Andre bøker av Bjørn Ingvaldsen Stolpesko (1998) Jada, jada, jada (1999) Jeg er berømt! Espen Herberts opptegnelser (2000) Jeg er in love! Espen Herberts opptegnelser II (2001) Jeg er genial! Espen Herberts opptegnelser III (2002) Ingentingekspressen (2003) Jeg er stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV (2004) Nei vel, da (2004) Au da (2005) Jeg er super! Espen Herberts opptegnelser V (2006) Svar, da! (2006) Brødrene Bruns beretninger 1: Bestefars byrå (2007) Jeg er nyttig! Espen Herberts opptegnelser VI (2007) Brødrene Bruns beretninger 2: Overraskelsen (2007) Brødrene Bruns beretninger 3: Spøkelseshuset (2008) Fotballaget Froskene 1: Den nye gutten (2008) Fotballaget Froskene 2: Landskampen (2008) Den gule flod (2008) Fotballaget Froskene 3: Treningsleiren (2009) Brødrene Bruns beretninger 4: Klassefesten (2009) Fotballaget Froskene 4: Klubben (2009) Fredes venner 1: Den som blomstrer i mai (2009) Fredes venner 2: Den flygende pingvin (2010) Sangen om Lucy (2010) Fotballaget Froskene 5: Boller og blod (2010) Fotballaget Froskene 6: Seiersbrølet (2010) Ja, da så! (4-i-ett) (2011) Fredes venner 3: Bambusskudd i mørket (2011) Bloddråpetreet (2011) © Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2012 Omslagsdesign: Lars Tothammmer Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med: AGaramond 13/18 Papir: 70 g Munken Trykk og innbinding: Totem, Polen 2012 ISBN 7071415006850 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 4
04.06.12 10.03
Sønnen til lÌreren 1 - Leseeksemplar.indd 3
04.06.12 10.03
Jeg rakk så vidt å se på klokka. Litt over tre. Det var helt mørkt ute. Jeg ristet på hodet et par ganger. – Jeg må sove, mumlet jeg. – Nei da, svarte pappa. – Sove kan du gjøre når du blir gammel. Du må våkne nå. Vi skal dra. Jeg stønnet sikkert høyt. – Dra? Nå igjen? Han nikket. – Tiden er inne, tiden er inne. Jeg satte meg opp i senga. – Pappa, sa jeg. – Tiden er alltid inne. Hva er det nå, da? Har du ikke betalt husleien igjen? Har vi blitt kastet ut? – Du vet det, Viktor, sa han, – at det er ikke alltid lett å være meg. Av en eller annen grunn hater folk meg. De vil bare ha meg bort. Langt bort. Nå har jeg fått greie på at Stordal planlegger å få oss kastet ut i morgen tidlig. Noen har tipset meg om at folk fra kommunen kommer og tar beslag i bilen vår, bare fordi vi 5
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 5
04.06.12 10.03
skylder den fyren litt penger. Og uten bilen klarer vi oss ikke. Derfor er vi nødt til å dra i natt. Akkurat nå. – Vi klarer oss godt uten den bilen, sa jeg. – Du hadde ikke trengt å kjøpe en svær og dyr BMW. Du skylder sikkert masse penger på den også. Det hadde vært mye bedre om du hadde fått deg en jobb og tjent penger. Da kunne vi bodd et skikkelig sted, uten å måtte stikke av om nettene flere ganger. – Tull, svarte han. – Bilen må vi ha. Jeg er ikke en slik type som kan kjøre omkring i hvilken som helst bil. Den er viktig for meg. Hør her, her er planen. Du vet den gamle hestehengeren til Stordal? Den har jeg hektet bak på bilen. Nå bærer vi stille og rolig tingene våre ut i den. Og så kjører vi vår vei, pent og forsiktig. Når griske Stordal våkner i morgen og tror han skal komme hit og kreve både penger og bil, er vi langt av gårde. Smart, ikke sant? Jeg krøp ut av senga og kledde på meg. Hadde pappa bestemt seg for at vi skulle stikke av, hadde jeg ikke noe valg. Og antagelig var det like greit, pappa hadde sikkert ikke betalt husleie til Stordal, han som eide huset vi bodde i, på mange måneder. Tenkte jeg etter, syntes jeg å huske at pappa hadde lånt penger av ham også, da vi flyttet hit. For å kjøpe møbler, hadde han visst sagt. Jeg visste bedre. De pengene hadde gått til et avdrag på 6
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 6
04.06.12 10.03
bilen. Siden var det ikke betalt mer på den heller. Og det var slett ingen billig bil. Guttene i klassen hadde sett med store øyne da pappa parkerte utenfor skolen den dagen han hadde kjøpt bilen. – Er den kule BMW-en deres? spurte de. – Jepp, hadde jeg svart. Og vært litt stolt. Men mest bekymret. Jeg tenkte på alle de kule bilene pappa hadde kjøpt i årenes løp. Mercedeser, Chevroleter, en Lexus, en Range Rover. De hadde holdt i omtrent fire måneder. Så hadde noen kommet og hentet dem igjen siden pappa ikke betalte avdragene. Jeg dyttet sengetøyet mitt opp i en svart sekk. Så lempet jeg klær og sko opp i noen flyttekasser vi hadde stående fra sist. Resten av greiene mine lå fortsatt i kasser. Pappa var i full gang med å bære tingene våre ut i den gamle vogna han hadde hektet bak på bilen. – Hvor skal vi bo nå, da? spurte jeg. – Er du dum? svarte pappa. – Hvor tror du? Vi har jo campingvogn. – Vi kan ikke bo i det vraket, vel. Det er ei hestevogn, ingen campingvogn. Dessuten er den ikke vår. – Nå er den vår, svarte han. – Stordal hadde sikkert tenkt å kvitte seg med den likevel. Det blir jo bare midlertidig. Til vi kommer i orden et annet sted. Jeg finner sikkert noe. 7
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 7
04.06.12 10.03
– Kan du ikke heller skaffe deg en jobb, sånn som andre pappaer? Da har vi råd til å betale for oss. – Jeg har en jobb, svarte han. – Proff pokerspiller. Er ikke det en bra nok jobb, kanskje? – Ikke når du bare taper, sa jeg. – Du har aldri tjent penger på å spille poker. – Sludder og vås, mumlet pappa. – Jeg tjener ofte penger på pokerspill. Det er bare det at jeg av og til taper dem igjen. – Nettopp, nettopp, sa jeg. Vi dyttet de siste tingene våre inn i hengeren før vi gikk inn og tok et overblikk for å sjekke om det var noe vi hadde glemt. – Oppvasken kan stå igjen, mente pappa. – Den er jo skitten likevel. Men gulvteppene og lampene tar med oss. – Men de er ikke våre. De var her da vi flyttet inn, jo. – Det har sikkert Stordal glemt. Sånn, ta i her nå! Pappa satte seg inn i bilen, og jeg satte meg i setet ved siden av. – Ikke vær lei deg for at vi drar, sa han. – Jeg er i hvert fall ikke lei meg. Dette stedet var ikke bra for deg, uansett. Altfor mye bondegård og farlige dyr. 8
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 8
04.06.12 10.03
– Sauer er ikke farlige, vel. – Kanskje ikke, men hønene kan være det. Høne influensa, vet du. – Det er ingenting som heter det, pappa. – Nei, ikke nå, nei. Men vent om noen måneder. Da dør sikkert folk som fluer av høneinfluensa. – Du sa det var bra for meg å bo på landet da vi flyttet hit. – Det var bare noe jeg fant på for at du ikke skulle savne byen. Er du klar til å dra? Pappa startet motoren og kjørte uten lys bort fra huset vi hadde bodd i. Jeg kikket bak oss og så at hestevogna hang med. Nå skulle vi bare over gårdstunet før vi kunne svinge ut på … Plutselig bråstoppet pappa. Foran oss sto noen skikkelser. Jeg visste ikke hvem alle var, men mannen i midten var Stordal. Mannen vi skyldte mange penger. Og som dessuten eide hestevogna vi hadde hengende bak bilen. – Det var ikke bra, mumlet pappa. – Hva gjør vi nå? spurte jeg. – De har med seg noen svære stokker. Sikkert for å ta oss. – Hva vi gjør? Dette, svarte han og slo på lyset. Mennene foran oss holdt seg for øynene, de hadde blitt blendet. 9
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 9
04.06.12 10.03
– Og så dette, sa pappa og ga gass. – Sperrer de veien over tunet for oss, tar vi den bak låven. Motoren brølte, og vi sladdet gjennom svingen. – Låvebrua, ropte jeg til pappa. – Veien går under låvebrua. – No problem, ropte han tilbake. – Jeg har kjørt under den før. Det går fint. I det samme hørte vi et kraftig brak. – Ikke med hestevogn på slep, sa jeg. – Det var litt dumt, svarte pappa. Vi kom oss ut på riksveien. Like etter oppdaget vi lysene fra en bil bak oss. – Det er dem, sa jeg. – Stordal og gjengen hans. De er etter oss. – Slapp av. De har ikke sjanse til å ta oss igjen. Ikke med denne bilen. Du som sier at vi ikke trenger en bil med kraftig motor og gode kjøreegenskaper. Nå ser du vel at du tar feil? Vi hadde ikke klart å slippe unna i en vanlig bil. – Hadde det vært noe vanlig med oss, hadde vi ikke behøvd å stikke av. Pappa så surt på meg. – Vet du hva, Viktor? sa han. – Noen ganger tenker jeg at du ikke burde vært en gutt på tolv år, men ei gammel tante på hundre og fire. Eier du ikke eventyr10
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 10
04.06.12 10.03
lyst? Har du ikke lyst til å oppleve nye steder og treffe nye mennesker? Litt spenning, er det så galt? – Det mest spennende jeg kan tenke på nå, sa jeg, – er at alt vi eier ligger spredd omkring en knust til henger beregnet på hester, bak låven til Stordal. – Bagateller, bagateller, sa pappa. – Ting får vi alltid nok av. Det viktigste er at vi lever og har helsa. Langt unna saueinfluensaen til Stordal. – Høneinfluensa, svarte jeg. – Langt unna den også. Vi kjørte i minst en time. Lysene fra bilen bak oss var borte for lenge siden. De klarte ikke å holde følge med oss. Pappa dro bilen opp i 200. Andre hadde nok blitt vettskremte av å kjøre så fort, men jeg var vant til det. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli trøtt igjen også. Dessuten hadde jeg lagt merke til at pappa flere ganger hadde kikket på bensinmåleren. Varsellampen lyste konstant. Pappa tenkte visst det samme som jeg. – Vi får stoppe, sa han. – Stoppe et sted og overnatte. – Tenk om noen ser oss, sa jeg. – Vi er sikkert etter lyst. Kanskje politiet leter etter oss. – Sludder og pølsebrød. Klart de ikke leter etter oss. Sikkert ikke før i morgen, i hvert fall. Jeg har en idé. Ser du den bensinstasjonen der borte? Vi parkerer der. Der 11
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 11
04.06.12 10.03
kan vi sikkert stå uten at noen legger merke til oss. Og så ser jeg om det står noen biler der, noen gamle vrak. Det gjør ofte det på bensinstasjoner. Da kan vi bare bytte skilt. Slik at bilen vår får et helt annet registreringsnummer. Da er det ingen som kjenner oss igjen. Ikke kom og si at den smarte faren din ikke er smart. – Eh …, sa jeg. – Se der, en åpen garasjeport. Vi kjører bare inn og parkerer. Der inne er det i hvert fall ingen som opp dager oss. Selv om de skulle vært på leiting. Pappa svingte inn porten og stoppet bilen. – Du pappa, sa jeg, – du har vel lagt merke til at det er en slik bilvaskeautomat vi står inne i? Tenk om det kommer noen som skal vaske bilen sin? – Nå, midt på natta? Kommer ikke til å skje, kommer ikke til å skje. I hvert fall ikke når jeg har trukket ned den store porten foran døra og satt opp et skilt med «I ustand» på. Vi kan stå her inne i mange uker, om vi vil. Overdrivelsene hans var jeg vant til, så jeg ga egentlig blaffen. Vi kunne sikkert stå her inne noen timer. Slik at jeg fikk sove litt. Det merket jeg at jeg virkelig trengte. Pappa forsvant ut et øyeblikk og kom tilbake med to bilskilt. Dem satte han på bilen vår. Våre egne la han i bagasjerommet. – Der hadde vi flaks, sa han. – Det står en krasjet 12
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 12
04.06.12 10.03
BMW bak stasjonen her. Den er så ødelagt at den aldri kommer på veien igjen. Noen skilt behøver den i hvert fall ikke. Skulle noen komme til å sjekke nummeret på bilen vår, stemmer jo merket. Glimrende, ikke sant? – Jo da, fantastisk glimrende, mumlet jeg og krøp bak i baksetet for å sove litt. Du verden, som jeg savnet dyna mi. Pappa krøllet seg sammen i forsetet og forsøkte å sove litt, han også. Han klarte det visst, jeg våknet flere ganger av snorkingen hans. Jeg bråvåknet av at det banket på vinduet. Lyset var tent i vaskehallen. Ved siden av bilen sto en mann i rød og blå kjeledress. Han så ut som han jobbet på bensinstasjonen. Nå stirret han sint inn på pappa i førersetet. Meg hadde han visst ikke lagt merke til. Pappa sov fortsatt tungt der framme. Mannen virket utålmodig og banket hardere. – Pappa, du må våkne, hvisket jeg og dyttet ham i siden. Han glippet med øynene og så seg omkring. Mannen utenfor forsøkte å åpne bildøra. Heldigvis hadde pappa låst den. Nå åpnet han vinduet litte grann. – Hva gjelder det? spurte han. – Hva i huleste gjør du her inne i min vaskehall? brølte mannen. – Hva jeg gjør? Jeg hadde da tenkt å vaske bilen, vel. Er det ikke det slike vaskehaller er til? 13
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 13
04.06.12 10.03
– Midt på natta? – Ja, biler blir ikke reine av seg selv om natta heller. – Men vi har jo stengt, jo! – Det kunne ikke jeg vite, porten var jo åpen. – Det er fordi vi aldri lukker den, sa mannen. – Uforsiktig, sa pappa. – Folk kan komme til å ta feil. – Men hvorfor har du dratt ned porten og satt opp et skilt om at vaskemaskinen er i ustand? – Fordi den ikke virker, vel. Ser bilen min rein ut? Derfor dro jeg ned porten og satte opp skiltet, slik at det ikke skulle komme andre inn hit. Det hadde ikke vært noe bra med hundrevis av skitne biler inne i en vaskehall som ikke virker. – Det er fordi den er stengt, ropte mannen igjen. – Stengt, stengt, stengt. – Når åpner den, da? – Klokka sju. – Hva er klokka nå? – Kvart over sju. – Burde ikke hallen vært åpen nå, da? – Den er åpen nå! – Hva er det du hisser deg opp for da? Det er jeg som burde vært hissig. Bli lurt til å kjøre inn i en vaskehall som ikke er åpen enda den skulle vært det. Jeg fortjener egentlig en beklagelse for at hallen er i ustand. 14
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 14
04.06.12 10.03
– Den er ikke i ustand, ropte mannen igjen. Han så ganske fortvilet ut nå. – Da kan jeg jo få vasket bilen min, da, sa pappa. – Kan du være snill og starte maskinen? Mannen snudde seg rundt, stakk en nøkkel inn i kontrollboksen på veggen og vred rundt. – Du får komme inn og betale etterpå, mumlet han. – Helt greit, svarte pappa. – Jeg venter. Virker ikke maskinen? – Merkelig, sa mannen, – den pleier å virke. – Jeg sa jo at den var ødelagt. Mannen trykte flere ganger på noen knotter på kontrollboksen. – Lampene lyser jo, strømmen er i hvert fall ikke gått. – Får du maskinen til å virke, eller får du det ikke? – Den vil visst ikke, svarte fyren i kjeledress. – Hva sa jeg, sa pappa. – Den er i ustand. Det er bare å sette opp skiltet igjen. Nå tror jeg du skylder meg litt kaffe og noen ferske boller, som kompensasjon for å ha ventet så lenge på en maskin som ikke virker. Mannen så trist ut. – Du får bli med inn, sa han. Like etter kom pappa ut igjen, med et pappkrus med kaffe i den ene hånda og en pose boller i den andre. Fra baklomma halte han fram ei colaflaske til meg. 15
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 15
04.06.12 10.03
– Den fikset vi fint, sa han. – Pussig at bilvaskemaskinen ikke virker, sa jeg. – Ikke så veldig, sa pappa. – Slike maskiner er avhengige av vann. Skrur noen igjen vannet, starter ikke maskinen. Så enkelt er det. – Men det oppdaget ikke han mannen? – Han oppdaget ikke det, nei. Og han hadde glemt at jeg ikke hadde betalt for vasken, så han ga meg pengene tilbake. Pengene jeg ikke hadde betalt ham. Og så fikk jeg mat og drikke gratis. Flott, ikke sant? – Jo da, pappa, veldig flott, svarte jeg. – Skal vi fylle bensin også? – Nei da, det er ikke nødvendig. Det gjorde jeg i natt. Mens du sov. – Hvordan klarte du det? – Å, du vet, svarte pappa. – Det er alltids noen slanter på tanken på biler som står parkert omkring. Tapper man de slantene over på ei kanne, får man fort fylt opp en bensintank. Vi har noen kanner med ekstra bensin bak i bilen også. Vi kjørte i mange timer. – Jeg har en plan, sa pappa. – Jeg er så genial at jeg burde fått jobb som statsminister. Vi drar på besøk. – Besøk til hvem da? – Til noen du ikke har sett på lang tid. 16
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 16
04.06.12 10.03
Jeg tenkte meg om. – Så ofte som vi flytter, gjelder det de fleste jeg kjenner. Jeg har ikke sett noen av dem på lang tid. – Kjære, lille Viktor, sa pappa. – Nå må ikke du tenke så negativt. Vi skal besøke noen som er glad i oss. I deg og meg. Nemlig din onkel Roy og din tante Marit. Og Sunniva. Tenk på det. Besøke din lille kusine Sunniva. Det blir vel stas, kan jeg tenke meg. – Ja, jøss, svarte jeg. – Det blir jo kult. Du pleier ikke å ville besøke dem, du sier alltid at onkel Roy og … Plutselig kom jeg på noe. – Du, hallo, sa jeg til pappa. – Sa ikke du til meg for noen uker siden at de skal flytte til utlandet, da? Afrika, sa du. At onkel Roy og tante Marit skal … – Stemmer det, svarte pappa. – Du husker godt. Det har du arvet etter meg. Jo da, jeg fortalte deg det, jeg, etter å ha pratet med Roy i telefonen, det gjaldt muligheten for et lite lån, skjønner du. Bare noen stakkars kroner. Jeg så spørrende på ham. – Ja, bare noen ganske få kroner, skjønner du. Men da svarte han at det ikke gikk fordi han og Marit skulle flytte til Uganda. Siden begge er lærere, har de fått jobb for et utviklingsprosjekt og skal bo der i to år. De har gjort det før også, før du ble født. Da bodde de to år i Egypt og arbeidet på en skole der. 17
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 17
04.06.12 10.03
– Men de har ikke flyttet dit ennå, altså? Siden vi skal besøke dem nå? For du har da vel ikke tenkt at vi skal dra til Uganda? – Uganda, nei. Det skulle tatt seg ut. Så mye bensin har vi ikke på tanken. Nei da, vi skal besøke dem her i Norge. I det store og fine huset deres, huset som blir stående tomt i to år. Det er jo både trist og sant. Jeg spurte Roy om det. Om de skulle selge huset. Men, nei da, det skulle de ikke. Det skal de bo i når de kommer hjem til Norge igjen. – Hallo, pappa, du mener da ikke at vi bare skal flytte inn hos dem og bo der de to årene de er borte? Vi kan da ikke det? – Nei, selvfølgelig kan vi ikke det. Men litt kan vi bo der, tenkte jeg. Noen dager. Kanskje fram til jul eller sånn. Til vi har kommet i orden med vårt eget. Bare vi passer på at ingen oppdager oss. Det burde gå greit. Jeg hadde lyst til bare å synke bakover i setet og fortelle pappa hvor sprø han er. Men akkurat det hadde jeg fortalt ham så mange hundre millioner ganger før at det neppe var noen vits i. Dessuten hadde jeg ikke noe bedre forslag selv. Vi fikk gjøre som pappa foreslo og bo i huset til onkel Roy og tante Marit noen dager. Kanskje ei uke. Til jeg hadde fått overtalt pappa til å finne seg en jobb, slik at vi kunne få oss vårt eget sted å bo igjen. Å, som jeg hadde ønsket det mange ganger. 18
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 18
04.06.12 10.03
Drømt om det mens jeg sov. Og drømt om det mens jeg var våken. Å ha et skikkelig sted å bo, et sted det gikk an å vise fram til andre. Invitere med seg venner hjem, hvis jeg hadde hatt noen. Inn på mitt eget rom. Og kanskje ha fest på rommet. Det hadde vært noe, det. Fest på eget rom. Bare en eneste gang. Det tenkte jeg på. Kanskje det gikk. Om vi ble boende i huset til onkel Roy. Kanskje noen uker. Det var slik vi hadde det den gangen mamma levde. Da bodde vi et sted, og jeg kjente folk. Jeg kunne gå ut om morgenen uten å tenke på om vi fortsatt bodde der når jeg kom hjem. Det var det jeg savnet. Vennene, et hjem, det som var før pappa arvet meg. Alt det savnet jeg. Og så mamma.
Sønnen til læreren 1 - Leseeksemplar.indd 19
04.06.12 10.03