Sommerlesning

SOMMERLESNING

DEN JAPANSKE ELSKEREN Isabel Allende Isabel Allende er tilbake!

NØKKEN

Nathan Hill Debutanten som sammenlignes med Jonathan Franzen og John Irving.

SOMMERLESNING GRATIS SMAKEBITER!

DET STORE SVIKET

B.A. Paris Bestselgerforfatter B.A. Paris med ny krim.

HJERTEKNUSER

Geir Tangen Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro.

SKINNET BEDRAR

Agnes Lovise Matre Idyllisk sommer, mørke hemmeligheter.

HANNAHS BREV

Sissel Værøyvik Ny fargesterk roman fra forfatteren av Rakels bok.

gyldendal_no

facebook.com/Gyldendal.no

Pocket!

DEN JAPANSKE ELSKEREN ISABEL ALLENDE

Hemmelig kjærlighet som strekker seg over generasjoner og kontinenter, i krig og fred.

«Ah! Endelig en ny Allende til hennes trofaste publikum. […] Det er i lange strekk nydelig gjort, en god roman å lese, dette.»

GURI HJELTNES, VG 2

LARK HOUSE

Irina Bazili begynte å jobbe på Lark House, i utkanten av Berkeley, i 2010, med tjuetre år på baken og nesten ingen illusjoner, ettersom hun hadde gått fra jobb til jobb, fra den ene byen til den andre, fra hun var femten. Hun kunne ikke ane at hun skulle finne den helt rette stillingen på dette aldershjemmet, og at hun de tre neste årene skulle bli like lykkelig som da hun var barn, før skjebnen ødela alt for henne. Lark House ble stiftet på midten av 1900-tallet for å gi et anstendig husrom til ubemidlede gamle mennesker, og fra første stund trakk det av ukjente grunner til seg progressive intellektuelle, garvede særlinger og fallerte kunstnere. Med tiden forandret det seg på mange måter, men fortsatt krevde man en husleie som var tilpasset hver enkelt beboers inntekter, fordi man, i teorien, ville fremme et visst sosialt og rasemessig mangfold. I praksis ble det til at samtlige var hvite middelklassemennesker, og mangfoldet besto i hårfine forskjeller mellom fritenkere, folk på utkikk etter åndelige veier de kunne slå inn på, sosiale og økologiske aktivister, nihilister og noen av de få hippiene som fremdeles var i live, i strøket omkring San Francisco-bukten.

Ved det første jobbintervjuet påpekte bestyreren ved institusjonen, Hans Voigt, at Irina var for ung for en så ansvarsfull post, men siden det hastet sånn med å fylle en ledig stilling i administrasjonen og hjelpetjenesten, kunne hun jobbe som vikar til de fant en egnet person. Irina tenkte at man kunne 3

si det samme om ham som han sa om henne: Han så ut som en guttunge med bollekinn og altfor tidlig måne, og jobben med å lede dette foretagendet var trolig for krevende for ham.

Med tiden skulle hun bringe på det rene at Voigts utseende var villedende på en viss avstand og i dårlig lys, for i virkeligheten hadde han fylt femtifire år og bevist at han var en fremragende administrator. Irina forsikret at hennes manglende utdannelse ble oppveid av hennes erfaring med gamle mennesker i Moldova, hjemlandet.

Det unnselige smilet hennes blidgjorde bestyreren, som glemte å be henne om referanser og straks ga seg til å regne opp arbeidsoppgavene. De kunne sammenfattes med få ord: Legge forholdene til rette for gjester på andre og tredje avdeling. De på første avdeling hadde ikke hun noe med, ettersom de greide seg selv og levde som vanlige leieboere, og heller ikke dem på fjerde avdeling, som treffende ble kalt for Paradiset, fordi de ventet på å komme videre til himmelen, de satt og døste mesteparten av tiden, og trengte ikke de tjenestene hun kunne tilby. Irinas jobb gikk ut på å følge beboerne til leger, advokater og revisorer, og hjelpe dem med å fylle ut skjemaer fra helsevesenet og skatteetaten, følge dem når de skulle ut og handle og lignende ærend. Den eneste befatningen hun skulle ha med dem i Paradiset, var å ordne med begravelsen, og i den forbindelse ville hun få detaljerte instrukser, alt etter som, sa Hans Voigt, for de døendes ønsker falt ikke alltid sammen med slektningenes. Blant dem som bodde på Lark House, var det folk av ulike trosretninger, og begravelsene ble gjerne ganske innfløkte økumeniske seremonier.

Han forklarte at bare det personalet som tok hånd om husstell, omsorg og sykepleie, hadde plikt til å gå med uniform, men det fantes en stilltiende kleskode for resten av de ansatte. Hensynet til andre, samt god smak, var retningsgivende. For eksempel, den T-skjorten med Malcolm X-trykk 4

som Irina gikk med, var upassende for institusjonen, sa han med ettertrykk. Egentlig var bildet ikke av Malcolm X, men av Che Guevara, men hun oppklarte ikke misforståelsen, for hun antok at Hans Voigt ikke hadde hørt om geriljakrigeren som et halvt århundre etter sine heltedåder fremdeles ble aktet og æret på Cuba og av en håndfull radikalere ved Berkeley, der hun bodde. T-skjorten hadde kostet henne to dollar i en bruktbutikk og var så godt som ny.

– Det er forbudt å røyke her, påpekte bestyreren.

– Jeg verken røyker eller drikker.

– Er du sunn og frisk? Det er viktig når man skal omgås gamle mennesker.

– Ja. – Er det noe jeg bør ha kjennskap til?

– Jeg er henfallen til videospill og fantasy-romaner. Du vet, Tolkien, Neil Gaiman, Philip Pullman. Dessuten driver jeg med hundevask, men det bruker jeg ikke mange timer på.

– Det du gjør på fritiden er din egen sak, men på jobb gjelder det å følge med.

– Det er klart. Hør her, hvis du gir meg en sjanse, vil du se at jeg har godt håndlag med eldre mennesker. Du kommer ikke til å angre, sa den unge jenta med påtatt selvsikkerhet.

Da intervjuet var over, viste bestyreren henne rundt på anlegget, som huset to hundre og femti personer med en gjennomsnittsalder på åttifem år. Lark House hadde vært den praktfulle eiendommen til en sjokolademagnat, som hadde donert den til byen sammen med en raus pengegave for å finansiere driften. Den besto av hovedbygningen, et pretensiøst lite slott der de hadde kontorene, foruten fellesarealene, bibliotek, spisesal og verksteder, og en rekke tiltalende bygninger med taksponer av tre som sto i stil med parken, som tilsynelatende var viltvoksende, men egentlig var velstelt, takket være et helt gartnerteam. Bygningene med selvstendige leiligheter og de 5

som huset beboerne på andre og tredje avdeling, var forbundet med overdekkede svalganger, så man kunne ferdes med rullestol skjermet mot vær og vind, og med glassvegger på siden, slik at man kunne nyte naturen, den beste balsam mot sorger og kvaler i enhver alder. Paradiset, en betongbygning som lå for seg selv, ville ha virket avstikkende mot resten om den ikke hadde vært fullstendig dekket av eføy. Biblioteket og spillelokalet var åpne hele tiden. Skjønnhetssalongen hadde fleksible åpningstider, og i verkstedene ble det holdt ulike kurs, fra maleri til astrologi, for dem som fremdeles traktet etter fremtidige overraskelser. I De glemte tingenes butikk, som det sto på skiltet over døren, som ble passet av frivillige damer, solgte de klær, møbler, smykker og andre skatter som beboerne ikke ville ha lenger, eller som var blitt etterlatt av dem som var døde.

– Vi har en førsteklasses filmklubb. Vi viser filmer tre ganger i uken i biblioteket, sa Hans Voigt.

– Hva slags filmer? spurte Irina, i håp om at det skulle være noe med vampyrer og science fiction.

– De velges ut av en komité, som fortrinnsvis tar ut krim, og er begeistret for Tarantino. Her har man en viss forkjærlighet for voldeligheter, men vær ikke redd, de skjønner at det er oppdiktet, og at skuespillerne vil opptre igjen i andre filmer, i god behold. Man kan si at det er en sikkerhetsventil. Flere av gjestene våre fantaserer om å myrde noen, vanligvis noen i familien.

– Jeg også, svarte Irina uten å nøle.

Hans Voigt trodde at hun spøkte, og lo innforstått. Han verdsatte humoristisk sans nesten like høyt som tålmodighet blant sine ansatte.

I parken med de gamle trærne pilte ekorn trygge omkring, og et høyst usedvanlig antall hjorter. Hans Voigt forklarte at hunnene kom hit for å føde og amme ungene til de kunne klare 6

seg selv, og at eiendommen også var et fristed for fugler, særlig lerker, og det var dem navnet kom fra: Lark House, lerkehuset. Det var flere kameraer strategisk plassert for å spionere på dyrene i naturen, og for øvrig også på de gamle, som fort kunne gå seg vill eller svime av, men Lark House hadde ingen sikkerhetsforanstaltninger. Om dagen sto dørene åpne, og det var bare et par ubevæpnede vakter som patruljerte. De var pensjonerte politifolk på henholdsvis sytti og syttifire år.

Mer trengtes det ikke, for ingen voldsmann ville kaste bort tiden med å overfalle gamlinger uten inntekter. De støtte på et par kvinner i rullestol, sammen med en gruppe som var utstyrt med staffelier og malingsbokser som skulle ha en time i friluftsmaleri, og noen gjester som luftet hunder som var like gebrekkelige som dem selv. Eiendommen grenset til bukten, og ved flo sjø kunne man dra ut i kajakk, slik noen av beboerne gjorde, før de ble slått ut av alderdomssvekkelse. «Sånn skulle jeg gjerne ha levd,» sukket Irina og pustet inn den søte duften av pinje og laurbær i fulle drag og sammenlignet det tiltalende anlegget med de helsefarlige rønnene som hun hadde holdt til i fra femtenårsalderen.

– Helt til sist, frøken Bazili, må jeg nesten nevne de to spøkelsene, for det blir trolig det første som det haitianske personalet gjør deg oppmerksom på.

– Jeg tror ikke på spøkelser.

– Godt å høre. Ikke jeg heller. De her på Lark House er en ung kvinne i en kjole med rosa slør og en liten gutt i treårsalderen. Den første er Emily, datteren til sjokolademagnaten.

Den stakkars Emily døde av sorg da sønnen hennes druknet i svømmebassenget, en gang på slutten av 40-tallet. Etter det flyttet magnaten fra huset og opprettet stiftelsen.

– Og den lille gutten druknet i bassenget du viste meg?

– Akkurat. Og ingen andre har meg bekjent omkommet der.

7

Irina skulle snart endre sitt syn på spøkelser. Hun skulle nemlig oppdage at mange av de gamle alltid gikk i følge med sine døde. Emily og sønnen hennes var ikke de eneste åndene som bodde der.

Grytidlig neste morgen troppet Irina opp i sine fineste jeans og en diskré T-skjorte. Hun konstaterte at atmosfæren på Lark House var avslappet uten å bli skjødesløs. Det minnet mer om et college enn et aldershjem. Maten var like bra som på en hvilken som helst respektabel restaurant i California: økologisk så sant det var mulig. Servicen var kyndig, og omsorg og sykepleie var akkurat så hyggelig som man kan vente seg på slike steder. Det varte ikke mange dagene før hun hadde lært seg navnene og de fikse ideene til kollegene og de beboerne som hun hadde ansvaret for. De spanske og franske talemåtene hun greide å lære utenat, gjorde at staben, som nesten utelukkende kom fra Mexico, Guatemala og Haiti, satte pris på henne. Lønnen var ikke særlig høy i forhold til alt slitet, men bare noen få var sure. «De gamle damene kan godt skjemmes bort, men uten at man opptrer respektløst. Det samme gjelder de gamle mennene, men dem skal du ikke stole for mye på, for de er så frekke,» anbefalte Lupita Farías, en undersetsig kvinne med et oppsyn som en olmekisk skulptur, sjef for renholderne. Ettersom hun hadde vært på Lark House i trettito år og kunne komme og gå som hun ville i rommene, var hun fortrolig med alle beboerne, visste hva slags liv de levde, kjente til hva som plaget dem og led med dem når de var ulykkelige.

– Vær obs på depresjoner, Irina. Her er det veldig vanlig.

Hvis du legger merke til at noen holder seg for seg selv, virker veldig nedfor, blir liggende i sengen uten grunn eller slutter å spise, varsler du meg øyeblikkelig, ikke sant?

– Hva gjør du da, Lupita?

– Det kommer an på. Jeg gir dem en klem, det er de alltid takknemlige for, gamle folk har jo ingen som kjærtegner dem, 8

og sørger for at de blir oppslukt av en TV-serie. Det er jo ingen som vil dø før de har sett hvordan det går. Noen trøster seg med en bønn, men her er det mange ateister, og de ber ikke.

Hovedsaken er at man ikke lar dem være alene. Hvis ikke jeg er i nærheten, varsler du Cathy. Hun vet hva som må til.

Doktor Catherine Hope, en beboer på andre avdeling, hadde vært den første som hilste Irina velkommen på vegne av anstalten. Hun var sekstiåtte år, og dermed den yngste av beboerne. Etter at hun ble sittende i rullestol, hadde hun bestemt seg for å ta imot den hjelpen og det selskapet som Lark House kunne by på, og der hadde hun nå vært et par år. I løpet av den tiden var hun blitt institusjonens sjel.

– Eldre mennesker er verdens morsomste. De har levd lenge, sier det som faller dem inn, og gir blanke i hva andre synes. Du kommer aldri til å kjede deg her, sa hun til Irina. – Beboerne våre er dannede mennesker, og hvis de har helsen i behold, fortsetter de å lære og prøve nye ting. Ved denne anstalten er det et stimulerende miljø, og man kan unngå alderdommens verste svøpe: ensomheten.

Irina kjente til den progressive ånden som rådet ved Lark House. Det var en velkjent sak, ettersom den ved mer enn én anledning var kommet i nyhetene. Det var flere års venteliste for å komme inn, og den ville ha vært enda lengre hvis ikke mange av søkerne var gått bort før det ble deres tur. Disse gamle menneskene var et ubestridelig bevis for at alderen, med dens begrensninger, ikke var til hinder for at man kunne more seg og ta del i tilværelsens omskiftelser. Flere av dem, aktive medlemmer av bevegelsen Gamlinger for fred, satte av fredagsformiddagene til gateprotester mot all verdens urett, især den nordamerikanske imperialismen, som de følte seg ansvarlige for. Aktivistene, blant dem en dame på hundre og ett år, møttes i et hjørne av bydelens torg, utenfor den lille politistasjonen, med stokkene, rullatorene og rullestolene, og viftet 9

med plakater mot krigen og den globale oppvarmingen, mens folk støttet dem ved å tute fra bilene eller skrive under på oppropene som de oppbrakte oldeforeldrene la frem. Ved mer enn én anledning hadde de opprørske menneskene vært på TV, mens politiet dummet seg ut og truet med å spre dem med tåregass, men aldri gjorde alvor av det. Dypt beveget hadde Hans Voigt vist Irina en minneplakett som var satt opp i parken, til ære for en musiker på nittisju år, som døde i 2006 med støvlene på og midt i solsteken, etter å ha fått et akutt hjerneslag mens han protesterte mot krigen i Irak.

Irina var oppvokst i en landsby i Moldova, der det ikke bodde annet enn gamle og barn. Alle manglet tenner, de eldste fordi de hadde mistet dem etter lang tids bruk, og de yngste fordi de var i ferd med å skifte melketennene. Hun tenkte på besteforeldrene sine, og som så mange andre ganger de siste årene angret hun på at hun hadde reist fra dem. På Lark House fikk hun anledning til å gi andre det hun ikke hadde kunnet gi til dem, og med det forsettet innstilte hun seg på å ta seg av dem hun hadde ansvar for. Snart hadde hun vunnet alles hjerte, og likeså flere på første avdeling, de som greide seg selv.

Fra første stund ble hun spesielt oppmerksom på Alma Belasco. Hun skilte seg ut blant de andre kvinnene ved sin aristokratiske fremtoning og det magnetfeltet som isolerte henne fra andre vanlige dødelige. Lupita Farías hevdet at Alma ikke passet inn på Lark House, ikke kom til å bli der særlig lenge, og den sjåføren som hadde kjørt henne dit i en Mercedes-Benz, ville hvert øyeblikk komme og hente henne.

Men månedene gikk uten at dette skjedde. Irina innskrenket seg til å iaktta henne på avstand, for Hans Voigt hadde gitt henne beskjed om å konsentrere seg om forpliktelsene overfor folk på annen og tredje avdeling, uten å la seg avlede av dem som greide seg selv. Hun hadde nok å gjøre med å ta seg av klientene sine – de ble ikke kalt pasienter – og lære seg detaljene i 10

den nye jobben. Som en del av opplæringen måtte hun se nærmere på videoene fra den siste tidens begravelser: en buddhistisk jødinne og en angrende agnostiker. Alma Belasco for sin del ville ikke ha festet seg ved Irina hvis ikke omstendighetene en kort stund hadde gjort henne til den mest omstridte personen ved anstalten.

11

FRANSKMANNEN

På Lark House, der det var et deprimerende flertall av kvinner, ble Jacques Devine betraktet som den store stjernen, den eneste gentleman blant de tjueåtte mannfolkene ved etablissementet. De kalte ham franskmannen, ikke fordi han var født i Frankrike, men på grunn av hans utsøkte belevenhet – han lot alltid damene gå først, trakk ut stolen for dem og gikk aldri med buksesmekken åpen – og fordi han kunne danse, på tross av den avstivede ryggen. Han var rank i en alder av nitti år, takket være stenger, skruer og muttere i ryggraden. Han hadde noe igjen av det krøllete håret, og kunne spille kort og jukset som bare det. Kroppen var det ikke noe galt med, bortsett fra den sedvanlige leddgikten, det høye blodtrykket og den uunngåelige tunghørtheten som fulgte med alderen, ellers var han ganske klar, men ikke såpass at han husket om han hadde spist lunsj. Derfor var han på andre avdeling, der han fikk nødvendig hjelp. Han var kommet til Lark House med den tredje konen sin, som bare rakk å leve i tre uker før hun forulykket, overkjørt på gaten av en uoppmerksom syklist.

Franskmannens dag begynte tidlig: Han dusjet, kledde på seg og barberte seg med hjelp av Jean Daniel, en haitiansk sykepleier, skrådde over parkeringsplassen støttet til stokken sin, fulgte syklistene nøye med blikket og gikk på Starbucks på hjørnet for å drikke den første av sine fem daglige kaffekopper. Han hadde skilt seg én gang, var blitt enkemann to ganger, 12

og det hadde aldri manglet på kjærester som han forførte med tryllekunster. En gang for ikke så lenge siden hadde han regnet ut at han hadde forelsket seg sekstisju ganger. Han skrev det opp i notisboken sin for ikke å glemme tallet, ettersom ansiktene og navnene til de heldige var i ferd med å bli utvisket.

Han hadde flere barn som han vedkjente seg, og et annet som skyldtes et eventyr han hadde hatt i smug med en kvinne med et navn han ikke husket, foruten nevøer og nieser, samtlige noen utakknemlige krek som bare talte dagene til han skulle vandre, så de kunne arve ham. Det het seg at han hadde en liten formue som han hadde lagt seg opp med stor dristighet og få skrupler. Han tilsto selv, uten snev av anger, at han hadde sittet en stund i fengsel, hvor han hadde fått seg noen tatoveringer som en annen sjørøver på armene, som på grunn av dvaskheten, leverflekkene og rynkene var utvisket, og han tjente anselige beløp på å spekulere med vaktmennenes sparepenger.

På tross av oppvartningen fra flere damer på Lark House, som ga ham lite spillerom for amorøse krumspring, forelsket Jacques Devine seg i Irina Bazili allerede den første gangen han så henne komme gående med skriveunderlaget sitt og den spretne baken. Jenta hadde ikke en eneste dråpe karibisk blod i årene, og derfor var denne mulattrumpa et naturens under, forsikret mannen etter å ha tatt sin første martini, forbløffet over at ingen andre hadde lagt merke til det. Han hadde tilbrakt sine beste år med å drive forretninger mellom Puerto Rico og Venezuela, hvor han fikk en forkjærlighet for å bedømme kvinner bakfra. Disse praktfulle skinkene hadde for alltid festet seg til netthinnene hans. Han drømte om dem, så dem for seg alle steder, selv på et så uegnet sted som Lark House og på en kvinne så tynn som Irina. Hans gammelmannsliv, uten fremtidsplaner eller ambisjoner, ble med ett fylt av denne sene og altoppslukende kjærligheten, som snudde de 13

fredsommelige rutinene hans på hodet. Kort tid etter at han ble kjent med henne, tilkjennega han sin entusiasme med en skarabé av topas og briljanter, et av de få smykkene etter hans avdøde ektefeller, noe han hadde greid å redde fra rovgriske etterkommere. Irina ville ikke ta imot den, men det at hun betakket seg, sendte den forelskede mannens blodtrykk rett til værs, og hun måtte selv være hos ham på legevakten hele natten. Jacques Devine fikk en intravenøs injeksjon rett i en vene, og med sukk og bebreidelser blottstilte han sine uegennyttige og platoniske følelser. Han ville bare ha hennes selskap, fryde seg ved synet av hennes ungdom og skjønnhet, høre den klare stemmen hennes, forestille seg at også hun elsket ham, om så bare som en datter. Hun kunne også elske ham som en oldefar.

Neste ettermiddag, da Jacques Devine var tilbake på Lark House og nøt sin rituelle martini, fortalte Irina, med rødsprengte øyne og blå ringer under øynene etter den søvnløse natten, Lupita Farías alt om disse forviklingene.

– Det er ikke noe nytt, jenta mi. Det hender til stadighet at vi kommer overrumplende på beboerne i andres senger, ikke bare de gamle gubbene, men også damene. I mangel av menn må de stakkars kvinnene ta til takke med det som fins. Alle har behov for selskap.

– Når det gjelder Devine, dreier det seg om platonisk kjærlighet, Lupita.

– Jeg vet ikke hva det er for noe, men hvis det er det jeg innbiller meg, må du ikke tro noe på det. Franskmannen har et implantat i pikken, en plastpølse som kan blåses opp med en pumpe i ballene.

– Hva er det du sier, Lupita! lo Irina.

– Du hørte hva jeg sa. Jeg sverger på det. Jeg har ikke sett det selv, men franskmannen har demonstrert den for Jean Daniel. Ikke til å tro.

14

Den godeste Lupita tilføyde, til ære for Irina, hva hun hadde observert i løpet av alle de årene hun hadde jobbet på Lark House – at alder i seg selv ikke gjør noen bedre eller klokere, den bare fremhever det som hver enkelt alltid har vært.

– Den som er en gjerrigknark, blir ikke gavmild med årene, Irina, han blir bare gjerrigere. Devine har sikkert alltid vært en rundbrenner, derfor er han nå en slibrig gammel gubbe, fastslo hun.

Ettersom Irina ikke kunne levere tilbake skarabé-brosjen til beileren sin, tok hun den med seg til Hans Voigt, som opplyste at det var strengt forbudt å ta imot tips og gaver. Regelen gjaldt ikke eiendeler som Lark House mottok fra de døende, heller ikke donasjoner som ble gjort under bordet for å få en slektning plassert øverst på listen av ansøkere, men akkurat det snakket de ikke om. Bestyreren tok imot det skrekkelige topas-krypet for å levere det tilbake til dets rettmessige eier, som han sa, og imens puttet han det i en skrivebordsskuff.

En uke senere stakk Jacques Devine til Irina hundre og seksti dollar i tjuedollarsedler, og denne gangen gikk hun rett til Lupita Farías, som var tilhenger av enkle løsninger. Hun la dem tilbake i den sigarboksen der gentlemanen hadde kontantene sine, for hun var sikker på at han ikke husket at han hadde tatt dem ut, eller hvor mange penger han hadde. Slik løste Irina tipsproblemet, men ikke det med Jacques Devines lidenskapelige skriverier, hans invitasjoner til dyre restauranter, hans uendelige rekke med påskudd for å be henne med inn på rommet sitt for å fortelle om de overdrevne suksessene som han aldri hadde opplevd, og så til slutt frieriet. Franskmannen, som var så kyndig i forførelsens last, hadde vendt tilbake til puberteten, med dens smertelige sjenanse, og i stedet for å stå frem personlig overrakte han henne et fullt leselig brev, ettersom han hadde skrevet det på PC-en sin. Konvolutten inneholdt to sider der det myldret av utenomsnakk, metaforer 15

og gjentagelser, som kunne sammenfattes i noen få punkter: Irina hadde gitt ham nye krefter og ny livslyst, han kunne tilby henne en trivelig tilværelse, for eksempel i Florida, der solen alltid varmet, og når hun ble enke, ville hun være sikret økonomisk. Samme hvordan man så på forslaget, hadde hun alt å tjene på det, skrev han, ettersom aldersforskjellen talte til hennes fordel. Underskriften var bare kruseduller og kråketær. Denne gangen meldte hun ikke fra til bestyreren av frykt for å bli satt på porten, og lot brevet ligge ubesvart, i håp om at frieren skulle skyve tanken fra seg, men for én gangs skyld fungerte korttidshukommelsen hans. De lidenskapelige følelsene hadde forynget ham, så han fortsatte å sende henne stadig mer innstendige skriv, mens hun prøvde å holde seg unna ham og ba til den hellige Paraskeva om at den gamle mannen skulle rette oppmerksomheten mot de ti–tolv åttiårige damene som hadde lagt seg etter ham.

Situasjonen ble mer og mer oppstemt og ville etter hvert ikke latt seg skjule hvis ikke en uventet hendelse hadde gjort det forbi med Jacques Devine, og Irinas dilemma i samme slengen. Den uken hadde franskmannen et par ganger tatt seg en tur med taxi uten å komme med noen forklaring, noe som overhodet ikke lignet ham, for han hadde det med å gå seg bort på gaten. En av Irinas plikter var å ledsage ham, men han hadde sneket seg ut uten å si et ord om hva han skulle. Den andre turen måtte ha stilt hans utholdenhet på prøve, for da han kom tilbake til Lark House, var han så forkommen og skrøpelig at sjåføren nærmest måtte slå armene rundt ham og bære ham som en bylt inn i resepsjonen.

– Hva er det som har hendt, Devine? spurte resepsjonisten.

– Det vet jeg ikke, jeg var ikke der, svarte han.

Etter å ha undersøkt ham og konstatert at blodtrykket var normalt, mente vakthavende lege at det ikke hadde noen hensikt å sende ham på sykehuset igjen, og sa at han fikk holde 16

sengen et par dager, men han ga også Hans Voigt beskjed om at Jacques Devine ikke lenger var åndsfrisk nok til å bli værende på andre avdeling, det var på tide å overføre ham til tredje avdeling, hvor han til enhver tid kunne få hjelp. Dagen etter skulle bestyreren til å fortelle Devine om det nye opplegget, en oppgave som alltid ga ham en metallisk smak på tungen, for det var noe alle visste at tredje avdeling var Paradisets forværelse, derfra var det ingen vei tilbake, men han ble avbrutt av Jean Daniel, den haitianske assistenten, som var helt fra seg og opplyste at han hadde funnet Jacques Devine stiv og kald da han skulle hjelpe ham å kle på seg. Legen foreslo obduksjon, for da han undersøkte ham dagen før, hadde han ikke merket noe som skulle tilsi en så ubehagelig overraskelse, men Hans Voigt var imot det. Hva skulle det være godt for å vekke mistanke om noe så forutsigelig som at en nittiåring dør. En obduksjon kunne plette Lark Houses prikkfrie anseelse. Da Irina fikk høre om hva som var skjedd, gråt hun en god stund, for meget mot sin vilje var hun blitt glad i denne patetiske Romeo, men det var heller ikke til å unngå at hun følte en viss lettelse over å være kvitt ham, og skam over å føle seg lettet.

Franskmannens død samlet klubben av beundrerinner i en eneste felles enkesorg, men de ble ikke forunt trøsten med å arrangere en seremoni, for slektningene til den avdøde valgte den kjappe utveien å brenne hans jordiske levninger i hui og hast.

Mannen ville ha vært fort glemt, også av dem som hadde vært forelsket i ham, om det ikke hadde vært for at familien hans hadde utløst en storm. Ikke så lenge etter at asken hans var blitt spredt uten noe følelsesmessig om og men, konstaterte de formentlige arvingene at alt den gamle mannen eide, var blitt etterlatt til en viss Irina Bazili. Ifølge det korte notatet som fulgte med testamentet, hadde Irina fylt den siste fasen i hans lange liv med ømhet, og derfor hadde hun fortjent å 17

arve ham. Jacques Devines advokat opplyste at klienten hans hadde ringt og gitt beskjed om forandringene i testamentet, og siden hadde han troppet opp to ganger på kontoret for å gjennomgå papirene, og deretter for å undertegne i nærvær av en notar, og at han virket sikker i sin sak. Etterkommerne anklaget ledelsen ved Lark House for uaktsomhet når det gjaldt den gamle mannens sinnstilstand, og denne Irina Bazili for å ha rundlurt ham. De varslet at de aktet å bestride gyldigheten av testamentet, anmelde advokaten for inkompetanse, notaren for medskyldighet i en forbrytelse, og Lark House for tort og svie. Hans Voigt tok imot hele skokken av frustrerte slektninger med den sinnsro og høflighet som han hadde lagt seg til i løpet av alle de årene han hadde ledet institusjonen, men frådet av raseri innvendig. Han hadde ikke ventet seg den slags kjeltringstreker fra Irina Bazili, som han hadde trodd var ute av stand til å drepe en flue, men man lærer så lenge man lever, man kan ikke stole på noen. I en bisetning spurte han advokaten hvor mange penger det dreide seg om, og fikk høre at det var noen tørre jorder i New Mexico og aksjer i forskjellige firmaer, og hva de var verdt, ville vise seg. Beløpet i kontanter var ubetydelig.

Bestyreren ba om å få tjuefire timer på seg til å komme frem til en mindre kostbar løsning enn å gå rettens vei, og ga Irina brysk beskjed om å møte opp på kontoret. Han hadde tenkt å håndtere disse forviklingene med silkehansker. Det var ikke verdt å legge seg ut med denne jentungen, men straks han sto overfor henne, gikk han fra konseptene.

– Jeg skulle gjerne ha visst hvordan du greide å innynde deg hos den gubben! snerret han.

– Hvem er det du snakker om?

– Hva tror du? Franskmannen, så klart. Hvordan kunne dette skje rett foran nesen på meg?

– Unnskyld, når jeg ikke sa noe om det, var det fordi jeg 18

ikke ville bekymre deg, jeg trodde saken ville løse seg av seg selv.

– Jommen sa jeg løst seg! Hvordan skal jeg forklare det for familien?

– Det er ingen grunn til at de skal få vite om det. Gamle folk forelsker seg, vet du, men folk utenfra blir forskrekket.

– Har du ligget med Devine?

– Nei! Hvordan kan du tro noe sånt?

– Da skjønner jeg ingenting. Hvorfor gjorde han deg til sin enearving?

– Hva er det du sier?

Hans Voigt innså da forbløffet at Irina Bazili ikke hadde hatt noen anelse om mannens hensikter, og at hun var den som var mest overrasket over testamentet. Han skulle til å påpeke at det ville koste henne mye å innkassere noe som helst, for de lovlige arvingene ville kjempe til siste cent, men hun ga klar beskjed om at hun ikke ville ha noen ting, for det ville være penger hun hadde fått med urette, og det ville bety ulykke.

Jacques Devine var ikke riktig vel bevart, sa hun, som enhver på Lark House kunne bevitne. Det beste ville være å ordne opp uten oppstyr. Det skulle ikke mer til enn en demensdiagnose fra legen. Irina ble nødt til å gjenta det, for å få den forvirrede bestyreren til å forstå det.

Det hjalp ikke stort med forholdsreglene for å holde det hele hemmelig. Alle fikk greie på det, og over natten ble Irina Bazili den mest omstridte personen på anstalten, beundret av beboerne og kritisert av den latinamerikanske og haitianske betjeningen, for i deres øyne var det en synd å si nei takk til penger. «Ikke spytt etter himmelen, da faller den i hodet på deg,» mente Lupita Farías, og Irina fant ingen oversettelse til rumensk av dette kryptiske ordtaket. Bestyreren var så imponert over rausheten til en beskjeden innvandrer fra et land det var vanskelig å finne på kartet, at han ga henne fast anset19

telse, med førtitimers arbeidsuke og høyere lønn enn forgjengeren. Dessuten overtalte han etterkommerne etter Jacques Devine til å gi Irina to tusen dollar som bevis på sin takknemlighet. Det ble ikke noe av at Irina fikk det lovte beløpet, men siden hun var ute av stand til å forestille seg det, slo hun det fort fra seg.

20

ALMA BELASCO

Den fantastiske arven etter Jacques Devine medførte at Alma Belasco begynte å legge merke til Irina, og så snart alt folkesnakket hadde roet seg litt ned, tilkalte hun henne. Hun tok imot henne i det spartanske husværet sitt, installert med keiserlig verdighet i en aprikosfarget liten lenestol, med Neko, den tigerstripete katten sin, på fanget.

– Jeg kunne trenge en sekretær. Jeg vil at du skal jobbe for meg, sa hun bardus.

Det var ikke et forslag, det var en ordre. Ettersom Alma knapt nok gjengjeldte hilsenen hennes når de møttes i en korridor, kom det overrumplende på Irina. For øvrig levde omkring halvparten av beboerne ved anstalten på en beskjeden pensjon, som de noen ganger kompletterte med hjelp fra slektninger, så mange måtte derfor ta til takke med de tjenestene som ble tilbudt, ettersom selv en middag fort kunne kullkaste det trange budsjettet. Ingen kunne koste på seg en personlig assistent. Fattigdommens og ensomhetens spøkelse lusket alltid blant de gamle menneskene. Irina forklarte at hun hadde lite tid til overs, for etter arbeidstiden på Lark House jobbet hun på en kaffebar, og dessuten dro hun rundt til folk og vasket hundene deres.

– Hvordan foregår det med hundene? spurte Alma.

– Jeg har en partner som heter Tim og er naboen min i Berkeley. Tim har en kassevogn der han har installert to bade21

kar og en lang slange. Vi kjører hjem til hundene, jeg mener til hundeeierne, kobler til slangen og bader kundene, det vil si hundene, i gården eller på gaten. Vi renser også ørene og klipper neglene deres.

– På hundene? spurte Alma og prøvde å skjule smilet.

– Ja. – Hvor mye tjener du i timen?

– Tjuefem dollar per hund, men det deler jeg med Tim, det vil si, jeg får tolv femti.

– Jeg ansetter deg på prøve, lønnen er tretten dollar i timen, i tre måneder. Hvis jeg er fornøyd med arbeidet ditt, høyner jeg den til femten. Du skal jobbe for meg om ettermiddagen, når du er ferdig på Lark House, to timer daglig til å begynne med. Du kan godt få fleksitid, det kommer helt an på om jeg trenger deg og om du er ledig. Enig?

– Jeg kan godt slutte på kaffebaren, men ikke med hundene, for de kjenner meg og venter på meg.

Dermed var de enige, og det ble opptakten til en forbindelse som snart skulle bli til vennskap.

De første ukene i den nye jobben gikk Irina som på nåler og temmelig tafatt, for Alma Belasco viste seg å være en streng dame, krevende i småting og svevende i instruksene, men snart glemte hun å engste seg og gjorde seg uunnværlig, som hun for lengst var blitt på Lark House. Irina observerte Alma, fascinert som en zoolog, som om hun var en udødelig salamander.

Hun lignet ikke noen annen som Irina hadde kjent, og iallfall ikke noen av de gamle menneskene på annen og tredje avdeling. Hun voktet omhyggelig på sin egen selvstendighet, var blottet for sentimentalitet og ikke det minste opptatt av det materielle, hun virket fri for varme følelser, unntatt for barnebarnet Seth, og hun virket så selvsikker at hun ikke søkte støtte hos Gud eller hos den sukkersøte skinnhelligheten til noen av gjestene på Lark House, som regnet seg for åndfulle 22

og gikk omkring og forkynte ulike metoder for å nå opp til en høyere bevissthetstilstand. Alma hadde begge bena på jorden.

Irina antok at hennes hovmod var en måte å beskytte seg mot andres nysgjerrighet på, og hennes utvungenhet en form for eleganse som bare få kvinner kunne etterligne uten å virke sjuskete. Det hvite, strittende håret hadde hun klippet i uregelmessige tuster, som hun gredde med fingrene. Det eneste innslag av forfengelighet var den røde leppestiften og at hun brukte en herreparfyme som duftet av bergamott og appelsin.

Når hun gikk forbi, opphevet denne friske aromaen den svake lukten av desinfeksjonsmiddel, alderdom og iblant marihuana på Lark House. Hun hadde en kraftig nese, et stolt drag om munnen, var langlemmet og hadde slitne arbeidsnever. Hun hadde brune øyne, tykke mørke bryn og fiolette ringer under øynene, så det virket som om hun ikke fikk nok søvn, noe som brillene med sort innfatning ikke kunne skjule. Den gåtefulle utstrålingen sørget for at ingen kom henne for nær. Ingen av de ansatte henvendte seg til henne i det nedlatende tonefallet som de pleide å anlegge overfor de andre beboerne, og ingen kunne skryte av at de kjente henne, før Irina Bazili greide å innta privatlivets festningsverk.

Alma bodde sammen med katten sin i en leilighet med et minimum av møbler og personlige gjenstander, og kjørte den minste bilen som fantes på markedet, uten å bry seg det spor om trafikkreglene, som hun betraktet som valgfrie (det hørte til Irinas plikter å betale bøtene). Hun var høflig fordi gode manerer tilsa det, men de eneste vennene hun hadde fått på Lark House, var Victor, gartneren, som hun stadig jobbet sammen med i de opphøyde, innrammede bedene hvor de plantet grønnsaker og blomster, og så doktor Catherine Hope, som hun rett og slett ikke hadde kunnet motstå. Alma hadde leid et atelier i et skur som var oppdelt med skillevegger av tre, som hun delte med andre kunsthåndverkere. Hun malte på 23

silke, som hun hadde gjort i seksti år, men nå gjorde hun det ikke ut fra kunstnerisk skapertrang, men for ikke å dø av kjedsomhet før tiden. Hun tilbrakte flere timer i uken i atelieret sitt sammen med Kirsten, assistenten sin, som hadde Downs syndrom uten at det hindret henne i å skjøtte oppgavene sine.

Kirsten kjente fargekombinasjonene og redskapene som Alma brukte, gjorde stoffene klare, holdt orden i atelieret og vasket penslene. De to kvinnene arbeidet samstemt og trengte ikke mange ord for å forstå hverandre, men gjettet straks hva den andre ville. Da Alma begynte å bli skjelven og ikke lenger så stø på hånden, engasjerte hun et par studenter til å overføre til silken de tegningene hun gjorde på papir, mens den trofaste assistenten med en fangevokters mistenksomhet overvåket dem. Kirsten var den eneste som tillot seg å hilse på Alma med omfavnelser eller avbryte henne med kyss og slikking i ansiktet når hun fikk en innskytelse til å vise henne ømhet.

Uten at Alma egentlig hadde satt seg det fore, hadde hun skaffet seg et ry med sine kimonoer, tunikaer, tørklær og sjal med originale mønstre og dristige farger. Hun gikk ikke med dem selv, men kledde seg med vide bukser og linbluser som var sorte, hvite og grå, fattigfolks filler, ifølge Lupita Farías, som ikke hadde noen anelse om hva de fillene kostet. De malte stoffene hennes ble solgt i kunstgallerier til ublu priser, som skulle gå til Belasco-stiftelsen. Kolleksjonene hennes var inspirert av reisene hun hadde foretatt rundt omkring i verden – dyr fra Serengeti, osmansk keramikk, etiopiske skrifttegn, inkaenes hieroglyfer, greske basrelieffer – og hun skiftet dem ut når konkurrentene kopierte dem. Hun hadde nektet å selge merket sitt eller innlede et samarbeid med motedesignere.

Hvert originalutkast fra hennes hånd ble reprodusert i begrenset opplag, under hennes strenge tilsyn, og hver gang ble det håndsignert av henne. I sin glanstid hadde hun så mye som et halvt hundre personer som arbeidet for henne, og hun hadde 24

stått bak en betydelig produksjon på et stort industriområde sør for Market Street i San Francisco. Hun hadde aldri drevet med reklame, for hun hadde ikke hatt behov for å selge noe for å tjene til livets opphold, men navnet hennes var blitt en garanti for fullkommenhet og eksklusivitet. Da hun fylte sytti, bestemte hun seg for å skjære ned på produksjonen, noe som medførte et stort tap for Belasco-stiftelsen, som hadde gjort regning med disse inntektene.

Stiftelsen, som ble opprettet i 1955 av svigerfaren hennes, den legendariske Isaac Belasco, satset på å skape grønne soner i bydeler som var preget av mye uro. Dette initiativet hadde i første omgang hatt som målsetting å gjøre omgivelsene vakrere og mer bærekraftige, og legge forholdene til rette for fritidsaktiviteter, og det hadde i tillegg hatt uforutsette sosiale fordeler. Der det ble anlagt en hage, en park eller et torg, gikk kriminaliteten merkbart tilbake, ettersom de gjengene og dophuene som før kunne finne på å skjære strupen over på hverandre for en dose heroin eller en fotsbredd nytt territorium, nå møttes for å stelle den jordflekken som tilhørte dem.

Noen steder hadde de laget en piece på veggene, andre steder hadde de satt opp skulpturer eller klatrestativer for ungene, alle steder sørget akrobater og gatemusikanter for å more folk. Belasco-stiftelsen hadde i hver generasjon vært ledet av familiens første mannlige avkom, en stilltiende overenskomst som ikke engang kvinnebevegelsen hadde gjort noe forsøk på å endre, ettersom ingen av døtrene hadde tatt seg bryet med å sette spørsmålstegn ved den. En dag kom turen til Seth, oldebarnet til stifteren. Han skulle gjerne ha sagt fra seg den æren, men den var nå engang en del av slektsarven.

Alma Belasco var så vant til å være den som bestemte og samtidig holde en viss avstand, mens Irina var så vant til å lystre ordrer og opptre diskré at hadde det ikke vært for Seth Belasco, yndlingsbarnebarnet til Alma, ville de aldri ha 25

kommet hverandre noe nærmere. Seth hadde imidlertid satt seg fore å rive ned barrierene mellom dem. Seth hadde truffet Irina Bazili like etter at bestemoren slo seg ned på Lark House, og hadde straks falt for den unge jenta, selv om han aldri kunne ha sagt hvorfor. Tross navnet var det ingenting ved henne som minnet ham om de skjønnhetene fra Øst-Europa som det siste tiåret hadde inntatt nattklubbene, som før hadde vært mennenes enemerker, og modellbyråene. Irina var ikke høyvokst som en sjiraff, hadde ikke de mongolske kinnbena eller det dovne blikket til en odalisk. På avstand kunne man ha tatt henne for å være en sjuskete guttunge. Hun var nærmest gjennomsiktig, så oppsatt på å gjøre seg usynlig at man måtte se nøye etter før man la merke til henne. Det vide antrekket og ulluen som hun trakk helt ned over øyebrynene, gjorde henne heller ikke mer iøynefallende. Det som besnæret Seth, var hennes gåtefulle klokskap, det alveaktige, hjerteformede ansiktet, med en dyp grop på haken, de forskremte grønne øynene, den smale halsen, som fikk henne til å virke enda mer sårbar, og den hvite huden som skimret i mørket. De barnlige hendene og de nedbitte neglene gjorde også inntrykk på ham. Han følte en ukjent trang til å beskytte henne og overøse henne med små tjenester, en for ham helt ny og foruroligende opplevelse. Irina hadde så mange lag med klær utenpå hverandre at det var umulig å bedømme resten av henne, men noen måneder senere, da sommeren tvang henne til å legge av seg de slippoverne og vestene, viste det seg at hun var velskapt og tiltrekkende under sitt sjuskete ytre. Ulluen ble skiftet ut med fargeglade tørklær, som ikke helt dekket håret, slik at ansiktet ble innrammet av noen blonde, nesten hvite lokker.

Til å begynne med var bestemoren den eneste forbindelsen som Seth kunne knytte til jenta, ettersom han ikke kom noen vei med de sedvanlige metodene, men snart oppdaget han det skrevne ords uimotståelige makt. Han fortalte henne at han 26

med bestemorens hjelp hadde tenkt å gjenskape et halvt århundre av Belasco-familiens og San Franciscos historie, fra grunnleggelsen til dagen i dag. Helt fra femtenårsalderen hadde han hatt dette romanstoffet i tankene, en dundrende strøm av bilder, anekdoter, ideer, ord og atter ord som truet med å drukne ham om han ikke fikk den ned på papiret. Det var nok en overdrivelse. Strømmen var bare en liten sildrebekk, men Irina lot seg rive med til de grader at Seth ikke hadde noe valg, han måtte bare sette seg til å skrive. Når han var på besøk hos bestemoren, bidro hun med sine innslag fra familiens muntlige overleveringer, og i tillegg drev han research i bøker og på Internett og samlet fotografier og brev skrevet i forskjellige epoker. Slik sikret han seg Irinas beundring, men ikke Almas.

Bestemoren var kritisk og mente at han hadde storslagne ideer, men uryddige vaner, en livsfarlig kombinasjon for en forfatter. Hvis Seth hadde tatt seg tid til å tenke over det, ville han ha innrømmet at bestemoren og romanen var påskudd for å treffe Irina, denne lille skapningen som var revet ut av et nordisk eventyr og hadde dukket opp der man minst skulle vente det: i et geriatrisk pleiehjem. Men hvor lenge han enn hadde grublet, ville han ikke ha funnet noen forklaring på den uimotståelige dragningen som hun utøvde på ham, med den ynkelig spede benbygningen og den tuberkuløse blekheten, det stikk motsatte av hans idealkvinne. Han likte best sunne, glade, brune, ukompliserte jenter, slike som det hadde vrimlet av i California tidligere i livet hans. Dessuten var det som om hun ikke merket hvordan hun virket på ham, og behandlet ham med den litt åndsfraværende vennligheten som man ellers forbeholder andres kjæledyr. Irinas milde likegyldighet, som han en gang ville ha tatt som en utfordring, virket lammende og hensatte ham i en evig tilstand av sjenerthet.

Bestemoren ga seg til å grave i minnene for å hjelpe barnebarnet med den boken som han etter sigende hadde holdt 27

på med i et tiår, stadig hadde begynt på nytt og gitt opp. Det var et ambisiøst prosjekt, og ingen kunne vært mer kvalifisert til å hjelpe ham enn Alma, som hadde tid nok og ennå ikke hadde noen symptomer på senil demens. Alma tok med seg Irina til Belasco-familiens hjemsted i Sea Cliff, for å rote i kassene hun hadde stående, og som ingen hadde rørt siden hun flyttet ut. Det gamle værelset hennes var stengt. Ingen satte sine ben der annet enn for å gjøre rent. Alma hadde delt ut nesten alt hun eide: smykkene til svigerdatteren og datterdatteren, med unntak av et briljantarmbånd som hun hadde holdt av til Seths vordende kone, bøkene til sykehus og skoler, klærne og pelsene til veldedige organisasjoner, slikt som ingen i California våget å gå med av frykt for dyrebeskyttelsen, som ville ha angrepet henne med kniv på åpen gate. Andre ting hadde hun gitt bort til dem som ville ha dem, men hadde beholdt det eneste som virkelig betydde noe for henne: brev, dagbøker, avisutklipp, dokumenter og fotografier. «Jeg må se igjennom og ordne disse sakene, Irina, jeg vil ikke at noen skal rote i privatlivet mitt når jeg blir gammel.» Først hadde hun prøvd å gjøre det alene, men etter hvert skjønte hun at hun kunne stole på Irina, så hun overlot stadig nye oppgaver til henne. Til slutt tok jenta hånd om alt unntatt brevene i gule konvolutter, som pleide å komme en sjelden gang, og som Alma straks ryddet vekk. Hun hadde fått streng beskjed om å ligge unna dem.

Til barnebarnet sitt fortalte hun ett og ett minne, var gjerrig med dem for at han skulle være hekta så lenge som mulig, for hun var redd han skulle bli lei av å svinse rundt Irina, og at det stadig omtalte manuskriptet skulle bli lagt i skuffen og glemt bort, slik at hun fikk se mye mindre til den unge mannen. Irina måtte være til stede når hun møtte Seth, for ellers gjorde han ikke annet enn å vente på henne. Alma måtte trekke på smilebåndet ved tanken på hva familien ville ha sagt hvis Seth, 28

kronprinsen i Belasco-familien, slo seg sammen med en innvandrer som tjente pengene sine på å pleie gamle folk og vaske hunder. Selv syntes hun ikke det var så galt, for Irina var smartere enn de fleste spretne kjærestene til Seth, jenter som kom og gikk, men hun var jo bare en rå diamant som måtte slipes.

Alma hadde bestemt seg for å gi henne litt kulturell ferniss, tok henne med på konserter og i museer, ga henne voksenbøker som hun skulle lese i stedet for disse absurde mursteinene som handlet om fantasiverdener og overnaturlige skapninger, som hun var så glad i, og lærte henne skikk og bruk, som for eksempel hvordan hun skulle bruke bestikket ved matbordet.

Noe slikt hadde Irina åpenbart ikke fått med seg fra de bondske besteforeldrene sine i Moldova, ei heller fra den fordrukne moren i Texas, men hun var oppvakt og takknemlig. Det ville være lett å gjøre henne til en dame, noe som ville være en utspekulert måte å takke henne på, for at hun hadde lokket Seth til Lark House.

NØKKEN NATHAN HILL

Da Nathan Hill debuterte med Nøkken, høstet han strålende kritikker, og ble sammenliknet med episke fortellere som Jonathan Franzen, John Irving og Charles Dickens.

«...intensiteten i bildene, humoren, de poetiske passasjene og den treffsikre samfunnsanalysen gir boka et så stort trøkk at den fortjener en stor norsk leseskare. Også takket være den flytende oversettelsen til Vibeke Saugestad.»

CATHRINE KRØGER, DAGBLADET 30

PROLOG

SENSOMMER 1988

Dersom samuel hadde visst at moren skulle dra, ville han kanskje ha fulgt bedre med. Da ville han kanskje ha vært mer oppmerksom når hun snakket, holdt bedre øye med henne, skrevet ned det som var ekstra viktig. Kanskje kunne han ha oppført seg annerledes, sagt andre ting, vært en annen.

Et barn det var verdt å bli værende hos.

Men Samuel visste ikke at moren skulle dra. Visste ikke at hun hadde vært i gang med å dra i flere måneder allerede – stykkevis og i smug. Én etter én hadde hun fjernet gjenstander fra huset. En enkelt kjole fra skapet. Dernest et enslig bilde fra albumet. En gaffel fra skuffen med sølvtøy. Et teppe fra under senga. Hver uke tok hun noe nytt. En genser. Et par sko. Litt julepynt. En bok. Langsomt ble hennes nærvær i huset uttynnet.

Hun hadde holdt på i nesten et år da Samuel og faren hans begynte å fornemme noe, en form for ubalanse, en gåtefull og foruroligende og iblant endog illevarslende følelse av utarming. Den kom over dem til de underligste tider. De kikket på bokhylla og tenkte: Har vi ikke flere bøker enn det? De passerte vitrineskapet og følte med visshet at noe manglet. Men hva? De kunne ikke sette ord på den – denne sansbare omorganiseringen av livets små detaljer. De forsto ikke at grunnen til at de ikke lenger spiste måltider tilberedt i leirgryten, var at leirgryten ikke lenger befant seg i huset. Hvis bokhylla virket 31

glissen, var det fordi hun hadde ribbet den for poesi. Hvis vitrineskapet virket litt tomt, var det fordi to tallerkener, to skåler og en tekanne var fjernet fra samlingen.

De ble plyndret i sneglefart.

«Hadde vi ikke flere fotografier på den veggen?» sa faren til Samuel der han sto og myste ved foten av trappen. «Hang ikke det bildet fra Grand Canyon der?»

«Nei,» sa moren til Samuel. «Det pakket vi vekk.»

«Gjorde vi? Det kan jeg ikke huske.»

«Det var din avgjørelse.»

«Var det?» sa han forvirret. Han trodde det var begynt å rable for ham.

Flere år senere, i en biologitime på high school, hørte Samuel en historie om en bestemt afrikansk skilpaddeart som svømte tvers over havet for å legge eggene sine i Sør-Amerika.

Forskerne fant ingen grunn til den omfattende reisen. Hvorfor gjorde skilpaddene det? Den heteste teorien var at de hadde begynt å gjøre det for flere hundre millioner år siden da SørAmerika og Afrika ennå hang sammen. Den gangen var det kanskje bare en elv som skilte de to kontinentene, og skilpaddene la eggene sine på den motsatte bredden. Men så begynte kontinentene å gli fra hverandre, og elven videt seg ut med en tomme hvert år, noe som var umerkelig for skilpaddene. De fortsatte å dra til samme sted, til den motsatte bredden, ørlite grann lenger for hver generasjon, og etter hundre millioner år var elven blitt et hav, men likevel merket ikke skilpaddene noe til det.

Slik, avgjorde Samuel, var det moren forsvant. Slik dro hun sin vei – umerkelig, langsomt, bit for bit. Skavet små stykker av livet sitt til det eneste som gjensto å fjerne, var henne selv.

Den dagen hun forsvant, forlot hun huset med én eneste koffert.

32

DEL EN

PENSJONISTTERRORISTEN SENSOMMER 2011

33

1

overskriften dukker en ettermiddag opp på flere nyhetssider omtrent samtidig: Guvernør packer angrepet!

Like etter kommer TV-stasjonene på banen, avbryter programsendingen med siste nytt, der nyhetsankeret ser alvorlig inn i kamera og sier: «Vi har nettopp fått inn en melding fra Chicago om at guvernør Sheldon Packer er blitt utsatt for et angrep.» En stund er det alt man vet, at han er blitt angrepet.

Og i noen få fortumlende minutter sitter alle med de samme to spørsmålene på tunga: Er han død? Og: Fins det på video?

De første detaljene kommer fra reporterne på stedet, som ringer fra mobiler og settes rett på luften. De kan fortelle at Packer hadde talt under en kampanjemiddag på Chicago Hilton Hotel og etterpå var på vei med følge gjennom Grant Park da en person eller gruppe, midt i guvernørens overdrevent hjertelige håndhilsing og babykyssing og liknende typisk populistiske kampanjeknep, brøt seg løs fra mengden og gikk til angrep.

«Hva mener du med angrep?» spør nyhetsankeret. Han sitter i et studio med skinnende svarte gulv og rød, hvit og blå lyssetting. Ansiktet er glatt som kakeglasur. Bak ham sitter det folk ved skrivebord, tilsynelatende oppslukt i arbeid. Han sier: «Kan du beskrive angrepet?»

«Det eneste jeg kan si på det nåværende tidspunkt,» sier reporteren, «er at noe ble kastet.»

34

«Hva ble kastet?»

«Det er for øyeblikket uklart.»

«Ble guvernøren truffet? Er han skadet?»

«Jeg har inntrykk av at han ble truffet, ja.»

«Så du angriperne? Var de mange? Som kastet ting?»

«Det var svært kaotisk. Flere som ropte.»

«Og det som ble kastet, var det stort eller lite?»

«Lite nok til at det kunne kastes, får jeg vel si.»

«Var det større enn en baseball?»

«Nei, mindre.»

«På størrelse med en golfball?»

«Det stemmer nok bedre.»

«Var det skarpt? Tungt?»

«Det skjedde veldig fort, alt sammen.»

«Var det planlagt? En konspirasjon, kanskje?»

«Det er mange som stiller den slags spørsmål.»

Det blir lagd en logo: Terrorangrep i Chicago. Den kommer susende og blir stående og blafre like ved nyhetsankerets øre, som et flagg i vinden. De viser et kart over Grant Park på en diger TV med berøringsskjerm; dette er blitt daglig kost i moderne nyhetskringkasting: noen på TV som kommuniserer via en annen TV, som står foran denne TV-en og kontrollerer bildet ved å zoome inn og ut med fingrene i superhøy oppløsning. Det ser skikkelig kult ut, alt sammen.

Mens de venter på at det skal dukke opp ny informasjon, diskuterer de hvorvidt denne hendelsen kommer til å styrke eller svekke guvernørens sjanser i kampen om presidentkandidaturet. Styrke dem, avgjør de, ettersom han ikke er særlig kjent utover en tilhengerskare av konservative kristenfundamentalister som simpelthen elsket det han gjorde da han satt som guvernør i Wyoming, da han innførte totalforbud mot abort og krevde at de ti bud skulle framsies offentlig av både barn og lærere hver morgen før de sverget troskap til flag35

get, gjorde engelsk til det offisielle og eneste lovlige språket i Wyoming og fratok alle som ikke snakket engelsk flytende, retten til å eie eiendom. Pluss at han tillot våpen i alle statens viltreservater. Og utstedte en guvernørordre som sa at statlig lovgivning skulle fortrenge føderal lovgivning i ethvert tilfelle, et trekk som, ifølge grunnlovseksperter, var ensbetydende med en ordre om Wyomings løsrivelse fra USA. Han gikk med cowboystøvler. Han holdt pressekonferanser på kvegfarmen sin. Han hadde en ekte, ladet revolver dinglende i et lærhylster i beltet.

Mot slutten av sin ene embetsperiode erklærte han at han ikke kom til å stille til gjenvalg som guvernør fordi han heller ville satse nasjonalt, noe media naturligvis tolket som at han tok sikte på presidentkandidaturet. Han utviklet en form for predikant/cowboy-patos og en anti-elitistisk, populistisk plattform og fant et særlig lydhørt publikum blant konservative kroppsarbeidere som var blitt rammet av de rådende nedgangstidene. Han sammenliknet immigranter som tok amerikanernes jobber, med coyoter som drepte buskap, og hver gang han sa «coyoter», godtet han seg med ordet på sin aller bredeste dialekt. Han ga Washington en ekstra r: Warshington, og han var aldri sliten, men pumpa eller kjørt.

Tilhengerne hans sa at det var bare sånn vanlige folk fra Wyoming, folk fra grasrota, snakket.

Kritikere elsket å påpeke at hans merittliste som lovgiver i realiteten var lik null, da nesten ingen av hans initiativer i Wyoming hadde overlevd i rettssystemet. Ikke at det lot til å ha noen innvirkning på dem som fortsatte å betale 500 $ kuverten på kampanjemiddagene hans (som han for øvrig kalte «etegilder») eller 10 000 $ for et foredrag eller 30 $ for den innbundne utgaven av boka Med hjerte for Amerika, og fylte opp reservene hans, som nyhetene likte å kalle det, «muligens til bruk i en framtidig presidentkampanje».

36

Og nå er guvernøren blitt angrepet, skjønt ingen ser ut til å vite noe om hvordan han er blitt angrepet, hva han er blitt angrepet med, hvem som har angrepet ham, og om han er blitt skadet i angrepet. Nyhetsankrene spekulerer over den potensielle skaden ved å bli truffet rett i øyet av en klinkekule, eller noe liknende, i stor hastighet. De snakker om dette i godt og vel ti minutter, viser ved hjelp av diagrammer hvordan en liten masse som beveger seg i en hastighet på nærmere hundre kilometer i timen, kan penetrere hornhinnen. Da temaet begynner å bli uttværet, er det tid for reklame. De promoterer sin nye dokumentar om tiårsmarkeringen av 11. september: Terrorens dag, krigens tiår. De venter.

Så skjer det noe som redder nyhetene fra den hengemyra de har havnet i: Nyhetsankeret kommer til syne igjen og melder om at en tilskuer har foreviget hele det spektakulære opptrinnet på video og lagt det ut på nettet.

Og her er altså videoen som skal vises flere tusen ganger på TV de neste ukene, som skal få millioner av treff og bli det tredje mest sette klippet på internett denne måneden, nest etter den nye musikkvideoen til tenåringspopsensasjon Molly Millers låt «You Have Got to Represent» og en hjemmevideo av en smårolling som ler til han deiser i bakken. Dette er det som skjer: Videoen åpner med hvithet og vind, lyden av vind som stryker over en ubeskyttet mikrofon, deretter fomlende fingre som presses mot den og lager konkylieliknende svisjelyder idet kameraet tilpasser blenderåpningen til det klare dagslyset og hvitheten løser seg opp og blir til blå himmel, noe diffust og uskarpt grønt som formodentlig er gress, og man hører en stemme, en høy mannsstemme altfor nær mikrofonen: «Er den på? Jeg vet ikke om den er på.»

Bildet kommer i fokus akkurat idet mannen retter kameraet mot sine egne føtter. Han sier, irritert og opphisset: «Men 37

er det på, da? Hvordan kan du se det?» Så høres en kvinnestemme, roligere, melodiøs, fredelig, som sier: «Du ser bak.

Hva står det bak?» Hvorpå mannen hennes eller kjæresten eller hvem han nå er, som ikke greier å holde bildet i ro, sier: «Kan du ikke bare hjelpe meg?» på en aggressiv og anklagende måte som har til hensikt å formidle at ethvert problem han måtte ha med kameraet, er hennes ansvar. Hele tiden mens dette pågår, viser videoen et skjelvende, svimlende nærbilde av mannens sko. Polstrede hvite basketsko. De er ekstremt hvite, ser helt nye ut. Det later til at han står oppå et piknikbord.

«Hva står det bak?» spør kvinnen.

«Hvor? Hvor hen bak?»

«På skjermen.»

«Jeg skjønte det da,» sier han. «Men hvor på skjermen?»

«Nederst i høyre hjørne,» sier hun, fullstendig fattet. «Hva står det?»

«Det står bare R.» «Det betyr at det tar opp. Da er det på.»

«Noe så idiotisk,» sier han. «Hvorfor står det ikke bare On?» Bildet virrer fram og tilbake mellom skoene og noe som ser ut til å være en folkemengde et lite stykke unna.

«Der er’n! Se! Det er han! Der er’n!» roper mannen. Han peker kameraet rett fram, og idet han endelig greier å holde det i ro, kommer Sheldon Packer til syne, kanskje tretti meter unna, omgitt av kampanjemedarbeidere og sikkerhetsfolk.

Det er ikke mange mennesker der. Folk i forgrunnen blir med ett klar over at noe er i ferd med å skje, at det er en kjendis i nærheten. Kameramannen roper nå: «Guvernør! Guvernør!

Guvernør! Guvernør! Guvernør! Guvernør! Guvernør!»

Bildet begynner å riste igjen, antakelig fordi fyren vinker eller hopper eller begge deler.

«Hvordan zoomer du med denne greia?» sier han.

38

«Du trykker på ’zoom’,» sier kvinnen. Så begynner bildet å zoome inn, noe som skaper enda flere fokus- og eksponeringsrelaterte problemer. Den eneste grunnen til at opptaket i det hele tatt kan brukes på TV, er at mannen omsider rekker kameraet til partneren sin og sier: «Her, ta det du!» Så løper han bort for å håndhilse på guvernøren.

Senere skal alt dette kludderet redigeres bort av TV-stasjonene, slik at klippet som går i reprise hundrevis av ganger, begynner her, frosset, mens en liten, rød ring tegnes rundt en kvinne som sitter på en parkbenk på høyre side av skjermen. «Dette later til å være gjerningspersonen,» sier nyhetsankeret. Hun er hvithåret, sikkert seksti, og sitter og leser en bok, på ingen måte usedvanlig, som en statist i en film, en som fyller ut bildet. Hun har på seg en lyseblå skjorte over en singlet og svarte yoga-inspirerte tights. Det korte håret er rufsete og ligger som små pigger over pannen. Det er noe atletisk og kompakt ved henne – hun er tynn, men samtidig muskuløs. Hun ser seg om og skjønner hva som er i ferd med å skje. Hun ser guvernøren som nærmer seg, og hun lukker boka, reiser seg og blir stående og følge med. Helt i utkanten av bildet står hun og forsøker etter alt å dømme å bestemme seg for hva hun skal gjøre. Hun har hendene på hoftene.

Biter seg i kinnet. Det ser ut som om hun veier for og imot.

Spørsmålet posituren syns å stille, er: Skal jeg gjøre det?

Så begynner hun å gå, med raske skritt, mot guvernøren.

Hun har lagt fra seg boka på benken, og hun går, riktig langer ut, som forstadsboerne når de tar rundetider på kjøpesenteret.

Bare at hun har armene presset inn til siden og knyttede never.

Hun kommer nær nok guvernøren til at hun er i kasteavstand, og i selvsamme øyeblikk, som kallet, deler folkemengden seg, slik at vi fra vår videografs gunstige utsiktspunkt får en uhindret synslinje fra denne kvinnen til guvernøren. Kvinnen står på en grusgang, ser ned, bøyer knærne og plukker opp 39

en håndfull småstein. Bevæpnet med disse roper hun – og dette høres helt tydelig, ettersom vinden stilner akkurat da og mengden liksom tier, som om alle vet hva som skal skje og derfor gjør hva de kan for å få det med seg – hun roper: «Ditt svin!» Og så kaster hun steinene.

Først oppstår det ren forvirring idet folk snur seg for å se hvor ropene kommer fra, eller de krymper seg og rykker unna som om de er blitt truffet av steinene. Og så plukker kvinnen opp enda en håndfull grus som hun hiver, og plukker og hiver og plukker og hiver, som et barn i en betingelsesløs snøballkrig. Den vesle folkemengden dukker for ikke å bli truffet, og mødre skjermer barnas ansikter, og guvernøren knekker sammen, med en hånd over venstre øye. Og kvinnen fortsetter å kaste steiner helt til guvernørens sikkerhetsvakter når henne og legger henne i bakken. Eller de legger henne ikke i bakken, de snarere omfavner henne og synker sammen som utmattede brytere.

Og det er det. Hele videoen varer i mindre enn ett minutt.

Etter at den er kringkastet, får man umiddelbart tilgang til visse fakta. Kvinnens navn slippes: Faye Andresen-Anderson, som alle på nyhetene feilaktig uttaler «Anderson-Anderson», mens de trekker paralleller til andre beryktede dobbeltnavn, især Sirhan Sirhan. Man finner snart ut at hun er hjelpelærer ved en lokal barneskole, noe som gir vann på mølla til enkelte forståsegpåere som sier at det viser hvordan den radikale venstresiden har lyktes i å ta over den offentlige skolen. Overskriften oppdateres til: guvernør packer angrepet av lærer! i noe sånt som en time helt til noen finner et bilde som angivelig plasserer kvinnen i en demonstrasjon i 1968. På bildet sitter hun på en åpen plass sammen med tusenvis av andre, en veldig, utydelig folkemasse, hvorav flere holder hjemmelagde bannere eller skilt og én vifter høyt med et amerikansk flagg. Kvinnen ser søvnig på fotografen fra bak de digre, runde brillene. Hun 40

lener seg mot høyre som om hun støtter seg til noen like utenfor bildet. Til venstre for henne stirrer en kvinne med langt hår og militærjakke truende i kamera over sølvfargede pilotbriller.

Overskriften endres til guvernør packer angrepet av radikal sekstiåtter!

Og som om saken ikke er saftig nok som den er, skjer det to ting mot slutten av arbeidsdagen som sender den lukt opp i stratosfæren, matpausemessig. Først meldes det om at guvernør Packer har måttet hasteopereres på grunn av skadene på øyet. Så graver noen fram et bilde fra et politiregister som viser at kvinnen ble arrestert i 1968 – skjønt aldri tiltalt eller dømt – for prostitusjon.

Det blir ganske enkelt for mye. Hvordan skal én skarve overskrift kunne romme alle disse utrolige momentene? guvernør packer brutalt angrepet og blindet av radikal, prostituert hippielærer!

Den biten av videoen der guvernøren blir rammet, spilles om og om igjen på nyhetene. Den forstørres til den er aldeles pikselert og kornete i et iherdig forsøk på å vise alle det eksakte øyeblikket da et skarpt stykke grus skvetter inn i den høyre hornhinnen hans. Forståsegpåerne diskuterer hva som kan ligge bak angrepet, hvorvidt det representerer en trussel mot demokratiet. Noen kaller kvinnen en terrorist, andre sier at det viser hvor lavt den politiske debatten har sunket, mens andre igjen sier at guvernøren ba om det ved å være en så skruppelløs våpentilhenger. Det blir trukket paralleller til Weathermen og Black Panthers. National Rifle Association sier i en pressemelding at angrepet aldri ville ha skjedd dersom guvernør Packer hadde hatt revolveren sin på seg. Samtidig virker det ikke som om de som sitter og jobber ved skrivebordene i bakgrunnen, jobber noe mer eller mindre hardt enn de gjorde tidligere på dagen.

Det tar noe sånt som tre kvarter for en eller annen kvikk 41

tekstforfatter å komme på navnet «Pensjonistterroristen», som umiddelbart tas i bruk av alle TV-selskapene og innlemmes i de spesiallagde logoene deres.

Kvinnen selv sitter fengslet i sentrum og venter på å bli framstilt for retten og er ikke tilgjengelig for kommentarer.

Uten noen forklaring fra henne formes dagens hendelsesforløp ved at meninger og antakelser kombinert med noen få fakta kokes sammen til en urhistorie som fester seg i folks bevissthet: Kvinnen er en tidligere hippie og nåværende radikal liberaler som hater guvernøren så sterkt at hun har planlagt og utført et brutalt angrep på ham.

Det er likevel en åpenbar logisk brist i denne teorien, nemlig den at guvernørens tur gjennom parken var et spontant innfall som ikke engang sikkerhetsstaben hans kjente til. Ergo kunne ikke kvinnen ha visst at han skulle komme, og kunne heller ikke ha ventet i bakhold. Men denne inkonsekvensen drukner i de mer sensasjonspregede nyhetene og blir aldri nærmere belyst.

42

2

universitetslektor samuel anderson sitter i mørket på det lille kontoret sitt på universitetet. Ansiktet hans bader i det grå skinnet fra en dataskjerm. Persiennene er dratt ned over vinduene. Et håndkle tetter igjen sprekken under døra. Han har satt papirkurven ut i gangen så vaktmesteren ikke skal forstyrre ham på kveldsrunden sin. Han har hodetelefoner så ingen skal høre hva han driver med.

Han logger seg på. Han kommer til spillets velkomstside med det velkjente bildet av orker og alver i nærkamp. Han hører åpningsvignetten, tung hornmusikk, triumferende og djerv og krigersk. Han taster et passord som er både lengre og mer intrikat enn passordet til bankkontoen hans. Og så trer han inn i World of Elfscape, ikke som Samuel Anderson, amanuensis i engelsk, men som Dodger the Elven Thief, og følelsen han får, likner veldig på følelsen av å komme hjem.

Komme hjem etter en lang dag til noen som er glad for å se en, og det er denne følelsen som får ham til å logge på og spille mer enn førti timer i uka for å forberede seg til et plyndringsraid som dette, der han kommer sammen med de anonyme nettvennene sine og de sammen drar for å drepe noe stort og dødbringende.

I kveld er det en drage.

De logger seg på fra kjellere, arbeidsrom, halvmørke hybler, cellekontorer og lesesalsplasser, fra offentlige biblio43

teker, internater og gjesteværelser, fra laptoper på kjøkkenbord og maskiner som hveser varmt og knepper og spraker som om det stekes mat et sted langt der inne i plasttårnet. De setter på seg hodetelefonene, logger seg på og materialiserer seg i spillverdenen, og så er de samlet igjen, slik de har vært hver eneste onsdag og fredag og lørdag kveld de siste årene.

Nesten alle bor i Chicago eller like utenfor. Serveren de er tilknyttet – en av flere tusen på verdensbasis – befinner seg i et gammelt kjøttlager på sørsiden av byen; for å bedre responstiden kobler Elfscape deg alltid til den serveren som er nærmest der du bor. Så de er praktisk talt naboer, hele gjengen, selv om de aldri har truffet hverandre i virkeligheten.

«Yo, Dodger!» sier noen idet Samuel logger seg på.

Yo, skriver han tilbake. Han snakker aldri her inne. De tror han ikke snakker fordi han ikke har noen mikrofon.

Sannheten er at han har mikrofon, men han er redd for at om han snakker på disse raidene, så kan en kollega komme forbi ute i gangen og kanskje høre ham si noe om drager. Så klanen vet i grunnen ikke stort mer om ham enn at han aldri går glipp av et plyndringsraid, og at han har det med å skrive alle ord fullt ut, heller enn å bruke de innarbeidede internettforkortelsene. Han skriver «straks tilbake» i stedet for det mer vanlige «brb». Skriver at han ikke er ved maskinen, heller enn «afk». Det er ingen som helt vet hvorfor han insisterer på denne omvendte anakronismen. De tror navnet Dodger har noe med baseball å gjøre, men i virkeligheten er det en Dickens-referanse. Det at ingen tar referansen, får Samuel til å føle seg smart og overlegen, noe han trenger som motvekt til skammen over å tilbringe så mye tid på et spill som også spilles av tolvåringer.

Han prøver å minne seg selv på at det fins millioner av andre som også gjør dette. På alle kontinenter. Tjuefire timer om dagen. Til enhver tid er antallet mennesker som spiller 44

World of Elfscape, på størrelse med Paris’ befolkning, tenker han, noen ganger, når han liksom kjenner noe revne inni seg fordi dette er slik livet hans er blitt.

En av grunnene til at han aldri forteller noen i den virkelige verden at han spiller Elfscape, er at de kunne komme til å spørre hva som er poenget med spillet. Og hva kunne han si? Å slakte drager og drepe orker.

Eller du kan spille som ork, og da er poenget å slakte drager og drepe alver.

Men det er det, det er scenarioet, det grunnleggende premisset, denne elementære formen for yin og yang.

Han begynte som alv på level én og jobbet seg opp til level nitti, det tok omtrent ti måneder. På veien var han med på mange eventyr. Han reiste over hele kontinenter. Han møtte folk. Han fant skatter. Han fullførte quests. Så, på level nitti, fant han seg en klan og slo seg sammen med dem for å drepe drager og demoner og især orker. Han har drept utallige orker.

Og når han stikker en ork på et sårbart sted, i halsen eller hodet eller hjertet, blinker det CRITICAL HIT! på skjermen, og det kommer en liten lyd, et lite, orkete redselsskrik. Han er blitt helt avhengig av den lyden. Han lengter etter den. Hans rollefigur er i kategorien tyv, hvilket vil si at hans spesielle talenter er lommetyverier og bombemaking og usynlighet, og noe av det beste han vet, er å snike seg inn på orkenes territorium og plante dynamitt i veien så de skal ri over den og bli drept. Så plyndrer han fiendenes lik og tar våpenene deres og pengene og klærne og lar dem ligge nakne, nedkjempede og døde tilbake.

Hvorfor dette er blitt så besnærende, er han ikke helt sikker på.

I kveld er tjue alver rustet og pansret til kamp mot denne ene dragen, for det er en veldig stor drage. Med sylskarpe tenner. Pluss at den puster ild. Pluss at den er dekket av skjell 45

på tykkelse med blikkplater, noe de ser hvis de har bra nok grafikkort. Det kan virke som om dragen sover. Den ligger sammenkrøllet som en katt på gulvet i det magmatiske hiet sitt, som selvsagt er plassert inni en uthulet vulkan. Det er høyt under taket i hulen, plass nok til at dragen kan holde seg flygende i lengre perioder, for i kampens andre fase rømmer den opp i luften og sirkler over dem mens den skyter ildkuler mot hodet deres. Dette blir fjerde gang de prøver å drepe denne dragen; de har aldri kommet lenger enn til fase to. De vil drepe den fordi dragen vokter en hel haug med skatter og våpen og rustninger som befinner seg innerst i hiet, et bytte som vil komme godt med i krigen mot orkene. Årer av ildrød magma gløder like under den steinete grunnen. Den vil sprekke opp i kampens tredje og siste fase, men dit er de ikke kommet ennå, for de får bare ikke dreisen på det å smette unna disse ildkuletingestene.

«Har alle sett videoene jeg sendte?» spør anføreren deres, en alvekriger ved navn Pwnage. Flere avatarer nikker. Han har sendt dem videoer som viser hvordan de skal nedkjempe denne dragen. Det Pwnage ville at de skulle være oppmerksomme på, var fase to, der hemmeligheten er å holde seg i bevegelse og unngå å samle seg i klynger.

KOM IGJEN!!! skriver Axman. Avataren hans står for øyeblikket og tørrpuler en murvegg. Flere alver danser på stedet mens Pwnage gjennomgår kampen, igjen.

Samuel spiller Elfscape på kontormaskinen fordi det er raskere internettforbindelse her, noe som i alminnelighet kan øke damage per second i et raid som dette med inntil to prosent, med mindre det oppstår problemer med bredbåndskapasiteten, som når det er semesterregistrering. Han underviser i litteratur ved et lite universitet en times tid nordvest for Chicago, i en forstad der alle de store motorveiene deler seg og ender ved gigantiske varemagasiner og næringsparker og i trefilsveier 46

proppet med biler kjørt av foreldre som sender avkommet sitt til Samuels skole.

Avkom som Laura Pottsdam – blond, med antydning til fregner, sjuskete kledd i singleter påtrykt en eller annen logo og treningsshortser med diverse ord skrevet tvers over rumpa, hvis fordypningsfag er markedsføring og kommunikasjon og som, senest i dag, møtte opp til Samuels gruppetime i Innføring i litteratur, leverte et plagiert essay og dernest prompte spurte om hun kunne gå.

«Hvis vi skal ha prøve,» sa hun, «så blir jeg. Men hvis ikke er jeg virkelig nødt til å gå.»

«Har det skjedd noe?» sa han.

«Nei. Jeg vil bare ikke gå glipp av noen poeng. Skal vi gjøre noe i dag som gir poeng?»

«Vi skal diskutere det vi har lest. Det er informasjon du antakelig bør få med deg.»

«Men gir det poeng?»

«Nei, det gjør vel strengt tatt ikke det.»

«Da, så. Da er jeg nødt til å stikke.»

De holdt på med Hamlet, og Samuel visste av erfaring at dagen ville bli en prøvelse. Studentene ville være slitne, utmattet av alt det tunge språket. Han hadde gitt dem i oppgave å finne logiske feilslutninger i Hamlets tenkesett, noe selv Samuel måtte innrømme var en nokså håpløs øvelse. De ville spørre hvorfor de måtte gjøre det, lese dette gamle stykket.

De ville spørre: Når skal vi liksom få bruk for dette i virkeligheten?

Han så ikke fram til denne timen.

Det Samuel tenker på i slike stunder, er at han i sin tid var et nokså hett navn. Da han var tjuefire, fikk han trykket en av novellene sine i et magasin. Og ikke et hvilket som helst magasin, magasinet med stor M. Det var en ekstrautgave, viet unge litterære talenter. «Fem under tjuefem», kalte de det. «Den 47

neste generasjon viktige amerikanske forfattere.» Og han var en av dem. Det var det første han noen gang fikk utgitt.

Det var det eneste han noen gang fikk utgitt, viste det seg. De trykket et bilde av ham, biografiske opplysninger og den viktige litteraturen. Neste dag fikk han noe sånt som femti telefoner fra framstående forlagsfolk. De ville se mer av det han hadde skrevet. Han hadde ikke skrevet mer. De tok ingen notis av det. Han undertegnet en kontrakt og fikk betalt en masse penger for en bok han ennå ikke hadde skrevet. Dette var for ti år siden, før Amerika havnet i det sørgelige økonomiske uføret det befant seg i nå, før bank- og boligkrisen så å si la verdensøkonomien i grus. Iblant slår det Samuel at hans karriere har holdt omtrent samme kurs som verdensøkonomien: De gode tidene omkring sommeren 2001 virker nå, i ettertid, som en behagelig og eksentrisk dagdrøm.

KOM IGJEEEEEEEN!!! skriver Axman en gang til. Han har sluttet å tørrpule huleveggen og står nå og hopper på stedet hvil. Samuel tenker: niende klasse, tragisk mye kviser, hyperaktiv, dukker en dag antakelig opp hos meg i Innføring i litteratur.

«Hva syntes dere så om Hamlet?» hadde Samuel spurt gruppa etter at Laura hadde gått.

Stønn. Skuling. En fyr bakerst stakk begge hendene i været og viste fram to kjøttfulle nedadvendte tomler. «Den var teit,» sa han.

«Helt meningsløs,» mente en annen.

«For lang,» sa en tredje.

«Altfor lang.»

Samuel stilte studentene noen spørsmål han håpet skulle sparke i gang en diskusjon: Tror dere gjenferdet er virkelig, eller tror dere Hamlet hallusinerer? Hvorfor tror dere Gertrude giftet seg igjen så snart? Tror dere Claudius er en skurk, eller er Hamlet bare bitter? Og så videre. Ingenting.

48

Ingen reaksjon. De stirret tomt ned i fanget sitt, eller på datamaskinen. De stirrer alltid på datamaskinen. Samuel har ingen makt over maskinene, kan ikke skru dem av. Hvert eneste klasserom er utstyrt med en maskin ved hver pult, noe skolen skryter av i brosjyrene de sender ut til foreldrene: Nettilgang overalt på campus! Forbereder studentene på det tjueførste århundre! Likevel virker det på Samuel som om det eneste skolen forbereder dem på, er å sitte stille og late som om de jobber. Å simulere konsentrasjon når de i virkeligheten sjekker sportsresultater eller leser e-post eller ser på videoer eller bare sitter og halvdøser. Og ved nærmere ettertanke er dette kanskje den viktigste lærdommen skolen kan gi dem om amerikansk arbeidskultur: Hvordan sitte stille ved skrivebordet ditt og surfe på nettet uten å bli sprø.

«Hvor mange av dere har lest hele skuespillet?» sa Samuel, og av alle de tjuefem som befant seg i værelset, rakte bare fire stykker opp hånden. Og de gjorde det langsomt, blygt, flaue over å ha fullført den pålagte oppgaven. Resten stirret bebreidende på ham – foraktfullt, sammensunket, som for å meddele hvor inderlig de kjedet seg. Som om de klandret ham for sin egen apati. Om bare han ikke hadde gitt dem en så tåpelig oppgave, ville de ikke ha vært nødt til å gjøre den.

«Trekker,» sier Pwnage, som nå spurter mot dragen med en diger øks i hånden. Resten av klanen følger etter, med ville hyl for å etterlikne filmer de har sett om krigføring i middelalderen.

Pwnage, bør det kanskje nevnes, er et Elfscape-geni. En dataspillguru. Av de tjue alvene som er samlet i kveld, styres seks av ham. Han har en hel landsby med figurer til rådighet, et helt lite, selvforsynt mikrosamfunn, og han velger og vraker avhengig av hva slags kamp det er, og spiller med mange figurer samtidig, ved hjelp av en utrolig avansert teknikk som kalles multiboxing, og som krever flere maskiner koblet 49

sammen i et nettverk med én kommandosentral som han kontrollerer med manøvrer han programmerer ved hjelp av et keyboard og en femtenknappers spillmus. Pwnage vet alt som er å vite om dette spillet. Har assimilert Elfscapes hemmeligheter lik et tre som til slutt er blitt ett med gjerdet det vokser ved siden av. Han hugger orker ned for fote og setter ofte inn dødsstøtet med signaturreplikken: Trynet ditt er pwned, n00b!!!

I kampens første fase er det viktigste å passe seg for dragens hale, som veiver omkring og klasker i steingulvet. Så alle hakker løs på dragen og unngår halen i de få minuttene det tar å få dragens helse ned til seksti prosent, som er da den flyr opp i luften.

«Fase to,» sier Pwnage med rolig stemme som lyder robotaktig etter å ha blitt sendt over nettet. «Innkommende ild.

Styr unna.»

Så begynner ildkulene å hagle mot angriperne, og der det for mange av spillerne er en utfordring å skulle unngå ilden samtidig som de gjør sin plikt som dragedrepere, greier Pwnages figurer det lett, alle seks, de bare flytter seg et par klikk til venstre eller høyre så ilden bommer med noen få piksler.

Samuel forsøker å smette unna ilden, men det som opptar tankene hans aller mest akkurat nå, er prøven han ga gruppa i dag. Etter at Laura hadde gått og det kom for en dag at ingen hadde lest det de skulle, kom han i straffemodus. Han ba studentene skrive et sammendrag på 250 ord om Hamlets første akt. De stønnet. Han hadde ikke hatt planer om å teste dem, men noe ved Lauras holdning hadde gjort ham passiv-aggressiv. Dette var Innføring i litteratur, men hun brydde seg ikke filla om litteratur, bare om poeng. Det var ikke innholdet som betydde noe, men valutaen. Det minnet ham om en børsmegler som spekulerte i kaffe den ene dagen og boligobligasjoner den neste. Det var ikke viktig hva man handlet med, bare hva det var verdt. Sånn tenkte Laura, kun på sluttsummen, på 50

karakteren. Det var det eneste som betydde noe.

Samuel pleide å rette språkfeil i arbeidene deres – med rød penn, til og med. Han pleide å lære dem forskjellen på «lay» og «lie», når de skulle bruke «that» og «which», og hvordan «affect» skilte seg fra «effect», og at «then» var noe annet enn «than». Slike ting. Men så en dag sto han og fylte bensin på bensinstasjonen like utenfor campus – den heter EZ-Kum-In’n-Go – da han så på skiltet og tenkte: Hva er vitsen?

Altså, ærlig talt, hva skulle de med Hamlet?

Så han ga dem prøven og lot dem gå en halvtime før tiden.

Han var sliten. Sto foran den uinteresserte bermen og begynte å føle seg som Hamlet i første monolog: immateriell. Han ville forsvinne. Han ville at kjøttet skulle smelte og bli til dugg.

Dette hadde skjedd ofte i det siste: at han følte seg mindre enn kroppen sin, som om sjelen hans hadde krympet. Han la ikke lenger beslag på flyarmlener, var alltid den som trådte til side på fortauet.

At følelsen falt sammen med det siste søket etter bilder av Bethany på internett – vel, det var for innlysende til å se bort fra. Han tenker alltid på henne når han gjør noe som gir ham dårlig samvittighet, og den siste tiden har det nærmest vært konstant, da hele livet hans på en måte er blitt tilgrodd med tykke skorper av ugjennomtrengelig skyldfølelse. Bethany – hans største kjærlighet, hans største flause – som fremdeles bor i New York, så vidt han vet. En fiolinist som spiller på alle de store scenene, spiller inn soloalbum, reiser verden rundt på turné. Å google henne er som å åpne en diger kran inni ham.

Han vet ikke hvorfor han straffer seg selv på den måten, med noen måneders mellomrom, når han sitter til langt på natt og ser på bilder av en strålende Bethany i aftenkjoler, med fiolinen i hånden og digre rosebuketter i armene, omgitt av tilbedende fans i Paris, Melbourne, Moskva, London.

Hva ville hun synes om alt dette? Hun ville bli skuf51

fet, så klart. Hun ville tenke at Samuel ikke har vokst opp i det hele tatt – at han fremdeles er en liten gutt som spiller TV-spill i mørket. Fremdeles den gutten han var da hun møtte ham. Samuel tenker på Bethany slik andre mennesker kanskje tenker på Gud. Som i: Hvordan vil jeg dømmes av Gud? Samuel har samme innskytelse, bare at han har erstattet Gud med et annet stort savn: Bethany. Og noen ganger, hvis han tenker for mye på dette, er det som om han faller ned i et hull, som om han lever livet på armlengdes avstand, som om han ikke styrer sitt eget liv, men snarere bedømmer og evaluerer et liv som forunderlig nok – dessverre – tilfeldigvis er hans eget.

En av klankompisene banner, og han tas tilbake til spillet. Der dør alver på løpende bånd. Dragen brøler over hodet på dem idet angriperne fyrer av sine beste langdistansevåpen – piler og muskettkuler og kastekniver og noe som likner elektriske lyn som trollmennene skyter fra bare hendene.

«Pass deg, Dodger,» sier Pwnage, og Samuel ser at han er i ferd med å bli knust. Han dukker unna. Ildkulen lander like ved. Helsa hans synker nesten helt til bunns.

Takk, skriver Samuel.

Og jubler nå som dragen lander og fase tre begynner. De er bare noen få igjen av de opprinnelige tjue: Samuel og Axman og healeren og fire av Pwnages seks figurer. De har aldri før gjort det så bra mot denne dragen.

Fase tre likner fase én, bare at dragen nå beveger seg overalt og åpner årer med magma under gulvet og rister løs digre, dødelige stalaktitter fra huletaket. De fleste kampene mot Elfscapes bosser ender på denne måten. Det handler ikke så mye om teknikk, men om mønstergjenkjennelse og evnen til å gjøre flere ting på én gang: Greier du å unngå lavaen som spruter opp fra gulvet, og ikke bli truffet av steinene som faller fra taket, samtidig som du holder øye med dragehalen så du ikke står i veien for den, og fortsetter å fotfølge dragen rundt i 52

hiet og angripe den ved hjelp av en helt spesiell og komplisert titrinnsmanøver som gir maks dps, noe som må til for å få dragens helse ned til null før det er gått ti minutter og den gjør noe som kalles «grasserer», altså går fullstendig berserk og dreper alle som er til stede?

I kampens hete kjenner Samuel seg som oftest opprømt.

Men umiddelbart etterpå, selv om de har vunnet, kommer skuffelsen alltid veltende over ham fordi alle skattene de har vunnet, bare er liksomskatter, bare digitale data, og det er begrenset hvor mye alle våpnene og rustningene de har plyndret, vil gagne dem, for så fort flere begynner å slå denne dragen, vil utviklerne innføre et nytt vesen som det er enda vanskeligere å drepe, og som vokter en enda bedre skatt – en syklus som vil gjenta seg i det uendelige. Man kan aldri vinne. Det tar aldri slutt. Og noen ganger er det som om spillets meningsløshet åpenbarer seg i ett eneste glimt, sånn som akkurat nå, da han ser healeren forsøke å holde Pwnage i live og dragens helse sakte krype mot null og Pwnage roper: «Kjør på, kjør på!» og de er sekunder unna en episk seier, selv nå tenker Samuel at det eneste som egentlig skjer her, er at noen ensomme mennesker sitter og hamrer på tastaturene sine i mørket, sender elektriske signaler til en server for Chicago og omegn som sender dem små skyer med data tilbake. Alt annet – dragen og hiet og den flommende magmaen og alvene og sverdene og magien deres – det er rent skuebrød, bare en fasade.

Hva gjør jeg her? undrer han, selv idet han knuses av dragehalen og Axman spiddes av en fallende stalaktitt og healeren brennes til aske i en lavasprekk, så den eneste gjenværende alven er Pwnage, og den eneste måten de kan vinne på, er om Pwnage holder seg i live, og klanen jubler i headsetmikrofonene, og dragens helse synker til fire prosent, tre prosent, to prosent …

53

Selv nå, så nærme seieren, tenker Samuel: Hva er vitsen?

Hva er det jeg driver med?

Hva ville Bethany si?

54

Pocket!

DET STORE SVIKET B.A. PARIS

B.A. Paris er forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Bak lukkede dører, som er solgt i over en million eksemplarer. Det store sviket er en ny psykologisk krim som er umulig ü legge fra seg!

56

F R E D A G 1 7. J U L I

Det begynner å tordne idet vi tar farvel. Sommerferien står for døren, og alle har planer. Et høyt drønn får Connie til å skvette. John ler. Luften er lummer og klam.

«Du må skynde deg!» roper han.

Jeg vinker kjapt og løper mot bilen. Mobilen ringer akkurat idet jeg når frem. Den ligger i vesken, og det er bare så vidt jeg hører den. Ringetonen avslører at det er Matthew.

«Jeg er på vei,» sier jeg mens jeg famler etter dørhåndtaket i mørket. «Jeg setter meg inn i bilen nå.»

«Så tidlig?» sier han i den andre enden. «Jeg trodde du skulle til Connie etterpå.»

«Det var meningen, men jeg vet jo at du venter. Så da ble fristelsen for stor,» sier jeg ertende. Så slår det meg at han er veldig neddempet. «Er alt i orden?» spør jeg.

«Jo da, jeg har bare en sinnssyk migrene. Det begynte for en time siden og blir bare verre og verre. Det er derfor jeg ringer.

Er det greit om jeg går og legger meg?»

Jeg kjenner luftens trykk mot huden og tenker på stormen som nærmer seg. Det har ikke begynt å regne ennå, men magefølelsen sier meg at det kan bryte ut når som helst. «Så klart.

Har du tatt noe smertestillende?»

«Ja, men det virker ikke som det hjelper. Jeg lurer på om jeg skal legge meg på gjesterommet i tilfelle jeg sovner før du kommer. Så slipper jeg å bli vekket.»

57

«Smart tenkt.»

«Egentlig liker jeg ikke å legge meg før jeg vet at du er trygt hjemme igjen.»

Jeg må smile. «Jeg overlever. Det er bare snakk om førti minutter. Hvis jeg ikke tar snarveien gjennom skogen på Blackwater Lane, da.»

«Du kan bare våge!» Han hever stemmen, og jeg kan nesten fornemme hvordan en iling av smerte skyter gjennom hodet hans. «Au, det gjorde vondt,» sier han, og jeg skjærer en medfølende grimase. Han senker stemmen til et mer utholdelig nivå. «Lov meg at du ikke tar den veien, Cass. For det første liker jeg ikke at du kjører alene gjennom skogen i mørket, og dessuten blåser det opp til uvær.»

«Nei da, jeg skal ikke gjøre det,» sier jeg fort. Jeg setter meg inn bak rattet og slenger vesken i passasjersetet.

«Lover du?»

«Jeg lover.» Jeg vrir nøkkelen om i tenningen og skifter til første gir. Mobilen er glovarm der den ligger kilt mellom øret og skulderen.

«Kjør forsiktig,» sier han formanende.

«Det skal jeg. Elsker deg.»

«Elsker deg enda mer.»

Jeg legger mobilen i vesken og smiler av den insisterende tonen hans. De første tunge regndråpene slår mot frontruten idet jeg rygger ut av parkeringsluken. Nå begynner det, tenker jeg.

Da jeg svinger ut på tofeltsmotorveien, regner det allerede kraftig. Jeg havner bak en diger lastebil og blir nærmest blindet av den massive vannspruten fra hjulene dens.

Vindusviskerne mine er sjanseløse. Jeg gjør meg klar til å ta en forbikjøring, men så flerrer et lyn over himmelen og jeg teller langsomt inni meg. Det er en vane jeg har hatt siden jeg var barn. Jeg når bare til fire før rumlingen av torden kommer 58

rullende. Kanskje jeg burde ha blitt med de andre til Connie likevel. Jeg kunne ha latt meg underholde av vitsene og anekdotene til John mens vi ventet på at uværet skulle gi seg. Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker på blikket han sendte meg da jeg sa at jeg heller ville dra hjem. Det var klønete av meg å nevne Matthew. Jeg burde heller ha gjort som rektoren vår, Mary, og sagt at jeg var trett.

Nå fosser det virkelig ned, og trafikken i forbikjøringsfeltet senker farten betraktelig. Jeg føler meg veldig inneklemt i min vesle Mini, så jeg svinger tilbake over i det andre feltet igjen.

Jeg bøyer meg frem i setet og myser ut gjennom frontruten.

Det kunne gjerne ha vært mer futt i vindusviskerne. En lastebil kommer dundrende forbi, etterfulgt av enda en, som sporenstreks skjærer inn i feltet rett foran meg og tvinger meg til å bråbremse. Med ett føles det altfor risikabelt å kjøre på denne veien. Himmelen flerres av nok et lynglimt, og i lysskjæret får jeg øye på veiskiltet til Nook’s Corner, den vesle husklyngen der jeg bor. I lyset fra frontlyktene skinner det hvite skiltet med de svarte bokstavene som et forlokkende fyrtårn i mørket, og i siste liten, rett før det er for sent, faller jeg for fristelsen til å dreie rattet til venstre og svinge inn på snarveien som Matthew advarte meg mot å ta. Bak meg er det noen som tuter iltert i et bilhorn, og den skingrende lyden følger meg som et jærtegn ned den bekmørke veien som fører inn i skogen.

Selv med fjernlyset på er det vanskelig å se hvor veien går, og jeg angrer umiddelbart på at jeg forlot den tross alt godt opplyste hovedveien. Riktignok er dette en veldig pittoresk rute i dagslys – skogbunnen er overstrødd med blåklokker – men på en natt som denne endrer de brå svingene og dumpene karakter og blir forræderske. Jeg får en vond klump i magen ved tanken på veistykket som venter. Men jeg er bare et kvarters kjøretur hjemmefra. Hvis jeg holder tungen rett i munnen og ikke gjør noe overilet, er jeg der snart. Uvilkårlig presser jeg 59

likevel gasspedalen enda litt lenger inn.

Et uventet vindkast river gjennom skogen og er nær ved å løfte den vesle bilen. Mens jeg kjemper innbitt for å holde kjøretøyet på veien, kommer en dump jeg er helt uforberedt på.

I et par nervepirrende sekunder mister bilhjulene kontakten med bakken. Det er like grusomt som å kjøre berg og dalbane, og jeg kjenner smaken av magesyre i munnen. Så treffer hjulene asfaltdekket igjen med et klask, og vannet som spruter over frontruten, fratar meg sikten fullstendig i noen sekunder.

«Nei!» skriker jeg. Med et skjelvende rykk stanser bilen i vannet, som langsomt stiger rundt meg. Frykten for å bli sittende fast i skogen midt på natten pumper meg full av adrenalin, hvilket i sin tur bryter lammelsen og får meg til å handle.

Jeg drar i girspaken så hardt at det knaser, og gir full gass.

Motoren stønner motvillig, men så pløyer bilen seg gjennom vannet og opp av dumpen. Hjertet slår i takt med vindusviskerne, som sveiper som besatt over frontruten, og jeg bruker noen sekunder på å få igjen pusten. Men jeg våger ikke å kjøre inn til siden i tilfelle bilen nekter å starte igjen. Derfor kjører jeg bare videre, men mer forsiktig nå.

Noen minutter senere hopper jeg så høyt i setet av et nytt tordenbrak at rattet glipper ut av hendene mine. Bilen krenger faretruende over mot venstre mens jeg vrenger den inn på veien igjen. Hendene mine rister, og jeg begynner å frykte at jeg ikke skal komme helskinnet hjem. Jeg prøver å roe meg ned, men det føles som om jeg blir angrepet, ikke bare av været, men også av trærne som blir slynget frem og tilbake i en makaber dans. Det ser ut som de har lyst til å løfte bilen opp av veien og kaste den i været. Regnet hamrer mot taket, vinden får vinduene til å riste, vindusviskerne slår og slår, og det er nærmest umulig å konsentrere seg.

Nå venter et svingete parti, så jeg lener meg frem i setet og strammer grepet om rattet. Veien virker øde og forlatt, men 60

foran hver sving ber jeg en stille bønn om at det skal dukke opp et par røde baklykter som jeg kan legge meg bak og følge resten av veien ut av skogen. Jeg har lyst til å ringe Matthew bare for å høre stemmen hans og bli forsikret om at jeg ikke er alene i verden, for akkurat nå er det sånn det føles. Men jeg vil ikke vekke ham, ikke når han har migrene. Dessuten ville han bare bli sint om han hørte hvor jeg er.

Jeg har nesten begynt å tenke at denne turen aldri vil ta slutt da jeg får øye på baklyktene til en bil omtrent hundre meter lenger fremme. Lettet puster jeg ut og øker farten en smule. Jeg er så oppsatt på å ta igjen bilen at jeg ikke innser at den ikke beveger seg, ikke før jeg er nesten fremme og ser at bilen står litt keitete parkert i en veilomme. Innsikten kommer så bardus på meg at jeg bare så vidt rekker å svinge unna i tide. Med bare noen centimeters klaring glir jeg forbi høyresiden av støtfangeren dens, og jeg snur meg rasende mot sjåføren for å skjelle ham ut. Når han står så klønete parkert, burde han ha satt på varsellysene. En kvinne stirrer tilbake mot meg. I regnet er det vanskelig å skjelne ansiktstrekkene hennes.

Jeg tenker at hun må ha fått motorstopp og svinger inn til veiskulderen foran henne og stanser bilen, men lar motoren gå på tomgang. Jeg synes synd på henne som må forlate bilen i sånt vær, og mens jeg kikker i bakspeilet – ikke uten en viss skadefryd over at flere enn meg har vært dumme nok til å våge seg inn i skogen i full storm – forestiller jeg meg hvordan hun romsterer og leter etter en paraply. Ti lange sekunder går før jeg skjønner at hun ikke akter å forlate bilen, og med stigende irritasjon spør jeg meg om hun virkelig venter at jeg skal løpe bort til henne i det pøsende regnværet? Med mindre noe hindrer henne i å forlate bilen, da – men ville hun ikke i så fall blinke med lysene eller tute i hornet for å signalisere at hun behøver hjelp? Ingenting skjer, så jeg begynner å løsne sikkerhetsbeltet, uten å ta blikket fra bakspeilet. Selv om det er van61

skelig å se henne klart, er det noe urovekkende over hvordan hun bare sitter der med frontlyktene på, og med ett husker jeg alle historiene Rachel pleide å fortelle da vi var barn, om folk som stanser for å hjelpe en uheldig medtrafikant med motorstopp, bare for å oppleve at en medhjelper ligger på lur for å stjele bilen deres; eller om bilførere som forlater bilen for å hjelpe et såret rådyr i veien, bare for å bli overfalt av en bande som har lagt rådyret der for å lokke folk til å stoppe. Jeg skynder meg å feste sikkerhetsbeltet igjen. Jeg så ingen andre i bilen da jeg kjørte forbi, men det er ikke dermed sagt at ingen kan ligge på lur i baksetet. Klar til å kaste seg over meg.

Nok et lynglimt skjærer gjennom himmelen og forsvinner i skogen. Vinden øker på, og grener krafser mot passasjervinduet og får det til å høres ut som om noen vil inn. Det går kaldt nedover ryggen min. Jeg føler meg så utsatt at jeg slipper opp håndbrekket og triller noen meter fremover, bare for å gi inntrykk av at jeg kommer til å kjøre videre. Håpet er at det skal fremprovosere et signal fra kvinnen – hva som helst – om at hun ikke vil at jeg skal forlate henne. Men fortsatt skjer det ingenting. Motvillig stanser jeg bilen igjen. Det føles ikke riktig å bare etterlate henne her. På den andre siden har jeg ikke lyst til å utsette meg selv for fare. Når jeg tenker etter, virket hun ikke særlig oppskaket da jeg passerte henne. Hun verken vinket eller gjorde noe annet for å signalisere at hun trengte hjelp, så kanskje betyr det at noen – mannen hennes, eller en redningsbil – allerede er på vei. Hadde det vært jeg som fikk motorstopp, ville Matthew være den første jeg prøvde å få tak i, ikke en vilt fremmed bilist.

Mens jeg sitter og veier frem og tilbake, trapper regnet opp tempoet og trommer en frenetisk melding mot taket – kjør, kjør, kjør! Det er regnet som tar den endelige avgjørelsen. Jeg slipper opp bremsen og kjører videre så sakte jeg kan, for å gi henne en siste sjanse til å kalle meg tilbake. Men hun benytter 62

ikke anledningen.

Noen minutter senere er jeg ute av skogen og på vei hjem til det nydelige vesle huset mitt, med klatreroser over inngangsdøren og en vill og uflidd bakhage. Et SMS-signal fra mobilen indikerer at jeg har dekning igjen. Om lag halvannen kilometer lenger ned i veien svinger jeg inn i oppkjørselen vår og parkerer så nært huset som mulig. Jeg er glad for å være trygt hjemme igjen. Kvinnen i bilen plager meg fortsatt, og jeg lurer på om jeg burde kontakte politiet eller veipatruljen og fortelle at hun sitter der. Så husker jeg at jeg fikk en SMS på vei ut av skogen, og jeg fisker mobilen opp av vesken og ser på skjermen. Meldingen er fra Rachel.

Hei, håper du koste deg i kveld. Hopper i seng nå for jeg måtte rett på jobb fra flyplassen og kjenner meg nokså døgnvill. Ville bare høre om du fikk ordnet med gaven til Susie?

Ringer i morgen. Klem Jeg leser teksten og blir sittende og gruble. Hvorfor ville Rachel vite om jeg hadde kjøpt gaven til Susie? Jeg har hatt det så travelt med skoleavslutningen at jeg ikke har rukket å gjøre det ennå. Men festen er ikke før i morgen kveld, og jeg hadde tenkt å dra ned og kjøpe noe til henne på formiddagen.

Jeg leser meldingen en gang til og biter meg merke i at «gaven» står i bestemt form. Det later til at Rachel forventer at jeg skal kjøpe en gave fra oss to sammen.

Jeg tenker tilbake til sist vi møttes. Det var for omtrent to uker siden, dagen før hun fløy til New York. Hun arbeider som konsulent i den britiske avdelingen av Finchlakers, et amerikansk konsulentfirma, og må ofte reise til USA i forbindelse med jobben. Den kvelden var vi først på kino, og etter filmen gikk vi ut og tok en drink. Kanskje ba hun meg om å kjøpe noe til Susie fra henne da. Jeg legger hodet i bløt og prøver å huske hva vi eventuelt ble enige om å kjøpe. Det kan ha vært hva som helst – parfyme, et smykke, en bok – men 63

ingenting av det lyder kjent. Kan jeg ha glemt det? Noen urovekkende minner om mamma presser seg frem, men jeg skyver dem til side. Det er ikke det samme, sier jeg irritert til meg selv.

Jeg er ikke sånn. Jeg kommer på det i morgen.

Jeg stapper mobilen tilbake i vesken. Matthew har rett. Jeg trenger ferie. Hvis jeg bare kunne ligge og slappe av på en strand i et par uker, ville alt ordne seg. Og Matthew trenger ferie, han også. Vi har hatt det så travelt med å pusse opp huset at vi aldri fikk tatt noen bryllupsreise, og min siste ordentlige ferie, altså en ferie av det slaget hvor du ikke gjør annet enn å ligge i solen og suge til deg varmen, var dermed for atten år siden, før pappa døde. Siden ble økonomien rett og slett for trang for utskeielser, særlig da jeg måtte si fra meg jobben som lærer for å ta meg av mamma. Nettopp derfor ble jeg så lamslått da hun døde og det kom frem at hun slett ikke hadde vært noen fattig enke, men derimot ganske så velstående. Jeg kunne ikke fatte hvorfor hun hadde nøyd seg med et så spartansk liv når hun tross alt kunne ha unnet seg litt luksus. Jeg ble så rystet at jeg nesten ikke fikk med meg det advokaten sa, og da jeg endelig oppfattet hvor mye det dreide seg om, stirret jeg bare måpende på ham. Jeg hadde alltid trodd at pappa døde uten å etterlate seg noe som helst.

Et tordenbrak rykker meg tilbake til virkeligheten.

Tordenen er lenger unna nå. Jeg titter ut gjennom vinduet og lurer på om det er mulig å komme seg inn under vindfanget uten å bli våt. Jeg klemmer vesken mot brystet, åpner døren og løper med nøkkelen klar i hånden.

I entreen sparker jeg av meg skoene og lister meg opp trappen. Døren til gjesterommet er lukket, og jeg er veldig fristet til å åpne den på gløtt og se om Matthew sover. Men jeg tar ikke sjansen på å vekke ham og skynder meg i stedet å stelle meg for kvelden. Jeg sovner i samme øyeblikk som hodet treffer puten.

64

F R E D A G 1 7. J U L I

Neste morgen våkner jeg av at Matthew sitter på sengekanten med en kopp te i hånden.

«Hvor mye er klokken?» mumler jeg mens jeg strever med å åpne øynene i det skarpe sollyset som strømmer inn gjennom vinduet.

«Ni. Jeg har vært oppe siden sju.»

«Hvordan går det med migrenen?»

«Den er borte.» Det sandfargede håret hans får et gyllent skjær i sollyset. Jeg løfter en hånd og stryker fingrene gjennom den deilige, kraftige manken.

«Er den til meg?» spør jeg og kaster et forventningsfullt blikk på koppen.

«Selvfølgelig.»

Jeg karer meg opp i sittende stilling og lener hodet bakover mot putene. Fra radioen i første etasje lyder Lovely Day, som er den deiligste sangen jeg vet om, og med seks ferieuker liggende foran meg, føles livet bare herlig.

«Takk,» sier jeg og tar koppen ut av hånden hans. «Klarte du å sove?»

«Som en stein. Beklager at jeg ikke orket å vente oppe til du kom. Hvordan var hjemturen?»

«Helt grei. Men det tordnet og lynte masse. Og pøste ned.»

«Men nå er solen i alle fall tilbake igjen.» Han dulter forsiktig borti meg. «Gjør plass.» Jeg aker meg varsomt til side 65

for ikke å søle i sengen, og han klyver inn ved siden av meg.

Han løfter armen, og jeg legger meg til rette med hodet på skulderen hans. «De har funnet en død kvinne rett borti her,» sier han så lavt at jeg nesten ikke oppfatter det. «Det var på nyhetene nå nettopp.»

«Så forferdelig.» Jeg setter fra meg koppen på nattbordet og snur meg mot ham. «Hva mener du med rett borti her? I Browbury?»

Han stryker en hårlokk fra pannen min. Fingrene er myke.

«Nei, nærmere. Et sted på skogsveien mellom her og Castle Wells.»

«Hvilken vei?»

«Du vet, Blackwater Lane.» Han lener seg frem for å kysse meg, men jeg trekker meg unna.

«Gi deg, Matthew.» Jeg ser på ham. Hjertet flakser i brystet som en innesperret fugl mens jeg venter på at han skal flire og avsløre at han bare erter meg fordi han har skjønt hvilken vei jeg kom hjem i går. Men han ser bare bekymret på meg.

«Ja, det er forferdelig, ikke sant?»

Jeg stirrer på ham. «Mener du alvor?»

«Ja.» Han ser oppriktig forvirret ut. «Jeg dikter vel ikke opp noe sånt.»

«Men …» Med ett kjenner jeg meg dårlig. «Hvordan døde hun? Sa de noe mer?»

Han rister på hodet. «Nei, bare at hun ble funnet i bilen sin.»

Jeg snur meg vekk så han ikke skal se ansiktet mitt. Det kan ikke være den samme kvinnen, sier jeg til meg selv. Det kan ikke være henne.

Han legger armene rundt meg igjen, men jeg sier at jeg er nødt til å stå opp. «Jeg skal handle.»

«Hva trenger du?»

«Gave til Susie. Jeg har fortsatt ikke kjøpt noe til henne, 66

og festen er i kveld.» Jeg svinger bena over sengekanten og reiser meg.

«Det haster da vel ikke sånn?» innvender han. Men jeg har allerede plukket med meg mobilen og forlatt rommet.

Inne på badet låser jeg døren og skrur på dusjen i et forsøk på å overdøve den indre stemmen som forteller meg at den døde kvinnen er den samme som hun jeg kjørte forbi i natt.

En gruoppvekkende følelse av panikk fyller meg idet jeg setter meg på kanten av badekaret og logger meg inn på nettet for å lese nyheter. BBC har saken som hovedoppslag, men artikkelen inneholder nesten ingen informasjon. Det står bare at en kvinne er funnet død i bilen sin i nærheten av Browbury i Sussex. Funnet død. Betyr det at hun begikk selvmord? For en sjokkerende tanke.

Jeg vrir hjernen i et forsøk på å forstå hva som kan ha skjedd. Hvis det er snakk om samme kvinne, kan det tenkes at hun ikke hadde fått motorstopp, men hadde parkert i lommen med vilje fordi det var et avsidesliggende sted hvor hun kunne være uforstyrret. Det kunne forklare hvorfor hun ikke hadde blinket med lysene eller bedt om assistanse – og også hvorfor hun ikke hadde signalisert at jeg skulle stoppe da jeg møtte blikket hennes i sidevinduet, slik hun ganske sikkert ville ha gjort hvis hun hadde fått motorstopp. Jeg har en urolig fornemmelse i magen. Nå, med sollyset flommende inn gjennom vinduet, er det helt ubegripelig at jeg ikke gikk ut til henne og hørte om hun trengte hjelp. Hadde jeg gjort det, kunne alt ha utviklet seg annerledes. Det kan jo tenkes at hun bare ville ha sagt at alt var i orden, eller at hun lot som hun hadde fått motorstopp, men at noen var på vei for å hjelpe henne. Men i så fall ville jeg ha tilbudt meg å vente hos henne til vedkommende dukket opp. Og hvis hun da hadde insistert på at nei, jeg måtte bare kjøre videre, ville jeg ha begynt å ane uråd. Da ville jeg ha innledet en samtale med henne – og kanskje hun fortsatt ville 67

ha vært i live i dag. Og hadde jeg ikke egentlig bestemt meg for å gi noen beskjed om at hun befant seg der? Jo, men så ble jeg distrahert av meldingen fra Rachel og gaven jeg skulle ha kjøpt til Susie, og dermed glemte jeg alt om kvinnen i bilen.

«Skal du bruke lang tid der inne, søtnos?» Det er Matthew som snakker gjennom døren.

«Ferdig om et øyeblikk!» roper jeg over lyden av vann som fosser bortkastet ned i sluket.

«Da begynner jeg å lage frokost.»

Jeg vrenger av meg pysjen og går i dusjen. Vannet er varmt, men ikke varmt nok til å skylle vekk den brennende skyldfølelsen. Jeg skrubber meg febrilsk over hele kroppen og prøver ikke å se for meg hvordan kvinnen skrur lokket av et pilleglass og tømmer innholdet i hånden, for så å løfte hånden til munnen og svelge pillene med vann fra en flaske. Hva slags forferdelige opplevelser drev henne til å ville ta livet sitt? Og angret hun da det var for sent og hun allerede var i ferd med å dø? Tankene er i ferd med å ta en uutholdelig vending. Jeg skrur av vannet og går ut av dusjen. Den plutselige stillheten gjør meg nervøs, så jeg åpner radio-appen på mobilen i håp om å høre en glad og munter sang, hva som helst som kan lede tankene vekk fra kvinnen i bilen. «… en kvinne ble funnet død i bilen sin i Blackwater Lane i morges. Politiet etterforsker dødsfallet som mistenkelig.

Foreløpig er de tilbakeholdne med informasjon, men de oppfordrer alle som bor i området, om å være på vakt.»

Jeg er så sjokkert at jeg nesten får åndenød. Politiet etterforsker dødsfallet som mistenkelig. Setningen henger og dirrer i rommet. Er det ikke sånt de pleier å si når de tror at noen er myrdet? Med ett blir jeg redd. Jeg var jo der, på akkurat samme sted. Var morderen der samtidig som meg? Lå han skjult i buskaset og ventet på en anledning til å drepe noen?

Det svimler for meg når jeg tenker på at jeg selv kunne ha blitt 68

morderens offer. Jeg støtter meg til håndklestativet og tvinger meg til å puste roligere. Det var galskap av meg å kjøre den veien i går.

Inne på soverommet trekker jeg fort på meg en svart bomullskjole som ligger blant en haug klær på stolen. Allerede før jeg åpner kjøkkendøren, kjenner jeg lukten av stekte pølser og er på nippet til å kaste opp.

«Jeg tenkte det kunne passe med en real frokost for å feire at du har ferie,» sier Matthew. Han ser så overstrømmende glad ut at jeg presser frem et smil. Jeg vil ikke være en gledesdreper.

«Deilig.» Jeg vil så gjerne fortelle ham om det som skjedde i går kveld, og at mordofferet kunne ha vært meg, jeg ønsker å dele redselen min med ham, den er altfor stor for én person alene. Men hvis jeg avslører at jeg trosset advarselen hans og kjørte gjennom skogen, kommer han til å bli sint på meg. Det vil ikke hjelpe at jeg sitter uskadd her på kjøkkenet og ikke myrdet i bilen. Han kommer til å føle nøyaktig det samme som jeg, nemlig angst for hva som kunne ha skjedd, og sjokk over at jeg fant på å utsette meg for en sånn fare.

«Når skal du ut og handle, da?» spør han. Han har på seg grå T-skjorte og tynn bomullsshorts, og under alle andre omstendigheter ville jeg bare ha tenkt på hvor heldig jeg er som har ham. Men jeg orker nesten ikke å se på ham. Det føles som om hemmeligheten min står skrevet over hele kroppen med flammende bokstaver.

«Rett etter frokost.» Jeg ser ut gjennom vinduet og prøver å fokusere på den nydelige bakhagen, men tankene vender uavlatelig tilbake til i går kveld og det at jeg bare kjørte videre. Da jeg forlot kvinnen i bilen, var hun fortsatt i live.

«Skal Rachel være med?» Matthew bryter inn i tankerekken.

«Nei.» Men plutselig fortoner nettopp det seg som en super 69

idé, for da kan jeg fortelle henne om det som skjedde og dele fortvilelsen min. «Men det var faktisk en god idé. Jeg går og ringer henne.»

«Vær rask,» sier han. «Frokosten er nesten klar.»

«Det er gjort på ett minutt.»

Jeg går ut til fasttelefonen i entreen – vi har bare mobildekning i andre etasje – og slår nummeret til Rachel. Det tar en stund før hun endelig svarer, og da er stemmen grøtet av søvn.

«Jeg vekket deg visst,» sier jeg og får dårlig samvittighet idet jeg husker at hun kom hjem fra New York i går.

«Det føles som om det er midt på natten,» sier hun grettent.

«Hva er klokken?»

«Halv ti.»

«Da er det midt på natten. Fikk du meldingen min?»

Spørsmålet kommer overrumplende og jeg nøler. Jeg kjenner en gryende hodepine bak øynene. «Ja, men jeg har fortsatt ikke kjøpt noe til Susie.» «Å.»

«Jeg har hatt det veldig travelt,» sier jeg fort og kommer på at Rachel av en eller annen grunn har tenkt at vi skal gi noe sammen. «Jeg ville vente til i dag i tilfelle vi ombestemte oss med hensyn til hva vi skulle gi henne,» legger jeg til og håper at det vil lokke henne til å avsløre hva det var vi var blitt enige om.

«Hvorfor skulle vi det? Alle var jo enige om at forslaget ditt var det beste. Dessuten er festen i kveld, Cass!»

Ordet alle setter meg helt ut. «Jo, men man vet jo aldri,» sier jeg unnvikende. «Du har vel ikke lyst til å bli med og handle?»

«Jeg skulle gjerne ha gjort det, men jeg er helt døgnvill …»

«Men hva om jeg spanderer lunsj?»

Det blir stille et øyeblikk. «På Costello?»

«Avtale. Kan vi ikke møtes på kafeen i Fentons først, så 70

slenger jeg på en kaffe på kjøpet?»

Jeg hører et gjesp og raslende sengetøy. «Kan jeg få tenke litt på det?»

«Nei,» sier jeg bestemt. «Kom deg ut av sengen. Vi ses der.»

Jeg legger på og føler meg litt lettere til sinns. Gaven til Susie velger jeg foreløpig ikke å tenke på. I forhold til dagens nyheter fortoner den seg som en nokså uvesentlig ting å bekymre seg over.

Jeg går tilbake til kjøkkenet og setter meg til bords.

«Nå, hva sier du om dette?» sier Matthew og plasserer en tallerken pølser, bacon og egg foran meg med en feiende bevegelse.

Måltidet ser helt uoverkommelig ut, men jeg smiler entusiastisk. «Supert! Tusen takk!»

Han setter seg ved siden av meg og løfter bestikket.

«Hvordan er det med Rachel?»

«Bra. Hun blir med.» Jeg stirrer på tallerkenen og lurer på hvordan i all verden jeg skal få i meg all denne maten. Jeg tar et par munnfuller, men magen stritter imot, så jeg ender opp med å bare skyve resten av maten rundt på tallerkenen en stund. Til slutt kaster jeg inn håndkleet. «Jeg beklager, altså,» sier jeg og legger fra meg kniven og gaffelen. «Men jeg er fortsatt stappmett etter middagen i går kveld.»

Han lener seg frem og spidder en pølse på gaffelen. «Synd å la det gå til spille,» sier han med et bredt glis.

«Bare forsyn deg.»

Han fester det blå blikket i meg. «Er alt i orden? Du virker litt stille.»

Jeg blunker raskt et par ganger og presser tilbake tårene som truer med å presse seg frem. «Jeg klarer ikke å la være å tenke på den kvinnen,» sier jeg. Det letter sånn å tillate seg å snakke om det, at ordene plutselig bare renner ut. «På radioen sa de at politiet etterforsker det som et mistenkelig dødsfall.»

71

Han tar en jafs av pølsen. «Det betyr at hun ble drept.»

«Gjør det?» spør jeg, selv om jeg jo vet det.

«Det er det de pleier å si før rettsmedisinerne har gjort seg ferdig. Herregud, det er jo helt forferdelig. Jeg skjønner bare ikke at hun ville risikere å kjøre den veien midt på natten. Hun visste jo så klart ikke at hun ville bli drept, men likevel, da.»

«Kanskje hun fikk motorstopp,» sier jeg og fletter fingrene inn i hverandre under bordplaten.

«Ja, det må hun jo ha fått. Hvorfor skulle hun ellers stanse på en så øde veistrekning? Stakkars dame, hun må ha vært helt fra seg av redsel. Det er ingen mobildekning inne i skogen, så hun ba sikkert om at noen skulle komme kjørende og hjelpe henne – og se hva som skjedde da noen endelig kom.»

Jeg gisper forskrekket. Det føles som om noen har helt en bøtte iskaldt vann over meg, og med ett innser jeg hvor skrekkelig galt jeg handlet. Jeg klarte jo å overbevise meg selv om at hun allerede hadde ringt etter hjelp – men samtidig visste jeg jo at det ikke var dekning der inne. Hvorfor gjorde jeg meg så blind? Hadde jeg glemt det? Eller var det noe jeg måtte fortelle meg selv for å kunne kjøre videre med god samvittighet? Vel, samvittigheten er langt fra god akkurat nå. Jeg overlot kvinnen til sin skjebne. Jeg lot henne sitte alene igjen og bli myrdet.

Jeg skyver stolen bakover. «Jeg bør komme meg av gårde,» sier jeg og gjør meg travel med å rydde vekk koppene våre mens jeg ber en stille bønn om at han ikke skal spørre om alt er i orden enda en gang. «Jeg vil ikke la Rachel vente.»

«Når har du avtalt å møte henne?»

«Elleve. Men du vet hvor travelt det er i byen på lørdager.»

«Hørte jeg deg si at dere skulle spise lunsj?»

«Ja.» Jeg kysser ham fort på kinnet. Alt jeg vil er å komme meg vekk. «Vi ses etterpå.»

Jeg henter vesken og bilnøklene fra entrébordet. Matthew følger meg til døren med et stykke toast i hånden.

72

«Du kunne vel ikke hente jakken min på renseriet mens du er i byen? Da kan jeg bruke den i kveld.»

«Klart det. Har du kvitteringen?»

«Ja, vent litt.» Han henter lommeboken og rekker meg en rosa papirlapp. «Jeg har betalt.»

Jeg slipper lappen ned i vesken og åpner døren. Sollyset flommer inn i entreen.

«Kjør forsiktig,» roper han da jeg setter meg inn i bilen.

«Det skal jeg. Elsker deg.»

«Elsker deg enda mer!» *

Det er allerede masse trafikk på veien inn til Browbury. Jeg trommer nervøst på rattet. Jeg var så oppsatt på å komme meg ut av huset at jeg ikke tenkte på hvordan det ville føles å sitte i bilen igjen, i det samme setet jeg satt i da jeg så kvinnen i den andre bilen. For å tvinge tankene i en annen retning, prøver jeg å komme på hva slags gave jeg kan ha foreslått til Susie. Hun har en administrativ stilling i det samme firmaet som Rachel jobber i. Jeg tipper at da Rachel sa at alle likte forslaget mitt, så snakket hun om jobbvennene deres. Sist jeg traff den gjengen, var for omtrent en måned siden, og jeg husker at Rachel benyttet anledningen til å snakke om bursdagsfesten til Susie siden hun ikke var med den kvelden. Kan det ha vært da jeg kom med forslag til gave?

Mirakuløst nok er det ledig parkeringsplass i en gate like ved kjøpesenteret Fentons. Jeg stikker rett opp i sjette etasje, til kafeen. Den er veldig full, men Rachel er allerede på plass.

Hun er lett å få øye på i den knallgule sommerkjolen. De mørke krøllene dingler over mobilskjermen. To kopper kaffe står klare på bordet foran henne, og med ett er jeg så takk73

nemlig over hvor godt hun alltid tar vare på meg. Hun er fem år eldre enn meg og er søsteren jeg aldri hadde. Mødrene våre var venninner. Faren til Rachel forlot dem kort tid etter at hun kom til verden, og siden arbeidet moren lange dager for å forsørge seg og datteren. Derfor tilbrakte Rachel mye av barndommen hjemme hos oss, faktisk så mye at foreldrene mine omtalte henne som sin andre datter. Da hun ble seksten, sluttet hun på skolen og begynte å jobbe for å avlaste moren, men hun fortsatte å komme på middag minst en gang i uken. Hun var særlig knyttet til pappa, og sørget nesten like mye som meg da han ble påkjørt og drept utenfor huset vårt. Og da mamma ble syk og ikke kunne overlates til seg selv, kom hun og satt hos henne en gang i uken så jeg fikk en mulighet til å handle.

«Tørst?» sier jeg i et dårlig forsøk på å være morsom. Jeg nikker mot de to koppene. Men ordene har en hul klang. Det føles som om alle stirrer på meg og vet at jeg så den drepte kvinnen i går kveld og ikke løftet en finger for å hjelpe henne.

Rachel spretter opp og klemmer meg. «Køen var så lang at det var like greit å bestille med en gang,» sa hun. «Jeg visste jo at du var på vei.»

«Ja, unnskyld. Det var mye trafikk. Takk for at du kom. Jeg setter virkelig pris på det.» Øynene hennes danser. «Du vet at jeg går over lik for en lunsj på Costello.»

Jeg setter meg overfor henne og tar en etterlengtet slurk kaffe.

«Var det hæla i taket i går?»

Jeg smiler, og noe av trykket letter. «Ikke det akkurat, men det var hyggelig.»

«Var deilige John med?»

«Så klart. Alle lærerne var med.»

Hun flirer. «Jeg burde ha stukket innom.»

«Han er altfor ung for deg,» sier jeg og ler. «Dessuten har 74

han dame.»

«Tenk at du kunne ha fått ham,» sukker hun. Jeg rister liksom-fortvilet på hodet. Hun har aldri skjønt hvordan jeg kunne velge Matthew fremfor John.

Rachel var helt fantastisk etter at mamma døde. Hun gjorde det til sin oppgave å få meg ut av huset, og begynte å slepe meg rundt med seg. Vennene hennes var stort sett kollegaer eller folk hun gikk på yoga med, og de første gangene jeg møtte dem, pleide de å spørre hvor jeg jobbet. Etter å ha brukt et par måneder på å forklare at jeg hadde sluttet som lærer for å ta meg av mamma, ble jeg en gang spurt om hvorfor jeg ikke gikk tilbake til lærergjerningen igjen nå da det ikke lenger var noe som hindret meg. Og plutselig var det ingenting jeg heller ville. Jeg orket ikke lenger å sitte hjemme og nyte friheten jeg ikke hadde kjent på flere år. Jeg ville ha et liv. Jeg ville ha livet til en 33-årig kvinne.

Jeg hadde flaks. Det var mangel på lærere i distriktet, så jeg ble sendt på oppfriskningskurs og tilbudt stilling som historielærer for en niendeklasse i Castle Wells. Jeg nøt å være i jobb igjen, og jeg ble håpløst smigret da John ba meg ut. Både blant lærerne og elevene var det mange som siklet etter John.

Og hadde han ikke vært en arbeidskamerat, ville jeg sannsynligvis ha takket ja. Men jeg takket nei, og da ble han bare enda mer oppsatt på å få lokket meg med ut. Han var så pågående at det var en lettelse da jeg endelig traff Matthew.

Jeg tar enda en slurk av kaffen. «Hvordan var USA?» «Utmattende. For mange møter, for mye mat.» Hun trekker en flat pakke ut av vesken og skyver den over bordet.

«Kjøkkenhåndkleet mitt!» sier jeg og tar det frem og bretter det ut. Håndkleet har et kart over New York på fremsiden.

Det er en privat spøk – hver gang Rachel reiser et sted med jobben eller på ferie, kjøper hun to like kjøkkenhåndklær, ett til meg og ett til henne. «Takk. Jeg håper du har det samme?»

75

«Selvfølgelig.» Med ett blir hun alvorlig. «Hørte du om den kvinnen som ble funnet død i bilen sin i natt, på skogsveien til Castle Wells?»

Jeg svelger fort, bretter kjøkkenhåndkleet først en og så to ganger og bøyer meg ned for å legge det i vesken. «Ja, Matthew fortalte meg om det. De sa det på nyhetene,» sier jeg med hodet under bordet.

Hun venter til jeg har rettet meg opp igjen. Så grøsser hun.

«Er det ikke grusomt? Politiet tror at hun fikk motorstopp.»

«Jaså?»

«Ja.» Hun skjærer en grimase. «Så fælt – tenk å få motorstopp på et så øde sted og midt i det uværet. Jeg orker ikke engang å tenke på det.»

Jeg er nær ved å fortelle henne alt, at jeg var der og så kvinnen i bilen. Men noe stopper meg. Det er for mange mennesker rundt oss, og Rachel er allerede følelsesmessig påvirket av det hun har hørt. Jeg er redd for at hun skal fordømme meg for at jeg ikke gjorde noe for å hjelpe kvinnen. «Ikke jeg heller,» sier jeg.

«Det hender vel at du tar den veien, ikke sant? Du kjørte ikke der i går kveld, da?»

«Nei, det ville aldri falle meg inn å ta den veien når jeg er alene i bilen.» Jeg kjenner at jeg rødmer og er sikker på at hun kommer til å se tvers gjennom løgnen.

Men hun fortsetter uanfektet: «Like greit, det. Det kunne ha vært deg.»

«Bortsett fra at jeg ikke ville ha fått motorstopp,» sier jeg.

Hun ler, og stemningen blir lettere. «Det kan du jo ikke vite! Dessuten er det ikke sikkert at hun fikk motorstopp. Det er bare spekulasjoner. Kanskje noen lot som de hadde fått problemer og vinket henne til siden. Man stopper jo når man ser at noen trenger hjelp, ikke sant?»

«Tja, gjør man egentlig det? På en øde landevei i full 76

storm?» Jeg vil så inderlig gjerne at svaret på det skal være nei.

«Da skal man være nokså samvittighetsløs, tenker jeg. Man kjører jo ikke bare videre. Folk flest ville i hvert fall ha gjort noe.»

Ordene treffer meg som knyttneveslag, og jeg får tårer i øynene. Skyldfølelsen er nesten uutholdelig. Jeg vil ikke at Rachel skal se hvor sterkt ordene rammer meg, så jeg senker hodet og fester blikket på vasen med oransje blomster som står mellom oss på bordet. Forskrekket oppdager jeg at blomstene blir uskarpe i konturene, og jeg skynder meg å romstere frem et lommetørkle fra håndvesken.

«Cass? Er det noe i veien?»

«Nei da, det går bra.»

«Det ser ikke sånn ut.»

Jeg hører bekymringen i stemmen hennes og pusser nesen for å kjøpe meg litt tid. Jeg har en overveldende trang til å betro meg til noen. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det, men jeg …» Jeg tier.

«Hva var det du ikke gjorde?» Rachel ser spørrende på meg.

Jeg åpner munnen for å fortelle sannheten, men så går det opp for meg at jeg nå ikke bare risikerer å utsette meg for hennes fordømmelse fordi jeg kjørte videre uten å spørre kvinnen om hun trengte hjelp, men at hun i tillegg vil skjønne at jeg løy da jeg sa at jeg ikke kjørte den veien hjem i går.

Jeg rister på hodet. «Nei, det er ingenting,» sier jeg tungt.

«Det er tydelig at det er noe. Bare si det, Cass.»

«Jeg kan ikke.»

«Hvorfor ikke?»

Jeg krøller sammen lommetørkleet mellom fingrene. «Fordi jeg skammer meg.»

«Skammer deg?»

«Ja.» 77

«Hva er det du skammer deg for?» Da jeg ikke svarer, sukker hun oppgitt. «Kom igjen, Cass, bare si det! Det kan da ikke være så ille!» Utålmodigheten hennes gjør meg bare enda mer nervøs, så jeg vrir hjernen for å finne på noe overbevisende å si.

«Jeg glemte det med Susie,» detter det ut av meg. Jeg forakter meg selv for for at jeg tyr til en så uvesentlig bagatell, sammenliknet med den kvinnens død. «Jeg glemte at jeg skulle kjøpe noe til henne.»

Hun ser uforstående på meg. «Glemte? Hva mener du?»

«Jeg husker bare ikke. Jeg husker ikke hva vi ble enige om å kjøpe til henne.»

Hun ser forundret på meg. «Men det var jo ditt forslag!

Du sa at siden Stephen skulle ta henne med til Venezia, kunne vi kjøpe noen lette kofferter til henne. Vi satt i baren ved Finchlakers,» sier hun hjelpsomt.

Det hun sier, ringer ingen bjelle, men jeg tillater meg å se lettet ut likevel. «Så klart! Nå husker jeg det – herregud, så dum jeg er! Jeg innbilte meg at det var parfyme eller noe.»

«Nei, vi har råd til en dyrere gave. Alle spyttet i tjue pund.

Du har hundre og seksti til sammen. Tok du med pengene?»

Hundre og seksti pund? Hvordan kan jeg ha glemt en sånn sum med penger? Jeg får lyst til å bryte sammen og innrømme alt, men nå er jeg så usikker på meg selv at jeg bare prøver å holde masken. «Jeg tar det på kortet.»

Hun gir meg et beroligende smil. «Ja, så fikk vi oppklart den lille misforståelsen, da. Nå må du drikke opp kaffen din før den blir kald.»

«Den er sikkert kald allerede – skal jeg hente påfyll?»

«Jeg gjør det. Bare sitt og hvil deg.»

Jeg ser etter henne mens hun stiller seg i køen foran kassen, og prøver å overse den ubehagelige følelsen i magen. Jeg klarte å unngå å fortelle at jeg hadde sett kvinnen i bilen, men skulle 78

gjerne ha unngått å måtte innrømme det med gaven. Rachel er ikke dum. Hun så hvordan mamma forvitret uke for uke, og jeg vil ikke at hun skal begynne å bekymre seg for at jeg er på vei ned den samme utforbakken. Det verste er at jeg overhodet ikke kan huske at jeg foreslo å kjøpe kofferter, eller hvor jeg kan ha lagt de hundre og seksti pundene … med mindre de ligger i den lille skuffen i skrivepulten, da. Pengene i seg selv bekymrer meg ikke; finner jeg dem ikke, er ikke det noe stort problem. Det skremmende er at jeg har glemt absolutt alt som har med gaven til Susie å gjøre.

Rachel kommer tilbake med kaffen.

«Kan jeg spørre deg om noe?» sier hun og setter seg.

«Fyr løs.»

«Det er bare det at det ikke likner deg å bli så stresset over noe så hverdagslig som å glemme å kjøpe en gave. Er det noe annet som plager deg? Er alt i orden mellom deg og Matthew?»

For n-te gang griper jeg meg i å ønske at Rachel og Matthew likte hverandre litt bedre. De prøver å skjule det, men det regjerer en konstant undertone av mistro mellom de to. Men rett skal være rett: Matthew misliker bare Rachel fordi hun ikke aksepterer ham. Når det gjelder Rachel, er saken derimot mer sammensatt. Hun har tilsynelatende ingen grunn til ikke å like Matthew, så noen ganger hører jeg en liten stemme i hodet som antyder at hun er sjalu på meg fordi jeg har en å dele livet med. Men sånn hater jeg å tenke, for innerst inne vet jeg at hun er glad på mine vegne.

«Jo da, alt er bra,» forsikrer jeg og prøver å tenke på noe annet enn kvelden i går. «Det var bare det med gaven.» Selv den lille setningen føles som et svik mot kvinnen i bilen.

«Tja, du var litt småfull den kvelden,» sier hun og smiler når hun tenker tilbake på det. «Matthew skulle jo plukke deg opp, og siden du ikke trengte å kjøre, helte du i deg en del vin.

79

Det forklarer kanskje hvorfor du glemte det.»

«Du har sikkert rett.»

«Ja, ja, drikk opp kaffen nå, så går vi og finner noe.»

Vi tømmer kaffekoppene og går ned i femte etasje. Vi bestemmer oss fort for et par lyseblå kofferter. På vei ut av butikken merker jeg at Rachel ser forskende på meg.

«Er du sikker på at du har lyst på den lunsjen? Det er greit for meg hvis du heller vil droppe den, altså.»

Og plutselig føles det litt voldsomt å skulle sitte og spise og prate om vær og vind mens jeg iherdig prøver å ikke si noe om kvinnen i bilen. «Vel, for å være helt ærlig, har jeg utrolig vondt i hodet – det ble visst litt mye festing i går. Er det greit om vi tar lunsjen til uken i stedet? Nå som jeg har ferie kan jeg komme til byen når som helst.»

«Klart det. Men du orker vel å komme på festen til Susie i kveld?»

«Selvfølgelig. Men kanskje du bør ta koffertene, bare for sikkerhets skyld?»

«Ikke noe stress. Hvor står bilen din?»

«Nederst i Storgaten.»

Hun nikker. «Jeg satte min i parkeringshuset, så da sier jeg ha det nå.»

Jeg peker på de to koffertene. «Får du med deg begge?»

«Du har vel ikke glemt at de er lette? Og blir de for tunge, finner jeg sikkert en hyggelig ung mann som kan hjelpe meg.»

Jeg gir henne en rask klem og skynder meg til bilen. Jeg vrir nøkkelen om i tenningen, klokkeslettet lyser opp på dashbordet, og jeg ser at klokka er 13.01. En del av meg – en nokså stor del, faktisk – vil helst slippe å høre på nyhetene på lokalradioen, men uten at jeg tenker over det, har jeg skrudd på radioen likevel.

Liket av en kvinne ble funnet i en bil på Blackwater Lane mellom Browbury og Castle Wells i natt. Kvinnen var brutalt 80

myrdet. Politiet ber alle som befant seg på den veien mellom 23.20 og 01.15 i natt om å melde seg så fort som mulig, eller om å melde fra hvis de kjenner noen som var der i nevnte tidsrom.

Jeg skrur av radioen. Hånden dirrer av nervøsitet. Brutalt myrdet. Ordene henger igjen i luften, og jeg blir så varm og kvalm at jeg må rulle ned vinduet for ikke å kveles. Kunne de ikke bare ha sagt myrdet? Var ikke myrdet ille nok i seg selv? En bil kjører opp ved siden av meg og føreren spør med en håndbevegelse om plassen blir ledig. Jeg rister på hodet, og han kjører videre. En liten stund senere kommer en ny bil og lurer på det samme, etterfulgt av enda en. Men jeg vil ikke kjøre, jeg vil bare sitte her til mordet ikke lenger har noen nyhetsverdi og alle har gått videre med livet sitt og glemt alt om kvinnen som ble brutalt myrdet.

Jeg vet at det er urimelig og dumt, men det føles som om det er min skyld at hun er død. Det svir i øynene. Jeg kan ikke se at denne skyldfølelsen noen gang skal gå over, og det å tilbringe resten av livet med dårlig samvittighet, føles som en urimelig høy pris å betale for et øyeblikks egoisme. Sannheten er likevel at hun kunne ha vært i live i dag om jeg bare hadde tatt meg bryderiet med å gå ut av bilen.

Jeg har en vond smak i munnen, et fysisk resultat av avskyen jeg føler for meg selv. Jeg kjører sakte hjemover for å utsette øyeblikket da jeg må ut av bilens trygge boble. Hjemme kommer jeg til å bli konfrontert med mordet hvor enn jeg snur meg: på tv, i avisene, på alles lepper; en konstant påminnelse om at jeg unnlot å hjelpe kvinnen i skogen.

Da jeg endelig er hjemme og klyver ut av bilen, kjenner jeg lukten av bråtebrann, en duft som frakter meg direkte tilbake til barndommen. Jeg lukker øynene, og i noen lykksalige sekunder er dette ikke lenger en varm, lys dag i juli, men en frisk og kjølig novemberkveld. Mamma og jeg sitter nederst i 81

hagen og spiser grillede pølser av et spidd mens pappa sender opp fyrverkeri. Jeg åpner øynene og ser at solen har forsvunnet bak en sky, som et sinnbilde på stemningen jeg selv er i. En hvilken som helst annen dag ville jeg ha gått rett ut til Matthew, men nå setter jeg i stedet kursen mot huset, glad for denne anledningen til å få litt mer tid for meg selv.

Noen minutter senere kommer han inn på kjøkkenet. «Jeg syntes jeg hørte bilen,» sier han. «Jeg ventet deg ikke hjem igjen så tidlig. Skulle dere ikke spise lunsj, da?»

«Jo, men vi bestemte oss for å droppe det.»

Han kommer bort og kysser meg på hodet. «Fint. Da kan du spise lunsj sammen med meg i stedet.»

«Det lukter bål av deg,» sier jeg og snuser inn lukten fra T-skjorten hans.

«Jeg tenkte jeg skulle få unna alle de grenene jeg sagde ned her om dagen. Flaks at de lå under en presenning, sånn som det pøste ned i natt, men de hadde uansett ikke egnet seg på peisen. Ville ha fylt huset med røyk.» Han legger armene rundt meg. «Du vet at du er kvinnen i mitt liv, ikke sant?» sier han mykt. Det var det han pleide å si til meg da vi ble sammen.

Jeg hadde vært ansatt på skolen et halvt års tid da jeg feiret bursdagen min på bar sammen med en gjeng kollegaer. Connie merket seg Matthew da vi kom inn gjennom døren. Han satt alene ved et bord og så ut som han ventet på noen, og Connie spøkte med at hvis damen hans ikke dukket opp, ville hun tilby seg selv som erstatning. Da det etter hvert ble innlysende at han kom til å bli sittende der alene, gikk hun bort og spurte om han ville slå seg sammen med oss. Hun var litt full på det tidspunktet.

«Jeg håpet egentlig det skulle gå upåaktet hen at jeg ble sviktet,» sa han spøkefullt mens Connie plasserte ham mellom seg og John. Dermed ble jeg sittende rett overfor ham, og hver gang han tittet på meg, hvilket han gjorde ganske ofte, kunne 82

jeg ikke unngå å legge merke til hvordan luggen falt ned i pannen hans, og hvor uvanlig blå øyne han hadde. Jeg forsøkte å ikke legge så mye i blikkene hans, og det var visst like greit, ettersom det var Connies nummer han hadde på mobilen sin da vi, noen flasker vin senere, reiste oss for å gå.

Noen dager senere kom Connie glisende bort til meg på personalrommet og fortalte at Matthew hadde ringt henne – og bedt om mobilnummeret mitt. Så jeg gikk med på at hun kunne gi ham det, og da han ringte, var han så nervøs og søt.

Og han sa: «Med en gang jeg så deg, skjønte jeg at du var kvinnen i mitt liv.»

Ganske snart etter at vi var blitt sammen innrømte han at han var steril. Hvis det betydde at jeg ikke kunne være sammen med ham, hadde han full forståelse for det, sa han.

Men på det tidspunktet var jeg allerede forelsket, og selv om det var et hardt slag, føltes det ikke som verdens undergang.

Da han senere fridde til meg, hadde vi allerede begynt å diskutere andre måter å få barn på og blitt enige om å undersøke det nærmere når vi hadde vært gift et års tid. Hvilket er omtrent nå. Og stort sett tenker jeg ikke på annet, men akkurat i dag virker det så fjernt at jeg ikke greier å forholde meg til det i det hele tatt.

Matthew holder fortsatt rundt meg. «Fikk du tak i det du trengte?» spør han.

«Ja, vi kjøpte noen kofferter til Susie.»

«Er alt i orden? Du virker litt nedfor.»

Med ett har jeg en overveldende trang til å være alene. «Jeg har litt vondt i hodet,» sier jeg og trekker meg unna. «Jeg tror jeg går og finner noe smertestillende.»

Jeg går opp på badet og skyller ned et par tabletter med vann rett fra kranen. Da jeg løfter hodet, blir jeg stående og studere meg selv i speilet. Engstelig speider jeg etter avslørende tegn på at ikke alt er som det skal være med meg. Men ingen83

ting tyder på at jeg er et annet menneske enn jeg var da jeg giftet meg med Matthew for et år siden. Det samme kastanjebrune håret, de samme blå øynene som stirrer tilbake mot meg.

Jeg vender mitt eget speilbilde ryggen og går inn på soverommet. Kleshaugen min er flyttet fra stolen og over på den nylig oppredde sengen, et forsiktig hint fra Matthew om at jeg bør rydde dem unna. Vanligvis ville det ha moret meg, men i dag er det bare irriterende. Blikket lander på bordet jeg arvet etter oldemor, og jeg kommer til å tenke på pengene Rachel snakket om, de hundre og seksti pundene vi hadde samlet inn til Susies gave. Hvis jeg virkelig fikk de pengene, så burde de ligge i skuffen. Det er der jeg legger ting jeg ikke vil miste. Jeg fyller lungene, og så låser jeg opp den vesle venstreskuffen og trekker den ut. Der ligger det en bunke krøllede sedler. Jeg teller dem, og det er nøyaktig ett hundre og seksti pund.

I soverommets lune trygghet går det opp for meg hvor alvorlig denne forglemmelsen egentlig er. Å glemme et navn eller et ansikt er ikke unormalt, men å glemme at man har foreslått en gave og samlet inn penger til den, det er noe annet.

«Du ser allerede bedre ut,» sier Matthew fra døren og får meg til å skvette. «Tok du en pille?»

Jeg skynder meg å dytte igjen skuffen. «Ja. Jeg føler meg mye bedre nå.»

«Fint.» Han smiler. «Jeg skal smøre meg en brødskive. Vil du ha? Jeg tenkte å ta en øl, også.»

Tanken på mat gjør meg fortsatt kvalm. «Nei, bare spis, du. Jeg tar meg noe litt senere. Nøyer meg med en kopp te så lenge.»

Jeg følger etter ham ned trappen og setter meg ved kjøkkenbordet. Han plasserer en tekopp foran meg, og jeg ser på mens han henter brød i skapet og et stykke cheddar fra kjøleskapet.

Kjapt smører han et par skiver, klapper dem sammen og spiser 84

uten å gidde å hente seg en tallerken.

«Det drapet er det eneste de har snakket om på radioen i formiddag,» sier han og søler masse smuler på gulvet. «Veien er avsperret, og politiet har mobilisert store styrker for å lete etter bevis. Det er helt sykt å tenke på at det foregår bare fem minutter unna!»

Jeg prøver å virke uanfektet mens jeg stirrer på de hvite smulene på terrakottaflisene på gulvet. De likner skipbrudne passasjerer uten redning i sikte. «Har de funnet ut noe om henne ennå?» spør jeg.

«Politiet vet hvem hun er, for de har snakket med de pårørende, men ingenting er offentliggjort ennå. Grusomt å tenke på hva de stakkars etterlatte gjennomgår akkurat nå. Men vet du hva som virkelig plager meg? Tanken på at det kunne ha vært deg, hvis du hadde vært dum nok til å kjøre den veien i går.»

Jeg reiser meg med tekoppen. «Jeg tror jeg går og legger meg litt nedpå.»

Han ser bekymret på meg. «Er du sikker på at alt er i orden?

Du ser ikke helt god ut. Skal vi droppe festen i kveld?»

Jeg smiler medfølende. Fest er ikke hans greie, han foretrekker middager med noen få, utvalgte venner. «Vi må gå.

Det er førtiårsdagen til Susie.»

«Selv om du fortsatt har hodepine?» Jeg skjønner hva motstanden hans egentlig bunner i, og sukker.

«Ja,» sier jeg bestemt. «Men slapp av, du er jo ikke nødt til å prate med Rachel.»

«Jeg har ikke noe imot å prate med henne, det er bare de avvisende blikkene hennes. Hun gir meg alltid en følelse av at jeg har gjort noe galt. Husket du forresten å hente jakken min?»

Hjertet synker ned i magen. «Nei, unnskyld, den glemte jeg.»

85

«Å. Nei vel, det går bra. Jeg kan sikkert ha på meg noe annet.»

«Unnskyld,» gjentar jeg og tenker på gaven og alt annet jeg har glemt i det siste. For bare noen uker siden ble Matthew tvunget til å komme meg til unnsetning da jeg sto i butikken med en full handlevogn og hadde lagt igjen lommeboken på kjøkkenbordet. En stund senere fant han en flaske melk der vaskemidlene står og vaskemiddel i kjøleskapet, og etter det måtte han ta imot en irritert telefon fra tannlegen fordi jeg hadde glemt en avtale. Hittil har han avfeid forglemmelsene med en latter og sagt at jeg sikkert bare har vært overbelastet med alt som måtte gjøres unna før skoleslutt. Men Susies gave er bare ett av flere nylige eksempler på hukommelsessvikt som Matthew ikke vet om. Jeg har kjørt av sted til skolen uten bøkene mine, glemt en frisøravtale og en lunsj jeg hadde avtalt med Rachel, og for en uke siden kjørte jeg fire mil til Castle Wells uten å oppdage at vesken lå igjen hjemme. Og det som gjør det hele ekstra vanskelig, er at selv om Matthew vet at mamma bare ble femtifem år gammel og at hun var ganske surrete mot slutten, har jeg latt være å fortelle ham hvordan hun var de siste tre årene hun levde, da hun var ute av stand til å vaske seg, kle på seg eller spise uten min hjelp. Han vet heller ikke at hun ble diagnostisert med demens allerede som førtifireåring. Da var hun bare ti år eldre enn jeg er nå. Jeg innbilte meg at han aldri ville ha vært dum nok til å gifte seg med meg hvis han visste at det var en viss mulighet for at jeg selv kunne ende opp med den diagnosen om en ti–tolv år.

I dag vet jeg selvfølgelig at han er villig til å ofre alt for meg, men det er for sent å åpne seg nå. Hvordan skulle jeg klare å innrømme at jeg har holdt så viktige ting tilbake for ham? Han var så åpen om sin manglende evne til å få barn, og jeg gjengjeldte åpenheten hans med fortielse. Jeg lot mine egoistiske bekymringer komme i veien for sannheten. Og det betaler jeg 86

prisen for nå, tenker jeg mens jeg legger meg ned på sengen.

Jeg prøver å slappe av, men minnene fra i natt kverner i hodet, som stillbilder fra en film. Jeg ser bilen som står parkert i veikanten, jeg ser meg selv svinge utenom, jeg ser meg selv idet jeg snur meg og ser på sjåføren. Og så ser jeg det utviskede kvinneansiktet som stirrer tilbake på meg gjennom vinduet. *

HJERTEKNUSER GEIR TANGEN

Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro. I et av Haugesunds finere villastrøk blir en ung jente funnet drept etter en fest. Nærmere undersøkelser avdekker et mye tyngre ungdomsmiljø enn noen hadde kunnet forestille seg …

88

HAUGALEITE, HAUGESUND

SØNDAG MORGEN, 1. MARS 2015

Alexander Hauge Gudmundsson prøvde å åpne øynene, men klarte ikke mer enn å myse. Det var søndag, siste dag i vinterferien, og kvelden i forveien hadde vært av det fuktige slaget.

Han lå i ei fremmed seng. Dyna som han krøp sammen under, var eksklusiv. Stor og fluffy, hvis han klemte på den og slapp, løftet den seg igjen. Rommet var helhvitt, foruten mørkebrune takbjelker og et brunt klesskap ved siden av ham. Sikkert ikke billig, det heller, tenkte han. Alexander frøs, og han var iskald på nesetippen, men vinduet var lukket. På en beige puff under vinduet lå noen pent sammenbrettede klær. Ikke hans, dette var jenteklær. Han la hodet bakover på puta.

Shit! Har jeg ligget med noen?

Forsiktig klappet han på den andre siden av dobbeltsenga, bare for å få bekreftet det han fryktet. Han kjente at det var noen der, og trakk hånda tilbake for ikke å vekke jenta. Med forsiktige bevegelser prøvde han å snu seg for å se hvem hun var. Det gnistret til i hodet, og han var mørbanket langs hele den høyre siden av kroppen. Han klarte ikke la være å jamre seg.

I flere minutter ble han liggende og konsentrere seg om ikke å kaste opp. Hver gang han åpnet øynene for å se, var det som om en klo grep tak i hjernebarken hans og klemte til. Selv om han bare var sytten år, var han ikke akkurat ukysset, og det fikk være det samme hvem det var som lå der. Det var rett og 89

slett ikke verdt smerten å granske mysteriet nærmere.

Han dro dyna opp over hodet og prøvde å få sove igjen.

Lengtet tilbake til den tiden da søndager var fylt med barbeint løping over parketten, kjælne pysjbukser, Disney Channel, og en legokasse som ventet på å bli snudd på stuegulvet.

Alexander klarte ikke å falle til ro. Det var for stille i rommet. Forsiktig åpnet han ett øye om gangen. Synet var uklart, men konturene av en kjent skikkelse trådte etter hvert fram ved siden av ham. Langt svart hår bølget over kinnet hennes der hun sov. Han trengte ikke se mer. Den mørkebrune huden og de fyldige leppene hadde forfulgt ham i drømmene i flere måneder.

Fuck! Her har jeg havnet til sengs med Emilie, og så husker jeg ikke en dritt av det som skjedde?

Emilie hadde vist ham null interesse utover platonisk vennskap siden han traff henne på en fest i fjor høst. De snakket, chattet og møttes ute med jevne mellomrom, men det ble aldri noe mer. Det irriterte ham grenseløst, for Emilie var ikke akkurat kresen. Hva som hadde foregått denne natta, hadde han ingen anelse om. Det var tomt på harddisken.

Ubehaget meldte seg gradvis. Noe hadde skjedd på festen.

Et eller annet som hadde fått ham til å lage kvalm. Om det var minner, eller bare snikende fylleangst, visste han ikke, men han hadde et vagt bilde av at han hadde brølt og skreket på stuegulvet. Slått rundt seg, helt til noen hadde lagt ham i bakken.

Lyder fra gangen utenfor soverommet avbrøt tankerekka.

En jentestemme som han kjente igjen med det samme. Det var Veronica. Da befant han seg nok fortsatt på Haugaleite.

Det var der festen hadde vært. Foreldrene var i Gdansk på weekendtur, og hun var alene hjemme hele helga.

Det var like greit å vekke Emilie også. Han kunne ikke late som om ingenting hadde hendt. Alexander snudde seg i senga 90

og la hånda på kinnet til Emilie. Hjertet hoppet rett fra hvilepuls til makspuls i det samme. Det var som å stryke fingrene over en voksfigur. Huden var kald og hard!

Han reiv til seg hånda, rullet seg bort fra henne, og landet med et brak på gulvet. Der trev han til seg dyna og rygget bakover mens han holdt den tett inntil seg. Han ble sittende inntil det brune klesskapet og hive etter pusten. Harehjertet truet med å banke seg ut av brystkassa.

Dette skjer faen ikke! Det er ikke sant …

Etter litt nøling stavret han seg på beina og stilte seg forsiktig på kne i senga ved siden av Emilie. Han tok tak i kroppen hennes og snudde henne mot seg. Et skrik ville ut gjennom strupen, men han tvang det tilbake. Det var som å snu ei utstillingsdokke. Armene og føttene ble værende i samme posisjon og pekte i unaturlige vinkler ut i lufta. Den mørkebrune huden hennes hadde fått et grålig drag over seg, som om hun hadde støvet ned fra innsiden, og tunga hadde svulmet opp og stakk slapt ut av den høyre munnviken. Haka var falt ned. Armen som hadde hvilt rundt hodet hennes, sto rett ut i vinkel og pekte anklagende på Alexander. De brustne øynene stirret tvers gjennom ham.

91

SMEDASUNDET 98, HAUGESUND

SØNDAG MORGEN, 1. MARS 2015

Utsikten fra psykolog Vigdis Nygaards kontorvinduer var spektakulær. På denne aller første vårdagen kunne journalist Viljar Ravn Gudmundsson skimte en seilbåt gli gjennom tåka ut sundet mellom Risøy og Hasseløy. Langs Smedasundet kunne man følge Haugesunds historie. Fremst lå gamle sildemottak, preget av tidens tann og harde vinterstormer. Lenger bak lå den gigantiske blå Aibel-hallen og solte seg i morgenlyset, med arbeidere som sveiset seg fast til oljeindustrien og Nordsjøen og fortsatte å skape velstand også etter at sildeeventyret var over. Lengst ute, på den andre siden av sundet, lå Hasseløy med sine moderne luksusleiligheter og panoramautsikt mot havet.

Psykologen tok ikke imot klienter på søndager, men Viljar var et unntak. Han kunne ikke huske sist Vigdis fakturerte ham for besøkene. Han hadde aldri spurt, men han mistenkte henne for å se på ham som sin protesjé. En hun måtte beskytte og verne mot den farlige verdenen der ute.

Viljar startet alltid samtalene på denne måten. Med ryggen vendt mot henne og blikket festet på båtene i Smedasundet.

Det føltes enklere å snakke til verden der ute enn til henne.

Han grep en av parasittene som forsynte seg av hans kronisk dårlige samvittighet, og løftet den fram i lyset.

– Jeg kunne stanset ham, vet du.

Viljar snakket til vinduet, men sanset at Vigdis hadde fått 92

med seg hva han sa, for han kunne høre at hun skiftet sittestilling i den svarte skinnstolen.

– Du mener …

Vigdis stoppet midt i setningen. De var blitt enige om ikke å nevne ham ved navn. Maestroen som noen måneder tidligere hadde forvandlet fredelige lille Haugesund til en blodig teaterscene. Sju mennesker hadde gjerningsmannen ofret for å framheve sitt ego og bli udødelig. Viljar kjente en viss tilfredshet over at jævelen aldri hadde rukket å få med seg boksuksessen i kjølvannet av seriedrapene, før hjernesvulsten spiste ham opp.

«Maestroen er død» var overskriftene fra VG-stativet på julaften. Viljar kunne ikke fått en bedre julepresang.

– Ja. Jeg kunne stanset ham.

Vigdis kremtet, noe hun bare gjorde når hun var utilpass.

Han kunne høre at hun reiste seg og kom bort til ham, og han kjente en varm hånd på skuldra.

– Det som skjedde med kollegaen din, Ranveig … Du kunne ikke gjort noe for å redde henne. Og søsteren til Lotte Skeisvoll … Du var jo ikke der da det skjedde, engang?

Han vendte ansiktet mot Vigdis. Et vemodig smil tegnet seg flyktig i ansiktet hennes. Han la hånda si oppå hennes og klemte den.

– Nei, jeg vet jeg ikke kunne hindret ham i å drepe dem …

Men jeg kunne fått stoppet den forbannede boka. Han ba om å få snakke med meg, vet du. Ville forklare seg. Hadde jeg møtt ham i fengselet, kunne jeg fått ham til å forstå galskapen i å publisere det som skjedde, som billig underholdning.

Viljar så ut mot Smedasundet igjen. Seilbåten han hadde fulgt med øynene forsvant ut av syne ved Kystverket. Det var grått og disig, og regnet pisket bortover kaikanten. Hadde haugesundsværet tatt form av et menneske, ville det utvilsomt vært alkoholiker. En periodedranker kanskje, som tidvis tørket opp, uten det ringeste håp om at det ville vare særlig 93

lenge. Vigdis sukket. Hun hadde hørt innvendingene før.

– Jeg tror du tar feil. Det var dette som var motivet hans.

Om boka hans hadde blitt stanset, ville hele prosjektet falt i grus. Han ville ikke oppnådd noe som helst.

Viljar så logikken i det. Selvsagt ville han ikke kommet noen vei, men han kunne i det minste prøvd.

– Kanskje du har rett. Det er uansett ikke verst for meg. Jeg har deg til å lappe meg sammen når jeg rives opp. Det er mye verre for Lotte …

– Jeg har sagt hun kan komme til meg når hun vil. Det vet du. Dersom hun trenger noen å snakke med, mener jeg.

Viljar kjente det prikke i fingrene. Dette var et ømt punkt.

Lotte var ikke frisk. Han hadde gjort alt han kunne, men hun lukket hvelvet og kastet nøklene hver gang han ymtet frampå om at hun burde søke hjelp.

– Hun har meg.

Han snudde seg igjen, og denne gangen gikk han bort til den svarte skinnstolen som sto midt i rommet. Det var et tegn til Vigdis om at han var ferdig med å åpne seg. At det var hennes tur. Vigdis nølte et øyeblikk, men satte seg til slutt i stolen overfor ham. Mellom dem sto et slitt furubord fra tidlig syttitall.

Vigdis tok av seg hippie-brillene og la dem på bordet.

Brillene hadde sikkert vært kule da hun var ung og radikal, med hår under armhulene, Maos lille røde i ryggsekken og en rev på innerlomma. I 2015 fikk de henne til å se ut som en levning som prøvde litt for hardt å holde på imaget. Det var førti år og like mange millioner i inntekt siden hun var en ekte raddis.

– Treffer du henne ofte? Lotte, altså?

Viljar vred på seg. Han hadde lovet Lotte at han ikke skulle si noe om det som var mellom dem. Hun var politi. Hun måtte være sterk. I hennes verden var en ripe i fasaden et karriere94

messig selvmord. Lotte trengte virkelig noen andre enn ham å snakke med om det som hadde skjedd med søsteren hennes.

Han kunne lytte, men aldri gi henne de rette svarene. De hun trengte å høre.

– Viljar? …

Viljar tvang tankene bort og svarte Vigdis ærlig uten å utlevere Lotte: – Ja. Vi møtes ofte. Svært ofte. Hun snakker, og jeg lytter.

Det er fint, men jeg tror ikke nødvendigvis det fører henne i riktig retning. Hun er tilbake i full jobb. Altfor tidlig, etter min mening. Hun er bare en skygge av den etterforskeren hun var.

Vigdis virket tankefull. Hun skulle til å stille Viljar et nytt spørsmål da telefonen hans begynte å nynne på innerlomma.

Han strøk det skulderlange, blonde håret bak ørene og dro opp mobilen. Det var sønnen hans, Alexander.

Viljar kjente varmen bre seg i brystet, samtidig som en uro prikket i nakken. Slik var det alltid med Alex. Glede og bekymring. Lettelse og uro.

– Hei, Alex!

Viljar tok på seg en munter maske. Et lite skuespill i bekymringsløs glede over å høre fra sønnen.

– Faen, pappa! Du må komme. Kan du komme og hente meg?

Uroen som hadde vært et gryende ubehag, en vag forutanelse, festet seg som et søkke til hjertet. Han reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet igjen.

– Har det skjedd noe, Alex?

Sønnen pustet hektisk. Han fant ikke de rette ordene. Da han endelig fikk ristet av seg det som blokkerte for setningene, hørtes han helt matt ut.

– Drit i det, pappa. Kan du ikke bare komme? Jeg trenger hjelp.

Viljar pirket løs en flekk inntørket maling fra vinduskar95

men. Typisk Alexander. Ikke si hva det gjaldt, bare forvente at folk stilte opp når han trengte det. Syttenåringen var et produkt av sin egofokuserte samtid.

– Ikke før du sier hva det er. Jeg springer ikke fra et møte med mindre det er krise. Da kan jeg heller hente deg etterpå, OK? – Er et møte viktigere enn sønnen din, hæ? Det er krise! Jeg er på Haugaleite. Hos Veronica.

Viljar lot som om han ikke hørte beskyldningene om at han var en dårlig pappa.

– Jeg kommer om en stund, Alex. Men du må fortelle meg hva som har skjedd.

Det ble stille i den andre enden. Sekundene tikket av gårde.

Viljar hadde akkurat tenkt å spørre på nytt, da han hørte guttungen hviske til ham i den andre enden.

– Jeg våknet med Emilie i senga, pappa. Og nå er hun død.

I et kort øyeblikk var disse ordene alt som var til. Verden stanset og holdt pusten.

– Hun ligger der død. Helt stiv, liksom.

Den siste setningen gjallet i hodet hans mens Viljar snublet ut av døra og nedover steintrappene. Han fisket fram bilnøklene mens han sprang det han maktet bortover kaikanten, mot bilen som sto parkert i den andre enden av indre kai.

96

GRØNLAND, OSLO

SØNDAG MORGEN, 1. MARS 2015

Etterforskningsleder i Politiets sikkerhetstjeneste, Harald Samuelsen, fulgte målets bevegelser med interesse. En lyshåret spjæling med bakoverstrøket blondt hår, og svinedyre slimfit-klær. En Christopher Walken i kondomdress. Klokka hadde så vidt passert ti på morgenkvisten, men Samuelsen var allerede støl i ryggen etter flere timer i et bilsete. Han tok av seg de små, runde brillene, fisket en pusseklut opp fra en liten, svart Royal RepubliQ skulderveske, og tok seg god tid.

Noen mennesker kjederøyker, andre trommer med fingrene på rattet. Harald Samuelsen pusset brillene.

Det skulderlange svarte håret og Tiger of Sweden-brillene med en anelse blåskjær hadde raskt gitt PST-etterforskeren tilnavnet «Ozzy» blant kollegaene. Det kunne han leve med.

Det eneste som virkelig betydde noe på huset, var kjøttvekta.

Mannen han fulgte med øynene denne morgenen, hadde en del koblinger inn mot ytterliggående miljøer, og han hadde penger. Harald snudde seg mot kollegaen sin.

– OK … Dette er den tredje Money Transfer-sjappa han besøker på en time. Jeg har sett det jeg trenger å se. Vi har et fast mønster?

Kollegaen studerte bilene som sneglet seg nedover Grønlandsleiret mot Schweigaards gate. En trikk hadde stanset like ved siden av dem og sperret utsikten i noen sekunder.

– Mmm … Den første søndagen i hver måned. Fire slike sja97

pper mellom klokka ni og tolv. De samme fire hver gang.

De hadde fulgt med på bevegelsene hans over lengre tid.

Money Transfer-sjappene var små filialer av utenlandske verdipapirfond, banker eller investeringsselskaper, og de var regulert av opphavslandet. Det var myndighetene der som hadde ansvaret for alt tilsyn. Noe som gjorde det vanskelig for dem å kontrollere overføringene mer nøye. PST hadde en mistanke om at pengene gikk til den høyreekstreme organisasjonen Norsk Motstands Haugesund-avdeling. Harald Samuelsen la pussekluten ned i etuiet sitt uten å slippe den søndagsåpne kiosken med øynene.

– Og de fire sjappene han besøker, har alle samme opphavsland?

– Ja, de tilhører ungarske Nemzeti Investa. Det er alt vi vet.

Ungarsk politi har lovet å gå dem nærmere etter i sømmene, men ingenting skjer. Vi får ikke innsyn.

– Ungarn? Vi har ikke mange ungarere her i Oslo?

Harald Samuelsen stakk hodet litt nærmere bilvinduet for å se bedre. Den stikkende morgensola gjorde at han måtte myse.

– Innehaverne er ikke ungarere. Det er irakere, syrere, bosniere, serbere, marokkanere … Ja, du skjønner. Det er ikke skifting av mobilskjermer eller salg av søndagsaviser på urdu som gjør at de kjører rundt i en Audi A5, for å si det slik.

Harald åpnet døra på bilen. Han hadde sett nok. Utenfor bøyde han seg mot vinduet på førersiden, og kollegaen rullet det ned.

Spaningen på redersønnen og milliardærarvingen Jan Sigfred Bergersen var bare en liten bit i et langt større puslespill. Fyren var altfor smart til å gjøre noe ulovlig, og hva han brukte pengene sine på, var uinteressant så lenge det ikke dreide seg om finansiering av terror.

– Dere kan avbryte spaningen. Det er ikke forbudt å finansiere denne organisasjonen, men det er en potensiell trussel 98

hvis slike lokalavdelinger plutselig får for mye penger mellom hendene. Vi får fortsette å holde øynene åpne, men inntil videre lar vi Bergersen være i fred.

Samuelsen bega seg til fots mot flytogterminalen i Oslo.

Han måtte rekke et fly som gikk 14.40 fra Gardermoen til Haugesund. Det var i den enden de hadde noe håndfast å gå etter.

Han fant et sete i stillesonen, og tok opp iPaden. Gikk gjennom det de hadde fra overvåkningen av den høyreekstreme gruppa. En informant i Oslo-avdelingen av Norsk Motstand hevdet at vestlandsavdelingen, som var stasjonert i Haugesund, hadde langt større finansielle muskler, noe som gjorde dem i stand til å planlegge og utføre store aksjoner.

Det var slik de hadde peilet seg inn på redersønnen Bergersen.

Hans fortid som aktivt Vigrid-medlem på starten av 2000tallet var ingen hemmelighet, men kjendispressen hadde latt det ligge etter at han tok avstand fra sine tidligere holdninger i en tre sider lang reportasje i Se & Hør for fem år siden.

Jan Sigfred Bergersen var født og oppvokst i Haugesund, og PST-gruppa til Harald Samuelsen hadde jobbet for å finne en direkte link til gruppa i byen, men foreløpig hadde de ikke annet å gå på enn at Bergersen var barndomsvenn av den nåværende lederen, Geirmund Bakken.

Harald kneppet sammen dokumentmappa. Kikket opp på lystavla på flytoget som viste ulike avganger. SAS rute SK-308 til Haugesund var tretti minutter forsinket. Det fikk våge seg.

Det var uansett ingen som sprang skoa av seg for å komme til Haugesund i begynnelsen av mars.

SKINNET BEDRAR AGNES LOVISE MATRE

Idyllisk sommer, mørke hemmeligheter En tidlig søndag formiddag blir seksårige Anders observert gående i pysjbukse langs hovedveien.

Det er det siste noen ser av ham. I den gigantiske leteaksjonen og etterforskningen som følger, avdekkes bygdas skyggesider og hemmeligheter.

100

ØYSTESE, SØNDAG 5. JULI 2015

Den livløse kroppen i bunnen av den gamle trebåten plaget ingen. Skjult av en grå presenning og lagt mellom to hvite isoporkasser. Ingenting underlig. Ingenting som vekket oppsikt.

Det var to mennesker i båten i tillegg til den døde.

Intens svette i panna og mørke flekker i armhulene kunne godt skyldes den steikende sola. Men både varme og frykt kan framkalle svette. Kombinasjonen gjør det alltid.

Den hvite stranda inne ved Hardangerfjord hotell var full av skrålende badegjester. Turistbussene sto oppmarsjert på den store parkeringsplassen mellom hotellet og kirkegården.

På svabergene innover mot Norheimsund lå folk og slikket sol på håndklær og bademadrasser.

De to i båten enset dem ikke, men tøffet rolig forbi slik en gjerne gjør en varm sommerdag i Hardanger. Ved stranda nede ved Lundanes fulgte en storvokst mann dem med blikket.

Han satt på huk og klappet en fullvoksen schæfer som akkurat hadde tatt en avkjølende dukkert i fjorden.

Noen turister hadde også kommet seg ut i båt, tross manglende sjømannskap. To og tre sto samtidig i båtene. Tyskere burde hatt et eget kurs i hvordan en ter seg på norske fjorder, tenkte den ene av de to i trebåten. Flere fritidsbåter lå i ro eller tøffet forbi dem i søndagsmodus.

I Hardanger er de fleste gamle trebåter med overbygg svært like. En skal være god båtkjenner for å kunne skille den ene 101

fra den andre. Godt fiskevær var det ikke. Til det var det for varmt og for stille. Likevel hang båtstanga med multiplikatorsnelle ut i bakken mens de putret utover i dorgefart.

Båten satte kurs mot Kvamsøy, ei lita øy mellom Øystese og bygda Herand på den andre siden av fjorden. Et naturlig mål for båtfolk en sommerdag.

De to i trebåten unngikk øyekontakt, stirret bare stivt forbi hverandre.

Det rykket til i snøret. Fiskestanga bøyde seg. De hadde fått fast fisk.

– Drar du opp?

Personen framme i baugen stilte spørsmålet som en kommando. Motoren senket turtallet, og båten lå stille idet en fisk sprellet på kroken. En glinsende feit makrell. To kakk med det tunge skaftet på tollekniven, og så lå den i isoporkassen. Et glimt av hvite tær på en fot var alt som syntes før presenningen igjen ble lagt over.

Hardangerfjorden er 183 kilometer lang og mer enn 850 meter på det dypeste. Etter å ha passert Kvamsøy beholdt båten samme kurs. Da den endelig stanset, så de begge rundt seg et øyeblikk før de med et kort nikk tok tak og veltet liket over ripa. En liten stund lå motorbåten og duppet i krusningene fra plasket. Den ene om bord fulgte med på kroppen til den forsvant i dypet. Den andre lot blikket gli i motsatt retning, som om det hele var uten interesse. En bagatell. Et nødvendig onde.

Motoren hostet noen ganger før den startet igjen. Så satte den kursen tilbake mot land. Lukta av diesel blandet seg med saltvann og måkeskrik. På veien hjem hentet de opp to makreller til.

102

SKIPADALEN, DAGEN FØR, FORMIDDAGEN LØRDAG 4. JULI 2015

Folgefonna glimret som kråkesølv mellom de grå fjellene. Fjorden var uttrykksløs og avventende. Lensmann Bengt Alvsaker slet løs en eplekart fra ei grein på et gammelt skjeggete tre og kastet den med all kraft ut over sjøen.

Demonstrativt snudde han ryggen til, gikk bort til landeveissykkelen og ga pedalen en umotivert dytt. Inni ham skiftet følelsene like raskt som høstværet på Vestlandet. Der han burde ha følt glede og forventning, var det bare redsel og en kvelende dårlig samvittighet.

Det okergule huset med frisk gresstorv på taket lå helt i strandkanten i Skipadalen, midt mellom de to bygdene Norheimsund og Øystese. Her hadde Bengt Alvsaker vokst opp og deretter reist fra, så snart han var gammel nok. I dette huset hadde han vært mer ubetydelig enn malingsklattene på farens palett. Huset, fjorden og fjellene hadde han først vendt tilbake til da faren døde for elleve år siden.

Det var også ganske nøyaktig elleve år siden han hadde skreket i telefonen til Katrine. Hardt og uforsonlig hadde han beskyldt henne for å ha gått bak ryggen hans. Blitt gravid med vilje, for på den måten å tvinge ham til å bli i Oslo. Hun hadde ikke tatt seg bryet med å ringe ham mens det ennå var tid for retrett. Først på overtid, langt inn i ekstraomgangene, hadde hun ringt. Først da flyttebilen sto ferdiglastet i tunet på Ammerud, hadde hun fortalt Bengt at han skulle bli pappa.

103

Han hadde slengt på røret, nektet å svare på hennes utallige forsøk på forsoning.

I et glimt så han seg selv slik hun måtte ha sett ham den gangen. En ung, selvopptatt drittsekk, som forsvant så snart alvoret innhentet ham. En slik som det ble chattet om på nettet. En ansvarsløs egoist som ikke stilte opp for ungen sin.

Farskapet var blitt redusert til et månedlig trekk på lønnskontoen.

Bengt løftet sykkelen ned fra stativet og trillet den på plass i garasjen. De siste tre årene hadde Thomas begynt å sende ham gaver hver bursdag og jul. Denne uka hadde esken hvor han hadde samlet alt sammen, blitt hentet fra kryploftet. Nisser og påskekyllinger hadde han latt ligge, men resten hadde han plassert rundt omkring i stua til pynt. På kjøleskapet hang en tegning av en gutt og en mann i politiuniform. Det var ikke det at Bengt ikke hadde sett det komme, men da Katrine for noen måneder siden hadde ringt ham og fortalt at gutten hadde insistert på å få treffe faren sin, hadde hele følelsesregisteret blitt aktivert.

Gutten hadde sitt liv i Oslo, sammen med moren, en velstående stefar og småsøsken. Bengt hadde sitt liv. Visitten kunne vise seg å bli en klam opplevelse for dem begge, kanskje var det for seint, men han måtte gi det et forsøk. På sitt sedvanlige rasjonelle vis hadde han etter hvert klart å roe følelsene, og begynt å tenke praktisk. Thomas skulle være hos ham ei uke mens Katrine og ektemannen ferierte i Frankrike. Bengt hadde tatt seg to ukers ferie. Den første uka var allerede unnagjort.

Han hadde brukt tiden til å gjøre alt klart.

Soverommet i første etasje luktet nymalt. Først hadde han tenkt på å male det lyseblått, men hadde innsett at det ikke var en baby han fikk på besøk. Om han skulle være ærlig, ante han ikke hva gutten hadde av interesser. Til slutt hadde han reist til IKEA i Bergen og huket tak i ei hjelpsom dame. Hun 104

hadde plukket ut møbler og tipset om farger som kunne passe på soverommet til en elleveåring. I formiddag hadde han vært på butikken og handlet inn mat. Honni-Korn, Nugatti og litt annet.

Allerede mandag kveld, om to korte dager, skulle Thomas komme for å møte pappaen sin for første gang.

Tankene ble avbrutt av stemmene til Ina og Anders Gulliksen, de to barna på seks og tolv år som bodde i nabohuset. De ropte på katten. Ina var en slags medeier til Bengt Alvsakers mykeste og eneste samboer. Glad for å få noe annet å beskjeftige tankene med, gikk han dem i møte. Støttemuren rundt plenen var fundamentert helt ned i sjøen ved lavvann, og ved høyvann kunne en ikke gå tørrskodd forbi. De to barna lo mens de småskvettet vann på hverandre.

– Er det dere som er ute på tur? Bengt nappet Anders i armen da han strøk over plenen i fullt firsprang. – Er du ikke i barnehagen?

De viltre, kullsvarte krøllene danset under kapsen til Anders.

– Nei, det er jo lørdag, og dessuten er det sommerferie, svarte han. – Jeg går ikke i barnehagen lenger. Jeg skal begynne på skolen.

– På skolen? Bengt fanget gutten opp i armene og snurret ham rundt, før de begge tumlet over ende på plenen. – Du er jo bare en baby.

Anders trakk seg bort fra Bengt, geipet til ham og lo.

– Jeg skal begynne på skolen nå snart, ja. Du visste vel det?

– Nei, tuller du? Bengt satte opp en overrasket mine. – Du er jo ikke mer enn, tja, la meg tenke … Han talte på fingrene.

– Tre år?

Anders hyttet mot ham før han løftet foten og tok tak i stortåa mens han prøvde å strekke den fram som en ballettdanser.

105

– Pappa har sagt til meg at mamma er død, sa han alvorlig.

Ina hadde satt seg ved siden av Bengt på bakken, og nå snudde hun seg mot ham.

– Ikke hør på ham, hvisket hun. – Han tuller hele tiden.

– Neeii. Jeg tuller ikke. Hun er i himmelen, protesterte Anders og speidet opp i det blå.

Bengt pekte mot den samme himmelen.

– Vet dere at når kondensstripa etter et fly forsvinner så raskt som den der oppe, så vil det pene været fortsette en stund til?

– Hvordan vet du så mye? spurte Ina. – Jeg leser, sa Bengt og rusket Anders i krøllene.

Gutten sprang opp på et lite platå av plenen der han forsøkte å slå hjul med vekslende hell. Bengt fisket fram en ball ved foten av epletreet, trikset den noen ganger med kneet, før han sendte en markkryper mot to morelltrær. Greinene, som bugnet av lyse, nesten modne kjøttmoreller, sopte i bakken.

– Jeg kan stå i mål, slik som sist gang, sa Anders mens han løp ivrig over plenen og fanget ballen.

– Har dere sett katten, forresten? spurte Bengt idet han fikk ballen i retur.

Han lot den sprette noen ganger på hver fot før han sendte den i en bue mot Anders, som nå hadde snudd kapsen rett vei og sto med bøyde knær og hendene klare.

– Den er sikkert ute og fanger mus, eller så ligger den i senga som jeg har laget til den i naustet, svarte Ina. – Jeg skal se etter. Har du sett senga, eller?

– Mmm … Den var flott, svarte Bengt, men kunne ikke huske sist gang han hadde vært i naustet. Ut av øyekroken observerte han at Anders slengte seg akkurat i rett tid til å fange ballen.

– Yes! ropte han. – Tok den!

Bengts naust var gammelt og morkent, det hadde stått i 106

fjæresteinene siden før faren kjøpte tomta. Trepanelet hadde glidd ut og lå som et grått foldeskjørt over steinmuren. Bengt tok imot ballen som Anders sparket ut, men ble stående med den mellom hendene da han så hvordan Ina bråstoppet på vei ned mot naustet, snudde og kom løpende tilbake.

– Vi må gå hjem med en gang, Anders. Pappa har kommet.

Jeg hørte bilen hans. Han skal ha gjester i dag. Jeg må hjelpe til.

Før Bengt fikk sagt noe mer, var ungene på full fart bortover plenen. Ina først, med et fast grep om hånden til Anders.

Gutten så ut som ei filledokke som viljeløst hang etter neven hennes.

Noen timer seinere var festen i gang hos naboen. Lyden av skrål og hoing tydet på at det ikke var noe barneselskap naboen arrangerte. Bengt fant fram trillebår og redskap og begynte halvhjertet å renske i jordbæråkeren mens tankene stadig streifet Ina og Anders.

Kontakten Bengt Alvsaker hadde med faren til barna, og andre naboer for den saks skyld, begrenset seg til et kort nikk når de møttes i forbifarten. Det var ikke mer enn rundt femti meter mellom de to eiendommene, men de var atskilt av tett buskas. Ina og Anders var umulige å holde på avstand. De var grenseløse som reinsdyra på Finnmarksvidda og hadde laget seg sin egen passasje gjennom krattskogen. Når vanntemperaturen tillot det, vasset de langs strandsonen og bort til lensmannen.

Bengt Alvsaker så ikke på seg selv som en ensom mann.

Han hadde ikke så mange nære venner lenger, og fordi han var trettifem år, hadde de fleste i hans tidligere omgangskrets slått seg til ro med kone og barn. Han traff dem så vidt innimellom når det var et arrangement i bygda. For det meste holdt han seg sammen med William Kjosås, eller Esso-William som han ble kalt på bygda. William var innehaver av bensinstasjonen i 107

Øystese, han var barnløs, ukomplisert og lett å treffe. Det var bare å stikke innom Essoen på kveldstid, og ellers var dørene alltid åpne i huset hans, som lå på en høyde over bygda og var altfor stort for en ungkar.

Bengt dro av seg hagehanskene, lot trillebåra stå og stengte nabofesten ute. Først da han slo på TV-en, oppdaget han at han hadde glemt at det var første etappe av Tour de France denne dagen, sommerens desiderte høydepunkt for sykkelentusiaster som ham selv. Norges to håp var begge gode temporyttere, men en rask sjekk av resultatlista viste at ingen av dem hadde innfridd.

Bengt dro fingrene over bokryggene i bokhylla, som dekket hele den ene veggen i stua, før han tok fram boka han hadde fått av sønnen til jul. Gaver kan fungere som straff, hadde Bengt tenkt da Katrine hadde sendt en SMS og presisert at gutten kjøpte gavene for egne penger.

Hardt og langt – fra sofagris til Ironman. Thomas hadde tydeligvis gjort grundig research. Bengt hadde lekt med tanken på å gjennomføre et Ironman helt siden Haugesund arrangerte sitt første 70.3 i 2012. Men boka hadde blitt stående i hylla.

Selv hadde han overført penger direkte til Thomas’ konto sist jul i mangel på ideer til hva han kunne kjøpe. Hadde unnskyldt seg med at han ikke ante hva gutten var interessert i.

Sist han hadde sett et bilde av ham, var gutten omtrent femtitre centimeter lang og lå tullet inn i et blått helseteppe på Ullevål sykehus.

108

SKIPADALEN, LØRDAG KVELD 4. JULI 2015

Musikken og latteren fra verandaen hogg til i Inas mage mens hun sorterte skittentøy på vaskerommet. Hun gjemte de siste plaggene i skapet bak noen korger, slik at faren ikke skulle finne dem. Raskt løp hun ut i gangen og sjekket garderobeskapet.

Til venstre var det en liten passasje. Akkurat stor nok til at hun eller Anders kunne krype inn og gjemme seg. Om de gjorde seg veldig små, klarte begge å få plass samtidig.

Hun talte over stabelen med rent sengetøy, tok med seg dynetrekk, putevar og laken og gikk inn på rommet til Anders.

Magen hennes rumlet. Hun og Anders hadde ikke spist siden frokost. Faren hadde drukket tett hele dagen. Nå satt Anders på golvet og lekte med legoklossene sine. Stram lukt av urin rev henne i nesa da hun dro dyna hans til side. En skittengul flekk hadde tørket inn midt på lakenet. Det var som det pleide. Hun skiftet på senga med rutinerte bevegelser.

– Sånn, nå kan du legge deg, sa hun da hun var ferdig. – Kom, så skal jeg følge deg på badet.

– Ja men, jeg er sulten. Jeg har ikke …

Han stanset da han møtte søsterens blikk, og fulgte lydig etter henne.

– Jeg skal se hva jeg kan finne til oss, men ikke ennå.

De listet seg innover gangen. Innenfor kjellerdøra lå det sko og jakker hulter til bulter, som om huset var fullt av småunger.

Hovedinngangsdøra til familien Gulliksen var alltid låst.

109

– Hysj! Vi må være stille, sa hun.

Anders gapte villig opp. Ina pusset tennene hans og dro på ham en rein pysjamas som hun fant i skuffen under vasken.

– Hvor er den du brukte i natt, spurte hun mildt.

Anders svarte ikke. Trakk bare på skuldrene.

– Du skjønner at den må vaskes? Finner pappa den så …

Ina likte ikke å true lillebroren, men han var så impulsiv, så ikke fella før han sto med foten i saksa. Anders grep hånden hennes og dro henne inn på soverommet igjen. Der åpnet han skapet og fant pysjamasen bak en stabel med rene klær. Ina tok imot akkurat idet dørklokka kimte. Raskt bredte hun dyna over gutten. De satt musestille og ventet på at noen skulle komme løpende ned trappa og åpne kjellerdøra, men ingenting skjedde. Musikken over dem dunket taktfast mot bjelkelaget mellom etasjene. Lavt begynte hun å synge ei voggevise for lillebroren, den hun husket at moren alltid pleide å synge for ham.

Nå i ro slumre inn, lille hjertevennen min ...

– Kan jeg få sove hos deg? Anders klemte hånden hennes hardt.

Ina ristet bestemt på hodet.

– Nei. Ikke så lenge du tisser i senga.

Hun fortsatte å synge mens tankene laget bilder av hva som kunne skje i løpet av natta. Hun lot sangen følge rytmen av taktfast tramp i golvet over dem.

Visst en engel du ser, når i drømmen du ler …

Ina reiste seg akkurat idet dørklokka ringte igjen. Anders reagerte ikke. Et øyeblikk ble hun stående med hånden på dørhåndtaket, før hun listet seg ut i gangen og lukket døra stille etter seg. Da hun snudde seg, gikk hun rett inn i en mann med blå bukse, hvit skjorte og slips. Han bar på ei 110

stor veske fra Alpino Pizza i Norheimsund. Lukta fikk den tomme magen hennes til å vrenge seg, men hun visste at pizzaen ikke var beregnet på henne. Hun hadde møtt taxisjåføren mange ganger. Det hendte at faren sendte middag hjem til Ina og Anders med taxi etter arbeidstid, de gangene han satt på puben til langt på kveld. Andre ganger sto taxien klar i gården når de kom hjem fra skolen, med pizza eller hamburger fra Essoen. Da pleide Ina å skynde seg å ta imot før noen så dem. Nå smilte taxisjåføren gjenkjennende til henne. Ina hilste høflig og dro den korte nattkjolen nedover lårene.

– Det er ikke du som har bestilt all denne pizzaen, vel?

Håret hans var stort, øynene snille. En flik av en porsjonssnus stakk ut under overleppa.

– Det er til dem der oppe. Bare gå opp. Ina smøg seg forbi ham og inn på rommet sitt. Like etter sto han i døra inn til soverommet hennes. Hun krøp inn mot veggen og slo hendene rundt knærne. Taxisjåføren smilte til henne. Et vemodig smil, som om han var lei seg, tenkte Ina. Uten å si noe la han fra seg den ene av pizzakartongene på skrivepulten hennes, snudde og lukket døra etter seg. Kort tid etter hørte hun jubel fra verandaen. Pizzaen var levert.

Hun ventet på rommet sitt til taxien startet utenfor. Så gikk hun inn til Anders med pizzaen, og de spiste den så raskt de kunne. Esken gjemte hun under senga etterpå. Det skitne sengetøyet til Anders måtte vaskes før hun kunne legge seg.

Ina kikket inn gjennom det runde vinduet i vaskemaskinen.

Vasken var fremdeles full av såpe. Raskt satte hun programmet på skylling, løp inn på rommet sitt igjen og låste døra.

Nøyaktig fjorten minutter seinere tok hun ut de våte klærne og satte sengetøyet på vask. Hun hadde akkurat lukket døra til vaskemaskinen da hun kjente en hånd som la seg på skulderen hennes. Faren sto og så på henne.

– Få på deg noen klær og kom opp, sa han med sløret 111

stemme.

– Jeg må henge opp klærne. Det er fullt i tørketrommelen.

– Tull, det kan vente. Han rev bylten med klær fra henne og slengte den på golvet. – Du kan ta det seinere.

Hun unngikk å se på ham.

– Jeg har ikke så lyst, svarte hun mer trassig enn hun hadde tenkt. – Er trøtt og har lyst til å legge meg.

– Legge deg? Tull! Været er nydelig. Han så ut til å tenke seg litt om før han grep til det som pleide å virke. Han kløp Ina hardt i huden på innsiden av overarmen mens han vred rundt.

– Du kan få pizza. Ina var mett, men kunne ikke nekte nå. Da ville de bli avslørt.

– Jeg må ha mer klær på meg. Hun løp inn på rommet sitt.

Aldri før hadde han bedt henne være med på festene hans.

Raskt dro hun på seg shortsen og t-skjorta som hun hadde brettet fint sammen tidligere på kvelden, og gned seg på armen. Da hun oppdaget et blåmerke, skiftet hun fra t-skjorte til en langermet bluse. Faren satt i trappa og ventet, strøk henne over ryggen da de gikk opp i stua. En kvinne som satt i sofaen, kikket opp da Ina og faren kom inn.

– Nei men, er dette datteren din, Kjartan? Så søt.

Hun reiste seg og kom mot dem. Det lange brune håret rakk henne til langt ned på ryggen. Kvinnen så mye yngre ut enn faren. Ina følte seg studert som et klesplagg på et tilbudsstativ.

– Hei, jeg er … Kvinnen kikket på faren, som nikket. – Vel, jeg er kjæresten til pappaen din.

Ina sa ingenting, men grep lydig hånden til kvinnen og hilste, før hun trakk seg litt tilbake. Faren hadde nye kjærester hele tiden. Det varte sjelden mer enn noen uker. Han dro dem alltid med seg hjem og presenterte dem for Ina og Anders. For Ina var hver ny kjæreste et tiltrengt pusterom fra farens drikking. De første dagene av et nytt forhold, holdt han seg fin. Da 112

dro de gjerne ut på fjorden og fisket slik de hadde gjort den første tiden etter at de flyttet til Øystese. Ina visste når det var tid for å trekke seg tilbake fra familiekvelder med kortspill og TV-titting. Etter noen dager klarte ikke faren å la være lenger.

I begynnelsen drakk han sammen med kjærestene, men når de forsto at han drakk hele tiden, forsvant de, én etter én, mens Ina og Anders, med vekslende hell, prøvde å skygge unna.

– Har du lyst på brus, spurte faren.

– Jeg er veldig trøtt, har lyst til å legge meg, svarte Ina. Han så ikke ut til å høre etter, men satte seg ved siden av kvinnen i sofaen og dro Ina ned på fanget sitt. Lukta av alkoholånden hans blandet seg med den søtlige parfymen. Ina var uvel. Det ble ikke bedre da faren trakk en sigarett opp av pakken på bordet, vred hodet litt bort fra Ina da han tente den, før han snudde seg og blåste røyken rett i ansiktet hennes.

– Hva er det du gjør?

Kvinnen nappet røyken ut av munnen på faren og stumpet den i askebegeret. Ina kjente hvordan faren spente kroppen før han kysset henne, som om hun skulle vært kjæresten hans.

Så skubbet han henne bort i den andre stolen.

Ina fant seg en krok på terrassen, trakk knærne oppunder seg og gjorde seg så lita hun bare klarte. Det var fullt av mennesker der, flest menn, men også noen kvinner. Hun kjente ikke så mange. Bordet var dekket av flasker i ulike størrelser og fasonger. I et hjørne satt det to menn i motorsykkeljakker. På ryggen sto det Hardanger MC-klubb. Den ene mannen hadde en tatovering som så ut som den hadde vokst fra brystet og oppover halsen. Det lange håret skjulte det meste av ansiktet. Den andre hadde mørke solbriller og var glattbarbert på hodet. De kikket bort på henne innimellom, men smilte ikke. Ina kjente igjen en yngre gutt i dongerijakke, også han med logoen til motorsykkelklubben på ryggen. Det var Joar Børven.

113

En gang, rett etter at de hadde flyttet til Skipadalen, hadde Ina gått langs veien fra Rema-butikken. Joar Børven hadde stanset og tilbudt henne skyss. Hun fikk ikke lov av faren til å sitte på med fremmede, men håndtakene på handleposene hadde skåret seg inn i håndflatene, armene verket og faren hadde allerede ringt henne to ganger og bedt henne raske på.

Derfor ga hun etter og ble med ham. Hun kunne ennå kjenne de klamme hendene hans som la seg på det bare låret hennes.

Ina reiste seg. Ute på plenen lå og sto det folk. I ei klynge borte ved stikkelsbærbuskene satt en mann og spilte gitar.

Hun snudde seg og møtte blikket til Joar Børven, som klappet på stolen ved siden av seg og flirte. Ina bøyde hodet. Så ubemerket hun klarte, trakk hun seg innover i stua igjen, mens hun ba en bønn om at Joar ikke ville følge etter. Hun holdt på å bli skjøvet over ende av en mann som passerte henne på vei til toalettet. Raskt løp hun ned trappa og inn på rommet sitt.

Klærne i vaskemaskinen fikk bare være. Aller helst ville hun låse døra, men hun turte ikke i tilfelle Anders trengte henne.

Ina trakk ned rullegardina. Rommet lå i mørke. Ei tynn lysstripe smøg seg inn over dørstokken. Lenge lå hun og glodde i taket, men kvapp da hun hørte et knirk, som om noen listet seg nedover trappa. Skrittene stanset utenfor døra hennes, og hun ante en skygge i lysskinnet. Sakte gled døra opp. Ina lukket øynene før hun fikk sett hvem det var, og dro dyna over hodet. Ubevegelig lå hun og kjente hvordan en hånd smøg seg innunder dyna hennes, strøk henne over låret og beveget seg oppover og innunder trusa. Lyden av pusten til en mann ble tyngre og tyngre. Han forsvant like stille som han kom.

Ina ville ikke vite hvem av farens venner som hadde vært hos henne denne gangen. Hun gikk ut av senga. Sto en stund på skjelvende bein, før hun gikk inn og vekket Anders.

– Du kan få sove hos meg likevel, hvisket hun.

Hun tok et godt tak under ryggen og knærne til lillebroren 114

før hun løftet ham opp og bar ham inn til seg selv. Snart ville han bli for tung til å bæres.

Om natta våknet hun av at krøllene til Anders kilte henne i ansiktet. Han lå tett inntil henne med den lille hånden sin i hennes. Ina strøk ham over kinnet, snudde seg og holdt rundt ham en stund. Lyttet. Alt var stille. Hun kikket på tallene på det digitale vekkeruret på nattbordet. Klokka var ti på seks om morgenen. Fuglene hadde våknet allerede og holdt et voldsomt leven utenfor vinduet.

Forsiktig smøg hun seg over Anders og gikk ut i gangen.

Akkurat idet hun skulle åpne baderomsdøra, hørte hun at noen subbet over golvet i etasjen over. Hun grep tak i Anders og fikk ham med seg inn på badet. Et rabalder ovenpå, etterfulgt av høylytt banning, fikk henne til å fare sammen. Hun dro Anders nærmere, låste døra og satte seg på badegolvet.

Han krøp tett inntil henne.

– Ina, ropte faren.

Hun svarte ikke.

– Ina! gjentok han. Denne gangen høyere.

Lyden av tunge skritt i trappa, etterfulgt av romstering i gangen utenfor, fikk Anders til å krype enda tettere inntil søsteren. Noe falt i golvet og knustes. Faren bannet igjen og brølte navnet hennes. Anders holdt seg for ørene og stirret vettskremt på søsteren. Ina reiste seg, men Anders grep hånden hennes og holdt henne igjen med hvite fingre. Hun ristet ham av seg.

– Det blir bare verre om jeg ikke går ut. Sitt her. Vær helt stille. Lås døra forsiktig etter meg.

– Jeg er redd, pep han.

– Jeg vet det, hvisket hun.

Faren sto og støttet seg mot trappegelenderet med den ene hånden. Beltet hans var løsnet, og buksa hadde glidd ned på hoftene.

115

– Hvorfor svarte du meg ikke, spurte han og tok et vaklende skritt mot henne.

Ina trakk seg skremt bakover.

– Jeg var på do. Måtte gjøre meg ferdig.

Faren målte henne med blikket.

– Måtte gjøre meg ferdig, hermet han. – Ja, ja, men kom nå.

Han vinket henne til seg. – Jeg trenger hjelp.

Han subbet foran henne opp trappa. I stua så hun med en gang hva som hadde forårsaket det voldsomme braket. Det hvite glasskapet hadde veltet.

– Hva skjer? glapp det ut av henne.

– Hold kjeft, for faen!

Faren snudde seg så raskt at hun ikke fikk sjansen til å dukke. Det suste i øret da han slo henne med flatneven. – Det har du ikke noe med. Se heller til å hjelpe. Jævla drittunge.

Hvem faen tror du du er?

Han holdt på å ta overbalanse da han bøyde seg for å løfte skapet. Ina summet seg raskt og tok tak i den andre siden, brukte alt hun hadde av krefter, tvang tankene bort fra smertene i øret. Et øyeblikk var hun redd hun ville få skapet over seg, men hun beit tennene sammen og skjøv ifra. Det singlet i glass idet hyllene ble tømt for innhold. Da de endelig hadde fått det på plass, sto hun der tafatt med hendene ned langs siden. Utover golvet badet knuste flasker i illeluktende væske.

Faren bannet.

– Rydd opp her! kommanderte han.

Ina nikket, men rikket seg ikke av flekken før faren hadde forsvunnet inn på soverommet. Først da klokka var sju om morgenen, var stua endelig ryddig. Bare et gapende hull i glasskapet og mangel på innhold vitnet om det som hadde foregått. Sola var på vei opp bak Folgefonna. Hun gløttet på verandadøra. Et glass lå veltet i hagesofaen. En stor rød flekk hadde trukket inn i den ene puta. Det så ut som blod. Noen 116

gjenglemte klesplagg lå slengt rundt omkring sammen med flere fleecetepper. Bordet og deler av verandagolvet var dekket av tomflasker. Dvaske sigarettstumper fløt rundt i halvliterglass med øl. Ina gned seg i øynene. Fingrene var ru som etter et langt bad. Hun orket ikke å gjøre mer, selv om hun visste at hun burde. Det fikk så være. Faren kom garantert til å sove til langt på dag, slik han pleide på søndager. Ina ville få tid til å rydde, bare hun klarte å våkne tidsnok.

Hun listet seg ned trappa til kjelleren, gikk inn på badet for å se etter Anders. Han var ikke der. Hun gikk mot soverommet til lillebroren. Døra var lukket, men ulåst. Forsiktig, for ikke å vekke ham, åpnet hun den. Senga var tom.

– Anders! ropte hun så høyt hun turte.

Ingen svarte. Ina belaget seg på å gå ut og lete. Det var ikke første gang gutten hadde gjemt seg når faren var slik. Idet hun åpnet ytterdøra, hørte hun en svak lyd. Hun stakk hodet ut, men kunne ikke se noe. Morgensola speilet seg i drivhustakene på den andre siden av veien. En ansamling fluer surret over en veltet ølflaske på plattingen utenfor.

Nå hørte hun tydelig at noen rørte på seg. Lyden kom ikke utenfra. Hun smilte lettet. Innerst inne i gangen, bak korgene i skyvedørsgarderoben, lå Anders i fosterstilling. Hodet hvilte på en stabel med dynetrekk. I armene holdt han bamsen sin, tommelen var godt plantet i munnen. Ina kjente tårene svi i øyekroken, men tvang seg til å tenke på noe annet enn gutten foran seg. Forsiktig rusket hun i ham. Han glippet med øynene og så skremt på henne, som om hun var en mare fra drømmen. Forsiktig dro hun ham med seg. Inne på soverommet til Anders la hun først bamsen i armkroken hans, før hun selv la seg tett inntil. Først da han sov tungt, vaklet hun inn til seg selv og glemte å stille vekkerklokka.

HANNAHS BREV SISSEL VÆRĂ˜YVIK

Hannahs brev er en reise til en dramatisk tid i europeisk historie og en fengende beretning om to kvinneskjebner. En ny fargesterk roman fra forfatteren av Rakels bok.

118

NEW YORK, 1970

Jeg skriver ikke brev til deg lenger. Jeg trenger deg ikke lenger.

Men gudene skal vite at jeg trengte deg en gang.

Har jeg lurt deg? Brukt deg? Nei. Hvordan kunne jeg ha lurt eller brukt en som ikke engang vet at jeg finnes? En som ikke finnes selv – i hvert fall ikke i mitt liv – men som likevel har vært så inderlig til stede for meg.

Jeg vet ikke om det tjener til noe å skrive ned livet mitt, men kanskje det kan dempe kaoset inni meg, det som har drevet meg fra sted til sted, fra menneske til menneske, fra svik til svik. For er det ikke slik, at den som føler seg sveket, selv blir en sviker?

Det som har tynget meg aller mest, er at jeg ikke har klart å holde fast ved dem som virkelig sto ved min side. Jeg så ikke at de også trengte meg. Jeg har i store deler av livet mitt trodd at jeg ikke kan bety noe for noen. Jeg har vekslet mellom å jakte på nærhet og å flykte fra den. De gangene jeg prøvde å holde fast ved den, ble den tatt fra meg likevel.

Den nærheten jeg søkte i deg, var trygg fordi jeg kunne dikte den selv. Jeg kunne bestemme. Du kunne ikke forlate meg. Det er ikke slik et virkelig liv er; det er en flukt, en drøm.

Men likevel, paradoksalt nok, hjalp du meg til å få et grep om det virkelige livet igjen. For man kan være sterk alene, men sannelig trenger man noen å være sterk alene sammen med.

Det er det jeg må øve meg på. Etter å ha levd såpass lenge som 119

jeg har gjort, er det visst på høy tid at jeg forstår det.

De første åtte årene av livet mitt lukket jeg døren til straks de var over. De var gode, slik en barndom skal være, det er ikke det. Jeg har til og med prøvd å lete dem opp igjen, men det slo bena under meg og sendte meg dypere ned enn noen gang før.

Jeg hører ikke til i denne byen, men likevel er den blitt mitt hjem. Jeg er en av mange her som har bakgrunn fra et helt annet sted. Når jeg ser meg rundt ute på gaten, når jeg ser tilfeldige ansikter i et glimt mens de haster forbi, er det som om jeg vet hvem av dem som er som meg. Da tenker jeg: Gud, alle de skjebnene som vandrer rundt her. Alle historiene som ligger bak disse ansiktene.

Når jeg går slik alene, føler jeg meg ikke så alene likevel.

Jeg er jo ikke det. Det er så mange av oss. Kanskje jeg bare må lære meg å komme noen i møte. For jeg kunne det en gang, gjorde jeg ikke?

Jeg tror at de tre årene jeg bodde i Bergen, fra 1939 til 1942, var de lykkeligste i livet mitt. To av dem var krigsår.

Likevel hadde jeg et trygt og godt hjem, et kjærlig og raust og omsorgsfullt hjem. En pleiemor og en pleiefar, for gamle til å være foreldrene mine, men jeg kunne ikke hatt noen bedre.

Hadde jeg hatt en livline til det hjemmet også etter krigen, et sted å vende tilbake til, ville kanskje mye vært annerledes.

Jeg møtte Rakel på toget fra Bratislava i 1939. Vi var begge flyktningbarn på vei til pleieforeldre i trygge Norge, langt borte fra jødeforfølgelsene i Europa. Foreldrene våre hadde ordnet det gjennom Nansenhjelpen – ressurssterke mennesker som de var, og så modige. Hvordan kunne de vite at det var det beste å gjøre? Ingen kunne vel vite den gangen hvor ille det virkelig skulle bli. For meg føltes det slett ikke riktig der og da, på toget. Jeg var et åtte år gammelt barn som ble sendt bort fra familien min på ubestemt tid, til et land langt borte, til men120

nesker jeg ikke kjente, et språk jeg ikke forsto. Til tross for alle forsikringer om at dette var det beste for meg, at det bare var midlertidig, hvordan kunne det føles riktig?

Så vakker hun var, piken i rød kåpe som satt rett overfor meg i togvognen. Hun satt og så på meg med store, brune øyne, og håret hennes var så nydelig. Hun hadde en bror som hun satt tett inntil, en bror som så ut i luften og tilsynelatende hadde nok med seg selv. Hun var i hvert fall ikke alene, og hun gråt ikke, slik som jeg.

Hun ble min livline.

Jeg ble kanskje også hennes.

Hadde jeg bare forstått det mange år senere, da vi trengte hverandre like mye som vi gjorde den første tiden. Men så mye levd liv lå mellom, så mange oppbrudd. Jeg var ikke lenger den lille piken som hadde tillit til dem som la opp veien for meg.

Den tilliten begynte å forvitre allerede da vi ankom til Oslo og ble adskilt. Rakel og broren ble sendt til Bergen, mens jeg ble holdt igjen på perrongen. Heldigvis fikk jeg komme til Bergen til slutt, jeg også, etter å ha tilbrakt en tid på det jødiske barnehjemmet i Oslo.

Etter de tre årene i Bergen bodde Rakel og jeg tre år i Sverige. For krigen kom til Norge også, og det ble like farlig for oss der som det hadde vært hjemme. Flukten var dramatisk, men jeg kan ikke huske at jeg var redd. Jeg tror ikke vi forsto hvor farlig det virkelig var. Hvem ante vel hva som faktisk skjedde med slike som oss den gangen? Årene i Sverige var på sitt vis rolige og gode, de også. Men det var en mellomstasjon. En slags flyktningleir for barn, i en villa på et rolig sted i et rolig land. Rakel og jeg var en del av en stor barneflokk. For Rakel var også blitt alene da. Broren hennes døde av tuberkulose like før vi måtte reise fra Bergen i all hast. Og etter krigen, da vi kom tilbake til det jødiske barnehjemmet i Oslo, fikk både Rakel og jeg vite at foreldrene 121

våre var blitt sendt til Auschwitz og ikke kom tilbake.

Jeg tror knapt jeg hadde nevnt foreldrene mine for Rakel.

Jeg vet at hun spurte, men jeg fortalte ikke mer enn jeg måtte.

Bare at jeg hadde en far og en mor – som jo de fleste av oss hadde. Vi snakket om Bratislava i begynnelsen mens vi ennå snakket slovakisk sammen. Vi hadde tross alt en felles kultur, en felles bakgrunn. Vi hadde bodd på hver vår kant av en felles barndomsby. Jeg var ett år eldre enn henne, og rakk til og med å begynne på skolen før vi ble sendt bort. Men da var allerede vår verden, vår felles trygge barndom, begynt å knake i sammenføyningene.

Jeg fortalte ikke til Rakel at faren min var lege på det jødiske sykehuset som åpnet i Bratislava i 1931, det året jeg ble født. At jeg var stolt av ham og syntes han var så flott når jeg gikk med hånden min i hans på vei til byen om lørdagen. At han leste for meg om kveldene, eller fortalte historier fra sykehuset. Jeg fortalte ikke om moren min heller, som var slank og hadde krøller og alltid sang mens hun laget mat. I hvert fall helt til det siste året, da alt ble så vanskelig at sangen hennes stilnet og de fant ut at det tryggeste for meg var å bli sendt bort for en tid.

Rakel fortalte meg hvordan foreldrene hennes også hadde forandret seg det siste året, at de fikk bekymrede ansikter og begynte å hviske så ikke hun og broren skulle forstå hva de pratet om. Slik var det hos oss også. Jeg ville bare ikke snakke om det. Det var mye jeg ikke fortalte Rakel. Kanskje jeg skulle ha fortalt mye mer.

Jeg fortalte henne aldri at jeg også hadde en bror.

122

NEW YORK 1958–1959

«Jeg flytter, Rakel,» sa jeg til henne. «Til New York.»

Jeg husker ennå ansiktet hennes. Vi satt i parken like ved der hun bodde, i Parkveien i Oslo. Hun var gift og hadde to små barn. Hun hadde noen, men jeg visste at selv om hun elsket barna sine over alt på jord, så var hun ikke lykkelig.

Ikke med ekteskapet. Ikke med livet slik det var blitt. Hun trengte ikke fortelle meg det, jeg så det i øynene hennes, akkurat som jeg så kjærligheten i dem når hun betraktet barna. Det var så store hull i livene våre. Vi hadde mistet så mange. Hun hadde fylt tomrommet med familie; en egen, ny familie. Men hun hadde grepet tak i en mann og et liv som hun ikke passet til, like grådig som jeg grep tak i det som måtte by seg, uten at jeg klarte å holde fast ved noe. Året var 1958, og i årevis hadde jeg jobbet på Hjula veveri ved Akerselva i ukedagene og danset og sunget, drukket og flørtet meg gjennom helgene til jeg falt utslitt om i en seng på et knøttlite rom om kvelden.

Jeg ville bort. Og om jeg hadde noen arv fra den bortgjemte barndommen min, måtte det være min mors sangstemme. Den bar jeg med meg, og den gjemte jeg ikke bort. Ikke den gangen.

Den var det eneste som ga meg glede og stolthet. Jeg ville til Amerika, til mulighetenes land, og jeg ville bruke sangstemmen min. En musikervenn av meg, Andreas, hadde allerede reist i forveien, han spilte i et jazzband der borte. Og Rakel og jeg, vi hadde penger. Vi hadde omsider fått erstatning fra 123

den tyske stat for tapene vi var blitt påført – svimlende ti tusen kroner, som Rakel ville investere i en leilighet for familien i et planlagt byggefelt på Lambertseter.

Jeg så sorgen og uroen i blikket hennes, enda sterkere etter det jeg hadde fortalt. Hun, som hadde sendt bort sitt første barn etter at hun var blitt gravid med sønnen i huset der hun hadde vært hushjelp, og deretter ga opp muligheten til utdannelsen hun hadde drømt om. Hun prøvde ikke å stoppe meg, selvsagt. Men hun overtalte meg til å få norsk statsborgerskap sammen med henne. To måneder senere reiste jeg.

Jeg ankom New York med «Stavangerfjord» senhøstes 1958. Reisen tok ni dager, vi var forsinket på grunn av dårlig vær over Atlanteren. Ni dager med håp, savn og skrekkblandet fryd. Hva lå foran meg? Hvordan ville fremtiden bli? Jeg var blitt sendt ut i verden helt alene en gang før i livet, bare åtte år gammel. Nå var jeg tjuesju, og i mellomtiden var nye bånd blitt knyttet, og noen av dem brutt. Den mest stabile i livet mitt disse nitten årene hadde vært Rakel. Men Rakel var etablert. Hun ville ikke være med til New York. Selv fant jeg ingen ro, jeg måtte videre.

Jeg knyttet noen nye bekjentskaper under overfarten.

Det var mennesker i alle aldre på båten; familier med barn og mange ungdommer, både kvinner og menn. Noen reiste alene, som meg, andre reiste flere sammen. Noen var allerede etablert i storbyen og hadde vært hjemme på besøk. Andre dro etter familie som hadde reist tidligere. Mange reiste for første gang, for å søke arbeid, muligheter, et nytt og spennende liv. Det var en fortettet forventning om bord, et fellesskap som gjorde at noen av oss knyttet bånd. Som på toget fra Bratislava. Vi var eventyrere, vi søkte lykken i det forjettede land. Vi trykket hender og ønsket hverandre lykke til før vi forlot skipet, noen utvekslet adresser. Selv visste jeg lite om hvor jeg skulle bo.

124

Andreas ventet på kaien. Han var en dyktig jazzbassist som hadde sett større muligheter over there enn hjemme i Oslo.

Han hadde hjulpet meg til syngejobber på utesteder i Oslo i flere år allerede.

«Du burde reise over, du også!» hadde han sagt til meg.

«Du kan sikkert gjøre det bra der borte. Tenk deg, navnet ditt på plakater på klubbene i New York!»

Han hadde tegnet i luften med hendene, sett inn i stjernehimmelen fra en liten jazzklubb i Oslo. Og jeg hadde ledd og latt meg rive med av drømmene. Nå var han etablert her i New York, og han hadde snakket med bandet han spilte med. Jeg kunne få jobb på en klubb der de pleide å spille. Hybel kunne han også hjelpe med. Han hadde snakket med klubben allerede, og ordnet med invitasjon og det som trengtes.

«Er dere kjærester, du og Andreas?» spurte Rakel da jeg fortalte henne om planene mine.

Jeg hadde ristet på hodet. «Han har tro på meg, han mener jeg bør prøve meg der borte. Og jeg må bare gjøre det!»

Kanskje hadde han sett mer i meg enn jeg trodde da vi fremdeles bodde i Oslo. Jeg hadde festet, danset og flørtet med så mange. Jeg hadde flørtet med ham også, selv om jeg ikke la noe i det. Kanskje hadde han håpet at det skulle bli noe mellom oss. Men da jeg ankom New York, hadde alt endret seg.

Jeg så det på ham allerede da han tok imot meg. Han sto der, høy, tynn og lutende i en brun, slitt skinnjakke i den milde høstvinden. Smilte og ga meg en fort klem. Ikke den store gjensynsgleden jeg hadde sett for meg, mellom to allierte i en ny og fremmed verden.

«Hvordan har reisen din vært?» spurte han, konverserende.

«Lang!» svarte jeg og kunne ikke ta inn nok av byen rundt meg. Williamsburg Bridge, Manhattan Bridge og Brooklyn 125

Bridge. De ufattelig høye skyskraperne, som jeg til nå bare hadde sett på bilder. «Og spennende!» la jeg til.

Jeg snudde meg ivrig mot ham. Det brune håret hans løftet seg i vinden, han smilte forsiktig under luggen. «Du må vise meg byen! Jeg vil se alt! Og du må fortelle meg om bandet, om jazzklubbene … Hvor skal jeg bo? Bor du samme sted?»

Iveren min sto plutselig i grell kontrast til hans manglende entusiasme.

«Er det noe i veien?»

Han ristet på hodet, pirket litt med foten i asfalten før han tok tak i kofferten min. «Kom, vi skal ta subwayen,» sa han.

«Vi skal til Brooklyn.»

Det viste seg å være et stykke å gå til East Broadway, der vi dukket ned i en underjordisk verden jeg skulle bli godt kjent med. To stopp med F-linjen, så bytte til A-linjen i retning Brooklyn. Andreas bar den tunge kofferten min, jeg to vesker.

«Jeg har skaffet deg et sted å bo sammen med tre andre jenter i Halsey Street,» sa han mens toget skaket gjennom mørke tunneler. Vi satt rett overfor hverandre, jeg holdt en hånd på kofferthåndtaket ved siden av meg. «To av dem jobber på den klubben jeg snakket om. Du må gå dit og snakke med eieren, du får sikkert jobb der, du også.»

«Sikkert?» Jeg så forundret på ham. «Og hva slags jobb?»

Han så på meg, litt uforstående. «Servering, selvsagt.»

Han strøk hånden gjennom håret, virket utilpass. Jeg ble plutselig nervøs. Var dette den samme Andreas som hadde overtalt meg til å ta dette store skrittet? En serveringsjobb på en klubb? Vel, det var vel det han hadde antydet før jeg dro, var det ikke? Jeg måtte begynne et sted, jeg måtte tjene penger.

«Hva med – syngejobber? Hva gjør du? Spiller du ikke?»

«Jo da, jeg spiller om kveldene. Vi øver mye, prøver hele tiden å skaffe jobber.»

«Er det vanskelig å få jobber?» Jeg hadde sett ham for meg 126

i store lokaler med hundrevis av mennesker foran scenekanten. «Du er jo så dyktig!»

Han smilte litt. «Vel, jeg er ikke akkurat den eneste jazzmusikeren her. Vi bor midt i smørøyet, det er mange kjente klubber i området. Det er – åh, du aner ikke, de store jazzartistene som spiller her! De fleste er afroamerikanere. Et band med hvite – vi er et utskudd innen jazzen her borte. Vi er en gjeng med europeere, hva er vel vi sammenlignet med de store, svarte artistene? Men nå har vi fått med en lokal fyr – han er dyktig på trommer. Vi spiller stort sett på små barer. De finnes på hvert gatehjørne. Men vi jobber hardt for å få jobber, vi prøver jo å få en fot innenfor de mer kjente stedene.»

«Kan du leve av det?»

Han ristet på hodet. «Nei. Først fikk jeg jobb på en restaurant. Nå jobber jeg på en budbil på dagtid.»

Jeg ante en annen hverdag enn jeg hadde sett for meg. En hverdag skremmende lik den hjemme i Oslo – Hjula veveri om dagen, flykte fra hverdagen i helgene. Håpe på jobber. Håpe på å kunne leve av å synge. Var det bare håpet de hadde å leve av her også?

«Men det er annerledes enn hjemme,» sa han, som svar på tankene mine. «Det er – du lever midt i en drøm, med alle de artistene, alle klubbene … alt som vi bare hørte om i Norge.»

«Hva med meg?» spurte jeg brått. «Når kan jeg begynne å øve med dere?»

Han kastet et langt blikk ut av vinduet. Det var ingenting å se på, bare en uendelig svart vegg som flimret forbi. «Du kan sikkert prøve deg,» sa han omsider. «Og jeg skal anbefale deg, selvsagt,» la han fort til. «Men i bandet vårt … Det er en annen jente som synger med oss nå. Vi måtte jo ha en … og en av de andre kjente henne allerede.» Han så fort og unnskyldende på meg. «Jeg beklager, Hannah, men det finnes muligheter for deg også. Alt er mulig her!»

127

Jeg så tomt på ham. Kjente at det sved bak øyelokkene. Så rettet jeg ryggen og stirret ut av vinduet, jeg også. Jeg så bare mitt eget speilbilde.

«Visste du ikke at han var sammen med henne?»

Betty kikket på meg fra speilet mens hun ordnet håret. Jeg var installert sammen med henne og to andre jenter i leiligheten i Halsey Street. De to andre, Lisa og Margaret, jobbet på klubben Andreas hadde snakket om. Jeg hadde allerede vært der, bare for å få beskjed om at de ikke hadde noe jobb til meg nå. Kanskje senere på høsten, når det nærmet seg jul.

Betty jobbet på en diner i Fulton Street, hun skulle ta meg med dit. «To av jentene skal slutte nå. Du får helt sikkert jobb.» Hun så på meg og senket armene et øyeblikk. «Opp med hodet, jeg skal snakke for deg! Du må ikke gi opp fordi du fikk nei det første stedet.»

Jeg slet med å følge med, selv om hun snakket sakte og tydelig, slik jeg hadde bedt henne om. Jeg kunne synge på engelsk.

Jeg hadde skaffet meg engelskbøker for lenge siden hjemme i Oslo, lest og øvd på det lille rommet og på båten over. Fått hjelp av dem som kunne det allerede. Det var bare så mye vanskeligere når setningene ikke sto på ark, ikke kunne læres og øves inn, men skulle forstås når de kom trillende ut av andre mennesker, fort og hulter til bulter.

Hun sukket da hun så det nedslåtte blikket mitt, og fortsatte å tupere håret. Hun var blitt kjent med Lisa og Margaret på klubben da hun hadde prøvd å få jobb der selv. Lisa hadde bodd midlertidig hos venner, Margaret bodde hjemme hos foreldrene sine i Queens. Betty hadde brukt sine siste dollar på en bed and breakfast. Når de var tre, kunne de heller dele på en leilighet.

«Men det er egentlig for dyrt for tre, når det er plass til to på hvert rom,» sa hun og festet klemmer i håret med øvede hender. Håret var mørkt og så vidt langt nok til å settes opp, 128

ansiktet lite og dukkepent. «Det er så mange av oss som drømmer om det samme. Så mange som kan synge. Det er her alle samles, vet du, her eller på Manhattan. Vi trekkes som fluer til klubbene og musikkmiljøene. Noen til folkemusikken i Greenwich. Og så er det sånne som oss som har tapt sitt hjerte til jazzen. Enda det er de svartes musikk.» Hun sukket. «Jeg reiste fra Pennsylvania for å være her. Og endte på en diner.

Men jeg bor her, midt oppi det. Bare det er fantastisk. Og vi gir ikke opp, gjør vi vel?»

Hjertet mitt sank i takt med ordene hennes, ord som var ment å muntre meg opp. Hun var på samme sted som meg.

Hun drømte de samme drømmene. Likevel hadde hun en naturlig omtanke for en nykommer som meg, som hun egentlig kunne ha sett på som en rival. Én til om beinet. Hun hadde en forfriskende selvsikkerhet over seg, som jeg umiddelbart misunte henne.

«Det var en av de andre i bandet til Andreas som kjente henne,» fortsatte hun. «Hun er forresten en venninne av Lisa.

Det var gjennom henne vi ble kjent med guttene. Hun synger som en av dem – som de svarte jentene. Helt fantastisk. Jeg er sååå misunnelig!» Hun gjorde et nummer av å lage en sur trutmunn. «Og hun og Andreas, de ble visst kjærester med en gang.»

Hun satte fra seg hårsprayen og snudde seg mot meg. «Det var ikke noe mellom dere, vel?»

Jeg ristet på hodet. «Nei da, slett ikke. Men jeg trodde …

Han sa at jeg kunne synge med dem. Jeg sang ofte med ham og dem han spilte med i Oslo.»

«Her må vi klare oss selv, jenta mi,» sa Betty. «Men vi kan jo hjelpe hverandre underveis. Kontakter er alltid bra å ha – og går det ikke første gangen, så går det gjerne neste gang. Kom nå, så går vi!»

Til tross for den umiddelbare skuffelsen over starten på det 129

nye livet mitt, fant jeg meg til rette på et vis. Jeg likte Halsey Street, og den bredere Nostrand Avenue like bortenfor. Det var noe flott over disse gatene, som besto av brownstones med brune, røde og hvite fasader – strøket var velstelt og hadde et streif av fordums storhet. Fulton Street med alle klubbene og barene et par gater nedenfor var annerledes, byggene var lavere, og mange av dem var dekket av neonskilt. Men det var der alt skjedde. Musikkmiljøet trakk mange mennesker til området, spesielt i helgene. Samtidig var pulserende Manhattan med alle sine muligheter bare en kort togtur unna.

Jeg kom godt overens med de tre andre jentene. De var tålmodige med engelskkunnskapene mine, og ivrige etter å lære meg mer. Uttalen min var ikke så verst, og ordforrådet kom etter hvert. Jeg fikk jobb på dineren til Betty og trivdes godt der, selv om det ikke var det jeg hadde sett for meg da jeg kom.

Men da jeg omsider ble invitert opp på scenen på en lokal bar en kveld, etter at Betty hadde høstet stor jubel for sin løsslupne versjon av Peggy Lees Fever, føltes det nesten surrealistisk. Hendene mine var klamme da jeg grep om mikrofonen.

Hjertet hamret, skuldrene spente seg. Den grønne kjolen strammet med ett så ubehagelig over brystet. Dette kunne jeg.

Dette hadde jeg gjort mange ganger før. Men plutselig var det så uendelig mye som sto på spill. Det var dette jeg var kommet hit for.

Betty og jentene kjente bandet som spilte. De var fra Queens, hvite som oss, «utskudd» i jazzmiljøet i New York, som Andreas hadde sagt. De hadde spurt hva jeg kunne, hva jeg ville gjøre. Kunne jeg synge noe som de kunne? Vi valgte Unforgettable, som jeg hadde sunget flere ganger med Andreas i Oslo. Men det føltes så lenge siden.

Det som var min innerste lengsel, som rant i blodårene mine, var klemt sammen og stengt inne da jeg åpnet munnen og skulle slippe ut de første tonene. Den sårheten og inderlig130

heten som lå i ordene, i melodilinjene, ble til tørre hulk idet jeg skulle dele dem med menneskene i det overfylte lokalet.

Jeg knep øynene sammen, stengte ute skikkelsene foran meg, mørke konturer i en dis av tett røyk. Kjente at jeg hadde holdt inne for mye for lenge. At alt jeg var som ikke syntes, ikke engang for meg selv, var størknet. Følelsene som skulle skapes om til musikk, ville ikke komme ut.

Med et hikst slapp jeg mikrofonen og løp ut av lokalet. Jeg løp som en gal nedover Fulton Street, til jeg besinnet meg og stanset, andpusten. Jeg skalv, kjente blikkene til de forbipasserende på meg. Glade mennesker på vei til lystige lag. Langsomt og med stive skritt gikk jeg tilbake. Ikke til baren, der kunne jeg ikke vise meg mer. Jeg tok av til Nostrand Avenue og gikk inn i Halsey Street, og satt sammenkrøket på trappen da Betty og de andre jentene kom hjem.

Jeg hadde ødelagt alt.

SOMMERLESNING

DEN JAPANSKE ELSKEREN Isabel Allende Isabel Allende er tilbake!

NØKKEN

Nathan Hill Debutanten som sammenlignes med Jonathan Franzen og John Irving.

SOMMERLESNING GRATIS SMAKEBITER!

DET STORE SVIKET

B.A. Paris Bestselgerforfatter B.A. Paris med ny krim.

HJERTEKNUSER

Geir Tangen Ny sylskarp kriminalroman fra skaperen av den internasjonale suksessen Maestro.

SKINNET BEDRAR

Agnes Lovise Matre Idyllisk sommer, mørke hemmeligheter.

HANNAHS BREV

Sissel Værøyvik Ny fargesterk roman fra forfatteren av Rakels bok.

gyldendal_no

facebook.com/Gyldendal.no