MERETE JUNKER:
G eorgines reise Da katten døde, skjønte Georgine at det ville bli mulig å oppfylle drømmen. Hun kunne reise. Hun hadde råd, og ikke minst, hun var fri. Mens katten levde, ville det vært umulig. Hvem skulle tatt seg av Musse? Georgine hadde ingen nære. Ingen slektninger, bortsett fra en fetter på hennes egen alder som bodde seksti mil unna. Naboene var hun på hils med. Hun passet på å nikke til alle, alltid. Hennes to venninner fra fortiden var begge i en sørgelig forfatning, den ene dement til det ugjenkjennelige, den andre angrepet av en sykdom som lenket henne til en seng, på en institusjon med kalde, lyseblå vegger og glattbonet gulv. Georgine hadde lommetørkleet sitt i forkleet, og trakk det opp titt og ofte for å tørke vekk dråpene som piplet frem i øynene når hun så på bildene av Erna, Britt og Musse. Georgine og Musse hadde holdt sammen i det lille huset i tjue år. Katten hadde ligget på kjøkkenbordet og murret mens hun selv satt med kaffekoppen og Aftenposten på lørdager og drømte seg bort i annonsene for temareiser til Kenya og Sri Lanka, og langtidsferie på Lanzarote. Sol, varme, lette klær, føttene i sandaler, lyden av sjø, salt, fremmede smaker. Georgine trakk pusten og kjente at hun skalv litt, men et smil brøt frem på leppene da øynene sveipte over kofferten som sto pakket og klar midt på kjøkkengulvet. Hjemmehjelpen hadde hjulpet henne med pakkingen. Timene hadde slept seg av sted 32
hele dagen, nå var det bare et par av dem igjen, før den store drosja skulle svinge opp foran porten ute i veien og bringe henne trygt frem til flyplassen. Hun hadde beregnet god tid. Utenfor kjøkkenvinduet var det så vidt begynt å skumre. Hun satte seg, men reiste seg med det samme og så over sjekklista enda en gang. Gikk gjennom de få rommene og kontrollerte haspene på vinduene. Alle lys var slukket i annen etasje. Det siste hun skulle gjøre før hun dro, var å stenge vanninntaket. Om vinteren ble kald, kunne rørene sprekke. Hun hadde tenkt på alt, eller mer presist, hun hadde fått hjelp til å tenke på alt. Barfrost. Hun stirret ut av kjøkkenvinduet, på den hvitrimete gressplenen. Det var meldt snø. Ganske store mengder også, men ikke før hun selv var oppe i skyene, takk og pris! Det ville vært utgjort om været skulle sette en stopper for reisen hennes. Været, som hun ville rømme fra, unnslippe, tenk om det tok henne igjen, sparket føttene vekk under henne, stoppet henne. Nei, det måtte ikke skje! Værvarselet var skrevet ned på et stykke papir. Hun hadde lest det om og om igjen. Hun hørte en lyd ute fra gangen. Banking på døra. Georgine reiste seg, allerede litt stiv i kroppen etter å ha sittet stille i flere minutter. Hun var blitt for tung, måtte ta seg sammen og spise litt mindre og gå litt mer. Det skulle det bli gode muligheter for, der nede på Lanzarote, ingen snø og ingen is. Hun åpnet. Utenfor sto en forpjusket kvinne med håret bus-
tet og klærne i uorden. Georgine stirret forfjamset på skapningen på trammen. – Hjelp meg, stønnet hun. – Vær så snill, slipp meg inn. Han vil drepe meg. Kvinnen sank litt sammen, som om hun skulle besvime. Georgine grep henne om skuldrene og fikk henne inn i gangen, smelte døra igjen bak dem og låste, støttet den vaklevorne kvinnen inn i stua og fikk henne til å legge seg ned i sofaen. – Hva heter du? spurte Georgine med mild stemme. – Linea, vi er jo naboer, sa kvinnen. Georgine så på kvinnen. Hun hadde krøllet seg sammen i fosterstilling. Tynne, hvite bein uten strømper, uten sokker, nakne. Slik hadde hun flyktet på barfrosset bakke. Den grønne kjolen hadde en flenge. Mascaraen fløt under øynene hennes, og det mørke håret så ut som om det var tupert. Løse hårfloker lå i dotter her og der, som om de var lugget løs fra hodebunnen. – Hvem er det som er det som har gjort dette mot deg? spurte Georgine. Kvinnen svarte ikke. Hun knep leppene sammen, og presset hendene mot magen, der en liten kul stakk frem. Georgine lukket øynene. – Vi må få deg til sykehus med det samme, sa hun myndig, det fantes ingen tvil i henne. Hun ville reise seg for å ringe, men kvinnen grep henne hardt om begge hender og holdt henne fast. – Nei! Ikke sykehus. Ikke noe slikt, jeg må bare bli her litt! Hverdagsnettmagasinet 2/2022
