Xue Xinran: Gi meg himmelen

Originaltittel: Buy Me the Sky Copyright © Xinran Xue 2015 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2016 www.gyldendal.no Published by agreement with Toby Eady Associates of 9 Orme Court, London W2 4 RL, U.L. Første gang utgitt i Storbritannia 2015 av Rider, an imprint of Ebury Publishing, London. Rider is part of the Penguin Random House group of companies whose addresses can be found at global.penguinrandomhouse.com Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med 10,5/12 p. Sabon Omslagsfoto: © Corbis Omslagsdesign: Two Associates ISBN 978-82-05-47290-7 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

GI MEG HIMMELEN Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk

Xue Xinran Oversatt av Poul Henrik Poulsson

ϔϾᄸ⣀ⱘᯊҷ䗴ህњϔҷᄸ⣀ⱘҎ, ҪӀ೼ᢹ᳝ⱘ⍋⋟Ёᄸ⣀ഄᅜⴔ㞾៥DŽ ೼໻䰚੠⍋⋟ⱘᄸቯП䯈ᵘㄥ䱻䘧੠ḹṕ, ℷᰃҞ໽Ё೑ⱘ⣀⫳ᄤཇӀ೼‫ⱘخ‬џᚙ—

Ensomhetens tidsalder skapte en generasjon av ensomme mennesker. I sin enslighet står de vakt om sitt eget selv i et hav av overflod.

De bygger tunneler og broer mellom ensomme øyer og fastlandet.

Det er dette dagens enebarn gjør – enten de er sønner eller døtre.

Xinran

INNHOLD

Innledning 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

9

Du Zhuang Gylne svale Vinge Lilje Måne Skinnende Fyringsved Funklende Flyvefisk Mine «lærere»

26 69 102 132 156 181 211 237 259 284

Etterord Forfatterens takk Appendiks I: Kinas politikk for fødselskontroll Appendiks II: Dizigui Appendiks III: The Mother’s Bridge of Love (MBL) Om forfatteren

317 326 332 334 347 349

INNLEDNING

H

elt siden jeg flyttet til Storbritannia i 1997, har jeg gjort det jeg kan for å reise tilbake til Kina to ganger i året for å holde min «utdanning» ved like. Det skyldes at de enorme forandringene som pågår i Kina i dag, langt overskrider alt man kan lese seg til i lærebøker eller historiske opptegnelser. Hele landets utvikling – fra fremveksten som økonomisk supermakt til de store samfunnsendringene og den nye og overraskende utviklingen av forholdet menneskene imellom – har skapt et samfunn som beveger seg fremover i et hittil uhørt tempo. Alt i Kina, enten det gjelder folket, begivenhetene eller målene, er blitt virvlet så voldsomt opp at det føles som om alt skjer med lysets hastighet. Jeg vet at dersom jeg ikke holder tritt med min egen «utdanning», vil jeg føle meg opphengt i det sønnen min kaller «det antikverte Kina».

Nesten hver gang min sønn Panpan kommer tilbake fra sine besøk i Kina, er han yrende full av nye spørsmål, enten han har jobbet som frivillig på den avsides landsbygda, har tatt et vanlig tog i 20 timer (han gjør ofte det som en lekse om Kina) eller har besøkt venner og familie i byene. Han stiller mange spørsmål: Hvorfor er det så stor forskjell mellom by og land?

Hvordan kan det finnes mange tiårs atskillelse mellom stedene i et land som styres av de samme makthaverne? Hvordan kan

10

GI MEG H IMMEL EN

vi forstå forandringene som pågår? Hvem representerer det kinesiske folket i dag – hvitsnipparbeiderne som går i skytteltrafikk mellom storbyene og flyplassene? Eller er det bøndene og de omreisende arbeiderne som går til fots i landsbyene og humper av gårde i fjernbusser på vei mot avsides busstasjoner? Hvis Kina er et kommunistisk land, hvorfor har ikke de fattige på landsbygda noe sikkerhetsnett som kan hjelpe dem ved barnefødsler, sykdom og død? Og hvis Kina er et kapitalistisk land, hvorfor blir økonomien styrt av en ettpartiregjering?

Ved slike anledninger har jeg lyst til å legge hånden over munnen hans! Det er rett og slett umulig å finne svar som ville tilfredsstille ham. Jeg vet ikke engang hvor han kan finne svarene. Men jeg kan ikke gi opp å lete etter dem – ikke bare for hans skyld, men også for min egen, som Kinas datter og en kinesisk mor.

Sommeren 2010 vendte jeg nok en gang tilbake til Kina for å friske opp mine «kunnskaper om moderlandet» og drive research til denne boken. Jeg dro tilbake til et sted jeg ikke hadde besøkt på tyve år – Harbin, som er hovedstaden i Kinas nordligste provins, Heilongjiang. Den første gangen jeg besøkte Harbin var i 1991, under en snarvisitt for å undersøke historien til byens jødiske innbyggere. Både Jin- og Qingdynastiene hadde sin opprinnelse i Harbin. I år 1115 etter vår tidsregning grunnla Jin-dynastiet sin hovedstad i det som i dag er Harbins Acheng-distrikt. Mot slutten av det 19. århundret besto Harbin fremdeles av bare noen titall landsbyklynger med en samlet befolkning på bare rundt 30 000. Det skulle imidlertid forandre seg etter hvert som byens transportforbindelser, handel og befolkning begynte å vokse. Da Kinas Fjerne østen-jernbane ble bygget fra 1896 til 1903 for å knytte Sibir til Vladivostok gjennom Heilongjiang-provinsen, var Harbin

INNLED NING

11

allerede i ferd med å bli en moderne by. I begynnelsen av det 20. århundret hadde den blitt en havneby for internasjonal handel, med 160 000 utenlandske innbyggere fra 33 land og 16 konsulater.

Jeg har alltid følt at Harbin ble et samlingssted for innvandrere i løpet av det siste århundret av Kinas historie, og lenge før Reform- og åpenhetspolitikken ble innført i 1980.

Det virket som om ni av ti innbyggere kom fra et annet sted.

Byen var også et stort samlingssted for barna og barnebarna til oppdagere, omflakkende folk som flyktet fra krig eller søkte arbeid, og for tusenvis av straffanger som søkte sin tilflukt der. Fra slutten av Qing-dynastiet kom tusener på tusener av jøder til Harbin med Den transsibirske jernbanen. De flyktet fra pogromene i Europa og Russland, og skapte det største jødiske samfunnet i Det fjerne østen. Sammen med kinesiske innvandrere fra landets fire hjørner, bidro jødene i Harbin til å forme et århundre av byens historie.

Det Harbin jeg så i 2010 var – i likhet med de resterende av Kinas drøyt 600 byer – i full sving med å forvandle seg til et nettverk av skyskrapere. Harbin var tett befolket og svulmet av handel, fast bestemt på å gi blaffen i bosettingenes karakter og tradisjonelle stil. Det samme jaget etter å standardisere boligforholdene fortærte Harbins gamle russiske bakgrunn og tradisjoner, med de gamle jødiske skikkene og de livlige, upretensiøse verkstedene og handelsbodene. Bare en håndfull steder hadde bevart sitt tidstypiske preg: moskeene i de kronglete og støyende gatene, som ropte ut sine bønner med stolt stemme flere ganger om dagen; Sankt Sofia-katedralen som var omgitt på alle kanter av handelssentre på rekke og rad; og Storgaten, som var full av skilt med navn skrevet med vestlige bokstaver. Midt i disse menneskeskapte konstruk-

12

GI MEG H IMMEL EN

sjonene var Songhuaelva stilltiende vitne til byens skiftende geografi og skikker, der elvebreddens kultur fløt ned gjennom generasjonene. Om vinteren kom flere generasjoner av harbinboere sammen for å beundre isskulpturenes lanterner. Om sommeren dro folk ut på elva i båter med sang og dans i menneskehetens sydende strøm. Songhuaelva var et klasserom som lærte meg å forstå Harbin.

Jeg hadde stor glede av å spasere i ro og mak blant menneskene her. Jeg merket meg ordene og gestene, og stoppet innimellom for å stille eldre mennesker respektfulle spørsmål (selv om de syntes spørsmålene mine var dumme). Jeg husker spesielt en gang jeg støtte på noe som virket helt nytt på meg.

Seks mennesker, som spente over tre generasjoner, sto rundt et dyrebart barn og stirret oppmerksomt på det. De forbipasserende strakte hals for å få se og høre de spinkle tonene fra den lille ungen, som var i ferd med å lære seg å snakke.

«Mamma, kjøp elva til meg!» sa den tre år gamle jenta lespende til sin mor.

Med den ene hånden klynget ungen seg til morens finger, mens den andre pekte utover Songhuaelva. «Mamma, jeg vil ha den elva, kjøp den til meg!» sa hun med besluttsom røst.

Den unge moren prøvde å roe henne ned: «Gullet mitt, vi kan ikke kjøpe denne store elva!»

Like bak moren og jentungen sto fire eldre mennesker, som godt kunne ha vært jentas besteforeldre. Nå diskuterte de lavmælt seg imellom. Den ene sa: «Du kan ikke si det. Det er ikke det at du ikke har råd til det, men det går ikke an å kjøpe den.»

«Du trenger ikke å uroe barnet, si bare at vi vil kjøpe den når hun er blitt voksen. Er ikke det nok?»

«Ja, bare be den søte ungen om å spørre sin far hvordan man kan kjøpe en elv.»

INNLED NING

13

«Aiya, hvis du sier det, vil du ikke da lære henne fra barnsben av å tro på løgner?»

«Hva vet det lille gullet om sant og usant? Bare gjør henne glad. Når hun er voksen, vil hun ikke ha lyst til å kjøpe noen elv!»

«Ti stille, alle sammen. Hør på hva den dyrebare ungen vår sier!»

Den lavmælte diskusjonen i familien tok slutt, som om de lyttet til en keiserlig forordning. «Da vil jeg kjøpe en stjerne i himmelen!» forlangte den lille jenta med babystemmen.

Jeg stoppet ikke for å høre mer, så jeg får aldri vite om ungen hadde enda flere krav. Men jeg kunne ikke forstå de gamle menneskenes ord eller hvorfor de tok det lille barnets naive krav på et slikt alvor. Samme kveld ringte jeg til en venn, uten å holde tilbake følelsene mine om dette, men til min store overraskelse var hun slett ikke enig med meg. «Hva er så spesielt med det?» spurte hun. «Mitt fire og et halvt år gamle barnebarn laget et svare oppstyr en gang fordi han ønsket seg månen. Det pågikk dag etter dag, helt til min svigerdatter kjøpte en rund japansk lampeskjerm av papir som lys i huset, og lurte gutten med et eventyr om hvordan månen hadde sendt sitt barn til huset vårt for å leke med ham. For å muntre ham opp, inviterte hele familien månebarna på besøk, og vi endte opp med å kjøpe en masse lykter. Da noen gjester fra hjembyen kom på besøk, trodde de at vi var i sorg, siden vi hadde alle disse lyktene i huset! Det er ingenting du kan gjøre med det, Xinran. Disse enebarna er mer dyrebare enn gull.»

«Men hva om barnet ber om å eie havet eller den blå himmelen?» Jeg visste egentlig ikke hvorfor jeg gjorde dette så vanskelig for henne.

«Hvem vet hva vi ville ha gjort?» Det var som om et sort hull

14

GI MEG H IMMEL EN

av den typen Hawking, Thorne, Preskill og deres likemenn hele tiden debatterer – formet av vekten av alle svarene vi ikke kan finne – hadde ramlet ned mellom våre to verdener i hver ende av telefonlinjen, og brakt oss begge til taushet.

I virkeligheten har dette sorte hullet av taushet allerede rammet utallige familier med enebarn, der de desperat plager hodene sine etter ideer. Det samme gjelder meg selv, som bare har ett barn. Mens vi oppdrar våre «ene-og-alene»-barn, tilbringer vi dager og netter i frykt for at en ulykke på én av en million skal inntreffe. Etter hvert som barna vokser til, ser våre dyrebare «ene-og-alene»-barn ut til å skape sine egne sorte hull, som suger til seg all energi i omgivelsene og sliter ut oss foreldre. Vi startet med hele vår livskraft, besluttsomhet og begeistring, men endte i utmattelse og uten at vi ble befridd for våre bekymringer. Hele tiden spør vi oss: «Er vårt ’ene-ogalene’-barn trygg og lykkelig?» Sammen med barna våre har vi skrevet et «ene-og-alene»-kapittel i Kinas historiebøker, et sort hull av løgn og sannhet – enebarnas tidsalder.

Etter om lag ti år i Storbritannia har nesten alle mine vestlige venner uttrykt sin interesse og bekymring for det kinesiske fenomenet med alle enebarna. De vestlige samfunnenes spekulasjoner og manglende forståelse for dette temaet sprang meg i øynene da jeg trålet de vestlige mediene for informasjon om emnet. Å forstå ettbarnspolitikken er blitt en markør for hva folk vet om det moderne Kina. Det er til og med blitt et «trumfkort» for enkelte mediefolk som prøver «å holde tritt med den kinesiske politikkens uttrykksformer».

Med hensyn til ettbarnspolitikkens historie, finnes det mye bakgrunnsinformasjon i min bok Message from an Unknown Chinese Mother (på norsk: Tapte døtre. Fortellinger om savn og kjærlighet, Gyldendal 2010). Her skal jeg bare gi en kort inn-

INNLED NING

15

føring for leserne som ikke er kjent med denne politikken. Det finnes også mer informasjon i denne bokens Appendiks I. I en periode mot slutten av 1950-årene konkurrerte Kina med Sovjetunionen om å oppmuntre til høye fødselsrater i familiene. I juli 1957 publiserte den kinesiske befolkningseksperten Ma Yinchu en artikkel med tittelen «Om den nye befolkningen» i avisen Folkets Dagblad. Der foreslo han en politikk med fødselskontroll. Dette var stikk i strid med regjeringens erklærte politikk med streng abortkontroll og sterk oppfordring til befolkningsvekst. Bestemor betalte en høy pris for ikke å lystre partilinjen, og ble drept på et «kampmøte» under Kulturrevolusjonen. Men så kom begynnelsen av 1960årene og den etterfølgende, katastrofale økonomiske stagnasjonen. Tianjin, Shanghai, Guangdong og andre storbyer gikk inn for sine egne regler for fødselskontroll. Vendepunktet kom i desember 1979 da visestatsminister Chen Muhua, den første kvinnen som nådde så høyt, uttalte at nasjonens økonomiske utvikling sakket akterut og ikke sto i forhold til den store befolkningsveksten. Deretter foreslo hun at det ville være best hvis ektepar bare fikk ett barn. I 1981 hadde dette blitt en streng plikt for medlemmene av Kommunistpartiet og et uunngåelig ansvar for enhver borger. Like fullt møtte agitasjonen for ettbarnsfamilien motstand over hele Kina, og på måter som politikerne aldri hadde forestilt seg. Dette førte til en rekke raptuser av fremstøt og tilbaketog mellom myndighetenes rigorøse gjennomføring og folkets fortvilte motstand mot denne politikken. Denne fiendtligheten førte til et forslag til lovendring i 1982, som anga ti vilkår for at mennesker på landsbygda kunne få ha et barn nummer to. Deretter roet den folkelige motstanden seg noe. I april 1984 ble uttrykket «dagens fødselskontrollpolitikk» brukt for første gang i regje-

16

GI MEG H IMMEL EN

ringens dokumenter. Befolkningen ble inndelt i tre kategorier: 1) «Innbyggere i landsbyer og byer», som hovedsakelig dekket store og mellomstore byer og i første rekke gjaldt hankineserne, som måtte begrense seg til ett barn (tvillinger eller flerlinger var unntatt). 2) «Landsbygdområdene», der barn nummer to var tillatt dersom det første var en jente (selv om mange familier i praksis gikk videre og fikk tre barn fordi politikken vanskelig lot seg håndheve i disse regionene). 3) De etniske minoritetene, som fikk ha to til fire barn. Det fantes enkelte mindre variasjoner mellom provinsene på landsbygda når det gjaldt hva som var tillatt, men forskjellene i levekår mellom by og land var så store at ingen drømte om å flytte ut på landet for å få flere barn.

I tiden etter 1949 bygget Kinas fagui, som betyr lover og reguleringer, på politiske regler utstedt av regjeringen og ikke på loven. Ikke desto mindre ble folk som brøt disse reglene, rammet av lovens sanksjoner. Både familieplanlegging og ettbarnspolitikken tilhører fagui.

Selv om ettbarnsregelen hadde vært regjeringens politikk i lang tid, var det ikke før 29. desember 2001 at den ble lovfestet.

Loven trådte i kraft 1. september 2002 som «Folkerepublikkens befolknings- og familieplanleggingslov». Etter alle årene med ettbarnspolitikk var dette første gang politikken faktisk ble fastlagt i skriftlig form som en egen lov. Dessuten var ordlyden i dokumentet langt mer avslappet og human enn vilkårene som til da hadde blitt håndhevet. I 27. artikkel i lovens 7. kapittel het det for eksempel: «Til gifte par som er enige om å ha bare ett barn i livet, vil nasjonen utstede et ’ettbarns æressertifikat’ som belønning, i samsvar med nasjonale forordninger, så vel som forordningene

INNLED NING

17

i provinsen, den autonome regionen eller sentralt styrte byen hvor de bor. Alle arbeidsenheter har ansvar for å gjennomføre lover, fagui, regler og forordninger angående disse belønningene, og alle arbeidsenheter må iverksette denne politikken.

Hvis et enebarn utsettes for uventet skade eller død, må den lokale folkeregjeringen gi foreldrene nødvendig hjelp til å få et nytt barn eller adoptere. Tvillinger eller flerlinger vil ikke nyte godt av behandlingen som bare tilbys enebarn. De som overtrer ettbarnspolitikken, må betale en ’legalt innkrevd avgift for sosial oppfostring eller underholdsbidrag’, eller se at barn som overstiger kvoten blir konfiskert av myndighetene; avgiften skal fastsettes på provinsnivå, hensyn tatt til gjennomsnittsinntektene til by- og landsbygdinnbyggere. «

I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner.

De fleste historiene i denne boken kommer fra den første generasjonen av enebarn som ble utsatt for ettbarnspolitikken, de som ble født mellom 1979 og 1984. I motsetning til i Vesten, kan en «generasjon» i denne sammenheng bare regnes i noen få år, siden forandringene skjer så raskt.

18

GI MEG H IMMEL EN

Omkring år 2000 hadde hele denne første generasjonen fullført sin utdanning og begynt å ta seg frem i verden. I 2002 hadde de nådd den normale giftealderen i Kina. Tiden de tilbrakte med meg, tilsvarer dette punktet i livet for dem, da de var på vei inn i arbeidslivets verden og begynte å tenke på å gifte seg. Disse barna ligner både på mine gudbarn og mine lærere i livet. De jeg husker og er så glad i, er i dag stort sett selv blitt foreldre, med sine egne karrierer: en forretningsmann i et multinasjonalt selskap, en lærer ved et kunstakademi, en kinesisk-vestlig medieplanlegger, en kokk som spesialiserer seg på japansk mat, en arkitekt, en hotelldirektør og en akademiker med Ph.d.-grad i forskning omkring den kinesiske diasporaen. På samme måte som med forskjellene mellom Kinas 665 byer1 og de mange titall millioner landsbyer, er disse unge menneskene av samme generasjon like forskjellige som himmel og jord. De reiser ved siden av «keisere og aristokrater», men har like fullt ingen følelse av overlegenhet. Slik forfedrenes generasjon støtte på sine problemer, slåss også de unge for å overleve: som fortroppen i en veldig forandring.

Disse unge menneskene tilhører den samme generasjonen som sønnen min, og som medlem av den eldre generasjon og mor tvinger denne utviklingen min sunne fornuft meg til å spørre: Er det mulig for meg å forstå dem? Et gammelt kinesisk ordtak sier at forskjellen mellom yrker er som skillet mellom fjell. Det samme gjelder enda mer når det skiller en genera1 Kinas sjette nasjonale folketelling (mai 2014) inndelte landets 665 byer i fire kategorier: 54 megabyer (ikke-jordbruksbefolkninger på over 1 million), 78 storbyer (ikke-jordbruksbefolkninger på mellom 500 000 og 1 million, tall fra 2004), 213 mellomstore byer (ikke-jordbruksbefolkninger på mellom 200 000 og 500 000, tall fra 2004) og 320 mindre byer (ikke-jordbruksbefolkninger på under 200 000 innbyggere).

INNLED NING

19

sjon. Jeg lytter til dem når de snakker åpent og oppriktig, jeg snakker åpent og reservasjonsløst med dem, og jeg prøver å forstå hva de jevnaldrende i samme generasjon har vært påvirket av. Dette har vært de tre prinsippene jeg bruker når jeg observerer deres glede, sinne, gremmelser og sorg, deres tanker og lyster. Jeg er selv mor til et kinesisk enebarn, og drives instinktivt til å prøve å forstå dem, ettersom det er disse 100 millioner enebarna som vil bestemme Kinas fremtid.

Da jeg tok frem penn og papir for å skrive denne boken, lurte jeg på hvordan jeg kunne beskrive en hel generasjon i noen få kapitler. Etter å ha gått gjennom de fem tidligere bøkene mine, oppdaget jeg hvor fulle de er av arr og sorg. Etter å ha saumfart hjernen min etter ideer i to år, bestemte jeg meg for å gi meg selv litt pusterom. Jeg besluttet å la denne bokens hovedfokus være en generasjon av karakterer som har fått det mye bedre materielt sett, og dele noen av de interessante, av og til sjokkerende og tidvis fornøyelige episodene i livet deres.

Hensikten var å fungere, ikke som en ekspert eller kritiker, men som en bro mellom dem og leserne. Jeg ville lytte til synspunktene deres og gjengi dem slik de er, slik at andre kan gjøre seg opp sin egen mening.

I januar 2011, mens jeg arbeidet med slutten på det første utkastet til denne boken, ble Kina rystet av Yao Jiaxin-episoden, en hendelse som påvirket alle de påfølgende historiene mine. Boken, som hadde startet så lyst og lett, antok nå en mørkere og dystrere tone.

Sent på kvelden den 20. oktober 2010, kjørte den 22 år gamle studenten Yao Jiaxin, som var i sitt tredje studieår ved Xi’an Musikkonservatorium, på en 26 år gammel kvinnelig omreisende arbeider med bilen sin. Ikke bare unnlot han å forsøke å hjelpe denne stakkars kvinnen fra landsbygda, men han

20

GI MEG H IMMEL EN

ble så redd for at hun ville skape problemer for ham da han så at hun memorerte bilens nummerskilt, at han stakk henne åtte ganger med en kniv han pleide å skrelle frukt med. Han drepte moren til et tre år gammelt barn på flekken. Deretter flyktet Yao i sin bil til et annet kryss, der han kjørte over en annen fotgjenger. Først da ble han pågrepet av en tilfeldig forbipasserende. Like fullt ble han løslatt av det lokale Offentlige Sikkerhetsbyrået etter bare å ha blitt avhørt om påkjørselen i veikryss nummer to. Tre dager senere, den 23. oktober, meldte han seg for politiet sammen med foreldrene sine. Den 11. januar 2011 tiltalte Xi’ans påtalemyndighet ham for overlagt drap, og 22. april 2011 fant Xi’ans tingrett ham skyldig i overlagt drap. Og midt i intens mediedekning og voldsomme diskusjoner på internett ble han dømt til døden og fratatt alle politiske rettigheter. Han ble også dømt til å betale offerets familie 45.498,50 yuan (6690 dollar) som erstatning for familiens økonomiske tap. Den 20. mai ble dommen stadfestet av den høyeste folkedomstolen i Shaanxi.

En stund virket det som om hele Kina var delt i tre leirer etter teoretiske og moralske skillelinjer. Den ene leiren mente at Yaos forbrytelse var så avskyelig at dersom han ikke døde, ville det være ensbetydende med det kinesiske lovverkets død.

En annen leir mente at Yao var et offer for ettbarnssamfunnet, og at det burde tas hensyn til i dommen, særlig siden dødsstraff ikke er en egnet straff i et moderne, sivilisert samfunn.

Det tredje standpunktet kom fra et stort antall universitetsstudenter, som fremholdt at livet til et enebarn som hadde gjennomgått høyere kunstutdanning, hadde større reell verdi enn livet til en bondekone uten utdannelse.

Som journalisten Deng Yajun skrev i avisen International Herald Tribune:

INNLED NING

21

«Yao Jiaxin-saken avdekker mange merkelige og groteske sider ved det kinesiske samfunnet. I utgangspunktet var det et mindre trafikkuhell, men likevel knivstakk han offeret åtte ganger. Omstendighetene var klarlagt under rettssaken og loven var tydelig. Og saken fremprovoserte massenes avsky. Like fullt var det noen som faktisk baktalte offeret som hadde mistet livet så brutalt, og ’samlet seg bak Yao Jiaxins forsvar’ på internett.»

Enten det var de offisielle kinesiske mediene eller de uoffisielle hjemmesidene på nettet som omtalte saken, var enhver ytring som å kaste stein på vannet – de utløste tusenvis av bølger. En stor kamp utfoldet seg mellom fem generasjoner: besteforeldregenerasjonen sukket, foreldregenerasjonen gremmet seg, og det oppsto en voldsom debatt mellom de tre generasjonene av enebarn (de født etter 1970, 1980 og 1990), som sloss om hva som var riktig eller galt, og om æren og skammen over deres egne standpunkter.

Generasjonen etter 1970 (emnet for denne boken) refererer seg til barna som ble født mellom 1970 og 1979, i tillegg til barn som ble født tidlig på 1980-tallet og som også kaller seg «Post 70-talls» fordi de har hatt lignende erfaringer som kullene umiddelbart før dem. Siden denne generasjonens foreldre og besteforeldre måtte kjempe for å oppfylle sitt eget potensial under den turbulente Kulturrevolusjonen, påvirket drømmene de hadde om sin egen utdanning, oppdragelsen av egne barn, som godtok de tidligere generasjonenes sosiale verdier.

De var ivrig opptatt av å få suksess, og håpet at anstrengelsene deres ville oppveie foreldrenes og besteforeldrenes tapte muligheter.

«Post 80-generasjonen» ble på den annen side født i midten og slutten av 1980-tallet. På grunn av de ekstreme forandrin-

22

GI MEG H IMMEL EN

gene i kinesernes sosiale verdier på denne tiden og deres komplette uforenlighet med det tradisjonelle familielivet, begynte mange av foreldrene deres å se mot Vesten for å skape seg en fremtid. Dette resulterte i en barnegenerasjon som var i drift, fanget i konflikten mellom gamle og nye ideer i Kina og det intense sammenstøtet mellom østlig og vestlig kultur.

«Post 90-generasjonen» vokste opp i 1990-årene, under den kinesiske Reform- og åpenhetspolitikkens store fremgang. På denne tiden utviklet den digitale informasjonsteknologien seg i rasende fart. Barna ble født inn i og vokste opp i «de tre skjermenes verden» – datamaskinen, fjernsynet og mobiltelefonen – noe som hadde en enda mer skadelig effekt på familierelasjonene. Et avslappet og komfortabelt liv av høy kvalitet, sammen med forholdsvis stabile politiske og økonomiske forhold, ga denne generasjonen en enestående mulighet til å ta i bruk nye ting. Det formet imidlertid også de unges verdier og atferd til noe radikalt annerledes enn alt i det tradisjonelle Kina.

Selv om det bare er ti eller tyve års forskjell mellom disse tre generasjonene, forandret det kinesiske samfunnet seg så raskt at det oppsto dype generasjonskløfter mellom dem.

Disse enebarna er sin generasjons stifinnere, og i hvert tiår fra 1970-tallet og frem til i dag har de vært vitne til og arvet alle tap og gevinster som har foregått i Kinas familier, samfunnsliv og utdanningsvesen.

Yao Jiaxin tilhørte den andre generasjonen av kinesiske enebarn, de som ble klemt mellom det gamle og det nye. Ifølge rapporter i mediene skyldtes hans ekstreme atferd, opprørskhet og knugende usikkerhet den snevre livssituasjonen han sto i. Bortsett fra å øve på piano og studere, hadde han ingen andre muligheter til å komme i kontakt med samfunnet. Han forsto

INNLED NING

23

ikke hvordan han burde omgås mennesker utenfor hjemmet og klasserommet. Foreldrene var som guder for ham, mens pianoet var selve livet. For å beskytte de pianospillende hendene sine, torde han knapt å bruke en kniv. Hjemme skrelte foreldrene frukt for ham, og på skolen ba han klassekameratene om å gjøre det for seg. Likevel tok han en fruktkniv i sine ømtålige pianisthender og stakk i hjel en kvinne han allerede hadde skadet.

Kinesiske sosiologer fremholder at enebarna allerede i ung alder blir skjemt bort av foreldrene sine, forgudet av venner og slektninger, og drillet og trent på skolen i en slik grad at de aldri får mulighet til å ta noe ansvar selv. De materielle og intellektuelle byrdene som de selv burde bære, blir de «vennlig» fratatt av menneskene som omgir dem, noe som etterlater dem uten noe eget «selv». Av denne grunn faller atferden deres i vanskelige situasjoner tilbake til den laveste intuisjonen – kjemp eller flykt-modusen. En person uten noe «selv» er tross alt lite forskjellig fra et vilt dyr. I en slik forstand er Yao Jiaxin et offer for Kinas ettbarnspolitikk.

Etter min mening hadde Yao Jiaxins foreldre – i likhet med flertallet av foreldre med enebarn i Kina – lagt all sin omsorg og alle sine livshåp i unge Yao, i den tro at det dreide seg om foreldrekjærlighet. Ikke desto mindre ble denne generasjonen av enebarn pålagt en stor byrde: ansvaret for brødre og søstre som aldri fikk bli født. Enebarna kunne nyte alle de materielle gavene, den åndelige kjærligheten og omsorgen som kunne ha blitt delt med de ufødte brødrene og søstrene. Av denne grunn manglet de øvelse i kommunikasjon, vennskap, deling, å hjelpe andre og bli hjulpet tilbake, overbærenhet og alle de andre grunnleggende mellommenneskelige ferdighetene som vi lærer under oppveksten. Det var som om hele verden til-

24

GI MEG H IMMEL EN

hørte bare dem. Denne generasjonen av enebarn fikk lide under alle de mangelfulle erfaringene ved ikke å ha søsken.

De var alltid alene i alle sine gjøremål, og dermed var det ikke til å unngå at en manglende medmenneskelighet oppsto. Foreldrene til disse enebarna, som bare hadde én dyrebar spire, brukte tilsynelatende all sin tid på å skjelve av frykt mens de voktet sitt ene avkom, «redde for at det skulle gå i knas mellom hendene deres og smelte i munnen!». Enhver ulykke et enebarn ville bli utsatt for, ville bety at foreldrene mistet alt.

Av hensyn til enebarnet kom disse foreldrene til et punkt der de «nullstilte sitt eget liv». I en slik situasjon, hva slags liv var igjen for Yao Jiaxins foreldre i etterkant av ulykken? Det var ikke noen tilfeldighet, men en skjensel, en kilde til selvbebreidelser, anger og en sviende smerte som ingen noensinne vil være i stand til å dele med dem. Ville de noen gang klare å glemme offerets lille tre år gamle sønn? Deres mislykte barneoppdragelse og kjærlighet hadde stjålet barnets mor for alltid, i tillegg til deres egen høyt elskede sønn.

I mai 2011 ble Yao Jiaxins dom stadfestet. Jeg var interessert i å få vite hvordan menneskene jeg har intervjuet i denne boken så på denne kontroversen. Jeg sendte dem derfor et skriftlig spørsmål, og ba dem hjelpe meg til å forstå: «Hva mener du om Yao Jiaxin-hendelsen? Hvorfor debatterer det kinesiske samfunnet ham (en Post 80-mann) så heftig?»

De fleste sendte meg ikke sine svar før Yao var henrettet den 7. juni 2011. Mellom linjene kunne jeg ikke bare lese deres spirende modning, men også kjenne igjen deres følelse av ansvar overfor det kinesiske samfunnet som helhet, og deres egne holdninger til folkemeningen og moralen. Jeg har tatt med de

INNLED NING

25

enkelte svarene til slutt i hvert kapittel, slik at historiene deres kan bidra til at du forstår hva de mener.

Jeg må innrømme at jeg ble overrasket – og av og til dypt sjokkert – over svarene jeg fikk. Men det var gjennom disse svarene jeg virkelig ble klar over hvor vanskelig det var for dem å leve sitt liv blant «soler», «keisere» og «tyranner».

De om lag ti enebarna som beskrives i denne boken, er alle jevnaldrende. De kommer fra samme generasjon, og alle er født i det samme landet. Samtidig har de vidt forskjellig bakgrunn og vokste opp i ulike perioder preget av enorme forandringer i Kinas enestående utvikling. Når jeg ser på deres tro, verdier, overlevelsesevner og ordene de bruker, blir jeg overrasket over hvor forskjellige de er, selv om den vanlige kineser gjerne skjærer alle over én kam og kaller dem «enebarnsgenerasjonen». Jeg tror likevel at når du kommer til slutten av denne boken, vil du kanskje i likhet med meg bli rørt av hver og én av dem. Faktum er at ingen av dem er bundet av tidens konsensus. Ikke én føler seg begrenset av segregasjonen som deres generasjon ble påtvunget. Deres naturlighet er forfriskende.

Ja, dette er en bok om Kinas første generasjon av enebarn.

Men etter hvert som du leser de påfølgende kapitlene, vil du også oppdage at du finner retningen i de raske forandringene som har foregått i det kinesiske samfunnet. Å forstå de kinesiske enebarna i dag, er en uvurderlig kilde til å forstå ikke bare Kinas fremtid, men også hvordan landet samhandler med resten av verden. Hvorfor bør vi gi akt på og prøve å forstå denne generasjonens stemme? Fordi morgendagen vi skal dele med dem er like dyrebar som den klare, blå himmelen.

1

M

DU ZHUANG

ot slutten av 1970-årene hadde den første gruppen på 6,1 millioner barn fått utstedt enebarnssertifikat av den kinesiske regjeringen. Disse barna skulle bli den første generasjonen av enebarn i Kinas enestående historie.

På grunn av Kulturrevolusjonen og Kinas øvrige, hyppige politiske omveltninger hadde mange av foreldrenes og besteforeldrenes giftermål blitt styrt av politikken og av behovet for å overleve. Det fantes mange tilfeller der folk ble nektet muligheten til å ta utdannelse fordi familien deres hadde blitt gjort til politiske syndebukker; disse menneskene ble tvunget ut på landsbygda til omskolering og giftet seg der for så å vende tilbake til byen igjen. Og det var mange intellektuelle og analfabeter på landsbygda som giftet seg med hverandre fordi de ikke hadde noe annet valg. Dessuten ble tallrike ektefeller tvunget til å leve alene på hver sin side av Yangtzeelva eller i ulike hjørner av landet. Alt dette var helt vanlig.

Disse familienes barn var produkter av Kinas siste æra med ekstrem politikk, i en tid da familien og den sosiale utdanningen fremdeles var bundet opp av lokale tradisjoner og politiske terrorkampanjer. Barnas skolebøker nevnte ikke med ett ord Kinas sanne historie etter 1950. Disse barna fikk hver dag erfare rene jordskjelv av forandringer, og måtte prøve å finne ut hva som var rett og galt som best de kunne. Som barn måtte

DU ZH UANG

27

denne første generasjonen av enebarn i en viss utstrekning tåle årevis med materiell utarming, og gjennom kranglingen og naget foreldrene imellom oppfattet ungene noen svake glimt av fortiden. Alt de hadde å holde seg til i sine ensomme dager og netter, var de overarbeidede og utslitte foreldrene, hjem som var tomme reder, og troen på at hvis de ikke brukte tiden på å studere eller øve seg, var de slemme barn. Mange av disse barna ble rep som bandt politiske ekteskap sammen – det eneste påskuddet foreldrene hadde for å utholde hverandre, og en smertelindring for å utholde ekteskapet. Jeg fant mange slike vonde og ydmykende tilfeller blant kolleger i de kinesiske mediene, barn som hadde vært vitne til foreldrenes utenomekteskapelige seksuelle forbindelser, eller som til og med var blitt trukket inn i dem og som måtte spille rollene sine for at familien skulle fremstå som perfekt for besteforeldrene og storfamilien. Jeg ble både rørt og forbløffet av å se i hvilken grad disse barna uttrykte sin forståelse og lydighet overfor foreldrene.

I mine mange år som journalist støtte jeg på enkelte kjærlighetshistorier fra 1970-årene, men ikke mange. Du Zhuangs foreldre var et slikt par.

På begynnelsen av 1990-tallet – ja, til og med etter nesten tyve år med Reform- og åpenhetspolitikken – gjensto det mye å gjøre i det kinesiske samfunnet. Det fantes fremdeles ingen åpen kulturscene. Popkonserter, nattklubber og diskoteker ble betraktet som noen «nymotens greier fra Vesten», og Kommunistpartiet kontrollerte fremdeles all medievirksomhet. Det fantes imidlertid en gruppe mediefolk som ikke gikk med på bare å være et rent talerør for Partiet. De mente at radio og TV gikk inn i en overgangsperiode fra statlig til uavhengig styring, og utnyttet det. Som journalister brukte

28

GI MEG H IMMEL EN

de sin spesielle makt til å eksperimentere med noen nye kulturelle aktiviteter i radiosendingene. I tillegg til at jeg hadde mine kveldsprogrammer for kvinner, var jeg på den tiden også blant dem som hadde ansvaret for kulturprogrammene på radiokanalen vår. Jobben min var å finne metoder vi kunne bruke innenfor det som var «tillatt» til å produsere mer kommersielle programmer, slik at stasjonen kunne utvikle seg og overleve. En del av planen min for 1991 var et nytt program om å velge og vurdere alkoholfrie drikkevarer gjennom publikumsavstemninger. Vi fikk brusprodusenter fra alle Kinas provinshovedsteder (over 30 i alt) til å delta. Så organiserte vi tre grupper – lyttere, eksperter og medier – til å stemme på drikken de likte best. På den tiden hadde ikke drikkevarer som øl og fersk fruktjuice blitt en del av vanlige folks kultur.

Folk måtte beundre drikkevarene på avstand, som «sofistikerte og vestlige». Menigmann vurderte disse produktene som en del av en «elegant og kapitalistisk barkultur», og de færreste trodde at brus ville passe inn i Kinas kulinariske «klima».

Mitt håp var at programmet ville utvide folks kunnskaper om alkoholfrie drikkevarer, og hjelpe bransjen til å utvide innenlandsmarkedet. Du Zhuangs far var en av de store pionerene i næringslivet som fikk i oppdrag å lede en kinesisk brusfabrikk i utlandet som et fellesforetak med utenlandsk kapital. Han oppnådde fremragende resultater, og i flere år ble han betraktet som en av landets ti fremste forretningsmenn. Gjennom radioprogrammets landsomfattende avstemning «Kinas mest velsmakende brus» ble vi gode venner.

Ikke lenge etterpå ba Du Zhuangs far meg om hjelp til å søke om førerkort fra Trafikkontroll-kontoret. På den tiden var kinesere med egen bil like sjeldne som fønixfjær og enhjørningshorn, men jeg hadde hatt førerkort siden 1989 (jeg kan

DU ZH UANG

29

også ha vært en av de første kvinnene i Kina som kjørte motorsykkel!). Det offentlige sikkerhetsbyrået hadde ansvaret for trafikkledelsen, og jeg sto på god fot med denne organisasjonen, siden jeg hadde hjulpet dem med ulike opplysningskampanjer om veisikkerhet rettet mot folk på landsbygda og førskolebarn. Resultatet ble at jeg kunne hjelpe noen venner inn gjennom bakdøren ved å forenkle de politiske kontrollene og papirarbeidet som måtte gjøres unna før de kunne søke offisielt om å få førerkort. Jeg har aldri egentlig forstått hvorfor alt i Kina – fra de mest trivielle til svært viktige ting – var så opphengt i politikk. Jeg minnet meg selv om at barn helt ned i treårsalderen for ikke så lenge siden måtte oppgi foreldrenes politiske status for å komme inn i barnehagen.

På vei til Trafikkontoret sammen med Du Zhuangs far falt jeg tilbake til min gamle vane med å stille spørsmål, og jeg spurte ham ut om familien og samfunnet generelt.

«Du innehar en viktig stilling og er travelt opptatt. Like fullt vil du lære å kjøre bil. Hvorfor skaffer du deg ikke bare en sjåfør som kan kjøre deg?»

«Jeg vil at min kone skal se meg kjøre bil,» svarte han.

Svaret kom helt uventet, for på den tiden var det virkelig et særsyn i det kinesiske samfunnet å høre en stor mann si noe slikt.

«Når du sier at du vil at din kone skal se deg kjøre bil, hva mener du egentlig?»

«Du vet kanskje ikke dette, men kona mi er en bondekone fra landsbygda i Shandong. Jeg ble sendt dit under Kulturrevolusjonen, og jeg var i en av de fem «svarte kategoriene» som ble politisk utstøtt. Alle så ned på meg og kunne hakke på meg. Min kones far var leder for Storbrigaden, og han behandlet meg svært godt. Han overførte meg fra kollektivåkrene til

30

GI MEG H IMMEL EN

å undervise i barneskolen, og giftet bort sin eldste datter til meg. Kona mi er en ærlig og likefrem landsens kvinne, som ikke har noen utdannelse å snakke om, og som fra barnsben av gjorde alt husarbeidet og passet sine yngre søstre og brødre; hun hadde gjennomgått mye. Jeg tok henne med meg da jeg dro tilbake til byen. Hun hadde aldri vært utenfor landsbygda før, så livet i en storby var som å lande på en annen planet for henne. Hun var likevel tilpasningsdyktig, og fant raskt en jobb som lærling i en bedrift som laget kvinneklær. Hun er svært ambisiøs og konkurranseinnstilt. Ja, hun håper til og med at jeg skal bli den første industrilederen som lærer å kjøre bil, slik at kollegene hennes kan se meg når jeg kommer og henter henne i bilen.»

Jeg hadde møtt kona hans før, og hun virket som en god, ærlig, snill og endefrem kvinne, alltid kledd i rødt og svart.

Yndlingstemaet i samtalene med henne var hvor man kunne få kjøpt de billigste varene. På en god annenplass kom ektemannen og hvordan han var i stand til å få til alt mulig. Han tok alltid sin kone med ved offentlige tilstelninger, noe svært få kinesiske menn gjør. Vanligvis deltar ikke kinesiske menn på offisielle middager sammen med konene sine. I stedet tar de med en sekretær, en elskerinne eller en jente som kalles «student».

«Påvirker forskjellen i utdannelse mellom dere følelsene du har for henne? Fører den til konflikter?»

Spørsmålet fikk ham til å se alvorlig på meg, før han satt taus en stund. Så stirret han ut av vinduet og sa stillferdig: «Ja, av og til er det svært vanskelig, særlig med hensyn til forskjeller i temperament og interesser. Men jeg mener at ekteskapet er et ansvar, en kontrakt mellom to liv. Har du først inngått denne kontrakten med et annet menneske, bør du ikke bryte

DU ZH UANG

31

den. Jeg vil ikke gjøre noe som kan få familien hennes til å føle at jeg har sviktet dem. Jeg står i takknemlighetsgjeld til dem, og vil gi henne et lykkelig liv.»

Tenk at det fortsatt finnes slike menn i Kina! Jeg måtte sukke for meg selv da jeg hørte disse ordene. Det hadde allerede begynt å bli vanlig og «på moten» blant kinesiske menn å holde seg med elskerinner. Å ha en elskerinne var slett ikke noe særsyn. Det fantes til og med enkelte barer og karaokeklubber der store mengder kvinnelige arbeidere, som nylig hadde mistet jobben, samlet seg. Det forekom at også ektemennene deres holdt dem med selskap når de utøvde sitt håndverk.

«Hvordan kan du gjøre din kone lykkelig?» spurte jeg. «Forskjellen mellom byen og landsbygda er jo som forskjellen mellom jorden og himmelen. Kulturen, de ulike sosiale klassene i bylivet, klesstilen, hvordan vet du at du kan gjøre henne lykkelig?»

«Sannheten er, Xinran, at hun ennå ikke har vokst helt inn i bykulturen. Den eneste måten jeg kan gjøre henne lykkelig på, er ved å gi barnet vårt en god utdannelse. Kvinner fra landet er stoltere av mannen sin enn av alt annet i verden, og etter ektemannen kommer sønnen deres. For en kvinne fra landsbygda er en sønn som bringer forfedrene og familien ære den største kilden til tilfredsstillelse i hele livet.»

Tyve år etter den samtalen har Du Zhuangs mor under ektemannens veiledning og kjærlige beskyttelse jobbet seg opp til å bli en vellykket forretningskvinne. Og ikke bare det, etter at hun pensjonerte seg, startet hun med pianospilling og selskapsdans, og tar ukentlige ballettimer for å holde seg i form.

Hun nyter en levestandard som mange storbykvinner bare kan drømme om.

32

GI MEG H IMMEL EN

Jeg har mange venner i Kina som jeg kan åpne hjertet mitt for, men ikke mange som Du Zhuangs foreldre. De gir meg oppmuntring og håp om at historieforfalskningene og de politiske grusomhetene ennå ikke har kvalt det kinesiske folkets følelser og lojalitet. På grunn av min beundring for deres ekte kjærlighet, har en slags familiefølelse utviklet seg som en del av vårt vennskap, og i disse dager er det mange mennesker som antar at de er storesøsteren og svogeren min.

Siden jeg skrev The Good Women of China (utgitt i 2002), har jeg vært vitne til en endeløs strøm av gode kinesiske kvinner, men jeg har bare sett en håndfull gode menn. Det siste tiåret har jeg intervjuet eller hatt kontakt med over hundre ledere, akademikere, politikere, bønder og arbeidere, men ytterst sjelden har jeg hørt noen av dem si at konene deres er gode kvinner eller at de fortjener å bli elsket og høyt skattet.

Du Zhuangs far dukker ofte opp for meg mellom linjene i det jeg skriver. Endelig fantes det en god mann, som betraktet sin kones lykke som sin egen plikt.

Da jeg reiste tilbake til Kina etter å ha fullført boken i 1999, fikk jeg høre av vennene mine at en stor «opprenskningskampanje» mot kinesisk-utenlandske fellesforetak var på trappene. Mange ledende forretningsmenn var allerede blitt satt i fengsel, og Du Zhuangs far sto i fare for å lide en lignende skjebne. Jeg ringte straks hjem til ham, og han fortalte at selv om hans utenlandske forretningspartner beskyttet ham i øyeblikket, fantes det ingen garanti for at han ikke ville havne i fengsel om kort tid. Den kinesiske økonomien famlet seg frem i blinde i et ukjent terreng, og manglet tilsyn og beskyttelse fra et uavhengig sivilt juridisk system. Mange ville utvilsomt bli straffeforfulgt, men utover det var det ingen som visste hva myndighetene ville gjøre. Til slutt hulket han i tele-

DU ZH UANG

33

fonen: «Hvis jeg havner i fengsel, skal jeg nok klare meg, men jeg er urolig for at min kone ikke vil klare å bære det. Og sønnen min går fortsatt på universitetet – jeg er redd for at han vil bli trukket ned med meg!»

«Er det noen måte jeg kan hjelpe deg på?»

«Ingen kan hjelpe meg. Jeg vet at vi ikke har det gamle straffesystemet lenger, fra den gang da hele familier ble henrettet for forbrytelsene til ett familiemedlem, men vi har fremdeles straff for forbindelser, og blodskyld er fremdeles dypt rotfestet i kinesernes bevissthet. Gutten har ikke fylt 20 år, og om han klarer å komme seg igjennom denne ulykken og stå på egne ben, er et spørsmål som ligger i skjebnens hender nå.»

Da jeg kom tilbake til Kina og besøkte paret igjen seks måneder senere, ble jeg sjokkert over det jeg så. Du Zhuangs far var redusert til skinn og ben, og kona var forferdelig blek og dradd. Begge levde i frykt for at noen skulle banke på døren.

Og hver gang det ringte på, trodde de at noen kom for å føre dem bort.

Jeg husket at han en gang fortalte meg at sønnens sikkerhet, helse og lykke var det viktigste for familien. Derfor sa jeg til dem: «Hør nå, sønnen min har nettopp begynt på kostskole i England. Jeg har litt energi til overs, så send sønnen deres til London for å studere i utlandet; på den måten kan dere begge slappe av. Dere trenger i det minste ikke å leve i frykt for hans del.»

Så høsten 2000, det året han fylte 21 år, ble sønnen Du Zhuang en del av familielivet vårt i London. Han ble også nøkkelen som kunne låse opp min interesse for Kinas første generasjon enebarn, og begynnelsen på min seriøse interesse for emnet.

Den dagen Du Zhuang skulle komme, dro jeg til Heathrow lufthavn for å plukke ham opp. Dette var før kinesiske stu-

34

GI MEG H IMMEL EN

denter hadde begynt å flomme inn i Storbritannia sånn som i dag, og synet av den høye, magre kinesiske ungdommen som sto ved flyplassutgangen var ganske uvanlig. Du Zhuang virket tynn, skjør og like uhåndterlig som kryssfinér. Han dyttet kofferten sin med den ene hånden og holdt mobilen i den andre.

Han snakket med sin mor. Han så seg ikke omkring etter noen, men lyttet i stedet oppmerksomt på telefonen. Ansiktsuttrykket var alvorlig, nesten andektig, som om han mottok en keiserlig forordning. Først da jeg sto rett foran ham, stoppet han endelig opp og så på meg med et smil. På den tiden ga ikke kinesere hverandre klemmer eller utvekslet lette kyss på kinnet, og å håndhilse var forbeholdt de voksne. Du Zhuang betraktet meg tydeligvis som en i hans foreldregenerasjon, og torde ikke å foreta slike overilte handlinger.

Bare fem sekunder etter at jeg hadde funnet ham, ga Du Zhuang meg mobiltelefonen og sa: «Mor har ventet på å få snakke med deg!»

Via telefonen var det som om Du Zhuangs mor hadde dukket opp rett foran meg. Jeg skal aldri noensinne glemme hennes første ord, som hun ropte til meg i mobiltelefonen: «Xinran, min sønn er i dine hender nå! Husk å hjelpe ham med å åpne kofferten, han klarer ingenting …»

Hun sa også noe annet til meg, men jeg bet meg ikke merke i det, i min forbløffelse over den første replikken hennes.

«Xinran, hørte du meg? Du må absolutt hjelpe ham med å åpne kofferten! Han klarer ikke å håndtere den! Xinran! Er du der?»

Jeg sto der, helt fortumlet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, og endte med bare å gjenta det hun hadde sagt, for å være sikker på at jeg ikke hadde hørt feil: «Storesøster, vil du at jeg skal åpne kofferten for ham? Hvilken koffert?»

DU ZH UANG

35

Du Zhuangs mor ble tydelig irritert over min forvirring.

«Kofferten hans, bagasjen hans, han vet ikke hvordan han åpner en koffert. Jeg har pakket alt for ham!»

Jeg ble enda mer forvirret: «Vet han ikke hvordan? Men alt sammen tilhører jo ham!»

«Ja, ja, ja! Det er tingene hans, alt i kofferten er hans egne ting!» «Å, er det noe i kofferten du er redd kan ha blitt knust?»

«Neeei! Han vet bare ikke hva som er pakket ned, og han vet ikke hvordan han skal henge opp klærne, så du må gjøre alt det for ham. Greit? Si at du vil gjøre det! Jeg har overlatt ham til deg, ikke sant?»

Det tok meg nesten et tiår sammen med mange kinesiske enebarn før jeg fullt ut forsto den fulle betydningen av de tre setningene!

Før jeg forlot Kina og reiste til Storbritannia, visste jeg bare at på et eller annet ukjent tidspunkt hadde enebarna kommet i samfunnets fokus, og ble gitt utallige kallenavn som «små soler» og «små keisere» og så videre. Det var nesten som om disse barna ble sett på som en annen type vesener. Men jeg hadde ingen anelse om hvordan de gikk omkring som «soler» og «keisere». Den eneste sønnen min, Panpan, var ti år yngre enn Du Zhuang, og i familien vår var han bare «polstjernen» – i beste fall.

På veien tilbake fra flyplassen spurte jeg Du Zhuang: «Moren din sier at du ikke vet hvordan du kan åpne en koffert eller henge opp klær. Er det sant?»

Den gang var Du Zhuang bare et stort barn, innadvendt og sky. Han bøyde hodet og mumlet en bekreftelse.

«Hvorfor det?»

«Jeg vet ikke det heller.»

36

GI MEG H IMMEL EN

«Men du har tatt eksamen ved universitetet, har du ikke?

Hvordan klarte du å holde orden på alle klærne der?»

«Mor kom til internatet hver uke og ryddet for meg.»

«Hun pleide å komme til internatet ditt på universitetet og henge opp klærne dine? Hver helg?»

Da jeg hørte dette, visste jeg ikke hva jeg skulle tro: en mor som rydder opp i sønnens klær i en studentbolig på universitetet?

Du Zhuang så hvor overrasket jeg var, men virket like overrasket selv. «Er det ikke slikt alle mødre gjør?» ville han vite.

Jeg begynte å bli redd. Moren hans ventet vel ikke at jeg skulle rydde opp i klærne hans hver kveld? Sikkert ikke.

Samme kveld bekreftet moren mine bange anelser. Hver helg mens Du Zhuang var ved universitetet, kom hun til internatet for å ordne alt mulig for ham. Hun skiftet på sengen, kom med rene klær og med nok snacks til hele den kommende uken, i tillegg til flere store middagsretter som langtidsstekt gås, ovnsstekt and og kraftige gryteretter. Hun kom og gikk så ofte at alle de seks romkameratene følte seg pinlig berørt. Av og til buste hun rett inn, uten å banke på engang og uansett hvor påkledde studentene var. Når hun så hvor flaue de ble, sa hun bare: «Hva er problemet? Jeg er en mor. Og hvilken mor har ikke sett disse greiene deres før?»

Du Zhuang var det første enebarnet jeg hjalp etter at jeg hadde flyttet til Vesten. Jeg hadde ingen peiling på eller erfaring med hvordan jeg best kunne være til nytte, og handlet ut fra rent instinkt. Før Du Zhuangs ankomst trodde jeg at enhver kineser som kom for å bo og studere i Storbritannia, ville møte de samme tre hindringene som Panpan da han kom til landet som 11-åring. Det første hinderet var språket,

DU ZH UANG

37

som ville gi dem frihet. Det andre var spise- og drikkevanene med tanke på helsen. Og det tredje var å få lokale venner, som kunne definere det fremtidige livet deres i landet. Språket kunne ikke læres med en gang, og for å finne venner måtte man vente til en passende anledning. Men spise- og drikkevanene kunne man begynne å tilpasse seg fra første dag. Jeg bestemte meg derfor for å ta med Du Zhuang til puben Black Lion for å spise stekt kylling, en rett de fleste kinesere kan klare.

Idet vi skulle gå inn i baren, fikk Du Zhuang et skrekkslagent ansiktsuttrykk. «Jeg er ikke sikker på om dette er en god idé,» sa han.

«Hva er i veien? Jeg forstår ikke.»

«Jeg bør ikke gå på slike steder,» sa han nølende.

«Hvorfor bør du ikke gå på en pub? Hvilke steder mener du ellers at du bør gå på?»

Tankene mine var tydeligvis helt i utakt med hans ideer om godt og dårlig, formet av den kinesiske oppdragelsen han hadde fått. Da jeg så hvor utilpass han følte seg, hadde jeg ikke annet valg enn å ta ham med hjem, ta to store kyllinglår ut av kjøleskapet og steke dem for ham. Jeg ga ham ingen spisepinner. «Du har kommet til Vesten, og i Roma må man gjøre det romerne gjør. Nå må du øve deg på å bruke kniv og gaffel.»

Stakkars Du Zhuang! Det ble et virkelig slitsomt måltid for ham. Ansiktet hans badet i svette, og kniven og gaffelen i hendene hans var et verktøypar som nektet å lystre. Men i likhet med de fleste kinesiske barn nå for tiden, kom han ikke med noen beklagelser eller takk (du vet aldri hva de liker og hva de hater). Når jeg ser tilbake på dette i dag, satte jeg ham virkelig i en kattepine den dagen. Han hadde nettopp landet etter en 12-timers flytur, og så slapp jeg ham løs i den skravlende

38

GI MEG H IMMEL EN

engelsk-verdenen, og tvang ham inn i «vestlig kulturtrening» før han hadde fått tid til å komme seg.

Den natten fikk jeg ikke sove. For det første var jeg urolig, siden jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg kunne hjelpe denne unge mannen til å akklimatisere seg til en totalt fremmed verden. For det andre hadde moren hans allerede ringt meg gjentatte ganger fra Kina med ønske om å få vite alle detaljer fra sønnens ti første timer i Storbritannia. Hun hadde overøst meg med instrukser og forklaringer: Sønnen var fintfølende og var kresen i matveien, så jeg måtte tenke over hvordan jeg kunne vekke appetitten hans. Han torde ikke snakke engelsk på grunn av sin personlighet; han var for folkesky, så jeg måtte hjelpe ham til å bli kjent med folk. Da jeg spurte henne om guttens evne til å leve uavhengig og ordne sitt eget liv, svarte hun: «Hva forstår et barn på 20 år?»

Jeg protesterte heftig mot dette. Kinesiske foreldre tror aldri at barna deres kan vokse opp eller ta ansvar for sin egen fremtid. Konfucius trodde ikke på det for 2000 år siden, og det gjør heller ikke dagens foreldre, ikke engang i informasjonsteknologiens tidsalder. Forestillingen ser ut til å være dypt rotfestet i den kinesiske kulturen.

Det som videre hendte, viste meg imidlertid at Du Zhuangs mor hadde rett, mens jeg tok feil. Da jeg noen dager senere gikk opp til rommet hans «på besøk», så jeg at bordet, gulvet og alle tilgjengelige overflater var dekket av sokker og klær.

Jeg bemerket tilfeldig: «Hvorfor har du ikke hengt opp klærne dine i klesskapet?»

«Hengt opp? I klesskapet? Hvordan gjør jeg det?» spurte han forundret.

Jeg innså da at Du Zhuang faktisk ikke hadde den ringeste

DU ZH UANG

39

anelse om hvordan han skulle ordne sine egne klær. I en alder av 20 år, hadde han virkelig aldri lært disse grunnleggende ferdighetene hjemme? Sant nok, før i tiden var garderober og klesskap sjeldne ting i vanlige hjem. Slikt var det bare de eldste familiemedlemmene som brukte, mens barnas klær ble stablet i hauger på enkle hyller. Men Du Zhuangs foreldre var svært moderne. Hvis Du Zhuang aldri hadde ordnet sin egen garderobe hjemme, hvordan skulle han klare det i England?

Annenhver dag laget jeg et kinesisk måltid til Du Zhuang for å døyve hans lengsel etter morens mat. En kveld nevnte han at han likte potetstrimler i eddik, så jeg kjøpte to poteter og sa til ham: «Jeg er opptatt med å lese korrektur på boken min, men du kan kutte potetene i strimler og legge dem i bløt i vann, så skal jeg lage dem til deg i kveld.»

Etter omkring tyve minutter uten at jeg hørte en lyd fra kjøkkenet, gikk jeg for å se hva som foregikk. Der sto Du Zhuang over kjøkkenbenken med kniven i den ene hånden og poteten i den andre mens han stirret ut i luften.

«Hva gjør du, Du Zhuang?»

«Jeg lurer på hvordan jeg kan forvandle denne runde poteten til strimler …»

Nå mistet jeg tålmodigheten. «Hvis du ikke begynner å skjære den opp, hvordan kan du noensinne lage strimler av den?»

«Hvordan gjør jeg det?» lød svaret. Han virket helt rådvill.

Jeg ble enda mer irritert. «Forteller du meg virkelig at du i din alder aldri har gjort et slag i kjøkkenet?»

«Nei, hjemme gjorde jeg bare lekser, bortsett fra å spise og sove. Ingen ba meg lage mat.»

«Du klarte deg gjennom universitetet, så du kunne iallfall ha prøvd! Tenk! Hvordan kan du forvandle en rund potet til