Merete Junker Merete Junker skriver krim fra Grenlandsområdet. Til nå har hun gitt ut seks krimbøker. Den nyeste heter Lillemann Ildebrann. Den kom ut på Liv forlag i 2020. Av Anne Lise Johannessen. FOTO: Martin Fremstad
M
erete Junker ble født i Skien i 1959, men bor nå i nabobyen, Porsgrunn. Som forfatter debuterte hun i 2008 med krimromanen Jenta med ballongen. Forfatteren er vel utdannet med cand.mag innen statsvitenskap, kriminologi og historie. Hun har jobbet som journalist i mange år i ulike medier, bl.a. i NRK Telemark. Hun har også jobbet som lærer i mediefag. Nå er Junker forfatter på heltid. Husker du en av de første bøkene du leste selv? – Jeg var nok et heldig barn, som ble lest for av foreldrene mine. Senere fortsatte jeg å lese selv. En av de første egenbøkene, i alle fall en som har festet seg for evigheten, var Skipshunden Skruff. Jeg elsker den fremdeles! Jeg likte best å lese bøker der dyr var hovedkarakterer. I min barndom lekte vi heller ikke med dukker, men med dyrefigurer, både i plast og myk pels. Du debuterte som forfatter da du var 49 år. Hvordan kom det prosjektet i gang? – Å, det var en lang prosess! Jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var rundt 12 år gammel, men holdt jo på med alt mulig annet frem til en eller annen gang rundt 42
år 2000. Da begynte jeg på skrivekurs, hos skrivepedagogen Kjersti Wold, og senere hos Berit Hoff. Skrivingen tok en seriøs retning, og jeg begynte å stille krav til meg selv, krav om å bli sittende ved tastaturet, uansett hva annet som måtte lokke utenfor den lukkede døra. Da jeg noen år senere satt med et manus jeg mente var en naivistisk krim, sendte jeg det av sted til fire forlag og fikk svar fra Gyldendal etter en uke, med beskjed om å komme til Oslo for et møte. Deretter gikk det et godt stykke tid med mye jobbing, omskriving og nyskriving, før Jenta med ballongen gikk i trykken høsten 2008. Hvordan finner du på plott og titler til bøkene dine? – Alt blir til ved tastaturet. Jeg starter på side en og avslutter på side 314, mer eller mindre. Innenfor den ramma skjer det justeringer og omrokkeringer, så klart, men hovedprinsippet er at historien blir til i en slags linje i tid og rom. Titlene kan komme på ulike måter. Pumasommer kom i en drøm, eller snarere i et mareritt. Jeg drømte at redaktøren min ringte meg og sa at jeg hadde skrevet et elendig manus med tittelen Pumasommer. Jeg blånektet, men han holdt på sitt, insisterte og
gjentok hvor dårlig dette manuset var. Da jeg våknet og fikk tenkt meg om, bestemte jeg meg for at tittelen skulle bli, nettopp Pumasommer. Det gikk ellers ganske bra med den boka. Historiene dine foregår i Grenlandsområdet, mens du ofte skriver dem når du er i feriehuset i Spania. Kan vi forvente handling fra Spania i fremtidige bøker? – Kanskje? Men det er ikke så nøye hvor en sitter. Det viktigste er tilnærmet hundre prosent ensomhet. Det å ha strekker av tid uten forstyrrelser. Å gå inn i en historie en selv skal skape, krever at en kan være i historien over tid, oppholde seg i universet sitt, uten å måtte forholde seg til andre mennesker eller andre oppgaver. Jeg har det i alle fall sånn at jeg går inn i en lukket boble, og jeg vil helst bli der til jeg kommer ut frivillig. Om bobla hele tiden sprekker og jeg må ut i den virkelige verden, da funker kreativiteten dårlig. Hva med persongalleriet ditt. Er det noen typer mennesker du blir inspirert av? – Karakterene trer langsom frem og får kjøtt og flesk og blod, personlighet, styrker og svakheter, Hverdagsnettmagasinet 4/2021
