En flerkulturell virkelighet - P책 sykehus
Å møte pasienter og pårørende med fremmedkulturell bakgrunn Innledning
Norge har i senere år blitt et mer flerkulturelt samfunn. Det merker vi også i helsevesenet. Vi møter pasienter og pårørende fra ulike deler av verden, med ulik kulturell og religiøs bakgrunn. Vi ønsker å møte dem med respekt og forståelse for deres identitet og særskilte behov og ønsker. Det innbefatter at vi respekterer at de utøver sin tro, og at vi legger til rette for at de kan utføre sine egne ritualer og skikker. Hver enkelt skal ha mulighet til å bruke sine personlige livssyns- og kulturrelaterte ressurser i forbindelse med sykehusoppholdet. Formålet med denne brosjyren er å formidle klinisk relevant kunnskap om fremmede kulturer og religioner. Hensikten er en bedret kommunikasjon som avklarer den enkeltes behov og minsket risiko for at helsepersonell opptrer på en krenkende måte pga uvitenhet. Opplysningene i brosjyren skal ikke erstatte den avklarende samtalen mellom personalet og pasienten eller pårørende, men bedre forutsetningene og utvide mulighetene for en åpen og trygg kommunikasjon. Det er utfordrende å møte pasienter og pårørende som er i en sårbar situasjon, og som i tillegg fremtrer som ”annerledes”, med en kulturell og religiøs bakgrunn som er fremmed for oss. Vi kan bli usikre og utrygge. Hvordan vi opptrer vil påvirkes av personrelaterte momenter og faglig ballast, våre egne verdier og holdninger og hvordan de er integrerte i hva vi gjør, vår kunnskap, kjennskap og fortrolighet i situasjonen og vår evne til å skape kontakt og kommunisere. Kunnskap er en del av den kompetansen vi trenger når vi møter pasienter og pårørende med fremmedkulturell bakgrunn. Viktig kunnskap i sykehushverdagen er ulike forestillinger om sykdommens og dødens mening og mestring, ulike mat- og fasteregler, ulike kjønnsmønstre, bluferdighetsterskler og hygienevaner som vil kunne bety noe i pleie-, undersøkelses-, og stellsammenheng, ulike tradisjoner for slektens deltakelse i pasientens sykehusopphold, ulike forestillinger rundt fødsler, amming, prevensjon og abort, ulike forbehold mot behandlingsformer og medisinering, blodtransfusjon, transplantasjon, organdonasjon og obduksjon, og ikke minst ulike tradisjoner før, under og etter dødsfall. Pasienter og pårørende har sin egen ”individuelle kultur”. Dette gjelder også for pasienter og pårørende med fremmedkulturell bakgrunn. Livssyn og religioner fremtrer med stor lokal variasjon. Også personer med bakgrunn i en fremmed kultur, kan være ”sekulariserte” i forhold til sin egen kultur og religion. De fleste religioner gir dispensasjon fra en rekke påbud i tilfelle sykdom, uten at den syke nødvendigvis vil benytte seg av dispensasjonen. Derfor er det vesentlig at pasientens og pårørendes egne ønsker styrer samhandlingen, og ikke vår kunnskap eller våre hypoteser om den andres bakgrunn og behov.
Tolketjeneste
Det kan i en sårbar situasjon som pasient eller pårørende være av stor betydning å få snakke sitt eget morsmål. Kontakt Tolketjenesten Bergen kommune tlf 55567905.
Stille rom
Sykehuset har et stille rom (rom B 309 i nordre ende av 3. etasje i Sentralblokken). Rommet er åpent hele døgnet og kan brukes av alle til ettertanke, lystenning og bønn.
Organdonasjon
De fleste organiserte tros- og livssynssamfunn, med unntak av romanifolket og shintoistene, er ut fra tanken om å hjelpe sin neste, positive til organdonasjon. De enten tillater eller oppfordrer til organdonasjon. Ellers overlates avgjørelsen til den enkelte familie.
Selvmord
Ved mistanke om selvmord eller selvmordsforsøk bør dette kommuniseres ytterst varsomt, siden det å ta sitt eget liv er sterkt skambelagt i en del kulturer.
Om Islam
Et grunnleggende prinsipp i den muslimske tro er at alt som skjer, både godt og vondt, skjer etter Guds mening og vilje. Sykdom skal bæres med tålmodighet og utholdenhet, idet man søker trøst og hjelp hos Gud. Ofte er det ikke tradisjon for at legen opplyser pasienten om en dårlig prognose. Den formidles heller til de pårørende. Derimot forventes det at legen alltid tilbyr en eller annen form for behandling. Muslimer spiser ikke svinekjøtt og blod. Alkohol som drikkevare eller tilsetning i maten er forbudt. Medisiner som inneholder alkohol eller gelatin kan være problematiske. Kjøtt skal være slaktet på en bestemt måte (halal-slaktet). Ofte bør mat som inneholder animalske produkter fra svin og ikkehalal-slaktede dyr, samt animalske fettstoffer, unngåes. Noen vil ikke være så nøye, andre aksepterer kosher-mat (etter jødisk tradisjon), og igjen andre spiser fisk og vegetarisk mat for å unngå konflikter. Muslimer ber fem ganger om dagen vendt mot Mekka og faster i en måned, ramadan, da de ikke spiser og drikker fra daggry (ca. en time før soloppgang) til solnedgang. Men syke, gravide, gamle og barn er fritatte. Dersom en pasient av helsemessige grunner ikke bør faste, bør man forklare at ernæringen er en del av den medisinske behandlingen. Tilfriskning kommer alltid fremfor faste. Kvinner faster og ber ikke under menstruasjon. Ved fødsler er det heller uvanlig at fedrene overværer selve fødselen, og en del kvinner vil nødig akseptere hjelp fra menn. Guttebarn skal omskjæres (HUS har sluttet å utføre inngrepet, mens det er ulike ordninger ved andre sykehus). Å tilby ammemelk fra andre mødre, kan for noen være problematisk. Muslimer legger stor vekt på renslighet. Man vasker seg etter toalettbesøk , helst med rennende vann. Toalettpapir er ikke tilstrekkelig. En kanne med vann kan være til hjelp. Under sengeleie bør et bekken ledsages av vann til påfølgende vasking. Før de daglige bønnene skal en vaske seg grundig, og kvinner markerer menstruasjonens slutt med en vask av hele kroppen. Pasienter fra islamsk-pregede kulturer med tradisjon for kjønnsatskillelse, vil av bluferdighetshensyn helst pleies, undersøkes og behandles av personale av samme kjønn. Om det ikke er mulig, bør en person av samme kjønn være til stede i rommet. Blodtransfusjon er tillatt. Med utgangspunkt i det islamske budet om å hjelpe trengende, er også transplantasjon og organdonasjon godtatt , særlig dersom det kan redde liv. Når døden nærmer seg, skal en imam eller religiøs kyndig lese fra Koranen for den døende, og trosbekjennelsen skal lyde. Etter døden skal avdøde stelles av nære pårørende av samme kjønn. Avdødes hode skal vendes mot Mekka. Deretter foretaes det en omfattende rituell vasking av avdøde med rennende vann (ved HUS i kisterommet bak bårekapellet i 1. etasje). Ettersom jordfestelsen (ikke kremasjon) skal skje så fort som mulig (helst innen ett døgn), ønsker man sjelden obduksjon. I mange islamske kulturer er hele slekten engasjert i et sykt eller avdødt familiemedlem. De vil ofte samles, og det er ofte tradisjon for å uttrykke følelsene sine høyt og tydelig. I andre islamske kulturer vil derimot kvinner ikke være like deltagende som menn, noe som kan virke fremmed for oss, bl.a. når barn dør.
Om Den romersk-katolske kirke
Ca. halvparten av Europas befolkning er katolikker, flest i de mellom- og sydeuropeiske landene. Det finnes katolske menigheter i alle verdensdeler, særlig mange i Søramerika og Sørøstasia. Den katolske kirke har syv sakramenter (hellige handlinger / ritualer), og i forbindelse med en sykehusinnleggelse kan det være av stor betydning for en katolikk å få besøk av en katolsk prest. Det kan for eksempel være for å skrifte, for å motta nattverd eller sykesalving (det som før het ”den siste olje”). Det finnes en katolsk menighet i Bergen (St. Paul) som besøkes av både norske katolikker og av utenlandske katolikker som er innvandret, har flyktet eller har midlertidig opphold i landet. Ledelsen i den katolske kirke fremhever en del klare moralske prinsipper som skal gjelde for alle katolikker. Mest iøynefallende og omdiskuterte er spørsmål som omhandler seksualmoral, utenomekteskapelig samliv, prevensjon og abort. Dette kan øke pasientenes og pårørendes sårbarhet i gitte situasjoner, og kreve ekstra varsomhet fra personalet. Men langt fra alle katolikker er enige i ledelsens holdninger, og man bør i hvert enkelt tilfelle avklare med dem det gjelder.
Om De ortodokse kirker
De ortodokse kirkene hører hjemme i den østlige og sydøstlige delen av Europa. Den største er den Russisk ortodokse kirke, og ellers finnes den ortodokse kirke i forskjellige varianter i Hellas, Bulgaria, Serbia, Romania, Tsjekkia og Slovakia og i andre land som mindretallskirker. Den ortodokse kirke legger avgjørende vekt på gudstjenesten som himmelens og jordens møtested, noe som har medført en rik liturgi. Som den katolske kirke har den syv sakramenter. I forbindelse med sykehusinnleggelse bør man være oppmerksom på at en ortodoks pasient eller pårørende ofte er vant med en del ritualer og tradisjoner, også i forbindelse med dødsfall.
Om Jehovas vitner
Bevegelsen oppstod i USA i 1870-årene da stifteren, C T Russell, begynte å utgi et tidsskrift med navnet The Watchtower. Russell presenterte her sine teologiske overveielser og sin spesielle oppfatning av bibel og kristendom. Hans tanker ble imidlertid avvist av de eksisterende kirkesamfunn, men gjennom tidsskriftet og mange bøker har Russell og hans etterfølgere utbredt deres tanker. Et vesentlig trekk i Jehovas vitners teologi er forventningen om jordens snarlige undergang og Jesu gjenkomst, der kun et fåtall utvalgte skal bli frelst. Bibelen anses som normgivende i alle livets forhold. Verden omkring forklares ut fra spesielle bibeltolkninger som ikke deles av andre kirkesamfunn, og livet innrettes etter anvisninger som man mener å finne forskjellige steder i Bibelen. Den sanne gudstjeneste består i å tjene Gud som vitne med hele sitt liv (vitneplikt), og det medfører utstrakt misjon på gaten og annen oppsøkende vitnevirksomhet. Jehovas vitner feirer kun en årlig høytid, nemlig Jesu død, den 14. i måneden ”nisan” etter jødisk kalender. De feirer ikke fødselsdager og deltar derfor heller ikke i julefeiringen. Nattverd feires en gang i året som minnemåltid i forbindelse med påsken. Jehovas vitner praktiserer voksendåp.
Jehovas vitner spiser ikke blod, og derfor skal blodet være løpt fra dyret ved slakting. Det skal ikke tas medisiner som inneholder blodprodukter. Abort og prevensjon som medfører utstøtelse av befruktete egg, er ikke tillatt. Jehovas vitner har et meget sterkt nettverk, og ved sykehusinnleggelse vi de fleste automatisk bli fulgt opp av en besøksvenn. Besøksvennen er både en støtteperson for pasienten og pasientens talsmann dersom sykehusets behandlingstilbud kolliderer med Jehovas vitners teologi. Jehovas Vitner er positive til organdonasjon og transplantasjon, men avviser blodtransfusjon med henvisning til bibelsteder som omtaler blodet som sjelens sete. Problemet omkring blodtransfusjon tas meget alvorlig av Jehovas vitner. Man har en spesiell ”Internasjonal Sykehusinformasjon” som løpende følger den legevitenskapelige og farmakologiske utviklingen og samler og formidler viten om operasjonsteknikker, plasmaerstatningsmidler og behandlinger som ikke krever anvendelse av blodprodukter. Mange Jehovas vitner bærer en erklæring på seg der det fremgår at de ikke ønsker å motta blod eller blodkomponenter som ledd i behandlingen. I erklæringen bes det om respekt for denne holdningen, selv om pasienten ikke er i stand til å bekrefte dette ved innleggelse, og selv om avvisningen av blodpreparater kan medføre døden. Selv om en sånn erklæring må tillegges stor vekt, er den ikke juridisk forpliktende og fritar ikke helsepersonell fra etiske dilemmaer. Er pasientens holdning stadig den samme som den gang erklæringen ble signert? For pasienter under 18 år gjelder særskilte regler (jamfør barnevernsloven).
Om Buddhisme
Buddhismen oppstod i India for ca. 2500 år siden da stifteren, Siddharta Gotama, fikk sine ”opplysninger”. Hans tilnavn, ”Buddha”, betyr ”den opplyste”. Grunnleggende i buddhismen er tanken om gjenfødsel, reinkarnasjon, og at alle handlinger har en konsekvens, karma. Buddhismen er egentlig ikke en gudstro, men en tro på Buddhas opplysning og innsikt som den visdom som kan befri mennesket fra lidelse og forgjengelighet i gjenfødselens kretsløp. Derfor har buddhismen også kunnet tilpasse seg mange forskjellige lokale religiøse forestillinger og tradisjoner, særlig i Asia. I den folkelige formen kan Buddhadyrkelsen likevel være vanskelig å skille fra det vi oppfatter som gudsdyrkelse. Felles for de forskjellige buddhistiske retninger og skoler er tanken om at alt jordisk er forgjengelig, samtidig som det finnes en virkelighet eller bevissthetstilstand som overskrider forgjengeligheten. Denne dobbelte erfaring gjør livet lidelsesfullt, siden mennesket i sin uvitenhet retter sitt begjær og sine drifter mot det forgjengelige. Befrielse fra lidelsen skjer ved å erkjenne og følge Buddhas innsikt.
Buddhister har ingen spesielle spise- eller fasteregler, men noen er vegetarianere eller har kulturelt betingede spiseforskrifter. De fleste buddhister ønsker å bli kremert. De kan bruke ulike lokaler for seremonier. Det kan være ønske om involvering av buddhistiske representanter i forbindelse med åndelig omsorg for den døende, i forbindelse med dødens inntredelse, ved begravelseshøytiden og i tiden etter dødsfallet. Når det gjelder organdonasjon foregår det en diskusjon om dødskriterier i buddhistiske miljøer (Japan har for eksempel ikke innført hjernedødskriteriet), men holdningene synes i høy grad å være kulturbestemte. Pasienter fra Asia kan være preget av en streng bluferdighetstradisjon som er alminnelig i Østen. Familiestørrelsen regnes som regel for å være skjebnebestemt, og derfor brukes det tradisjonelt ikke prevensjon. Der det likevel brukes prevensjon, foretrekkes det midler som ikke medfører utstøtelse av befruktede egg. Abort er som regel ikke tillatt.
Om Hinduisme
Hinduisme er en nyansert og mangetydig religion med røtter tilbake til 2000 år før vår tidsregning. Flertallet av verdens hinduer lever i India, men hinduismen er spredt til de fleste asiatiske land, og hinduistisk tankegang har også vunnet vid utbredelse i Vesten, bl.a. gjennom New Age og andre nyreligiøse bevegelser. Grunnleggende hinduistiske lærepunkter er læren om dharma som er den evige verdensordenen som uttrykkes i universets regelmessighet, i naturens avbalanserte krefter, i det harmoniske samvirke mellom samfunnets forskjellige interesser og grupper og i den enkeltes eksistens. Menneskets karma, dvs. dets handlinger og fruktene av disse, skal bringes i overensstemmelse med den avbalanserte, harmoniske verdensordenen, så mennesket selv blir harmonisk og rettferdig mens det lever i samsara. Samsara betegner læren om gjenfødslenes kretsløp, reinkarnasjonen, som er det forhold at mennesket skal gjenfødes i et nytt legeme. Hver gjenfødsel skjer i overensstemmelse med den karma man har med seg fra tidligere liv. Med i den hinduistiske oppfattelsen av den kosmiske verdensorden (dharma), hører at mennesker fra skapelsen av er inndelt i kaster. Menneskets karma (dets handlinger, skyld og fortjenester) forklarer og rettferdiggjør ethvert individs sosiale og religiøse posisjon. Selv om kastesystemet er blitt forbudt i India, lever det videre i sosiale omgangsformer og fordommer. De fleste hinduer i Norge er tamilske hinduer fra Sri Lanka. De fleste hinduer spiser ikke okse eller kalv, men ellers er det store individuelle forskjeller. En del er vegetarianere, og de strengeste spiser verken egg eller melkeprodukter. Noen unngår også løk og hvitløk fordi de menes å fremme seksuell lystfølelse. Det finnes særlige regler for kald og varm mat og drikke, så avklar under alle omstendigheter måltider med pasienten eller de pårørende. Ved fødsler vi de fleste seremoniene finne sted i hjemmet, normalt tre, syv og elleve dager etter fødselen. Noen vil ved selve fødselen gjennomføre en seremoni som består i at man med en finger stryker litt honningblanding i barnets munn mens man synger en bønn om et langt liv med rikdom og visdom. For noen hinduer vil barnets horoskop være særdeles viktig, og de vil derfor be om det nøyaktige tidspunktet for barnets fødsel, og muligens også om opplysninger angående fødselsretningen (morens kroppsstilling etter kompasset). Av og til vil familien binde en svart tråd om barnets arm eller ben eller tegne et svart tegn på barnets kinn for å beskytte mot det onde øye. For noen hinduer vil det være truende hvis fremmede, for eksempel personale, ser på barnet pga. frykt for det onde øye, mens andre vil undre seg hvis man ikke ser beundrende på den nyfødte. Moren anses for å være i sin svakeste og mest sårbare periode de første 40 dagene etter fødselen. Hun skal ikke bevege seg for mye rundt utenfor sengen. Så det er ikke uttrykk for latskap eller manglende engasjement, hvis en hindukvinne virker passiv etter fødselen. Ved dødsfall skal hinduer kremeres, unntatt barn under 5 år som begraves. Seremonier kan foregå i
ikke-vigslede rom. Når en hindu ligger for døden, vil slektninger ofte komme med tøy eller penger som den døende skal berøre. Dessuten vil nærstående slektninger ofte våke ved dødsleiet og lese fra de hellige skriftene. Etter døden skal den døde alltid være tildekket. Slektningene vil som regel ønske å vaske og kle på den døde rituelt. Ved obduksjon er det avgjørende for hinduer at alle organer er tilbake i avdøde før kremeringen. Ved blodtransfusjon kan det hende at høykastehinduer foretrekker blod fra slektninger av frykt for å motta blod fra lavkastehinduer eller kasteløse. Hinduer vasker seg etter toalettbesøk, helst med rennende vann, siden de betrakter toalettpapir som uhygienisk. Da venstre hånd alltid brukes i forbindelse med vask etter toalettbesøk, anses den for uren, og man spiser derfor kun med høyre hånd. Hinduer er, som mange andre asiater, meget bluferdige, og det er ofte utenkelig å vise seg naken, selv for personer av samme kjønn. Man holder kjønnsdelene tildekket, og når man skifter undertøy, skjer det også tildekket. De fleste hinduer vil foretrekke å bli undersøkt av personale av samme kjønn som dem selv. En del hinduer vil muligens supplere moderne medisin med tradisjonell naturmedisin. Hinduer har en generell besøksforpliktelse. Det kan være nødvendig å sette grenser for besøk, både av hensyn til pasienten og til pårørende som på denne måten kan løses fra forpliktelsen.
Om Jødedom
Den jødiske helligdagen, sabbaten, varer fra fredag kveld ved solnedgang til lørdag kveld ved solnedgang, og det gjelder en rekke regler for helligdagen. Man skal for eksempel ikke arbeide, handle, tenne ild, bruke elektriske apparater etc. I det hele tatt er den jødiske hverdag sterk ritualisert, for eksempel med strenge spiseforskrifter vedrørende rene / tillatte matvarer (kosher) og urene / forbudte matvarer (trefa). Jøder spiser ikke svin, skalldyr eller vilt. Et kosherkjøkken skal ha to avdelinger og to sett kjøkkenutstyr, ett til melk og ett til kjøtt, da disse matvarene ikke skal blandes. Det tillatte kjøttet skal slaktes rituelt korrekt, slik at blodet løper fra dyret. Hvis det bestilles kosher-mat til avdelingen, skal den ikke pakkes ut og anrettes, siden det fort kan gjøres feil, for eksempel at kjøtt blir servert på en tallerken som tidligere har vært brukt til melkemat. Noen vil velge å holde seg til vegetarmat for ikke å være til bry, og for ikke å risikere å få i seg uren mat. Men det er som nevnt store individuelle forskjeller i holdningen til de religiøse reglene, så alt må avklares med den enkelte. Den jødiske kalenderen inneholder flere fastedager. Den viktigste er Jom Kippur, forsoningsdagen. Men helbredelse går alltid fremfor fasteregler. Meget ortodokse jødiske kvinner foretrekker å ha håret sitt tildekket. Nyfødte gutter blir omskåret på den åttende dagen. Det skjer som regel i hjemmet. Ifølge jødedommen er livet hellig, og for noen jøder betyr det at de nødig vil akseptere behandlingsavslutning. De er positive til organdonasjon, men obduksjon er vanligvis ikke ønsket. I forbindelse med jødiske begravelser foretas det en rituell vasking før avdøde legges i kisten. Kremering er ytterst sjelden, og begravelsen skal helst skje meget hurtig.
Kontakt
Ta gjerne kontakt med prestetjenesten 7-3845 (calling 9-3845 eller via sentralbordet 89) ved behov for ytterligere informasjon eller for støtte i konkrete situasjoner. Sykehusprestene kan formidle kontakt med representanter for ulike trossamfunn, dersom pasient eller pårørende ønsker det.
Referanse
Henning Nabe-Nielsen. Religionsvejviser for sundhedspersonale. København: Gyldendal, 2001.
Forfattet av Sykehusprest Patrick Wohlgemuth for Prestetjenesten og intensivsykepleier Mohammad Hossein Tehrani og overlege Gunhild Holmaas for KSK