Dethar snødd hele natten, og om morgenen er Lilleskogen forvandlet. Haren våkner, kikker opp og sier: – Takk til deg, o Store Himmeldyr som styrer været! Så hopper han lykkelig bort og begynner å gnage orebark. Han er hvit. Verden er hvit. Han hører en lyd, trykker seg mot underlaget og blir usynlig. Noe nærmer seg. Han setter seg lettet opp: Det er jo bare en harefrøken!
– Til Lilleskogens ære! De hilser i kor og spiser frokosten sammen.
Harer snakker med hverandre på sitt språk, skjærene skvatrer på sitt, blåmeisene kvitrer på et annet. Elgene har sitt språk, som ligner ganske mye på morsmålet til rådyrene. Og hva sier reven? De sier reveord på revespråket. Musene har sitt språk og røyskattene et annet. Uglene tuter. Froskene kvekker. Svarttrostene synger, og salamanderne snakker salamanderspråk. Likevel forstår dyrene i Lilleskogen hverandre. Men det er bare lavskrika som kan forstå det menneskene sier. Stort sett prater menneskene bare tull, men av og til kan det være en fordel å kunne menneskespråk. Lavskrika
har bestemt seg: Hun skal finne ut hvorfor menneskene har satt ut plastpinner i skogen.
Menneskene bor i firkantete hus. De kjører bråkete biler. De tramper gjennom skogen. Men så lenge de passer sine saker, tenker ikke dyrene så mye på dem. Dyrene holder seg bare unna. Smetter bak en busk, opp i et tre, løper lydløst inn mellom trærne, eller sitter helt stille og venter til menneskene går sin vei. For det gjør de alltid, og så er Lilleskogen dyrenes igjen. Så hvorfor har de satt igjen disse plastpinnene?
I utkanten av skogen er en gul monsterbil parkert. To mennesker, den ene med bart, har akkurat hoppet ut. Lavskrika lander rett ved dem, later som om hun spiser, hakker i snøen litt her, litt der.
Menneskene peker og mumler. Lavskrika flyr så tett på dem som hun tør, men hun oppfatter likevel ikke hva de sier. De to store menneskene er halvveis ute på engen da de to små dukker opp i svingen. Kanskje hun finner ut like mye ved å sniklytte til dem? Hun flyr bort til en hasselbusk og setter seg i den.
Bak busken sitter reven og følger med på barna, han også. Jenta sier noe med streng stemme, og nå setter gutten i å synge. Barna forsvinner rundt svingen ved de gamle lønnetrærne, og tonene blir svakere. Reven kikker opp på lavskrika. Hun pusser fjærene sine og ser ut som om hun vet hva reven skal spørre om. Han spør likevel:
– Forsto du hva de snakket om?
– Gutten sa at han gledet seg til jul. Jenta sa at hun ikke gjorde det, svarer lavskrika. Jul? Reven skakker på hodet. Mennesker er rare.
– Så sa jenta at gutten måtte synge, ellers løp hun fra ham.
– Jeg hørte at han sang, sier reven fornøyd. – Hva sang han?
– Det skulle du likt å vite, ja.
– Det er ikke viktig, svarer reven og snur seg for å gå. Men da svarer lavskrika:
– Han sang om deg!
– Nå tuller du mer enn vanlig, sier reven irritert. Han ønsker seg ertekråke og lavskrike til frokost, men hun sitter for høyt.
– Skal jeg si hva han sang?
– Nei, sier reven og strekker seg. Først med hodet mot forlabbene og baken opp, så den ene baklabben ut, så den andre. Hele tiden kikker lavskrika på ham med blanke øyne.
– Jeg kan oversette, sier hun.
– Takk, sier reven, – men jeg er ikke interessert.
– Mikkel rev satt og skrev på ei lita tavle, sier lavskrika. Reven vet at menneskene nesten ikke kan noen ting om dyr, men dette var enda dummere enn han forventet. Hvis lavskrika snakker sant, da.
– Du ender opp i en hatt. En flosshatt, forteller lavskrika.
– En hatt? Hvorfor det?
– Fordi tavla sprakk, sier lavskrika, men hvorfor det fører til at reven havner oppi en hatt, vet hun ikke. Reven ser spørrende på henne, men hun forlater hasselbusken uten å si mer om verken tavler eller hatter. Lavskrika har faktisk viktigere ting å ta seg av.
Hun må finne ut mer om hva som skjer på engen. Hun vet at det
er viktig. Og hun må finne det ut før den barnslige skjæreungen – selv om hun innser at akkurat det ikke er viktig.
I kronen på et av de gamle lønnetrærne sitter skjæreungen og snakker med ekornet. På stien under dem går gutten og jenta forbi og ler høyt.
– De små menneskene der har noe med pinnene å gjøre, sier skjæreungen bestemt. Ekornet tenker en stund før hun rister på hodet. – Og lavskrika bryr seg ikke om plastpinnene og motorveien, fortsetter skjæreungen.
– Jeg er sikker på at lavskrika bryr seg, og med hennes hjelp skal vi finne ut av hva som skjer, sier ekornet. Nå er det skjæreungen som ikke svarer. – De gule pinnene skremmer meg. De lyser ondt som øynene til … gaupa, sier ekornet. Idet samme hun uttaler ordet gaupe, ser hun seg rundt. Skjæreungen flytter seg urolig. Med ett er det blitt kaldt og uhyggelig.
– Jeg skal finne ut hva pinnene gjør i skogen vår, sier skjæreungen fort. – Og jeg klarer det alene.
Langt opp mot Uendeligskogen bor beverne. De har bygget en demning for å få elven til å stoppe og samle seg i en dam. Nedenfor fortsetter elven, og fra den ene enden av demningen sildrer en bekk som går tvers gjennom Lilleskogen. I kulpene bor det ørret som aldri blir lengre enn en ekornhale, og ved siden av bekken er det dammer og tjern der froskene og salamanderne trives. Så langt i år har det vært mildt, og Lilleskogbekken løper som et belte over engen. Dyrene spiser snø om vinteren. Men når bekken er isfri, er det mange som foretrekker å drikke av den. Og det er akkurat det elgfamilien er på vei for å gjøre denne grytidlige desembermorgenen. De går målrettet gjennom det tette snødrevet. Det er en mamma-elg og årskalvene hennes. Mamma-elgen halter litt. Hun hater biler, men hun slipper å krysse veien i dag. Etter at de har drukket seg utørste og spist seljekvist, går elgkua med kalvene hakk i hæl inn mellom trærne. De tråkker sovegroper og legger seg.
– Moo-or, rauter den ene kalven, – fortell en historie!
– Kan du ikke fortelle den om hvorfor lillebror er hos Store Jorddyr? ber den andre.
– Ikke i dag, jenter, svarer elgkua. Hun lukker øynene.
– Hun er lei seg, hvisker kalvene.
Ennå er det en stund til menneskene våkner. Reven sniker seg inn i hagen til et av de grønne husene. Det står en søppelkasse der som lukter vidunderlig. En gang fant han pizzabiter, en annen gang rester av fiskeboller. Men menneskene har lagt en murstein på toppen. Ved porten til det vesle, røde huset står en søppelkasse uten murstein. Det stinker katt langs husveggene. Reven går opp på tå og vipper opp lokket. Søppelbøtta velter med et brak. Han skvetter, og i et kort øyeblikk får han for seg at det er gaupa som angriper ham. Gaupa! Han synes han ser de kalde øynene hennes og kjenner de nifse, sylskarpe klørne. Han rømmer rundt hjørnet før han innser at han er alene. Ylva våkner av at noe dundrer i hagen. Hun lister seg ned trappen og kikker ut av stuevinduet, men ser ingenting. Hun kan jo ta inn avisen for mamma. Ylva åpner døren på gløtt, og et gufs av isnende desember slår mot henne. Postkassen er bare noen meter unna. Hun tar sats og løper barføtt. Det går så
fort at hun ikke merker hvor kaldt det er. Reven titter forundret på jenta som beinflyr ut og så inn.
Ylva setter på tevann, så moren kan få te med én gang hun våkner. Ylva brygger en kopp til seg selv. Da hun blar gjennom avisen og nipper til teen, kjenner hun seg for en gangs skyld som den flinke, voksne jenta moren tror hun er. Idet hun skal brette avisen sammen, ser hun et bilde fra Lilleskogen. Med store bokstaver står det: Kortere reisetid. Og under med litt mindre bokstaver. Ny trasé gir innsparing på fire minutter. Motorveien skal legges om, sånn at den i stedet for en sving rundt Lilleskogen skal gå tvers gjennom den. Nei! Hun leser det to ganger til, og det står det samme. Hun får vondt inni seg. Lilleskogen er jo det fineste stedet i hele verden! Reven finner ingenting å spise i den veltede søppelkassen og smyger seg til neste hus. Det er en som synger der inne, og reven lurer på om det er om ham og flosshatten. Nå tennes det lys i flere vinduer, han hører stemmer og skritt. På tide å vende tilbake til skogen.
For en gangs skyld er det Ylva som venter på Leo. Hun står utenfor huset med luen trukket ned i pannen og et morskt uttrykk. Hun tramper i vei, og Leo småløper etter. Han lurer på hvorfor hun er så sint, og han lurer fremdeles på hvorfor hun ikke gleder seg til jul. Men han spør ikke.
– Jeg utfordrer deg, sier Ylva etter en lang stund. Hun har stanset der skogen er mørkest. Typisk at hun sier det akkurat her, tenker Leo. Ylva fortsetter: – Du skal stå vakt.
Iutkanten av skogen bor Ylva og Leo. Inne i skogen bor lavskrika, skjæreungen, det gamle ekornet, reven og mange flere. I begynnelsen av desember kommer en mystisk mann og stikker pinner ned i bakken. Det skal bygges en motorvei! Både barn og dyr gjør alt de kan for å redde skogen sin.
Veien gjennom vinterskogen har 24 kapitler og er fortellingen om en adventstid som blir helt annerledes enn både barna og dyrene hadde ventet seg.
