Svin by Gyldendal Norsk Forlag

«… Carl-Johan Vallgren samler elegant sammen alle trådene i en spektakulær finale, med adskillige uventede vendinger.»

Ett siste ran, men alt går fryktelig galt. Carl-Johan Vallgren fører oss inn i Stockholms underverden.

Jorma Hedlund har egentlig trukket seg tilbake. Det er slutt på det kriminelle livet. Men tipset om verditransporten er for godt. Ett siste ran, så får det være nok. Men snart er Jorma en jaget mann. Samtidig forsøker Danny Katz å finne ut hva som har skjedd med sin tidligere venn, narkodealeren Ramón, og hans kjæreste, Jenny. Katz er selv tidligere misbruker, og suget etter heroin river og sliter i ham. Hvordan fikk Ramón plutselig tilgang til så mye stoff? Og hvem er egentlig Jenny? Sporene fører Danny Katz til Stockholms pornobransje og deretter i en retning han aldri hadde kunnet forutse. Bare én ting er sikkert: Noen vil hindre ham i å finne sannheten.

Kritikerrost og prisbelønnet svensk forfatter CARL-JOHAN VALLGREN er født i Linköping, Sverige, i 1964. Han debuterte som forfatter i 1987 med romanen Nomaderna. Siden har han utgitt novellesamlinger, romaner og en reiseguide om sin andre hjemby, Berlin. I 2002 ble han tildelt Augustprisen for romanen Den vidunderlige kjærlighetens historie. Boken ble en internasjonal suksess og er oversatt til 25 språk. Skyggegutten (2014) er hans kritikerroste krimdebut, den første boken i en serie om hovedpersonen Danny Katz. Boken er til nå solgt til 15 land. I tillegg til forfattervirksomheten er Vallgren også plateartist. Boken er oversatt av Bjørn Alex Herrman, medlem av Norsk Oversetterforening.

Omslag: Anna Henriksson/Pixelpiraya Omslagsfotografi: Shutterstock Forfatterfoto: Caroline Andersson

Svin er den andre boken om Danny Katz og en frittstående fortsettelse av den kritikerroste Skyggegutten (2014).

«Intenst spennende lesning.»

Dala-Demokraten

«Det er vidunderlig å lese en krim av en forfatter som har full kontroll på litterære virkemidler og litterære sitater.» Hallands Nyheter «Det er tydelig at Carl-Johan Vallgren er en erfaren og solid forfatter. Han sløser ikke med ordene, og de han bruker, gir språket maksimal effekt. På den måten lykkes han i å gi hver eneste karakter sin egen stemme.» Johannas Deckarhörna

Om Skyggegutten sa norsk presse:

Dagens Nyheter

«Spenning i overflod.» Sindre Hovdenakk, VG

«… en av høstens beste krimdebuter.» Pål Andreassen, Moss Avis «Velskrevet, suggererende, smart, skremmende.» Ola Hegdal, Dagens Næringsliv «… overlegent og elegant.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten «Nå gjør [Vallgren] som flere av mange kolleger og går til krimsjangeren. Lykkeligvis. For dette er godt.» Cathrine Krøger, Dagbladet

Originaltittel: Svinen Copyright © Carl-Johan Vallgren 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Albert Bonniers Förlag, Sverige Published by agreement with Hedlund Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 55 g Bulky 2,0 Boken er satt med 11/15 pkt. Minion Oversetter Bjørn Alex Herrman er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-47791-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Carl-Johan Vallgren

Svin Krim

Oversatt fra svensk av BjĂ¸rn Alex Herrman

I Stockholm, september 2013

Han satt på en benk i Midsommarparken og voktet på hver minste bevegelse rundt seg. Ikke noe mistenkelig etter at han forlot leiligheten et kvarter tidligere. Noen barnehagebarn i gule refleksvester bråkte på lekeplassen. Han flyttet seg litt så han kom i skyggen under et tre. Gned på en flekk på buksene. Skjønte ikke hvor den kom fra. Lunsjen, da han stekte to egg i olje? På hjørnet av Svandammsvägen lå puben han pleide å gå på. Tre Vänner. Stolene sto på bordene der inne. Den åpnet ikke før til kvelden, han kunne gå dit senere og tenke igjennom opplysningene fra megleren. Han likte stedet. Tok et glass Murphy’s Irish Stout der fra tid til annen, men ikke jevnlig, og i høyden en gang i måneden. Ville ikke at folk skulle kjenne ham igjen. Det var en av de krevende sidene ved jobben hans, tenkte han. Han kunne aldri fortelle noen hva han drev med. Jo færre som visste, desto mindre fare for ugreie. Det var derfor han bare hadde sittet inne for en brøkdel av det han hadde gjort. Blikket fortsatte mot T-banenedgangen. En kvinne kom ut gjennom dørene, den thailandske jenta som hadde flyttet inn 7

hos naboen over for et par måneder siden. Forslått, det høyre øyet var klistret igjen. Han burde gjøre noe med det. Kranglingen hadde blitt verre den siste tiden. Naboene var redde for fyren. Og dama hans virket hjelpeløs, snakket ikke ett ord svensk, virket som hun nesten ikke visste hvilket land hun befant seg i. Han så på klokken. En time og ti minutter igjen. På tide å gå hvis han ville være på den sikre siden. Han kjøpte seg en sandwich i kiosken før han gikk ned til trikken. Trakk SL-kortet over leseren og gikk gjennom sperren mens han spiste. De grønne flisene på veggene i rulletrappen minnet ham om institusjonsvegger … Zoran kom til å foreta en lignende manøver, men fra Tensta på den andre siden av byen. Fyren hadde ikke vært på banen på nesten ti år. Hadde utdannet seg til massør, giftet seg med en dame som ikke fant seg i noe dritt, og slått inn på den smale vei. To småunger hjemme. Seks og tre. Drev med andre ting enn forbrytelser. Skiftet bleier. Stekte falukorv. Levde et ordentlig liv. Jorma hadde kjent ham i over tjue år, siden tiden som vakt i spilleklubbene i Hammarbyhamnen. De hadde gjort innbrudd sammen, handlet med stjålne biler, tatt fire verditransporter. Men det var lenge siden nå. Plutselig hadde han forsvunnet ut av syne og ikke latt høre fra seg igjen før for tre uker siden. Fortalt om opplegget han hadde fått av megleren. Han var nede i avgangshallen nå. Svingte til høyre ut på perrongen for nordgående tog. Mens han ventet studerte han diskret de andre passasjerene. Han hadde noia uten grunn. En gammel dame med stokk 8

leste rutetabellen på veggen. Lenger borte sto et tenåringspar og klinte. På den nærmeste benken satt en finsk mann i smalstripet dress og snakket i mobiltelefon. Han hørte brokker av samtalen, noe om et møte i en IT-bedrift og en forretningslunsj senere på dagen. Han grøsset når han tenkte på sin egen far, Harri. At han hadde sittet på parkbenker og drukket de siste årene av livet før han døde av hjerteinfarkt knapt femti år gammel. Klisjéfinne. Det hadde hendt at han løp på ham i sentrum av Vällingby, med notearkene sine og en flaske dessertvin ved siden av seg, så dritings at han ikke engang kjente igjen sin egen sønn. Toget til T-Centralen dundret inn ved perrongen. Han gikk bort til den forreste vognen, snudde seg selv om han visste at alt var greit. Ingen fulgte etter ham. Dørene gikk opp, og han gikk inn i en halvtom vogn. Ett minutt senere hadde toget passert tunnelen til Liljeholmen. Han var den eneste passasjeren som gikk av. Norsborgtoget kom inn på den motsatte perrongen. Fullt av folk fra de ytre forstedene. Et Babel, tenkte han mens han presset seg inn i vognen; folk snakket på et dusin språk, unge gutter med afrikanske røtter, to kvinner i niqab, en eldre arabisk mann med en vannpipe i en plastpose på fanget. Fattige folk. Som finnene en gang i tiden, nederst på den sosiale rangstigen. Reisen gikk fortere nå. Hornstull, Zinken. Sentrumsungdommer fylte toget, videregåendeelever i svinedyre merkeklær, eller bevisst neddresset. Det fantes knapt noen by i verden der klasseskillene var så tydelige som i Stockholm. En mann i kalott sto ved siden av rulletrappen ved oppgangen til Mariatorget og så ut som han ventet på noen. Fyren 9

lignet på Katz, tenkte han, de få gangene han hadde sett sin eldste venn gå med kalott. Han hadde vært på telefonsvareren hans seks–sju ganger den siste uken, som om han ante hva som var på gang, og ville overtale ham til å hoppe av. Jorma hadde truffet ham oftere enn vanlig det siste året. Begivenhetene sommeren før hadde sveiset dem sammen igjen. Klingberg-historien. Katz var blitt uskyldig anklaget for drap, han hadde prøvd å hjelpe ham. Eva Westin, deres felles venninne fra Hässelby-tiden, var også blitt trukket inn, og datteren hennes. Det hadde ordnet seg til slutt, alle hadde klart seg, og Katz var blitt renvasket. Men det var som om de hadde fått større behov for å treffes etter det. Han byttet tog på Östermalmstorg, kikket seg over skulderen igjen før han fortsatte mot Ropsten. Merket seg de folketomme perrongene, ingen kom på. De eneste som reiste kollektivt her, var folk som arbeidet i strøket, tjenerne. I rulletrappen mot utgangen til Gärdet fikk han en dårlig følelse igjen. Så seg forsiktig rundt. To menn i treningsoverall sto ti meter bak ham. Den nærmeste hadde hodetelefoner rundt halsen. Spanerblikk. Han merket at pulsen steg. Han begynte å gå for å se hvordan de ville reagere. Lot som han kikket på reklameplakatene på veggene og oppdaget i øyekroken at de holdt følge med ham. Politiet, tenkte han, eller bare en tilfeldighet … Mens billetthallen nærmet seg, vurderte han å hoppe av alt sammen, dra hjem igjen og meddele Zoran at han ble spanet på og at det var best å ligge lavt. Han så sperrene nå, og Pressbyrån på den andre siden. Trin10

nene i rulletrappen flatet ut, noen duer som hadde forvillet seg inn i gangtunnelen fløy forskremt oppunder taket. Han gikk til venstre mot heisen, kolliderte med en eldre mann med rullator og mumlet frem en unnskyldning mens han fortsatte mot heisskiltet. Døren sto åpen. Uten å snu seg gikk han inn og trykket på ned-knappen. Da døren gled igjen bak ham, snudde han på hodet. Falsk alarm, mennene i treningsoverall hadde passert sperrene, de lo av noe og snakket høylytt sammen før de begynte å jogge bortover gjennom gangtunnelen. På vei til Gärdet, tenkte han, akkurat som han selv, men ikke for å få et opplegg til et ran, men for å løpe en runde.

Det avtalte møtetidspunktet var klokken tre. Jorma var på plass en halvtime før, akkurat som planlagt. Sportsplassen på Gärdet var det perfekte møtested. Fri utsikt i alle retninger. Ingen steder snuten kunne gjemme seg. Han fulgte gangstien på oversiden av sletta. Svettet da han slo seg ned på en parkbenk. Den enorme gressplenen nedenfor ham var nesten folketom. Noen joggere løp forbi, unge overklassejenter med anorektiske forbilder. En flintskallet mann med en dachs i bånd forsvant mot et skogholt. Han så bortover mot teglsteinsbygningene til Materielverket på den andre siden av sletta. Ingen mistenkelige bevegelser. Bilene på Lindarängsvägen så ut som lekebiler på avstand. Hva gjorde han der egentlig? Var han engang sikker på at han ville dette? Et år tidligere hadde han bestemt seg for å legge opp. Han hadde spart penger fra gamle jobber. Han hadde tenkt å begynne i byggebransjen igjen, kanskje starte for seg selv. Hans tredje talent ved siden av forbrytelser og pianospill; han var en dyktig håndverker. Beslutningen var allerede tatt, trodde han, ingen flere ran. 12

Han hadde gjort seg utilgjengelig, byttet adresse, ingen visste hvor han bodde. Han hadde ikke hjemmetelefon og kunne bare nås på en mailadresse. Hadde så smått begynt å avvikle virksomheten, selve tanken på å fortsette et liv som kriminell. Og så hadde Zoran plutselig gitt lyd fra seg. Han hadde til slutt sagt ja, og han visste hvorfor. Fordi han savnet det. Fordi livet var blitt kjedeligere. Så banalt var det. Han savnet spenningen, savnet den minutiøse planleggingen av en jobb, følelsen av kontroll midt i en kaotisk situasjon. Og Zoran? tenkte han. Hvilke grunner hadde han? Drømmen om det store kuppet? Pengeproblemer? Eller kjedet han livet av seg og var ute etter et kick akkurat som han selv? En mann kom gående fra Värtavägen og stilte seg ved et av fotballmålene på sletta. Megleren. Han kjente ham: Hillerström. Sommeren før hadde han kontaktet ham i forbindelse med et brekk i et lager. Men det var aldri blitt noe av siden han hadde bestemt seg for å slutte. En prikk langt borte beveget seg i retning mot dem fra Lindarängsvägen. Han så på bevegelsene at det var Zoran. Selvsikker, men likevel på vakt. Det fantes minker i bransjen, folk som feiget ut når det ble for hett, men ikke Zoran; han ville heller ta imot en kule. «Jeg har en insider i et verditransportfirma,» sa Hillerström da de hadde gjort unna høflighetsfrasene. «Fyren virker pålitelig, og jobben må gjøres snart av forskjellige grunner. Slik jeg ser det, er det store muligheter. Utbyttet ligger et sted mellom fem og åtte mill. Ti prosent går til meg som vederlag.» 13

Hverken Jorma eller Zoran sa noe, og det lot til at Hillerström skjønte hva de tenkte. «Jo da. Folk sier at det ikke er verd risken lenger. Nye biler med startsperre og kameraovervåkning, kofferter med bedre destrueringssystemer. Men dette kommer til å funke … Firmaet heter Trans Security. Har eksistert siden totusenogto uten å gjøre så mye av seg. Driver med det samme som Loomis og Falck, men i mindre skala. Kontantbehandling, henting og levering av servicebokser. De har tydeligvis aldri blitt ranet, men en gang må bli den første.» En måned tidligere hadde selskapet vært utsatt for en garasjebrann. Eieren hadde slurvet med brannforskriftene. To biler var blitt totalskadd, og de måtte benytte gamle kjøretøyer frem til midten av september, da de skulle få nye biler fra Tyskland. «Kontantenhetene er av den gamle sorten, de har GPS som man ikke kommer til. Men låsen kan slås i stykker med en vanlig øks, bare man treffer riktig. Sedlene må pakkes over i egne kofferter på stedet. Fargeampullene kommer til å ødelegge maks tjue prosent av sedlene, hvis de i det hele tatt blir utløst, og en del kan vaskes av. Hva skal de gjøre?» fortsatte Hillerström mens han tente en sigg og blåste ut røyk i to søyler gjennom nesen. «Ringe kundene og si at de har kommet i skade for å sette fyr på bilene sine, så dessverre kan vi ikke hente serviceboksene før i midten av neste måned. Lyder ikke særlig tillitvekkende i mine ører.» «Og hvor har de fått de gamle bilene fra?» Zorans spørsmål. Like nøye med detaljene som før i tiden. «Fra den samme sjefen, eieren av selskapet. Han hadde tyde14

ligvis to stykker igjen i reserve, stående i en garasje et eller annet sted.» Hillerström skottet mot skogholtet to hundre meter unna. Jakken bulte en anelse over brystet og ryggen, som om han hadde kevlarvest under. «Og hvem er insideren?» spurte Jorma. «En logistiker i firmaet. Typisk svensk. Tidligere vekter som er blitt kontorrotte. Det er han som setter opp kjøreplanen for transportene. Sjåførene får ikke vite hvilke ruter de skal kjøre, før de setter seg i bilen om morgenen. Men denne fyren vet det … og han kommer til å sørge for at minst én av de eldre bilene er fullastet med sedler. Fyren har gjeld. Han sier at han vil ha en tredjedel av byttet, men det kommer han ikke til å få. Jeg reforhandler med ham når jobben er gjort. Opplegget er deres hvis dere vil ha det. Men ikke vent for lenge. Jeg har et par andre interessenter også.» Hillerström så på dem. Ermet på jakken hadde glidd litt opp, en klokke i hundretusenkronersklassen satt rundt håndleddet. «Vi må treffe fyren før vi kan bestemme noe,» sa Jorma. «Helt greit for meg. Når da?» «I morgen kveld.» «Sure. Bare si et sted, så skal jeg sørge for at han er der.» Fem minutter senere skilte de lag og forsvant i hver sin retning over sportsplassen. «Hva synes du?» sa Jorma da de gikk bortover mot de gamle industrikvartalene ovenfor Värtahamnen. 15

«Høres nesten for bra ut til å være sant. Men jeg har tro på dette her. Må bare sjekke et par ting med insideren.» Helsingfors-fergen syntes langt ute i skipsleia. Når jobben var gjort, var det på tide å reise bort, tenkte Jorma. Kanskje til Finland. Ta med Katz for å sjekke om han fremdeles husket språket. Han hadde lært ham det da de var tenåringer i Hässelby. Katz var som en svamp når det gjaldt språk, sugde dem til seg på null tid. «Møtet blir forhåpentlig i morgen. Hillerström skulle sjekke og gi beskjed i løpet av en time. Bare en ting, Zoran: Hvorfor gjør du dette?» «Hvorfor spør du?» «Du har to unger hjemme, et helt greit levebrød, har ikke gjort noen jobber på lenge.» «Jeg trenger spenna. Og Hillerström dukket opp med dette tipset i helt riktig øyeblikk.» Zoran så rart på ham. «Kanskje det bare ikke er den rette jobben å gjøre,» fortsatte Jorma. «Hva skjer hvis vi blir tatt?» «Det skjer ikke. Hva faen er det med deg?» Han slo blikket ned. «Ingenting. Jeg drar hjem så lenge. Snakkes.» En fyr på rollerblades gled forbi på fortauet. Han følte seg iakttatt fra et punkt bak seg, men da han så seg rundt, var det ingen der.

Da han kom ned til Lill-Jansskogen, slo han på mobilen. Hadde ikke villet ha den på under møtet eller turen dit. Snuten lå i forkant når det gjaldt telefonovervåkning. Men Zoran hadde dratt hjem nå, og det samme hadde Hillerström. Han slo inn på en av ridestiene som førte bort mot Östra station mens han ringte søsteren sin. Hørte oppkoblingstonen og visste nøyaktig hvordan ringesignalet hørtes ut i hennes ende: signaturmelodien til Sopranos. Passende, tenkte han. Leena hadde alltid stilt opp for ham. Vært tett som en potte de gangene hun var blitt oppsøkt av snuten for å svare på spørsmål om broren. Hadde dekket for ham, skjult ting for ham. Sto som innehaver av bankboksen i Huddinge der han hadde sparepengene sine. Han lot det ringe åtte ganger før han la på. Hun var sikkert på skolen der hun jobbet som støttelærer for elever med konsentrasjonsvansker. Eller i kolonihagen som hun hadde gjort til sitt livsprosjekt. Eller, som han håpet, hjemme hos sønnen sin med telefonen på lydløs. Kevin var nitten og hadde akkurat flyttet hjemmefra. Og Leena hadde ikke vært Jormas søster om hun ikke hadde vært der hvert ledige øyeblikk for å hjelpe ham. 17

Han lurte på å ringe moren sin, Aino, i stedet. Den snart åtti år gamle damen bodde på et finsk gamlehjem i Nacka, hadde sittet i rullestol de siste par årene og hadde fått et snev av Alzheimer, som hun selv formulerte det. Men det var lunsjtid, og han visste at hun befant seg i spisesalen sammen med hundre andre halvt demente beboere og ikke kunne snakke med ham før hun var tilbake på rommet sitt. Han slo av telefonen igjen. Tenkte på livet han hadde levd, og lurte på hvorfor han aldri hadde følt noen anger. Slutten av åttitallet, da han hadde vært dørvakt på de ulovlige spilleklubbene i Hammarbyhamnen, nettverkene han hadde begynt å bygge opp bare tjue år gammel. Han hadde jobbet som torpedo for eldre kriminelle, mishandlet folk så det bare var med nød og neppe de hadde overlevd, han hadde ikke skammet seg over det da, tenkt at de hadde fortjent det. Senere hadde han begynt som innkrever. Samme der – ingen anger. Det var ikke lovlydige borgere han presset penger ut av, det var kriminelle som prøvde å snyte andre kriminelle for penger. Han husket tiden etter det første fengselsoppholdet, han hadde vært nyslått medlem i HA, akkurat begynt å jobbe som dørvakt igjen og politianmeldt to menn som hadde truet ham med en avsagd hagle i en kø til et utested. To prospects fra en konkurrerende MC-gjeng. Han måtte peke dem ut på bilder hos snuten, og da papirene kom fra statsadvokaten, hadde han navn og personnummer på dem og kunne bie sin tid. Etterforskningen ble innstilt da han trakk anmeldelsen, akkurat som han hadde planlagt. Han fant adressene deres i folkeregis18

teret … og serverte hevnen kald et par måneder senere. Den ene av dem kunne fremdeles ikke gå. Han hadde fortsatt livet som kriminell fordi det passet ham, stemte ikke det? Fordi han var utrustet til det. Egnet seg. Manglet samvittighet. Skaffet seg selvfølgelig fiender, men minst like mange venner. Hadde glidd inn og ut av forskjellige nettverk, men likevel beholdt sin bevegelsesfrihet. To år i HA var den lengste tiden han hadde vært bundet opp og gått med på å ta imot ordre fra andre. Han hadde snust på stillingen som Sergeant at Arms før han forlot klubben in good standing. En av de få som faktisk hadde klart det kunststykket. Fordi han hadde mistet interessen og fordi presidenten hadde visst at de kunne stole på ham, at han aldri kom til å avsløre noe, ikke nevne med ett ord for utenforstående hva han hadde sett, hørt eller gjort, ikke for Katz engang. Anger? Han hadde aldri tillatt seg å føle noe sånt. Og nå plutselig en masse minner som ville det motsatte: Ainos fortvilelse når hun hadde hentet ham hos politiet eller sosialen, bare tretten år gammel. Frykten hos mennesker han hadde truet, menn som var fedre, søsken … selv barn. Smerten hos en person som hadde fått beina brukket eller kjeven knust. Ransofre som hadde pisset på seg av skrekk. Han hadde ikke våget å se hendelsene gjennom deres øyne. Tenkt at noe kom til å briste inni ham.