Paradisbakken by Gyldendal Norsk Forlag

«Nærgående og til tider faretruende tett på intimsfæren, lar hun ’kamera’ følge både etterforskere og involverte personer. En hårfin balanse, som Reiersgård i denne boken klarer å mestre.» Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende «Hun greier å fange de sterkeste følelsene og skildre hjerteskjærende scener på en overbevisende måte.» May Grethe Lerum, VG «Plottet er komplekst og fint satt sammen, spenningen bygger seg opp rundt en liten krets mennesker som vi følger og har sympati for. Forfatteren har lagt sitt univers tett opp til en hverdagsvirkelighet mange kan kjenne seg igjen i.» Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

et er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang. Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet drept i et utstillingsvindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både fortidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.» Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

FOTO: JULIE PIKE

«Stolpesnø er en krimbok, men den er så dyp og samtidig avkledende at den også tenderer til å være en roman. Jeg vil ha mer fra Reiersgårds penn og jeg vil ha det kjapt.» Helge Kjøniksen, Moss Avis

MARIT REIERSGÅRD

Om Stolpesnø: «En klok og klartseende kriminalroman ... en roman som med stillferdig intensitet og et fininnstilt språk fokuserer på mellommenneskelige anliggender over et bredt spekter ... Marit Reiersgård fremstår som en bortimot fullbefaren krimforfatter på første forsøk.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

MARIT REIERSGÅRD (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø, som høstet fine kritikker. Hennes andre roman, Jenta uten hjerte (2014), ble nominert til Rivertonprisen.

MARIT REIERSGÅRD

Om Jenta uten hjerte: «Reiersgård er språklig sterk og elegant ... Motivene for drapene er også sjeldent godt bygget opp gjennom hele boka. Alt går opp. Jeg burde ha skjønt hvem morderen var. Men nei.» Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad «Reiersgård graver og borer i personene sine og lar ikke leseren slippe unna før vi bare må bry oss om hva som skjer med dem.» Maria Årolilja Rø, Adresseavisen «Reiersgård bruker på nytt vinter og tett nærmiljø til å skape anstendig ’engelsk landsby krim’ på norsk.» Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende

«Kort sagt; dette er en rågod kriminaldebut med en dirrende uhyggestemning og et svært godt komponert plott.» Det Gode Liv

«Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg.» http://tinesundal.blogspot.no omslag: blæst • terese moe leiner

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner / Blæst Design ISBN 978-82-05-49265-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Marit Reiersg책rd

Paradisbakken Kriminalroman

Mellom sorte sommerfugler går en mørk pike og i hennes nærhet glir en tåkehvit slange (federico garcía lorca)

Tirsdag 20. juni 1989

1 Grusveien var grov, men jevn, det var lett å trille vogna nedover bakken. Men så smalnet veien brått og ble til en sti, full av steiner, røtter og dype spor. Kvinnen med barnevogna angret på at hun hadde rotet seg ned her, men da hun hadde mistet bussen fra Tranby, hadde hun falt for fristelsen til å ta snarveien hjem til Lierbyen. Det var lenge siden hun hadde gått disse bakkene, og hun hadde helt glemt hvor bratt og humpete det var. Forsiktig lirket hun vogna nedover for ikke å vekke babyen. Guttungen på fem spant i vill fart inn og ut fra stien i sirkler rundt henne og vogna. Hun hadde sagt at han måtte være stille, i hvert fall ikke rope. Nå kom han farende ut av krattet med en pinne han hadde plukket opp, og pekte på moren med den. – Du er død, ropte han. – Even! Jeg sa du skulle være stille. – Pang! – Hysj! hvisket hun. – Du vekker søstera di! Han hørte ikke, fortsatte bare å skyte på alt rundt seg med pinnen. – Hold opp! Hun glemte å hviske, irettesettelsen kom ut høyere og mer irritert enn hun hadde tenkt. Det begynte å røre seg nede i 9

vogna. Gutten forsvant inn i buskaset igjen, moren hørte det knekke i kvister. Så ble det stille. – Even? Hva skjedde? Falt du? – Mamma! – Hva er det? – Mamma, kom! – Jeg kan ikke gå inn der. Du må komme hit, Even. Babyen ga seg til å sutre. Antageligvis sulten. Igjen. Hun rugget på vogna. – Men mamma … kom! – Ikke noe men, Even. Vi begynner å få dårlig tid, og jeg kan ikke sette fra meg vogna her midt i bakken. Moren sukket og sto et øyeblikk med ansiktet vendt mot sola, kjente det svi behagelig i kinnene mens hun ventet på at sønnen skulle komme tilbake. Som hun trengte litt farge! Uker med lite søvn hadde gjort huden gusten. Hun lukket øynene og dro inn den tørre, gode sommerlukta av bringebærbusker og solvarmt gress. – Mamma, det er noe her! Stemmen hans lød underlig. Hun prøvde å få øye på ham gjennom det tette løvverket. Den røde T-skjorta kom til syne midt i alt det grønne. De tynne armene hang rett ned, han holdt fremdeles i kvisten som hadde vært gevær for ett minutt siden. Sola gikk bak en sky, og et gufs av kulde strøk over de bare armene hennes. Hun manøvrerte vogna på tvers av stien og forsikret seg om at bremsene ble satt forsvarlig på. Babyen lå på ryggen med lukkede øyne nå. Smokken beveget seg rytmisk i den lille munnen. Hun strøk forsiktig over den svette pannen og bredte teppet litt til side så barnet ikke skulle bli overopphetet, før hun trakk insektnettingen tilbake over åpningen. – Jeg kommer nå, Even. 10

Greinene rispet opp de bare armene hennes, og sandalene var ikke egnet til høyt gress og kvistrøyser. Buskaset var tett, og de slanke bjørkestammene oppførte seg som om de var levende, greiner og bladverk liksom grep etter henne da hun forsøkte å komme fram. Sønnen hadde satt seg på huk inne i lysningen, han skakket på hodet og snudde seg for å se om hun kom, vinket ivrig på henne. Det lå noe i gresset. I sekundet det tok før synsinntrykket nådde riktig avdeling i hjernen for bearbeiding, rakk hun å trekke til seg guttungen. Deretter kom reaksjonen. Hun kjente det først i ryggraden. En varme som spredte seg på innsiden og presset magesekken sammen, tvang innholdet opp i halsen. Hun kastet opp i gresset samtidig som hun forsøkte å holde hendene foran sønnens øyne. Ingen av delene gikk særlig bra. Hun kjente hvordan de varme restene av rosinbolle og cola rant nedover den ene leggen, inn i sandalen. – Kom, hvisket hun. – Ikke se, Even, det går bra, går bra. Hun fortsatte å hviske trøstende ord uten virkning mens hun trakk guttungen med seg ut av buskene. Hvordan skulle hun forklare dette for en femåring? Hvordan kunne hun forhindre våkne og nattlige mareritt i framtiden? Hvordan skulle hun selv kunne leve videre med synet av den døde kroppen flimrende på netthinnen? Ute på stien spente hun fra bremsene på vogna, og med én hånd på håndtaket og den andre klemt rundt den vesle hånden til gutten gikk hun så fort de korte beina til den halvt motvillige og nå lett sutrende sønnen klarte å henge med. Babyen var begynt å skrike, men hun var ute av stand til å roe den. – Hva er det, mamma? Ikke gå så fort! Hun hadde ved første øyekast, i et absurd øyeblikk, trodd at det var en utstillingsdukke uten klær. Jenta var blekhvit og lå i en kunstig posisjon. Den ene armen plassert i siden, den 11

andre i rett vinkel over hodet. Beina var parallelle, knærne med en liten knekk hvilende mot hverandre, som om hun poserte. Leppene var adskilt, stivnet i noe som minnet om et smil. Det sorte håret kunne like gjerne vært en parykk. Men det var ikke en dukke. Det var et ekte menneske, et ekte ordentlig dødt menneske som hadde stirret på henne og Even. Eller stirret? Hun skar en grimase. Piken i gresset hadde sett på henne med øyne fylt til randen av ingenting. Men det verste var insektene. De hadde kravlet rundt de nakne brystene og oppover halsen. – Det var bare en dukke, Even, sa hun og prøvde å smile til sønnen. – Det var bare en sånn stor dukke som de har i klesbutikkene.

Torsdag 12. juni 2014

2 Verner Jacobsen satte farrisflaska for munnen. Tabletten klistret seg til tunga, og han kjente den bitre smaken av Paracet. Kontoret lå slik til at det hvilte i konstant skygge, men det var likevel som om veggene bevret. Det må skyldes varmen, tenkte Verner, han hadde vanligvis aldri vondt i hodet. Eller var det den gamle saken som var årsaken til at det føltes som om deler av hjernen hadde løsnet og nå beveget seg urytmisk fram og tilbake? Han løsnet litt på strikken som samlet håret i en hestehale, og masserte seg selv i nakken med én hånd, drakk mer Farris og kjente hvordan tabletten forsvant ned i svelget. Så fordypet han seg i de gamle saksdokumentene igjen. Camilla Carlsen var blitt funnet i nærheten av stien som gikk gjennom et lite skogholt midt i den lange bakken. Paradisbakken. Ikke mye som minnet om paradis ved disse bildene, tenkte Verner Jacobsen og tørket svetten av pannen. Han hadde akkurat lest vitneavhøret av den unge moren som hadde funnet liket. Hun hadde først trodd det var en utstillingsdukke som noen ungdommer hadde stjålet og siden kastet fra seg. Og den drepte lignet virkelig en dukke som noen hadde slengt fra seg i gresset, måtte Verner innrømme – stivlemmet og porselensblek, vakker og livløs. 13

En lummer stillhet lå over politihuset. Så langt hadde det vært en uvanlig rolig forsommer. Det var derfor han hadde fått den gamle saken på skrivebordet. Om kort tid var det tjuefem år siden Camilla Carlsen var blitt funnet voldtatt og drept ved stien i Paradisbakken i Lier. Foreldrene ville at det skulle gjøres et siste forsøk på å få saken løst før foreldelsesfristen innhentet dem 19. juni. En lovendring som var på trappene ville riktignok føre til at drap som var begått etter 1. juli 1989 aldri ville bli foreldet, men i denne saken ville ikke endringen ha noen betydning. De hadde altså bare en uke igjen for å finne drapsmannen. Verner Jacobsen var på en måte glad for den nye ordningen, siden ingen med en alvorlig forbrytelse på samvittigheten fra nå av kunne kjenne seg trygg. Men samtidig fryktet han at arbeidsmengden ville vokse til nye høyder. Avisene hadde også hausset opp Camilla-saken med at det hastet. Verner Jacobsen drakk resten av Farrisen i rolige slurker. Framtiden til jenta på bildene foran ham hadde stanset der i en skråning i 1989, for henne hastet det ikke lenger. Men med tanke på de pårørendes evige sorg, var det selvsagt viktig å komme til bunns i saken. Det var trist, men håpet om at noe nytt skulle dukke opp i de gamle rapportene, eller i nye vitneavhør etter så mange år, var forsvinnende liten. Camilla Carlsen, den gangen 18 år, hadde vært en populær jente ifølge foreldrene. Avisene hadde også framstilt henne som skoleflink og aktiv i både håndball og kor. Kristent kor, hadde offerets mor understreket da han hadde hatt en samtale med henne uken før. Hun hadde lagt igjen en samling private bilder i tillegg til Camillas siste fotoalbum. Nå lå alt sammen spredd ut over Verner Jacobsens skrivebord. Camilla hadde langt, mørkt hår, blankt som velkjemmet hestetagl. På de fleste bildene smilte hun med blikket rettet 14

mot kameralinsen. Selvbevisst, tenkte Verner. Hun visste at hun var pen. Og det var hun også. Nå lå restene av henne som hvite beinknoter i bunnen av en kiste en drøy meter under gresset ved Tranby kirke. Noen av bildene var tatt på konserter og turer sammen med koret. Ungdommer på sirlige rekker, flest jenter, alle i røde gensere. Guttene sto som en tynn stripe i midten, i marineblått. Det manglet bare det hvite for å skape en illusjon av sunn norsk ungdom under altertavler og kors i kirker og bedehus. Camilla hadde skrevet lange remser med navn med sleivete formskrift under noen av bildene i albumet: Trine, Monica, Vibeke, May, Anette, Ewa, Tom, Pål, Martin, Cato, meg, Anita, Hege og Lise. «Dette er sopranene,» hadde moren sagt og satt pekefingeren på Camilla, ikke uten stolthet i stemmen. Verner kjente igjen bildet fra avisutklipp som var arkivert i forbindelse med Camilla-saken, eller «Paradisdrapet» som den også var blitt kalt i media. Drammens Tidende og Buskeruds Blad hadde skrevet flere artikler om kormiljøet i forkant av drapet. En av overskriftene var: Narkotika i kristent kormiljø? Verner Jacobsen skummet igjennom saken som handlet om at flere av korets medlemmer var tatt med marihuana. De som hadde forsynt dem med stoffet, ble aldri funnet, identifisert eller pågrepet. Internt i politiet ble det spekulert på om noen av medlemmene i koret, endog presten eller kateketen, kunne ha noe med saken å gjøre. Det viste seg imidlertid at problemet forsvant like brått som det var oppstått. Da sommerferien var over, ble det skrevet en oppmuntrende artikkel om at kormiljøet var rent og at dirigenten ønsket nye medlemmer velkommen. På de fleste bildene var Camilla omringet av venninner. Verner hadde hatt den nærmeste sirkelen inne til nye avhør uken før. Han kastet et blikk på rapportene. Ewa Lothe Lyngås, May 15

Ringnes og Anette Nordal. Ingen hadde kommet med noe som kunne kaste nytt lys over den gamle drapssaken. Verner Jacobsen lette fram vitneavhørene fra 1989 av de samme tre jentene og leste igjennom dem nok en gang uten å finne noe som kunne være oversett. Alle tre fortalte den samme historien, da som nå: Jentene hadde vært hos May som bodde på Haskolljordet, boligfeltet som lå mellom E-verket og det gamle asylet. De hadde gått samlet derfra opp Paradisbakken. I krysset ved Brattbakken var de blitt stående en stund for å skravle og røyke. Så hadde Camilla gått oppover mot Tranby, May hadde gått nedover mot Lierbyen igjen, og de to andre inn Brattbakken. May fortalte at hun hadde mistet røykpakka si, så hun hadde snudd og gått tilbake. Da hadde hun oppdaget Camilla. Hun hadde stått sammen med en gutt som het Dennis Hegdal. May så dem, men de hadde ikke sett henne, forklarte hun. Litt senere hadde May også truffet på Ewa. Det var litt rart, mente May, for Ewa hadde også vært på vei hjem. Ewa på sin side forklarte at hun fikk lyst til å gå en tur, og at det var derfor hun hadde ombestemt seg og snudd. Anette holdt fast på at hun gikk rett hjem. I de nye avhørene hadde Verner Jacobsen til slutt bedt dem fortelle alt i omvendt kronologisk rekkefølge. Han visste at historien vanligvis vil endre seg noe da, man vil huske andre ting når man blir tvunget til å fortelle motsatt vei. Om man snakket sant, vel å merke. Det var bare Anettes historie som var annerledes, hun hadde lagt til noen usammenhengende betraktninger om været, og at de hadde kjøpt røyk i Lierbyen før de gikk oppover. Verner hadde fått en følelse av at det bare var hun som snakket sant. Hvorfor, tenkte han og lurte på hva de andre jentene måtte ha av hemmeligheter. Dennis Hegdal hadde vært i søkelyset fra starten av. Han var 16

den eneste utenom jentene som de med sikkerhet visste hadde oppholdt seg i området, og han hadde vært etterlyst, mistenkt for drapet. Problemet var at han aldri ble funnet. Og det var et nesten like stort mysterium som selve drapet. Verner Jacobsen lette fram flere avisutklipp og gikk igjennom disse også en gang til. Viktig vitne trolig druknet, var en av overskriftene i Drammens Tidende og Buskeruds Blad to dager etter funnet av den drepte Camilla. Oppslaget delte førsteside med drapet i Paradisbakken, og de to hendelsene ble deretter satt i sammenheng. Dennis ble av klassekameratene omtalt som en ensom urokråke, lite interessert i å henge med gutta eller spille fotball, men han var god til å løpe, visstnok et skikkelig talent. Men han foretrakk å løpe alene. På bildet så han da normal ut, registrerte Verner. Tynn og senete. En liten spjæling med litt sarte ansiktstrekk. Verner følte en umiddelbar sympati med gutten. Selv hadde han aldri klart å legge på seg et gram uansett hva han gjorde, og høyden hadde plaget ham fra han var tenåring. Han var fortsatt liten av vekst, faktisk én centimeter for kort til å oppfylle de gamle høydekravene for å komme inn på politihøgskolen. Verner gned seg i nakken igjen. Hodepinen slapp ikke taket. Funnet av en drivende robåt i Holsfjorden er satt i forbindelse med den savnede Dennis Hegdal (18). Dennis Hegdal ble sist sett i Paradisbakken sammen med den drepte Camilla Carlsen. Mistanken om at han har noe med drapet å gjøre, er ytterligere styrket. Det er gjort funn i båten som tyder på at gutten har hatt til hensikt å ta sitt eget liv. Søk etter den savnende pågår, og politiet har fått bistand av dykkere. Så fulgte en serie bilder og til slutt en oppsummering med journalistiske spekulasjoner. Camilla-saken ble gradvis trappet ned etter hvert som det 17

ikke kom til flere opplysninger som kunne kaste lys over saken. Etter ett år ble det konkludert med at Dennis høyst sannsynlig var drapsmannen, og at han med stor sannsynlighet hadde tatt sitt eget liv ved å drukne seg i Holsfjorden. Den drivende plastbåten hadde beviselig tilhørt ham. Noen dager etter drapet ble Camillas pastellfargede T-skjorte funnet i vannkanten sammen med Dennis’ jakke, og et avskjedsbrev hadde ligget i båten. Skriftanalyser viste at det var Dennis som hadde skrevet det. Liket ble riktignok aldri funnet, men det var en kjensgjerning at fjorden stedvis gikk for å være bunnløs. Hvis man hadde til hensikt å drukne seg, kjente til de dypeste avgrunnene og i tillegg var utstyrt med et tilstrekkelig søkke, ville man aldri bli funnet. At fjorden var bunnløs, var nok ikke helt korrekt, men at Holsfjorden hadde dyp ned mot tre hundre meter, var et faktum. Lillebroren til Dennis, Ruben, femten år den gangen, var blitt avhørt i saken, men han var innesluttet og dessuten stammet han kraftig, noe som kanskje kunne forklare hvorfor han så motvillig åpnet munnen. Han hadde ingen formening om hvor broren var blitt av, men trodde gjerne at han hadde druknet seg. Moren og faren derimot, hadde hele tiden benektet at sønnen hadde begått selvmord. Dennis var ikke typen til å ta livet av noen, verken seg selv eller andre, hadde faren, Andreas Hegdal, påpekt, svært overbevisende. Men selvsagt ville en mor og en far tviholde på at sønnen var uskyldig inntil det motsatte var bevist, og kanskje enda lenger. Foreldrene bodde fremdeles i Lier. Verner Jacobsen bestemte seg brått for å komme seg ut av det klamme kontoret og avlegge dem et besøk. Han samlet sammen alle dokumentene og satte permene sirlig på rekke innerst på skrivebordet. Svetten perlet seg i pannen, og han tørket seg med håndbaken. Det var kanskje slik at denne saken var med på å drive 18

opp temperaturen og gi ham hetetokter. Eller kanskje det var det som bygget seg opp på hjemmebane som plaget ham? Ingrid var gud bedre så ilter for tiden. En uke til. Så var det ferie. Han gledet seg ikke.

3 Det var ikke det at Julie var blitt voksen som plaget politibetjent Bitte Røed, det var det at hun var blitt voksen så fort. Hun hadde alltid ønsket at ungene skulle bli selvstendige mennesker, men ved hvert minste tegn til at de ville klare seg selv, var det som om alle cellene i kroppen hennes brått ble utstyrt med pigger og mothaker. Bitte Røed skrev en tekstmelding: Skal vi reise til Holsfjorden og grille i kveld? Hun slengte på et smilefjes før hun trykket send. De kunne ta med seg engangsgrill og noen pølser. Og mens Peder sikkert ville bo ute på flytebrygga og stupe og herje i vannet, kunne hun kanskje få i gang en samtale med Julie. Hun grep posen fra Baker Klausen og forsøkte å lirke fram skolebrødet uten at hele bordet ble overstrødd med kokos. Brått ønsket hun at hun hadde hatt noen å snakke om ungene med, men Robert overlot alltid de upopulære avgjørelsene til henne. Han overlot forresten stort sett alt til henne. Og dermed havnet tankene automatisk hos Kristian igjen. Han hadde vært så fin å ha. Det var irriterende at hun ikke klarte å skyve ham ut av bevisstheten. Hun hadde vært så betatt av intensiteten hans, for hun likte intense mennesker, like mye som hun hatet folk som var likegyldige. Sånn som Robert, barnas far, hadde vært. En døsig mann, uten iver etter noe. Eller, det var ikke helt sant, måtte Bitte innrømme. Robert hadde vist en helt utrolig 19

iver etter den åtte år yngre elskerinnen som var årsaken til at hun nå nærmest satt alene med ansvaret for en tenåringssønn og en nesten voksen, litt vrien datter. Og Kristian var brått blitt forvandlet til nok en eks forrige vinter da han havnet på feil side av loven. – Det er deilig å være alene. Det er det! Hun hvisket halvhøyt med anstrengt entusiasme som for å lure seg selv til å tro det, samtidig som hun minnet seg selv på at eksmannen og ekskjæresten begge var levende bevis på hvor dum hun faktisk kunne være. Hun satt og fingret med telefonen og ventet på svar fra datteren da døra gikk opp. – Forstyrrer jeg? Bitte Røed stappet raskt resten av skolebrødet inn i munnen, det klistret seg mykt oppunder ganen og bak fortennene, gjorde det umulig å få fram et ord. Hun sopte sammen kokossmulene med en kjapp armbevegelse over skrivebordet i et forsøk på å kjøpe seg litt tid og samtidig skjule det dårlige valget av lunsj. Verner Jacobsen ble stående ved døra med en hånd på klinken og med ett bein fortsatt ute i korridoren, som om han holdt fluktveien åpen. – Nei, jeg har bare en greie med Julie, sa Bitte da hun omsider fikk svelget. Hun la fra seg telefonen og smilte på en måte som skulle signalisere at det ikke var så alvorlig. Men det føltes alvorlig. Det var et eller annet som plaget datteren for tiden, men Julie blånektet hver gang hun spurte om det var noe i veien. – Har du kommet noe videre med Camilla-saken? spurte hun i stedet. – Niks, men jeg kunne tenkt meg å snakke med foreldrene til Dennis Hegdal, han som druknet seg, vet du. Mulighet til å være med? – Gjerne! Jeg holder på å daue av denne varmen. 20

Hun rasket sammen mobilen, solbrillene og leppestiften. De var bare så vidt kommet ut av byen. Bitte Røed kjørte. Et øyeblikk lurte hun på hvilken vei hun skulle velge til Lier. Motorveien var den raskeste, og hvis de tok Reistadbakkene, ville de passere Lierkroa. De hadde områdets beste, og største, softis. Hun skulle akkurat til å foreslå å kjøre innom kroa da hun merket at Verner Jacobsen satt og humret mens han kikket på henne. – Hva er det? – Melis. Du har melis helt opp til øreflippen. Bitte Røed gned seg over kinnet. Ved den store rundkjøringen utenfor den nedlagte Osram-fabrikken ignorerte hun magesekkens protester da hun la seg i høyre fil og svingte rett inn på motorveien. Hun klarte ikke parere Verner Jacobsens kommentar med en morsomhet. Hun følte seg bare dum. Tjukk og dum, og lufta i bilen ble lummer selv om de kjørte med airconditionen på fullt. Jeg skulle ikke sagt det, tenkte Verner Jacobsen. Han hadde bare ment å småprate, men hadde i et øyeblikks overmot glemt at han var elendig på akkurat det. Hvorfor hadde hun kneppet igjen bare ved ordet melis? Verner hadde for lengst sluttet å forundre seg over hva som kunne gjøre damer fornærmet. Han hadde jo bare ment å si noe søtt. Heldigvis gikk det fort å komme seg til Tranby. Eneboligen til Dennis Hegdals foreldre måtte en gang ha vært Tranbys stolthet. Huset ruvet på den romslige tomta, men plenen var gjengrodd og frukttrærne gamle. En mur i naturstein rammet det hele inn. Steinene bar preg av å ha blitt valgt med omhu, alle passet perfekt til hverandre, som om de skulle vært hugget til. En utegrill i samme stil føyet seg inn i landskapet, kanskje mest fordi den var gjengrodd av mose og 21

slyngplanter og tydeligvis ikke hadde vært i bruk på evigheter. Alt bar preg av at det var eldre mennesker som bodde der. De kostet gjerne trappa, men hadde ikke hatt ork til, eller sett nødvendigheten av, å bytte ut inngangsdøra. Den var en flassende etterlevning fra syttitallet, med lange vertikale ruter av tykt, ruglet glass. Dørklokka så ikke ut til å virke. Først da Verner Jacobsen knakket på døra med håndbaken, ble det omsider åpnet. – Andreas Hegdal? spurte Verner. Han presenterte seg som politiførstebetjent og viste fram ID-kortet. Den gamle mannen nikket kort, men gjorde ikke mine til å ville slippe dem inn. – Hva vil dere? Stemmen var ru og vitnet om mange års røyking. Hostingen som etterfulgte spørsmålet kunne muligens tyde på langt framskreden kols. Han luktet også som om han hadde sittet inne og røykt mesteparten av sin tid som pensjonist, som sikkert allerede hadde vart i mange år. – Vi kommer i anledning gjenopptagelsen av Camilla-saken fra 1989. Og i den forbindelse lurer vi på om vi kan få komme inn og snakke litt med deg og din kone? – Vi har sagt alt som er å si. Dennis er ikke her mer, sa mannen mutt og skulle til å lukke døra. – Og han er fremdeles ikke kjent skyldig, la han til. – Dere fant aldri bevis på at han var det. Mannen hyttet med en knoklet neve. Verner Jacobsen så hvordan det solbarkede skinnet strammet seg over knokene. Han tok et skritt tilbake, som om han sto overfor en aggressiv hund. Bitte Røed derimot, strakte hånden ut mot mannen. Modig, rakk Verner å tenke, før han så at Andreas Hegdal grep hånden hennes og smilte. – Det er én av grunnene til at vi gjerne vil snakke med dere 22

igjen, sa Bitte mildt. – Jentas familie har presset fram gjenopptagelse av saken. De ønsker, naturlig nok, et svar på hvem som drepte datteren, sånn at de endelig kan få ro. Derfor må vi dessverre forstyrre dere igjen. Kanskje vi omsider kan finne svar på hva som skjedde med sønnen deres også, la hun til. – Han daua! Rodde midtfjords og drukna seg, var det ikke det dere flinke poltifolka fant ut den gangen? Mannen så trøtt ut, men vinket dem inn. I stua satt en kvinne, krumbøyd i en lenestol med brunrutet trekk og armlener i skinn – en massiv overlevning fra syttitallet. Lukta av nikotin var påtrengende selv med den lette trekken fra sprossevinduet som sto på gløtt. Ved hjelp av møysommelig fotarbeid fikk kvinnen svingt stolen mot dem. Hun kikket opp med øyne matte av alderdom. – Bare bli sittende, sa Bitte. Hun var straks borte hos henne med en utstrakt hånd selv om kvinnen ikke hadde gjort tegn til å reise seg. Verner så på føttene hennes. De hovne leggene var presset ned i et par slitte tøfler. Åreknutene var som små blå ballonger bundet sammen med et nettverk av tråder like under huden. Kanskje hun rett og slett ikke kunne gå? Uansett måtte det være smertefullt. – Vi kommer for å snakke om Dennis, fortsatte Bitte vennlig. Smilet til kvinnen klappet sammen og ansiktet vrengte seg. Det så ut som om hun formet munnen til et skrik, men det kom ikke en lyd. Bitte rygget tilbake, forskrekket over den voldsomme reaksjonen. Else Hegdal stirret på henne, og noe glimtet til i øynene hennes, men like fort var den tafatte likegyldigheten der igjen. – Han er død. Det har dere bestemt. Æ’kke mer å snakke om, spyttet den gamle damen. Bitte satte seg ned ytterst på sofakanten. 23

– Ville det ikke vært godt å få en bekreftelse på hva som skjedde med ham? spurte Verner, som var den eneste som fortsatt sto. Andreas Hegdal hadde satt seg ved siden av Bitte i sofaen. Han nikket mens han klemte leppene sammen til en strek. Verner var usikker på om det var en ubevisst skjelving som eldre mennesker gjerne får, eller om det var en bekreftelse. – Vi er her for å finne svar, fortsatte han. – Uvisshet er vondt. Tankene sprang i det samme til Ingrid. Hun var foreløpig uvitende om hva han gikk rundt og tenkte på. Den dårlige samvittigheten rørte seg et sted i nærheten av hjerteregionen, og en matt varme skjøt ut i venstre arm. Jeg skal ta det snart – i ferien, tenkte han og skjøv bort tanken på kona og det han kanskje skulle gjøre. – Så, derfor, sa han og merket at han slapp ordene ut med et lite sukk, – vil vi gjerne at dere en gang til forteller det dere husker fra den dagen Dennis forsvant i 1989. – Vi har jo fortalt det så mange ganger, sa Else. Det var kommet en fuktig film i øynene hennes, og hun tok seg til ansiktet. Hun hadde ikke øyevipper! Er det slik man blir når man har gnidd vekk tårer i et kvart århundre? tenkte Verner Jacobsen. – Vi var på jobb den dagen, sa Andreas. – Vi jobbet på Dyno, begge to. Du veit, sprengstoffabrikken. Den er nedlagt nå. Jeg var produksjonsleder, og Else satt på lønningskontoret. – Ruben var hjemme, mumlet Else, – men jeg mener han sa at han ikke traff Dennis, han heller. – Ruben er lillebroren? – Ja. Det var første dagen i skoleferien, han var aleine hjemme. Det var ingen som savna Dennis før på kvelden. Men han var ofte hjemom bare for å sove. Dennis altså. Vi var vant til at han kunne være borte lenge av gangen. 24

– Hvor bor Ruben nå? spurte Verner og tenkte at han ville ta en prat med ham også ved første anledning. – Han bor her, sa Else, og et lite smil formet seg forsiktig. – Godt å ha ham i nærheten. – Hvor gammel er han nå? spurte Bitte. – Det er ikke noe gærent med ham selv om han bor aleine, utbrøt Else. – Han har egen leilighet i kjelleren, med egen inngang og alt, hvis dere lurer. Spiser som regel middag sammen med oss, men han klarer seg helt fint. – Ok. Bitte smilte avvæpnende. Hvis han bodde i underetasjen, kunne de spørre ham selv, men han måtte nødvendigvis være rundt førti, regnet hun ut. Hun tok seg i å lure på hvordan det ville være å ha ungene boende hjemme i enda tjue år. Tanken var minst like skremmende som å se dem flytte ut. – Når begynte dere å mistenke at noe kunne ha skjedd Dennis? spurte Verner. Han ville ha fortgang i sakene. Stua var om mulig enda varmere enn kontoret hans. Et par fluer surret i det halvåpne vinduet. – Ikke før seint, sa Andreas. – Jeg holdt på med utegrillen hele kvelden, husker det som om det var i går. La på den siste steinen akkurat den dagen. – Du har bygget den selv? Verner kjente et stikk av misunnelse. Selv var han i overkant rikelig utstyrt med tommeltotter. Andreas lagde en ubestemmelig sirkelbevegelse med nakken, som om han nikket og ristet på hodet samtidig. – Ble aldri brukt, sa han. -Ja ja, nei nei, mumlet Else og fisket opp et lommetørkle som var stukket ned på siden av stolputen. Hun snøt seg uten en lyd. – Da vi begynte å lure på hvor Dennis var, fortsatte Andreas, 25

– visste vi ikke hvor vi skulle begynne å leite. Dennis var en sånn gutt som ikke sa så mye, hadde aldri med seg venner hjem. Ruben visste heller ingenting om hvem han var sammen med til vanlig, men han hadde noen ganger sett ham sammen med May og Camilla. – Jeg gikk dit, innskjøt Else. – Hjem til Camilla. Og det var da jeg fikk denne fornemmelsen, ja, det høres sikkert rart ut, men jeg får det noen ganger, fornemmelser. Det var som om hun plutselig hadde våknet. Øynene virket klarere. – Jeg kan våkne om natta og bare vite at noe kommer til å skje, fortsatte hun. – Det er akkurat som det er med tordenvær. Det bygger seg opp et trøkk, og det er bare nødt til å smelle en dag. Så var det som om hun sank sammen i skuldrene og inn i stolryggen. Hun ble sittende og subbe beina fram og tilbake, og på den måten beveget hun stolen fra side til side. Da hun åpnet munnen igjen, var det som om hun mest snakket til seg selv. – Det verste er når smellet ikke kommer. Trøkket setter seg omtrent her. Hun slo seg selv hardt over ribbeina med flat hånd. Det lød et hult dunk, og hun hostet kraftig et par ganger. Hun lot hånden bli liggende på brystet da hun fortsatte. – Jeg kan huske at jeg natta i forveien hadde drømt noe så uhyggelig at jeg bare visste – eller jeg visste jo ikke, ikke akkurat da. Det var det som var så vondt. Hun ble sittende med blikket i fortiden en stund før hun utbrøt, med overraskende kraftig stemme: – Og jeg hadde hørt dødningeuret! Bitte Røed rykket til av utbruddet. – Dødningeuret? – Ja, det var i hvert fall det folk sa i gamle dager, og jeg tror 26

det er noe i det. En kneppelyd i huset. Et varsel om at noen skal dø. – Det var borebillene, sa Andreas. – Du husker vel at det ble stille da vi kvitta oss med det gamle skatollet. Else ignorerte ham med et lett snøft. – Det er akkurat som ei klokke, fortsatte hun. – En tikking, bare langsommere. Jeg hørte det tydelig i dagene før Camilla ble drept og Dennis forsvant: Tikk! Tikk! Tikk! Andreas beveget hodet fra side til side, lente seg mot Bitte Røed og hvisket med et lite, nesten umerkelig smil: – Det ble stille da vi kvitta oss med skatollet. Else stirret rett framfor seg. Hun var tydeligvis helt andre steder enn i sin egen stue. – Jeg gikk altså hjem til Camillas mor den kvelden, mumlet hun. – Camilla var heller ikke kommet hjem, og ingen av venninnene hennes visste hvor hun var. Mora skulle akkurat til å etterlyse henne hos politiet da jeg kom. Så jeg ble med ned på stasjonen og etterlyste Dennis også. Men ingen av dem kom jo hjem, og dagen etter ble Camilla funnet. Hun gjemte ansiktet i hendene. – Vi har ikke snakket sammen etter det. Jeg turte ikke engang å møte opp i Camillas begravelse. Og Dennis fikk aldri noen. Kroppen hennes ristet uten en lyd. Verner antok at hun gråt. Så mye sorg, så lenge etter, tenkte han. Det er ikke sant at tiden leger alle sår. Å miste et barn er et sår som alltid vil kunne åpne seg og blø på nytt. Han kjente en forrædersk fuktig hinne bygge seg opp i øynene og konsentrerte seg hardt om å fjerne den. Så langt var alt de fortalte i samsvar med politirapportene han hadde lest. Det var fakta som var blitt sjekket mange ganger i løpet av den første tiden i etterforskningen, og som alltid 27

hadde ledet til samme konklusjon, selv om dette foreldreparet hele tiden hadde nektet for at det var sånn det var; at Dennis Hegdal først hadde tatt livet av Camilla og deretter var gått i skjul. Ifølge rapporten fra rettsmedisineren var det gått ca. tjuefire timer fra Camilla ble drept til hun ble funnet. Kort tid etter ble det antatt at Dennis hadde druknet seg i Holsfjorden. Verner Jacobsen tenkte på det Andreas Hegdal hadde sagt om borebillene, og kom på at det i rapporten også hadde vært nevnt insekter. De hadde blant annet funnet hvite flueegg på alle fuktige steder på kroppen: i nesen, i øynene og på kjønnsorganet, men ingen larver. Det hadde bidratt til at de kunne fastslå dødstidspunktet med stor grad av nøyaktighet: Hun kunne ikke ha ligget der i mange dager. I tillegg hadde hun friske bitt av maur. Under vitneavhørene var det kommet fram at en av Camillas venninner, May Ringnes, hadde sett Camilla sammen med Dennis to ganger. Eller, det vil si, hun hadde bare antatt at det var Dennis den andre gangen, fordi hun kort tid i forveien hadde sett ham på stien i Paradisbakken sammen med offeret. Hun hadde fortalt at hun hadde kommet over dem for andre gang etter at hun hadde sagt ha det til Ewa. De hadde ligget i buskene der Camilla senere var blitt funnet. Først hadde hun trodd at det var snakk om frivillige tumulter i gresset. Men etter hvert hadde hun innrømmet at hun bare hadde sett ryggen på mannen, og at hun hadde litt dårlig langsyn. Derfor kunne hun ikke med sikkerhet si at det var Dennis, men hun husket at han hadde hatt en ganske stor tatovering nederst på ryggen. – Kjenner dere May Ringnes? spurte han. – Selvfølgelig, snøftet Else. – Hun er dattera til hun som jobba i kjøttdisken på Samvirkelaget på søttitallet, hun som var gift med søskenbarnet til onkelen din, Andreas, var det ikke 28

sånn? Han som kom fra den gården på Hennum, naboen til han med den gærne oksen som gikk til angrep på deg en gang. Andreas nikket. – Joa, alle kjenner May Ringnes, sa han. – Hvorfor det? – Hun er ei tøyte, har alltid vært det, fortsatte Else. – Hadde Dennis noen form for tatovering på kroppen? spurte Verner. – Dennis? Tatovering? Å nei, den gutten unngikk all form for smerte, det kan jeg love deg, sa Andreas. Han grep tobakkspakka som lå på salongbordet og begynte å rulle en røyk med dirrende fingre. – Og ikke noen arr eller andre sår på kroppen? – Dere spurte om det den gangen også, glefset Andreas, som nå hadde fått til en tynn rullings. Tobakksdrysset børstet han ned på gulvet. Verner la merke til at Else ga ham et stille, irettesettende blikk. – Nei! Han hadde ikke noe arr. Else var begynt å rugge fram og tilbake i stolen igjen. – Hva drømte du den natta? spurte Bitte for å prøve en annen innfallsvinkel. – Du ble ikke ferdig med å fortelle. – Det er mange som ikke trur at jeg kan huske en drøm etter så mange år, sa hun. – Men jeg gjør det, for jeg skriver dem opp. Da er det lett å huske dem. – Og du husker det fremdeles? spurte Bitte tålmodig. Else nikket og lukket øynene. – Jeg drømte at guttene mine, Dennis og Ruben, var små. De satt på den steinete strandlinja ved Holsfjorden. De leita etter fossiler, det er fossiler der, skjønner dere, på ordentlig. Og så, opp av fjorden, kommer det en slange, bare rett opp sånn! Hun strakte den knoklete armen i været så Bitte skvatt av den overraskende kjappe bevegelsen. 29

– Slangen slukte Dennis, men Ruben ble bare sittende med steinene sine som om ingenting var skjedd. – Og hva tror du drømmen ville si deg? spurte Bitte. – Nei, si det. Else åpnet øynene igjen, men de var fjerne, som om hun fremdeles var der inne i drømmen. – Jeg har grubla og tenkt på det lenge. Jeg trur det var et varsel. Noe var i ferd med å skje. Og så skjedde det jo! – Fortell. – Men det veit dere jo! Else så oppgitt på henne. – Den drømmen hadde jeg natta før Camilla ble drept. Jeg så henne også, i drømmen, altså. Hun var en sånn oppblåsbar plastdukke som lå på en gummimadrass ute i vannet. Men det var ikke Dennis som drepte henne, det kan det ikke ha vært! Det er ingen som veit hva som skjedde. Dere fant aldri ut av det! Hun hadde jobbet seg opp av stolen, og nå sto hun svaiende på de tykke leggene rett foran Bitte med en pekefinger helt inntil nesetippen hennes. – Han har ikke drept noen, hører du! Ikke seg sjøl heller, det kan jeg ikke tru! – Hva gjør deg så sikker på det? sa Bitte og så opp på henne. – Han klarte knapt å drepe ei flue. Han var snill, det fantes ikke noe vondt i den gutten. For god for denne verden, det var det han var. Det var som om pusten gikk ut av henne, og hun slapp seg ned i lenestolen igjen. Foreldre nekter å innse at barna deres er noe annet enn det de ønsker, tenkte Verner og kastet et blikk på fluene i vinduet. De stanget fortsatt mot ruta. Det var så sterke indisier på at Dennis var drapsmannen at han følte denne jobben som rein 30

sysselsetting i fravær av viktigere saker å ta fatt på. Han holdt seg fra å sukke høyt. Det var Camillas familie og mediepresset som var hovedgrunnen til at saken nå hadde fått fornyet status, og trusselen om foreldelse sørget effektivt for de måtte slåss mot tiden denne siste uka før ferien. Else Hegdal satt med den ene hånden viklet inn i håret og klødde seg stadig på samme sted høyt oppe i venstre tinning. Bitte Røed kikket fort bort på Verner Jacobsen. Han strammet hestehalen, et sikkert tegn på at også han begynte å bli utålmodig. – Eh …, begynte han og gned seg på håndleddet som for å sjekke armbåndsuret han ikke hadde. – Vi får vel komme oss videre. Jeg tenker dette kan være nok for i dag. Takk for hjelpen. De to gamle nikket kort, og Bitte sendte Verner et svett og takknemlig blikk. Andreas skulle akkurat til å reise seg da en dame åpnet døra til stua og kikket inn. Han sank tilbake i sofaen med et smil. – Jeg rusler nå, sa damen blidt. – Tar med meg denne ut. Hun holdt fram en bærepose fra Coop Mega. – Hvem er du? spurte Verner Jacobsen overrasket. Han lot blikket pendle mellom de gamle og kvinnen som så ut til å være i begynnelsen av førtiårene. De hadde ikke vært klar over at det var andre folk i huset. – Åh, det er Dahlia, sa Andreas. – Hun hjelper oss litt innimellom. Vasker og rydder, og hun er så flink til å lage mat. Han smilte og sendte kvinnen et blikk som virket litt for sultent til bare å se for seg den kommende middagen. Dahlia strakte fram en bred og kraftig hånd som vitnet om hardt arbeid over lang tid. Ringene og den røde neglelakken så litt malplassert ut. Hun smilte varmt og imøtekommende. – Og dere er …? 31

– Jeg er politiførstebetjent Verner Jacobsen, og dette er min kollega Bitte Røed, sa Verner. – Vi er her i forbindelse med en gammel sak. – Om Dennis? spurte kvinnen. – Du kjente ham? – Nei, dessverre, men det føles litt som om jeg gjorde det. Hun slo ut med armene i en teatralsk gest som virket litt overdreven, og snurpet munnen som om hun sugde i seg en bitter drink gjennom et sugerør. – Else og Andreas har fortalt meg så mye om Dennis, og jeg har sett bilder. Vi snakker ofte om ham. – Hvor lenge har du jobbet her? spurte Bitte. – Ikke så lenge. Og jobb og jobb …, smilte hun, – jeg bare hjelper dem litt en gang iblant. Vi er vel mer som venner. Riktig gode venner er vi blitt, ikke sant? Dahlia gikk bort til Else og strøk håndbaken over kinnet hennes. – Ja, du vil jo nesten ikke ta imot penger for jobben engang, nikket den gamle. Som om Dahlia merket Bitte Røeds skepsis, la hun til: – Jeg ble først kjent med Ruben, vi møttes i Lier Kunstforening. Mannen min ville se utstillingen hans. Siden ble jeg kjent med disse søtingene her. Hun ga Else en klem, deretter Andreas, før hun vinket seg ut og plukket opp bæreposen hun hadde satt fra seg på gulvet. – Søppel, sa hun da hun så hvordan Bitte og Verner fulgte posen med blikket. Så lukket hun døra og forsvant. Andreas reiste seg og gjorde mine til å ville følge de to etterforskerne til døra. – Dahlia er blitt som en datter for oss, sa han. – Livet vårt ble så mye lettere etter at Ruben ble kjent med henne og tok 32

henne inn i huset. Hun er virkelig som sendt fra himmelen, står på hele tida, kommer med mat og fyller kjøleskapet. – Hvor lenge har dere kjent henne? – Tja, et halvt års tid, tenker jeg. Hun dukka opp på et velsigna tidspunkt, nå som helsa virkelig har begynt å skrante. – Så heldig da, sa Bitte. Verner lurte på om ekteparet Hegdal hadde mye penger. Det var i så fall ikke første gang en elskverdig dame hadde tilbudt sine tjenester til velstående eldre med formue. Og Hegdalparet måtte ha spart mye på manglende oppussing de siste to tiårene, så det ut til, både inne og ute. – Hva tenker du på? spurte Verner da de hadde lukket døra bak seg. – Jeg er visst blitt litt kynisk, mumlet Bitte. Verner Jacobsen kikket skrått på henne. – Da tenker vi noenlunde likt, sa han.

4 Ruben Hegdal ble sittende med penselen i hånden. Fire ganger hadde det ringt på. Han ville ikke forstyrres. Ikke av noen. Ikke engang av henne. Han hadde hørt at hun kom for en drøy time siden. Støvsugeren hadde startet rett etter at det smalt i døra der oppe. Hun hadde vel handlet og vasket og degget for dem igjen. Et stikk av sjalusi. Tåpelig, tenkte han. Det er tåpelig. Jeg er tåpelig. Det ringte på en gang til. Lyden gikk tvers gjennom kroppen. – Ok, ok, ok! Han kastet penselen fra seg. Den landet på gulvet. Han lot 33

«Det er ikke ofte norske krimdebutanter leverer så friskt og appetittvekkende som Marit Reiersgård.» Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

FOTO: JULIE PIKE

MARIT REIERSGÅRD

MARIT REIERSGÅRD (f. 1965) debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø, som høstet fine kritikker. Hennes andre roman, Jenta uten hjerte (2014), ble nominert til Rivertonprisen.

MARIT REIERSGÅRD

«Kort sagt; dette er en rågod kriminaldebut med en dirrende uhyggestemning og et svært godt komponert plott.» Det Gode Liv