Innhold
Innledning
Meningen med livet er å leve med strev 7
1
Hva betyr det egentlig å være til? 13
2
Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hele tiden) 31
3
Å leve godt med sin grunnleggende tomhet 42
4
Hvordan lever vi sant og ekte med livsløgnene våre? 53
5
Håndtering av livskriser: Kunsten å stå ustøtt i seg selv 76
6
Nære relasjoner er det beste og det verste i livet 92
7 Kjærlighet er hardt arbeid 108
8
Kommunikasjon: Antydningens kunst versus tydelighetens tunge vei 128
9
Å søke fred gjennom krig: Verdien av å krangle 149
Kulturens nådeløse innramming av enkeltmennesket 165
11
Hvorfor det er oppskrytt å leve i nuet, og hvorfor grubling er sunt 175
12
Å trøste er å tåle mørket: Farene ved overdreven optimisme og positivitet 186
13
Musevisa-syndromet: Forestillingen om å kunne forberede seg ut av livsstrevet 194
14
Ikke stol på følelsene dine. De lyver til deg hele tiden 201
15
Skjermer, trening og kosthold: Forenklende forståelser av vår mentale helse 211
16
Hvorfor vi bør passe oss for personlighetstester 226
17
Sammen er vi ofte mer alene: Om hjelpekunsten og samtidens romantisering av fellesskapet 238
18
Ti enkle steg til varig lykke 257
Kilder 273
MenIngen Med lIvet er å leve
Med strev
Hvordan kan vi leve godt? Hva er den beste måten å leve på? Og hva er nå egentlig meningen med det hele? Finnes det i det hele tatt noen mening? Dette er eksempler på eksistensielle spørsmål som vi mennesker har stilt oss selv til alle tider. Så lenge vi har, ja nettopp, eksistert. Det sier ganske mye om hvor vanskelige slike spørsmål er. Hadde de vært lette å svare på, så hadde vi visst svaret på dem for lenge siden. Og da hadde ikke denne boken vært nødvendig.
Eksistensielle spørsmål er vanskelige fordi de har så mange mulige svar, faktisk sånn ca. åtte milliarder, eller hvor mange vi nå har blitt her på planeten. Spørsmål som omhandler meningen med livet og hvordan det kan leves godt, må nemlig alltid besvares med utgangspunkt i den helt unike situasjonen til hver enkelt. Og det er dette eksistensiell psykoterapi – som jeg praktiserer − går ut på: hjelpe enkeltmennesker til å skape sine unike svar på hva meningen med deres eksistens skal være.
Dette er også det denne boken vil gjøre et forsøk på, selv om svarene her nødvendigvis vil bli mer generelle enn de svarene den enkelte pasient sammen med sin psykoterapeut har mulighetene til å finne frem til. Siden det finnes få generelle svar på meningen med livet, kommer denne boken, i likhet med alle andre bøker som
forsøker å gi allmenne svar på tilværelsens store spørsmål, sannsynligvis ikke til å lykkes så godt. Men jeg prøver allikevel. Delvis fordi det tross alt er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, men også fordi det nettopp i erkjennelsen av oppgavens umulighet kanskje kan ligge noen svar.
Kanskje det å leve godt nettopp handler om å erkjenne hvor vanskelig det er å finne ut av hvordan man skal leve godt? Kanskje det er å la seg skremme og å fortvile i vissheten om at ingen guruer, teorier, tradisjoner eller bøker – heller ikke denne − kan gi deg de svarene som er de riktigste for deg, i ditt unike liv, sånn som akkurat du lever det? Kanskje meningen med livet, paradoksalt nok, er å omfavne det vanskelige og vonde livsstrevet som kommer av å ta innover seg denne ubehagelige sannheten? Ja, kanskje det gode liv rett og slett er å streve med livets mange nådeløse, fantastiske, vanskelige og uhyre spennende eksistensielle grunnvilkår? Jeg tror det.
I det minste tror jeg at hvis vi prøver å utforske de livspremissene vi mennesker lever under, og spesielt ser nærmere på de tingene som kan gjøre livene våre vanskeligere enn de strengt tatt behøver å være, så vil vi muligens klare å leve litt bedre. Om ikke annet vil vi i det minste få en bedre forståelse for alle de livsproblemene vi som mennesker er nødt til å håndtere, og dermed muligens bli lite grann klokere.
Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.
Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss. På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt.
Problembeskrivelsen som boken i hovedsak utgjør, består av fire elementer. Det første omhandler alt strevet med tilværelsens grunnvilkår, altså med vårt felles eksistensielle utgangspunkt. Her inngår de tingene som er sanne for alle mennesker til alle tider, som det faktum at vi alle skal dø en dag, og at vi alle har en bevissthet om at vi skal dø. At vi på noen måter alltid er frie og på andre måter alltid ufrie, at vi ikke har alle svarene og derfor er dømt til å leve med uro og forvirring, men også med entusiasme, engasjement og glede. Sånne ting.
Det andre elementet handler om alt det vanskelige og fantastiske strevet som oppstår i møte med andre mennesker. Enten det er venner, fiender, kjærester, rivaler, kolleger, naboer eller familiemedlemmer, så inntreffer det alltid en myriade av fine, fæle, kjedelige, morsomme og forferdelige ting når vi relaterer oss til hverandre.
Det tredje elementet omhandler de utallige problemene og mulighetene som oppstår når vi møter oss selv, blant annet strevet med å finne ut hvem vi er, og hvordan vi alltid
har det med å tolke og feiltolke oss selv. Og det handler om alle de slitsomme og unødig vanskelige prosessene som følger i kjølvannet av våre egne livsløgner og livssannheter. Men også all den livskvaliteten og gode mentale helsen vi kan få av å prøve å leve mer ekte og autentisk.
Det fjerde elementet gjelder livsutfordringene i kulturen vår, ikke fordi den kulturen vi lever i nå, er spesielt slitsom eller «psykisk usunn» sammenlignet med andre tider og kulturer, selv om vi ofte blir fortalt at den er det, men fordi alle kulturer, til alle tider, har holdningsmessige og verdimessige blindsoner som gjør livene til menneskene som lever i dem, både lettere og vanskeligere. Vår samtids blindsoner må vi derfor vite noe om for å kunne streve så godt som mulig i de unike livsprosjektene våre.
Gjennom disse fire elementene vil jeg prøve å si hva det å leve med strev i praksis går ut på. Håpet er at dette kan bidra til at vi lærer noe om hvordan vi kan streve bedre og styrke vår eksistensielle motstandskraft i møte med samtidens tidvise idioti.
Utgangspunktet mitt for alt dette vil altså være tankeretningen eksistensialisme, som er en livsfilosofi så vel som en psykoterapeutisk behandlingsform. I den eksistensielle psykoterapien møter man alle med en grunnleggende antakelse om at også gode liv leves i smertefullt strev, heller enn i en såkalt harmonisk tilstand av «symptomfrihet». Og man møter alle med en radikal anerkjennelse av enkeltmenneskets rett til å prøve å leve ut sine egne livsprosjekter, uansett hvor rare, upraktiske, uverdige eller usunne de fremstår som for andre.
Det kan kanskje høres ut som at dette vil bli en noe pessimistisk bok, men det er ikke tilfellet! Det eksistensielle perspektivet er nemlig blant de mest livsbejaende og
håpefulle, ja, til og med vakreste vi har, spør du meg. Men det er heller ikke et perspektiv som viker unna tilværelsens skyggesider. Derfor er ikke dette en pessimistisk bok, men heller en pessimistisk-optimistisk en. Det er en bok som vil prøve å vise at livet er et evigvarende strev mellom gull og grønne skoger på den ene siden og dype daler fylt av aske og støv på den andre. Det er riktignok sant at jeg ikke kommer til å love deg «ti enkle steg til varig lykke», eller noe annet tøys, slik mange bøker i denne sjangeren har en tendens til å gjøre. Likevel betyr ikke dette at jeg betviler eksistensen av lykke, eller tror at det er håpløst å finne den. Det betyr bare at jeg ikke tror at lykken finnes der vi så ofte lures til å tro at den er. Ikke minst fordi lykke ikke er en plass vi kan komme til og bli værende på. Dessverre. Men det går bra. Vi trenger ikke varig lykke. Vi er mer robuste enn som så. Vi mennesker er nemlig laget for å slite og streve. Vi er offroad-jeeper med firehjulstrekk og vinsj på støtfangeren heller enn søte små veteranbiler som bare kan kjøres på tørr asfalt midt på dagen, to måneder i året. Selv om de fleste av oss har vennet seg til å kjøre på asfalt, så tåler vi veldig fint en tur ut på livets gjørmete landeveier i ny og ne. Vi har kanskje til og med litt godt av det. Og det er bra, siden våre livsveier så ofte nettopp er både gjørmete og humpete. Det eneste stoppestedet i livet uten uro, forvirring, paradokser og strev er døden, som er det motsatte av livet. Og denne boken handler om det å leve.
Dette er altså ikke en pessimistisk bok, men det er heller ikke en bok for deg som vil ha enkle løsninger og beroligende svar. Her vil du hverken få suttekluter, teddybjørner eller smokker. Det er nok av bøker der ute som søker å gi deg det. Dette er snarere en bok som vil gjøre deg litt urolig. Som kanskje vil provosere deg en smule. Som til og med vil mane frem tidvise fornemmelser av fortvilelse. Og det er i
så fall bra. Å fortviles, engstes og forarges over tilværelsens tyngde er veldig sunt, selv om det er ubehagelig. Det er en eksistensiell vaksinering mot fremtidige livskriser. For er det en ting som er sikkert, så er det at livskrisene, de kommer. Derfor er det like greit å stålsette seg nå.
Jeg kommer ikke til å holde deg i hånden på veien. Eller fortelle deg at alt blir bra til slutt. Du trenger ikke det. Beroligende skjønnmalinger og smokker er for folk som har glemt at de er jeeper.
Dessuten blir det ikke bra til slutt. Livet er en seksuelt overførbar sykdom med null prosent overlevelsesrate. Og solvognen som reiser over himmelen, vil snart innhentes av ulven som jager den. Da vil den bli slukt, og mørket vil spre seg over verden. Mens du leser dette, ligger Nidhogg kveilet rundt Yggdrasil-asken mens han gnafser og gnager på røttene. Snart vil verdenstreet falle. Da våkner ildjotnene, og verden forgår i krig og flammer. Så la oss gjøre det beste ut av det mens vi fortsatt kan. Mens det fortsatt er lys ute Eller ikke. Valget er ditt.
hva betyr det egentlIg å være tIl?
Kåre kom til sin første terapitime med en sterk fornemmelse av meningsløshet.1 Han hadde for ikke så lenge siden mistet bestevennen Svein i en jaktulykke. Selv om de hadde startet som konkurrenter og rivaler i samme firma, hadde Kåre og Svein gjennom mange år etter hvert utviklet et nært og varmt vennskap. Og til tross for at Kåre også hadde mange andre betydningsfulle relasjoner, var det åpenbart at Svein hadde vært en av de viktigste personene i livet hans. Det var derfor ikke rart at sorgen over vennens død fortonte seg som nærmest bunnløs. Ikke så lenge etter Sveins begravelse hadde Kåre blitt stadig mer opptatt av trening og av å spise sunt, samt kuttet ut både snus og alkohol. I starten så alle rundt ham på dette som et bedringstegn – han hadde jo på kort tid blitt veldig mye sunnere. Men da han i tillegg stadig oftere troppet opp hos fastlegen med nye, diffuse helseplager og flere og flere innstendige krav om omfattende undersøkelser, ble det klart at disse livsstilsendringene ikke bare var av det helsefremmende slaget.
1 I denne boken vil det bli presentert flere pasienthistorier. Disse historiene er anonymiserte og omskrevne versjoner av forskjellige reelle behandlingsprosesser.
Det plutselige tapet av vennen hadde rett og slett skremt vettet av Kåre, og alle livsstilsendringene var i hovedsak hans forsøk på å håndtere den overveldende dødsangsten Sveins død hadde vakt i ham. Kåres forsøk på å leve så sunt som mulig var i realiteten et tynt forkledd forsøk på å gjøre seg selv udødelig.
Kåre visste selvfølgelig at det ikke gikk an å leve evig.
Men erkjennelsen av umuligheten i dette livsprosjektet førte ikke til at det ble noe lettere for ham å gi slipp på det, det ble bare uendelig mye skumlere. Vissheten om at han umulig kunne lykkes i prosjektet, var det som fylte Kåre med følelsen av meningsløshet, for hva var poenget med å leve når vi alle kan dø når som helst?
Det krevdes mye indre arbeid for at Kåre skulle klare å forsone seg med sin egen dødelighet heller enn å fornekte, eller forsøke å overvinne den. Først etter den motvillige erkjennelsen av døden som en eksistensiell realitet kunne han komme videre i sorgen. Først da kunne han igjen investere tid og krefter i alle de meningsfulle livsprosjektene sine og gjenskape et godt liv for seg og sine.
Kåres historie vil forhåpentligvis finne gjenklang hos deg. Den har i alle fall gjort det hos meg. På ett nivå tror jeg vi alle er som Kåre i den forstand at vi alle strever med å håndtere de samme uunngåelige aspektene ved tilværelsen.
Det har aldri vært lett å leve. Det kommer aldri til å bli det heller. For selv om alle levde menneskeliv inneholder ting som er fine, har de også mye som er smertefullt og vondt. Våre innstendige forsøk på å leve med, samt fåfengte forsøk på å fjerne, all den uunngåelige eksistensielle livsdritten gir oss alle en god dose uro, fortvilelse, håpløshet og frustrasjon. I det store og hele er sånn sett de problemene folk oppsøker terapi for i dag, de samme som menneskeheten har strevd
med siden tidenes morgen. Et eksempel på dette er at fortellingen om Kåre i virkeligheten er over 4000 år gammel.
Kåre heter egentlig ikke Kåre, men Gilgamesj, og er hovedpersonen i et sumerisk heltedikt fra bronsealderen, som i bunn og grunn er en eldgammel mytologisk fortelling om hvor vanskelig det er å være til.
Gilgamesj var konge i byen Uruk, men brukte mesteparten av tiden sin på å løpe rundt i skogen og jakte sammen med sin beste venn og tidligere erkefiende Enkidu. Da Enkidu ble henrettet av gudene som straff for å ha drept et hellig monster, ble Gilgamesj knust av sorg og meningsløshet. Heller enn å skjøtte sine plikter som konge la han ut på en fåfengt reise for å finne evig liv. Men evig liv er bare tilgjengelig for gudesne. Gilgamesj sitt livsprosjekt var derfor dømt til å feile. Til slutt måtte også han forsone seg med sin egen dødelighet. Denne forsoningen gav Gilgamesj muligheten til å reinvestere tid og krefter i de livsprosjektene som kunne bli rike meningskilder, som det å være en god konge for byen sin, heller enn å forgjeves kjempe mot eksistensens vindmøller. Dette var imidlertid bare mulig etter at han hadde fått bearbeidet sorgen over tapet av sin beste venn. Så vel som sorgen over sin egen dødelighet.
Vår livssmerte av i dag er langt på vei den samme som de gamle sumerernes. Og like mye som vi som lever nå, kan forstå og ha medfølelse med Gilgamesj i hans sorger og redsler, ville sumererne sannsynligvis også kunnet ha medfølelse med Kåre. Det kommer som nevnt aldri til å bli lett å leve. På mange måter er vi alle i samme båt. Vi kan derfor også se for oss at Kåres lidelser ville ha blitt lindret om han hadde hørt om Gilgamesj. Og jeg liker å tro at Gilgamesj hadde funnet trøst i Kåres fortelling.
Det som er felles for alle mennesker
Går det nå egentlig an å si at alle mennesker er i samme båt? Legger ikke forskjellene i de kulturelle og historiske epokene vi lever under, så mange føringer for livene våre at det umulig kan være noen universelle aspekter ved vår eksistens? Og hva med alle de individuelle forskjellene?
Hva med all variasjonen i gener og oppvekst? Er det virkelig mulig å si at noen livsforutsetninger er felles for alle mennesker, både de som har levd før oss, oss som lever nå, og dem som kommer til å leve i fremtiden?
Skal man besvare dette spørsmålet på en tilfredsstillende måte, fordrer det at man ser nærmere på to andre, mer grunnleggende spørsmål først. Det ene spørsmålet er: Hva kjennetegner egentlig oss mennesker som art? Og når vi har svart på det, må vi prøve å svare på det enda vanskeligere spørsmålet: Hva vil det si å være til som menneske? Hva betyr det egentlig? Hvilken mening har det? Først når vi har klargjort disse to spørsmålene, vil vi vite om det er rimelig å snakke om vilkår ved det å leve som menneske som virkelig kan sies å være universelle, i betydningen uavhengige av tid og sted. La oss ta det første spørsmålet først: Hva kjennetegner oss mennesker?
Hva som er så unikt med arten Homo sapiens, er ikke alltid så lett å få tak i. Vesensforskjellen mellom oss, andre dyr, andre høyerestående primater og ikke minst de andre utdødde medlemmene av genusen Homo kan på mange måter sies å være preget av gradvise og glidende overganger. Vi skal derfor være forsiktige med å bli altfor høye på pæra på vegne av vår egen arts fortreffelighet.
Men når vi først er inne på pærer: Noe som virkelig er unikt med oss Homo sapienser er at vi har en skikkelig stor pære sammenlignet med kroppsvekten vår. Og ikke bare
det: Hjernen vår er også mye mer kompleks sammenlignet med så å si alle andre hjerner. Neocortex og frontallappen, som er de mest avanserte delene, utgjør en prosentvis mye større andel av hjernen vår, og disse delene har i tillegg langt flere nerveforbindelser hos oss enn hos noen annen nålevende, så vel som utdødd skapning (kanskje med unntak av neandertalerne, men den siste neandertaleren takket for seg for omtrent 40 000 år siden, så i praksis regjerer våre hjerner i ensom majestet). Vår hjerne er med andre ord ikke bare relativt sett større, men også mye «bedre» enn alle andres, i alle fall hvis man tenker at «kompleks» er det samme som bra.
Det som gjør oss mest unik som art, er altså vår superhjerne. Denne gjør at vi har blitt klassifisert (riktignok av oss selv, men det faktum at ingen andre arter har noe klassifikasjonssystem for dyreriket, bekrefter jo poenget her) som «Det tenkende mennesket», som er det Homo sapiens betyr på latin. Dette navnet er likevel strengt tatt misvisende, for også alle kjente menneskearter i forhistorien hadde kapasitet til å tenke. Faktisk er det ytterst få organismer som ikke på en eller annen måte kan sies å tenke. Så hva er det som er så spesielt med vår tenkning?
Jo, selv om vi mennesker ikke er de eneste som er i stand til å tenke, er vi, så vidt vi vet, de eneste som er i stand til å tenke over at vi tenker. Derfor mener mange antropologer at vi egentlig burde omtales som Homo sapiens sapiens – som med litt godvilje nettopp kan oversettes til «mennesket som tenker over at det tenker». Med andre ord: Vi mennesker har en så avansert bevissthet at vi er i stand til å tenke over hvilken mening det har at vi tenker. Og det er denne menneskelige bevisstheten – blant annet med kapasitet for meningsdannelse – som er den superkraften som gjør oss så unike, og som har gjort oss i stand til å dominere så å
si hele verden. Samtidig er dette hovedårsaken til at livene våre er så forbanna strevsomme. Snakk om ironisk skjebne.
Nå skal det sies at bevissthet strengt tatt heller ikke er helt unikt for mennesker. Mange dyr kan sies å ha former for bevissthet. Både elefanter, delfiner og duer kan for eksempel gjenkjenne sitt eget individuelle speilbilde. Hvor langt dyrs bevissthet overlapper med vår egen, er fortsatt et nokså åpent spørsmål og her pågår det mye fascinerende forskning. Det er likevel ikke sikkert at vi får så mange klare svar, for dette er nok først og fremst et filosofisk spørsmål, og de kan sjelden besvares så godt vitenskapelig. Ikke minst siden det fortsatt er et åpent spørsmål hva bevissthet i det hele tatt er for noe, selv etter godt og vel hundre år med forskning på fenomenet. Og selv etter at hjerneforskere, tiår etter tiår, selvsikkert har proklamert at nå vil de snart ha «løst» mysteriet om bevissthet.
Kanskje vil måtene vi tenker på om hva som er unikt med oss mennesker, være helt annerledes om noen tiår. Eller kanskje ikke. Men uansett: Akkurat nå vil fortsatt de fleste psykologer, filosofer, antropologer og nevrologer si at menneskets hjerne og menneskelig bevissthet er såpass unike greier at vi på mange måter utgjør noe helt særegent i verden. Uten at dette nødvendigvis betyr at vi er bedre eller mer verdifulle. Vår særegenhet manifesterer seg blant annet som en langt mer avansert kapasitet for moral, forestilling, fantasi og symbolisering. Det er dette som gjør at vi – i motsetning til alt annet levende vi vet om – er i stand til å produsere symfonier, kunstverk, filosofiske avhandlinger, romferger og katedraler. Og som gjør oss i stand til å ha førtiårskriser, livsløgner, bestevenner og erkefiender, samt i stand til å ofre livet av forfengelighetsgrunner og å skrive selvhjelpsbøker om livsmening.
Eksistensialisme: Hva vil det si å være til?
Nå vet vi litt mer om hva som definerer oss som art. Så da er vi bedre rustet til å gyve løs på det andre spørsmålet, og forsøke å avklare hva det egentlig vil si å være til som menneske. De som kanskje har tenkt aller mest og grundigst gjennom dette spørsmålet, er de eksistensielle filosofene. Mange tenker nok at hvis noe er eksistensielt, så er det samtidig noe abstrakt, livsfjernt og vanskelig å forstå, men hovedtankene i eksistensialismen er egentlig ganske livsnære og lettfattelige. Derfor er eksistensialismen en livsfilosofi som er skreddersydd for alle de store og små utfordringene og alle de livsendrende skjebnevalgene, så vel som for de typiske hverdagsproblemene vi opplever i livet.
Jeg har i grunnen aldri møtt noen som er fullt og helt uenige i eksistensialismens sentrale budskap, i hvert fall ikke hvis de har fått det beskrevet på en pedagogisk og ujålete måte. Eksistensialismen er rett og slett en usedvanlig nyttig livsfilosofi, spesielt når vi kjører offroad og livet blir vanskelig. Men ikke bare det: Jeg vil hevde at det eksistensielle perspektivet også er den mest helhetlige og gjennomtenkte, for ikke å si vakreste visjonen for hva det vil si å være til som menneske.
Eksistensialisme går i bunn og grunn ut på å utforske menneskelig livsmening. Eller mer presist: hva det i praksis betyr å leve med evnen til å reflektere over at man lever, at man en dag skal dø, og at man kastes inn i livet uten å vite hvordan det skal leves, helt uten en oppskrift. Eksistensialismen er en filosofisk utforskning av all forvirringen, engstelsen og frustrasjonen tilværelsen medfører. Og av all den fantastiske, skjønne friheten og alt det tyngende ansvaret den gir oss. En utforskning av
alle mulighetene og alle begrensningene. Og av hvordan tilværelsen kan fortone seg som en tom, absurd plass å være på i det ene øyeblikket, for i det neste å være fylt av intens tilhørighet og nærvær. Som den dype tilstedeværelsen vi kan oppleve når vi står ansikt til ansikt med skjønnheten i naturen eller i kunsten, når vi er nær noen vi beundrer, eller når vi trøster noen som gråter. Kort sagt: Du skal lete lenge etter en livsfilosofi som er tettere på alle frustrasjonene og fortryllelsene i det levde livet.
Dette er hva det vil si å være til, ifølge eksistensialismen: å leve med vissheten om at mange av de vanskeligste og fineste tingene i livet simpelthen er uunngåelige konsekvenser av å finnes.
I dette perspektivet er det definitivt noe mer enn våre artskjennetegn som er felles for alle mennesker, uavhengig av tid og rom. Dette er de universelle eksistensielle grunnvilkårene. Jeg har allerede nevnt flere av dem. La meg nå prøve å gå litt nærmere inn på noen av dem og si litt om hvordan de gjør seg gjeldende i livet. Jeg har her valgt meg ut sju stykker som jeg ser på som ekstra relevante.
1. Vi vet alle at vi skal dø.
Vi lever alle i skyggen av vår egen dødsbevissthet. Døden er derfor noe som angår oss hele tiden,selv når den synes å være langt unna. Vissheten om vår fremtidige ikke-eksistens gir våre levde liv et utrivelig skjær av midlertidighet. Dette kan være ganske skremmende. Så skremmende, faktisk, at mange vil hevde at vår eksistensielle dødsangst er hovedgrunnen til at noen tror på Gud, at noen får midtlivskriser og kjøper Harley Davidson-motorsykkel, og at vi bruker enorme summer på plastisk kirurgi, rynkekremer og slankemilkshakes i et fåfengt jag etter evige ungdomskilder. Noen vil også hevde at dødsbevissthet
er hovedgrunnen til at folk får barn, vinner OL-medaljer og skriver bøker (for eksempel bøker om hvordan man håndterer dødsangst) i desperate forsøk på å etterlate seg noe som gjør at man blir husket av ettertiden.
Det er imidlertid høyst usikkert om religiøsitet, plastisk kirurgi, Harley Davidson eller bokskriving er spesielt gode beskyttelser mot dødsangst. Når det gjelder religion, så virker det i alle fall på forskningen som at ateister og troende opplever sånn cirka samme mengder av det.2 Med andre ord er det nok ikke så mye vi kan gjøre for å slippe unna. Du, jeg og alle andre må leve med en erkjennelse av at vi før eller siden vil våkne opp til vår siste dag.
Det kan være lenge til den dagen, men den kan også være i morgen. Ganske utrivelige greier å tenke på, i grunnen. En trøst kan være at forskning på dødsangst også antyder at folk som lever med en relativt høy grad av dødsbevissthet, for eksempel fordi de har mistet noen de er glad i, eller selv har vært nær døden, oftere rapporterer om større grad av mening og livsfylde.
Eksistensfilosofen Heidegger, som var en skikkelig vriompeis og ikke gav ved dørene, skal etter sigende en gang ha gitt dette ene rådet for å leve godt, muligens etter å ha gått lei av at alle hele tiden oppsøkte ham for å få livsråd: Bruk mer tid på kirkegårder.
2. Vi er alle på noen måter alene. Uansett hvor nær vi kommer en annen person, vil hen umulig kunne kjenne hele oss. Det vil alltid være en ukjent rest − også for oss selv. Å leve er sånn sett å være til både som noe kjent og som et mysterium. Dette betyr blant annet, i motsetning til det 99 prosent av alle konfirmanter
2 Referanser til forskningen som jeg viser til underveis er samlet i et eget kapittel bakerst i boken.
hører i konfirmasjonstalene sine, at vi umulig kan være oss
selv fullt og helt.
Tilværelsens fundamentale alenehet betyr også at alle forsøk på å overkomme gapet mellom det vi kan kalle vår egen og andres unike livsverdener, eller våre unike subjektiviteter, er dømt til å mislykkes. Det nærmeste vi kommer, er veldig usunne symbioser der man til slutt ikke vet hvor en selv begynner og den andre slutter. Noen mennesker søker desperat å leve på denne måten, men selv det å prøve å flette seg helt inn i en annen persons subjektivitet går ikke i lengden. Ikke engang da slipper vi unna den eksistensielle aleneheten. For ingen av oss kan tre fullstendig inn i en annens livsverden og erfare den fra vedkommendes helt unike ståsted.
«Hjernen er alene», synger deLillos. De har nok dessverre helt rett. I alle fall mer rett enn Spice Girls, som synger om hvor flott det er når «two become one». Ingen andres bevissthet kan eksistere inni vår bevissthet. Din unike posisjon i verden deler du ikke med noen. Den er ditt helt særegne eksistensielle fingeravtrykk.
Siden ingenting kan nulle ut vår eksistensielle alenehet, så er det heller ingenting som kan nulle ut vår eksistensielle ensomhet, som ikke må forveksles med sosial ensomhet, som er alt annet enn uunngåelig. Men ingen mengder venner, Facebook-likes eller sosiale aktiviteter i løpet av en uke kan redde oss fra det faktum at vi – like mye som vi er forbundet til andre – også forblir mutters alene i tilværelsen.
3. Vi lever alle i uklarhet.
Det eneste vi kan være helt sikre på, er faktisk det at vi tenker. Alt annet må vi strengt tatt betvile. Det meste annet, inkludert eksistensen av den ytre verden og andre personer som tenker, består derfor langt på vei av gjetninger,
spekulasjoner og fortolkninger. Jeg kan bare være helt sikker på at jeg – eller i alle fall noe som jeg velger å kalle for et «jeg» – finnes.
Til gjengjeld kan jeg imidlertid være helt bombesikker på at jeg finnes. Bare prøv selv: Hvis du akkurat nå skulle tvile på at du finnes, så tenker du jo, og da må du jo også finnes! Dette er det som ligger i filosofihistoriens mest kjente one-liner: René Descartes’ berømte: «Jeg tenker, derfor er jeg.» Denne eksistensielle sannheten, at det er så mye vi ikke kan vite med sikkerhet, er grunnen til at vi alle ikke bare lever med en grunnleggende ensomhet, men med en grunnleggende usikkerhet. Selv om de fleste av oss forholder seg langt mer skråsikkert til hva det går an å vite, enn det vi har grunn til.
Tilværelsens iboende usikkerhet forsterkes av at mesteparten av det vi hevder å kunne vite, går via forskjellige former for kommunikasjon. Kommunikasjon består nemlig også av store mengder gjetning, spekulasjon og fortolkning. Det er alltid et uendelig antall mulige fortolkninger i hver gest, hvert ansiktsuttrykk og hvert ord og setning som ytres. Dette gjør at vi ikke kan unngå tidvise misforståelser. Vi lever altså alle på en veldig usikker pyramide av kommunikative fortolkninger som er bygget på en enda mer usikker grunnmur av antakelser om verden. I alt dette ligger det man kan kalle en fundamental livs-ambiguitet.
Verden forstås alltid via vår egen unike bevissthet og dens mange særegne fortolkninger Noen ganger fremstår vår livsverden som krystallklar, konsistent, tydelig og trygg. Andre ganger som fullstendig uforståelig, fragmentert og forvirrende. Følgelig er tidvise fornemmelser av usikkerhet, forvirring og uro også grunnvilkår ved det å være til. Den rare uvirkelighetsfølelsen vi alle har kjent på med mindre vi har fortrengt den, den som gir oss fornemmelsen av å
være til stede i en uhyre rar og merkelig virkelighet, er med andre ord helt naturlig. Få har skildret denne følelsen bedre enn Bob Dylan i sangen Ballad of a Thin Man: «You know something is happening here, but you don’t know what it is, do you, Mr. Jones?» Vi er alle Mr. Jones.
4. Vi kan aldri være helt sikre på hvordan vi skal leve. Mennesket er først og fremst designet for overlevelse. Vi er jeeper, ikke sarte veteranbiler. Dette betyr i praksis at vi er laget for ikke å dø før vi har klart å reprodusere oss.
Alle andre designhensyn – som trivsel og velvære − er underordnet. Mennesket – og i og for seg alle andre arter, kanskje med unntak av den komisk stygge australske blubbefisken, som jeg er ganske sikker på finnes kun for at vi mennesker skal ha noe å le av – er dermed et eksempel på det vi kan kalle hyperfunksjonalistisk design. Den eneste «riktige» måten å leve på som biologisk organisme er dermed å ikke dø før du har reprodusert genene dine. De fleste av oss vil kanskje føle at dette er i tynneste laget som rettesnor i livet? I og med at vi ikke er utdødd ennå, så kan man vel også hevde at vi mennesker er ganske gode på ikke å dø før vi har blitt kjønnsmodne. Vi er brukbart gode på reproduksjonsaktiviteter også. Så alt dette med å føre arten vår videre går stort sett av seg selv.
Evolusjonen har altså utstyrt oss med en lang rekke trekk og egenskaper som hjelper oss med å overleve, men den har i liten grad beskjeftiget seg med hvordan vi skal trives. Trivsel har i det store og hele ikke vært så viktig for evolusjonen, så dette har vi vært nødt til å finne ut av på egen hånd. Og vi jobber fortsatt med saken. Selv om vi siden tidenes morgen har lett etter lykkeoppskriften, har vi ennå ikke funnet så mange gode generelle svar. Sannsynligvis fordi denne oppskriften ikke kan generaliseres, men må
finnes opp på nytt for hver og en av oss, slik vi allerede har vært inne på. Ganske ergerlig, i grunnen, men også litt fint. Uvissheten rundt hvordan vi i alle dager skal trives i livet, bidrar ytterligere til å gi eksistensen en utrivelig mengde tvil og uro. Og den fyrer opp under vår hysteriske trang til å lage fikse og entydige «trivsels-tommelfingerregler» av typen: «Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får.» Eller: «Lev livet fullt ut» eller «To The Max», som de sier i lettbrus-reklamene. Problemet er at slike snusfornuftige floskler like ofte bommer som de treffer. Å leve godt er ikke så lett at fremgangsmåten kan oppsummeres i en liste med fyndord man kan ramme inn og henge opp over peisen, eller poste som «inspirerende» innlegg på Facebook. Dermed har sånne tommelfingerregler – i tillegg til å være fordummende – en tendens til å skape like mange problemer for oss som de løser. Ikke minst fordi mange av dem er regelrett usunne. Faktiske forsøk på å leve «fullt ut» og «To The Max» har for eksempel en lei tendens til å ende i utbrenthet. Og hvor godt likt er egentlig de folka som går rundt og smiler og er glade absolutt hele forbanna tiden?
Forenklende livsmotto kan saktens gi oss midlertidige følelser av retning og trygghet, men generiske og endimensjonale livsstrategier vil i lengden bare forskyve den eksistensielle livsuroen frem til neste livskrise. Vi kan simpelthen ikke lure oss unna det faktum at livet er et fundamentalt usikkert prosjekt.
5. Tilværelsen er grunnleggende sett meningsløs. Både superhjernen og superbevisstheten vår er tidvis helt elendige på å fatte tilværelsen, selv om en rekke mentale programmeringer gjør at vi stort sett opplever den som relativt logisk og forutsigbar. Det er imidlertid skremmende lite som skal til før dette besnærende sløret av orden faller
fra øynene våre og den utilslørte eksistensen kommer til syne i all sin kaotiske skrekk og gru.
Til og med helt vanlige begreper og ord kan tidvis fortone seg som helt meningsløse. Og det er ikke så rart, for hverken språket vårt, eller grunnleggende mentale kategorier som tid, rom og kausalitet, har egentlig en direkte forbindelse med den faktiske fysiske virkeligheten. De er mentale konstruksjoner som vi enten er født med, eller har blitt enige om i fellesskap. Hadde vi kunnet fjerne dem, ville verden igjen brått tredd frem for oss som pregløs, formløs, ukjent og absurd.
I psykiatrien finnes det en tilstand som kalles derealisering, som betyr at man ikke lenger opplever virkeligheten som fattbar. Jeg har møtt flere som har vært i denne tilstanden, og bevitnet hvor voldsomt skremmende det kan være, men brukt som en indikator på psykisk dysfunksjon er begrepet derealisering egentlig ganske misvisende. Det er nemlig ikke den «derealiserte» personen som har misforstått, men alle oss andre! En såkalt derealisert person erfarer nok heller en mer ekte virkelighet enn den alle vi andre, vanlige «realiserte» folk går rundt og gjør til daglig.
Gitt at den faktiske virkeligheten sannsynligvis er ganske pregløs og kaotisk, så skulle det bare mangle at eksistensen vår rett som det er fortoner seg som meningsløs og absurd, siden det jo akkurat er det den er. Da skulle det også bare mangle at vi tidvis blir en smule forvirret. Og en smule vettskremt. Så vettskremt, faktisk, at vi ikke kan unngå å se tilværelsen vår som meningsfull. Men noen ganger siver altså den mer opprinnelige verden ut gjennom sprekkene, og da – hvis vi ikke vender blikket bort i frykt − får vi sjansen til å erfare eksistensen i all sin overveldende tomhet og i all sin meningsløse skrekk og gru. Dette fører som oftest til én
av to ting: Enten blir vi kloke, eller så blir vi gale. Eventuelt begge deler.
6. Vi er aldri helt frie eller helt ufrie. Det er ganske mange betydelige livsbetingelser vi ikke kan gjøre noe med. Vi kan hverken velge genene våre eller foreldrene våre. Vi kan heller ikke velge den historiske perioden vi fødes inn i, eller den kulturen vi vokser opp i. Med andre ord må vi langt på vei spille med de kortene vi har fått utdelt. Vi kan ikke be om nye kort. Ikke kan vi jukse oss til nye heller. Det eneste vi kan gjøre, er å velge hvordan vi spiller. Alt dette er selvfølgelig dypt urettferdig, i alle fall hvis vi ikke anerkjenner hvor dramatisk forskjellige utgangspunkt enkeltmennesker kan ha. Men vi må spille uansett, selv om spillet tidvis er rigget. Vi kan for så vidt velge å ikke spille, men å ikke spille livsspillet er egentlig bare en annen måte å spille det på. Kort sagt: Det eneste vi kan gjøre i møte med alle de tingene som vi ikke kan gjøre noe med – alle de tingene som utgjør eksistensens grunnleggende ufrihet − er å fritt velge hvordan vi forholder oss til dem.
Ingen kan dermed sies å ha fullstendig frihet i livet. De som eplekjekt går rundt og sier at «alle er sin egen lykkes smed», kan med andre ord gå og ta seg en bolle. Men ingen har fullstendig ufrihet heller. Og den friheten vi har, om den så skulle være enorm eller mikroskopisk, har vi alltid ansvaret for å forvalte.
At vi alltid har et ansvar for hvordan vi lever betyr imidlertid ikke at vi har et totalt ansvar. Dette, er det mange som misforstår. Siden ingen er fullstendig fri eller fullstendig ufri, så er det heller ingen som har fullstendig ansvar for livet sitt. Med andre ord: Selv om vi ikke alltid har hovedansvar for ting som skjer med oss, har vi som oftest et visst medansvar, selv om dette kan være minimalt. Skillet
mellom hovedansvar og medansvar er noe vi ikke er så bevisste på i vår kultur. Derfor er det noen som tenker at vi eksistensialister3 er en gjeng med hjerteløse, arrogante egoister som mener at alle kan nå så langt de vil i livet bare de har nok viljestyrke, selvfølelse og tilstrekkelig «tro på seg selv». Men det er ikke sant at alle eksistensialister er sånn. Noen av oss er nemlig også hjerteløse, arrogante snobber.
Men fra spøk til alvor: Vi eksistensialister er faktisk like opptatt av å peke på vår iboende ufrihet som på vår iboende frihet. Vi sier: Du er både fri og ufri. Alltid. Og i noen sammenhenger har du minimalt med ansvar, og i andre et enormt ansvar.
Ingen lever under betingelser der de ikke kan utøve et minimum av frihet. Selv en fange, lenket på hender og føtter til veggen, kan fortsatt fritt velge hvordan hen skal spille kortene sine, i betydningen hvordan hen skal fortolke og forholde seg til sin egen situasjon. Og selv de mest privilegerte menneskene i verden (som rent statistisk sett inkluderer de fleste av dagens nordmenn) begrenses av eksistensens nådeløse rammer.
Alle er frie. Alle er begrenset. Til og med «de som har alt». Den peneste prinsessen på ballet, hun alle vil danse med, er begrenset. Kanskje ikke så begrenset som hun som ingen vil danse med, men også de mest populære og såkalt vellykkede lider. Også den peneste prinsessen på ballet er ufri og lidende, blant annet fordi hun ikke kan danse med alle. Derfor må hun velge bort – og dermed skuffe − mange. I jobben min møter jeg alle slags type folk som strever. Noen av dem lever et svært privilegert liv sett utenfra, om
3 Eksistensialismen er en mangefasettert bevegelse med et enormt mangfold av meninger og holdninger. Når jeg i denne boken av retoriske grunner skriver «vi eksistensialister», må ikke dette leses som noe annet enn min egen forståelse av tankeretningen.
det så handler om skjønnhet, rikdom, jobb, sosialt nettverk, intelligens eller noe annet. Men ingen kombinasjon av trekk eller livsbetingelser er så god at det blir lett å leve. Ingen kort er så gode at man ikke lider og strever. Dette er noen ganger vanskelig å fatte, men kanskje bra å bli minnet på. Ikke minst fordi veldig mange av de som lever utenfor Skandinavia, lurer på hvorfor i alle dager vi her oppe i det trygge, fredelige og velstående nord ikke går rundt og smiler fra øre til øre dagen lang.
To av de mest kjente filosofene fra Romerriket var keiseren Markus Aurelius og den tidligere slaven Epiktet. Selv om de begge riktignok var svært intelligente, funksjonsfriske menn, kan det hevdes at de levde store deler av livet under så radikalt forskjellige betingelser som det var mulig å gjøre på den tiden. Til tross for denne dramatiske avstanden i sosial status var deres livsfilosofiske budskap egentlig helt like: De færreste ting i livet kan du gjøre noe med, så kunsten er å fritt velge å forsone seg med sin egen ufrihet.
7. Livet leves ikke statisk, men i bevegelse. De seks grunnvilkårene vi har gått gjennom så langt, kan kanskje virke nokså triste og depressive. Og det er de også, jeg skal ikke prøve å sukre pillen. Men jeg kan imidlertid fortelle deg at du så langt bare har fått halve bildet. Menneskelig eksistens er nemlig aldri statisk, men alltid i bevegelse og endring. En mer presis måte å snakke om tilværelsens grunnvilkår på er derfor å si at livet alltid leves i de konstante bevegelsene, i spenningene eller i strevet mellom en lang rekke motsatser. Mellom død og liv. Mellom ensomhet og fellesskap. Mellom det fragmenterte og det helhetlige og mellom absurditet og mening. Der leves livene våre. I strevet mellom uklarhet og klarhet, mellom ro og uro og mellom frihet og ufrihet. Livene våre leves altså ikke i
en todimensjonal enten-eller-modus eller langs en ideell, gyllen middelvei med akkurat passe mengder livsstrev og trivsel, men i et dynamisk, slitsomt, vakkert og livgivende både-og. Et både-og der det lyse, helhetlige og optimistiske er like grunnleggende og ekte som det mørke, fragmenterte og pessimistiske.
Vi lever alle i den ubalanserte og forvirrende bevegelse mellom. Den mellom ensomhet og fellesskap, lys og mørke, komedie og tragedie, klokskap og idioti. Og mellom en lang rekke viktige, men ofte gjensidig utelukkende verdier og behov. Bevegelsen mellom er den konstante og nådeløse livsbevegelsen som utgjør det aller viktigste eksistensielle grunnvilkåret, og som mer enn noe annet vilkår gjør at tilværelsen både er en tung dom vi må sone på livstid, men også en fantastisk flott gave.
Noen ganger er tilværelsens livstidsdom så tung at vi egentlig ikke kan ha så store forhåpninger om å leve «lykkelig», i alle fall ikke slik vår kultur nå om dagen har definert begrepet. Men vi er heller ikke dømt til å leve i konstant fortvilelse og tenners gnissel av den grunn. Faktisk er alle de grunnvilkårene jeg har nevnt her, like mye en forutsetning for å skape et godt liv som noe annet.
Resten av boken handler om nettopp dette: hvordan vi kan gjøre det beste ut av det faktum at alles liv innrammes av en lang rekke grunnvilkår som vi ikke slipper unna. Så la oss komme i gang. Det har allerede begynt å skumre. Og vi har en lang vei å gå.
det er Ikke MenIngen at vI skal
ha det bra (hele t
Iden)
De fleste som starter opp i terapi, har for lengst skjønt at livet ikke skal være fryd og gammen hele tiden. Det er i alle fall min erfaring. Folk er stort sett ganske innforstått med at ting vil butte imot rett som det er. Enten det nå handler om skattefuten, sure naboer, svigermødre, eksistensens grunnvilkår, eller alle de sjelløse hverdagsgjøremålene som utgjør en skremmende høy prosentandel av livet, ting som klesvask, oppvask, rydding og ikke minst det vi nordmenn, besatt av eiendommene våre som vi er, først og fremst prøver å fylle tomrommet i tilværelsen med: oppussing. Likevel er det veldig mange mennesker som opplever at de altfor ofte kjenner på en sterk utilfredshet i hverdagen. Det må jo nesten være sånn en gang iblant, sier vi, men ikke så mye som dette, vel? Ikke så lenge? Ikke så intenst? Mange av oss føler rett og slett at vi lever med for lite livslykke, også her i Norge, som ifølge FN ligger i verdenstoppen over hvem som har det best i verden. Jeg tror hovedgrunnen til denne mistrivselen er at vi har en nokså merkelig forståelse av hva livslykke egentlig går ut på. At det engelske happiness så ofte oversettes til lykke på norsk, er muligens også noe som er med på å forårsake denne forvirringen. FNs lykkeindeks kan nok med fordel heller sees som en rangering av livskvalitet, som er noe litt annet. Så hva er egentlig lykke?
Jeg tror mange i dag forstår «lykke» som å stort sett være på et stabilt platå av positive følelser. Og så, en gang iblant, når det skjer noe åpenbart vondt eller vanskelig − som å miste jobben, krangle med kjæresten, tape i Ludo eller brenne seg på ovnen – skal man har en passe mengde negative følelser i en passe mengde tid og med en rimelig mengde intensitet, før man går tilbake til det stabile og harmoniske utgangspunktet.
Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.
Selv om jeg kanskje burde visst bedre, så kan jeg altfor godt kjenne meg igjen i livsforventningene som følger med denne nokså urimelige forståelsen av lykke. Jeg kan kjenne meg igjen i fornemmelsen av å bli litt overrasket, ja, noen ganger til og med litt provosert, når emosjonelt ubehag dukker opp uventet eller sitter lenger i enn hva jeg synes er innafor, især når det ikke er noen klare og åpenbare grunner til at det er der. Og jeg tror ikke jeg er alene om å ha det sånn. Psykisk smerte som er «for sterk» eller uten en «klar grunn», er i hvert fall en av de vanligste tingene folk som oppsøker terapirommet mitt, forteller om. Og det er neimen ikke rart. De fleste av oss har siden vi var ganske små, fått de samme snusfornuftige livsrådene servert om og om igjen av velmenende foreldre, rektorer i
avskjedstaler og amerikanske situasjonskomedier: «Bruk tiden på det som gjør deg glad!» «Stol på magefølelsen!» Og: «Hvis det føles riktig, så er det riktig!» Slike tomme fraser fremsettes i tillegg som oftest med en så stor skråsikkerhet at de fremstår som helt åpenbare veier til varig lykke.
Færre synes å tenke over hvordan slike leveregler, hvis man snur på dem, logisk nok også blir: «Hvis det føles feil, så er det feil», «hvis handlingen ikke gir deg en umiddelbar emosjonell gevinst, så er den ikke verdt det», og: «Hvis du ikke føler deg bra, så er det din egen skyld!» Mange av disse tilsynelatende uskyldige og velmenende livsrådene skaper forventninger om at det å leve på disse «riktige måtene» kommer til å gi relativt stabile og varige lykkefølelser i psykologisk premie. Skyggesiden blir da antakelsene om at hvis man ikke er følelsesmessig lykkelig, så lever man feil. Og i så fall kan man bare takke seg selv. Og på denne måten ender vi opp med ganske store gap mellom forventningene mange har til livet, og realitetene likevel. Selv om «alle vet» at man ikke er ment å være lykkelige hele tiden.
De kulturelle antakelsene om det gode liv som et liv med stabile positive følelser er ikke særlig forenelig med hvordan vi mennesker fungerer rent psykologisk, og det er jo litt upraktisk. Følelsene våre er nemlig ikke psykologiske urverk som plinger regelmessig og bare når de skal. De er mer som fulle cowboyer som skyter fra hofta, i tide og utide. Noen ganger er vi triste uten grunn. Noen ganger er vi glade uten grunn. Noen ganger er vi triste når vi skulle ha vært glade. Og noen ganger – ja, faktisk ganske ofte − er vi både triste og glade mye lenger og i mye større grad enn det som både er rimelig og logisk. Veldig få ting i vår psykologi er spesielt regelmessig og ordenspreget, aller minst følelseslivet vårt. Det er rett og slett ikke meningen
at vi skal forstå alt som skjer inni oss. Eksistens er strevet mellom orden og mysterium, og for de fleste av oss er følelsene våre langt mindre fattbare, proporsjonale og forutsigbare enn vi liker.
Våre moderne forståelser av lykke skiller seg i tillegg fra hvordan man har forstått den i veldig mange andre perioder av historien. De gamle grekerne, for eksempel, forstod lykke som noe helt annet. For dem (i alle fall for en god del av dem) var ikke lykke først og fremst et spørsmål om riktige mengder stabile positive følelser. Deres lykkeforståelse vektla i grunnen ikke følelser så mye i det hele tatt! Å leve lykkelig var heller et spørsmål om å leve mest mulig i tråd med sine egne verdier.
Jeg tror denne forståelsen av lykke er mye bedre enn den vi har i dag. Det er rett og slett både mer rimelig og psykologisk sunt å forstå lykke som et livslangt arbeid mot verdifunderte mål enn som et uoppnåelig jag etter «de riktige» indre tilstandene. Spesielt sunt er det nok hvis disse målene er større enn oss selv. Slike mål kan være alt fra å bli en bedre partner for sin kjære, en mer omsorgsfull forelder eller å bare prøve å være god nok som man er, og jobbe med å akseptere sine feil og mangler. For andre kan det handle om å vie seg til en politisk kamp mot undertrykkelse og urett, eller å fordype seg i de store vitenskapelige og filosofiske spørsmålene.
Et verdifundert mål kan imidlertid også være noe så enkelt som å prøve å lage den best tenkelige sjokoladekaken, eller få en ny highscore i Tetris. Eller noe så «overflatisk» som å prøve å få best mulig form på kroppen sin, eller den mest imponerende Instagram-profilen. Hvilke verdibaserte mål vi prøver å jobbe mot, må nesten være opp til hver enkelt av oss. Og de trenger altså ikke å være så enormt store og viktige – eller sosialt anerkjent – for å være fundamentene
for et lykkelig liv levd i strev. Lykkepotensialet er nok likevel større når våre verdibaserte livsprosjekter er såpass vanskelige, komplekse og store at vi aldri blir helt ferdige med dem. I tillegg bør de prosjektene være mål i seg selv og ikke bare midler for å oppnå andre mål. Sagt på en annen måte: Det er ikke sikkert at du blir så lykkelig av å prøve å få en imponerende Insta-profil hvis du i hovedsak gjør det for å sole deg i glansen av andres beundrende blikk, eller for å kompensere for en sterk indre opplevelse av verdiløshet. Å være lykkelig kan altså forstås som å være investert i relativt vanskelige og slitsomme livsprosjekter, der selve prosessen er like viktig som sluttresultatet. Et slikt liv er ikke alltid så behagelig og komfortabelt. Alle som har prøvd å bli en bedre mor, far, partner eller venn, vet hva jeg snakker om. Så man kunne kanskje gå så langt som til å hevde at lykken i bunn og grunn er et liv levd med strev?
«Beate den store»
Det finnes bare to tragedier i livet. Den ene er å ikke få hva man ønsker seg. Den andre er å få det.
Oscar Wilde
Beate startet opp i terapi fordi hun følte seg umotivert og lei, noe som forekom henne å være litt av et mysterium. Hun kunne simpelthen ikke fatte hvorfor hun ikke var mer tilfreds. Alt var jo på stell! Hun som hadde en god jobb, gode venner, en god mann, pen hage, spennende hobbyer og snille barn, burde da ha det som plommen i egget! Likevel hadde hun i lang tid følt på et ulykkelig meningstomrom inni seg.
Beate hadde, både i egne og andres øyne, lyktes beundringsverdig godt i livet. Og nettopp dette var problemet:
Beates tomhetsfølelse kom i stor grad som et resultat av å ikke lenger ha noe å strebe mot. Hun hadde rett og slett lyktes for godt. Hun hadde nådd toppen av fjellet. Det var ikke noen nye verdener å erobre.
Beates problem minner meg om Hans Gruber, sjefsskurken i actionfilmen Die Hard. Etter sin tilsynelatende triumf over helten, den barbente politimannen John McClane, siterer Gruber fra den greske historikeren Plutarks nesten 2000 år gamle biografi om Aleksander den store: «Og Aleksander gråt fordi han ikke hadde noen verdener igjen å erobre.» Men dette sitatet er ikke bare feil, det er faktisk snudd helt på hodet. Ifølge Plutark gråt nemlig ikke Aleksander over at det ikke var flere verdener igjen å erobre, men fordi han innså at han aldri ville klare å erobre dem alle.
Aleksander den store ble verdensberømt i veldig ung alder og var som barnestjerner flest hverken samtidens mest veltilpassede eller triveligste person. Han gikk derfor i kjelleren da han innså at hans livsverden ikke kunne erobres fullt og helt. Den samme erkjennelsen var derimot kimen til et rikere og vakrere liv for Beate.
Vendepunktet for Beates del kom i form av en litt for full kollega som på julebordet anklaget henne for å være en som «trodde hun var så mye bedre enn alle andre», en som var skikkelig «høy på seg selv» med sitt lille perfekte, idylliske liv fylt opp av ros og beundring. I seg selv var selvfølgelig ikke det å bli skjelt ut av en kollega en spesielt god opplevelse for henne, men kollegaens berusede alvorsord var faktisk det som hjalp Beate til å innse at hun heldigvis ikke hadde fullbyrdet livsprosjektet sitt.
Hvordan kom hun til denne erkjennelsen? Gjennom mange lange timer med møysommelig terapeutisk arbeid som det ikke er så formålstjenlig å prøve å gjengi her. Ofte
er de beste terapiprosessene kjennetegnet av at hverken terapeut eller pasient helt klarer å sette fingeren på hva som var de virkningsfulle ingrediensene, og de gangene de klarer det, sitter gjerne pasient og terapeut igjen med nokså ulike fortellinger om hva som var mest virksomt. Både menneskeliv og terapiprosesser er fenomener som til stadighet veksler mellom å være håndgripelige og mysterier. Men noen momenter kan vi saktens prøve å peke på.
Å være «perfekt» er slitsomt. For Beate var det derfor veldig forløsende å bli møtt som noe annet. Det senket på en måte forventningene hun hadde til seg selv. Det var godt å slippe å måtte være der oppe på pidestallen. Utskjellingen hjalp også Beate til å innse hvordan hennes livsprosjekt heller ikke kunne fullbyrdes. Uansett hvor hardt hun prøvde å gjøre alle, inkludert seg selv, til lags, så ville hun aldri kunne skape total fred og fordragelighet rundt seg. Hun ville aldri lykkes i å bare høste positive reaksjoner fra omgivelsene. Bak all rosen og skryten Beate fikk − og som hun nesten hadde begynt å ta for gitt − lå det en stor dose med god, gammeldags sjalusi og misunnelse.
Beate og Aleksander den stores livsprosjekter er begge eksempler på det å kaste seg ut i eksistensen med ganske hårete mål: å erobre sine respektive livsverdener. Og selv om disse livsverdenene var i litt forskjellig målestokk for å si det mildt, var ambisjonsnivået likevel ganske likt. Men i motsetning til den bortskjemte lille sutrepaven Aleksandertok Beate oppdagelsen av at hun ikke var så «stor» som hun trodde, med mer fatning. For henne var denne innsikten aller mest en kilde til inspirasjon og iver. Nå hadde hun jo endelig fått en forklaring på tomhetsfølelsen sin! Selv om livsprosjektet hennes gav henne mye mening
og motivasjon, var det ikke nok til å gjøre henne tilfreds eller «fylt opp» på innsiden. Og det ville det heller aldri bli, for det ville alltid være noen som så henne i et annet lys enn det hun selv ønsket. Hun kunne puste lettet ut fordi hun innså at hun aldri ville klare å fullstendig erobre sin livsverden.
Ved at Beate gjenoppdaget den uunngåelige ytre konfliktdimensjonen i livet, den som alltid er der så lenge vi lever i relasjon til andre mennesker, ble hennes indre frustrasjoner også lettere å leve med. Tomhetsfølelsen hennes var ikke lenger et problem som skulle bort, men en naturlig ingrediens i et eksistensielt levende liv, som ble levd med verdistyrt strev. En stivnet og kjedelig tilværelse med orden og oversikt hadde veket for et slitsomt, men livgivende kaos. For en tilværelse der hun fremdeles hadde muligheten til å streve mot mål som fortsatte å ligge utenfor hennes rekkevidde.
Og Beate lo, fordi hun innså at det alltid ville være flere verdener igjen å erobre.
Lykken er å leve i bevegelse
Eksistensfilosofen Albert Camus er kjent for to ting. Det ene er at han døde før han rakk å bli gammel og dermed har endt opp som en av filosofiens fremste sexsymboler − et slags eksistensfilosofisk svar på James Dean: den evigunge playboyen, med skinnjakke og sigarett i munnviken. Så hører det med til historien at i kategorien «filosofer med sexappell» er ikke konkurransen altfor hard.
Det andre Camus er kjent for, er sin uhyre interessante lesning av myten om Sisyfos. Denne historien er sikkert kjent for mange: Sisyfos var han som ble dømt av gudene til å rulle en stor kampestein opp en bakke i all evighet. Når
han nådde opp, rullet steinen ned, og Sisyfos måtte starte arbeidet på nytt. Gang etter gang. I all evighet.
Camus’ poeng er at til og med Sisyfos, i sitt evige strev med kampesteinen, kan være lykkelig. Ikke fordi han gang på gang lykkes i prosjektet med å få steinen opp bakken, men fordi dette prosjektet aldri blir ferdig. Sisyfos strever derfor til evig tid med et prosjekt som ikke kan fullbyrdes.
I dette strevet er han lykkelig. At det å rulle den samme steinen opp den samme bakken i all evighet i seg selv er helt meningsløst, er å gå glipp av poenget til Camus. Alle prosjekter er i bunn og grunn meningsløse, vil han si. Men siden Sisyfos og alle andre mennesker kan skape mening i denne meningstomme absurditeten, kan vi fortsatt være lykkelige.
Dette er den eksistensielle erkjennelsen som Beate, men ikke Aleksander, gjorde seg: Å leve lykkelig er å streve og slite på vei mot noe som vi selv kan definere som meningsfullt, mer enn det er å nå målene sine. Og om livsprosjektene våre egentlig er absurde, håpløse og meningstomme, så har det ikke så mye å si. Et liv som leves i strevet med å bli bedre og bedre i Tetris, kan som sagt være like godt og meningsfullt som et liv som leves i strevet med å bli en god mor eller å skape en mer fredelig verden.
Liv er bevegelse. Liv er endring. Liv er paradoks, absurditet og kaos. Liv er et vakkert og inspirerende, endeløst strev mot mål som ikke alltid er oppnåelige eller rasjonelle. Å nå alle målene sine og komme inn i en fullbyrdet, såkalt selvrealisert tilstand er i praksis å bli en eksistensiell zombie: mer død enn levende. Skal vi finne et bedre lykkebegrep for vår tid, må vi gi plass til erkjennelsen av hvordan livene våre aldri vil slutte å være i bevegelse, endring og ubalanse, og at ingenting i oss fullbyrdes fullstendig før vi er døde.
Kanskje folk var flinkere på denne typen eksistensielle erkjennelser før i tiden? Jeg blir i alle fall stadig slått av hvor mange av mytene og hvor mye av kunsten fra tidligere tider som så klokt skildrer alle de vanskelige og vonde aspektene ved tilværelsen. Dette er en av grunnene til at jeg personlig tror det å gå på museum og kunstgalleri er noe av det sunneste vi kan gjøre for psyken. På sitt beste kan nemlig kunsten og mytologien formidle tilværelsens eksistensielle sannheter bedre enn noen filosofisk retning eller psykologisk teori. Stor kunst evner å presentere det vonde og vanskelige på en vakker og oppløftende måte. Ikke for å skjønnmale. Ikke for å lure oss inn i en falsk trygghet. Men for å vise oss hvordan livet − i alt sitt slit og strev –samtidig er storslagent.
Et av de kunstverkene som viser oss denne ufravikelige eksistensielle dobbeltheten, er Et in Arcadia ego, av den franske kunstneren Nicolas Poussin. Tittelen betyr «selv i Arkadia er jeg», og «Arkadia» er i denne sammenhengen ment å forstås som paradiset. Og hvem er «jeg» her? Jo, det er døden, fortvilelsen og alt det slitsomme eksistensielle livsstrevet vi ikke kan unngå. Maleriet skildrer en idyllisk landskapsscene der noen gjetere har stoppet opp ved en gravstein. Selv der, i det paradisiske Arkadia, er døden og slitet. «Dere slipper ikke unna», sier døden til dem. Ingen av oss gjør det. Lykken er derfor også å leve med erkjennelsen av at selv midt i den paradisiske idyllen finnes både død, slanger og forbuden frukt.
Vår tids forståelse av lykke er derfor ikke bare uforenelig med vår psykologi, men også med betingelsene for vår eksistens. Allikevel står du helt fritt til å ta utgangspunkt i den. Hvis du vil jakte på tåkeslott av stabile positive følelsesplatåer, så må du gjerne forsøke. Jeg mener det. Gutten i Soria Moria-eventyret kom tross alt frem til
tåkeslottet sitt til slutt. Det er derfor ditt privilegium, ja, kanskje til og med din plikt, å velge helt selv hvordan du skal leve. Uansett hvor urealistisk eller absurd andre vil definere det som. Vi må «tenke sjæl og mene», som eksistensfilosofen og barne-tv-verten Trond-Viggo Torgersen sa det.
Nettopp dette privilegiet (eller denne plikten) vi har til å velge selv, belyser et annet helt sentralt aspekt ved livsprosessene til Beate så vel som dem til Gilgamesj, Kåre og Sisyfos. Kåre og Gilgamesj kunne nok også klart seg bra hvis de ikke hadde gitt opp sine fåfengte udødelighetsprosjekter, men isteden hadde gått enda hardere inn for å realisere dem. Beate og Sisyfos sine livsprosjekter var også fåfengte, men deres ihuga forpliktelse overfor dem gjorde likevel begge lykkelige.
Selv når livsprosjektene våre bare fører til mer frustrasjon, selv når de innebærer å fornekte flere av tilværelsens grunnvilkår, selv når de fortoner seg som helt meningsløse, så kan de veldig fint være fundamentene for et lykkelig liv i strev. Så lenge vi går inn for dem med viten og vilje, og ikke passivt, på bakgrunn av tilfeldigheter, andres meninger eller samfunnets konvensjoner.
Vi kan altså ikke velge blindt. Vi kan ikke streve lykkelig uten et kritisk blikk på oss selv og livsprosjektene våre, for vi kan ikke leve godt hvis disse er basert på løgner. Å fortsette å forplikte seg overfor et livsprosjekt som andre synes er unyttig og urimelig, er helt greit. Like greit som å velge det bort til fordel for et som er mer «realistisk». Det som er avgjørende for et godt liv, er ikke hvilket livsprosjekt vi har, men hvorvidt vi forplikter oss til det helhjertet og uten altfor mange selvbedrag. Det er dette vi eksistensialister kaller å leve autentisk. Hva det innebærer i praksis, skal vi dykke dypere ned i snart. Først må vi gå enda noen steg lenger inn i eksistensens tomme kjerne.
