© Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Augon Johnsen ISBN 978-82-05-49565-4 ISBN 978-82-525-8675-6 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Gunnar Staalesen
Storesøster Kriminalroman
Om du ser etter Buvik i Ryfylke pĂĽ kartet, leter du forgjeves. Stedet finnes bare i forfatterens fantasi, i likhet med alle bokens personer og hendelser. Men bĂĽde Bergen, Haugesund og Skudeneshavn fantes, sist jeg sĂĽ etter.
1 Jeg har aldri trodd på spøkelser. Den godt voksne kvinnen som oppsøkte meg på kontoret denne gustne novemberdagen, var da heller ikke noe gjenferd. Men det hun hadde å fortelle meg, vekket til live noe jeg forlengst hadde fortrengt, og åpnet døren inn til et mørkeloft av familiehemmeligheter jeg aldri hadde hatt anelse om. Jeg ble sittende bak skrivebordet og bare stirre på henne som jeg ville gjort om hun virkelig hadde vært dét: et spøkelse. 2003 hadde vært et omskiftelig år på alle måter. Jeg hadde ikke mer enn sluppet løs fra lovens tunge hånd i september året før, da de bokstavelig talt begynte å rive ned veggene rundt kontoret mitt. Hotellet som opprinnelig hadde holdt til i de to øverste etasjene, hadde nå overtatt hele bygningen, og det var satt i gang en massiv ombygging. Hotelldirektøren hadde med tungt hjerte akseptert min gamle avtale med huseieren, som klausulerte min rett til å ha kontor i bygningen så lenge jeg drev virksomheten min. Men i byggeperioden måtte jeg flytte ut. Frem til nyåpningen i mai hadde jeg jobbet fra et såkalt hjemmekontor, et hjørne av stuen min i Telthussmuget. Jeg hadde aldri invitert klientene hjem. De fleste hadde jeg møtt på ulike kafeer og andre utesteder i byen og nærmeste omegn. Det hadde gitt meg en ufrivillig sta7
tistikk over kvaliteten på kaffen som ble servert i det samme området. Med noen få unntak hadde det vært en statistikk jeg godt kunne vært foruten. Jeg var svart som bek innvendig og nervøs som en ungdomsprest på Black Metal-festival i Hell. Og det slapp ikke taket, selv etter flere dagers anspent abstinens. Da jeg i mai fikk tilbake kontoret mitt, lå det fremdeles på samme plass, fire trapper opp fra gateplanet, men venteværelset hadde jeg mistet. Det var blitt hotellrom, og kontoret mitt lå nå i en hotellkorridor der man måtte bruke øynene godt for å finne døren til der jeg, om du kom på den rette dagen, holdt til. Venteværelset kom jeg neppe til å savne. Det hadde vært mindre og mindre i bruk etter som årene gikk. Selv passerte jeg det aldri uten å kaste et raskt blikk mot sofaen, for å se om det skulle sitte enda et lik der. De som ønsket å vente på meg nå, kunne ta plass i en av sofaene i hotellresepsjonen rett inn fra gaten, der det vekslende utvalget av resepsjonister nå hadde fått den tvilsomme ekstraoppgaven som mine forværelsesassistenter. Kontoret hadde de ikke gjort noe med. Det brukte jeg selv en ukes tid på å pusse opp. Samtidig benyttet jeg anledningen til å sortere ut gamle saker og rydde opp i arkivskapet mitt. Da jeg var ferdig med dette, feiret jeg dagen med innkjøpet av en ny flaske taffelakevitt, som jeg la pent til rette i den nederste skuffen til venstre i skrivebordet, der familien Simers hadde hatt hevd på plassen like lenge som min egen klausul på kontoret. På mange måter var jeg fornøyd med resultatet. Jeg hadde det samme kontoret, det var bare omgivelsene som hadde forandret seg. Adressen var fremdeles Strandkaien 2, fjerde etasje. 8
Alle var velkommen inn, med det de måtte ha på hjertet. Det skulle mye til for å overraske meg. Om de da ikke kom fra Haugesund og sa at de var søsteren min.
2 Hun møtte blikket mitt. «Kom det som en overraskelse på deg?» «Ikke helt.» «Mor fortalte deg om meg?» «Nei. Men da hun var død, fant jeg en kopi av fødselsattesten og adopsjonspapirene.» Hun så spørrende på meg. «Og det falt deg aldri inn å ta kontakt?» «Nei, dessverre. Jeg var midt oppi en skilsmisse på den tiden, og dessuten … Jeg tenkte vel at når hun selv hadde holdt det hemmelig gjennom hele livet, viste jeg henne en slags respekt ved å la det være.» Hun slapp ikke blikket mitt. Norma Johanne Bakkevik hadde hun presentert seg som. Født i 1927. Øynene hennes var kornblå og klare, håret sølvgrått, og til tross for alderen var det lett å se at hun hadde vært en vakker kvinne som ung. Men hun minnet meg ikke om min mor. Hun var kledd med en litt passé eleganse, en mørk blå kåpe over en rød og svartspettet kjole. Hun beveget seg rimelig lett til å være en kvinne på seksogsytti, og det var noe bestemt og målrettet over henne som jeg heller ikke kunne forbinde med min mor slik jeg husket henne. «Jeg forstår hva du sier. Det var først da mine adoptivforeldre var døde og jeg gikk gjennom papirene deres, at 9
jeg selv fikk vite navnet på hun som var min mor. Da jeg ble myndig, fortalte de meg at jeg var adoptert, men jeg kom til dem da jeg var bare noen få dager gammel, og det var dem jeg hadde vokst opp med, så for meg var det heller ikke så viktig, den gang. Det var jo de som var foreldrene mine, og som fremdeles er det, i hodet mitt. Din … Vår … Hun forble for alltid en fremmed.» «Ja.» «Da jeg oppsøkte henne i februar 1975, var hun likevel overraskende åpen, da hun først var kommet seg over sjokket.» Hun smilte skjevt. «Hun så ut omtrent slik du gjorde, for et kvarter siden.» «Javel. Fortalte hun deg hvem din far var, da?» «Vet du det?» «Nei.» «Ja, hun gjorde faktisk det. En omreisende predikant som med jevne mellomrom kom til Hjelmeland i Ryfylke, der hun vokste opp. Jeg har prøvd å finne ut noe om ham også, men det har ikke vært lett. Han har skjult sine spor godt, for å si det slik. Peter Paulus Haga.» Det gikk som et støt gjennom meg. «Het han virkelig det? Peter Paulus Haga?» «Ja? Sier det deg noe?» «Navnet dukket opp i en sak jeg påtok meg for noen år siden.» «En aktuell sak?» «Nei. Det høres litt merkelig ut, men den var faktisk hundre år gammel. Og Peter Paulus Haga dukket opp i et av sidesporene til den. Faktisk som et drapsoffer.» «Et drapsoffer!» «Ja.» Jeg gav henne et konsentrat av den meget spesielle kriminalsaken jeg hadde fått i hendene helt på slutten av 10
1999. Hun fulgte oppmerksomt med, og da jeg var ferdig, ble hun sittende og se frem for seg, bort fra kontoret, langt tilbake i tiden. Da hun endelig kom tilbake, sa hun: «Visste moren vår om dette?» «Det tviler jeg på. Hun hadde vært død i mange år da jeg fikk saken, og jeg fant ingenting som helst om Peter Paulus Haga i de etterlatte papirene hennes.» «Hva fant du der, da?» «Ikke mye. Fødselsattesten og adopsjonspapirene, som sagt. Og noen avisutklipp om et jazzorkester som kalte seg The Hurrycanes.» «Javel! Var hun interessert i slikt?» «Ikke det jeg vet. Jeg husker henne som et stillferdig menneske som gjerne gikk i kirken om søndagen. Men da uten min far. Han satt hjemme og leste om norrøn mytologi. Selv gikk jeg på fjellet.» «Høres ut som en merkelig familie.» «Ja, vi var vel kanskje det.» Nå var det min tur til å falle i staver. Hun brøt stillheten. «Kan du huske om hun noen gang var i Haugesund?» «Bare på gjennomreise. Vi var ofte og besøkte min morfar og mormor i Ryfylke om sommeren, og vanligvis tok vi nattruten helt til Stavanger. Men det hendte et par ganger, mener jeg, at vi drog gjennom Haugesund, fordi hun ville besøke en kusine og en gammel tante der.» «Ja, det var sikkert hennes bryllup hun var i. Jeg husker jeg spurte henne selv om det samme, den gangen jeg besøkte henne. Det eneste hun fortalte meg da, var at hun hadde vært der i et bryllup til en kusine av seg, i januar 1942. Forresten … Jeg mener hun sa 11
at brudgommen kom fra Bergen og spilte i et orkester her.» «The Hurrycanes, kanskje. Du skal se det er derfor hun hadde de utklippene blant papirene sine.» «Ja, kanskje det.» «Her skal du bare se.» Jeg åpnet en av skrivebordsskuffene og bladde meg litt nedover før jeg kom til en gulnet konvolutt. Jeg tok den opp, åpnet den og plukket frem et av de gamle avisutklippene jeg fremdeles hadde liggende der. Det var fra en lokal avis, etter alt å dømme Bergens Tidende, en gang på 1950-tallet, og det handlet om at en jazzkvintett fra mellomkrigstiden, som kalte seg The Hurrycanes, skulle ha en slags minneopptreden på et sted som het The Golden Club. Under utklippet stod navnene på alle de fem musikerne. Den eneste av dem jeg tidligere hadde bitt meg merke i, var saksofonisten, Leif Pedersen, fordi en barndomskamerat av meg hadde nevnt ham i forbindelse med en husundersøkelse jeg hadde foretatt. Det var i et hus der jeg selv som barn hadde vært på besøk med min mor, hos en venninne av henne som var i slekt med den samme Leif Pedersen. Jeg husket at jeg hadde tenkt at det kanskje var derfor hun hadde klippet ut disse stykkene fra avisen, uten at det hadde fått meg til å reflektere videre over saken. Og nå kom altså Norma med en annen, sannsynlig forklaring på det. Nærmest av gammel vane noterte jeg på blokken min: The Hurrycanes? Hvis det ble en stille dag, og dem var det erfaringsmessig mange av, kunne jeg alltids gjøre noen undersøkelser, om ikke av andre grunner, så for moro skyld. «Har du selv barn, Varg?» 12
«En sønn, Thomas, som bor i Oslo, og et lite barnebarn, Jakob, som er to år gammel. Enn du?» Med ett så hun trist ut. «Jeg hadde to. Petter og Ellen. Men Petter omkom i 1980. Han var om bord på ’Alexander Kielland’. Men han etterlot seg et barn, han også. Karen, som er fireogtyve nå. Ellen har ikke fått noen barn.» «Så mor har noen etterkommere hun aldri traff.» «Ja, hun fikk jo det, da. Selv møtte jeg henne bare den ene gangen. 5. februar 1975. Det var da hun fortalte meg om deg, og senere har jeg fulgt deg, med lange mellomrom og alltid på avstand. Men jeg har jo sett navnet ditt i nyhetene noen ganger, spesielt nå når vi kan søke på internett.» «Du er på nettet?» «Ja, selvfølgelig. Overrasker det deg? Riktignok er jeg langt over sytti, men jeg er ikke helt avfeldig heller.» «Nei, nei. Jeg har aldri vært spesielt tidlig ute med slike ting selv, så …» Jeg slo unnskyldende ut med armene. Hun smilte overbærende. «Men … Du lurer kanskje på hvorfor jeg oppsøker deg akkurat i dag?» «Ja, når du sier det, så …» Det var som om hun sank litt sammen i skuldrene, lik en gammel dukke, slengt litt tilfeldig fra seg av et barn som plutselig er blitt for stor til å leke med den slags. «Jeg har faktisk et oppdrag til deg.» «Et oppdrag?» «Ja. En sak, eller hva du nå kaller det.» «Begge deler faller pent innenfor mitt vokabular.» Igjen var det hun som ble sittende i sine egne tanker. Så tok hun seg synlig sammen. «Det gjelder min guddatter. Hun er forsvunnet.» Da jeg bare så avventende på henne, la hun til: «Her. I Bergen.» 13
3 Det hun fortalte meg, var ikke så forskjellig fra noe jeg hadde hørt mange ganger før, men det at den som fortalte det, var min egen halvsøster, satte en ekstra spiss på det. Jeg lyttet oppmerksomt og gjorde noen notater underveis, der det var nødvendig. Emma Hagland var nitten år gammel, født og oppvokst på Karmøy i Rogaland. Hun hadde tatt eksamen på Haugaland videregående skole i juni og flyttet i løpet av sommeren til Bergen for å begynne på sykepleierutdannelse ved Høgskolen her. Etter litt frem og tilbake hadde hun flyttet inn i et slags kollektiv, sammen med to andre jenter. De delte en leilighet i en murgård på Møhlenpris, i Konsul Børs gate. «Problemet var bare det,» sa hun. «Det var så godt som umulig å få tak i henne. Hvis vi ringte, tok hun aldri telefonen. Sms-er, derimot, det svarte hun på, innimellom iallfall.» «Hun hadde det vel travelt, da? I begynnelsen av et skoleår, det er sikkert mye å sette seg inn i.» «Men vi ville jo vite hvordan hun hadde det! At det gikk bra med henne. Etter hvert ble vi helt fortvilet.» «Ja, jeg skjønner det.» «Men så, for noen uker siden, da ble det enda verre. Vi ringte og ringte. Ikke noe svar. Jeg sendte den ene sms-en etter den andre. Ikke noe svar på dem heller. Vi ringte bestevenninnen hennes fra videregående, Åsa. Men hun studerer i Berlin og hadde bare snakket med henne på telefonen de siste månedene. Hun skjønte ingenting. Til slutt visste vi ikke hva vi skulle gjøre!» «Men dere hadde jo adressen hennes.» 14
«Ja.» Hun nikket. «Vi ringte til husverten, men han svarte bare at han ikke skjønte hva problemet var. Noen kom og noen gikk, sa han. Slik var det hele tiden.» «Hva mente han med det, da? At hun var flyttet ut?» «Ja, det viste seg at det var det som hadde skjedd. Etter litt diskusjon med husverten fikk vi navnene til dem hun delte leiligheten med. Vi fant frem til en av dem på mobiltelefon og ringte henne. Men vi ble ikke stort klokere av det. Emma hadde bare flyttet ut, sa hun, ved månedsskiftet oktober/november. Hun hadde betalt sin del av husleien for oktober, men slik denne piken hadde forstått det, hadde hun fått et bedre tilbud et annet sted.» «Javel. Men da …» «Men stadig ikke noe svar på mobiltelefonen!» «Har du navnene på disse personene? Husverten og dem hun delte leiligheten med?» «Ja.» Hun gav meg dem, og jeg noterte i boken min. Knut Moberg. Kari Sandbakken. Helga Fjørtoft. «Det var Helga vi snakket med.» «Bare forklar meg … Du snakker om ’vi’, men så vidt jeg forstod, er du bare gudmoren hennes. Hun har vel familie?» Hun fikk et bekymret drag over ansiktet. «Ja, det har hun, men … Det er litt kompliserte forhold. Det er moren jeg har kontakt med. Hun bor i Haugesund.» Hun så ut til å nøle litt med fortsettelsen. «Faren forlot dem da Emma var to år gammel.» En ny liten pause før hun fullførte: «Han bor i Bergen.» «Javel! Men da har dere vel vært i kontakt med ham?» «Ja, det har vi, men han sier at han ikke ante at hun var i byen. Han … De har aldri hatt kontakt med hverandre.» «Aldri? Ikke siden hun var to år?» 15
«Nei. Det var, som jeg sa, litt komplisert.» «Nå er det slik, Norma, at jeg har jobbet i barnevernet, og i løpet av de årene jeg har drevet denne geskjeften her …» Jeg gjorde en sveipende bevegelse rundt i rommet, som om det var det kongelige slott jeg viste henne rundt i. «Jeg har sett og hørt både det ene og det andre. Det skal mye til for å sjokkere meg.» Hun nikket. «Jeg skjønner. Men det er likevel litt vanskelig å snakke om.» «Det er mange grunner til at folk går fra hverandre. Belastningen for unge foreldre kan rett og slett bli for stor, med nattevåk, trøblete hverdager, slike ting. Så er det selvfølgelig det at romantikken er blitt borte, og en av dem har funnet en annen. Og det kan være andre grunner. Men siden det her er snakk om en far som overhodet ikke har hatt kontakt med sin datter på sytten år, slik jeg skjønner det, er det mer sannsynlig å anta at det kanskje har noe med et seksuelt overgrep å gjøre.» Da hun ikke svarte umiddelbart på det, la jeg til: «Eller stoffmisbruk, selvsagt. Alkohol eller andre rusmidler.» Hun nikket ettertenksomt, som om hun egentlig satt og reflekterte over det jeg hadde sagt og veiet for og mot hva som kunne vært årsaken i sin tid. «Du kjenner familien godt?» «Hennes mormor var en god venninne. Jeg har kjent hennes mor fra hun var liten. Det var selvfølgelig derfor jeg ble bedt om å bære henne til dåpen i mai 1984. I Avaldsnes kirke.» «Men da antar jeg at du vet hvorfor faren forlot dem?» Blikket hennes gled litt rundt, som for å finne ut hva jeg hadde på veggene, men uten å feste seg ved noe før 16
hun endte opp ved meg igjen. «Hun er ikke i særlig god form, Ingeborg.» «Ingeborg, det er …» «Emmas mor. Jeg støtter henne så godt jeg kan.» «Har hun andre barn?» «Nei, bare Emma. Det er det som gjør henne så fortvilet. Om hun skulle – miste henne.» «La oss ikke ta sorgene på forskudd. Det finnes sikkert en naturlig forklaring på det hele. Har dere vært i kontakt med politiet?» Hun smilte skjevt, med et plutselig innslag av kynisme. «De sa omtrent det samme. At det sikkert var en naturlig forklaring på det hele.» «Politiet her i byen?» Hun nikket. «Husker du hvem du snakket med?» «Det var en dame. Bergesen, mener jeg hun het.» «Annemette. Jeg kan høre med henne.» «Jeg vet ikke om det hjelper. De har ikke gjort noe. Hun foreslo at det kanskje var mobiltelefonen hennes som var blitt stjålet. Slik skjer hele tiden, sa hun.» «Men hun ville vel ringt sin mor fra en ny en, ville hun ikke?» «Jo … Sannsynligvis.» «Vel. Jeg skal se hva jeg kan finne ut.» «Du skal selvfølgelig få betalt. Jeg kommer ikke her for å utnytte deg. Det at vi er i familie, tenker jeg på.» «Det ville i så fall være for første gang,» sa jeg. Fra en av skrivebordsskuffene fant jeg frem prislisten min og gav henne en kopi over bordet. «Her ser du hva du har å holde deg til, i så fall.» Etter hvert som hun leste ble hun strammere i masken 17
enn en avholdspredikant som studerer vinkartet på en gourmetrestaurant. Raskt la jeg til: «Men jeg gir rabatt til den nærmeste familie, selvsagt.» Hun nikket og smilte, og da hun så på meg igjen, var det med en plutselig bevegelse i ansiktet, som om det var rett før hun begynte å snufse. «Takk, Varg,» sa hun med en ørliten tenkepause før navnet mitt. «Jeg har ennå ikke fått noe svar på det jeg spurte om. Hva som var årsaken til at faren forlot dem.» «Det var noe – seksuelt. Men ikke med Emma.» «Neivel. Men?» «Det var noe – gammelt. Da han bare var en unggutt. Og så dukket det opp igjen.» «På hvilken måte, da?» «Det er jeg ikke helt sikker på, men … Det var noe han hadde gjort, da han var veldig ung, og da Ingeborg fikk høre det … Det var hun som kastet ham ut.» «Javel. Men han bor i Bergen, sier du. Har du navn og adresse også, kanskje?» «Jeg har iallfall telefonnummeret hans. Og navnet, selvsagt. Robert.» «Robert Hagland?» «Nei, Ingeborg tok tilbake pikenavnet sitt etter skilsmissen, og Emma fikk hennes samtidig. Robert het Høie, men han la til noe da han flyttet. Nå kaller han seg Robert Høie Hansen. Faren het faktisk Hans.» «Jeg skal nok finne ham.» Med ett så hun bekymret ut. «Men ikke si at det er jeg som har sendt deg.» «Nei, nei. Diskresjon er mellomnavnet mitt. Det burde stått på visittkortet mitt. Varg D. Veum. Men en sak til. Jeg håper du har et foto av Emma?» 18
«Ja, selvfølgelig. At jeg skulle glemme det.» Hun åpnet den solide håndvesken hun hadde med seg, stakk hånden nedi og kom opp med en konvolutt. Hun stakk konvolutten bort til meg, og jeg åpnet den. Det lå en remse av fotografier der, av det slaget man tar i en automat. Ett av bildene var klippet bort. De andre var så godt som identiske. Emma Hagland stirret alvorlig på meg, med glatt, blondt hår, smale lepper og noe ubestemmelig melankolsk i blikket, som en nyslått konfirmant som for første gang er blitt konfrontert med livets realiteter. «Kan du bruke det?» «Hvis det er slik hun ser ut nå, så.» «Det ble tatt i juli, da hun var kommet inn på skolen her.» «Vel … Jeg får se hva jeg klarer å finne ut. Men jeg må få mobiltelefonnummeret hennes.» Hun gav meg det. «Og her … Jeg noterte nummeret på bankkortet hennes også, hvis du har anledning til å søke på det.» «Det er jeg redd det bare er politiet som kan, men … Jeg kan se hva jeg får til. Det er jo slikt jeg driver med.» Jeg smilte oppmuntrende til henne. «Det går nok bra, skal du se …» Hun smilte tilbake, om ikke fullt så hjertelig. «Det var iallfall hyggelig endelig å få treffe deg.» «Det hadde vært enda hyggeligere hvis det ikke var på grunn av dette. Men vi får ta det familiære igjen ved neste anledning. Hva gjør du selv nå? Drar hjem igjen?» «Ja, jeg kom med Kystbussen i morges og reiser ned igjen med den så snart vi er ferdige.» «Jeg må vel kanskje en tur i den retningen selv etter hvert. Hvis det skulle bli nødvendig, mener jeg.» 19
«I så fall skal du være hjertelig velkommen!» Jeg takket for det og fulgte henne til døren. Før vi skiltes, lente hun seg raskt fremover og gav meg en klem. Da hun var gått, ble jeg stående og se på den lukkede døren, som om hun når som helst kunne dukke opp igjen, med enda noen overraskelser på lur. Forbauselsen satt fremdeles dypt i meg, og det kom nok til å ta noen dager før jeg kom meg over det. Godt jeg hadde noe å gjøre. Bare å sette i gang, sa jeg til meg selv. Men jeg var ennå ikke helt klar. Da jeg så ut av vinduet, var det som om jeg ble blendet; ikke av solen, men av lyset fra en fortid jeg aldri ville slippe fri fra, en barndom som på et eller annet vis hadde gjort meg og min halvsøster til de personene vi senere hadde blitt. Det stempelet dine foreldre setter på pannen din, det blir stående der for alltid, synlig eller usynlig. De hemmelighetene de tok med seg i graven, får du sjelden vite noe om.
4 Hvor mange hemmeligheter kan et menneske holde på? Hvorfor hadde jeg aldri hørt om min halvsøster tidligere? Hadde kanskje ikke engang min far visst om henne? Var det andre ting de hadde holdt skjult og som jeg aldri kom til å få vite noe om? I tankene vendte jeg tilbake til mitt barndomshjem på Nordnes. Det lå i Fritznersmuget, helt i ytterkanten av det kvartalet av trehus mellom Nordnesgaten og Nordnesveien som hadde overlevd både bombingen i juni 1940 og den store eksplosjonsulykken i april 1944. Da jeg vokste 20
opp der, var det omgitt av hus på alle kanter. I min mors siste leveår var alt omkring det revet ned. Huset stod der som en siste skanse på valplassen av det som en gang hadde vært en bydel av småhus, men som i årene som fulgte ble erstattet av fire–fem etasjer høye boligblokker, slik 1940-tallets byplanleggere hadde tenkt seg at hele Nordnes skulle forvandles, fra trehusby til betonglandskap. Til alt hell hadde de ikke råd til å gjennomføre alt på en gang. Da de i 1960 var kommet frem til Nykirkeallmenningen, hadde de ombestemt seg, og trehusbebyggelsen langs Lille og Ytre Markevei ble stående, til tross for at den stod på den opprinnelige rivningslisten. Min far, trikkekonduktør Anders Veum, så jeg alltid for meg fordypet i en bok om norrøn mytologi, av en eller annen grunn det emnet han var mest opptatt av så langt tilbake som jeg kunne huske. Han døde i 1956, da jeg var fjorten år gammel, og jeg kunne fremdeles føle en form for sårhet inni meg over at jeg aldri var blitt skikkelig kjent med ham. Det ble jeg for så vidt heller ikke med min mor. De var begge to lukkede, private mennesker, som beholdt sine hemmeligheter for seg selv. En av disse hemmelighetene – kanskje den største av dem – hadde akkurat forlatt kontoret mitt og etterlatt meg i en stemning av vemod og melankoli, fortapt i minnene fra en tid som aldri kom tilbake, minner som en gang ubønnhørlig skulle viskes bort, når vi som ennå vernet om dem, også var borte. Det vesle jeg visste om mine foreldres fortid, hadde jeg fra min mors fetter, Svend Atle Moland, som jeg møtte ved noen få anledninger. Best husket jeg reisen til Hjelmeland, til min morfars begravelse i 1960. Det var Svend Atle, min mor og jeg som drog ned dit fra Bergen. Svend Atle var på det tidspunktet pensjonert fra politiet. På til21
baketuren med nattruten fra Stavanger var han og jeg blitt sittende oppe i salongen etter at mor hadde lagt seg til å sove i lugaren hun delte med en annen kvinne. Svend Atle hadde spandert en flaske øl på meg, og siden anledningen allerede var familiær, hadde han begynt å fortelle om den gangen han traff både min mor og min far, lenge før krigen. – Ingrid kom til Bergen med båten fra Haugesund i 1928, og det var jeg som var sendt ned på kaien for å ta imot henne. Ved et tilfelle møtte vi Anders på vei opp til Blekeveien, der hun skulle ta inn hos mine foreldre, og siden det var det året den store Landsutstillingen var i byen, inviterte vi Ingrid med ut på en øl på utstillingsområdet samme kveld. Og som det står i visen: da var bekjentskap gjort. Siden ble det de to. – Var min far i Sporveien allerede den gang? – Jada. Han kom til Bergen i 1926, midt under den store trikkestreiken, og tråkket solid i salaten da han ble ansatt der, uten å vite at det var som streikebryter. Han bar på åket fra den tiden i mange år etterpå, og jeg husker tydelig … Det var alltid en form for melankoli over Anders, som om han sørget over noe han aldri fikk fortalt oss om. Han smilte ikke mye, din far. Da er Ingrid av natur lettere til sinns, men også hun har sine perioder når hun blir tankefull og fjern. – Og hun jobbet hos USF på Verftet, har hun fortalt. – Ja, hun var vel der helt til hun fikk deg, under krigen. De første årene var hun i huspost, men etter at Anders og hun giftet seg og det ikke kom noen barn med en gang, ble hun ansatt der ute. La sardiner i boks til den store gullmedaljen. Så mye mer enn det hadde han egentlig ikke å fortelle. 22
Etter hvert gikk han over til å snakke om den tiden han hadde vært i politiet og noen av de sakene han hadde jobbet med der, som etterforsker. Senere har jeg flere ganger tenkt at det kanskje var i løpet av den samtalen jeg fikk den aller første ideen om å begynne i det faget selv, enda min barndomskamerat Pelle og jeg allerede tidlig på femtitallet hadde åpnet vårt aller første detektivbyrå inne i en av boligblokkene som var under bygging oppe i Nordnesveien. Den eneste store saken vi hadde, var å skygge en nyinnflyttet jente i gaten, Sylvelin, fra Nordnes til Minde uten noe annet resultat enn våre aller første skrubbsår på hjertet, begge to. Svend Atle Moland traff jeg senere stort sett bare ved sjeldne anledninger i familien, de fleste av dem bisettelser. Da han selv døde under en tur på Gulfjellet i 1978, gikk jeg i bisettelsen i kapellet på Møllendal uten noen gang å ha fått fortalt ham at jeg faktisk hadde åpnet mitt eget privatdetektivkontor tre år tidligere. Men han hadde kanskje hørt det fra noen andre, for akkurat det var iallfall ingen hemmelighet. Min mor var død tre år tidligere, og nå satt jeg her, nesten tredve år etterpå, og lurte på om det var enda mer hun aldri hadde fortalt meg, utenom det at jeg hadde en halvsøster i Haugesund som jeg aldri før hadde møtt. Svarene på det ville jeg sannsynligvis aldri få. Med en ny besluttsomhet ristet jeg av meg de dystre tankene, skjøv stolen bort fra skrivebordet, gikk til klesstativet og tok på meg frakken som hang der. Deretter krysset jeg Nygårdshøyden til fots for å begynne arbeidet med det oppdraget hun hadde gitt meg, Norma Johanne Bakkevik, som det stod på visittkortet hun hadde etterlatt seg før hun gikk. I november faller mørket raskt på, og gatebelysningen 23
var tent lenge før jeg var kommet frem til den oppgitte adressen i Konsul Børs gate. Ytterdøren var låst, ikke spesielt overraskende på denne kanten av byen. Jeg lente meg frem for å studere navnene på listen ved siden av høyttaleren. Det så ut til å være en broket forsamling leieboere, noen utenlandske navn, noen norske. Jeg fant etternavnene til både Fjørtoft og Sandbakken ved siden av en av ringeklokkene. I det samme feltet var et tredje etternavn overstrøket, men ikke verre enn at jeg skimtet Hagland under det. Øverst på listen tronet etternavnet Moberg, den oppgitte husverten. Så hvorfor ikke? Jeg trykket på knappen der og ventet på svar.
5 Det var en kvinnestemme som svarte. «Hallo?» «Goddag. Mitt navn er Veum. Treffer jeg Knut Moberg?» En liten pause. «Nei. Han er ikke hjemme. Hva gjelder det?» «Jeg har noen spørsmål angående en av leieboerne deres.» «Javel.» «Emma Hagland.» En ny liten pause. «Hun bor her ikke lenger.» «Nei, det er nettopp derfor. Hun er forsvunnet.» «Åh? Vel … Hva het du, sa du?» «Veum. Varg Veum.» «Du får komme inn. Det er fjerde etasje.» Det durte i dørlåsen, og jeg skjøv døren innover. 24