Skrik under vann by Gyldendal Norsk Forlag

Øbro og Tornbjerg

Politiken

«Suveren underholdning» F l e n s b o r g Av i s

«…Genial underholdning»

Foto: Less Kaner

Mistanken peker i flere retninger. Mot en tsjetsjensk flyktning, hvis kone døde under en fødsel som legen var ansvarlig for. Mot legens enke, som viser seg å skjule mange hemmeligheter, og mot legens hemmelige elskerinne.

Jeanette Øbro Gerlow (f. 1969) er opprinnelig utdannet jordmor, men har senere utdannet seg til multimedia-designer. Hun har jobbet som prosjektleder og konsulent de siste ti årene. Ole Tornbjerg (f. 1967) er utdannet innen kommunikasjon og filmproduksjon. De siste sytten årene har han arbeidet som instruktør og produsent i tv- og filmbransjen.

Jyllands-Posten

Vinner av danske Politikens store krimkonkurranse

I løpet av noen få opprivende vinterdager blir Katrine Wraa konfrontert med sin egen angst, da det viser seg at morderen er en skruppelløs psykopat, som plutselig er kommet altfor tett på.

«Skrik under vann fikk Politikens krimpris. Og bestemt ikke uten grunn. Den er meget velskrevet, språket flyter godt, og det er et veldig spennende plot forfatterne har bygget opp. [...] Også miljø- og personbeskrivelsene er helt topp.» L i t t e r a t u r s i d e n . d k

ondskapen er nærmere enn du tror ‹‹Tett parløp – samarbeidet mellom mann og kone har resultert i en vellykket krimdebut›› Jyllands-Posten

Jeanette Øbro Gerlow og Ole Tornbjerg er gift, har tre barn og bor i Hillerød i Danmark.

B o g væ g t e n . d k

«Raffinert krimdebut»

Katrine Wraa er utdannet psykolog og profileringsekspert i England. Etter å ha arbeidet for engelsk politi i en årrekke blir hun hentet hjem til Danmark og ansatt i Drapsavdelingen i København. Sammen med sin nye makker, Jens Høgh, skal hun oppklare det brutale drapet på en fødselslege som er blitt stukket ned foran huset sitt.

Skrik under vann er første bok i en planlagt serie om profileringseksperten Katrine Wraa.

«… en forrykende flott forfatterdebut »

ORDRE: 50748 (s . 4 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 4 av 351) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Skrig under vand Copyright © JP/Politikens Forlagshus København 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Politikens Forlag, København 2010 Printed in Trykk/innbinding: Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt. Omslag: Oversetter Jørn Roeim er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40931-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

ORDRE: 50748 (s . 3 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 3 av 351) NOT PRINT READY!

ﾃ話ro og Tornbjerg

Skrik under vann Oversatt fra dansk av Jﾃｸrn Roeim

ORDRE: 50748 (s . 5 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 5 av 351) NOT PRINT READY!

Juni 1973

Barnet i badevannet skriker ikke lenger. Hun nyter stillheten. Men lyden gir etterklang. Hviner og runger i hodet. Og hun som har så veldig behov for litt ro og fred. Er det for mye forlangt? Bare litt ro og fred. Og søvn. Om dagen sitter hun i sofaen og holder seg for ørene. Barnet skriker døgnet rundt. Hun holder på å bli gal. Det er som en evig anklage mot henne; du er ikke god nok, du gjør det ikke bra nok, du kan ikke ta vare på meg. Barnet har vendt seg mot henne. I begynnelsen prøvde hun å holde det inntil seg, trøste det mot kroppen sin. Men det avviste henne. Det er fiendtlig mot henne. Det merker hun tydelig. Hvordan skal hun kunne ta seg av et barn som er så fiendtlig stemt mot henne? Hvordan skal hun kunne føle kjærlighet for et sånt barn? Helsesøster har sagt at det er bra for jenta å sove ute i barnevognen, så det får hun lov til. Hun gråter der også, men da får ørene i hvert fall en pause så lenge. Hun har så veldig behov for ro og fred. Tankene blir mer og mer uregjerlige. Hun vil så gjerne stoppe dem, men de lar seg ikke temme. Og hun vil ikke lide det nederlaget å fortelle mannen sin hvor ille hun har det. Det var ikke sånn som dette det skulle være, men hun klarer 5

ORDRE: 50748 (s . 6 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 6 av 351) NOT PRINT READY!

ikke å gjøre det på noen annen måte. Hun har ingenting å gi dette barnet. Hun har ikke engang melk til det. Det er som om kroppen nekter å ofre mer på det. Og hun har vel også ofret nok allerede! Men det er det tydelig at det lille uhyret ikke synes! Hun merker hvordan sinnet velter opp i henne. Den lille egoisten. Krever og krever hele tiden. Hvordan kan hun ha satt en sånn liten egoistisk skapning til verden? Hvis hun hadde vært mann, ville hun sannsynligvis fått den tanken at dette ikke kunne være hennes eget avkom. Men hun har både båret og født det. Snart kretser hun om en bestemt tanke som ikke kan sies høyt. Den er for skamfull. Men det får den ikke til å gå vekk. Hun skulle så inderlig ønske at barnet aldri var blitt født. Nå våkner hun litt opp av døsen. Det er som om hun ser seg selv utenfra. Hun svever rundt oppe i rommet over seg selv. Ser sin egen kropp sitte der på gulvet ved siden av badekaret. Noe er veldig galt. Først skjønner hun ikke hva det er. Så går det opp for henne. Barnet i vannet er slapt og livløst. Hva har skjedd? Hun skjønner ikke. Hun river det opp av vannet, legger det på gulvet. Det puster ikke. Hun gir hjertemassasje og puster luft inn i den lille munnen. Å gud … Idet hun tror det ikke nytter å få liv i den slappe kroppen igjen, hoster barnet, og vannet fra lungene fosser ut av nese og munn. Resten av dagen observerer hun barnet nøye. Barnet skriker som det pleier. Da mannen kommer hjem fra øyeklinikken, sier hun ingenting. Og han ser ingenting. Det er forunderlig hvor lite øyelegen ser. I lang tid etterpå tør hun ikke bade barnet.

ORDRE: 50748 (s . 7 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 7 av 351) NOT PRINT READY!

Sharm el Sheik, desember 2009

Katrine Wraa befant seg på bunnen i mer enn én forstand. På bunnen av Rødehavet. Og på bunnen av karrieren. Hun foretrakk å tenke på det første og prøvde å glemme alt om det siste. Akkurat nå hadde hun luft til ytterligere ett minutt og tredve sekunder nede i fargeorgien, før hun måtte svømme mot vannspeilet og trekke pusten. Hun suget inntrykkene til seg. Papegøyefiskenes stadige gnaging på korallrevet var en permanent bakgrunnslyd her nede, hvor korallene kunne ligne alt fra en hjerne til et abstrakt moderne kunstverk. En klovnefisk svømte dovent forbi henne. Den butte hvit- og oransjestripete kroppen ga henne lyst til å strekke ut en hånd og ta på den. Nå nærmet tidspunktet seg. Hun gled langsomt opp gjennom vannet, trakk ut tiden litt. Til sin store irritasjon hadde hun ennå ikke klart å overvinne panikkangsten hun fikk da hun prøvde å dykke med oksygen og skulle ta den første grenseoverskridende innåndingen under vann. Derfor snorklet hun og dykket uten oksygen, og det var hun til gjengjeld blitt ganske god til. Hun prøvde hele tiden å slå sin egen rekord. Tre minutter og fem sekunder var den på nå. En meter til vannflaten. Trangen til å puste inn ble sterk nå. Der. Ansiktshuden møtte luften, og hun fylte lungene. 7

ORDRE: 50748 (s . 8 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 8 av 351) NOT PRINT READY!

Hun hadde prøvd. Hun hadde virkelig det. Og Ian, den australske dykkerkjæresten hennes, hadde vært utrolig tålmodig med henne. Men hun hadde ikke klart å overvinne seg selv ennå. Hun som hadde forestilt seg at hun skulle dyrke fullt ut sin trang til eskapisme, bli dykkerinstruktør og aldri mer vende tilbake til den akademiske kamparenaen hun hadde forlatt i England! Hun trakk inn luft til et nytt dykk, hadde studert teknikken til de beste fridykkerne og øvd den inn. Men hun visste at hun gikk glipp av det meditative ved dykkingen. Det å få lov til bare å være nede i vannet blant fiskene og korallene. Hun nøt å kjenne hvordan kroppen skar gjennom vannet, sterk og smidig, godt hjulpet av de store svømmeføttene. Hun var raskt nede på bunnen igjen. * Ian hevet uforstående øyebrynene så den brune litt læraktige huden i pannen krøllet seg. Katrine betraktet den feriedovne dykkerkroppen hans som lå makelig henslengt på putene, som var arrangert i noe man i Vesten ville kalle lounge-stil, og som beduinene hadde brukt i årtusener som jordnær stue under stjernene når de slo leir. Bålet knitret. – Jeg skjønner bare ikke hvordan sånne folk kan fungere i et normalt liv. Det romantiske temaet for samtalen var psykopater. Underlige og til tider makabre samtaleemner var en yrkesskade som Katrine for lengst hadde innsett at hun måtte godta siden hun nå engang hadde valgt å jobbe i skjæringsfeltet mellom psykologi og kriminalitet. De hadde rotet seg inn i en lang diskusjon om psykopater eller mennesker med psykopatiske trekk. Etter hvert 8

ORDRE: 50748 (s . 9 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 9 av 351) NOT PRINT READY!

kunne ingen av dem huske hvordan samtalen hadde endt opp der. – Og hva er et normalt liv, da? spurte hun ertende. – Tja, du vet – det å ha en familie og å kunne forsørge den. Sånn som normale mennesker har det. – Så vi er ikke normale, vi da? fortsatte hun. – Kutt ut. Du skjønner hva jeg mener. – Ja, jeg gjør det, sa hun. – Men psykopater fungerer stort sett ikke på «normal måte» heller. Det er derfor de er sterkt overrepresentert i fengslene. Når man ser på livsløpet til en psykopat, er det typisk preget av ekstremt mange omskiftninger, både når det gjelder partner og jobb. De har rett og slett vanskelig for å holde seg til en plan. Men det er selvfølgelig unntak. Litt forenklet kan man si at det kommer an på hvor stor evne de har til impulskontroll – om de klarer å utsette impulsen til å handle eller ikke. – Og hva er det som bestemmer det? – Da må vi over på nevropsykologien og se litt på prefrontal cortex og … – Ja, ja, okei, stopp en hal. Han tenkte litt. – Men det er utrolig interessant, ikke sant? Ikke rart det er lagd så mange bøker og filmer om psykopater, sa Ian. – Jeg tror grunnen til at det er så spennende, er at vi vet at de ikke har noen samvittighet, svarte hun. – At de kan finne på hva som helst. De kan manipulere, lyve uten hemninger og få enorm makt over omgivelsene uten å blunke og uten å bry seg med å tenke over om det de gjør er galt. De tenker bare på én ting – å tilfredsstille sine egne behov. – Hm, sa han. Hun lente seg tilbake på putene igjen, tok et drag av vannpipen med epletobakk og kikket opp på ørkenhimmelen, som eksploderte i en stjernevrimmel hun aldri hadde sett maken til. 9

ORDRE: 50748 (s . 10 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 10 av 351) NOT PRINT READY!

Her i ørkenen var det ikke noe lys i kilometers omkrets bortsett fra det som kom fra stjernene og bålet hvor lammekjøttet var blitt grillet tidligere på kvelden. De hadde tatt en tur opp langs østkysten av Sinaihalvøya i den gamle jeepen til Ian. Om natten campet de hos beduinene i ørkenen eller overnattet på et badehotell ved kysten. Om dagen snorklet de sammen. – Hvor mange har du vært borti? spurte han nysgjerrig og reiste seg halvt opp på den ene albuen. – Av ekte psykopater, mener jeg? – Sjefen min, for eksempel, sa hun og lo en rå liten latter. – Nei, det er ikke sant. Hun har bare noen smått psykopatiske trekk. Men jo, jeg har nok vært borti en del. Hun tenkte seg litt om. – Men det er særlig én som har gjort inntrykk på meg. – Hvem da? – En innsatt i fengselet som jeg intervjuet en gang. En kvinne. – Hva hadde hun gjort? – Hun hadde drept de to små barna sine. – Herregud. – Han var nok fraværende den dagen, sa hun og tok en stor slurk av det egyptiske ølet sitt, en Stella. – Hun sa at de bråket så fælt. Og så druknet hun dem i badekaret. De tidde. Fra øyekroken så hun at han studerte henne inngående. – Tror du at du blir her, darling? Her hos meg? tilføyde han. – Her hopper vi fra det ene temaet til det andre. – Ja, men hva tror du? – Til tross for at du ikke kan slutte å kalle meg Darling, enda du vet at jeg hater mellomnavnet mitt, og til tross for at du har tusket det til deg ved å smugtitte i passet mitt, sa hun og dasket til armen hans. – Så er jeg fortsatt veldig glad i deg. Og, 10

ORDRE: 50748 (s . 11 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 11 av 351) NOT PRINT READY!

tilføyde hun. – Jeg er villig til å tilgi deg det med navnet. Du får det til å høres ut som en australsk versjon av James Bond – elegant og veldig komisk. – Kommer det et slags poeng ut av alt dette? – Jeg vet ikke. Jeg vurderer det mens jeg snakker. – Tulling! – Ja! sa hun resolutt. – Det kan man trygt si. Ganske brisen er jeg også. Derfor er det veldig dumt av deg å komme med sånne store spørsmål. – Du er til å spise opp, Darling. – Så fint, da! De lo og la seg tett sammen og kikket på stjernene. Ian la et teppe over dem for å skjerme dem mot den kjølige ørkenluften. I motsetning til så mange andre, som ble avskrekket og frastøtt av den lidenskapelige interessen hennes for mennesker som hadde begått de verste forbrytelser, var Ian veldig fascinert av arbeidet hennes. Og selvfølgelig hadde hun i løpet av de første ukene kjørt ham gjennom sin egen personlige sjekkliste før hun slapp ham inn i intimsfæren sin. Sjekklisten inneholdt blant annet Robert Hares screening, som var en internasjonalt anerkjent metode for å diagnostisere mennesker med dyssosial personlighetsforstyrrelse, eller med andre ord: psykopater. Ian var godkjent. – Jeg vil ikke tilbake i morgen, stønnet hun og følte seg plutselig litt mer edru. Hun skyndte seg å ta en slurk av ølet. – Ikke jeg heller, sa han, sukket og holdt enda fastere rundt henne. De hadde vært borte i to uker, og ferien var slutt. Ian skulle tilbake til jobben som dykkerinstruktør i feriebyen Sharm el Sheikh. Katrine måtte finne ut hva hun skulle gjøre med livet 11

ORDRE: 50748 (s . 12 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 12 av 351) NOT PRINT READY!

sitt. Finne ut om det var en vei ut av den karrieremessige blindveien hun hadde havnet i. – Jeg har bestemt meg for å ta det dykkersertifikatet, sa hun. Hun drømte om å leve slik han gjorde – hans «vanskelige» beslutninger når det gjaldt nye jobber lå i valget mellom Sharm, Koh Tao i Thailand, Costa Rica, Great Barrier Reef … Når Ian fortalte om alle stedene han hadde vært, ble hun helt salig ved tanken. – Du trenger jo ikke bli dykkerinstruktør for å bli her, sa han forsiktig enda en gang, og hun kunne høre at han smilte i mørket. – Det er massevis av kjeltringer du kan hjelpe til med å fange her. Tro meg, inne i Sharm … – Jeg er bare nødt til å prøve å bli ferdig med det. – Katrine, Darling, du er jammen ganske hardt angrepet av dette … – Men jeg kan klare å komme over det! Hun så besluttsomt på ham. Det var selvfølgelig grenser for hvor godt de kjente hverandre etter å ha hatt et forhold i tre måneder. Hun hadde truffet ham like etter at hun kom til Sharm, og flyttet inn hos ham etter en uke. Og det han ennå ikke visste om henne, tenkte hun, var at hun var i besittelse av en omnipotent tro på at hun kunne gjennomføre alt hun bestemte seg for. Hadde hun kanskje ikke gjort det hittil? Psykologistudiet på University of London, til tross for halvdårlige karakterer fra gymnaset i Danmark. Ph.d. i Forensic Psychology. Assistent for og utpekt som arvtager etter en av de mest anerkjente forskerne og konsulentene for det engelske politiet, professor Caroline Stone, kvinnen som hadde viet sitt liv til å gjøre Criminal Profiling til et anerkjent og profilert felt innenfor psykologien og ikke minst innenfor politiet og rettsvesenet. Men også kvinnen som Katrine hadde hatt et ganske 12

ORDRE: 50748 (s . 13 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 13 av 351) NOT PRINT READY!

heftig oppgjør med, som hadde resultert i at hun reiste fra England for tre måneder siden for å få en tenkepause. Siden da hadde hun følt seg vektløs og frittflytende i Rødehavet. Befriende og skremmende på en og samme tid. * De var tilbake i Sharm. Katrine satte seg på den lille balkongen til Ian og rullet en røyk. Utrolig hvordan tobakk fortsatt var forbundet med sydlig, varm luft i sansesystemet hennes. Hun hadde ikke røykt på årevis, men var begynt igjen et par dager etter at hun kom til Sharm el Sheik. Det gikk så vidt an å få et glimt av havet når man sto på tå i det ene hjørnet av balkongen. Det solblekede, kraftige skulderlange håret hennes dryppet salt ned over de bare brune skuldrene. Det pleide å være rødblondt, men lang tid med sol og salt hadde gitt det en – selv for Katrine – hittil ukjent oransjegyllen farge. Huden duftet av hav og sol. Hjemme i England – og i Danmark – var juledagene over. Straks var det nyttår. Folk var stappmette. Men her satt hun med sand mellom tærne, nettopp hjemkommet etter en fantastisk snorkletur oppover langs kysten. Ian var på tur med turister hele dagen. De skulle snorkle langs kysten ned til Blue Hole – avslutningen på turen, hvor en svømte over et 80 meter dypt hull i korallrevet. Hun hadde tatt turen med ham flere ganger. Det var både skremmende og helt fantastisk å svømme på så dypt vann. Mange dumdristige dykkere hadde druknet i tidens løp under forsøket på å svømme gjennom en undersjøisk tunnel langt nede i dypet. Minneplatene for dem var festet til klippeveggene på land. Hun tok telefonen og sukket. Kunne like godt få det over13

ORDRE: 50748 (s . 14 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 14 av 351) NOT PRINT READY!

stått. Hun hadde glemt den i leiligheten til Ian da de dro. Men det var greit. Så slapp hun å bli nedringt. Tre beskjeder fra et ukjent nummer i tillegg til de ti som Caroline helt forutsigbart hadde lagt igjen. Hun hørte på den første fra det ukjente nummeret. – God dag, Katrine Wraa, dette er Per Kragh, sjef for drapsavsnittet ved politiet i København. Hadde den nyutnevnte sjefen for drapsavsnittet ved København-politiet ringt henne? En ubestemmelig spenning manifesterte seg i kroppen. Hun hadde truffet ham på en konferanse i Sverige en gang i fjor eller året før. Han hadde kommet bort og presentert seg for henne etter at hun hadde holdt et innlegg om kognitiv avhørsteknikk og hukommelse. Hun husket ham som en korrekt, diplomatisk og moderne type. I begynnelsen av førtiårene. Utnevnelsen hadde kommet litt som en overraskelse på henne da hun leste det for et par måneder siden i en av de danske nettavisene som hun skummet gjennom daglig. Han var nesten litt for mye embetsmann til rollen som sjef for drapsavsnittet, hadde hun tenkt. Nå hadde han lagt igjen ikke mindre enn tre beskjeder på telefonsvareren hennes. Hva ville han? – Det er noe jeg gjerne vil diskutere med deg, så hvis du kan ringe meg så fort som mulig. Det var ikke et spørsmål, snarere en konstatering. Han sa nummeret sitt. – Takk. Hun stirret lenge på telefonen. Veldig lenge. Så hørte hun på den neste beskjeden. Og den etter der igjen, som var fire dager gammel. – Ja, det er Per Kragh igjen. Han hørtes litt stresset ut nå. – Du er visst ikke så lett å få tak i. Jeg håper å få mulighet til å snakke med deg før nyttår, ellers blir jeg nødt til å gå videre til en annen kandidat. 14

ORDRE: 50748 (s . 15 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 15 av 351) NOT PRINT READY!

En annen kandidat? Var dette virkelig et jobbtilbud fra sjefen for drapsavsnittet ved København-politiet? For fire dager siden. Pulsen økte merkbart. Hun så på datoen på telefonen. I morgen var nyttårsaften. Hun hørte på den første beskjeden fra Caroline. – Ring meg når du er ferdig med å leke dykkerboms, men det må bli før nyttår, ellers lar jeg Diana overta. Du skjønner sikkert hva det betyr. Hun slettet resten av beskjedene fra Caroline uten å høre på dem. De ble sikkert bare verre og verre. * Ian betraktet Katrine med bedrøvede øyne, men prøvde på ingen måte å gi henne dårlig samvittighet. Han var bare lei seg fordi hun skulle reise. Det var for så vidt hun også. Men blindveien var ikke blind lenger. Det hadde åpnet seg en vei ut. Hennes trang til eskapisme hadde forduftet som dugg for den egyptiske solen. Hun hadde vært på jobbintervju i København og blitt tilbudt stillingen med en gang. Hun la de siste tingene i kofferten og så lenge på Ian. Det hadde vært et kort og intenst forhold. – Hvor skal du bo? spurte Ian. – Jeg arvet sommerhuset til mormor da hun døde. Hun hadde fortalt Ian om foreldrene sine; at moren var død, og at faren – som var engelsk – hadde flyttet tilbake til London. – Det ligger en times kjøretur nord for København. Den avstanden gjorde ikke særlig inntrykk på en australier. Det gjorde derimot vinterkulda hun hadde fortalt ham om. – Men er det ikke vinter i Danmark nå? sa han forskrekket ved tanken på det ubehaget kulda måtte medføre. – Jo, men det er jo ovn der. 15

ORDRE: 50748 (s . 16 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 16 av 351) NOT PRINT READY!

– Men likevel … Det gikk et grøss gjennom ham. – Jeg må finne ut hva jeg skal gjøre med huset, og det gjør jeg best ved å bo der en stund. – Vil du selge det? – Det er det jeg ikke vet, sa hun. – Men har det bare stått tomt etter at mormoren din døde? – Nei, det har vært leid ut gjennom et firma. Det er derfor jeg ikke har trengt å ta stilling til det før. Det var takket være leieinntektene derfra jeg kunne gjøre dette, sa hun og slo ut med hendene. – Moren min satte dem inn på en sparekonto for meg. – Men det må da være lettere for deg å bo i byen. Hun så på ham. – Jeg liker å kunne dra ut av byen når jeg har fri. Til sommeren blir det helt fantastisk – huset ligger like ved stranda. Jeg kunne aldri ha råd til å kjøpe et sånt sted i dag. Ian trakk uforstående øyebrynene sammen. – Da skjønner jeg ikke helt hva du lurer sånn på. Hvordan du kan tenke på å selge det, mener jeg. Hun så vekk. Ned i kofferten. Ønsket seg langt vekk fra spørsmålet hans. – Jeg … Det skjedde noe der da jeg var yngre. Hun prøve å fortsette, men klarte ikke å finne de riktige ordene. – Et dødsfall, sa hun endelig og fortalte ham historien. Han hørte på henne uten å si et ord. – Og det har du gått og bebreidet deg selv for i alle disse årene? spurte han forundret. Hun nikket. – Stakkars deg, sa han mildt. – Du må tilbake og forsone deg med fortiden. – Det er absolutt ikke sikkert det funker for meg å være der, sa hun og så vekk igjen. – Kanskje jeg ikke klarer å falle til ro 16

ORDRE: 50748 (s . 17 av 351) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 7. november 2011 - 10:29 (side 17 av 351) NOT PRINT READY!

i Danmark i det hele tatt. Jeg har ikke bodd der på hundre år. Jeg kjenner ikke en kjeft. Angeren skylte et øyeblikk inn over henne og ga et sug i magen. Hva pokker var det hun drev med? Hun var i ferd med å forlate paradiset og sin nyfødte – om enn litt premature – beslutning om å velge et tvers igjennom fantastisk og enkelt liv. – Og det er faktisk dritkaldt der, klaget hun. – Til tross for den globale oppvarmingen. – Da kan du jo bare komme tilbake hit, sa han. Hun satte seg ved siden av ham på sengen. – Ja, da kan jeg jo bare komme tilbake hit, sa hun. Han kysset henne dypt. Huden rundt munnen hans smakte salt som alltid. Hun ble varm i hele kroppen, og suget av anger i magen forvandlet seg til lyst og spredte seg til selv de fjerneste deler av kroppen. * Katrine tok en stor slurk av sin andre gin og tonic. Røyksuget var hissig og påtrengende nå. Hun tømte posen med salte cashewnøtter og bestilte enda en GT av flyvertinnen. – Vi har fått tildelt en stilling for en psykolog. En profileringsekspert med bred erfaring, hadde Per Kragh sagt i telefonen da hun ringte ham tilbake. Hun hadde ikke trodd sine egne ører. Det var for godt til å være sant. – Det dreier seg om en stilling i en nyopprettet spesialenhet mot gjengkriminalitet. Miraklenes tid var med andre ord over nesten før den var kommet. Gjengkriminalitet? Organisert kriminalitet sa henne ingenting. Jobbtilbudet var altså ikke det hun hadde håpet på. – Vi må få stoppet den utviklingen som foregår nå, hadde han sagt. – De rekrutterer stadig flere, og medlemsvervingen er utrolig oppfinnsom. De bruker alle tenkelige midler for å 17