Snøhvit må dø by Gyldendal Norsk Forlag

«… spennende og solid …» The Wall Street Journal

TYSK SUKSESSFORFATTER Nele (Cornelia) Neuhaus (f. 1967) er en av Tysklands mest populære krimforfattere. Hun er kjent for serien med politietterforskerne Oliver von Bodenstein og Pia Kirschoff, men har også skrevet frittstående romaner og bøker for barn og unge. Snøhvit må dø er hennes store gjennombrudd. Se også www.neleneuhaus.de Boken er oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen, medlem av Norsk Oversetterforening.

Foto: Mark Owen / Arcangel Images / Hollandre Hoogte Forfatterfoto: Felix Brüggermann

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der blir han møtt av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen. Snøhvit må dø er Nele Neuhaus’ gjennombruddskrim og hennes første bok på norsk. «Leserne kommer til å lese i ett strekk helt til den sjokkerende avslutningen.»

USA Today

SNØHVIT MÅ DØ

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

NELE NEUHAUS

En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en eldre dame dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

NELE NEUHAUS SNØHVIT MÅ DØ

Pia Kirchhoff arbeider som kriminalbetjent. Hun har fire hester, fire hunder, katter og marsvin. Hun tar seg av dem også grytidlig om morgenen, før hun blir tilkalt til et åsted. Hun leser gjerne thrillere og kriminalromaner på fritiden. Hun er positiv, morsom, praktisk anlagt, jordnær, lojal og modig. Hun tar som regel avgjørelser på grunnlag av magefølelsen og har ofte rett, og dette er en egenskap som kollega og sjef Oliver von Bodenstein setter høyt. Oliver von Bodenstein kommer fra en respek tabel familie, han er greve og arbeider som politi overbetjent. Han er sjefen til Pia. Han liker å lese, høre på musikk og gå turer og elsker å kople av med hagearbeid. I ungdommen var han en liden skapelig og dyktig rytter. Noe annet greven selv sagt liker: Porsche 911 Carrera. Han er disiplinert, hensynsfull og bestandig eksemplarisk høflig. Litt for snill noen ganger.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 4 av 436) NOT PRINT READY!

Originaltittel: Schneewittchen Muss Sterben Copyright © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2010 by List Taschenbuch Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Oversetter Elisabeth Beanca Halvorsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-48256-2 ISBN 978-82-525-8608-4 (Bokklubben) Denne boka er en roman. Alle personene og hendelsene som er beskrevet, er fiksjon, eventuelle likheter med levende eller avdøde personer eller begivenheter er rent tilfeldige og ikke tilsiktet. Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 3 av 436) NOT PRINT READY!

Nele Neuhaus

Snøhvit må dø Kriminalroman

Oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 5 av 436) NOT PRINT READY!

Til Simone

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 7 av 436) NOT PRINT READY!

Prolog

Den rustne jerntrappa var smal og gikk bratt nedover. Han følte seg fram til lysbryteren på veggen. Sekunder senere hadde en 25 watts lyspære fylt det lille rommet med et svakt lys. Lydløst åpnet den tunge jerndøra seg. Han smurte hengslene med jevne mellomrom, så hun ikke skulle bli vekket av knirking når han besøkte henne. Varm luft blandet med den søtlige duften av visne blomster slo imot ham. Han lukket døra forsiktig bak seg, skrudde på lyset og ble stående urørlig et øyeblikk. Det store rommet, omtrent ti meter langt og fem meter bredt, var enkelt møblert, men det virket som om hun følte seg vel her. Han gikk bort til stereoanlegget og trykket på play. Den hese stemmen til Bryan Adams fylte rommet. Selv forsto han seg ikke på denne musikken, men hun elsket den kanadiske sangeren, og han pleide å ta hensyn til hennes preferanser. Siden han var nødt til å gjemme henne bort, skulle hun ikke mangle noe. Hun sa som vanlig ingenting. Hun snakket ikke med ham, svarte ikke på spørsmålene hans, men det plaget ham ikke. Han skjøv til side skjermbrettet som diskré delte rommet i to. Der lå hun, stille og vakker på den smale senga, med hendene foldet på magen, det lange håret som en åpen, svart vifte rundt hodet. Ved siden av senga sto skoene, på nattbordet en bukett visne hvite liljer i en glassvase. «Hallo, Snøhvit», sa han lavt. Svetten piplet fram i panna. Varmen var nesten uutholdelig, men hun likte å ha det sånn. Før hadde hun også hatt lett for å fryse. Blikket hans vandret mot bildene han hadde hengt opp ved siden av senga. Han ville spørre om lov til å henge opp enda et nytt bilde. Men det 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 8 av 436) NOT PRINT READY!

ønsket måtte ytres på et passende tidspunkt, så hun ikke ble fornærmet. Han satte seg forsiktig på sengekanten. Madrassen sank ned under tyngden av ham, og et øyeblikk trodde han at hun hadde rørt på seg. Men nei. Hun rørte aldri på seg. Han strakte ut hånda og la den på kinnet hennes. Huden hadde antatt en gulaktig farge i årenes løp, og kjentes hard og læraktig. Hun holdt som alltid øynene lukket, og selv om huden ikke lenger var så myk og rosenrød, var munnen like vakker som før, når hun hadde snakket med ham og smilt til ham. En god stund satt han der og betraktet henne. Ønsket om å beskytte henne hadde aldri vært sterkere. «Jeg må gå», sa han til slutt beklagende. «Jeg har så mye å gjøre.» Han reiste seg, tok de visne blomstene fra vasen og forsikret seg om at colaflaska på nattbordet var full. «Du sier ifra hvis du trenger noe, ikke sant?» Noen ganger savnet han latteren hennes, og da ble han trist. Selvfølgelig visste han at hun var død, likevel syntes han det var lettere å late som om han ikke visste det. Han hadde aldri helt gitt opp håpet om et smil fra henne.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 9 av 436) NOT PRINT READY!

Torsdag 6. november 2008

Han sa ikke «ha det, vi ses». Ingen som slippes ut av fengsel, sier «ha det, vi ses». Ofte, veldig ofte de siste ti årene, hadde han forestilt seg dagen da han ville bli løslatt. Nå måtte han konstatere at han alltid bare hadde tenkt så langt fram som til det øyeblikket han skulle gå gjennom porten og ut i friheten, noe som plutselig virket truende. Han hadde ingen planer for livet. Ikke nå lenger. Også uten de messende bebreidelsene fra sosialarbeiderne hadde han lenge vært klar over at verden ikke ventet på ham, og at han måtte være innstilt på alle mulige slags motforestillinger og nederlag i en framtid som ikke lenger var spesielt rosenrød. Han kunne bare glemme en karriere som lege, noe han hadde hatt ambisjoner om etter å ha fått toppkarakterer på videregående. Når situasjonen var som den var, kunne kanskje utdanningen til låsesmed, som han hadde fullført i fengselet, hjelpe ham på veien. Det var uansett på tide å se livet i øynene. Da den grå, taggete jernporten til Rockenberg fengsel lukket seg bak ham med en metallisk skranglelyd, så han henne stå på den andre siden av veien. Selv om hun hadde vært den eneste fra den gamle gjengen som hadde skrevet jevnlig til ham de siste ti årene, var han overrasket over å se henne her. Han hadde egentlig ventet å se faren. Hun lente seg mot forskjermen på en sølvfarget SUV, holdt en mobil inntil øret og røykte i raske trekk. Han stanset. Da hun fikk øye på ham, rettet hun seg opp, puttet telefonen i kåpelomma og knipset bort sneipen. Han nølte et øyeblikk før han krysset den brosteinsbelagte veien, med den lille kofferten med det han eide i venstre hånd, og stoppet foran henne. 9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 10 av 436) NOT PRINT READY!

«Hallo, Tobi», sa hun og smilte nervøst. Ti år var lang tid; så lenge var det siden de hadde sett hverandre, for han hadde ikke villet at hun skulle besøke ham. «Hallo, Nadja», svarte han. Det var rart å bruke dette fremmede navnet. Hun var penere i virkeligheten enn på TV. Så yngre ut. De sto overfor hverandre, så på hverandre, nølte. En kjølig vind drev det tørre høstløvet bortover brosteinen. Sola hadde gjemt seg bak tette grå skyer. Det var kaldt. «Fint at du er ute igjen.» Hun kastet armene rundt livet hans og kysset ham på kinnet. «Jeg er så glad. Virkelig.» «Jeg er også glad.» Akkurat idet han uttalte denne floskelen, spurte han seg om det stemte. Glede kjentes annerledes ut enn denne følelsen av fremmedhet og usikkerhet. Hun slapp taket fordi han ikke gjorde tegn til å ville holde rundt henne. Før i tiden hadde hun, nabodatteren, vært bestevenninna som han hadde tatt for gitt i livet sitt. Nadja var søsteren han aldri hadde hatt. Men nå hadde hun forandret seg, ikke bare navnet. Guttaktige Nathalie, som hadde skammet seg for fregnene og tannreguleringa og puppene sine, hadde blitt forvandlet til Nadja von Bredow, en berømt og etterspurt skuespiller. Hun hadde realisert sin ærgjerrige drøm, lagt landsbyen de begge kom fra, langt bak seg og klatret helt til toppen av den sosiale rangstigen. Selv kunne han ikke engang sette foten på det nederste trinnet av denne stigen. Fra og med i dag var han en gammel fengselsfugl, som riktignok hadde sonet sin straff, men som samfunnet ikke akkurat tok imot med åpne armer. «Faren din fikk ikke fri i dag.» Hun gikk plutselig et skritt bort fra ham og unngikk blikket hans, som om forlegenheten hans hadde smittet over på henne. «Derfor er det jeg som henter deg.» «Så snilt av deg.» Tobias skjøv kofferten inn i baksetet på bilen hennes og satte seg i passasjersetet. Det var ikke en eneste ripe i det lyse skinnet, det luktet nytt inne i bilen. «Wow», sa han oppriktig imponert og kastet et blikk 10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 11 av 436) NOT PRINT READY!

på dashbordet som minnet om cockpiten i et fly. «Stilig bil.» Nadja smilte kort, spente seg fast og trykket på en knapp uten å sette nøkkelen i tenninga. På et blunk startet motoren med en diskré durelyd. Hun manøvrerte kyndig den svære bilen ut av parkeringsluka. Blikket til Tobias sveipet noen mektige kastanjetrær, som sto tett inntil fengselsmuren. Synet av disse fra cellevinduet hadde vært hans kontakt med resten av verden de siste ti årene. Hvordan trærne forandret seg med årstidene, var det eneste som var igjen av en verden som hadde forsvunnet i en diffus tåke bak fengselsmurene. Og nå måtte han som hadde blitt dømt for drap på to jenter, dra tilbake til denne tåka etter å ha sonet sin straff. Enten han ville eller ikke. «Hvor skal jeg kjøre deg hen? Til meg?» spurte Nadja da hun svingte ut på Autobahn. I de siste brevene hadde hun flere ganger tilbudt ham å flytte inn til seg i første omgang – leiligheten hennes i Frankfurt var stor nok. Tanken på ikke å vende tilbake til Altenhain og måtte bli konfrontert med fortiden, var forlokkende. Likevel takket han nei. «Senere, kanskje», sa han. «Aller først vil jeg hjem.» * Førstebetjent i kriminalpolitiet Pia Kirchhoff sto i pøsende regn på området til den tidligere militærflyplassen utenfor Eschborn. Hun hadde samlet det blonde håret i to korte fletter og tatt på seg en caps. Med hendene langt nede i lommene på dunjakka observerte hun uttrykksløst kollegene fra kriminalteknisk, som spente en presenning over hullet foran føttene hennes. Under arbeidet med å rive en av de falleferdige hangarene, hadde en gravemaskinsjåfør oppdaget knokler og en menneskelig hodeskalle i en av de tomme drivstofftankene. Til sjefens store forargelse hadde han tilkalt politiet. Nå hadde arbeidet stått stille i to timer, og Pia hadde måttet høre på tirader av skjellsord fra den sure formannen, hvis multikulturelle rivningsmannskap brått hadde 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 12 av 436) NOT PRINT READY!

krympet da politiet dukket opp. Mannen tente den tredje røyken på et kvarter og trakk skuldrene høyere opp, som om det kunne forhindre regnet i å renne inn under jakkekragen. Han fortsatte å banne for seg selv. «Vi venter på rettsmedisineren. Han kommer nok snart.» Pia var verken interessert i den åpenbare bruken av svart arbeidskraft på byggeplassen eller formannens tidsskjema. «I mellomtiden kan dere vel rive en av de andre hangarene.» «Det er lett for deg å si», klagde mannen og pekte på gravemaskinene og lastebilene som sto og ventet. «På grunn av noen hersens knokler havner vi langt bak skjema, det koster en formue.» Pia trakk på skuldrene og snudde seg. En bil kom humpende over den sprukne betongen. Ugresset hadde spist seg gjennom hver eneste sprekk og gjort den en gang så glatte rullebanen til reneste kuleløypa. Etter nedleggelsen av flyplassen hadde naturen på imponerende vis bevist at den var i stand til å overvinne ethvert menneskeskapt hinder. Pia lot formannen stå og syte og klage, og gikk mot den sølvgrå Mercedesen som hadde stoppet ved siden av politikjøretøyene. «Du lot jammen vente på deg», var hennes mindre vennlige hilsen til eksmannen. «Hvis jeg blir forkjøla, er det din skyld.» Dr. Henning Kirchhoff, stedfortredende leder ved Rettsmedisinsk institutt i Frankfurt, lot seg ikke stresse. Med stoisk ro tok han på seg den obligatoriske engangskjeledressen, skiftet fra skinnende blanke skinnsko til gummistøvler, og dro hetta over hodet. «Jeg holdt en forelesning», sa han. «Og så var det kø ved messeområdet. Jeg er lei for det. Hva har vi her?» «Et skjelett i en av de gamle underjordiske tankene. Rivningsfirmaet fant det for cirka to timer siden.» «Har det blitt flyttet på?» «Jeg tror ikke det. De fjernet bare betongen og jorda før de sveiset bort den øverste delen av tanken, for de kan ikke transportere hele greia i sin helhet.» 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 13 av 436) NOT PRINT READY!

«Bra.» Kirchhoff nikket, hilste på åstedsgranskerne og gjorde seg klar til å klatre ned i gropa under presenningen, hvor den nederste delen av tanken befant seg. Han var utvilsomt rett mann for oppgaven, for han var en av Tysklands få rettsmedisinske antropologer, og menneskeknokler var hans spesialfelt. Nå drev vinden regnet nesten horisontalt over den åpne plassen. Pia frøs helt inn til beinet. Vannet dryppet fra skjermen på capsen og ned på nesa, føttene hadde forvandlet seg til isklumper. Hun misunte mennene i rivningstroppen som var forvist til passivitet, og sto i hangaren og drakk varm kaffe fra termoser. Som vanlig arbeidet Henning omstendelig; hadde han først noen knokler foran seg, mistet tid og ytre påvirkning all betydning. Han knelte på bunnen av tanken, satt bøyd over skjelettet og betraktet den ene knokkelen etter den andre. Pia dukket seg under presenningen og holdt seg fast i stigen for ikke å skli ned i hullet. «Et komplett skjelett», ropte Henning opp til henne. «Kvinnelig.» «Gammelt eller ungt? Hvor lenge har det ligget her?» «Det kan jeg ikke si noe nøyaktig om foreløpig. Ved første blikk er det ingen vevsrester å se, så det har antakelig ligget noen år.» Henning Kirchhoff reiste seg og klatret oppover stigen. Mennene fra kriminalteknisk startet den forsiktige bergingen av knokler og av jordsmonnet rundt. Det ville ta en stund før skjelettet kunne transporteres til rettsmedisinsk, hvor Henning og hans kolleger ville undersøke det grundig. Det ble stadig vekk funnet menneskeknokler i forbindelse med anleggsarbeid under jorda. Det var viktig å bestemme nøyaktig hvor lenge liket hadde ligget, siden voldsforbrytelser mot liv, legeme og helbred, som for eksempel drap, ble foreldet etter 30 år. Det var ingen vits i å sjekke det opp mot savnetregisteret før skjelettets alder og liggetid var klarlagt. Flytrafikken på den gamle militærflyplassen hadde blitt innstilt en gang på 50-tallet, og det var vel like lenge siden sist noen hadde tanket der. Skjelettet kunne tilhøre en kvinnelig amerikansk soldat fra USAs militærleir, som hadde ligget rett 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 14 av 436) NOT PRINT READY!

ved siden av flyplassen fram til oktober 1991, eller kanskje en av beboerne på det tidligere asylmottaket på den andre siden av det rustne piggtrådgjerdet. «Skal vi ta en kaffe et sted etterpå?» Henning tok av seg brillene og gnikket dem tørre før han skrelte av seg den gjennomvåte kjeledressen. Pia kikket overrasket på eksmannen. Kafébesøk i arbeidstiden var slett ikke hans stil. «Har det skjedd noe?» spurte hun mistenksomt. Han snurpet munnen, så sukket han tungt. «Jeg sitter ganske så fint i det», innrømte han. «Og jeg trenger ditt råd.» * Landsbyen hukte seg ned i dalen. Over den ruvet to høye, stygge byggesynder fra 70-tallet, da alle kommuner med respekt for seg selv hadde gitt tillatelse til å bygge høyhus. I skråningen til høyre lå «Millionærtoppen». Det var det de innfødte med forakt i undertonen kalte de to gatene hvor de få innflytterne bodde i villaer på romslige tomter. Han kjente hjertet banke nervøst jo nærmere de kom huset til foreldrene. Det var elleve år siden han hadde vært her. På høyre side lå det vesle bindingsverkshuset til bestemor Dombrowski. Så lenge man kunne huske, hadde det sett ut som om det sto oppreist ene og alene fordi det var skvist inn mellom to andre hus. Et stykke bortenfor og til venstre lå gården til familien Richter med kolonialen. Og tvers overfor Richter lå Gullhanen, vertshuset til faren. Tobias måtte svelge da Nadja stoppet utenfor. Vantro lot han blikket gli langs den nedslitte fasaden, den avflassede murpussen, de nedrullede persiennene, den løse takrenna. Ugresset hadde spist seg gjennom asfalten, gårdsporten hang skjevt i hengslene. Det var like før han ba Nadja kjøre videre – fort, fort, vekk herfra! Men han motsto også den fristelsen, takket ordknapp for turen, gikk ut av bilen og tok kofferten sin fra baksetet. «Ring meg hvis du trenger noe», sa Nadja til avskjed før hun ga gass og suste av gårde. Hva hadde han forventet? 14

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 15 av 436) NOT PRINT READY!

En lystig mottakelse? Han sto alene på den lille asfalterte parkeringsplassen foran bygningen som en gang hadde vært midtpunktet i denne triste avkroken. Den en gang så skinnende hvite pussen hadde forvitret og smuldret bort, bokstavene i Gullhanen var knapt leselige. Bak en knust rute i frostet glass i inngangsdøra hang det et skilt. «Midlertidig stengt», sto det med falmet skrift. Faren hadde jo på et eller annet tidspunkt fortalt at han hadde gitt opp vertshuset og sagt det var på grunn av prolapsen, men Tobias ante at det var noe annet som lå bak en så vanskelig avgjørelse. Hartmut Sartorius hadde vært tredje generasjons gjestgiver av hjerte og sjel. Han hadde selv slaktet og lagd mat, satt sin egen eplevin og ikke vært borte fra vertshuset en eneste dag på grunn av sykdom. Sannsynligvis hadde gjestene uteblitt. Ingen ville spise eller feire noe hos foreldrene til en dobbeltmorder. Tobias trakk pusten dypt og gikk mot gårdsporten. Det krevde en viss anstrengelse bare å få rikket en av portfløyene. Bakgårdens tilstand ga ham sjokk. Om sommeren pleide det å stå bord og stoler under de ruvende greinene til et mektig kastanjetre og en malerisk, villvinsdekket pergola, og serveringsdamer hadde hastet fra det ene bordet til det andre. Nå ga bakgården et trist inntrykk av forsømmelse. Blikket til Tobias vandret over berg av alskens skrot, ødelagte møbler og annen dritt, alt sammen skjødesløst plassert. Pergolaen hadde falt sammen til det halve, villvinen tørket ut. Ingen hadde feid sammen kastanjebladene på bakken, søppeldunken hadde åpenbart ikke blitt satt ut i veikanten på mange uker, for søppelsekkene sto stablet i en stinkende haug ved siden av. Hvordan kunne foreldrene hans bo her? Tobias kjente at han mistet det siste motet han hadde kommet hit med. Han bante seg langsomt vei fram til trappetrinnene som gikk opp til inngangsdøra, strakte ut hånda og trykket på ringeklokka. Han hadde hjertet i halsen da døra nølende ble åpnet. Synet av faren ga Tobias tårer i øynene, samtidig som raseriet vokste inni ham, raseri mot seg selv og mot folk som hadde latt foreldrene hans i stikken etter at han havnet i fengsel. 15

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 16 av 436) NOT PRINT READY!

«Tobias!» Et smil gikk over det innsunkne ansiktet til Hartmut Sartorius, som bare var en skygge av den vitale, selvbevisste mannen han en gang hadde vært. Det tykke, mørke håret hadde blitt grått og tynt, den lutende kroppsholdningen avslørte hvor tungt det var å bære byrden som livet hadde pålagt ham. «Jeg … jeg hadde egentlig tenkt å rydde litt mer, men jeg fikk ikke fri og …» Han avbrøt seg selv, sluttet å smile. Sto bare der, en knust mann, som skamfull unngikk blikket til Tobias, fordi han skjønte hva sønnen så. Det var mer enn Tobias kunne tåle. Han slapp kofferten, slo ut med armene og omfavnet klønete den avmagrede, grå, fremmede mannen han knapt kjente igjen som sin far. Like etterpå satt de forknytte rett overfor hverandre ved kjøkkenbordet. Det var så mye å si, og likevel var hvert ord overflødig. Den fargesprakende voksduken var full av smuler, vinduene møkkete, en uttørket potteplante i vinduskarmen hadde for lengst tapt kampen om å overleve. Det var klamt på kjøkkenet, en ubehagelig lukt av sur melk og kald sigarettrøyk. Ikke et eneste møbel hadde blitt flyttet på, ingen bilder var tatt ned av veggen siden han ble arrestert og forlot huset 16. september 1997. Men den gangen hadde alt vært lyst og vennlig og skinnende rent, moren hans var en god husmor. Hvordan kunne hun akseptere at det så sånn ut her? «Hvor er mamma?» brøt Tobias omsider tausheten med. Han merket at spørsmålet på nytt brakte faren i forlegenhet. «Vi … vi ville egentlig fortelle deg det, men … men så tenkte vi det var best du ikke fikk vite det», svarte Hartmut Sartorius til slutt. «Det er en stund siden din mor … flyttet ut. Men hun vet at du kommer hjem i dag, og gleder seg til å se deg.» Tobias så uforstående på faren sin. «Hva skal det bety – hun flyttet ut?» «Det var ikke lett for oss etter at du … etter at du dro. Snakket ville ingen ende ta. Det kom til et punkt da hun ikke holdt ut mer.» Det lå ingen anklage i stemmen hans, som 16

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 17 av 436) NOT PRINT READY!

sprakk og ble lav. «Vi ble skilt for fire år siden. Nå bor hun i Bad Soden.» Tobias svelget møysommelig. «Hvorfor sa dere aldri noe?» hvisket han. «Å, det hadde jo ikke forandret noe. Vi ville ikke at du skulle bli urolig.» «Så det betyr at du bor her helt alene?» Hartmut Sartorius nikket og skjøv smulene på duken fram og tilbake med håndkanten, formet dem til symmetriske figurer og børstet dem fra hverandre igjen. «Hva med grisene? Kuene? Åssen klarer du alt alene?» «Dyra er det mange år siden jeg kvitta meg med», svarte faren. «Jeg driver med litt jordbruk fortsatt. Og jeg har funnet en ganske bra jobb på et kjøkken i Eschborn.» Tobias knyttet nevene. Så utrolig teit å tro at det bare var han som ble straffet av livet! Han hadde aldri helt skjønt hvor mye foreldrene hans måtte ha lidd på grunn av alt sammen. Når de besøkte ham i fengselet, hadde de latet som om alt var i skjønneste orden, noe som i virkeligheten aldri hadde vært tilfelle. Så mye energi det måtte ha kostet! Hjelpeløst sinne la seg som en hånd rundt strupen og tok kvelertak på ham. Han reiste seg, gikk mot vinduet og stirret blindt ut. Planen om å dra et annet sted etter noen dager hos foreldrene, for å prøve å starte et nytt liv langt unna Altenhain, smuldret til støv. Han skulle bli her. I dette huset, på denne gården, i dette jævla hølet av en landsby, hvor man hadde latt foreldrene lide, selv om de var helt uskyldige. * Den tømmerpanelte spisesalen på Svarten var smekk full, støynivået tilsvarende høyt. Ved bordene og i baren var halve Altenhain samlet, helt uvanlig til å være tidlig torsdagskveld. Amelie Fröhlich balanserte tre ganger Jägerschnitzel med pommes frites til bord 9, serverte og ønsket «Guten Appetit». Vanligvis hadde taktekkermester Udo Pietsch og kompisene hans en dustete bemerkning på lur, rettet mot det 17

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 18 av 436) NOT PRINT READY!

spesielle utseendet hennes, men i dag kunne Amelie antakelig ha servert naken uten å bli lagt merke til. Stemningen var så anspent som om de viste en Champions League-kamp på TV. Amelie spisset nysgjerrig ørene da Gerda Pietsch bøyde seg over til nabobordet, hvor ekteparet Richter satt, de som drev kolonialen i Hauptstraße. «… og jeg så at han kom», utbrøt Margot Richter. «Makan til frekkhet, dukke opp her som om ingenting har skjedd!» Amelie gikk tilbake til kjøkkenet. I leveringsluka sto Roswitha og ventet på biffen til Fritz Unger på bord 4, medium stekt, med løk og urtesmør. «Hva skyldes egentlig alt spetakkelet her i kveld?» spurte Amelie den eldre kollegaen, som hadde kippet av seg den ene helsesandalen og gned diskré åreknutene på venstreleggen med høyrefoten. Roswitha så seg om etter kona til sjefen, men hun var for opptatt med alle drikkebestillingene til å bry seg om personalet. «Guttungen til Sartorius ble sluppet ut av fengselet i dag», avslørte Roswitha med senket stemme. «Han har sitti inne i ti år for å ha drept dem to jentene den gangen!» «Å!» Amelie sperret opp øynene i forbauselse. Hartmut Sartorius kjente hun litt, det var han som bodde alene på den svære, falleferdige gården nedenfor huset hennes, men hun hadde aldri hørt om noen sønn. «Ja.» Roswitha nikket mot bardisken, hvor snekkermester Manfred Wagner stirret med glassaktige øyne ut i lufta, i hånda hadde han den tiende eller ellevte ølen for kvelden. Vanligvis brukte han to timer til på å drikke seg ferdig. «Han drepte dattera til Manfred, Laura, og så drepte han jentungen til Schneeberger også. Til dags dato har’n aldri fortalt hva han gjorde med dem.» «Én biff med urtesmør og løk!» sa Kurt, assistentkokken, og skjøv tallerkenen gjennom luka, Roswitha smatt inn i sandalene og manøvrerte snedig hele kroppsmassen gjennom den fullsatte spisesalen og fram til bord 4. Tobias Sartorius – Amelie hadde aldri hørt det navnet før. Det var bare et 18

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 19 av 436) NOT PRINT READY!

halvt år siden hun hadde kommet til Altenhain fra Berlin, og det var ikke av fri vilje. Landsbyen og dens innbyggere interesserte henne like mye som en sekk ris i Kina, og hvis hun ikke hadde fått jobben på Svarten via sjefen til faren, ville hun ikke ha kjent en kjeft her. «Tre hveteøl, en liten cola light», ropte Jenny Jagielski, kona til sjefen, som var ansvarlig for drikkevarene. Amelie snappet til seg et brett, plasserte glassene oppå det og kastet et kort blikk på Manfred Wagner. Datteren hans hadde blitt drept av sønnen til Hartmut Sartorius! Det var jo skikkelig spennende. I verdens mest kjedelige landsby åpnet det seg uante avgrunner. Hun losset av de tre hveteølene ved bordet hvor Jörg Richter satt sammen med to andre menn. Jörg var broren til Jenny Jagielski og skulle egentlig ha stått i baren i hennes sted, men han gjorde sjelden det han skulle gjøre. I hvert fall når mannen til Jenny ikke var der. Colaen kom til fru Unger på bord 4. Så hadde Amelie tid til et kort depotstopp på kjøkkenet. Alle gjestene hadde fått mat, og etter en ny runde gjennom spisesalen hadde Roswitha fanget opp nye detaljer, som hun nå, med glødende kinn og skjelvende byste, framførte for en nysgjerrig tilhørerskare. Foruten Amelie sto Kurt og Achim, assistentkokkene, og Wolfgang, kjøkkensjefen, og spisset ørene. Kolonialen til Margot Richter – til Amelies forundring sa folk i Altenhain alltid «Vi handler hos ho Margot», selv om butikken strengt tatt tilhørte mannen hennes – lå skrått overfor den nedlagte Gullhanen. Derfor hadde Margot og frisørdame Inge Dombrowski, som i ettermiddag hadde blitt stående i butikken for å skravle, vært vitner til at denne fyren kom tilbake. Han hadde steget ut av en sølvgrå luksusbil og gått inn på gården til foreldrene sine. «Makan til frekkhet.» Roswitha hisset seg opp. «Jentene er døde, og det svinet dukker opp her som om ingenting har skjedd!» «Men hvor ska’n ellers dra hen?» bemerket Wolfgang overbærende og tok en slurk av ølglasset sitt. «Jeg trukke du er helt rektig navla!» Roswitha høvlet 19

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 20 av 436) NOT PRINT READY!

over ham. «Hva hadde du sagt hvis morder’n til dattera di plutselig sto foran nesa på deg?» Wolfgang trakk likegyldig på skuldrene. «Og hva skjer nå?» ville Achim vite. «Hvor dro han?» «Han gikk inn i huset», sa Roswitha. «Han må ha stussa da han så åssen det ser ut der nå.» Svingdøra gikk opp. Jenny Jagielski marsjerte inn på kjøkkenet og satte armene i siden. I likhet med sin mor Margot Richter trodde hun bestandig at personalet ville stjele fra kassa eller snakke stygt bak hennes rygg. Tre svangerskap på rappen hadde fullstendig ødelagt figuren til Jenny, som hadde vært tettvokst fra før: Nå var hun like rund som et ølfat. «Roswitha!» ropte hun skarpt til den rundt 30 år eldre kvinnen. «Bord 10 vil betale!» Roswitha forsvant lydig, og Amelie ville følge etter, men Jenny Jagielski holdt henne igjen. «Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal fjerne de uappetittlige piercingene og komme på jobb med en ordentlig frisyre!» Misbilligelsen sto skrevet i det oppsvulmede ansiktet. «Det vil dessuten sømme seg bedre med en bluse enn den singleten! Du kan jo like gjerne servere i bare undertøyet! Vi er et anstendig vertshus og ikke … ikke et undergrunnsdiskotek i Berlin!» «Mannfolka liker det, da», kom det nesevist fra Amelie. Jenny Jagielski smalnet øynene og fikk røde brennmerkeliknende flekker på den fete halsen. «Det gir jeg blanke i», hveste hun truende. «Sett deg ned og les igjennom hygieneforskriftene!» Amelie hadde et beskt svar liggende på tunga, men hun klarte å beherske seg i siste sekund. Selv om Jagielski bød henne noe så inderlig imot, helt fra den svidde hjemmepermanenten til de kraftige bratwurstleggene, kunne hun ikke komme på kant med henne. Hun trengte jobben på Svarten. «Hva med dere to?» Sjefen glante sint på kokkene sine. «Har dere ikke noe å ta dere til?» 20

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 21 av 436) NOT PRINT READY!

Amelie forlot kjøkkenet. Akkurat da datt Manfred Wagner over ende sammen med barkrakken. «Øy, Manni», ropte en av mennene fra stambordet. «Klokka er jo bare halv ti!» De andre lo godmodig. Ingen ble spesielt urolige, siden denne forestillingen gjentok seg med få variasjoner nesten hver eneste kveld. Riktignok pleide det ikke å skje før nærmere elleve. Da ringte de kona hans, som dukket opp i løpet av få minutter, betalte for gildet og bukserte ektemannen med seg hjem. Men i kveld forandret Manfred Wagner koreografien. Den ellers så fredsommelige mannen stablet seg på beina uten hjelp, snudde seg, tok tak i ølglasset og slengte det i gulvet. Samtalene ved bordene stilnet da han sjanglet mot stambordet. «Jævla rasshøl», mumlet han med alkoholtykk tunge. «Dere sitter her og snakker sprøyt som om ingenting har skjedd! Ja, det er jo ett fett for dere!» Wagner holdt seg fast i stolryggen og så vilt rundt seg med blodskutte øyne. «Men jeg, jeg må se det svinet … og tenke på at …» Han avbrøt seg selv og senket hodet. Jörg Richter hadde reist seg og la hånda på Wagners skulder. «Kom, Manni», sa han. «Ikke lag bråk. Jeg ringer Andrea, så kan …» «Ikke ta på meg!» skrek Wagner og skjøv ham så kraftig vekk at den yngre mannen mistet balansen og falt. Han hadde holdt seg fast i en stol og dro nå mannen som satt på den, med seg i fallet. I løpet av et blunk brøt det ut kaos. «Jeg skal drepe det svinet!» brølte Manfred Wagner om og om igjen. Han slo rundt seg, de fulle glassene på stambordet veltet, innholdet rant utover klærne til mennene på gulvet. Fra kassa fulgte Amelie fascinert med på spetakkelet, mens kollegaen hennes kjempet for livet midt i heksegryta. En god gammeldags slåsskamp på Svarten! Endelig skjedde det noe i denne øde avkroken! Jenny Jagielski valset forbi henne og inn på kjøkkenet. «Et anstendig vertshus», mumlet Amelie spydig og høstet et skulende blikk. Sekunder senere kom Jenny stormende ut 21

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 22 av 436) NOT PRINT READY!

av kjøkkenet med Kurt og Achim i hælene. De to kokkene overmannet den fulle mannen i en håndvending. Amelie tok kost og feiebrett og gikk til stambordet for å feie sammen glasskårene. Manfred Wagner forsvarte seg ikke lenger, og lot seg leie ut uten å gjøre motstand, men i døra fravristet han seg grepet til mennene og snudde på hælen. Han sto og sjanglet, med blodsprengte øyne. Det dryppet spytt fra munnen hans og inn i det bustete skjegget. En mørk flekk spredde seg på framsiden av buksene. Han må jo være skikkelig full, tenkte Amelie. Hun hadde ikke opplevd at han hadde tisset på seg før. Plutselig syntes hun synd på mannen hun alltid hadde moret seg over for seg selv. Var drapet på datteren grunnen til den faste vanen han hadde med å drikke seg fra sans og samling hver kveld? Det var dødsstille på vertshuset. «Jeg skal ta det svinet!» skrek Manfred Wagner. «Jeg skal slå ham i hjel, det … det mordersvinet!» Han senket hodet. Og begynte å hulke. * Tobias Sartorius gikk ut av dusjen og tok tak i håndkleet han hadde lagt klart. Han tørket bort duggen på speilet med hånda, og betraktet ansiktet sitt i det svake lyset fra den siste intakte lyspæra i speilskapet. Forrige gang han hadde sett seg i dette speilet, var om morgenen 16. september 1997. Like etterpå hadde de kommet for å arrestere ham. Så voksen han hadde følt seg da, sommeren etter videregående! Tobias lukket øynene og lente panna mot den kalde flaten. Her, i dette huset, hvor han kjente alle kriker og kroker, var det som om de ti fengselsårene var slettet. Han husket hver minste detalj fra de siste dagene før arrestasjonen, som om det hadde vært i går. Så ufattelig naiv han hadde vært. Men den dag i dag var det svarte hull i hukommelsen hans, som de ikke hadde trodd ham på i retten. Han åpnet øynene, stirret i speilet, og i et sekund var han nesten overrasket over å se det kantete ansiktet til en 30-åring. Med fingertuppene berørte 22

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 23 av 436) NOT PRINT READY!

han det hvitaktige arret som gikk fra kjevebeinet og ned til haka. Den skaden hadde han blitt påført den andre uka i fengselet, og det var grunnen til at han hadde sittet ti år på enecelle og knapt hatt kontakt med de andre fangene. I det strenge fengselshierarkiet sto en jentemorder bare noen millimeter over aller siste sort, barnemorderen. Døra til badet gikk det ikke lenger an å lukke ordentlig, kald trekk traff den fuktige huden og fikk ham til å grøsse. Han kunne høre stemmer nedenfra. Faren måtte ha fått besøk. Tobias gikk bort fra speilet og dro på seg underbukse, jeans og T-skjorte. Han hadde allerede inspisert resten av den store, deprimerende gården og konstatert at den fremre delen rett og slett så ordentlig ut sammenliknet med den bakre. Den vage planen om å forlate Altenhain så fort som mulig, hadde han gitt opp. Han kunne umulig la faren være alene i dette forfallet. Siden han uansett ikke kunne regne med å få seg jobb med det første, skulle han bruke de neste dagene på å få orden på gården. Etter det fikk han se hva som skjedde. Han forlot badet, gikk forbi den lukkede døra til det gamle gutterommet og ned trappa, hvor han av gammel vane hoppet over de trinnene som knirket. Faren satt ved kjøkkenbordet, gjesten hadde ryggen mot Tobias. Likevel kjente han ham igjen med en gang. * Oliver von Bodenstein, av yrke politioverbetjent og leder av voldsavsnittet ved den regionale kriminalavdelingen i Hofheim, kom hjem halv ti om kvelden. Det eneste levende vesenet som var hjemme og hilste ham velkommen, var hunden. At den var mer forlegen enn glad, var et sikkert tegn på dårlig samvittighet. Bodenstein luktet årsaken før han så den. Han hadde en stressende 14-timersdag bak seg. Først et kjedelig møte i delstatspolitiet, så et skjelettfunn i Eschborn, som sjefen hans, politifullmektig Nicola Engel, med sin forkjærlighet for anglisismer, betegnet som en «cold case». Og sist, men ikke minst avskjedsfesten for en kollega fra K-23 23

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 24 av 436) NOT PRINT READY!

som ble forflyttet til Hamburg. Magen til Bodenstein rumlet, for unntatt masse alkohol hadde det ikke blitt servert annet enn noen flak potetgull. Nedstemt åpnet han kjøleskapet uten å få øye på noe som kunne tilfredsstille smaksløkene. Hadde ikke Cosima i det minste kunnet handle inn, når hun ikke lagde kveldsmat til ham? Hvor var hun egentlig? Han gikk gjennom entreen, ignorerte den stinkende haugen med hundebæsj og pytten som takket være varmekablene allerede hadde tørket inn til en seig, gulaktig pøl, og gikk opp trappa og til yngstedatterens rom. Som forventet var senga til Sophia tom. Cosima måtte ha tatt henne med seg, hvor enn hun hadde tatt veien. Han kom ikke til å ringe henne, når hun ikke engang kunne legge igjen en lapp med en beskjed eller sende en tekstmelding! Akkurat da Bodenstein hadde kledd av seg og gått på badet for å dusje, ringte telefonen. Den befant seg naturligvis ikke i ladestasjonen på kommoden i entreen, men lå henslengt et eller annet sted i huset. Mens forargelsen steg, begynte han å lete og bannet da han tråkket på et leketøy som lå og slang i stua. Akkurat da han hadde funnet telefonen i sofaen, sluttet det å ringe. Samtidig ble nøkkelen vridd om i inngangsdøra, og hunden begynte å bjeffe av oppspilthet. Cosima kom inn med det søvndrukne barnet på armen og med en enorm blomsterbukett. «Du er hjemme jo», var den eneste velkomsthilsenen han fikk. «Hvorfor tar du ikke telefonen?» Han var straks i harnisk. «Fordi jeg måtte finne den først. Hvor har du vært egentlig?» Hun ga ham ikke noe svar, ignorerte det faktum at han bortsett fra underbuksa var naken, gikk forbi ham og inn på kjøkkenet. Der la hun blomsterbuketten på bordet og holdt Sophia opp mot ham, som nå var helt våken og fryktelig sutrete. Han kjente med en gang at bleia måtte være fylt til randen. «Jeg skrev flere meldinger til deg om at du måtte hente Sophia hos Lorenz og Thordis.» Cosima tok av seg kåpa. Hun så utslitt og irritert ut, men han følte seg uskyldig. 24

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 25 av 436) NOT PRINT READY!

«Jeg har ikke fått noen meldinger.» Sophia vred seg i armene hans og begynte å gråte. «Fordi mobilen din var skrudd av. Du har jo visst i flere uker at jeg skulle være på filmmuseet i ettermiddag, på åpningen av fotoutstillingen om New Guinea.» Cosimas stemme lød skarpt. «Egentlig hadde du lovt å være hjemme i kveld og passe Sophia. Siden du atter en gang ikke dukket opp og mobilen var slått av, hentet Lorenz Sophia.» Bodenstein måtte innrømme for seg selv at han faktisk hadde lovt Cosima å komme tidlig hjem i kveld. Han hadde glemt det, og det gjorde ham ekstra irritert. «Hun har full bleie», sa han og holdt barnet et stykke fra seg. «Dessuten har bikkja gjort fra seg inne. Du kunne i det minste ha sluppet ham ut før du dro. Og du kunne også ta en tur på butikken av og til, så jeg finner noe å spise i kjøleskapet etter en lang arbeidsdag.» Cosima svarte ikke. Hun ga ham isteden et blikk med hevede øyenbryn som gjorde ham skikkelig rasende, fordi det fikk ham til å føle seg både ansvarsløs og råtten. Hun tok fra ham det gråtende barnet og gikk opp for å skifte på det og få det i seng. Bodenstein sto ubesluttsom på kjøkkenet. Inni ham raste en kamp mellom stolthet og fornuft, til slutt var det sistnevnte som seiret. Med et sukk tok han en vase ut av skapet, fylte den med vann og satte blomstene oppi. I kottet hentet han en bøtte og en tørkerull og begynte å fjerne etterlatenskapene til hunden i entreen. Det siste han ville, var å krangle med Cosima. * «Hallo, Tobias.» Claudius Terlinden smilte vennlig. Han reiste seg fra stolen og rakte ham hånda. «Fint at du er hjemme igjen.» Tobias tok kort tak i den framstrakte hånda, men sa ingenting. Faren til den gamle bestekameraten hans Lars hadde besøkt ham i fengselet flere ganger og forsikret ham om at han skulle hjelpe foreldrene. Tobias hadde aldri skjønt 25

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 26 av 436) NOT PRINT READY!

hvorfor han var så grei, for under rettssaken hadde han skapt temmelig mye trøbbel for Terlinden gjennom forklaringene sine. Det virket ikke som om han bar nag til ham av den grunn, snarere tvert imot. Han hadde i løpet av kort tid skaffet Tobias en av Frankfurts beste straffeadvokater. Men heller ikke han hadde klart å avverge lovens strengeste straff. «Jeg vil ikke forstyrre dere lenge, jeg har bare kommet for å gi deg et tilbud», sa Claudius Terlinden og satte seg på kjøkkenstolen igjen. Han hadde nesten ikke forandret seg de siste årene. Slank, og til og med nå, i november, var han solbrun. Det gråsprengte håret hadde han gredd bakover, de før så skarpskårne ansiktstrekkene hadde blitt en tanke pløsete. «Når du har vent deg til å bo her igjen, og hvis du ikke finner en jobb med det samme, kan du arbeide for meg. Hva tenker du om det?» Han kikket forventningsfullt på Tobias over kanten på de smale brillene. Selv om han ikke kunne imponere med sin fysiske størrelse eller et spesielt bra utseende, utstrålte han likevel den vellykkede forretningsmannens rolige selvsikkerhet og en medfødt autoritet som fikk andre mennesker til å bli beskjedne, ja, underdanige. Tobias satte seg ikke på den ledige stolen, men ble stående og lene seg mot dørkarmen med armene i kors. Ikke at det ville komme særlig mange alternativer til Terlindens tilbud, men det var noe ved det som gjorde Tobias mistenksom. I den dyre, skreddersydde dressen, den mørke kasjmirfrakken og de blankpolerte skoene virket Claudius Terlinden som et fremmedlegeme på det sjuskete kjøkkenet. Tobias kjente avmakten vokse. Han ville ikke stå i gjeld til denne mannen. Blikket hans gikk bort til faren som satt der med hevede skuldre og stirret stumt på de foldede hendene, som en krypende livegen bonde på besøk hos godseieren. Dette synet likte Tobias overhodet ikke. Faren hans skulle ikke behøve å bøye seg for noen, og i hvert fall ikke for Claudius Terlinden, som med sin selvfølgelige raushet hadde gjort halve landsbyen til sine skyldnere, uten at noen hadde mulighet til å gjøre gjengjeld. Men sånn 26

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 27 av 436) NOT PRINT READY!

hadde Terlinden bestandig holdt på. Omtrent alle ungdommer i Altenhain hadde en eller annen gang jobbet for ham, eller profittert på ham på et eller annet vis. Claudius Terlinden forventet ikke å få noe annet igjen enn takknemlighet. Siden halvparten av alle innbyggerne i Altenhain var ansatt hos ham, hadde han en gudeliknende status. Tausheten ble ubehagelig. «Ja, ja.» Terlinden reiste seg, og øyeblikkelig spratt også Hartmut Sartorius opp. «Du vet jo hvor du finner meg. Gi meg bare en kort beskjed når du har bestemt deg.» Tobias nikket bare og slapp ham forbi. Han ble på kjøkkenet, mens faren fulgte gjesten til utgangsdøra. «Han mener det bare godt», sa Hartmut Sartorius da han kom tilbake to minutter senere. «Jeg vil ikke leve på hans nåde», svarte Tobias hissig. «Måten han opptrer her på, som … som en konge som aller nådigst tilgodeser trellen sin med et besøk. Som om han er bedre enn oss!» Hartmut Sartorius sukket. Han fylte vannkjelen og satte den på kokeplaten. «Han har hjulpet oss mye», sa han lavt. «Vi hadde jo aldri spart opp noe, vi hadde bestandig latt pengene gå til gården og vertshuset. Advokaten kostet oss mye, og så uteble gjestene. Det kom til et punkt da jeg ikke lenger klarte å betjene banklånet. De truet med tvangsauksjon. Claudius har innfridd gjelda vår.» Tobias stirret vantro på faren. «Det betyr at hele gården egentlig tilhører – ham?» «Strengt tatt, ja. Men vi har en kontrakt. Jeg kan når som helst kjøpe tilbake gården og har borett på livstid.» Denne nyheten var Tobias nødt til å fordøye først. Han takket nei til teen faren tilbød ham. «Hvor mye skylder du?» Hartmut Sartorius nølte et øyeblikk med å svare. Han kjente det hissige temperamentet til sønnen. «350 000 euro. Det var den summen jeg skyldte banken.» «Bare tomta er verdt minst dobbelt så mye!» sa Tobias og 27

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 28 av 436) NOT PRINT READY!

slet med å beherske seg. «Han utnyttet situasjonen og gjorde et kupp.» «Vi kunne ikke velge og vrake.» Hartmut Sartorius hevet skuldrene. «Det fantes ikke noe alternativ. Ellers hadde banken satt gården på tvangsauksjon og vi hadde vært uten tak over hodet.» Tobias kom plutselig til å tenke på en ting til. «Hva med skillingsåkeren?» spurte han. Faren unngikk blikket hans og betraktet vannkjelen. «Pappa!» «Herregud, da.» Hartmut Sartorius kikket opp. «Det var jo bare en eng!» Tobias begynte langsomt å forstå. I hodet hans falt brikkene på plass. Faren hadde solgt skillingsåkeren til Claudius Terlinden, og det var derfor moren hadde gått fra ham! Det hadde ikke bare vært en eng, men medgiften hun hadde hatt med seg inn i ekteskapet. Skillingsåkeren hadde vært en eng med epletrær som den gang vel hadde mest affeksjonsverdi. Men etter endringen i reguleringsplanen i 1992, hadde den antakelig blitt den mest verdifulle tomta i Altenhain, fordi den omfattet nesten 1500 kvadratmeter og lå midt i den planlagte industriparken. Terlinden hadde siklet på eiendommen i årevis. «Hva betalte han deg for den?» spurte Tobias med flat stemme. «10 000 euro», innrømte faren og hang med hodet. En så stor tomt midt i industriparken var verdt femti ganger så mye! «Claudius trengte den umiddelbart, til nybygget sitt. Etter alt han har gjort for oss, kunne jeg ikke gjøre noe annet. Jeg måtte gi den til ham.» Tobias bet tennene sammen og knyttet nevene i hjelpeløst raseri. Han kunne ikke bebreide faren for noe, for det var ene og alene han som var skyld i den uheldige situasjonen foreldrene hadde havnet i. Plutselig hadde han følelsen av å bli kvalt i dette huset, i denne fordømte landsbyen. Likevel skulle han bli værende, nærmere bestemt til han hadde funnet ut hva som virkelig hadde skjedd for elleve år siden. 28

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 29 av 436) NOT PRINT READY!

* Litt før elleve forlot Amelie Svarten via kjøkkenutgangen på baksiden. Hun skulle gjerne ha blitt igjen lenger i kveld for å få vite mer om dagens tema. Men Jenny Jagielski passet strengt på å følge forskriftene i arbeidsmiljøloven for ungdom, siden Amelie bare var 17 år, og hun ville ikke risikere å få trøbbel med myndighetene. Det var det samme for Amelie, hun var glad for servitørjobben, for å tjene egne penger. Faren hennes hadde vist seg å være den gjerrigknarken moren alltid hadde beskrevet ham som; han hadde nektet å gi henne penger til ny laptop, og begrunnet det med at den gamle jo fortsatt var brukbar. De tre første månedene i denne skrekkelige landsbyen hadde vært grusomme. Men så hadde hun bestemt seg for å gjøre det beste ut av dette ufrivillige oppholdet i Altenhain, og nå kunne hun se slutten på det: om fem måneder, når hun fylte 18. Senest 21. april 2009 ville hun sette seg på første og beste tog tilbake til Berlin. Da var det ingen som kunne stoppe henne lenger. Amelie tente seg en røyk og så seg rundt i mørket etter Thies, som ventet på henne hver kveld for å følge henne hjem. Det nære vennskapet deres var snadder for landsbyens sladrekjerringer. Det verserte de villeste rykter, men det interesserte ikke Amelie. Thies Terlinden var 30 år og bodde fortsatt hjemme hos foreldrene, fordi han ikke var helt god i topplokket, som det ble tisket og hvisket om i landsbyen. Amelie tok på seg ryggsekken og la i vei. Thies sto under lyktestolpen foran kirken, med hendene langt nede i jakkelommene, blikket senket mot bakken, og slo følge uten et ord da hun gikk forbi ham. «I kveld var det full action der inne», sa Amelie og fortalte Thies om det som hadde hendt på Svarten, og om hva hun hadde fått vite om Tobias Sartorius. Hun hadde vent seg til at hun så godt som aldri fikk et ordentlig svar fra Thies. Han var dum, het det, og han kunne ikke snakke, bygdetullingen. Men det stemte ikke. Thies var overhodet ikke dum, han var bare … annerledes. Amelie var også annerledes. Faren hennes likte ikke at hun var sammen med Thies, men han kunne 29

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 30 av 436) NOT PRINT READY!

ikke gjøre noe med det. Av og til var Amelie kynisk og moret seg over at hennes spissborgerlige far antakelig angret bittert på at han, etter press fra stemamma Barbara, hadde tatt til seg den sprø datteren fra sitt kortvarige første ekteskap. I hennes øyne var han ikke annet enn en grå, konturløs flekk uten hjørner, kanter eller ryggrad, som manøvrerte seg forsiktig gjennom sitt tilpassede bokholderliv, konstant opptatt av ikke å vekke oppsikt. Hun måtte være hans store skrekk: en tidligere straffet, oppsiktsvekkende 17-årig datter med ansiktet pyntet med et kvart kilo metall, som bare gikk kledd i svart, og når det kom til hår og sminke, kunne hun ha vært forbildet til Bill Kaulitz i Tokio Hotel. Arne Fröhlich hadde sikkert en hel del å innvende mot Amelies vennskap med Thies, men hadde aldri nedlagt noe forbud mot det. Ikke at det ville ha nyttet. Forbud hadde Amelie hevet seg over hele livet. Amelie antok at den sanne årsaken til hans stilltiende toleranse, var at Thies var sønnen til sjefen hans. Hun slapp sneipen ned i en kum og fortsatte å tenke høyt på Manfred Wagner, Tobias Sartorius og de døde jentene. Istedenfor å gå langs den opplyste hovedveien hadde de svingt inn på den smale, dystre hulveien som startet ved kirken og gikk tvers gjennom landsbyen, forbi gravlunden og de private hagene og endte oppe ved skogkanten. Etter ti minutters gange kom de til Waldstraße, hvor det et stykke ovenfor landsbyen bare lå tre hus på store tomter: i midten huset Amelie bodde i sammen med faren, stemoren og de to yngre halvsøsknene. Til høyre for det lå bungalowen til Lauterbach, og et stykke bortenfor og til venstre, omgitt av en parkliknende tomt, den store, gamle villaen til familien Terlinden, helt inntil skogkanten. Kun få meter fra smijernsporten til Terlindens eiendom lå den bakre innkjørselen til Sartorius-gården, som strakte seg nedover hele skråningen, helt ned til hovedveien. Før hadde det vært en ordentlig bondegård, med kuer og griser. I dag var hele gården en eneste stor svinesti, som faren til Amelie nedlatende pleide å si. En skamplett. Amelie ble stående ved foten av trappa. Vanligvis skiltes Thies og hun her, han gikk simpelthen 30

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 36839) Generert av Type-it AS, Trondheim - mandag 9. november 2015 - 13:29 (side 31 av 436) NOT PRINT READY!

videre, uten å si et ord. Men i dag brøt han tausheten idet Amelie skulle til å gå opp trappa. «Her bodde familien Schneeberger», sa han med sin monotone stemme. Amelie snudde seg forbauset. For første gang denne kvelden så hun rett på kompisen, men som vanlig møtte han ikke blikket hennes. «Er det sant?» spurte hun vantro. «Den ene jenta som Tobias Sartorius drepte, bodde i huset vårt?» Thies nikket uten å se på henne. «Ja, her bodde Snøhvit.»