Skinnet bedrar by Gyldendal Norsk Forlag

Sagt om Kledd naken: «Du er ikke uberørt etter å ha lest denne romanen. Uhyggen kryper nedover ryggraden.» Mette Bleken, Hardanger Folkeblad

Gard Sveen, forfatter

Omslagsdesign: www.designstudioe.com Omslagsfoto: Trevillion & Shutterstock

Likevel meldes ikke Anders savnet før dagen etter, og da er det storesøsteren, tolvårige Ina, som ringer lensmannskontoret. Den forsvunne lille gutten setter hele Hardanger-bygda Øystese på hodet, og lensmann Bengt Alvsaker må utsette ferien – den ferieuka han skulle bruke på å møte sin egen sønn for første gang. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter. Hemmeligheter som altfor mange har grunn til å holde skjult.

MATRE SKINNET BEDRAR

«Et ubehagelig nært kammerspill. Hverdagsdrømmer blir til mareritt i en suggererende fortelling.»

agnes lovise

DET ER VARM SOMMER VED DEN BLIKKSTILLE HARDANGERFJORDEN, Folgefonna lyser hvit i det fjerne, morellene er i ferd med å modnes. En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien. Det er det siste noen ser av ham.

SKINNET BEDRAR

Foto: Haakon Nordvik

Skinnet bedrar er allerede klar for utgivelse på tysk.

AGNES LOVISE MATRE (f. 1966) er adjunkt og forfatter fra Haugesund. Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012. Høsten 2016 kom en pocketutgave av romanen Kledd naken på Gyldendal Litteratur.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Emma Graves ISBN 978-82-05-50131-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Agnes Lovise Matre

Skinnet bedrar Kriminalroman

Me vil’kkje se så me gjømme dritten vekk For det e slitsomt å bli bedre å se det ein sko ha sett Me har det godt så me trenge ikkje tro På verken gud eller mirakler Men ein dag i dine sko Ville reve oss i filler kasta mørke over oss Ikkje alt blir godt av piller av og te så må ein slåss For det ein tror på og ellers tar for gitt Setta på seg andre briller Parkera seg og sitt utdrag av «i dine sko». blest. tekst: paul hansen

Øystese, søndag 5. juli 2015 Den livløse kroppen i bunnen av den gamle trebåten plaget ingen. Skjult av en grå presenning og lagt mellom to hvite isoporkasser. Ingenting underlig. Ingenting som vekket oppsikt. Det var to mennesker i båten i tillegg til den døde. Intens svette i panna og mørke flekker i armhulene kunne godt skyldes den steikende sola. Men både varme og frykt kan framkalle svette. Kombinasjonen gjør det alltid. Den hvite stranda inne ved Hardangerfjord hotell var full av skrålende badegjester. Turistbussene sto oppmarsjert på den store parkeringsplassen mellom hotellet og kirkegården. På svabergene innover mot Norheimsund lå folk og slikket sol på håndklær og bademadrasser. De to i båten enset dem ikke, men tøffet rolig forbi slik en gjerne gjør en varm sommerdag i Hardanger. Ved stranda nede ved Lundanes fulgte en storvokst mann dem med blikket. Han satt på huk og klappet en fullvoksen schæfer som akkurat hadde tatt en avkjølende dukkert i fjorden. Noen turister hadde også kommet seg ut i båt, tross manglende sjømannskap. To og tre sto samtidig i båtene. Tyskere burde hatt et eget kurs i hvordan en ter seg på norske fjorder, tenkte den ene av de to i trebåten. Flere fritidsbåter lå i ro eller tøffet forbi dem i søndagsmodus. I Hardanger er de fleste gamle trebåter med overbygg svært like. En skal være god båtkjenner for å kunne skille den ene fra den andre. Godt fiskevær var det ikke. Til det var det for varmt og for stille. Likevel hang båtstanga 9

med multiplikatorsnelle ut i bakken mens de putret utover i dorgefart. Båten satte kurs mot Kvamsøy, ei lita øy mellom Øystese og bygda Herand på den andre siden av fjorden. Et naturlig mål for båtfolk en sommerdag. De to i trebåten unngikk øyekontakt, stirret bare stivt forbi hverandre. Det rykket til i snøret. Fiskestanga bøyde seg. De hadde fått fast fisk. – Drar du opp? Personen framme i baugen stilte spørsmålet som en kommando. Motoren senket turtallet, og båten lå stille idet en fisk sprellet på kroken. En glinsende feit makrell. To kakk med det tunge skaftet på tollekniven, og så lå den i isoporkassen. Et glimt av hvite tær på en fot var alt som syntes før presenningen igjen ble lagt over. Hardangerfjorden er 183 kilometer lang og mer enn 850 meter på det dypeste. Etter å ha passert Kvamsøy beholdt båten samme kurs. Da den endelig stanset, så de begge rundt seg et øyeblikk før de med et kort nikk tok tak og veltet liket over ripa. En liten stund lå motorbåten og duppet i krusningene fra plasket. Den ene om bord fulgte med på kroppen til den forsvant i dypet. Den andre lot blikket gli i motsatt retning, som om det hele var uten interesse. En bagatell. Et nødvendig onde. Motoren hostet noen ganger før den startet igjen. Så satte den kursen tilbake mot land. Lukta av diesel blandet seg med saltvann og måkeskrik. På veien hjem hentet de opp to makreller til.

Skipadalen, dagen før, formiddagen lørdag 4. juli 2015 Folgefonna glimret som kråkesølv mellom de grå fjellene. Fjorden var uttrykksløs og avventende. Lensmann Bengt Alvsaker slet løs en eplekart fra ei grein på et gammelt skjeggete tre og kastet den med all kraft ut over sjøen. Demonstrativt snudde han ryggen til, gikk bort til landeveissykkelen og ga pedalen en umotivert dytt. Inni ham skiftet følelsene like raskt som høstværet på Vestlandet. Der han burde ha følt glede og forventning, var det bare redsel og en kvelende dårlig samvittighet. Det okergule huset med frisk gresstorv på taket lå helt i strandkanten i Skipadalen, midt mellom de to bygdene Norheimsund og Øystese. Her hadde Bengt Alvsaker vokst opp og deretter reist fra, så snart han var gammel nok. I dette huset hadde han vært mer ubetydelig enn malingsklattene på farens palett. Huset, fjorden og fjellene hadde han først vendt tilbake til da faren døde for elleve år siden. Det var også ganske nøyaktig elleve år siden han hadde skreket i telefonen til Katrine. Hardt og uforsonlig hadde han beskyldt henne for å ha gått bak ryggen hans. Blitt gravid med vilje, for på den måten å tvinge ham til å bli i Oslo. Hun hadde ikke tatt seg bryet med å ringe ham mens det ennå var tid for retrett. Først på overtid, langt inn i ekstraomgangene, hadde hun ringt. Først da flyttebilen sto ferdiglastet i tunet på Ammerud, hadde hun fortalt Bengt at han skulle bli pappa. Han hadde slengt på røret, nektet å svare på hennes utallige forsøk på forsoning. 11

I et glimt så han seg selv slik hun måtte ha sett ham den gangen. En ung, selvopptatt drittsekk, som forsvant så snart alvoret innhentet ham. En slik som det ble chattet om på nettet. En ansvarsløs egoist som ikke stilte opp for ungen sin. Farskapet var blitt redusert til et månedlig trekk på lønnskontoen. Bengt løftet sykkelen ned fra stativet og trillet den på plass i garasjen. De siste tre årene hadde Thomas begynt å sende ham gaver hver bursdag og jul. Denne uka hadde esken hvor han hadde samlet alt sammen, blitt hentet fra kryploftet. Nisser og påskekyllinger hadde han latt ligge, men resten hadde han plassert rundt omkring i stua til pynt. På kjøleskapet hang en tegning av en gutt og en mann i politiuniform. Det var ikke det at Bengt ikke hadde sett det komme, men da Katrine for noen måneder siden hadde ringt ham og fortalt at gutten hadde insistert på å få treffe faren sin, hadde hele følelsesregisteret blitt aktivert. Gutten hadde sitt liv i Oslo, sammen med moren, en velstående stefar og småsøsken. Bengt hadde sitt liv. Visitten kunne vise seg å bli en klam opplevelse for dem begge, kanskje var det for seint, men han måtte gi det et forsøk. På sitt sedvanlige rasjonelle vis hadde han etter hvert klart å roe følelsene, og begynt å tenke praktisk. Thomas skulle være hos ham ei uke mens Katrine og ektemannen ferierte i Frankrike. Bengt hadde tatt seg to ukers ferie. Den første uka var allerede unnagjort. Han hadde brukt tiden til å gjøre alt klart. Soverommet i første etasje luktet nymalt. Først hadde han tenkt på å male det lyseblått, men hadde innsett at det ikke var en baby han fikk på besøk. Om han skulle være ærlig, ante han ikke hva gutten hadde av interesser. Til slutt hadde han reist til IKEA i Bergen og huket tak i ei hjelpsom dame. Hun hadde plukket ut møbler og tipset om farger som kunne passe på soverommet til en elleveåring. I formiddag hadde han vært på butikken og handlet inn mat. Honni-Korn, Nugatti og litt annet. 12

Allerede mandag kveld, om to korte dager, skulle Thomas komme for å møte pappaen sin for første gang. Tankene ble avbrutt av stemmene til Ina og Anders Gulliksen, de to barna på seks og tolv år som bodde i nabohuset. De ropte på katten. Ina var en slags medeier til Bengt Alvsakers mykeste og eneste samboer. Glad for å få noe annet å beskjeftige tankene med, gikk han dem i møte. Støttemuren rundt plenen var fundamentert helt ned i sjøen ved lavvann, og ved høyvann kunne en ikke gå tørrskodd forbi. De to barna lo mens de småskvettet vann på hverandre. – Er det dere som er ute på tur? Bengt nappet Anders i armen da han strøk over plenen i fullt firsprang. – Er du ikke i barnehagen? De viltre, kullsvarte krøllene danset under kapsen til Anders. – Nei, det er jo lørdag, og dessuten er det sommerferie, svarte han. – Jeg går ikke i barnehagen lenger. Jeg skal begynne på skolen. – På skolen? Bengt fanget gutten opp i armene og snurret ham rundt, før de begge tumlet over ende på plenen. – Du er jo bare en baby. Anders trakk seg bort fra Bengt, geipet til ham og lo. – Jeg skal begynne på skolen nå snart, ja. Du visste vel det? – Nei, tuller du? Bengt satte opp en overrasket mine. – Du er jo ikke mer enn, tja, la meg tenke … Han talte på fingrene. – Tre år? Anders hyttet mot ham før han løftet foten og tok tak i stortåa mens han prøvde å strekke den fram som en ballettdanser. – Pappa har sagt til meg at mamma er død, sa han alvorlig. Ina hadde satt seg ved siden av Bengt på bakken, og nå snudde hun seg mot ham. – Ikke hør på ham, hvisket hun. – Han tuller hele tiden. – Neeii. Jeg tuller ikke. Hun er i himmelen, protesterte Anders og speidet opp i det blå. Bengt pekte mot den samme himmelen. 13

– Vet dere at når kondensstripa etter et fly forsvinner så raskt som den der oppe, så vil det pene været fortsette en stund til? – Hvordan vet du så mye? spurte Ina. – Jeg leser, sa Bengt og rusket Anders i krøllene. Gutten sprang opp på et lite platå av plenen der han forsøkte å slå hjul med vekslende hell. Bengt fisket fram en ball ved foten av epletreet, trikset den noen ganger med kneet, før han sendte en markkryper mot to morelltrær. Greinene, som bugnet av lyse, nesten modne kjøttmoreller, sopte i bakken. – Jeg kan stå i mål, slik som sist gang, sa Anders mens han løp ivrig over plenen og fanget ballen. – Har dere sett katten, forresten? spurte Bengt idet han fikk ballen i retur. Han lot den sprette noen ganger på hver fot før han sendte den i en bue mot Anders, som nå hadde snudd kapsen rett vei og sto med bøyde knær og hendene klare. – Den er sikkert ute og fanger mus, eller så ligger den i senga som jeg har laget til den i naustet, svarte Ina. – Jeg skal se etter. Har du sett senga, eller? – Mmm … Den var flott, svarte Bengt, men kunne ikke huske sist gang han hadde vært i naustet. Ut av øyekroken observerte han at Anders slengte seg akkurat i rett tid til å fange ballen. – Yes! ropte han. – Tok den! Bengts naust var gammelt og morkent, det hadde stått i fjæresteinene siden før faren kjøpte tomta. Trepanelet hadde glidd ut og lå som et grått foldeskjørt over steinmuren. Bengt tok imot ballen som Anders sparket ut, men ble stående med den mellom hendene da han så hvordan Ina bråstoppet på vei ned mot naustet, snudde og kom løpende tilbake. – Vi må gå hjem med en gang, Anders. Pappa har kommet. Jeg hørte bilen hans. Han skal ha gjester i dag. Jeg må hjelpe til. Før Bengt fikk sagt noe mer, var ungene på full fart bortover plenen. Ina først, med et fast grep om hånden til Anders. 14

Gutten så ut som ei filledokke som viljeløst hang etter neven hennes. Noen timer seinere var festen i gang hos naboen. Lyden av skrål og hoing tydet på at det ikke var noe barneselskap naboen arrangerte. Bengt fant fram trillebår og redskap og begynte halvhjertet å renske i jordbæråkeren mens tankene stadig streifet Ina og Anders. Kontakten Bengt Alvsaker hadde med faren til barna, og andre naboer for den saks skyld, begrenset seg til et kort nikk når de møttes i forbifarten. Det var ikke mer enn rundt femti meter mellom de to eiendommene, men de var atskilt av tett buskas. Ina og Anders var umulige å holde på avstand. De var grenseløse som reinsdyra på Finnmarksvidda og hadde laget seg sin egen passasje gjennom krattskogen. Når vanntemperaturen tillot det, vasset de langs strandsonen og bort til lensmannen. Bengt Alvsaker så ikke på seg selv som en ensom mann. Han hadde ikke så mange nære venner lenger, og fordi han var trettifem år, hadde de fleste i hans tidligere omgangskrets slått seg til ro med kone og barn. Han traff dem så vidt innimellom når det var et arrangement i bygda. For det meste holdt han seg sammen med William Kjosås, eller Esso-William som han ble kalt på bygda. William var innehaver av bensinstasjonen i Øystese, han var barnløs, ukomplisert og lett å treffe. Det var bare å stikke innom Essoen på kveldstid, og ellers var dørene alltid åpne i huset hans, som lå på en høyde over bygda og var altfor stort for en ungkar. Bengt dro av seg hagehanskene, lot trillebåra stå og stengte nabofesten ute. Først da han slo på TV-en, oppdaget han at han hadde glemt at det var første etappe av Tour de France denne dagen, sommerens desiderte høydepunkt for sykkelentusiaster som ham selv. Norges to håp var begge gode temporyttere, men en rask sjekk av resultatlista viste at ingen av dem hadde innfridd. Bengt dro fingrene over bokryggene i bokhylla, som dekket hele den ene veggen i stua, før han tok fram boka han hadde fått av sønnen til jul. Gaver kan fungere som 15

straff, hadde Bengt tenkt da Katrine hadde sendt en SMS og presisert at gutten kjøpte gavene for egne penger. Hardt og langt – fra sofagris til Ironman. Thomas hadde tydeligvis gjort grundig research. Bengt hadde lekt med tanken på å gjennomføre et Ironman helt siden Haugesund arrangerte sitt første 70.3 i 2012. Men boka hadde blitt stående i hylla. Selv hadde han overført penger direkte til Thomas’ konto sist jul i mangel på ideer til hva han kunne kjøpe. Hadde unnskyldt seg med at han ikke ante hva gutten var interessert i. Sist han hadde sett et bilde av ham, var gutten omtrent femtitre centimeter lang og lå tullet inn i et blått helseteppe på Ullevål sykehus.

Skipadalen, lørdag kveld 4. juli 2015 Musikken og latteren fra verandaen hogg til i Inas mage mens hun sorterte skittentøy på vaskerommet. Hun gjemte de siste plaggene i skapet bak noen korger, slik at faren ikke skulle finne dem. Raskt løp hun ut i gangen og sjekket garderobeskapet. Til venstre var det en liten passasje. Akkurat stor nok til at hun eller Anders kunne krype inn og gjemme seg. Om de gjorde seg veldig små, klarte begge å få plass samtidig. Hun talte over stabelen med rent sengetøy, tok med seg dynetrekk, putevar og laken og gikk inn på rommet til Anders. Magen hennes rumlet. Hun og Anders hadde ikke spist siden frokost. Faren hadde drukket tett hele dagen. Nå satt Anders på golvet og lekte med legoklossene sine. Stram lukt av urin rev henne i nesa da hun dro dyna hans til side. En skittengul flekk hadde tørket inn midt på lakenet. Det var som det pleide. Hun skiftet på senga med rutinerte bevegelser. – Sånn, nå kan du legge deg, sa hun da hun var ferdig. – Kom, så skal jeg følge deg på badet. – Ja men, jeg er sulten. Jeg har ikke … Han stanset da han møtte søsterens blikk, og fulgte lydig etter henne. – Jeg skal se hva jeg kan finne til oss, men ikke ennå. De listet seg innover gangen. Innenfor kjellerdøra lå det sko og jakker hulter til bulter, som om huset var fullt av småunger. Hovedinngangsdøra til familien Gulliksen var alltid låst. 17

– Hysj! Vi må være stille, sa hun. Anders gapte villig opp. Ina pusset tennene hans og dro på ham en rein pysjamas som hun fant i skuffen under vasken. – Hvor er den du brukte i natt, spurte hun mildt. Anders svarte ikke. Trakk bare på skuldrene. – Du skjønner at den må vaskes? Finner pappa den så … Ina likte ikke å true lillebroren, men han var så impulsiv, så ikke fella før han sto med foten i saksa. Anders grep hånden hennes og dro henne inn på soverommet igjen. Der åpnet han skapet og fant pysjamasen bak en stabel med rene klær. Ina tok imot akkurat idet dørklokka kimte. Raskt bredte hun dyna over gutten. De satt musestille og ventet på at noen skulle komme løpende ned trappa og åpne kjellerdøra, men ingenting skjedde. Musikken over dem dunket taktfast mot bjelkelaget mellom etasjene. Lavt begynte hun å synge ei voggevise for lillebroren, den hun husket at moren alltid pleide å synge for ham. Nå i ro slumre inn, lille hjertevennen min … – Kan jeg få sove hos deg? Anders klemte hånden hennes hardt. Ina ristet bestemt på hodet. – Nei. Ikke så lenge du tisser i senga. Hun fortsatte å synge mens tankene laget bilder av hva som kunne skje i løpet av natta. Hun lot sangen følge rytmen av taktfast tramp i golvet over dem. Visst en engel du ser, når i drømmen du ler … Ina reiste seg akkurat idet dørklokka ringte igjen. Anders reagerte ikke. Et øyeblikk ble hun stående med hånden på dørhåndtaket, før hun listet seg ut i gangen og lukket døra stille etter seg. Da hun snudde seg, gikk hun rett inn i en mann med blå bukse, hvit skjorte og slips. Han bar på ei 18

stor veske fra Alpino Pizza i Norheimsund. Lukta fikk den tomme magen hennes til å vrenge seg, men hun visste at pizzaen ikke var beregnet på henne. Hun hadde møtt taxisjåføren mange ganger. Det hendte at faren sendte middag hjem til Ina og Anders med taxi etter arbeidstid, de gangene han satt på puben til langt på kveld. Andre ganger sto taxien klar i gården når de kom hjem fra skolen, med pizza eller hamburger fra Essoen. Da pleide Ina å skynde seg å ta imot før noen så dem. Nå smilte taxisjåføren gjenkjennende til henne. Ina hilste høflig og dro den korte nattkjolen nedover lårene. – Det er ikke du som har bestilt all denne pizzaen, vel? Håret hans var stort, øynene snille. En flik av en porsjonssnus stakk ut under overleppa. – Det er til dem der oppe. Bare gå opp. Ina smøg seg forbi ham og inn på rommet sitt. Like etter sto han i døra inn til soverommet hennes. Hun krøp inn mot veggen og slo hendene rundt knærne. Taxisjåføren smilte til henne. Et vemodig smil, som om han var lei seg, tenkte Ina. Uten å si noe la han fra seg den ene av pizzakartongene på skrivepulten hennes, snudde og lukket døra etter seg. Kort tid etter hørte hun jubel fra verandaen. Pizzaen var levert. Hun ventet på rommet sitt til taxien startet utenfor. Så gikk hun inn til Anders med pizzaen, og de spiste den så raskt de kunne. Esken gjemte hun under senga etterpå. Det skitne sengetøyet til Anders måtte vaskes før hun kunne legge seg. Ina kikket inn gjennom det runde vinduet i vaskemaskinen. Vasken var fremdeles full av såpe. Raskt satte hun programmet på skylling, løp inn på rommet sitt igjen og låste døra. Nøyaktig fjorten minutter seinere tok hun ut de våte klærne og satte sengetøyet på vask. Hun hadde akkurat lukket døra til vaskemaskinen da hun kjente en hånd som la seg på skulderen hennes. Faren sto og så på henne. – Få på deg noen klær og kom opp, sa han med sløret stemme. – Jeg må henge opp klærne. Det er fullt i tørketrommelen. 19

– Tull, det kan vente. Han rev bylten med klær fra henne og slengte den på golvet. – Du kan ta det seinere. Hun unngikk å se på ham. – Jeg har ikke så lyst, svarte hun mer trassig enn hun hadde tenkt. – Er trøtt og har lyst til å legge meg. – Legge deg? Tull! Været er nydelig. Han så ut til å tenke seg litt om før han grep til det som pleide å virke. Han kløp Ina hardt i huden på innsiden av overarmen mens han vred rundt. – Du kan få pizza. Ina var mett, men kunne ikke nekte nå. Da ville de bli avslørt. – Jeg må ha mer klær på meg. Hun løp inn på rommet sitt. Aldri før hadde han bedt henne være med på festene hans. Raskt dro hun på seg shortsen og t-skjorta som hun hadde brettet fint sammen tidligere på kvelden, og gned seg på armen. Da hun oppdaget et blåmerke, skiftet hun fra t-skjorte til en langermet bluse. Faren satt i trappa og ventet, strøk henne over ryggen da de gikk opp i stua. En kvinne som satt i sofaen, kikket opp da Ina og faren kom inn. – Nei men, er dette datteren din, Kjartan? Så søt. Hun reiste seg og kom mot dem. Det lange brune håret rakk henne til langt ned på ryggen. Kvinnen så mye yngre ut enn faren. Ina følte seg studert som et klesplagg på et tilbudsstativ. – Hei, jeg er … Kvinnen kikket på faren, som nikket. – Vel, jeg er kjæresten til pappaen din. Ina sa ingenting, men grep lydig hånden til kvinnen og hilste, før hun trakk seg litt tilbake. Faren hadde nye kjærester hele tiden. Det varte sjelden mer enn noen uker. Han dro dem alltid med seg hjem og presenterte dem for Ina og Anders. For Ina var hver ny kjæreste et tiltrengt pusterom fra farens drikking. De første dagene av et nytt forhold, holdt han seg fin. Da dro de gjerne ut på fjorden og fisket slik de hadde gjort den første tiden etter at de flyttet til Øystese. Ina visste når det var tid for å trekke seg tilbake fra familiekvelder med kortspill og TV-titting. Etter noen dager klarte ikke faren å la være lenger. I begynnelsen drakk han sammen med kjærestene, men når de forsto at han drakk hele tiden, 20

forsvant de, én etter én, mens Ina og Anders, med vekslende hell, prøvde å skygge unna. – Har du lyst på brus, spurte faren. – Jeg er veldig trøtt, har lyst til å legge meg, svarte Ina. Han så ikke ut til å høre etter, men satte seg ved siden av kvinnen i sofaen og dro Ina ned på fanget sitt. Lukta av alkoholånden hans blandet seg med den søtlige parfymen. Ina var uvel. Det ble ikke bedre da faren trakk en sigarett opp av pakken på bordet, vred hodet litt bort fra Ina da han tente den, før han snudde seg og blåste røyken rett i ansiktet hennes. – Hva er det du gjør? Kvinnen nappet røyken ut av munnen på faren og stumpet den i askebegeret. Ina kjente hvordan faren spente kroppen før han kysset henne, som om hun skulle vært kjæresten hans. Så skubbet han henne bort i den andre stolen. Ina fant seg en krok på terrassen, trakk knærne oppunder seg og gjorde seg så lita hun bare klarte. Det var fullt av mennesker der, flest menn, men også noen kvinner. Hun kjente ikke så mange. Bordet var dekket av flasker i ulike størrelser og fasonger. I et hjørne satt det to menn i motorsykkeljakker. På ryggen sto det Hardanger MC-klubb. Den ene mannen hadde en tatovering som så ut som den hadde vokst fra brystet og oppover halsen. Det lange håret skjulte det meste av ansiktet. Den andre hadde mørke solbriller og var glattbarbert på hodet. De kikket bort på henne innimellom, men smilte ikke. Ina kjente igjen en yngre gutt i dongerijakke, også han med logoen til motorsykkelklubben på ryggen. Det var Joar Børven. En gang, rett etter at de hadde flyttet til Skipadalen, hadde Ina gått langs veien fra Rema-butikken. Joar Børven hadde stanset og tilbudt henne skyss. Hun fikk ikke lov av faren til å sitte på med fremmede, men håndtakene på handleposene hadde skåret seg inn i håndflatene, armene verket og faren hadde allerede ringt henne to ganger og bedt henne raske på. Derfor ga hun etter og ble med ham. Hun kunne ennå kjenne de klamme hendene hans som la seg på det bare låret hennes. 21

Ina reiste seg. Ute på plenen lå og sto det folk. I ei klynge borte ved stikkelsbærbuskene satt en mann og spilte gitar. Hun snudde seg og møtte blikket til Joar Børven, som klappet på stolen ved siden av seg og flirte. Ina bøyde hodet. Så ubemerket hun klarte, trakk hun seg innover i stua igjen, mens hun ba en bønn om at Joar ikke ville følge etter. Hun holdt på å bli skjøvet over ende av en mann som passerte henne på vei til toalettet. Raskt løp hun ned trappa og inn på rommet sitt. Klærne i vaskemaskinen fikk bare være. Aller helst ville hun låse døra, men hun turte ikke i tilfelle Anders trengte henne. Ina trakk ned rullegardina. Rommet lå i mørke. Ei tynn lysstripe smøg seg inn over dørstokken. Lenge lå hun og glodde i taket, men kvapp da hun hørte et knirk, som om noen listet seg nedover trappa. Skrittene stanset utenfor døra hennes, og hun ante en skygge i lysskinnet. Sakte gled døra opp. Ina lukket øynene før hun fikk sett hvem det var, og dro dyna over hodet. Ubevegelig lå hun og kjente hvordan en hånd smøg seg innunder dyna hennes, strøk henne over låret og beveget seg oppover og innunder trusa. Lyden av pusten til en mann ble tyngre og tyngre. Han forsvant like stille som han kom. Ina ville ikke vite hvem av farens venner som hadde vært hos henne denne gangen. Hun gikk ut av senga. Sto en stund på skjelvende bein, før hun gikk inn og vekket Anders. – Du kan få sove hos meg likevel, hvisket hun. Hun tok et godt tak under ryggen og knærne til lillebroren før hun løftet ham opp og bar ham inn til seg selv. Snart ville han bli for tung til å bæres. Om natta våknet hun av at krøllene til Anders kilte henne i ansiktet. Han lå tett inntil henne med den lille hånden sin i hennes. Ina strøk ham over kinnet, snudde seg og holdt rundt ham en stund. Lyttet. Alt var stille. Hun kikket på tallene på det digitale vekkeruret på nattbordet. Klokka var ti på seks om morgenen. Fuglene hadde våknet allerede og holdt et voldsomt leven utenfor vinduet. Forsiktig smøg hun seg over Anders og gikk ut i gangen. 22

Akkurat idet hun skulle åpne baderomsdøra, hørte hun at noen subbet over golvet i etasjen over. Hun grep tak i Anders og fikk ham med seg inn på badet. Et rabalder ovenpå, etterfulgt av høylytt banning, fikk henne til å fare sammen. Hun dro Anders nærmere, låste døra og satte seg på badegolvet. Han krøp tett inntil henne. – Ina, ropte faren. Hun svarte ikke. – Ina! gjentok han. Denne gangen høyere. Lyden av tunge skritt i trappa, etterfulgt av romstering i gangen utenfor, fikk Anders til å krype enda tettere inntil søsteren. Noe falt i golvet og knustes. Faren bannet igjen og brølte navnet hennes. Anders holdt seg for ørene og stirret vettskremt på søsteren. Ina reiste seg, men Anders grep hånden hennes og holdt henne igjen med hvite fingre. Hun ristet ham av seg. – Det blir bare verre om jeg ikke går ut. Sitt her. Vær helt stille. Lås døra forsiktig etter meg. – Jeg er redd, pep han. – Jeg vet det, hvisket hun. Faren sto og støttet seg mot trappegelenderet med den ene hånden. Beltet hans var løsnet, og buksa hadde glidd ned på hoftene. – Hvorfor svarte du meg ikke, spurte han og tok et vaklende skritt mot henne. Ina trakk seg skremt bakover. – Jeg var på do. Måtte gjøre meg ferdig. Faren målte henne med blikket. – Måtte gjøre meg ferdig, hermet han. – Ja, ja, men kom nå. Han vinket henne til seg. – Jeg trenger hjelp. Han subbet foran henne opp trappa. I stua så hun med en gang hva som hadde forårsaket det voldsomme braket. Det hvite glasskapet hadde veltet. – Hva skjer? glapp det ut av henne. – Hold kjeft, for faen! Faren snudde seg så raskt at hun ikke fikk sjansen til å dukke. Det suste i øret da han slo henne med flatneven. – Det 23

har du ikke noe med. Se heller til å hjelpe. Jævla drittunge. Hvem faen tror du du er? Han holdt på å ta overbalanse da han bøyde seg for å løfte skapet. Ina summet seg raskt og tok tak i den andre siden, brukte alt hun hadde av krefter, tvang tankene bort fra smertene i øret. Et øyeblikk var hun redd hun ville få skapet over seg, men hun beit tennene sammen og skjøv ifra. Det singlet i glass idet hyllene ble tømt for innhold. Da de endelig hadde fått det på plass, sto hun der tafatt med hendene ned langs siden. Utover golvet badet knuste flasker i illeluktende væske. Faren bannet. – Rydd opp her! kommanderte han. Ina nikket, men rikket seg ikke av flekken før faren hadde forsvunnet inn på soverommet. Først da klokka var sju om morgenen, var stua endelig ryddig. Bare et gapende hull i glasskapet og mangel på innhold vitnet om det som hadde foregått. Sola var på vei opp bak Folgefonna. Hun gløttet på verandadøra. Et glass lå veltet i hagesofaen. En stor rød flekk hadde trukket inn i den ene puta. Det så ut som blod. Noen gjenglemte klesplagg lå slengt rundt omkring sammen med flere fleecetepper. Bordet og deler av verandagolvet var dekket av tomflasker. Dvaske sigarettstumper fløt rundt i halvliterglass med øl. Ina gned seg i øynene. Fingrene var ru som etter et langt bad. Hun orket ikke å gjøre mer, selv om hun visste at hun burde. Det fikk så være. Faren kom garantert til å sove til langt på dag, slik han pleide på søndager. Ina ville få tid til å rydde, bare hun klarte å våkne tidsnok. Hun listet seg ned trappa til kjelleren, gikk inn på badet for å se etter Anders. Han var ikke der. Hun gikk mot soverommet til lillebroren. Døra var lukket, men ulåst. Forsiktig, for ikke å vekke ham, åpnet hun den. Senga var tom. – Anders! ropte hun så høyt hun turte. Ingen svarte. Ina belaget seg på å gå ut og lete. Det var ikke første gang gutten hadde gjemt seg når faren var slik. Idet hun åpnet ytterdøra, hørte hun en svak lyd. Hun stakk hodet ut, men kunne ikke se noe. Morgensola speilet seg i drivhustakene på den andre siden av veien. En 24

ansamling fluer surret over en veltet ølflaske på plattingen utenfor. Nå hørte hun tydelig at noen rørte på seg. Lyden kom ikke utenfra. Hun smilte lettet. Innerst inne i gangen, bak korgene i skyvedørsgarderoben, lå Anders i fosterstilling. Hodet hvilte på en stabel med dynetrekk. I armene holdt han bamsen sin, tommelen var godt plantet i munnen. Ina kjente tårene svi i øyekroken, men tvang seg til å tenke på noe annet enn gutten foran seg. Forsiktig rusket hun i ham. Han glippet med øynene og så skremt på henne, som om hun var en mare fra drømmen. Forsiktig dro hun ham med seg. Inne på soverommet til Anders la hun først bamsen i armkroken hans, før hun selv la seg tett inntil. Først da han sov tungt, vaklet hun inn til seg selv og glemte å stille vekkerklokka.