Spionasje by Kagge Forlag

STIG STENSLIE

SPIONASJE

På innsiden av etterretningens hemmelige verden

Omslagsdesign: Harvey Macaulay, Imperiet

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream, 70 g

Boka er satt med Mercury Text G2 11,5/14,8

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-720-1882-4

J.M. Stenersens Forlag

Akersgata 45

0158 Oslo

www.jms.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til mine to små spioner, Isak og Nora

Forord En russisk spion i Tromsø 9

DEL I SPIONENE BLANT OSS 13

1 Spioner i fiksjon og i virkeligheten 15

2 Hysj, vi spionerer 20

3 Myke mål, harde mål 29

II UT OG STJÆLE

4 Hvorfor noen blir spioner 41

Spionmestere 54

Se, lytte, sanse 65

Jakten på Osama bin Laden 81 8 Ekspertisens paradoks 89

KI vs. menneskehjernen 98

IV UNDER DEKKE 105 10 Agentenes dobbeltliv 107 11 Kjærlig hilsen fra Volgograd 115 12 Agentsyndromet 127

DEL V FORDEKTE & KLANDESTINE OPERASJONER 133

13 Uten rett til å drepe 135

14 Løgner og troll 145

15 Å si hvem som har skylda 156

DEL VI SPILLEREGLER FOR SPIONER 163

16 Spionvokterne 165

17 Folkerett uten spionparagrafer 175

18 Etisk og uetisk spionasje 181

DEL VII I EN UTRYGG VERDEN 193

19 Da CIA ble blåst i Kina 195

20 Epler mot pærer 203

21 Mot den evige spionfred? 210

Etterord Fangeutvekslingen 217

Spion-ordliste 223

Utvalgt litteratur 231

Takk 241

Noter 243

En russisk spion i Tromsø

Langs en folketom og lett snøkledd vei i Tromsø rusler en 37 år gammel brasilianer som kaller seg José Assis Giammaria. Han er på vei til UiT Norges arktiske universitet, der han er gjesteforsker ved Senter for fredsstudier. Det er mandag 24. oktober 2022. I hånda har han en enveisbillett ut av Norge, med utreise påfølgende dag. Da han passerer en busslomme langs veien, løper to menn bakfra og pågriper ham. De er sivilkledde medarbeidere fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST), en etat som skal håndtere de mest alvorlige truslene mot landets sikkerhet. Giammaria pågripes.

Dagen etter blir Giammaria fremstilt for Nord-Troms og Senja tingrett. Her siktes han for å ha brutt straffelovens paragraf 121, som gjelder spionasje mot statshemmeligheter. PST hevder at den pågrepne mannen ikke er fra Brasil, men russisk borger, at han heter Mikhail Valerijevitsj Mikusjin og er født 19. august 1978 i Jekaterinburg. Videre hevder PST at han har brukt stillingen som gjesteforsker som et dekke, og at han i realiteten er i Norge på oppdrag for russisk etterretning. I tingretten omtaler PST ham som «illegalist».

Året etter pågripelsen, rett før jul i 2023, innrømmer den spionsiktede gjesteforskeren at han faktisk er Mikhail Valerijevitsj Mikusjin. Et knapt år senere, like før saken mot ham skal opp for retten, blir han en del av den største fangeutvekslingen mellom Russland og vestlige land siden den kalde krigen. Slik blir gjesteforskeren i lille Tromsø en brikke i et

storpolitisk spill. Det faktum at Mikusjin inngår i utvekslingen, er det nærmeste man kommer en innrømmelse fra Moskva om at han har operert som spion i Norge.

Trolig var han i Tromsø på vegne av Russlands militære etterretningstjeneste, GRU (Glavnoe Razvedyvatelnoje upravlenie). Tjenesten er kjent for sitt globale nettverk av illegalister. Dette er spioner som lever og virker under dypt dekke, av og til i årevis på samme sted, inntil de får en ny ordre fra Moskva.

All oppmerksomheten rundt den russiske spionen i Tromsø ga et lite innblikk i en hemmelig verden der spioner, illegalister og etterretningstjenester jakter på hverandre. Denne verdenen er ukjent for de aller fleste og pirrer nysgjerrigheten til både små og store. Spionasje og etterretning er sentrale temaer i utallige filmer, tv-serier og bøker. Harry Potter-serien, for å ta et eksempel, er langt mer enn bare en historie om en ung trollmann som redder verden fra han-som-ikke-skal-nevnes-ved-navn.

J.K. Rowlings bestselgende saga er en utmerket innføring for aspirerende spioner. Her leser vi om usynlighetskappen, huspassord og Wiltersen-tvillingenes «langører» (som faktisk er en form for teknisk innsamling i spionasjefaget). Vi lærer hvordan man knekker hemmelige koder og samler inn etterretninger. Og, ikke minst, hvordan Severus Slur på briljant vis opererer som dobbeltagent.

Populærkulturen bidrar utvilsomt til oppfatningen av etterretning som noe spennende og mystisk, og det er lett å la seg fascinere av skjulte operasjoner, agenter og spioner. Mange etterretningsaktiviteter forbindes med spenning, konspirasjoner og intriger. Hemmelige tjenester tillegges ofte en betydelig grad av makt og kontroll, som vekker nysgjerrighet rundt hvilken informasjon de faktisk sitter på, og hvordan de bruker den. Etterretningstjenester gir bare begrenset informasjon til offentligheten, og dette skaper også rom for spekulasjon og ymse teorier.

I løpet av de siste 20 årene har jeg selv vært en del av denne verdenen. Jeg har opplevd å jobbe med etterretning i etterdønningene av al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001, de påfølgende krigene i Afghanistan og Irak, den såkalte arabiske våren og fremveksten av Den islamske staten (IS), samt Russlands og Kinas stadig mer selvhevdende utenrikspolitikk og sammensatte virkemiddelbruk. Parallelt har nye teknologier revolusjonert måten man arbeider med etterretning på. Det er mitt inntrykk at etterretningsbasert kunnskap i løpet av disse to tiårene har blitt stadig viktigere for våre nasjonale beslutningstakere, som bærer det tunge ansvaret det er lose oss alle trygt gjennom et stadig mer komplekst og dynamisk trussellandskap.

Mye av det jeg har fått innsikt i, vil forbli hemmelig. Slik må det være, av hensyn til både Norges og mine kollegers sikkerhet. Men mye kan også fortelles. I løpet av de siste årene har jeg forsket og undervist ved Etterretningsskolen, der mennesker som jobber med etterretning og spionasje for Norge, skoleres i det faget som etterretning faktisk er. Gjennom denne boka ønsker jeg å bidra til en dypere forståelse og avmystifisering av etterretningsfaget ved å dele noe av min kunnskap og mine erfaringer.

For hvorfor har vi egentlig etterretning, og hvordan utøves denne virksomheten? Hvordan er det å være spion og leve et dobbeltliv med skjult identitet? Hvordan rekrutteres man til slike hemmelige oppdrag – og kan du selv bli spion? Dette er noen av spørsmålene vi nå skal dykke ned i.

DEL I

SPIONENE BLANT OSS

1 Spioner i fiksjon og i virkeligheten

Fantaserer du om å være James Bond, bør du styre unna etterretningsyrket. (Uansett vil du neppe bli ansatt.)

DaThe Americans gikk på tv i årene 2013–18, satt jeg klistret til skjermen, i likhet med mange andre i mitt fag. For én gangs skyld fikk vi se en spionserie som til en viss grad reflekterte virkeligheten vi kjenner.

Denne dramatiske thrilleren følger livet til Elizabeth og Philip Jennings. Ekteparet bor i en søvnig forstad til Washington D.C. i 1980-årene, har to barn og driver et reisebyrå.

En helt normal amerikansk middelklassefamilie – ved første øyekast. Men Elizabeth og Philip er egentlig sovjetiske spioner og jobber under dypt dekke for etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet, KGB. De utfører hemmelige oppdrag, blant annet for å stjele viktig etterretningsinformasjon og å begå likvideringer, og er soldater i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen.

Som spioner må Elizabeth og Philip navigere gjennom et farlig dobbeltliv mens de prøver å unngå å bli avslørt av FBI (USAs føderale politi- og sikkerhetsetat med ansvar for kontraetterretning) og samtidig opprettholde en tilsynelatende

normal forstadstilværelse. En høyst kompliserende faktor er den trivelige naboen Stan, som blir bestekompisen til Philip. Stan er tilfeldigvis FBI-agent med kontraspionasje og jakt på illegalister som spesiale. Serien utforsker temaer som identitet, grensene for lojalitet og de menneskelige kostnadene ved å leve i årevis under dypt dekke som spion. Elizabeth og Philip blir stilt overfor utallige moralske dilemmaer og personlige utfordringer, og vi kan følge med på hvordan forholdet mellom ektefellene utvikler seg parallelt med de voksende spenningene mellom de to supermaktene.

En annen serie som fanget meg foran skjermen, er Le Bureau des légendes. Spionserien ble umiddelbart en internasjonal braksuksess etter premieren i 2015. Den følger de hemmelige oppdragene til en gruppe etterretningsoffiserer i DGSE (Direction Générale de la Sécurité Extérieure), Frankrikes utenlandsetterretning. Historien innledes med at etterretningsoffiseren Guillaume «Malotru» Debailly returnerer fra Damaskus i Syria, der han har levd under dypt dekke i flere år. Han må tilpasse seg sitt gamle liv i Paris samtidig som han bærer på en sekk med hemmeligheter etter oppdraget i Midtøsten. Dette går ikke så bra. Serien gir oss et innblikk i etterretningsarbeid, der offiserer blir utstyrt med en legende, en fiktiv identitet, for å infiltrere terroristorganisasjoner og fiendtlige stater som Iran og Russland og samle informasjon. Blant alle filmene og seriene som fremstiller spionyrket, skal det sies at graden av realisme er høyst varierende. The Americans og Le Bureau er i den realistiske enden av skalaen; eksperter på spionasje og etterretning var involvert i produksjonen av begge. Mannen bak The Americans, Joe Weisberg, har selv bakgrunn fra CIA, mens skaperne av Le Bureau fikk hjelp av fransk etterretning til å gjøre serien så realistisk som mulig. Da den franske serien gikk på lufta, kjente for eksempel forbløffede etterretningsoffiserer seg igjen i hovedkvarteret til DGSE på Boulevard Mortier i Paris. Alt var likt – bortsett fra at parketten

i tv-serien var mindre slitt, og at hovedinngangen som ble brukt i tv-serien, i realiteten er garasjeinngangen. Hadde en utro tjener smuglet ut bilder? Svaret var mer kjedelig, men like fullt originalt. I forkant av innspillingen fikk serieskaperne et møte med sjefen for DGSE, og en i tv-teamet, som hadde fotografisk hukommelse, tegnet umiddelbart etter besøket ned hver eneste minste detalj. Slik kunne man lage et filmsett som var identisk med hovedkvarteret til den franske etterretningstjenesten.

Disse to seriene viser det daglige livet til etterretningsoffiserer, inkludert rekruttering, opplæring og utførelse av ulike oppdrag. Hovedkarakterene gjennomgår en relativt troverdig utvikling, og seriene setter søkelys på personlige og profesjonelle utfordringer som kan følge med etterretningsyrket. Seriene dykker inn i psykologien til spioner og utforsker stress, paranoia og de personlige ofrene de møter, både ute på oppdrag og hjemme. Begge seriene setter dessuten søkelys på spionasje og etterretning som et virkemiddel for å sikre en stats interesser, og dermed på hvordan denne bransjen er en del av det statlige byråkratiet. Og som alle byråkratiske institusjoner er etterretningstjenester preget av interne intriger og rivalisering. Mye av dette reflekterer virkeligheten.

Helt i den andre enden av realismeskalaen finner vi filmer om skikkelser som James Bond, Jason Bourne og Ethan Hunt. Filmene om disse fiktive spionheltene er spektakulære underholdningsprodukter, men de gir et høyst urealistisk bilde av hvordan spionasje og etterretning faktisk fungerer. Her er det fullt opp med overdrevne actionscener, høyteknologiske gadgets, eksplosive biljakter og nærmest overmenneskelige ferdigheter hos hovedkarakterene, som ofte alene kan velte regjeringer eller stoppe globale trusler.

Det er like greit å avsløre dette først som sist: I praksis er etterretningsarbeid langt mer komplekst og tidkrevende, og det forutsetter både stor tålmodighet og analytiske ferdigheter. Virkelighetens spioner jobber i hovedsak med

informasjonsinnhenting og -analyse – et arbeid som er preget av høy grad av diskresjon. De er avhengige av nettverk av kontakter og samarbeid med ulike instanser og tar sjelden beslutninger alene. I tillegg er de teknologiske verktøyene langt mer begrenset enn i actionfilmene, og etterretningsarbeidet er underlagt strenge juridiske rammer. De fysiske konfrontasjonene og dramatiske scenene som dominerer i filmer om spionhelter, er med andre ord ren fiksjon. Det er lite action i den virkelige etterretningsverdenen. Ekte spioner må dessuten forholde seg til moralske og etiske dilemmaer, der risikoen for å bli oppdaget eller sette liv i fare er reell og konstant. Dette står i sterk kontrast til hvordan tilværelsen arter seg for filmheltene, som later til å gå klar av slike farer uten større konsekvenser. Filmsjangeren har altså en tendens til å romantisere og forenkle en virkelighet som er langt mer lavmælt og krevende.

Med andre ord er det null og niks å hente på å se disse actionfilmene dersom du søker kunnskap om spionasje og etterretning. Hvis du er proppfull av testosteron og fantaserer om å være hemmelig agent og actionhelt som agent 007, bør du styre langt unna etterretningsyrket. Du ville blitt inderlig skuffet. Og uansett ville du neppe blitt ansatt.

Men, og dette er et stort men, selv tv-serier som etterstreber å fremstille spionasje og etterretning på en realistisk måte, som The Americans og Le Bureau, er først og fremst laget for å underholde et bredt publikum. Følgelig er realismen også i disse noe begrenset. Handlingen dramatiseres, og prosesser forenkles slik at historien skal bli mer engasjerende og forståelig. Virkelige etterretningsoperasjoner er som regel tidkrevende og innebærer mye venting, nitid informasjonsinnhenting og -analyse.

I boka Spy Handler beskriver den tidligere KGB-offiseren Viktor Tsjerkasjin sin bemerkelsesverdige karriere og tilværelsen som sentral aktør i etterretningsspillet mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Det var han som

rekrutterte de senere beryktede spionene Robert Hanssen og Aldrich Ames, to amerikanere vi skal bli bedre kjent med senere. Dette var blant de viktigste rekrutteringsoperasjonene til KGB under den kalde krigen. Men selv om Tsjerkasjin opplevde mye, avfyrte han aldri én eneste kule i løpet av sine tiår i tjeneste for sovjetisk etterretning. Han skriver følgende i innledningen til selvbiografien:

Jeg må advare lesere som forventer å lese om operasjoner i James Bond-stil, som jeg aldri foretok meg i min karriere. Spionasje består hovedsakelig av hverdagsrutiner og, med flaks, sjeldne suksesser. (...) Jeg hoppet aldri ut av et fly i fallskjerm, lærte meg heller ikke å kidnappe eller å drepe, eller å bryte opp safer.1

Tsjerkasjin beskriver en hverdag som står i skarp kontrast til hvordan mange tror den arter seg for dem som har spionasje og etterretning som levevei. Ansatte i en etterretningstjeneste vil uhyre sjelden oppleve å havne i en vill biljakt, ta del i spektakulære skuddvekslinger eller forføres av en «honningfelle» i en cocktailbar i et eksotisk land. Det betyr ikke at spionasje og etterretning er kjedelig. Langt ifra. Det er bare spennende på en annen måte enn i filmene om James Bond og Jason Bourne. Dette skal vi snart se mange eksempler på, inkludert honningfeller – for disse finnes faktisk, også i virkeligheten. Men først skal vi ta for oss hvorfor man overhodet bedriver spionasje og etterretning.

2 Hysj, vi spionerer

Spionasje og etterretning er en del av normaltilstanden og er nødvendig for at stater skal ta gode beslutninger.

«Nye detaljer om spionsjokket – Slik beskrives han av naboene»

«Sjokkartet stemning ved UiT etter spionavsløring»

«Kollega – syntes han snakket med russisk aksent»

Dette var blant de mange overskriftene som dekket forsidene av norske avviser etter pågripelsen av Mikhail Valerijevitsj Mikusjin. Naboer, kolleger og andre tromsøværinger ga uttrykk for sjokk og vantro over at en mistenkt russisk spion hadde blitt pågrepet i deres egen by. Også flere internasjonale aviser skrev om saken. I Drammensveien 74 i Oslo benektet den russiske ambassadøren alt og avfeide hele saken som norsk «spionmani». I det hele tatt var det stor ståhei rundt arrestasjonen, og det er ikke rart. Det er langt fra hverdagskost at det blir avslørt en russisk illegalist i Norge.

Men spionasje er en del av normaltilstanden i det internasjonale samfunnet, i freds- så vel som i krigstid. Det som klisjémessig omtales som «verdens nest eldste yrke», har eksistert i ulike kulturer, epoker og former, trolig i flere tusen

år. I Bibelen står det for eksempel at Moses sendte tolv spioner for å utforske Kanaan, landet som Gud hadde lovet israelittene. Hieroglyfer fra det gamle Egypt, landet israelittene rømte fra, vitner om at faraoene hadde sin egen organiserte spiontjeneste. Denne var kjent som «kongens ører». Julius Cæsar, Romerrikets legendariske hersker, utviklet et nettverk av spioner for å skaffe informasjon om politiske allianser, fiendens planer og bevegelser. Romerne ble særlig gode på militær etterretning, og hæren ble utstyrt med exploratores, altså rekognoseringsmenn. Cæsars spioner brukte også kryptografi for å sikre hemmelig kommunikasjon. I gamle tekster av indiske og kinesiske militærstrateger, som Chanakya og Sunzi, understrekes betydningen av spionasje for å få et overtak på motstanderen. Og i SørAmerika brukte aztekerherskerne pochtecas, handelsmenn med diplomatisk immunitet, som spioner.

Med Le Secret du Roi, «kongens hemmelighet», som ble etablert i Frankrike på midten av 1700-tallet, ser vi konturene av den første moderne etterretningstjenesten. Denne skulle styrke Frankrikes interesser og gi kong Ludvig XV en uformell og skjult kilde til informasjon han kunne bruke i politiske beslutningsprosesser. Le Secret du Roi benyttet seg av hemmelige agenter som infiltrerte andre hoff og politiske sirkler i Europa for å samle informasjon om politiske intriger, militære planer og andre faktorer som kunne påvirke Frankrikes posisjon. Tjenesten opererte ofte under dekke av offisielle diplomatiske oppdrag, for å gi en legitim forklaring på agentenes tilstedeværelse og skjule deres virkelige hensikter. I likhet med Cæsars agenter benyttet også Ludvig XVs tjeneste kryptografi og koder for å beskytte hemmelig kommunikasjon.

Historien er følgelig full av spionasje og etterretning. Men før vi fordyper oss i denne historien, la oss dvele litt ved disse to ordene. Hva betyr de egentlig?

«Spionasje» og «etterretning» brukes ofte om hverandre, men de kan ha noe forskjellige konnotasjoner og brukes i ulik

sammenheng. Spionasje refererer spesifikt til å samle inn informasjon ved hjelp av agenter, altså spioner, og innebærer vanligvis hemmelige eller skjulte operasjoner. Etterretning omfatter mer enn dette. Betegnelsen dekker alle aktiviteter som er knyttet ikke bare til innsamling, men også til analyse, tolkning og distribusjon av informasjon for å støtte beslutningstaking. Spionasje er dermed ett av flere verktøy som brukes innen etterretning.

Hovedmålet med etterretning er nettopp å skaffe informasjon til hjelp for dem som skal fatte viktige, og ofte vanskelige, avgjørelser i nasjonale sikkerhetsspørsmål. Informasjonen kan fremskaffes gjennom spionasje, men også via andre metoder, som teknisk innsamling, satellittovervåkning, åpne kilder og mye annet. I tillegg gjennomfører enkelte etterretningstjenester også hemmelige operasjoner der målet ikke er å innhente informasjon. Eksempler på dette er sabotasje, attentat og påvirkning. Alt dette skal vi se nærmere på.

Ordet «spionasje» kan vekke negative følelser og assosieres lett med ulovlige eller uetiske aktiviteter. Når en fremmed makt på skjult vis samler inn informasjon i Norge, er det alltid «spioner» som er på ferde. «Etterretning», som kanskje er en kjedeligere betegnelse, leder derimot tankene mot aktiviteter som utføres innenfor rammen av det statlige byråkratiet og nasjonale lover. Men spionasje er altså en del av etterretningsvirksomheten. Så å si alle stater driver med spionasje, også Norge.

I Norge har vi tre statlige etterretnings- og sikkerhetstjenester: Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Etterretningstjenesten ble formelt etablert i 1942, altså under andre verdenskrig, opprinnelig som en del av kampen mot tysk okkupasjon. Den har siden utviklet seg til å være landets viktigste organ for innhenting av informasjon om ytre trusler, følgelig konsentrerer den seg om hendelser og aktører internasjonalt, ikke i Norge. Tidligere het den Forsvarets etterretningstjeneste.

Den kalles ofte E-tjenesten og er organisert under Forsvaret. PST er organisert under politiet og har som oppgave på å beskytte Norge mot indre trusler som terrorisme, spionasje og ekstremisme. Denne tjenesten kan spores tilbake til 1937. NSM, som ble opprettet så sent som i 2003, har en mer spesialisert rolle i å beskytte nasjonal infrastruktur. Blant annet har tjenesten en nasjonal responsfunksjon ved alvorlige cyberhendelser i norske virksomheter. Sammen utgjør disse tre tjenestene en helhetlig beskyttelse av Norge, mot trusler innenfra og utenfra.

Sommeren 2021 la jeg ut på min første reise etter covid-19nedstengningen, for å delta på en etterretningskonferanse i Treviso. I den pittoreske italienske byen 25 kilometer nordvest for Venezia – som er best kjent for å huse hovedkvarterene til klesprodusenten Benetton og landets størst produsent av kaffemaskiner, De’Longhi – presenterte en amerikansk forsker en artikkel som skulle gi svar på et spørsmål som er like enkelt som interessant: Hvor mange etterretningstjenester finnes det i verden?

Dette var et tall jeg aldri hadde tenkt på. Den sympatiske forskeren, som for anledningen var iført et slips på størrelse med et båtseil og med omtrent like mange prikker som det er hemmelige tjenester i USA (tallet er 19), og en dress som var tre størrelser for stor, hadde telt seg frem til i underkant av tusen hemmelige tjenester verden over. Dette er bare de statlige tjenestene. I tillegg finnes det en rekke ikke-statlige aktører på tvers av kloden som driver etterretning, inkludert opprørsgrupper, terrornettverk og kriminelle karteller. Noen av disse er bedre informert enn selv statlige etterretningstjenester. Og som om ikke dette er nok, har det også vokst frem en stor privat etterretningsindustri som trolig består av enda flere tjenester enn de statlige. Såkalte etterretningsfirmaer driver med alt fra å avsløre utro ektefeller, risikovurderinger og bakgrunnssjekker av enkeltpersoner eller selskaper før inngåelse av forretningsavtaler, investeringer eller ansettelser

og til geopolitiske analyser. Spionasje og etterretning er med andre ord en altomfattende global aktivitet, og refrenget som Kurt Cobain gjentar i Nirvanas låt «Territorial Pissings», står seg bedre enn noen gang: «Just because you’re paranoid / Don’t mean they’re not after you.»

De fleste land i verden har enten én eller flere etterretningstjenester. Disse fnnes i alle mulige størrelser og fasonger, og knapt to er like. Noen tjenester har «alle» hørt om, og de er omgitt av en aura av mystikk – som amerikanske CIA, britiske MI6, franske DGSE, israelske Mossad og russiske FSB (tidligere KGB). Først som sist kan vi også lære oss navnet på den kinesiske etterretningstjenesten: MSS. Andre er knapt kjent for noen.

Noen tjenester har ansvar for militære spørsmål og samler inn informasjon om fiendtlige militære styrker, strategier og evner, mens andre ser på ikke-militære saker, som økonomi, politikk og samfunn. Noen samler bare inn opplysninger innenfor nasjonens egne grenser, mens andre kun jobber utenlands. Noen overvåker hendelser over hele verden, mens det finnes stater som har egne etterretningstjenester kun for én bestemt region. Det finnes også egne tjenester som er dedikert til kontraspionasje, som er å avdekke og motvirke spionasjeaktiviteter fra andre stater.

Stor variasjon er det også i metodene som brukes. Mens noen tjenester samler inn og analyserer informasjon fra mange ulike kilder, spesialiserer andre seg på én innsamlingsmetode, eller disiplin, som man kaller det i etterretningsverdenen. Men i alt dette mangfoldet står én ting frem som felles for alle etterretningstjenester: De er hemmelige.

Det er flere gode grunner til at etterretningsaktivitet må være hemmelig. Det bidrar til å beskytte identiteten til kilder, agenter, informanter og andre som gir informasjon. Dersom kilder blir «blåst», som det heter i etterretningssjargong, vil tilliten til tjenesten undergraves, og i verste fall vil livet til

informanter og deres nettverk settes i fare. Hemmelighold hindrer dessuten at en motstander eller fiende vet hva du vet, noe som gir et informasjonsovertak i diplomatiske prosesser og eventuelle konflikter. Dette hjelper et lands beslutningstakere når de skal sikre nasjonale interesser. Når motstandere eller fiender ikke vet hvilke typer informasjon som samles inn, og hvilke metoder som brukes, blir det vanskelig for dem å sette inn mottiltak. Dette bidrar til at en tjeneste kan løse sitt oppdrag på en effektiv måte. At etterretning holdes hemmelig, gir også stater mulighet til å ha dialog om sensitive spørsmål som ikke tåler offentlighetens lys eller som er uegnet for ordinære diplomatiske kommunikasjonskanaler.

Hva slags mennesker jobber med etterretning? Verdens nest eldste yrke er ikke en typisk profesjon, som for eksempel lege, jurist eller ingeniør. I etterretningstjenester har man som regel av medarbeidere med en rekke ulike typer utdanning –ingeniører, informatikere, fysikere, statsvitere, antropologer, økonomer, historikere og områdeeksperter. Samtidig er det en sterk kollektiv identitet i etterretningsprofesjonen, av ulike grunner. Det er ofte en solid oppslutning om tjenestens viktige samfunnsoppdrag, som er å bidra til å sikre landet og borgerne. Det stilles videre høye krav til kvalifikasjoner og personlig egnethet. Alle må sikkerhetsklareres og autoriseres, noe som følges opp gjennom intern utdanning og sosialisering. Å arbeide med hemmeligholdte oppgaver i en organisasjon som i sterk grad vektlegger hemmelighold, kan i seg selv fremme en felles identitet. Medarbeidere i en slik organisasjon har ofte en felles følelse av å være på innsiden og tilhøre et fellesskap av innvidde.2

«Kunnskap er makt» er en formulering som ofte tilskrives den britiske filosofen Francis Bacon som levde på 1600-tallet. Dette gjelder ikke minst i internasjonale relasjoner, og særlig i en så usikker tid som den vi nå lever i. Vi er inne i en periode som er preget av krigene i Ukraina og Midtøsten, tiltakende

geopolitisk og teknologisk rivalisering mellom USA og Kina, klimaendringer, pandemier og mye annet uhyggelig. I en slik tid er det vanskelig å forutsi fremtidige hendelser eller konsekvensene av nåværende hendelser, noe som skaper en følelse av ustabilitet og utrygghet. For å navigere trygt i en så usikker tid er det nødvendig for beslutningstakere å være godt informert. Da er god etterretning avgjørende.

Den første boka jeg leste om etterretning, var Michael Hermans klassiker Intelligence Power in Peace and War, altså «Etterretningsmakt i fred og krig». 3 Herman jobbet en mannsalder i hemmelig tjeneste i Storbritannia før han gjorde forfatter av seg. Tittelen på boka understreker kjernen i etterretningsoppdraget. Det dreier seg om å skaffe kunnskap, siden kunnskap er makt. Jo bedre evne en stat har til å innhente, analysere og bruke informasjon om andre stater og aktører, desto bedre forutsetninger vil den ha for å treffe informerte beslutninger, beskytte nasjonal sikkerhet og ivareta statens interesser.

Etterretningsmakt har flere sider ved seg. Det grunnleggende er evnen til å samle informasjon fra ulike kilder.

Teknologisk kapasitet, altså å bruke avansert teknologi til datainnsamling, er en forutsetning, men det er ikke nok å få tak i hemmelig informasjon. For å kunne utøve makt må etterretningstjenestene også ha analytisk kapasitet, altså evnen til å analysere og tolke innsamlet informasjon for å trekke ut meningsfulle innsikter. Etterretningsmakt omfatter videre evnen til å samarbeide med andre stater og allierte. Internasjonalt etterretningssamarbeid er ofte avgjørende for å håndtere globale trusler, som for eksempel terror, spredning av masseødeleggelsesvåpen, organisert kriminalitet og pandemier. Sist, men ikke minst omfatter etterretningsmakt evnen til å beskytte egen informasjon mot uautorisert tilgang, spionasje og datainnbrudd fra andre stater eller aktører. Det er dette som kalles kontraetterretning.

Etterretningsmakt er avgjørende for at de som treffer viktige beslutninger, skal kunne ivareta nasjonal sikkerhet og forstå komplekse geopolitiske sammenhenger. Det er ikke bare stater som besitter denne typen makt, men også private etterretningsfirmaer, kriminelle nettverk, opprørsgrupper og en rekke andre aktører. Etterretningsmakt gir et konkurransefortrinn ved å gi informasjon som kan brukes til å forme politikk, forutse trusler og håndtere kriser.

Vi har mange spioner blant oss. Det er lett å føle et ubehag over å bli fulgt med på, og lett å frykte at nye teknologier for masseovervåkning vil bringe oss nærmere samfunnet som skildres i George Orwells dystopiske fremtidsroman 1984. 4 Handlingen i denne romanen er lagt til et mørkt og dystert samfunn der «Storebror» alltid ser deg, og «Tankepolitiet» til enhver tid overvåker innbyggerne. Kina, anført av kommunistpartiet og Xi Jinping, gjør for tiden sitt ytterste for å bevise at det faktisk er mulig å utvikle et slikt samfunn.

Men det er viktig å huske på at spionasje og etterretning utøves svært forskjellig fra land til land. I demokratiske land legger lover og kontrollmekanismer rammer for hva hemmelige tjenester kan gjøre. Og ville en verden helt uten spionasje og etterretning vært å foretrekke? Neppe, vil jeg hevde. Som vi skal komme tilbake til mot slutten av boka, er det mye som tilsier at spioner faktisk gjør verden tryggere.

De gir stater bedre forutsetninger for å forstå hverandres intensjoner og handlinger. Etterretning kan bidra til å forhindre misforståelser og konflikter, og til og med fungere som en kanal for kommunikasjon mellom stater der ordinært diplomati ikke strekker til. Derfor er det ikke nødvendigvis en gladsak når utenlandske spioner avsløres og utvises.

I april 2023 utviste norske myndigheter femten russiske diplomater fra Norge, som svar på at Russland drev fordekt informasjonsinnhenting, og som en del av en felleseuropeisk

reaksjon på Russlands fullskalakrig mot Ukraina. Russland svarte umiddelbart med å erklære ti norske diplomater for uønsket i Russland. «Å ha russiske spioner i Norge kan ha sine fordeler», kommenterte da Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og forsker på diplomati, til Klassekampen. Hans poeng er at det er en god del informasjon som er grei å ha. Hvis man i noe grad har oversikt over hverandres intensjoner, er det bra.

Ved å utvise hverandres diplomater fordi disse angivelig bedriver spionasje, fikk både Norge og Russland redusert evne til å innhente informasjon og skaffe seg kunnskap om hverandre. Dette kan være uheldig. En verden der stater og andre aktører har innsikt i hverandres sysaker, er trolig en langt tryggere verden enn en hvor alle lever i total uvitenhet om hva de andre kan finne på.

Myke mål, harde mål

Åpne, demokratiske samfunn som Norge er ofte myke mål. Dette gjør oss sårbare for spionasje og påvirkning.

Hvordan

endte Mikhail Valerijevitsj Mikusjin opp ved Universitetet i Tromsø? Og hvorfor plantet russisk etterretning en spion akkurat der? For å finne svar må vi spole mange år tilbake i tid.

I 2006, 15 år før han kom til Tromsø, ble Mikusjin uteksaminert fra elitespionskolen til den russiske etterretningstjenesten GRU i Moskva. Ved denne skolen utdannes etterretningsoffiserer som skal gjennomføre et svært krevende spionoppdrag på vegne av Russland – de skal bli illegalister. Omtrent samtidig med at han var ferdig utdannet spion, fikk Mikusjin statsborgerskap i Brasil, ved å hevde at moren hans var brasiliansk. I forkant hadde han tatt den falske brasilianske identiteten José Assis Giammaria. I årene som fulgte, beveget han seg gjennom flere land med sin dekkhistorie, eller, som man sier i etterretningsverden, sin legende – en alternativ identitet. Å skape en slik historie innebærer å skape et helt liv. En spion må leve med sin legende og for all del unngå å bære med seg noe som kan avsløre dens sanne identitet. Mikusjins dekkhistorie

var kort fortalt at han var født i Brasil, og at han som ung gutt flyttet til Bolivia på grunn av morens død. Slik kunne han også kanskje forklare at han var nokså rusten i portugisisk – Brasils offisielle språk.

Etter at han fikk brasiliansk statsborgerskap, dukket Mikusjin, nå som Giammaria, først opp i Ottawa i Canada. Her bodde og studerte han i flere år. I 2015 fullførte han med toppkarakterer en bachelorgrad i statsvitenskap ved Carleton University. Samme år meldte Giammaria seg som frivillig i valgkampen for Sean Devine, en parlamentskandidat fra sentrum–venstrepartiet New Democratic Party. Devine husker Giammaria som en engasjert og dyktig frivillig, med en imponerende CV. I 2018 tok han en mastergrad i strategiske studier ved universitetet i Calgary. I kjølvannet av masterstudiene publiserte han en artikkel i et canadisk tidsskrift om militærbaser i Arktis.

Mikusjin bygget slik opp en CV og karriere som en dyktig og engasjert akademiker med særlig interesse for Arktis. Tidlig på høsten 2021 sendte han en e-post til UiTprofessor i sikkerhetsstudier Gunhild Hoogensen Gjørv. Der understreket han interessen for å jobbe videre med Arktis og sikkerhetsspørsmål. Han kunne dokumentere at han hadde en mastergrad i relevant tematikk, og personer i det canadiske forskningsmiljøet som UiT har kontakt med, bekreftet at de var kjent med Giammaria. Hans plan var å skrive om masteroppgaven fra Canada til en artikkel som kunne publiseres i et fagtidsskrift, et mulig utgangspunkt for å ta en doktorgrad. Alt dette hørtes tilforlatelig ut. Etter at Giammaria kom til Tromsø som selvfinansiert gjesteforsker i desember 2021, tok han del i senterets akademiske aktiviteter. Blant annet deltok han på ulike foredrag og konferanser, i Norge og i Litauen, hvor temaet var hybride trusler og NATO. Andre forskere ved senteret har beskrevet brasilianeren som en munter, hyggelig og helt ordinær kollega.

Men han var alt annet enn en helt ordinær kollega. Mikusjin var en klassisk illegalist. Innenfor spionverdenen skiller man mellom «illegalister» og «legalister». Oppdraget er det samme: å avsløre andres hemmeligheter uten selv å bli oppdaget. Men de opererer svært ulikt. En legalist opererer i et fremmed land i en lengre periode offisielt og under diplomatisk dekke, og inngår i staben ved en ambassade. På papiret kan vedkommende for eksempel være militær-, handels- eller kulturattaché, men i realiteten tilhører han eller hun en etterretningsenhet ved ambassaden. Denne er kjent som en «stasjon» på vestlige språk eller rezidentura på russisk. En legalist har diplomatisk dekke og kan følgelig ikke arresteres dersom vedkommende blir tatt på fersken for å spionere. Men han eller hun kan bli utvist og tvinges til å returnere til hjemlandet som persona non grata. En illegalist opererer derimot under et ikke-offisielt dekke. Vedkommende skjuler seg bak en skapt identitet og kan leve og jobbe i et land i flere år eller til og med tiår. Et slikt oppdrag er svært krevende og risikofylt, og den som blir avslørt, står uten diplomatisk beskyttelse og kan arresteres og straffes for spionasje.

Mikusjin ble i likhet med mange andre russiske illegalister utstyrt med falske dokumenter fra Brasil. Dette er blant de foretrukne landene for de russiske hemmelige tjenestene, da Brasil har et lite utviklet personregister. Hva han ellers lærte på GRUs spionskole, er ikke kjent. Timeplanen er topp hemmelig. Men det er rimelig å tro at studentene der får grundig opplæring blant annet i hvordan man lever under dypt dekke, hemmelig kommunikasjon, ulike overlevelsesferdigheter og elisitering. Det siste er en samtaleteknikk som brukes innenfor etterretning for å få frem informasjon fra folk uten at de sitter igjen med følelsen av å bli utspurt. En vanlig metode er å bruke åpne spørsmål som oppfordrer samtalepartneren til å utdype, noe som kan avsløre viktig informasjon. En annen teknikk er «speiling», der man gjentar noe samtalepartneren har sagt, for

å oppmuntre til videre forklaring. Bevisst feilaktige uttalelser, som å late som om man har misforstått, kan også brukes for å få noen til å rette på formidlede opplysninger og dermed dele mer.5

Til tross for opplæringen ved GRUs spionskole var Mikusjin uforsiktig og klumsete i sitt etterretningsmessige håndverk. For eksempel klarte VG å få tak i e-postadressen som Giammaria, eller snarere Mikusjin, benyttet for å søke jobb som gjesteforsker ved UiT Norges arktiske universitet. I samarbeid med VG lyktes gavejournalistnettverket Bellingcat deretter å knytte denne adressen til kontoer som var etablert på russiske plattformer, og etter hvert fikk de tilgang til bildet på Mikusjins førerkort. Bellingcat kjørte bildet gjennom ansiktsgjenkjenningsprogrammet Azure. Og det ble match! Bellingcat fant Mikusjin registrert på et boligkompleks som er forbeholdt offiserer i GRU. De oppdaget at han brukte samme e-post og passord for flere nettkontoer. Enda verre var det at disse var knyttet til både hans legende, altså skapte identitet, og hans egentlige identitet. Innenfor etterretningsfaget er dette en kardinalsynd.

Det viste seg at Giammaria, eller Mikusjin, hadde reist frem og tilbake til Russland en rekke ganger. I 2015 fornyet han førerkortet sitt i Moskva. I 2020 la han igjen en tilbakemelding på et russisk nettsted etter å ha kjøpt seg en elsparkesykkel. Bellingcat oppdaget til og med at han hadde bestilt seg en DNA-test fra nettstedet MyHeritage.com, med utgangspunkt i en lekket database over tjenestens e-poster. Nettstedet lover at «en enkel MyHeritage DNA-test vil avsløre din unike etniske bakgrunn og matche deg med ukjente slektninger». Kundene får resultatet pent presentert som et kakediagram, som viser hvor stor andel av DNA-et deres som kommer fra ulike regioner og land. Alt tyder på at det er langt flere Misjaer enn Joseer blant den russiske spionens slektninger.

Men hvorfor dro Mikusjin akkurat til Tromsø etter 15 år som illegalist? Svaret på det vet vi ikke, heller ikke om Tromsø var ment å være hans siste stoppested. Generelt er universiteter, høgskoler og andre akademiske institusjoner attraktive mål for spioner og etterretningstjenester. Selv om mye av kunnskapen som produseres slike steder, er offentlig, kan forskningsmiljøene besitte verdifull kunnskap før den publiseres, spesielt innen teknologi, naturvitenskap og medisin. Det pågår ofte samarbeid mellom universiteter og forsvarssektoren eller private selskaper, der sensitiv informasjon ikke er umiddelbart tilgjengelig for offentligheten. Akademiske institusjoner kan også være involvert i forskning innen områder som kunstig intelligens, kvantedatabehandling eller bioteknologi, som kan ha nasjonal sikkerhetsmessig verdi eller gi strategiske fordeler. Spioner kan være interessert i universitetenes ekspertise for å rekruttere forskere eller å få tilgang til nettverk av internasjonale samarbeidspartnere. De kan også utnytte forskningsprosjekter for å kartlegge teknologiske utviklinger i et tidlig stadium, som senere kan brukes til kommersielle eller militære formål.

Det er med andre ord flere grunner til at universiteter er attraktive oppholdssteder for en illegalist. For russiske myndigheter er det åpenbart av stor interesse å infiltrere norske forskningsmiljøer som studerer nordområdene og Arktis, siden dette er områder av stor strategisk betydning for stormaktene.

Universiteter tiltrekker seg studenter og forskere fra hele verden, og i dette internasjonale mangfoldet er det lett for en spion å skjule seg. Ikke engang en brasilianer med russisk aksent vil vekke stor oppsikt. Ved norske universiteter og høgskoler er det så mange som 700 gjesteforskere fra 70 ulike land.6

Sammenlignet med mer sensitive områder som militære anlegg eller regjeringsbygninger har universiteter dessuten mindre strenge sikkerhetskontroller. Og ansatte ved akademiske institusjoner har ofte lav sikkerhetsbevissthet.

Begrensede sikringstiltak og lav sikkerhetsbevissthet gjør universiteter til det man i etterretningsverdenen omtaler som «myke mål». Ofte er «mykt og hardt mål» mer sjargong enn et presist analytisk begrepspar, men det sier noe om hvor lett eller vanskelig det er å skaffe informasjon.

Hvorvidt et mål er hardt eller mykt, avhenger av hvor godt det er sikret. Fremmede lands etterretningstjenester, ambassader og konsulater samt topphemmelige militære installasjoner er typiske harde mål. Som regel er denne typen mål godt sikret, og de ansatte har god opplæring i sikkerhetsrutiner. Også kriminelle nettverk og terrororganisasjoner kan være harde mål. Slike organisasjoner er ofte utfordrende å infiltrere, siden de opererer skjult, har tette interne nettverk og røffe sanksjoner mot enhver som måtte finne på å snitche – altså å tyste. Ikke minst er individer med makt som er svært bevisste på personlig sikkerhet, som politiske ledere i lukkede, autoritære regimer, harde mål.

Det aller hardeste målet i verden for en etterretningstjeneste å infiltrere er Nord-Korea, og da særlig lederen Kim Jong-un og hans innerste krets.7 Landet er verdens mest isolerte, der Kim-regimet kontrollerer all informasjonsflyt og begrenser befolkningens tilgang til omverdenen. Det finnes ingen uavhengige medier. Få land har ambassader i det lukkede landet, og kontakt gjennom næringslivssamarbeid eller kulturell utveksling er knapt eksisterende. Det lille som finnes av turisme er strengt kontrollert, og utenlandske besøkende er under nøye tilsyn. Dette reduserer mulighetene for uformell informasjonsinnsamling. Myndighetene har et omfattende overvåkningsapparat, og enhver uvanlig aktivitet eller kontakt med utlendinger vil fort ende opp med en spionanklage. Og da er veien kort til en straffeleir – eller galgen. Årsaken til at Nord-Korea er et spesielt hardt etterretningsmål, er imidlertid ikke bare frykt. Like viktig er befolkningens lojalitet mot Kimregimet. Dette skyldes mange års hjernevasking, omfattende

propaganda og isolasjon fra verden for øvrig. Denne lojaliteten gjør det svært vanskelig for utenlandske etterretningstjenester å rekruttere informanter, siden mange nordkoreanere oppriktig støtter regimet og ser på fremmede som fiender.

Selv for amerikanske etterretningstjenester, som besitter de mest raffinerte ressursene som finnes innenfor alle tenkelige innsamlingsdisipliner, forblir Nord-Korea en særdeles hard nøtt å knekke. Også andre lukkede, autoritære stater, som Russland, Kina og Iran, er harde mål for vestlige etterretningstjenester.

Åpne, demokratiske samfunn, som vårt eget, er derimot ofte myke mål. Særlig sårbare er vi for russiske og kinesiske spionasje- og påvirkningsaktiviteter, som utgjør den største etterretningstrusselen.8 Vektleggingen av åpenhet og ytringsfrihet gjør det enkelt for utenlandske aktører å få tilgang til informasjon som ellers ville være mer begrenset i lukkede samfunn. Det politiske mangfoldet i demokratiske samfunn gir utenlandske etterretningsaktører muligheten til å utnytte politiske splittelser og konflikter for å gjennomføre destabiliseringsoperasjoner. Pressefrihet gjør det lettere å påvirke og manipulere informasjonsflyten for å forme opinionen eller så tvil om legitimiteten til politiske nøkkelinstitusjoner. Demokratier er ofte teknologisk avanserte og er sterkt avhengige av digitale systemer. Dette gir muligheter for cyberspionasje og hackingaktiviteter. Slike politiske systemer har også åpne økonomier som er sårbare for økonomisk etterretning, som blant annet innebærer å stjele forretningshemmeligheter og teknologisk kunnskap.

Dessuten er det vanskeligere å oppdage spioner i et demokrati. Demokratiske samfunn vektlegger individuelle rettigheter og friheter. Det gjør det mer utfordrende å overvåke eller begrense aktivitetene til utenlandske etterretningstjenester enn det er i et diktatur. Dette er en sårbarhet vi i stor grad må leve med i et liberalt demokrati.

Men det er viktig å understreke at etterretning og spionasje er et komplekst fenomen, og det er ikke alltid klare «vinnere» eller «tapere». Til tross for at et demokratisk land som Norge kan være et mykt mål, har demokratiske land også ofte solide etterretnings- og sikkerhetssystemer, og de gjennomfører egne etterretningsaktiviteter for å beskytte nasjonale interesser. Samtidig gjør strukturelle hindringer i lukkede, autoritære systemer at spionasje og etterretning ikke nødvendigvis blir effektivt utnyttet. God etterretning er til liten nytte dersom ingen tør å hviske annet enn gladnyheter i øret til herskeren.

Hele formålet med etterretning er som nevnt å skaffe et kunnskapsgrunnlag så myndighetene kan fatte informerte beslutninger. Det er derfor beslutningstakerne, og ikke tjenestene selv, som bestemmer hvilke mål etterretningen skal prioritere. Alle land må prioritere, ingen har etterretningsressurser til å forfølge alle mulige mål til enhver tid. Hva en etterretningstjeneste jobber med, reflekterer beslutningstakernes behov og hvilket trusselbilde som virker mest relevant til enhver tid.

Noen trusler ligger fast. For eksempel vil trusselbildet til Norge, som grenser til Russland, alltid være preget av bjørnen i øst. Andre trusler endres løpende. Tendensen er at trusselbildet blir stadig mer komplekst og omskiftelig. I løpet av de tjue årene jeg har jobbet med etterretning, har trusselbildet utviklet seg dramatisk. Da jeg begynte tidlig på 2000-tallet, var «krigen mot terror» dominerende, og etterspørselen etter Midtøstenvitere og språkkompetanse i språk som arabisk, pashto og urdu var stor. Etter angrepene den 11. september 2021 ble kampen mot terrornettverk som al-Qaida og beskyttelse av norske styrker i Afghanistan og Irak sentrale oppgaver for Etterretningstjenesten. I kjølvannet av den arabiske våren ble fremmedkrigere som sluttet seg til Den islamske staten (IS), en viktig oppgave. Men så skiftet fokuset.

Da Russland annekterte Krym i 2014, ble dette landet igjen en vesentlig aktør å følge med på. Samtidig har Kina vokst frem som en global makt med ambisjoner og innflytelse som krever årvåkenhet, noe som gjør kompetanse i både russisk og kinesisk stadig viktigere. Dette er stormakter som opererer med hybride virkemidler som utfordrer det tradisjonelle grensesnittet mellom fred og krig. Den teknologiske utviklingen har også ført til at cyberdomenet nå er vel så kritisk som det fysiske, med tanke på mulige cyberangrep mot nasjonal infrastruktur. I dag ser vi også hvordan kunstig intelligens endrer etterretningsarbeidet, både som et nytt verktøy og som en kilde til nye trusler. Denne utviklingen har gjort det nødvendig å utvide kompetansen og kontinuerlig tilpasse seg et stadig mer komplekst globalt trusselbilde.

I årene som kommer, vil sikkerhetsutfordringer for etterretningstjenester kunne inkludere avansert cyberkriminalitet, misbruk av kunstig intelligens, geopolitisk rivalisering med hybrid krigføring, miljørelaterte sikkerhetstrusler og potensielle trusler fra bioteknologi og genetisk manipulasjon. Og så er det alle truslene som bare dukker opp, den krigen, det terrorangrepet eller den «sorte svanen» som plutselig snur opp ned på alt. Så lenge vi har så mye å bekymre oss for, blir spioner neppe arbeidsledige med det første.

Etterretning er et hjul som snurrer og går. Man kan tenke på dette som et hjul med fire delfaser. Første fase er styring. Når et lands myndigheter spiller inn sine behov til en etterretningstjeneste, må man aller først finne ut hvordan de ulike oppdragene skal løses. Da lager tjenesten produksjonsog innhentingsplaner. Hva slags innsamlingsdisipliner man velger å benytte for å løse et oppdrag, vil avhenge av hvor mykt eller hardt det er. Mens man lett kan skaffe informasjon fra et mykt mål gjennom åpne kilder, vil harde mål kanskje kreve at man kombinerer menneskebasert og ulike former for teknisk innsamling. Andre fase av hjulet er innhenting, som

innebærer at det samles inn og prosesseres data. Det er her spionene kommer inn. Tredje fase er bearbeiding. Dataene som hentes inn, må systematiseres, analyseres og sammenstilles til etterretningsprodukter. Her kommer en annen viktig yrkesgruppe innen etterretning i sving: analytikerne. Dem skal vi også bli mer kjent med senere. Fjerde og siste fase kalles fordeling, der produktet formidles til oppdragsgiver i en eller annen egnet form, og hvor man så langt som mulig sikrer at innholdet er forstått riktig. Informasjonen som presenteres, skaper gjerne nye behov hos myndighetene, og da starter hjulet på nytt.

I de neste kapitlene skal vi se nærmere på den andre av de fire delfasene av hjulet, trinnet der mye av mystikken skapes. Vi skal ut og stjæle hemmeligheter.

DEL II

UT OG STJÆLE HEMMELIGHETER

4

Hvorfor noen blir spioner

Penger, ideologi, tvang og ego: hva som får folk til å la seg rekruttere som skjult agent.

Enhøstdag i 1967 satte John Walker jr. seg inn i sin røde

MG sportsbil og kjørte fra kontoret sitt på marinebasen i Norfolk i Virginia nordover til hovedstaden Washington D.C. Han stoppet ved 2650 Wisconsin Ave., adressen til den sovjetiske ambassaden. Der sa han at han hadde noe å tilby. Da representanten for spionenheten ved ambassaden fikk se hva Walker hadde i lommen, skjønte han umiddelbart at her kom en gave fra himmelen. Med seg hadde Walker en kopi av et strengt hemmeligstemplet radiokrypteringskort, som han tilbød å selge for flere tusen amerikanske dollar. En spionkarriere var et faktum. Den kunne fått store følger for den kalde krigen.

Walker forhandlet seg til en fast ukelønn på mellom 500 og 1000 dollar i bytte mot faste leveranser av amerikanske forsvarshemmeligheter. På dette tidspunktet hadde Walker jobbet i tolv år i den amerikanske marinen og steget i gradene fra radiomann til offiser. At han i det hele tatt hadde havnet i marinen, skyldtes også uærlig virksomhet. Etter å ha sluttet før han fikk fullført videregående skole, gjennomførte Walker

og en venn en serie innbrudd. Byttet inkluderte to bildekk, fire liter motorolje, seks bokser med rengjøringsmiddel og tre dollar i kontanter. Duoen unngikk med nød og neppe politiet etter en vill biljakt, men ble arrestert to dager senere. Walker fikk muligheten til å velge mellom fengsel eller militæret.

I nesten ti år skulle Walker tjene gode penger som spion for russerne. Han brukte mesteparten av inntekten til å betale ned spillegjeld, og å flytte kona Barbara og deres fire barn inn i bedre nabolag. Men han satte også til side penger til fremtidige investeringer. I tillegg til å jobbe som marineoffiser og spion klarte han å snu baren han drev på si, fra å være et pengesluk til å bli en inntektskilde ved å ansette en dyktig bartender.

Da Walker i 1976 gikk av med pensjon, var levebrødet som spion truet. Men den driftige Walker visste råd. Han rekrutterte like godt flere familiemedlemmer og laget sin egen spionring. I ringen inngikk storebror Arthur – en tidligere offiser som hadde blitt militær kontraktør – vennen og marineoffiseren Jerry samt sønnen Michael, som også tjenestegjorde i marinen. Walker forsøkte også å rekruttere sin yngste datter, Laura, som hadde vervet seg til den amerikanske hæren. Men hun avbrøt sin militære karriere da hun ble gravid, og avslo farens tilbud om å betale for en abort med spionlønnen.

Alt dette ble til slutt for mye for kona Barbara, som skilte seg fra mannen sin. Hun hadde lenge visst at han hadde urent mel i posen, og ikke minst var hun kritisk til at han skulle dra barna inn i spionasje. I årene som fulgte eksmannens pensjon, kranglet Barbara mye med ham. Etter hvert søkte hun også trøst i flaska. Flere ganger ringte hun til FBI for å varsle, men enten la hun på røret, eller så var hun for full til å snakke. Til sist skulle en telefonoppringning i 1984 bli starten på slutten for Walkers spionring. Endelig fikk Barbara kommunisert at eksmannen var spion.

FBI avfeide først Barbara som en alkoholisert og bitter kvinne som var ute etter å ta hevn på sin tidligere ektemann. Men da

datteren Laura bekreftet at faren spionerte for Sovjetunionen, ble Walker satt under overvåkning. En maidag i 1985 fulgte spanere ham til et område i Montgomery County i Maryland. Her så de Walker plassere en pakke i en «død postkasse», i et skogsområde nær et jakt-forbudt-skilt. I spionasjeverdenen er en død postkasse, eller «dead drop», en metode der en person legger igjen beskjeder eller objekter på et forhåndsbestemt sted, slik at en annen kan plukke dem opp senere uten at det skjer en direkte kontakt mellom dem. I pakken fant FBI 124 sider med gradert informasjon som var stjålet fra hangarskipet USS Nimitz, der Walkers sønn, Michael, jobbet. John Walker jr. ble arrestert tidlig på morgenen påfølgende dag.

John Walker jr. ble dømt til livstid i fengsel. Også de andre medlemmene av spionringen fikk mildt sagt strenge straffer. Vennen Jerry fikk 365 år i fengsel, storebror Arthur tre livstidsdommer pluss 40 år. Walker selv valgte å legge alle kort på bordet i bytte mot at sønnen Michael skulle få strafferabatt.

Sønnen slapp unna med 25 år bak murene – og er i dag en fri mann. Far John Walker jr. døde i fengsel i 2014.

Spionasjeaktivitetene til Walker & co. påførte USA betydelig skade. Informasjonen de solgte om amerikanske kryptografiske systemer, gjorde det mulig for Sovjetunionen å lese hemmelig amerikansk militær kommunikasjon til sjøs. Dette ga russerne innsikt i USAs militære operasjoner, kapasiteter og strategier. At spionsirkelen i hele to tiår uoppdaget kunne selge viktige hemmeligheter til Sovjetunionen, førte til en svekkelse av USAs militære posisjon under den kalde krigen.

Walkers virksomhet tilhører urmetoden innenfor spionasje, som er å bruke mennesker for å fremskaffe informasjon. Innenfor etterretningsverdenen er slik innsamling best kjent som HUMINT, eller Human Intelligence.

Snarere enn å sende ut profesjonelle etterretningsoffiserer, som den russiske illegalisten i Tromsø, er det langt vanligere at etterretningstjenester rekrutterer mennesker med god tilgang

til informasjon til å spionere for seg. Rekrutterte agenter er hverken utdannet eller fast ansatt i etterretningstjenestene. De har vanligvis en annen primær yrkeskarriere eller identitet. De kan være ingeniører, forretningsfolk, forskere eller tilhøre helt andre yrker. Vanligvis har de lite formell opplæring i spionasje og etterretningsarbeid sammenlignet med profesjonelle spioner. Men de kan motta noe opplæring i etterretningsteknikker og sikkerhetsprosedyrer. Av og til rekrutteres agenter for en kortere periode, for å løse en enkelt oppgave. Men som regel opererer de over flere år, slik Walker gjorde.

Men hvorfor lar noen seg rekruttere som spion? For de aller fleste mennesker innebærer det å tråkke over en høy terskel, å forråde sine egne og sette seg selv i fare. Å rekruttere agenter er derfor en krevende kunst. Men etterretningstjenester er fulle av triks. I dreieboka deres vil man gjerne finne en oppskrift som kan oppsummeres gjennom den engelske forkortelsen MICE. Denne dekker de viktigste motivasjonene folk har for å spionere.

M ICE: Money , penger

John Walker var en klassisk M. Grunnen til at han kjørte til den sovjetiske ambassaden høstdagen i 1967, var ganske enkelt pengeproblemer. Dette er et velkjent motiv. Historien er full av eksempler på personer som har solgt hemmeligheter fordi de trengte eller ønsket penger. I Bibelen finner vi for eksempel fortellingen om Dalila og Samson. Samson var en israelittisk dommer som var kjent for sine kjempekrefter. Han ble født som et mirakelbarn og hadde fått sine krefter fra Gud for å redde israelittene fra filisterne som okkuperte landet deres. Samson var etter sigende så sterk at han kunne drepe en løve med bare hendene, sparke opp byporter, og en gang drepte han helt alene 30 filistere. Filisterne hatet ham og pønsket på hvordan de kunne drepe Samson. For å finne ut av dette bestakk

de kjæresten hans, filisterkvinnen Dalila. Hun tok imot 1100 sølvmynter, en betydelig sum, mot å få Samson til å avsløre hemmeligheten bak sin styrke. Ved bruk av kvinnelist fikk hun Samson til å fortelle at han hadde avlagt et såkalt nesireer-løfte til Gud, noe som innebar at han ville miste sine krefter dersom han klippet håret. Historien kan tolkes som et tidlig eksempel på agentrekruttering ved bruk av penger.

Vi finner også flust av eksempler fra nyere tid. Under den kalde krigen hadde russiske etterretningssjefer en klar oppfatning om at amerikanske kapitalister lett ville la seg bestikke med penger for å forråde sine egne. John Walker gjorde ikke denne ideen til skamme.

Det gjorde heller ikke Aldrich Ames. Hans karriere som CIA-offiser var oppadstigende da han lot seg rekruttere som spion tidlig i 1980-årene. Han hadde økonomiske problemer på grunn av en livsstil som var langt mer kostbar enn inntekten hans tillot. Det høye forbruket var dels en følge av hans valg av partner, María del Rosario Casas Ames. Hun kom fra en søkkrik familie i Bogotá, med tette bånd til den politiske ledelsen i Colombia. Aldrich og Rosario var ansatt ved sine respektive lands ambassader og møttes i Mexico. Den unge kulturattacheen og den fraskilte CIA-offiseren innledet et forhold, giftet seg og flyttet sammen til Washington.

Som høytstående etterretningsmedarbeider hadde Ames tilgang til sensitiv informasjon, blant annet om en rekke kilder som samarbeidet med CIA. I mange år solgte han hemmeligheter til Sovjetunionen, og senere til Russland. Ames’ svik bidro til at russisk kontraetterretning var i stand til å identifisere en rekke agenter som jobbet for USA. Minst åtte av disse ble arrestert og henrettet.

Dette tillot ham å opprettholde en komfortabel og luksuriøs livsstil for seg selv og ikke minst sin kone. Ames mottok anslagsvis 2,5 millioner dollar – en betydelig sum i datidens pengeverdi – i løpet av sin spionkarriere, og brukte dem på

dyre biler og eiendommer. Det åpenbare misforholdet mellom livsstilen og inntekten som offentlig ansatt CIA-offiser vakte etter hvert mistanke. Dette førte til at han kom i søkelyset til amerikanske spionjegere, og han ble arrest i 1994.

Også Robert Hanssen, en FBI-ansatt av norsk herkomst, lot seg lokke som spion på grunn av penger. I en periode på hele 22 år, fra 1979 til 2001, solgte han amerikanske etterretningsdokumenter til Sovjetunionen, og deretter til Russland, for mer enn 1,4 millioner dollar i kontanter, diamanter og kostbare Rolex-klokker. I likhet med Aldrich Ames i CIA avslørte Hanssen navn på KGB-agenter som jobbet i hemmelighet som dobbeltagenter for USA. Også flere av disse ble henrettet. Han avslørte dessuten en avlyttingstunnel som FBI hadde svidd av mangfoldige millioner dollar for å bygge rett under den sovjetiske ambassaden i Washington D.C. Hanssen påførte det amerikanske etterretningsapparatet betydelig skade og ble dømt til ikke mindre enn 15 livstidstraffer bak murene.

M I CE: Ideologi

Selv om penger kan være en viktig motivasjon, er det neppe hovedårsaken til at folk blir spioner. Det er Harold Adrian Russell «Kim» Philby et eksempel på. Han var en høytstående offiser i den britiske etterretningstjenesten MI6 under den kalde krigen. Som sønn av en britisk diplomat ble Philby født i India. Familien ga ham tilnavnet «Kim», trolig inspirert av Rudyard Kiplings bok Kim. Boka fra 1901 kan for øvrig tenkes å være historiens første spionroman. Den beskriver eventyrene til foreldreløse Kim, som ender opp som spion og som en liten brikke i «det store spillet» mellom det britiske imperiet og TsarRussland for å dominere Sentral-Asia.

Unge Philby ble rekruttert av NKVD (forløperen til KGB) som sovjetisk agent i 1930-årene, mens han ennå var student ved universitetet i Cambridge. Philby var ikke den eneste ved

universitetet som lot seg rekruttere; han inngikk i en liten gruppe som skulle bli kjent som «The Cambridge Five». For russisk etterretning var det en aldri så liten genistrek å få med seg studenter fra eliteuniversitetet. Vervingen fremheves i spionlitteraturen som en av tidenes mest vellykkede operasjoner for agentrekruttering. Utdanningen fungerte for hver av de fem som springbrett inn i viktige stillinger innenfor utenriksdepartementet og etterretningstjenestene. Her fikk de etter hvert tilgang til den britiske statens dypeste hemmeligheter. Spionasjeaktivitetene hadde alvorlige konsekvenser for britisk etterretning og deres vestlige allierte under den kalde krigen. Philbys dobbeltspill ble avslørt først i 1963, og han lyktes med å flykte til Sovjetunionen i etterkant.

Ingen av de fem medlemmene av «The Cambridge Five» var drevet av penger, men bar derimot på sterke ideologiske overbevisninger. De betraktet kommunismen som en edel sak og var overbeviste tilhengere av marxistisk teori. Samtidig var de motstandere av fascismen. Under den spanske borgerkrigen tjenestegjorde Philby som frivillig i en kommunistisk enhet som kjempet mot Franco-regimet. Dette bidro til å forme hans politiske overbevisning og styrke hans engasjement for kommunismens sak. I tillegg bar Philby på en antipati mot britisk imperialisme og kolonialisme – kanskje påvirket av hans egen oppvekst i det britisk styrte India? Han oppfattet britisk utenrikspolitikk som urettferdig og ønsket å motvirke britisk innflytelse og interesser globalt.9

Den kalde krigen fra 1950- til slutten av 1980-årene, med sine sterke ideologiske motsetninger, er for lengst over. Derfor er det kanskje nærliggende å tenke at idelogi har blitt en mindre viktig motivasjon for spioner. Faktum er det motsatte, i hvert fall når det kommer til amerikanere som lar seg rekruttere til å spionere for fremmede makter. Disse er i økende grad motivert av ideologi snarere enn av penger, viser en amerikansk forskningsrapport. Mens bare én femtedel av amerikanerne som ble avslørt som

spioner før 1990, var ideologisk motivert, gjelder dette for nær halvparten i tiårene som har gått etter den kalde krigens slutt. I rapporten studeres motivene til alle de 173 amerikanerne som er kjent for å ha latt seg rekruttere som spioner for fremmede makter siden 1947, hvorav 37 innledet spionkarrieren etter 1990. Bare 5 av de sistnevnte 37 mottok betaling, mens ingen av de 11 som har blitt avslørt etter 2000, hadde økonomiske motiver. Hele 17 av de 37 var drevet av ideologi.10

Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er et ferskt eksempel på hvordan ideologisk motivasjon kan slå ut. Invasjonen skapte en unik mulighet for CIA til å rekruttere spioner i Russland, ved at man appellerte til troen på et alternativt og bedre Russland. I flere sosiale medier postet den amerikanske tjenesten en rekrutteringsvideo som eksplisitt oppfordret russiske etterretningsoffiserer til å skifte side. I videoen appelleres det til historisk bevissthet, patriotisme, ansvar for familie og kamp mot urettferdighet. Disse temaene har klangbunn blant mange russere, som i økende grad er frustrert over Putin-regimets politikk og korrupsjonen blant elitene. Ifølge CIA-direktør William Burns er dette den største åpningen tjenesten har hatt til å rekruttere russiske spioner de siste tretti årene.11

At spioner rekrutteres med utgangspunkt i egen ideologisk overbevisning eller tror på en sak, er særlig gunstig for en etterretningstjeneste, siden slike individer ofte har en dypere og mer varig motivasjon enn dem som drives av ønsker om økonomisk vinning. Ideologisk drevne spioner kan være mer lojale og villige til å ta større sjanser, da de ser på arbeidet sitt som en del av et større moralsk eller politisk mål. Dette reduserer også risikoen for at de snur seg mot føringsoffiseren og bli dobbeltagent, siden engasjementet deres er knyttet til overbevisninger som kan stå i sterk kontrast til det politiske systemet de opererer under.

MI C E: Coercion , tvang

Viru Hotel i Estlands hovedstad Tallinn var under den kalde krigen en flott høyblokk med luksuriøse fasiliteter for utenlandske gjester. Dette var også kronjuvelen i det sovjetiske utpressingsimperiet.

En lang rekke mennesker ble tvunget til å spionere som følge av trusler og utpressing i kjølvannet av besøk til Tallinn. På Viru Hotel hadde KGB plassert en hemmelig lyttepost i hotellets 23. etasje (offisielt var det bare 22 etasjer i bygget). 60 av 423 hotellrom var utstyrt med video- og avlyttingsutstyr. Det samme var saunaen og cocktailbaren. I baren kunne gjestene nyte en eller flere drinker som ble servert av elegante bartendere iført rød dressjakke med svarte slag, i hyggelig selskap med russiske skjønnheter. Et lite kompromat, et avslørende bilde eller andre snuskete bevis var ofte et effektivt middel for å få utro ektemenn til å utlevere hemmeligheter til Sovjetunionen i kjølvannet av besøket.

Denne metoden brukes den dag i dag – og langt ifra bare av russerne. Kinas etterretningstjenester er mestere i å få promiskuøse utlendinger på kroken, noe vi skal komme tilbake til senere i boka. For å ta et litt fjerntliggende eksempel: Yunnanprovinsen helt i sør på grensen til Vietnam tar regelmessig imot tilreisende delegasjoner fra nabolandet. De tilreisende mottas med alt kineserne har å varte opp med av gjestfrihet, inkludert vakre kvinner. Noen måneder etter oppholdet flakser brevduene over grensen til Vietnam med budskap om at turen resulterte i barn. Men, som brevene presiserer, det er ingen grunn til bekymring. What happened in Yunnan, stays in Yunnan. Forutsatt, selvfølgelig, at den nybakte faren viser vilje til å samarbeide for å fremme kinesiske interesser – inkludert å utlevere informasjon dersom det skulle bli behov for noe slikt.

Å tvinge noen til å bli spion gjennom trusler eller utpressing er imidlertid sjelden en veldig god idé, og da ikke bare med

tanke på moral og etikk. For det første vil en tvunget spion mangle den indre motivasjonen og engasjementet som frivillige agenter har. Sistnevnte er drevet av ideologisk overbevisning eller pengebegjær, noe som får dem til å opprettholde en samarbeidsvillig holdning og innsats over tid. En tvunget spion vil se sitt snitt til å komme seg av kroken ved første mulighet. For det andre vil man vanskelig kunne stole på en agent som jobber ut fra tvang. En tvunget spion vil lett kunne bli fristet til å gi feilinformasjon for å beskytte seg og sine, eller for å sabotere hele etterretningsoperasjonen. Dette øker risikoen for å få unøyaktige eller villedende opplysninger.

MIC E : Ego

Ego er en spesielt viktig faktor når en etterretningstjeneste søker å rekruttere en spion, understreker Adrian Furnham og John Taylor i boka The Psychology of Spies and Spying. 12 De to vet hva de snakker om. Førstnevnte er professor i psykologi, mens sistnevnte underviser personell i etterretnings- og sikkerhetstjenester over hele verden.

Etter den sjokkerende avsløringen av John Walker etablerte amerikanske myndigheter et eget senter som skulle forsøke å forstå hvorfor folk blir spioner, The Defense Personnel and Security Research Center (PERSEREC). I en av senterets åpne rapporter presenteres data som viser at ni av ti amerikanere som er avslørt for å spionere for en fremmed makt etter 1990, er menn. Og halvparten var over 40 år da de ble avslørt.13

Altså er middeladrende menn særlig tilbøyelige til å bli rekruttert. Det er sikkert flere årsaker til dette. Kanskje er spionasje for noen en måte å leve ut førtiårskrisen på – siden det gir litt fart og spenning i en monoton hverdag? De sovjetiske etterretningstjenestene hadde en mer sofistikert forklaring.

Forklaringen finner vi de de såkalte Lubjanka-filene. Dette er en samling av dokumenter fra Sovjetunionens hemmelige politi,

NKVD, som ble oppbevart i Lubjanka-bygningen i Moskva, hovedkvarteret til den sovjetiske sikkerhetstjenesten. Disse filene inneholder informasjon om operasjoner, arrestasjoner, avhør og henrettelser som ble gjennomført under Stalinregimets styre, spesielt i perioden som er kjent som «den store terroren» på slutten av 1930-årene.

Lekkasjen gir oss et unikt innblikk i hvordan det sovjetiske etterretningsapparatet opererte, inkludert metodene som ble brukt for å rekruttere agenter. Blant filene finnes det en manual for intern trening av tjenestens offiserer som bærer tittelen «Noen aspekter ved opplæring av operatøren for psykologisk påvirkning av utlendinger under kultivering». Essensen er som følger: «Se etter taperne, spesielt dem som selv tror de er vinnere fordi de henger fast i viktige posisjoner.»14

I manualen kan vi lese at misnøye med familieliv og jobb henger sammen med alder. Unge mennesker, det vil si de som er under 35 år, er fulle av pågangsmot og ambisjoner. Fremtiden synes rosenrød. Stort sett opplever de hverken økonomiske eller helsemessige utfordringer. Hver dag bestreber de seg på å vise sin lojalitet til arbeidsgiveren, det være seg i offentlig eller i privat sektor. Dette er en gruppe som det følgelig er vanskelig å rekruttere spioner fra. Ansatte over 50 år kan man likeledes glemme å rekruttere. Disse vil ikke risikere sin posisjon helt på tampen av karrieren, men sitte rolig i båten og vente på pensjon. Langt lettere er det å rekruttere spioner blant dem som er i aldersspennet 36 til 45 år, og særlig blant dem som har litt lavere posisjoner. Ofte har disse mistet entusiasmen for jobben, og i tillegg har de utfordringer i privatlivet. Økonomiske problemer har også meldt seg. De må betale for barnas utdanning, huslån, bil og tusen andre ting. I denne gruppen er det mange som ser etter en vei ut av uføret – og som er åpne for nye tilbud, slås det fast i manualen.

Folk i denne alderskohorten er særlig sårbare for rekrutteringsfremstøt fra fremmede etterretningstjenester dersom

de i tillegg har visse personlighetstrekk. Dr. Ursula Wilder, som er klinisk psykolog i CIA, trekker særlig frem to typer: psykopaten og narsissisten. Psykopaten er et rovdyr og ekspert på å manipulere omgivelsene i jakten på å oppnå sine mål. Disse målene er ofte kortsiktige, for psykopaten mangler gjerne tanke på langsiktige konsekvenser, men er risikovillig og spenningssøkende. Vedkommende ignorerer lett normer og evner ikke å forstå den sosiale nødvendigheten av å følge etablerte spilleregler. Psykopaten føler dessuten i liten grad skyld, skam og anger og lyver lett. Noen er endog lystløgnere og opplever glede over å lyve, siden det gir dem en følelse av makt og kontroll over den de lyver for.

Den andre er narsissisten, som er preget av overdreven selvkjærlighet og selvsentrerthet. Dette fører ofte til en gjennomgripende grandiositet, som går hånd i hånd med en like gjennomgripende usikkerhet. Det siste er et karaktertrekk som narsissister selv har begrenset innsikt i. Narsissisten fantaserer gjerne om sine egne bemerkelsesverdige ferdigheter og talenter, men søker samtidig stadig bekreftelse fra andre, særlig fra personer som vedkommende oppfatter som viktige eller innflytelsesrike. Denne dype hungeren etter bekreftelse gjør narsissisten sårbar for manipulasjon. I likhet med psykopaten gir narsissisten ofte blaffen i lover og regler. Vedkommende bagatelliserer normer som oppleves som ubeleilige, og er i liten grad lydhør for føringer fra overordnede.15

«Se alltid etter han som er misfornøyd», er et munnhell blant dem som rekrutterer spioner. En person med narsissistiske trekk vil lett kunne føle seg forbigått i stillingsopprykk og i den ene lønnsforhandlingen etter den andre, og oppleve seg som omgitt av idioter og middelmådigheter. Etter hvert vil vedkommende utvikle frustrasjon og sinne mot dem han mener står bak uretten, og kanskje et brennende ønske om hevn ved å skade egen arbeidsgiver eller eget land. Alle større arbeidsplasser har en eller flere medarbeidere av denne typen. Som Furnham og

Taylor konkluderer med, er det vanskelig å se for seg at noen vil bli spion for en fremmed makt dersom vedkommende er helt fornøyd med sin arbeidsgiver, organisasjon eller styresett.16

I FSB-manualen oppsummeres dette poenget på følgende vis:

Mennesker som overvurderer sin egen verdi og krever spesialbehandling, har et sterkt behov for suksess og anerkjennelse. Når karrieren kollapser som følge av objektive omstendigheter, eller familielivet ikke gir tilfredsstillelse, er de spesielt nær fortvilelse og sinne og reagerer på urett med smerte. I denne situasjonen søker de hevn mot spesifikke personer eller systemet som helhet, som ikke ga dem muligheten til å tilfredsstille sine betydelige behov.17

Mens etterretningsverdenen er full av narsissister, vil de fleste tjenester for all del søke å styre klar av psykopater. En psykopat er et mareritt for en føringsoffiser. Vedkommende vil ofte være vanskelig å gjennomskue, og like vanskelig å styre.

For en etterretningstjeneste er det av avgjørende betydning å kunne styre sine agenter – ellers vil operasjonene lett bære galt av sted. Dersom en psykopat av en eller annen grunn føler seg forulempet, vil vedkommende snu seg mot omgivelsene og søke hevn.18 Her er i verste fall oppskriften på en dobbeltagent. For en tjeneste er det derfor viktig å evaluere mulige agenters personlighet grundig. Det kan man gjøre for eksempel ved å teste dem som søkes rekruttert som spioner, med personlighetstester som femfaktormodellen (Big Five personality traits).

Disse vurderingene gjøres av de ansatte i etterretningstjenestene som styrer agenter. Det er nå tid for å bli kjent med spionmesterne.