Gunnar Staalesen:
Han var jo broren hennes Novelle av Gunnar Staalesen
Mannen fra flyktningeasylet så inntrengende på meg. ”Vi kan ikke blande politiet inn i dette, Veum! Det er derfor vi kommer til deg. Foreldrene til de to barna er allerede sendt hjem igjen, til Kosovo. Det var derfor Albulena og Ardian rømte. Får myndighetene tak i dem, blir de uten tvil sendt etter. Men nå er vi selvfølgelig bekymret for om det kan ha tilstøtt dem noe.” ”Hvor gamle er de?” ”Albulena, piken, er tolv. Broren er seks.” Hvor lenge har de vært i Norge?” ”Åtte måneder. Avslaget på asylsøknaden kom for tre uker siden. I forrige uke ble anken avvist. Du skulle sett ansiktene deres da vi fulgte dem til Flesland. Vi gråt, alle sammen. Med beisk røst sa han: ”Alle vet hvilken skjebne som venter dem der nede. Bare ikke de som sitter i departementet og flytter papirbunker!” ”Men barna...” ”De ble igjen. De har en tante og onkel her som ennå ikke har fått svar på søknaden. Foreldrene...” Han svelget. ”De foretrakk at barna ble hos dem, i stedet for å ta dem med tilbake til – et liv uten menneskeverd, Veum. Et liv som pariakaste, utsatt for vold og trakassering av mennesker som skulle vært deres naboer, et liv som kasteball for skjebnens tilfeldigheter...” ”Merket dere noe på dem? På barna, mener jeg?” ”Hva tror du? Hverdagsnettmagasinet 4/2021
Albulena er en svært voksen pike for alderen. Alt hun har sett og opplevd har gjort henne bråmoden. Vesle Ardian har det alvorligste blikket jeg noensinne har sett hos en seksåring.” ”Har dere noen ideer om hvor de kan oppholde seg?” ” Nei, vi... Vi har lett, selvsagt, overalt i nærheten, men... Vi tenkte, en privat etterforsker har kanskje andre måter å gjøre slikt på... Vi skal bet-” ”Neinei. Det koster ingenting. Enkelte oppdrag bare påtar man seg.” Så vanskelig å finne dem var det da heller ikke. Øygarden er en relativt oversiktlig kommune. Etter å ha snakket med de familiene Albulena og Ardian hadde hatt kontakt med og kartlagt hvor de hadde tatt dem med, for eksempel på helgeturer, de månedene de hadde oppholdt seg der ute, begrenset alternativene seg til en liten håndfull. Da jeg nærmet meg det vesle naustet ved Osundet, gikk sjøen grå og gretten, med hvite skumrester i munnvikene, og oktobervinden som knistret rundt hushjørnene var like varm og gjestfri som det landet den var kommet til. I fem år hadde jeg vært i Barnevernet. I nitten år hadde jeg drevet min egen praksis, som privat etterforsker. Men i alle de årene kunne jeg ikke huske å ha opplevd noe mer rystende enn det som møtte meg da jeg åpnet døren til naustet.
De to barna hadde klatret opp på en tverrbjelke tett oppunder taket i naustet. Albulena hadde bundet de to tauene fast rundt bjelken og lagt løkkene rundt halsen, først på broren, deretter på seg selv. Ardian måtte ha hoppet først, hvis ikke søsteren hadde skubbet ham. Jeg var iallfall sikker på at hun hadde forsikret seg om at broren var død, før hun selv hoppet etter. Det var bare hun som hadde striper etter tårer på kinnene. Nå hang de der, under nausttaket, som to altfor tidlig modne epler, frukter av avmakt og desperasjon, rammet fatalt av de første frostnettene. Jeg kunne ikke la være å tenke på den vesle historien fra Vietnamkrigen; møtet med den lille piken som hadde båret veslebroren sin på ryggen de mange milene fra hjemstedet. – Hvordan hadde hun klart å bære ham så langt? ble hun spurt. – Det var lett. Han er jo broren min, lød svaret. Da jeg stod der i det kaldslige vesle naustet ved Osundet, ute av stand til å røre på meg, tenkte jeg at det var akkurat det Albulena hadde gjort også. Båret Ardian så langt bort at han endelig var kommet hjem. Kanskje hadde det ikke vært så vanskelig heller, når alt kom til alt. Han var jo broren hennes.
71
