Vern om barnas lekestyrkje

MARGARETA ÖHMAN

vern om barnas

lekestyrke

MARGARETA Ă–HMAN

vern om barnas lekestyrke Oversatt fra svensk av Jorunn Seim

pedagogisk forum 2020

Margareta Öhman: Vern om barnas lekestyrke Norsk utgave: © Pedagogisk Forum 2020 Originalens tittel: Värna barns lekstyrka © 2019 Forfatteren og Gothia Fortbildning AB Oversatt fra svensk av Jorunn Seim Omslagstekster oversatt av Trond Kristoffersen Omslag: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsfotofoto: Shutterstock Layout: Mona Persdatter Bekkevad Foto i innmaten: Adobe Stock Grafisk produksjon: 07 Media isbn: 978-82-7391-203-9 Habitus – Pedagogisk Forum Postboks 360 Sentrum 0101 Oslo Telefon: 21 53 03 30

For å komme i kontakt med forfatteren: margareta@margaretaohman.se

Til Elsie, Miranda og Martin og alle andre lekekamerater!

Innhold FORORD

KAPITTEL 1: Utgangspunkter for lekent samspill og leking

7 13

KAPITTEL 2: Leking som øyeblikk av tilblivelse, møter og medvirkning 21 Å fornemme, utforske og bli til 22 Lekeforståelse basert på lekeminner 24 KAPITTEL 3: Retten til å leke 29 Lek er barnehagens kjernevirksomhet 33 En reflektert, lekbasert praksis 40 Tilstrekkelig gunstige betingelser eller de beste forutsetningene? 45 KAPITTEL 4: Lekingen 49 Banalisering av begrepet lek 49 Begrepet leking 50 Lekingens mangefasetterte karakter 52 Leking og lekenhet 61 Leking og kreativitet 62 KAPITTEL 5: Lekingens handlingstilbud, handlingsmuligheter og meningspotensial 65 Handlingstilbud 67 Handlingsmuligheter 69 Meningsskaping 72 Utforsking og kreativ leking 74 KAPITTEL 6: Lekingens egenverdier 79 Human beings, human becomings og playful beings 80 Selvbestemmelsesteori 81

Lekingens nyhet og nåhet 84 Opplevelser av egenverdi 87 Verne om lekingens egenverdier 97 KAPITTEL 7: Trusler mot leking 101 Banalisering 103 Kommersialisering 103 Lekødelegging 104 Truede grunnforutsetninger 105 Myter om lek kan true lekingens betingelser 108 Andre trusler mot leking 119 KAPITTEL 8: Lekestyrke 133 Lekbarhet 134 Lekingens signaler og koder 137 Lekingens forvandlinger 146 Lekingens forhandlinger 152 Lekingens bærekraft 156 Lekingens mønstre og overskridelser 162 Lekestyrke som en lekesyklus 166 KAPITTEL 9: En likeverdig og lekeverdig barnehage 169 Gjøre barnehagen lekeverdig – en lekingens etikk 170 Synliggjøre og verdsette lekingen 171 Verne om og fremme leking 180 KAPITTEL 10: Barnehagelærerens posisjoner – nærværatør, medleker og iscenesetter 195 Omsorg og ansvar 197 Lekeposisjoner – et kontinuum 198 ETTERORD

213

LEKEORDLISTE

215

LITTERATUR

219

Forord

Jeg er født og oppvokst i en lekende og kreativ familie. Musisering, maling, fortelling, dikting og leking utgjorde selve livsluften i vårt samvær. For meg var det en selvfølge at foreldre lekte med barna sine og bød på opplevelser både i kunst og litteratur samt i skog og mark. Det var en selvfølge at det fantes voksne som leste eventyr og fortalte spennende historier som gav næring til barnas lek.

Det var en selvfølge at de voksne vernet om og bidro til lekingen og lot barna holde på med lekeprosjektene sine. Det var en selvfølge at barn kunne forvandle en voksen til en sirkushest eller en frisørkunde. Jeg trodde alle hadde det slik. Barn tar jo sine egne omstendigheter for gitt. Det gikk mange år før jeg forstod hvilken gave jeg hadde fått. Jeg er svært takknemlig for den. For lekingens gave. Kanskje var det på 1970-tallet – da jeg som ansatt i barnehagen deltok i barnas lek og et barn etterpå satte seg på fanget mitt, strøk meg over kinnet og forundret konstaterte: «Du kan faktisk leke!» – det stod klart for meg at lekingens gave også er et aspekt ved den etiske omsorgen for barn. Det er dermed et ansvar vi forvalter, en slags generasjonsplikt alle voksne som møter barn, må videreføre. Lekingens gave er en viktig del av det vi i dag kaller sosial kompetanse, og ikke minst sosial bærekraft.

Vi setter spor i barna vi jobber sammen med, gjennom måten vi møter dem på. Med egen lekenhet og blikk for barn kan vi bidra til lekingens gave. Barn setter også spor i oss. Møter med barn bidrar 7

til å utvikle vår egen bevissthet om lekingens betydning. Jeg husker mange av barna jeg har møtt opp gjennom årene.

AXEL og ARWEN , som kunne leke med togbanen i timevis. De

bygde kompliserte baner og tok også i bruk annet materiell, for eksempel figurer, tepper, klosser og puter. De gikk inn i lekeverdenen sin med dyp konsentrasjon. Dialogen var lavmælt og presis.

De skapte et eget rom i rommet og ble værende i lekeverdenen sin så lenge de kunne og fikk lov til.

BENNO , som lett mistet styringen i glede over lekingen. Når barna

hoppet fra sofaen og ned på putene, ble Benno så ivrig at han alltid hoppet høyest og lengst og med de rareste hoppene. Benno var også den som oftest traff veggen og slo seg eller kom i skade for å dulte borti andre barn. Han klarte liksom ikke å regulere følelsene sine og mistet lett styringen. Med milde hender og myke, lave stemmer måtte vi hjelpe Benno med å redusere tempoet og intensiteten slik at han kunne fortsette lekingen.

CERJA , som slo hardt. Det var et slags bakvendt lekesignal. Det

lignet på å leke sisten, men gjorde vondt. Det gjaldt å ha blikk for hva det egentlig var – en invitasjon til lek. Dersom man reagerte med å bli provosert, gikk alt på tverke. I stedet møtte vi Cerjas invitasjon, og etter hvert ble slagene til vennlige klapp. I dag ville vi kanskje kalt det for en lavaffektiv tilnærming.

DENNIS , som sørget. Vi lekte død og begravelse i flere måneder.

Andre barn deltok interessert i begravelsesritualet Dennis lagde.

Det var han som hadde direkte erfaring som kunne omsettes i lek, og de andre hengte seg på. Vi hadde mange samtaler om hvordan det føles å miste noen man er glad i, og hvordan man kan vise hverandre trøst og omsorg.

8

ESTRA , som virket helt nullstilt og ikke slapp noen inn på seg.

Som jeg undret meg sånn over. Som lærte meg noe om tålmodighet. Så kom det en liten rykning i foten en dag jeg hjalp henne med støvlene. Og jeg svarte. En rykning, et blikk, et smil – og begynnelsen på et samspill som ble til lek. Da hun smilte tilbake, føltes det som å vinne nobelprisen!

Og JAARI . I konflikt med mange voksne. Som gav ham mye skjenn. Jeg likte ham. Vi lette etter pinner i skogen. Byggepinner og lekepinner. Byggepinnene ble til en hytte. Lekepinnene ble til sverd. En garde! Når man ikke var så innstilt på å krangle, kom lekingen frem.

Tretti år senere møtte jeg tilfeldigvis Jaari på flyplassen i Helsingfors. Da var jeg en etablert barnehagepsykolog, og han var blitt far. Sønnene var nærmest kopier av ham selv som liten gutt: høyt og lavt og overalt. Nysgjerrige, vitebegjærlige og rampete. Vi snakket sammen en stund. Plutselig sa Jaari, med glimt i øyet: «Husker du da du reddet livet mitt?» Så fortalte han om en gang kollegaen min løp etter ham i gangen på grunn av noe ugagn han hadde gjort, og han smatt inn i et rom der jeg stod og brettet klær. Han fortalte at jeg rolig og uten å si noe åpnet døren til et skap og viste at han kunne gjemme seg der. Nå husket jeg at kollegaen stakk hodet inn og spurte om jeg hadde sett Jaari løpe forbi. Og at jeg svarte – som sant var – at: «Nei, jeg har ikke sett ham løpe forbi!»

Kollegaen sa at hvis Jaari dukket opp, måtte jeg umiddelbart ta ham med til henne. Jeg tenkte at det godt kunne vente litt. Etter at hun var gått, brettet Jaari og jeg håndklær sammen. Vi lekte at «vi jobbet på fengselsvaskeriet, for det var vår straff for alle forbrytelsene vi hadde gjort før, men nå var vi bare snille!» ifølge Jaaris lekeinstruksjoner. Vi lekte inntil kollegaen min hadde fått tid til å samle seg. Så gikk vi inn på avdelingen igjen.

Da jeg vendte tilbake til barnehagen som psykologisk rådgiver, veiledet jeg barnehagelærere som møtte barn som Axel og Arwen, 9

Benno, Cerja, Dennis, Estra og Jaari. Og selvsagt mange andre barn som fungerte bedre eller dårligere i lekingen. Jeg oppdaget igjen at det å leke ofte ble oppfattet som en selvfølge, samtidig som det slett ikke var noen selvfølge at barn fikk utvikle lekingens gave, eller hvordan det skulle foregå. I stedet het det at de hadde språkvansker, samspillsvansker og lekevansker. Alt som ikke fungerte, så ut til å skyldes vansker hos barna. Hvor var mulighetene deres? Og hvordan skulle vi finne frem til lekomsorg og gi barna lekingens gave? Like etter startet jeg et prosjekt om lek sammen med noen nysgjerrige barnehagelærere ved et par av barnehagene i kommunen, med ledelsens velsignelse. Vi la ut på en reise der vi undret oss over det aggressive og utagerende vi så blant barna, og hvordan vi kunne snu det til konstruktiv og utviklende lek. Året var 1988. Og slik har det fortsatt. Opp gjennom årene har jeg lekt med barn jeg har møtt, drevet aksjonsforskning sammen med barnehagelærere, veiledet dem, støttet foreldre, ledet utviklingsarbeid, tilbudt videreutdanning, holdt forelesninger og vært «prosjektbestemor» over hele Norden. Fokus har alltid vært på lekingen og det lekne samspillet.

Teoriene om og forståelsen av lek har endret seg opp gjennom årene. Det har selvsagt også påvirket både det dominerende synet på lek i barnehagen og mitt eget syn. Med begrepet «barns perspektiv» har jeg fokusert stadig mer på hvordan de lekende selv opplever lekingen, og på hvilken verdi den har for dem. Den nye retningen utviklingsvitenskap, som tar utgangspunkt i både barndomspsykologiske og sosiologiske teorier, og som har erstattet den «gamle» og stadiebaserte utviklingspsykologien, har også påvirket meg. Det har også filosofer som Gilles Deleuze, Emmanuel Levinas, Nel Noddings og Michel Foucault, som åpner for nye tanker og forståelser. Begrepet lek har opp gjennom årene fått ulik plass og betydning i retningslinjer og rammeplaner. Nå kommer nok en revidert rammeplan for barnehagen i Sverige: Lpfö 18. Den slår fast at lek skal ha en sentral plass i barns utdanning 10

i barnehagen, at den har betydning for barns velvære, at alle barn skal få utvikle sin fantasi og forestillingsevne, og at det for barna er leken i seg selv som er viktig. På samme måte fastslår FNs barnekonvensjon at barn har rett til å leke, noe som utdypes i FNs kommentarer om lek barn har satt i gang selv, altså egeninitiert lek. Vi må verne om barnas lekestyrke!

Jeg vil takke alle – både voksne og barn – som har lekt, snakket om lek, filosofert om lek og på andre måter bidratt til bokens tilblivelse gjennom alle disse årene!

Särsö, desember 2018 Margareta Öhman