i motgående retning. En gammel dame ventet ved gangfeltet. Jeg tråkket på bremsen. Ingen reaksjon. Jeg tråkket igjen, mer overrasket enn panisk. Bremsepedalen var stum under foten min. Damen var på vei ut i gata. – Helvetes faens dritt. Jeg tutet og tutet. Tråkket på den forbanna bremsepedalen. Og tenkte: Skal dette bli det andre mennesket jeg tar livet av?

9 788205 479159