Jørgen JÌger
Ridderkorset Kriminalroman
JØRGEN JÆGER Skyggejakten 2003 Kameleonene 2004 Dødssymfoni 2005 Blodskrift 2007 Karma 2010 Stemmen 2012
© juritzen forlag as 2014, Oslo www.juritzen.no Redaktør: Anne-Kristin Strøm Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Silvia Moran Kjølstad/ ByHands Forfatterportrett: John Andresen Satt i Sabon 10,4/14,4 av Passion&Prose Papir: 70 g Holmen Book Cream Printed by ScanBook AB, Sweden ISBN 978-82-8205-588-8
Kapittel 1 D e n s t r a m m e l u k t e n burde ha alarmert henne, men hun merket den først ikke. Trude Juul satte seg på den faste fjellnabben sin, tok opp termosen av sekken og helte rykende varm kaffe i koppen. Nede fra Fjellberghavn hørte hun motorduren fra en sjark som gled sakte inn i havnen, og i den svake disen langt ute i storhavet kunne hun så vidt skimte konturene av et tankskip på vei sørover. Hun hadde gjort seg avhengig av de hyppige formiddagsturene hit opp til Veten for mange år siden, og pleide å legge dem til dager da hun hadde seinvakt på sykehuset. Her oppe på Fjellberghavns tak kunne hun løsrive tankene fra den ansvarsfulle jobben som lege og la dem fare fritt, inspirert av en pittoresk panoramautsikt over rustrøde tak og hvite, skjeve trehus der nede, og når hun løftet blikket: synet av det uforutsigbare havet som aldri sluttet å fascinere henne, som den ene dagen lå i duvende dvale og speilet solen, og den neste hamret mot land i kaskader av frådende raseri. Men denne maidagen var været varmt og rolig. Trude Juul trakk pusten dypt inn for å nyte lukten av ramsalt hav blandet med duften av vår og spirende liv. Så flimret små blaff 5
av den stramme odøren mot neseborene hennes og forstyrret luktopplevelsen. Trude Juul slapp koppen, reiste seg og så seg om. Hun visste straks hva det var, for den lukten kjente hun. Det var lukten av død. *** Etter en skuffende kald og regntung 17. mai hadde skylaget i Fjellberghavn sprukket opp i løpet av kvelden og natten, til forbitrelse for dem som hadde hutret seg gjennom nasjonaldagen i vasstrukne bunader og andre slags festklær. Tirsdag 18. mai 2010 opprant som årets første varme sommerdag – etter de flestes mening en dag for sent. Men været kunne som kjent ingen styre. Gjennom en lang vinter med sen snøsmelting, etterfulgt av en kjølig vår, hadde naturen så langt lagt en konserverende beskyttelse over alt organisk materiale som hadde samlet seg i det fri det siste halve året. Den stekende solen og plutselige varmen denne første sommerdagen ga imidlertid nedbrytningsprosessen i naturen et oppsving. Så også oppe på Veten, hvor Trude Juul hadde fulgt luktesansen sin og gjort en makaber oppdagelse. Hennes inngående telefonsamtale til nødnummer 112 ble loggført ved operasjonssentralen i Borg klokken 13.37, tirsdag 18. mai. En patrulje ble omgående dirigert opp til Veten for å sperre av området, ta opp midlertidig forklaring og danne seg en oversikt, samtidig som nyutnevnt nestleder ved det nye politihuset i Fjellberghavn, politioverbetjent Cecilie Hopen, ble varslet.
6
I desember året før hadde Fjell politistasjon, eller Politihuset, som stasjonen allerede ble kalt i det daglige, omsider kommet i full drift, reist som det var i ruinene av den verneverdige lensmannsgården som hadde brent ned til grunnen noen år tidligere. Cecilie Hopens kontor lå i tredje etasje, et hjørnekontor med utsikt over torget, havnen og innseilingen til Fjellberghavn. Det bar ennå preg av å være under innflytting, med den spesielle lukten av ferske materialer som hang igjen i alle nybygg helt til reoler og inventar var fylt opp og tatt i bruk, bilder hengt på plass og hverdagens atmosfære hadde satt seg i veggene. Kontoret var innredet i lyse og lette farger, oversiktlig, funksjonelt og moderne slik som resten av huset. Utvendig, derimot, var bygget pietetsfullt gjenreist som en kopi av den gamle lensmannsgården. Cecilies sjef, tidligere lensmann Ole Vik, skulle ha tiltrådt som politistasjonssjef på åpningsdagen, men var langtidssykemeldt etter å ha blitt livstruende skadet under en biljakt. Denne dagen var han på vei inn døren til sin daglige formiddagsvisitt hos Cecilie, humpende på to gjenstridige krykker – lett bannende og ikke så rent lite frustrert over sin hjelpeløshet. I hælene diltet hans trofaste følgesvenn, border collien Birk, som fulgte ham overalt hvor han gikk. Offisielt skulle Ole på luftetur med kompisen sin og stakk bare innom på veien for å holde seg orientert om det som skjedde i distriktet, men Cecilie kjente ham og visste bedre: Han kjedet seg, enkelt og greit, han som i en mannsalder hadde knyttet hele sitt liv til lensmannsgjerningen. De to hadde samarbeidet nært gjennom flere år og hadde nærmest et far-datter-forhold, derfor forsto hun intuitivt hvordan han hadde det og la heller aldri skjul på at hun satte pris på de hyppige visittene hans. Men da han kom inn denne dagen, sto hun klar til å rykke ut. 7
«Noe på gang?» Ole stoppet i døråpningen, lente seg tungt til karmen og gransket ansiktsuttrykket hennes. «Ja, det er funnet et lik.» «Hvor da?» Det var umulig for lensmannen å dy seg. Birk satt ved siden av ham, med ørene vippende opp og ned som om han var ett med sin herre og mester, og fulgte ivrig med i samtalen. «På Veten.» Cecilie grep uniformsjakken fra stolryggen og tok den hastig på seg. «Der oppe?» Ole samlet sammen krykkene og fikk flyttet seg så hun kunne smette forbi. «Ulykke?» «Det ser dessverre ikke sånn ut, nei.» Hun sendte ham et kjapt, trist blikk, snudde seg og gikk med raske skritt bortover korridoren. «Morten, bli med meg!» ropte hun inn i nabokontoret. Hun kom tilbake med kollegaen i hælene. «Beklager, Ole, men vi må løpe.» Ole humpet klossete etter dem. «Er det snakk om drap?» Stemmen hans var tykk. «Hvordan vet dere i så fall det?» Cecilie stoppet. «Fordi det er doktor Juul som har meldt fra om funnet,» svarte hun. «Hun har undersøkt liket.» «Men … men …» Ole humpet et par skritt videre. «Vent, jeg blir med dere,» brummet han. Cecilie smilte avvæpnende. Foran henne sto hennes sjef og kanskje viktigste støttespiller. Det normalt så uryddige håret og skjegget var bare halvt utvokst igjen etter å ha vært barbert vekk under sykehusoppholdet, og så nesten velpleid ut. Og tretti kilo minus bidro til å ukjenneliggjøre ham, han som normalt var svær og overvektig. I ansiktet var kinnbeina blitt synlige, og ansiktshuden hang i bleke folder, som om den var blitt for stor for ansiktet hans. Men det verste var blikket, merket hun i farten, det som alltid 8
pleide å være fast og fylt med ubøyelig vilje og autoritet. Det var nesten bedende. Hun hadde ikke tid til å ta hensyn til det der og da, selv om det stakk aldri så mye i hjertet hennes. «Ole.» Hun gjorde seg bestemt i tonefallet. «Du vet at du ikke kommer deg halvveis opp til Veten på krykker. Dessuten er du sykemeldt, og jeg har ikke lov til å ta deg med. Vi må snakkes etterpå!» Hun snudde seg mot kollegaen. «Kom igjen, Morten, vi drar.» På vei ut døren snudde hun seg en siste gang og fikk et glimt av ham. Han sto midt på gulvet og støttet seg klossete til krykkene, passivt, med et nærmest maktesløst uttrykk. Blikket hans var ikke bedende nå, det var fylt av smerte, som hos en mor som ikke fikk være hos sitt barn. Og ved siden av ham satt Birk, med ørene bakover og et slukøret uttrykk i det talende hundefjeset sitt. Var sjefen lei seg, så var han det òg.
Kapittel 2 V e t e n l å p å Fjellberghavns høyeste punkt, med vidt utsyn i alle himmelretninger. Helt fra eldre jernalder hadde man etablert vakthold mot angrep her oppe fra, som en del av et nasjonalt varslingssystem bestående av sirlig bygde trevarder – eller veter – som ble påtent ved fiendtlig aktivitet. Slik kunne man på kort tid varsle et angrep fra vete til vete over store avstander, og en effektiv krigsberedskap kunne iverksettes. I likhet med mange andre slike fjelltopper i Norge hadde Veten fått navn etter sin historiske funksjon – selv om det verken fantes spor etter vaktstuer eller trevarder her oppe lenger. Cecilie manøvrerte tjenestebilen inn på den smale og humpete, knapt kjørbare turveien som ledet dem det første stykket oppover mot toppen. Veien var stengt for allmenn biltrafikk, men tillot så vidt politibilen å slippe frem. Cecilies kollega, politibetjent Morten Gundersen, var en liten og tett kar i slutten av tjueårene. Han hadde blitt ansatt ved lensmannskontoret i Fjellberghavn noen år etter henne. I prosessen rundt sammenslåingen av de tre lensmannskontorene til Fjell politistasjon var Morten blitt forfremmet til etterforsker. Det var en forholdsvis beskjeden forfremmelse i forhold til hennes, for hun hadde rykket direkte opp fra betjent til overbetjent og nestleder ved den nye politistasjonen. Et uvanlig kvantesprang karrieremessig for en ung betjent. Det 10
handlet ikke bare om at hun var usedvanlig dyktig – for det var mange andre politibetjenter rundt om i landet også – men om noe så prosaisk som å være på rett sted til rett tid. Og ikke minst om å ha en så innflytelsesrik støttespiller og mentor som Ole Vik. På grunn av de alvorlige skadene hadde Ole ennå ikke kunnet tiltre stillingen som politistasjonssjef. Cecilie måtte innrømme at hun oftere og oftere tok seg i å lure på om han noen gang ville makte å fylle den krevende jobben, for det gikk urovekkende sakte fremover med ham. Samtidig var han for ung til å bli pensjonert, midt i femtiårene som han var, og lensmann Vangen, som var konstituert stasjonssjef i Oles fravær, hadde signalisert at han ikke taklet presset og ønsket seg tilbake til en mindre krevende stilling. Cecilie var urolig, for hvem skulle da lede politihuset? Og hva skulle Ole gjøre hvis han ikke maktet å komme tilbake? Hva skulle de gjøre uten ham? Cecilie styrte tjenestebilen bratt oppover gjennom hårnålssvinger og utenom store, spisse steiner som truet med å rive opp dekkene. Etter en stund dukket kollegenes tjenestebil opp, parkert med blinkende blålys der turveien smalnet og gikk over i gangsti. «Ok, da kommer vi ikke lenger.» Cecilie stoppet, slo av motoren og satte på håndbrekket. «Vi tar beina fatt.» De steg ut og fortsatte til fots videre oppover en bratt, svingete og sølete sti mot toppen. En av de to kollegene fra patruljen kom småløpende nedover, fikk øye på dem og forsvant inn i buskene, som om han ville gjemme seg for dem. De fikk et kort glimt av et ansikt vrengt i en grimase før han ble borte. «Helvete, han spyr,» kom det fra Morten. 11
Cecilie sendte ham et urolig blikk. «Da kan vi bare tenke oss hva vi har i vente.» De gikk videre oppover. Tjenestemannen kom ut av buskene igjen, hvit i ansiktet. «Jeg beklager,» stotret han grøtete, henvendt til Cecilie. «Jeg beklager, jeg beklager …» Stemmen hans brast. Cecilie la hånden på skulderen hans. Kollegaen var fersk fra Politihøgskolen og nyansatt, og hun kjente ham derfor ikke så godt. Men sånn kunne det altså gå når patruljene som befant seg i Fjellberghavn, ble fjernstyrt av en operasjonssentral i Borg, ti mil unna. Nå hadde han åpenbart fått sin ilddåp. Hun snudde ham rundt, grep begge armene hans og holdt dem. «Vi har lov til å være mennesker selv om vi er i politiet, Trond,» sa hun fast. «Du trenger ikke å unnskylde deg.» Kollegaen klarte ikke å holde tilbake et hulk. «Det er bare en liten unge,» kom det krampaktig. «Hvem i … i helvete kan … gjøre noe sånt? Mot … mot en liten … gutt?» Cecilie svelget. «Så det er et barn?» «Ja,» kom det halvkvalt. «Jeg … jeg trodde først at det var en dukke, en ødelagt dukke. Med … med åpne øyne, stirrende sånn som hos en sovedukke, du vet. Men det var ikke noen dukke, det var en liten gutt …» «Hvor gammel tror du han er?» «Kanskje tre.» Den unge mannens stemme brast igjen. «Jeg beklager, jeg beklager …» Cecilie ventet litt. «Bli her og sørg for at ingen passerer båndene,» sa hun myndig. «Du trenger ikke gå opp dit igjen, Trond. Det er som sagt lov å bryte sammen, men det er bra at du trakk deg tilbake når du gjorde det.» Hun snudde seg mot Morten. «Kom igjen, vi går videre.»
12
Oppe på toppen ble de møtt av Tronds kollega, en eldre betjent som tidligere hadde jobbet ved lensmannskontoret i Hallberg, og som var forflyttet til Fjellberghavn ved sammenslåingen. Han var tydelig preget, han også, men klarte å holde en profesjonell maske. «Doktor Juul fant et barnelik.» Han pekte oppover mot en steinvarde som markerte Vetens høyeste punkt. «Det ligger i skrenten nedenfor varden,» la han til. «Det dreier seg om en gutt, på anslagsvis tre til fire år.» Betjenten hev nesten umerkelig etter pusten. «Så vidt vi kan bedømme, i hvert fall,» la han tungt til. «Gutten er ille tilredt. Og han er naken.» «Åh? Det var da merkelig.» «Ja, ikke sant?» Betjenten flyttet blikket mellom dem. «Det finnes ingen spor av klær noe sted, jeg har sett etter.» «Har han vært utsatt for overgrep?» «Det er umulig å fastslå foreløpig.» «Ok. Vi får organisere søk i terrenget etter klærne. Har du vært nede og undersøkt ham?» «Ja.» Betjenten trakk pusten igjen. «Forråtnelsesprosessen er kommet langt. Bare sånn at du er advart.» «Jeg skjønner.» Cecilie svelget. «Så han har ligget der en stund?» «Det ser sånn ut. Doktor Juul kan sikkert si mer om det.» «Hvor er hun?» Cecilie så seg om. «Hun gikk og satte seg på en knaus,» svarte betjenten og pekte. «Selv hun er rystet over det hun har sett.» Cecilie nikket. «Morten, stikk bort og snakk med henne.» «Jeg har notert navnene på en del turfolk,» fortsatte betjenten. «Ingen av dem hadde oppdaget liket, men noen av dem hadde reagert på lukten uten å vite hva det var.» «Fint.» Cecilie stakk nesen i været. «Jeg merker ingenting.» «Det kommer støtvis, avhengig av draget i luften. Der nede, 13
derimot,» han pekte og vred på seg, «er det knapt mulig å oppholde seg.» «Hadde gutten synlige skader?» «Det ser sånn ut, ja.» «Ser sånn ut?» «Han var spist på av insekter og dyr … kort sagt, det var vanskelig å se.» «Kan han ha ramlet utfor og slått seg i hjel, tror du?» «Splitter naken, i kaldt og dårlig vær?» Betjenten ristet sørgmodig på hodet. «Det tror jeg ikke.» «Skjønner.» Cecilie kastet kjappe blikk rundt seg og prøvde å danne seg et totalbilde av terrenget. Varden som betjenten hadde pekt på, befant seg på toppen av en knaus lenger oppe. De eneste kulissene var den blå himmelen og solen, som om varden sto ytterst på kanten av et stup. Betjenten fulgte blikket hennes. «Det er bratt utfor der,» bemerket han ganske riktig. «Gutten ligger på en avsats rundt ti meter nede i skråningen.» Han dro håndbaken over munnen, og Cecilie kunne se at den dirret nesten umerkelig. «Man må bøye seg utfor stupet for å få øye på ham, det er nok derfor ingen har sett ham før nå.» «Er det noen vegetasjon rundt gutten, eller noe annet hvor en gjerningsmann kan ha avsatt skoavtrykk eller andre spor?» «Ja, men jeg så ingenting – og jeg så godt etter.» Svaret kom sindig. «Det har regnet, og har han ligget her lenge, kan alle spor være vasket vekk.» «Ok, vi får håpe teknikerne finner noe. Hvem av dere har vært nede hos gutten og etterlatt skoavtrykk i terrenget?» «Bare legen og jeg.» «Greit. Vi må få tilgang til skoene deres senere. Ring operasjonsleder.» Hun var konsentrert nå. «Meld fra om funnet og rekvirer rettsmedisiner og et team teknikere. Hils fra 14
meg og be om full diskresjon foreløpig. Saken er følsom. Foreldrene befinner seg der ute et sted, og de skal ikke risikere å bli informert via en eller annen nettavis som har lyttet på sambandet.» Hun snudde seg mot varden. «Da er det på tide for meg også å ta en titt,» sa hun fattet. For ikke å ødelegge spor unngikk hun å gå ned til den døde gutten, men stilte seg ved varden slik kollegaen hadde forklart, holdt seg fast i den og strakte seg ut så langt hun vågde, mens hun kikket ned. Hun så den lille kroppen med en gang, der den lå på rygg og lyste mot henne fra avsatsen nedenfor, med åpen munn og tomme øyne, og med sin nakne, grå aktige, nesten hvite hud. Den stramme liklukten strømmet opp skråningen mot henne i ujevne blaff. Hun trakk seg tilbake. «Jeg trenger ikke å se mer,» sa hun anstrengt og tenkte i sitt stille sinn at hun var glad for at det var rettsmedisinerens og teknikernes jobb å gå ned dit, og ikke hennes. Men hun skjønte hva Trond hadde ment: Hadde noen bøyd seg over kanten slik hun gjorde og fått øye på gutten, kunne de først ha kommet til å tro at det var en dukke – en litt forvokst sovedukke. Sånn så han ut, i hvert fall på avstand. På nært hold, derimot … med vemmelige fluer, insekter og små hvite … nei, hun ville ikke tenke på det. Morten var tilbake. «Doktor Juul blir med oss ned på huset til et formelt vitneavhør,» opplyste han. «Hun venter her til vi drar.» «Kunne hun fastslå noen dødsårsak?» «Hun er litt diffus rundt det og ønsker ikke å være kategorisk. Men hun mener at han må ha ligget her lenge.» Cecilie så undrende på ham. «Jeg har ikke fått med meg at noen barn er savnet i Fjellberghavn, har du?» 15
«Nei.» Han tenkte seg om. «Kanskje han er fra et annet sted?» «Det får vi finne ut.» Cecilie grep betjentens arm. «Be operasjonsleder skaffe en oversikt over savnede guttebarn, først og fremst lokalt, sekundært på landsbasis.» Betjenten trakk seg til side og grep mobilen sin. Cecilie snudde seg mot Morten. «Hvem tar med seg et barn helt opp hit, på en kronglete, bratt og sølete tursti – for å drepe det, kle av det og kaste det fra seg uten så mye som å prøve å skjule det – for deretter å ta klærne med seg?» Morten nikket. «Eller hvorfor bære et nakent barnelik hele den lange veien hit opp for bare å slenge det fra seg på et relativt synlig sted? Istedenfor å gjemme det i en lett tilgjengelig skog eller grave det ned?» «Ja, eller det. Kan du forklare det?» «Nei.» Morten ristet grublende på hodet. «Det henger overhodet ikke på greip.»
Kapittel 3 T e k n i k e r n e o g r e t t s m e d i s i n e r e n fra Borg var en halvtimes kjøretur unna. Mens de ventet, gikk Cecilie bort til legen. Trude Juul satt på utsiktsknausen sin og skuet taust ut over havet, mens hun flyttet termoskoppen urolig mellom hendene. Hun så opp da Cecilie kom. «Det er vakkert her, er det ikke?» Det kom med et matt smil. «Jo, virkelig.» Cecilie satte seg ved siden av henne. «Storslått.» Trude Juul drakk av koppen, til tross for at det ikke lenger røk av kaffen. «Jeg er her ofte.» Det kom i et trett tonefall. «I dag ble idyllen ødelagt en gang for alle. Jeg kommer aldri til å makte å gå opp igjen hit.» «Det ble sterkt, selv for deg?» sa Cecilie forsiktig. «Vet du …» Trude Juul trakk et langt, hikstende sukk. «Barnebarnet mitt fylte tre år i forrige uke. Synet av den lille kroppen der nede … den har satt seg fast på netthinnen min – og synet gir ikke slipp. Ja, det ble for sterkt, selv for meg som er lege.» De satt lenge stille og absorberte inntrykkene. «Hva med deg?» kom det fra Trude Juul. «Er det ikke grenser også for hva dere politifolk kan tåle?» Cecilie slo ut med hendene. «Det kan lyde kynisk, men vi venner oss faktisk til det med tiden,» svarte hun og ble 17
sittende lenge stille. «Selv om dette var spesielt tungt. Vi kan gjerne bryte sammen i enerom, men aldri ute blant publikum, slik du som lege aldri kan bryte sammen når du snakker med pårørende. Men synet av mitt første lik slipper aldri taket i meg … et maltraktert og ødelagt menneske i en knust bil, en ung kvinne. Siden har jeg sett flere, og det er fælt å si det, men det blir lettere for hver gang, det er noe med politirollen som gjør at jeg klarer å distansere meg.» Leppene hennes formet seg i et anstrengt smil. «Men vi er selvfølgelig mennesker av kjøtt og blod, vi også.» «Det var da enda godt …» Cecilie stilte spørsmålet hun var kommet for å få svar på. «Si meg … jeg forsto det slik at du ikke umiddelbart kunne fastslå noen dødsårsak, er det riktig?» Trude vred seg, tydelig ubekvem. «Jeg tror jeg vil overlate til rettsmedisineren å uttale seg om det.» «Men du mener at han er drept?» «Ja.» «Og at han har ligget her lenge?» Trude Juul nikket. «Det er det ingen tvil om.» «Tror du gutten er etnisk norsk?» Trude dro på det. «Han har iallfall lyst hår.» «Hva med huden? Er han hvit?» «Jeg vet ikke. Det skjer store forandringer i en død kropp som har ligget lenge ute.» «Har han noen kjennetegn – noe som gjør at han skiller seg ut? Et eller annet som kan hjelpe oss med å identifisere ham?» Trude Juul fikk mer farge i kinnene. «Når du sier det – det er faktisk noe ved ham som er litt spesielt …» «Og det er …?» Legen snudde seg mot henne. «Han er omskåret.»
18
Flere patruljer kom, sammen med en innsatsleder som overtok styringen på åstedet. Cecilie og Morten tok med seg Trude Juul og returnerte til tjenestebilen. Så manøvrerte Cecilie bilen ned igjen den kronglete turveien og kjørte tilbake til politihuset. Operasjonsleder ringte da de satt i bilen. «Vi arbeider med å danne oss en oversikt over savnetmeldinger,» opplyste han. «Ingen barn er meldt savnet i vårt område det siste året, men i Oslo er én gutt savnet, og i Bergen én. I begge tilfellene dreier det seg om konflikt mellom foreldrene etter skilsmisse.» «Manglende retur etter samvær?» «Ja, tilsynelatende. I tillegg er flere barn etterlyst etter at utenlandske fedre og mødre har tatt dem med seg til sine hjemland eller har unnlatt å sende dem hjem igjen etter besøk. Jeg kommer tilbake når jeg vet mer om de tilfellene.» Operasjonslederen la på. Politimesteren ringte like etter, allerede godt orientert om den lille gutten som var funnet død. Jorid Steine var sjef for Borg Politidistrikt og dets fem distriktskontorer, hvorav Fjellberg var det ene. Hun hadde overtatt som politimester i en turbulent tid, etter at hennes forgjenger nærmest hadde rasert oppbyggingen av politidistriktet. Møysommelig hadde Jorid Steine klart å stable det på beina igjen og utvikle det videre. Med stø hånd hadde hun fulgt flere av retningslinjene som var nedfelt av Regjeringen i Politireform 2000, blant annet det uttrykte målet å slå sammen små lensmannsdistrikter til større, felles enheter. Slik var Hallberg, Ro og Fjellberg blitt til Fjell politistasjon. Jorid Steine var i midten av førtiårene, en slank og energisk dame som møtte folk med et direkte og nesten hypnotisk 19
blikk, som om hun tappet dem for personlige data ved bare å se på dem. Som vanlig gikk hun rett på sak. «Jeg har fått et organ isatorisk problem i fanget, det er derfor jeg ringer. Du og Morten Gundersen etterforsker dødsfallet. Send ut en pressemelding nå i ettermiddag, men vær forsiktig med å beskrive gutten så lenge vi verken har identifisert ham eller foreldrene. Oppgi deg selv som politiets kontaktperson og forbered deg på mediestorm, dette vil gå rett i hjertene på folk.» «Det skal jeg. Men hva er problemet?» «Lensmann Vangen,» svarte politimesteren. «Han leverte nettopp inn sykemelding og signaliserer at han sannsynligvis ikke kommer tilbake. Det skjedde på et kjedelig tidspunkt, sånn er det jo alltid, men han er tross alt 66 år gammel, og det kom ikke uventet. Du rapporterer direkte til meg fra nå av, frem til ny vikar er utnevnt. I mellomtiden blir dere uten leder der nede.» Cecilie lyttet fortørnet. Når hun tenkte seg om, så hadde hun ikke sett sjefen sin denne morgenen. Men hun hadde ikke reagert på det. «Kommer det til å endre noe på mitt ansvarsområde?» spurte hun, vel vitende om at hun var nestleder ved politihuset. «Nei,» svarte Jorid Steine bestemt. «Vi vil ikke gi deg ytterligere ansvarsbelastninger, og styrer huset herfra foreløpig. Du rapporterer som sagt direkte til meg.» «Vil det ta lang tid å finne en erstatter, tror du?» «Du er utålmodig?» «Ja. Det betyr mye for min arbeidssituasjon.» «Det skjønner jeg. Vel, vikariatet er attraktivt, både for lederemner som vil teste seg ut og for allerede etablerte ledere som trenger nye impulser. Siden dette ikke kom uventet, har 20
jeg allerede hatt noen følere ute, og mange har meldt sin interesse. En av dem tror jeg du vil bli begeistret over.» «Hvem da?» Politimesteren ble hemmelighetsfull. «Det får du vite når den tid kommer. Gå inn i saken med full tyngde så lenge. I morgen vet vi mer, da kaller vi inn til pressekonferanse. Jeg ønsker deg her som bisitter.» Innsatslederen ringte mens Morten og Cecilie satt og jobbet med pressemeldingen. Han fortalte at rettsmedisineren og teknikerne var ferdige med de første undersøkelsene. «Bra,» svarte Cecilie. «Da vil jeg ha et oppsummeringsmøte med deg og rettsmedisineren nå straks.» «Vi er på vei.» «Har dere nye opplysninger?» «Ja,» svarte innsatslederen. «Det må jeg vel kunne si.»