– JEG HATER Å GÅ PÅ SKI! Jeg satt i sofaen og ropte ned mot føttene mine. Tærne krøllet seg. – Kan vi ikke bare bli hjemme denne ferien? For en gangs skyld. Please! Foran meg gled pappa over stuegulvet på usynlige ski. Armene svingte fram og tilbake langs kroppen i en tåpelig, langsom bevegelse. Han så på meg som om jeg var en bitte liten unge. – Du hater vel ikke ski du, Ruben. Alle nordmenn liker å gå på ski. Til og med kongen! Du er jo født med ski på beina, du.
– Jeg kan ikke skjønne hva du ikke liker med å gå på ski? – ALT! ropte jeg. – Absolutt alt!
3
Pappa la armene i kors. – Men du skal selvsagt få lov til å ha med deg en venn. Kent blir sikkert glad for å få være med. Det blir bra, vel? – Kent hater å gå på ski enda mer enn jeg gjør. – Jaså? Nei, det tror jeg ikke noe på. Han har sikkert bare ikke gjort det så mye. Nå kan du lære ham alt det du kan, ikke sant. Pappa klappet meg forsiktig på den ene hånden. Jeg trakk den til meg. Jeg visste at Kent ikke var bortoverskitypen. Han var mer HOPPE-på-ski-typen. Eller FYKE-NEDOVER-I-TUSEN-KILOMETER-ITIMEN-UTEN-KONTROLL-PÅ SKIENE-typen. Eller PRØVE-Å-TA-BAKLENGS-SALTOMEN-BOMME-PÅ HOPPET-OG-I-STEDETKRÆSJLANDE-RETT-I-ET-TRE-OG-BREKKEBÅDE-TISSEN-OG-SKIENE-typen.
6
– Så, så, Ruben. Nå syns jeg kanskje du er bittelitt-negativ-typen. Ting blir alltid morsommere enn man tror. Husker du hvordan du gruet deg til svømmedagen på skolen den gangen? Det gikk jo kjempefint til slutt. Alt ordner seg for snille gutter!
– Dessuten har vi alle godt av frisk fjelluft. Den klarner hodet. Naturen er eventyrlig der oppe. Tenk på den hvite snøen som ligger fløyelsmyk over landskapet. Pappa så drømmende ut i lufta. – Hvite fjelltopper mot blå himmel, påskeføre, hvite vidder, mmmmmmm ...
7
Jeg reiste meg fra sofaen og brølte. – INGEN barn bryr seg om naturen! INGEN barn har noensinne i historien brydd seg om naturen! INGEEEEN!
Jeg trampet inn på rommet mitt og slengte døra igjen etter meg så pappa snublet i de usynlige skiene sine. – JEG HATER Å GÅ PÅ SKI!