Innsendt historie:
Testet positivt... Som vi alle vet, så har korona herjet med hele verden i godt over et år nå. Og jeg slapp dessverre ikke unna. Tekst og Foto: Wenche Larsen [https://wenchelarsen.blogg.no/]
Det var februar. Jeg var på jobb, og underholdt gjester i flere timer. Det var så fin stemning, og vi hadde stort fokus på å overholde smittevernreglene. Tre dager etterpå, fikk jeg beskjed om jeg hadde vært utsatt for smitte. Det bar rett hjem i karantene, og jeg var urolig. Følte meg slapp og sliten den kvelden, men ellers ok. Morgenen etter våknet jeg opp med symptomer.. En dag måtte jeg vente før jeg ble testet, og jeg ble bare verre og verre. Jeg fikk problemer med pusten, og har i tillegg astma. Ikke en god kombinasjon,. Det var ingen overraskelse at testen var positiv. Formen min var elendig og jeg havnet på legevakten allerede på kvelden. De sjekket om jeg fikk nok luft ned i lungene. Selv om jeg var dårlig, ble jeg sendt hjem i isolasjon på soverommet.. Der skulle jeg være de neste 2 ukene. En helt forferdelig følelse å sitte innestengt på et soverom, og føle at man var direkte farlig for de andre familiemedlemmene. Min mann måtte ta seg av hjem og barn. Et døgn senere fikk vi vite at også han var smittet. Dermed var begge foreldrene her i huset nede for telling. Heldigvis ble ikke han så syk som meg. Jeg var sengeliggende, og hadde store utfordringer med pusten. Allmenntilstanden var dårlig. Jeg mistet lukt 60
og smaksans. Det ble minimalt med mat og drikke, og formen ble drastisk forverret. De neste dagene måtte jeg ligge rett ut med store smerter i hele kroppen, og kroppen fikk ikke fikk nok oksygen. To dager senere ble det ny tur på legevakten, med håp om innleggelse....men de mente at jeg ikke var syk nok. Hjem igjen i isolasjon. Jeg ble engstelig, og kjente for første gang på dødsangst. Jeg lå hjelpeløs i sengen, og slet med å puste. Ingen kunne komme inn for å trøste meg, eller hjelpe meg. Det ble helt slutt på å spise, og jeg drakk nesten ingenting. Kjente at kreftene mine ebbet ut. Det føltes som om jeg langsomt ble kvalt til døde. Korona-teamet i kommunen var i kontakt med meg hver dag. De ble også stadig mer bekymret for min helsetilstand. De kontaktet på et tidspunkt ambulansen, og ville ha meg på legevakten. Ambulansen kom, men men ville ikke ha meg i abulansen. Det ble ikke godt mottatt av korona-teamet. Mannen måtte kjøre meg ned til legevakta i vår bil. Der ble jeg liggende en stund, og de diskuterte med sykehuset om jeg skulle innlegges. Nok en gang måtte jeg dra hjem til isolasjon, og da må jeg bare erkjenne at psyken min virkelig var langt nede. Kreftene var i ferd med å ebbe ut…..
Da jeg ble liggende hjemme, så ble både familien og koronateamet engstelige. Jeg klarte nesten ikke å prate i telefonen, fordi pusten min var så elendig. Det var som å måtte puste gjennom et sugerør, og så møte på en blokkering halvveis. Helt grusomt å komme seg gjennom så mange dager. Da jeg hadde vært syk i syv dager, så ga kroppen min beskjed om at nå orker jeg ikke mer. Sent på kvelden begynte jeg å kaste opp magesyre, og det er noe av det verste jeg har kjent på i hele mitt liv. Min mann ringte 113, og beordret ambulansen hjem til oss. Fortsatt ville de ikke ha en smittet person i ambulansen. Men etter en del krangling fikk jeg bli med. Jeg klarte jeg å stabbe meg ut til ambulansen. Jeg fikk ingen båre eller hjelp. Jeg var altfor svak til å kunne kjefte eller krangle om det. Da jeg endelig kom meg på båren i ambulansen, hakket jeg tenner og frøs noe helt vanvittig. Hverdagsnettmagasinet 3/2021
