Sammendrag Sammendrag Traumepsykologiens fremvekst og utvikling som selvstendig disiplin kan ikke forstås uten kjennskap til diagnosen Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD), som ble introdusert i psykiatriske diagnosehåndbøker i 1980. Siden da har diagnosen stått i sentrum av det meste som har skjedd på traumefeltet. Diagnosens svakhet er at den er best egnet til å gripe menneskers reaksjoner på isolerte traumatiske enkelthendelser, såkalte Type I traumer, som ulykker og katastrofer. Det er ikke i slike hendelser den største trusselen mot folks helse ligger. Dersom sosial støtte og andre vanlige beskyttende systemer er til stede, klarer de fl este seg godt uten profesjonell hjelp. Traumatisering handler derfor ikke bare om eksponering for bestemte traumatiske stressorer, men like mye om fravær eller bortfall av beskyttende systemer. De mest skadelige traumene er de som river ned beskyttende systemer. Ofte skal det da mer enn enkeltstående hendelser til. Det skjer i første rekke ved mer vedvarende og gjentatte traumatiske belastninger, såkalte Type II traumer. Krigshendelser og vold/ overgrep i nære relasjoner er eksempler. Ved denne typen mer kompleks traumatisering er også reaksjonene langt mer komplekse enn hva PTSDdiagnosen kan gripe. Særlig når de skjer i barndom og oppvekst, undergraver slike traumer menneskets helhetlige utvikling og fungering både somatisk, mentalt, sosialt og personlighetsmessig. Dette har implikasjoner for hvordan man utformer tiltak.