Paradisoffer by Gyldendal Norsk Forlag

Svensk presse om Paradisoffer:

«Som i forfatterens tidligere bøker skriver hun med en letthet og et språklig driv som gjør at man har boken med seg overalt, i tilfelle man kan snike seg til å få lest et par sider til. Spenningsmessig har hun overgått seg selv.» dast magazine «Fryktelig spennende … Denne gangen handler det om internasjonal terrorisme, og det er en uhyre intelligent intrige – man kan ikke slutte å lese før etter siste setning.» året runt

Dette sa pressen om Englevaktene:

en fullsatt boeing 747 letter fra Stockholm med kurs mot New York. Kort tid etter avgang finner en flyvertinne et trusselbrev med krav til både den svenske og den amerikanske regjeringen. Blir ikke kravene innfridd, vil flyet bli sprengt. Ingen vil forhandle med terrorister, og flyet nærmer seg amerikansk luftrom farlig fort. Tiden er i ferd med å renne ut. Politioverbetjent Alex Recht jobber intenst med kapringen. Fredrika Bergman, som nå arbeider for Justisdepartementet, blir sendt tilbake til politiet for å bistå Alex og for å være regjeringens koordinator i denne saken. Paradisoffer er den fjerde boken med Alex Recht og Fredrika Bergman i hovedrollene.

f o to : a n na- l e na a h l s t rø m

«… Kristina Ohlssons fjerde og beste krim hittil, og det er ikke så lite – hun har vært meget god helt fra begynnelsen. Det vil forundre meg om en annen krim gjør det like bra som Paradisoffer i år. Det er en neglebitende thriller av det sjeldne slaget, man leser med hjertet i halsen …» dagens nyheter

Les også:

«Creepy … Det starter klassisk med et makabert likfunn i en skog, og leseren virvles inn i en glimrende, skummel krim.» guri hjeltnes, vg

«Det er en neglebitende thriller av det sjeldne slaget, man leser med hjertet i halsen …» dagens nyheter

«… en særdeles spennende og leseverdig krimgåte.» per-magne midjo, trønder-avisa

«Ohlsson er best» expressen

«Englevaktene er en skummelt spennende historie … nesten umulig å legge fra seg.» gefle dagblad «Kristina Ohlsson er en av Sveriges fremste krimforfattere, overlegen de fleste andre 'krimdronninger'.» hallandsposten o m s l a g av s t i a n h o l e

kristina ohlsson er født i 1979 og deler tiden mellom Stockholm og Wien, der hun arbeider som Counter Terrorism Officer ved OSSE (Organi sasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), verdens største sikkerhetsorganisasjon. Hun har permisjon fra stillingen som analytiker ved Riks polisstyrelsen i Stockholm. Paradisoffer er Kristina Ohlssons fjerde krim.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 4 av 442) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Paradisoffer Copyright © Kristina Ohlsson 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Piratförlaget 2012 Published by agreement with Salomonsson Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Stian Hole Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42282-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 3 av 442) NOT PRINT READY!

Kristina Ohlsson

Paradisoffer Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 5 av 442) NOT PRINT READY!

WASHINGTON D.C., USA

det er tidlig kveld da rute 573 flyr inn mot USA. Nedenfor flygeledertårnet, der Bruce Johnson befinner seg, brer endeløse rullebaner seg utover. Det er stille i lokalet, og han merker nesten ikke at han holder pusten. De har ikke fått noen beskjed ennå. De vet ennå ikke om flyet skal få lande. Bruce ser at det står politibiler og andre utrykningskjøretøyer langs rullebanene. En mengde ambulanser og brannbiler. Ingen vet hvordan dramaet vil ende. Om alt kommer til å gå til helvete. De svartkledde mannskapene i innsatsstyrken er ikke synlige, men Bruce vet at de venter i mørket med våpnene klare. En tanke farer gjennom hodet hans: Vi skyter gislene. Det er regel nummer én. Han vet ikke hvorfor han tenker det. Det har aldri vært noen regel å skyte gisler. Ingen i FBI ville tenke eller handle etter et så kontraproduktivt prinsipp. Regel nummer én er å ikke forhandle med terrorister, ikke på noen vilkår, ikke under noen omstendigheter. Og det gjør de ikke nå heller. Prinsippet om kompromissløshet har styrt handlingene deres siden flyet tok av fra Arlanda flyplass utenfor Stockholm. En by Bruce lenge har ønsket å besøke, men som han tror han aldri vil få se. Hvorfor skulle en som ham reise til Sverige? Flyet er en jumbojet fra 1989. Det har hatt over fire hundre 5

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 6 av 442) NOT PRINT READY!

passasjerer på turen. Nå er det tomt for drivstoff og kapteinen ber om å få lande. Bruce er usikker på hva som vil skje. Han venter fortsatt på instruks fra sjefen sin. I Sverige må klokka nærme seg halv tolv på natta. Bruce vet hva søvnløshet gjør med folk, og passer seg for det. Kollegene hans i Stockholm tenker sikkert på samme måte, men de har ikke hatt noe valg. I alle de timene som har gått, har han hatt kontakt med de samme personene i Sverige, det har vært for intenst til å ta inn avlastere. Noen sa noe om det svenske lyset, at solen er oppe så lenge når det er sommer, og at svenskene derfor sover færre timer, selv nå som det er høst. Kanskje det er tilfellet. Det er ingen andre fly i bevegelse i luftrommet over flyplassen. Alle flyene som skulle landet der har blitt omdirigert til andre steder, og alle fly som skal lette har fått utsatt avgangstidene. Mediene er bannlyst fra området, men Bruce vet at de er der likevel. Langt borte, utenfor sperringene, med teleobjektiver de kan se til Kina med, og de tar det ene uskarpe bildet etter det andre. Han rykker til av ringelyden. Det er sjefen hans som ringer. – Nå har de bestemt seg. De velger det verste. Bruce legger fra seg telefonen og strekker seg etter en annen. Han blir sittende med den i hånden en liten stund før han slår nummeret som han nå har lært seg utenat, og venter på at Eden skal svare. Dommen blir stående – flyet skal ikke nå sitt mål. De har valgt regelen som ikke fantes. Gislene skal dø.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 7 av 442) NOT PRINT READY!

En dag tidligere MANDAG 10. OKTOBER 2011

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 9 av 442) NOT PRINT READY!

1 STOCKHOLM, KL. 12.27

uskylden var tapt og kunne ikke vinnes tilbake. Sånn hadde han tenkt utallige ganger. For Sveriges del hadde det begynt med attentatforsøket med tilknytning til Drottninggatan, midt i den mest intense julehandelen i Stockholm. Sverige hadde fått sin første selvmordsbomber, og sjokkbølgene spredte seg i samfunnet. Hva ville skje nå? Ville Sverige bli et av disse landene der innbyggerne ikke tør å gå ut av frykt for terrorangrep? Ingen hadde vært mer bekymret enn statsministeren. – Hvordan skal vi klare å lære oss å leve med dette? hadde han spurt sent en kveld da de hadde tatt et glass konjakk sammen i et mørklagt Rosenbad. Hva skulle man svare på det? Konsekvensene hadde vært ødeleggende. Ikke de materielle – det kunne repareres. Men mange følelsesmessige og moralske verdier var blitt knust. Som nyinnsatt justisminister hadde han med forundring nærmet seg de rystede menneskene som krevde ny lovgivning for å gjøre samfunnet sikrere. Det fremmedfiendtlige partiet i riksdagen fikk vann på mølla og kom med det ene utspillet etter det andre. – Vi må ta tak i terrorspørsmålet, hadde utenriksministeren sagt en av de første gangene regjeringen var samlet etter terrorangrepet. 9

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 10 av 442) NOT PRINT READY!

Som om hun var den eneste som skjønte det. Alle hadde sett på den nye justisministeren, han som hadde tiltrådt bare noen uker etter terrorangrepet i Stockholm. Muhammed Haddad. Noen ganger hadde han lurt på om de hadde visst hva som var i gjære, og håndplukket ham til posten av den grunn. Som et alibi. Som den eneste som kunne gjøre det som måtte gjøres uten at noen ville kalle ham rasist. Sveriges første muslimske justisminister. En nykommer i partiet, en som ikke hadde møtt noen form for motstand i løpet av sin korte karriere. Noen ganger ble han uvel av det. Han visste at han fikk fordeler på grunn av sin etniske og religiøse bakgrunn. Det var ikke det at han ikke fortjente suksessen. Han hadde vært en lysende jurist, og hadde tidlig skjønt at han ville engasjere seg i strafferett. Klientene hadde kalt ham mirakelmannen. Han som ikke bare nøyde seg med å vinne, men krevde oppreisning i tillegg. Han kom til Sverige da han var femten. Nå var han førtifem, og visste at han aldri ville vende tilbake til sitt fødeland Libanon. Sekretæren hans banket på døra og stakk hodet inn. – De ringte fra Säpo. De kommer om en halvtime. Samtalen var ventet. Säpo ville diskutere et sikkerhetsanliggende, og Muhammed hadde gjort det klart at dette var et møte han ville delta på personlig, selv om det ikke var vanlig. – Hvor mange er de? – De er tre. – Og Eden Lundell? – Hun kommer også. Muhammed følte seg roligere. – Vis dem inn i det store konferanserommet. Hils de andre og si at vi møtes der fem minutter før.

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 11 av 442) NOT PRINT READY!

2 KL. 12.32

– jeg må gå snart. Jeg skal være med på en redegjørelse. Fredrika Bergmann kikket på klokka og deretter på sin tidligere sjef, som satt på den andre siden av bordet. Alex Recht trakk på skuldrene. – Ingen fare, vi får ta et litt lenger møte en annen dag. Hun smilte varmt. – Gjerne. En av ulempene med ikke lenger å jobbe på Kungsholmen, var mangelen på gode lunsjsteder. Akkurat nå satt de på en middelmådig asiatisk restaurant i Drottninggatan. Det var Alex som hadde valgt den, og ikke henne. – Neste gang får du bestemme hvor vi skal møtes, sa Alex som om han kunne lese tankene hennes. Noe han også kunne. Hun var ikke særlig god til å skjule følelsene sine. – Det er ikke så mange steder å velge i. Hun skjøv tallerkenen bort. Møtet skulle begynne om en halvtime, og hun burde være tilbake et kvarter før. Hun prøvde å tolke stillheten som hadde lagt seg over lunsjbordet deres. Kanskje de allerede hadde sagt alt de hadde å si. Enkle samtaleemner som ikke kunne føre til smertefulle diskusjoner. De hadde snakket om Alex’ nye jobb på rikskrim. Hvordan hun trivdes i vikariatet sitt i justisdepartementet. Om året hennes i 11

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 12 av 442) NOT PRINT READY!

fødselspermisjon med barn nummer to, Isak, i New York, der hennes mann Spencer hadde fått en forskerstilling. – Du burde ha fortalt at dere skulle gifte dere. Så kunne vi ha gjort litt ære på dere, sa Alex for tredje eller fjerde gang i løpet av lunsjen. Fredrika vred på seg. – Vi giftet oss i smug. Ikke engang foreldrene mine var der. Moren hennes hadde fortsatt ikke tilgitt henne. – De prøvde ikke å verve deg i USA, da? sa Alex og smilte skjevt. – Hvem da? NYPD? Han nikket. – Nei, dessverre. Det hadde nok vært en utfordring. – Jeg var der på kurs en gang. De er som alle andre, yankeene. Gode på enkelte ting, dårlige på andre. Det kunne ikke Fredrika uttale seg om. Hun hadde ikke jobbet så mye som en time i løpet av New York-oppholdet. Hele tilværelsen hennes hadde dreid seg om de to barna, og om å få Spencer på beina igjen. Etter at en student utpekte ham som voldtektsmann for to år siden, hadde ingenting vært som før. Da de oppdaget at Fredrika var gravid med barn nummer to, hadde de først blitt enige om å fjerne barnet. – Vi orker ikke et barn til, hadde Spencer sagt. – Det passer dårlig nå, sa Fredrika. Deretter hadde de sett på hverandre en stund. – Vi beholder det, sa Spencer. – Det syns jeg også, sa Fredrika. Alex skramlet med kaffekoppen. – Jeg trodde at du skulle komme tilbake, sa han. Til politiet. – Du mener etter New York? – Ja. Lyden fra de andre lunsjgjestene føltes plutselig stressende. 12

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 13 av 442) NOT PRINT READY!

Tilgi meg, ville hun si. Tilgi meg for at jeg lot deg vente selv om jeg visste at jeg ikke ville komme tilbake. Men det kom ikke et ord fra henne. – På den andre siden skjønner jeg at du ikke kunne si nei til tjeneste i justisdepartementet, sa Alex. Et sånt tilbud får man ikke hver dag. Det var ikke et tilbud. Jeg søkte den forbanna tjenesten fordi jeg visste at sjelen min ville råtne hvis jeg gikk tilbake til dere på Kungsholmen. Fredrika strøk en hårlokk bort fra ansiktet. – Nei, sånn er det. Det var ikke mer å si. Etter saken med den stumme forfatterinnen og graven i Midsommarkransen, som gruppen til Alex hadde etterforsket i 2009, hadde alt begynt å falle fra hverandre. Da personalsjef Margaretha Berlin kalte Alex inn på kontoret sitt og fortalte at spesialenheten han hadde ledet de siste årene skulle oppløses, var beskjeden ventet. Gruppen gikk på tomgang, og Alex brukte energien på sin nye kjærlighet Diana Trolle, samtidig som Fredrika henga seg til svangerskapet. – Har du hørt noe fra Peder? Alex rykket til da han hørte navnet til Peder. – Nei, har du? Hun ristet trist på hodet. – Ikke siden han bar eskene ut fra kontoret sitt. Men jeg har hørt … at han ikke har hatt det så bra. – Jeg også. Alex kremtet. Jeg møtte kona hans, Ylva, i forrige uke. Hun fortalte litt om hvordan de har hatt det. Fredrika prøvde å forestille seg det helvetet Peder levde i, men det gikk ikke. Hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde prøvd, bare at det var like vanskelig hver gang. Enkelte sår leger ikke. Samme hvor mye vi kjemper. 13

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 14 av 442) NOT PRINT READY!

Hun visste at Alex hadde et annet syn på det, at han syntes at Peder burde ta seg sammen og gå videre. Det var derfor hun ikke hadde tatt det opp før. – Han må slutte å oppføre seg som om han har monopol på sorg, sa Alex og brukte de samme ordene som han alltid brukte når de prøvde å snakke om det som hadde skjedd. Han er ikke den eneste som har mistet en som har stått ham nær. Alex hadde selv mistet sin kone Lena i kreft, og kjente derfor sorgens mange mørke avgrunner. Men Fredrika mente at det fantes avgjørende forskjeller mellom det å miste noen i kreft og det å få en pårørende drept av en samvittighetsløs drapsmann. – Jeg tror ikke Peder er i noen posisjon til å bestemme hvordan han vil føle seg, sa hun og valgte ordene sine med omhu. Sorgen har blitt en sykdom. – Men han har jo både søkt hjelp og fått hjelp. Og likevel blir han ikke bedre. De ble stille, unngikk å drive diskusjonen videre. Gjorde de det, ville det ende som det pleide. Med at de ble uvenner. – Jeg må gå nå. Fredrika begynte å samle sammen sakene sine. Håndvesken, sjalet, jakka. – Du vet at jeg alltid holder døra åpen for deg. Hun avbrøt det hun holdt på med. Tenkte: Nei, det hadde hun faktisk ikke visst. – Takk. – Du var en av de beste, Fredrika. Hun ble varm i kinnene, og synet ble uklart. Det så ut som om Alex hadde tenkt å si noe mer, men hun avbrøt ham ved å reise seg. De slo følge ut fra restauranten, og midt på Drottninggatan slo Alex ut med armene og ga henne en klem. 14

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 15 av 442) NOT PRINT READY!

– Jeg savner deg også, hvisket Fredrika. Så gikk de hver til sitt. Kriminaloverbetjent Alex Recht hadde en lang karriere bak seg. Han hadde vært mange år i politiet, og suksessene hadde vært store. I 2007 hadde suksessen blitt belønnet med at han fikk i oppdrag å danne en særskilt etterforskningsgruppe. Den skulle ikke være stor, men den skulle samle de mest kompetente. Det ville ikke bli noe problem med ekstra ressurser hvis det skulle bli nødvendig. Alex hadde først knyttet den unge, men også erfarne, Peder Rydh til gruppen. En kar som hadde vist seg å være en meget dyktig etterforsker, men som var hissig og noen ganger utviste dårlig dømmekraft. Alex hadde i ettertid spurt seg om han selv hadde en del av skylden for tragedien som hadde funnet sted for to år siden, og som resulterte i at Peder mistet politiskiltet sitt. Han syntes ikke det. Det hadde vært en jævlig sak, prisen hadde vært høy for alle involverte. Men ingen hadde betalt en høyere pris en Peders bror Jimmy. Alex visste at han ikke burde gruble over saken som hadde kostet ham så mye. Etter Peders raske sorti fra etterforskningsgruppen, hadde det gått fort utfor. Fredrika Bergman, som var den eneste etterforskeren Alex ikke hadde håndplukket til gruppen selv, hadde mistet gløden, og da hun så ble gravid med barn nummer to, merket Alex at hun ble fjern på jobben. Han var den første til å innrømme at han ikke hadde likt henne til å begynne med. Fredrika var akademiker, en sivil etterforsker uten verken interesse eller anlegg for jobben. Han hadde lenge prøvd å omgå henne, gi henne så enkle arbeidsoppgaver som mulig. Til han en dag skjønte at han hadde tatt feil. Stikk i strid med det han hadde trodd, viste det seg at hun hadde meget godt anlegg for jobben. Problemet var heller det 15

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 16 av 442) NOT PRINT READY!

med interessen. Alex så nemlig at hun ikke trivdes i organisasjonen, og det var det vanskelig å endre. Hun måtte ønske det selv for at det skulle bli bra. Og en dag snudde det. Da saken med Rebecca Trolles parterte kropp landet på bordet til Alex, avbrøt Fredrika fødselspermisjonen og kom tilbake. De nådde høydepunktet sitt den våren. De hadde aldri vært bedre. Alex tok med seg kaffekoppen sin og gikk ut på pauserommet etter påfyll. Han hadde fått ny tjeneste på rikskrimmen. En god jobb i en god gruppe. Interessante saker knyttet til grov, organisert kriminalitet. Likevel savnet han det livet han hadde hatt før. Før alt gikk i stykker. Lunsjen med Fredrika hadde bare minnet ham på alt det han ikke lenger hadde. Han var ikke dummere enn at han forsto at Fredrika hadde søkt tjeneste i justisdepartementet fordi hun ville bort. Det var vanskelig å klandre henne for det valget. Hun var en dyktig person, og dyktige folk ble alltid rastløse. Det var litt uklart hva hun egentlig gjorde i departementet; Alex skjønte at hun hadde kontakt med Säpo, men han hadde ikke orket å gå nærmere inn på det. Han hadde andre ting å tenke på. Mennesker han hadde mistet på forskjellige måter. – Du får ikke lov å grave deg ned i tankene dine på denne måten, hadde Diana sagt så sent som dagen før. Det som har skjedd må du legge bak deg. Diana Trolle. Han ville ha vært fortapt uten henne. Hun visste like godt som ham hvordan ekte sorg føltes, hvor vondt det kunne gjøre. Noen ganger var han usikker på om de i det hele tatt kunne ha blitt forelsket hvis det ikke var for den følelsen av fortvilelse som knyttet dem sammen. Sorg. Savn. 16

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51227) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 2. april 2013 - 21:40 (side 17 av 442) NOT PRINT READY!

Smerte. Han hadde selvsagt visst at dette fantes, at man måtte ta det med i beregningen. Det å bli knust var en del av livet. Var det ikke det, da? Irritasjonen blusset opp på ny da han tenkte på Peder. Faen, at han ikke kunne ta seg sammen. At han ikke kunne håndtere sjokket sitt på en annen måte enn å gjøre seg evig ulykkelig. I så fall kunne han fortsatt ha jobbet i politiet sammen med Alex og Fredrika. For det var nettopp det det dreide seg om. At Alex hadde mistet en nær kollega som han hadde likt å jobbe sammen med. Og selv om han visste at det var urettferdig, hadde han så forferdelig vanskelig for å tilgi det. Tankene til Alex ble forstyrret da sjefen stakk hodet inn på kontoret hans. – Bombetrussel, sa han. Den ble ringt inn akkurat nå. – Jeg tar den, sa Alex kjapt og reiste seg. Bombetrussel. Bygninger som ble ødelagt og mennesker som ble sprengt i biter. En ond handling i sin reneste form. En stund senere hadde han satt seg inn i saken. Det var ikke én bombetrussel, men fire, på forskjellige steder i Stockholm. Blant annet Rosenbad. Alex skjønte ingenting. Fire bomber. Hva faen var dette for noe?