© Lizzie Page, 2021
International Rights Management: Susanna Lea Associates
© Norsk utgave: Kagge Forlag 2025
Originalens tittel: The Orphanage
Oversetter: Hilde Matre Larsen
Omslagsdesign: Trygve Skogrand
Papir: Holmen Book Cream 60 g 1,8
Boka er satt med Garamond Premier Pro 11/14
Sats: Punktum forlagstjenester
Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-3875-0
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Ernie
Som alltid får meg til å smile
«Å
se barn som individer med både felles og egne behov, snarere enn som en uklar masse.»
Barneloven, 1948
Suffolk fylkesråd 1. september 1948
Kjære miss Newton,
Med henvisning til intervjuet tidligere i dag vil vi ha gleden av å benytte Deres tjenester som husmor ved Shilling Grange barnehjem i Lavenham, med en begynnerlønn på 12 shilling og 6 pence i uken.
De vil arbeide hver ukedag, med unntak av de åtte timene mellom søndag kl. 10.00 og 18.00, så fremt personaldekningen er tilstrekkelig. I august har barna ferie i to uker – da har også
De Deres årlige ferie (lønnet).
Vennligst gå til anskaffelse av en enveisbillett fra London, som vil refunderes. Vi ønsker at De begynner i stillingen etter frokost torsdag 9. september 1948.
Vi håper De vil få en lang og tilfredsstillende tjeneste hos oss.
Vennlig hilsen
P.P. Sommersby
1September 1948
Suffolk
Clara Newton ringte på dørklokken. Etter om lag tjue sekunder ble døren åpnet på gløtt, og en nonne kom til syne bak den. Frem til nylig hadde Shilling Grange vært drevet av nonner, det visste Clara, men hun hadde ikke forventet å finne en sprell levende en på eiendommen. Hun hadde håpet at kvinnen fra intervjuet, hun med det vennlige blikket og det stive håret, skulle være her for å ønske henne velkommen.
Nonnen ville ikke slippe henne inn, hun lot slåen være for og myste ut. Ansiktet hennes var hvitt og pudret. Hun hadde ørsmå sorte øyne, som småstein i snø.
«I vanskeligheter, går jeg ut fra?»
«Unnskyld?»
«Opp med kåpen. La meg se. Tolv uker, vil jeg anslå, ikke mer enn det.»
Clara angret karsesmørbrødet hun hadde spist på toget, og mumlet: «Jeg er her for stillingen. Jeg er den nye husmoren.»
Slåen laget en raspelyd idet nonnen dro den tilbake.
Clara fulgte henne innover i huset, til de kom til et stort kjøkken.
«Jeg er miss Newton – Clara. Til Deres tjeneste.»
Ingenting.
«Hva skal jeg kalle Dem?»
«Søster Eunice klarer seg.»
«Ga ikke fylkesrådet beskjed om at jeg skulle komme?»
Søster Eunice fnøs. «Jeg ventet en eldre dame.»
Clara bestemte seg for å ta dette som en kompliment.
«Og … og … barna?»
«På skolen.»
Selvfølgelig var de på skolen.
«Når kommer de tilbake?»
«Like over tolv», sa søster Eunice. «Til lunsj.»
«Og så tilbake til skolen?»
«Hvor ellers?»
Klokken var bare halv ti på formiddagen. Clara hadde vært påpasselig med ikke å vekke noen da hun listet seg ut av huset til Judy halv sju, så hadde hun tatt 8.15-toget og ventet en halvtime på togbytte på en plattform i Chelmsford.
Klokken tolv føltes uendelig lenge til.
«Jeg forstår. Og … og … er det noen papirer jeg kan se på mens jeg venter? Litt bakgrunnsinformasjon er alltid nyttig.»
Dette var Claras måte å få grep om en situasjon på. Hadde hun ikke snudd Harris & Sons med systemene sine, kanskje? Fakturaer.
Utgifter. Diverse. Alt hadde sin plass. I ti år hadde hun vært selskapets «reddende engel», og så, helt plutselig, trengte de henne ikke lenger. Avskjediget. En liten kompensasjon, jo da, men i alt vesentlig avskjediget. Hun håpet etterfølgeren hennes, den glamorøse miss Barber, led der i Claras svingstol, ved Claras høyt elskede skrivemaskin, men hun tvilte på det. Dessverre hadde Clara gjort systemene sine idiotsikre selv for den idioten.
Søster Eunice stirret ut i det fjerne.
«Jeg gjentar: papirene? Om innkvarteringen eller barna?»
«Det har aldri vært behov for det.» Søster Eunice snakket ut i luften. «Vi kjenner barna.»
«Vel, noen papirer må det da finnes … bare så jeg kommer i gang.»
«Begynn med klesvasken.»
Det var fire laken i kurven, diverse mindre gjenstander, som håndklær, og et kosedyr. Det var en varm, insektmettet slags dag, det virket som om sommeren var uvillig til å slippe taket, og Clara ble varm ved vaskebrettet. Da klesvasken var utført på tilfredsstillende vis, slepte Clara den ut. Hagen var et nydelig grønt rom, omkranset av trær langs gjerdene og med et hageskur som så ut som et eventyrhus i enden. Dette var noe helt annet enn ruin-ogknust-glass-lekeplassene i London. Clara hengte opp lakenene og beundret dem der de blafret pent i brisen som uskrevne rapporter.
Hun hadde svart på utlysningen «Gjør det kvinner gjør best – vis omsorg» i The Evening Standard fordi den var den eneste hun kunne søke på.
Hun var ikke mekaniker med forbilledlige kjøreferdigheter eller forhenværende kokk for en eksklusiv Mayfair-restaurant. Hun var ikke på utkikk etter en ny og spennende salgsjobb.
Men hun var kvinne, mellom 20 og 40 (26), ansvarlig og fornuftig (ganske), og hun var på utkikk etter en stimulerende jobb, der innkvartering på et tiltalende sted fulgte med, og ingen erfaring var påkrevd.
Hun hadde ikke ventet å bli innkalt til intervju – og da hun ble det, besluttet hun at det kunne tjene som oppvarming eller tørrtrening til en ordentlig jobb. Hun lånte Judys beste sko og drakten venninnen brukte når hun møtte foreldre på skolen, og siden hun ikke trodde hun hadde en sjanse, hadde hun ikke virket nervøs. Hun hadde pratet muntert i vei til panelet av to menn og damen med de vennlige øynene og det stive håret, som om hun ikke hadde noe å tape. Hun var faktisk selv blitt overrasket over det som kom ut av munnen på henne. Det var ikke det at hun diktet opp noe, men det kunne være at hun hadde overdrevet ferdighetene og interessene sine ørlite. Nei, ikke overdrevet, det var som å plassere noe
under et forstørrelsesglass. Det ble stort og komplekst når det i virkeligheten var … ubetydelig. Slik ble det å ha gått på kostskole, under forstørrelsesglasset til «et godt grunnlag for å arbeide på et barnehjem», hennes rolle på den forrige arbeidsplassen, Harris & Sons, var «avgjørende for at den daglige driften gikk glatt», og «å beskytte barn mot dårlig innflytelse ville alltid være hennes førsteprioritet», og så videre, og så videre.
Selv om det var Suffolk fylkesråd som hadde intervjuet henne, hadde ikke Clara tenkt noe videre over hvor dette tiltalende arbeidsstedet kunne være. Intervjuet ble tross alt holdt i et svakt opplyst kontor over en grønnsakhandel i Islington … men deretter å få tildelt et hjem i Lavenham av alle steder – det var det som fikk henne til å takke ja.
Skjelvende hadde hun lest tilbudet om og om igjen, og så fått Judy til å lese det også. Vanligvis var ikke Clara overtroisk – hun satte hardnakket sin stolthet i å ta med seg åpne paraplyer inn i hus eller gå tett inntil – om ikke helt under – stiger, men dette kunne bare ikke være tilfeldig.
Lavenham? Dette var skjebnen.
Søster Eunice var ingen steder å finne. Noen poteter sto og dampet i en kasserolle, og en skinkebit var satt frem: Lunsjen var tydeligvis tatt hånd om. Vasken var hengt til tørk, huset var ryddig, barna var på skolen.
På rommet sitt pakket Clara ut av kofferten. Hun nølte med å sette frem de innrammede fotografiene før hun tenkte: Hvorfor ikke? – det var her hun bodde nå. Hvis hun oppførte seg som hjemme her, ville forhåpentlig resten av henne også snart følge etter.
Det første fotografiet var et bleknet bilde av Michael som spedbarn, i en vogn med store hjul. Han hadde en ullue knyttet under haken og holdt stolt frem ranglen sin til noen utenfor bildet – fotografen, kanskje. Dette var ett moren hans hadde sendt etter at Michael hadde skrevet til henne i de deilige, sorgløse månedene da de skulle gifte seg.
Så var det et fotografi av henne og Michael sammen på et dansested i Clapham. Var det The Roxy? (De hadde vært på så mange.) Det var den kvelden Michael hadde fridd, og hun hadde fremdeles vært andpusten etter å ha danset lindy hop og sagt ja på sekundet – hun hadde vært redd for at han skulle ombestemme seg. Det hadde ikke vært noen nøling – ikke bare skulle de gifte seg, hun skulle bli med ham tilbake til Amerika. Fremtiden deres sammen strakte seg ut som et stort eventyr. Så lykkelig hun så ut i sort og hvitt, blusen skinte, leppestiften glødet. Som om hun var en annen.
Det tredje var yndlingsfotografiet hennes: Michael i uniform, lent mot et fly. Flyet var så stort at det fikk ham til å se liten ut, selv om han slett ikke var liten, han var en bredskuldret kar, i brun skinnjakke, på RAF Cockfield – eller RAF Lavenham, som det også ble kalt. Av og til var det uutholdelig å se på det bildet, syntes Clara, men hun måtte holde det ut, det måtte hun. I dag betraktet hun det med kjærlig blikk. Michael ville vært stolt av henne, det var hun sikker på.
Clara fant frem papirene sine, og penn og blekk, fra håndvesken, og organiserte skrivebordet slik hun likte å ha det. Nok drømmerier. Hun var her på barnehjemmet Shilling Grange for å arbeide. Clara var ingen unnasluntrer, det var én ting ved henne som var uforanderlig, forstørrelsesglass eller ei. Hun begynte på den første rapporten:
INNKVARTERING I SHILLING GRANGE, LAVENHAM HIGH ROAD 3, FRA 9. SEPTEMBER
1948
av miss Clara Newton, ny husmor Innledende betraktninger
Shilling Grange er et pittoresk middelalderhus med bjelker og skorsteinspiper. Det er gammelt, og det føles gammelt også – man undres: Hvis disse veggene kunne snakke, hva ville de si?
Det er et digert skilt utenfor, som en reklametavle, umulig å unngå. Shilling Grange har vært et barnehjem siden rundt 1900, drevet av nonner, hvorav de fleste dro i år. Søster Eunice virker som en kvinne som vet hva hun gjør og har streng kontroll. Jeg forsøker å lære mest mulig av henne.
Kjøkkenet er av god størrelse, utstyrt med komfyr og isskap. Jeg tror vi har nesten alt vi trenger her (undersøk?).
Spiskammeret virker adekvat utstyrt. Det er mye mel og ikke mye hermetikk. Jeg går ut fra at søster Eunice baker.
Jeg har et passe stort rom i annen etasje. Enkelt, men jeg trenger ikke mer. Ved siden av er det et badeværelse, som jeg antar at jeg deler med søster Eunice. Det er rent.
Jeg går ut fra at dagligstuen i underetasjen ikke brukes stort, siden stolene er dekket med plast. Men det er ikke støvete der. Hvem det enn er som vasker, gjør vedkommende en utmerket jobb. Glad for å se at det også er en radio der!
Det er én sovesal i annen etasje og én i første. Begge har fire senger hver, men jeg tviler på at det er åtte barn her nå (undersøk?). Barnas badeværelse ligger i kjelleren, og det er mørkt, fuktig og lukter som man kan forvente. Det er store dammer rundt guttenes toalett (mulig lekkasje?), men jentenes ser fint ut.
Det er fire vaskeservanter og fire avlukker. Ikke et dårlig antall. Alle barnas eiendeler er nummerert. Jeg vet ikke hvorfor de ikke er merket med navn. Med eiendeler mener jeg kopper, tannbørster, vaskekluter, håndklær og kammer. Alt synes å ha sett bedre dager … Det er ett speil, sprukkent. Snakke med søster Eunice om å skifte det ut?
Det er også en utedo med avispapir utover hele gulvet. Det virker som om det bare er edderkoppene som bruker det.
Jeg lurer på om det er mulig å rokere på noen av rommene slik at eldre barn kan få litt privatliv, og slik at det kan være et lekeområde? Skuret i hagen vil kanskje egne seg til lek.
Faktisk slår det meg nå at jeg ikke har sett noen bilder, leker eller spill noe sted. Jeg liker ikke å si det, men inntrykket er ganske så nitrist. Snakk med søster Eunice og/eller tildelt kontakt i fylkesrådet snarest. *
Litt over tre timer etter Claras ankomst strømmet alskens små mennesker inn i kjøkkenet på Shilling Grange. De var kledd i kjole eller kortbukse. Knestrømper eller ankelsokker. Og skoene – skopussen kunne ikke skjule hullene. De var iført matchende sorte kapper som fikk dem til å ligne flaggermus. Noen av dem stirret på henne. Noen ignorerte henne.
Clara innså plutselig at det var lenge siden hun hadde vært i nærheten av barn. Den eneste gangen hun hadde tilbrakt noen videre tid med dem, var faktisk da hun selv var et barn. Judy var så flink med de små. Clara hadde alltid trivdes bedre med tabeller og diagrammer.
Det minste barnet sjokket bort og la hånden sin i Claras. Clara stivnet til.
«Vet du hvor mamma er?»
«Jeg er lei for det, men det gjør jeg ikke.»
Jenta trakk til seg hånden.
Søster Eunice hadde forsvunnet igjen. Hun hadde et talent for å være i et annet rom enn Clara til enhver tid. Clara hadde håpet å se henne i samspill med barna. De ble nødt til å sette seg ned sammen og ha en informasjonsutveksling i løpet av de neste dagene.
«Hvem er du?» spurte en av guttene.
«Jeg er den nye husmoren deres.» Clara prøvde å snakke småbarnsk. Hun hadde ikke forsøkt seg på dette obskure språket før. «Vet dere hva det er?» spurte hun langsomt, som om han var utlending. De hadde av og til slike hos Harris & Sons.
Barna ristet på hodet.
«Hvorfor snakker du sånn?» sa gutten og apet etter henne.
Clara satte opp tempoet. «En husmor er en dame som er plassert her av fylkesrådet for å se til at hvert eneste barn – som dere – får best mulig omsorg.»
«Skal du finne mamma?» maste det minste barnet.
Clara visste at hun ikke burde gi løfter hun kanskje ikke ville klare å holde, men det glapp ut: «Jeg kan prøve.»
Jenta hoppet opp og ned.
«Finn mamma! Finn mamma!»
En dårlig start. Clara så på de andre: noen store, noen magre, noen med hår som falt ned i ansiktet. Noen med bustete hår, noen med blankt hår, to gutter som så prikk like ut.
«Er du nonne?» spurte en gutt med barbert hode og rosa ører som var så utstående at Clara fryktet for tallerkenene som balanserte på hyllen han sto ved siden av.
«Ikke helt.»
Ikke helt?
«Hva skal vi kalle deg, da?»
«Dere kan kalle meg …» Clara hadde planlagt å si «tante Clara», men nå syntes hun det ble for uformelt. «Miss Newton.»
«Jeg heter Alex.» Gutten strakte ut en møkkete lanke. Clara ville ikke tenke på hvor den hadde vært, men hun kunne ikke la være å ta den. «Det der er Rita», sa han og pekte på jenta, som fortsatt hoppet opp og ned.
«Mamma, mamma!»
«Og dette er Peter.» Han pekte på gutten ved siden av seg.
«Hyggelig å hilse på deg», sa Peter med et sjenert smil. Peter var mye høyere enn Clara, i den alderen som lå mellom voksenverdenen og barnets. Han hadde så mange fregner at hun knapt kunne skimte huden under dem.
Peter, gjentok hun for seg selv. Hun måtte forsøke å huske dem så raskt hun kunne. Alex med ørene, Peter med fregnene, Rita med mammaen.
Et nytt barn brøytet seg frem.
«Og jeg heter Terry!»
«God dag, unge mann.»
En av de identiske guttene lo.
«Det der er ikke en ung mann, det er en jente.»
«Jaså. Teresa, altså?»
«Terry.» Underleppen til Terry stakk ut, og hun la en knyttneve mot haken.
«Jeg lurte bare på hva kallenavnet var avledet fra.»
«Avlet?»
«Eh, avledet, det betyr … hvor det kommer fra.»
«Jeg er fra London.»
«Ja vel. Utmerket.»
De identiske guttene spratt frem som om det var inspeksjon. De gjorde honnør med tærne på linje. Hvitt hår, røde kinn.
«Vi er tvillinger.»
«Det hadde jeg en mistanke om.»
«Jeg heter Billy.»
«Jeg heter Barry.»
«Hva er de egentlige navnene deres?» spurte Clara mer selvsikkert. Hun stanset da hun så uttrykket deres. «Greeeit. Da sier vi Billy og Barry.»
Barna gikk for å vaske seg. Clara slapp ut et lettelsens sukk, men akkurat idet hun var alene igjen, gikk bakdøren opp, og en mann med et lite barn på skuldrene kom inn på kjøkkenet. Han sang om å ta sin åre fatt, mens barnets føtter dunket rytmen mot brystet hans. Han hadde veldig mørkt hår, ravnsvart – og et kraftig kjeveparti. Ikke helt på tegneseriehelt-nivå, men noen centimeter til, så kanskje. Han sang verken godt eller dårlig, men med stor entusiasme.
«Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende!» sang han, mens barnet gjorde robevegelser med armene.
Han skvatt til da han fikk øye på Clara. «Jeg visste ikke at det var besøkende her. Tilgi min … inntreden.»
«Jeg er den nye husmoren.» Clara var brakt ut av likevekt. «Jeg … jeg … må si jeg hadde glede av sangen.»
Hun tørket hendene på skjørtet. Hun burde ikke bli nervøs av en kjekk manns tilstedeværelse – særlig i sin modne alder – men det var hun. Judys øyenbryn ville ha skutt rett opp i hårfestet av denne her.
«Og hva heter du, lille venn?»
«Ivor Delaney», sa mannen uten å fortrekke en mine.
Clara rødmet. «Jeg mente den lille jenta. Hva kaller de deg, vesla?»
Jenta sperret opp øynene, så begravde hun ansiktet i mannens skulder. Han svingte beina hennes ned på gulvet med et «Hoppla! Dette er Peg.».
«Hei hei, Peg!» sa Clara med den muntreste stemmen hun kunne mønstre. Pegs snorrette hår svingte inn i snørret hennes. Hvordan kunne det ha seg at små barn aldri hadde lommetørklær?
Clara skulle se til å prioritere dette.
Ivor rakte frem hånden. «Jeg bor rett over gaten – og det var der jeg fant Peg. Bare kall meg Ivor, du.»
«Clara. Clara Newton.»
Da de håndhilste, ble blikket til Clara dratt mot den andre armen, som endte i en buet stump like over der albuen skulle vært.
Den fikk henne til å grøsse. Ikke at den var stygg – bare uventet.
Da han la merke til at hun så på den, svingte han den litt bak seg og bet seg i leppen. Hun ville forklare at hun ikke syntes den var frastøtende, bare pussig, men hvordan formulerte man noe slikt?
«Jeg lurte på hvor hun var», løy Clara. «Hvordan står det til, frøken Peg?»
«Peg snakker ikke», sa Ivor stille.
«Det er jeg sikker på at hun gjør.»
«Hun gjør ikke det.»
«Men hvorfor ikke?»
Ivor ristet vantro på hodet og mumlet noe – muligens et kraftuttrykk – med lav stemme.
«For en nydelig …», Clara lette etter noe pent å si til Peg, «bluse. Er blå yndlingsfargen din?»
Jenta tok tak i beinet til Ivor og gjemte seg bak det. Hun var enda mindre enn vesle Rita.
«Min er rød», bablet Clara videre. «Til klær, altså; til andre ting, sånn som øyne, synes jeg brunt er penest, og jeg liker jo at himmelen er blå, og gress er best når det er grønt …» Hun lo nervøst. «Hva med deg, Peg?»
Jenta ristet iherdig på hodet.
«Hvilken del av snakker ikke var det du ikke forsto?» Ivor hørtes sint ut. Den lille jenta løp ut av kjøkkenet. I samme øyeblikk kom en eldre jente, hun måtte være rundt tretten, inn bakdøren.
«Hallooo og velkommen!»
Velkommen? Hvem var hun til å ønske noen velkommen?
«Så du er den nye nonnen?»
Clara ga jenta sitt bredeste smil, for her var en alliert. Hun var nesten en voksen!
«Jeg er ikke nonne, jeg er miss Newton.» Denne jenta hadde kaskader av lysbrunt hår, og under det mutte uttrykket kunne man se at hun var oppvakt. «Siden du er eldre, kan du kalle meg Clara.»
«Du har noe mellom tennene, miss Newton.»
«Maureen», sa Ivor med lav stemme. «Vær så snill å prøve å få miss Newton til å føle seg velkommen.»
«Velkommen», hermet Maureen.
Ivor gikk mot døren. «Lykke til.»
«Takk for at du kom med Peg.» Clara ville legge til: «Og for at du rettet på Maureen», men det ville hun ikke si foran henne.
«Bare hyggelig.» Ivor stoppet opp med hånden på klinken.
«Bare så du vet det, er jeg ikke enig i endringene.»
«Endringene?»
«Endringene som foregår her. Etter barneloven. Ting fungerte fint før. Nå», han lot blikket gli over kjøkkenet, «har alle nonnene reist sin vei.»
«Ikke søster Eunice.»
«Og det er bare … barna blir splittet, flyttet rundt uten grunn og …» Han stoppet opp, så ned i gulvet. «Fylkesrådet får inn masser av uerfarne kontorrotter.»
Uerfarne kontorrotter? Clara rødmet. Han mente henne.
«Uten noen anelse om hva de begir seg ut på. Og med mengder av upassende ideer», la han til, for å hamre inn poenget. Var det én type Clara mislikte, så var det en som hamret inn et poeng.
«Ja vel, takk for ditt synspunkt.»
«Når jeg ser en urett, sier jeg fra.»
«En interessant kvalitet.»
Clara så til sin skrekk at han hadde brune øyne. Han kunne ha trodd det var hans øyne hun snakket om tidligere. Burde hun nevne at hun var like glad i blå øyne?
«Særlig når det er barn involvert.»
«Ja vel.»
«Beklager om det ikke var det du ønsket å høre. Farvel.»
Clara tenkte at hun allerede kunne skrive en hel journal om Ivor, med tittelen «gretten nabo». Maureen smilte selvtilfreds da de andre barna skramlet inn igjen og satte seg på benken. Det var ingen kjekling om hvem som satt hvor, men det ble snart åpenbart at det ikke var noen plass der for Clara. Det var knapt nok plass til barna. Søster Eunice dampet inn som et stort skip, plasserte seg for enden av bordet og så seg misbilligende rundt. Maureen satte potetene på bordet. Billy eller Barry kom med skinken. Barna stirret på bestikket. En hel evighet rant forbi før Clara fikk seg til å si: «Å, jeg har visst ikke noe sted å sitte.»
Ingen rørte på seg før den fregnete gutten – var det Peter? –dro stolen tilbake. «Jeg skal finne noe», hvisket han, som om han hadde gjort noe galt.
Søster Eunice hadde ikke engang sett opp.
Peter vaklet tilbake med en fotskammel og slapp den ned ved den ledige enden av bordet. Dessverre var den svært lav, og da Clara
satte seg på den, kunne hun knapt se over bordkanten. Hun var et helt hode lavere enn alle de andre. Hun håpet at noen skulle tilby seg å bytte, men det var det ingen som gjorde. Noen av barna – tvillingene, for eksempel – fniste faktisk, og selv Peg-som-ikke-snakket gliste. Så ydmykende som dette var, kunne de like gjerne ha plassert Clara i hjørnet med en dumrianhatt.
Søster Eunice ba fadervår. Clara formet ordene med munnen mens hun holdt ett øye åpent slik hun pleide å gjøre som barn. Åtte barn! Åtte enkeltstående barn. Åtte mennesker, hvert av dem med sine egne ønsker og behov. Da hun hadde forestilt seg åtte, hadde det ikke virket som så mange som dem som satt foran henne nå. Men hun ville vel få dreisen på det etter hvert. Søster Eunice ville veilede henne, og Clara satte sin stolthet i å lære fort. Da Harris & Sons fikk instruks om å legge om virksomheten fra å produsere husholdningsartikler til krigsmateriell, hadde Clara gått i spissen for endringene. Hun hadde tilpasset seg da, og hun kunne tilpasse seg nå.
«Vel, jeg er så glad for å være her!» sa Clara da de hadde gjort seg ferdig med bordbønnen. «Så herlig å få møte dere …»
«Vi spiser i stillhet!» Søster Eunice løftet gaffelen nærmere himmelen før hun førte den inn i munnen.
«Hva? Hele måltidet?»
Søster Eunice nikket.
«Jeg hadde ikke trodd …»
Søster Eunice tygget og svelget langsomt.
«Ja vel.»
Før de skulle tilbake til skolen, iførte barna seg de identiske flaggermuskappene over klærne igjen.
«Hvorfor går dere med de der?»
De ignorerte henne.
«Jeg stilte et spørsmål», snerret Clara, og endelig skvatt de i giv akt. De minste så forsiktig på hverandre. Terry skalv, og ørene til Alex ble røde. «Hvorfor vi går med disse?» Den eldste
jenta – Maureen – plukket foraktelig på sin. «Så alle skal vite at vi er fra Shilling Grange. Uten dem ser vi ut som vanlige barn, og det skal vi ikke ha noe av, eller hva?»
Hva skal jeg gjøre nå? Søster Eunice hadde nok en gang forsvunnet. Dette var Claras ledige tid frem til barna kom tilbake klokken fire. Hun bestemte seg for at hun like gjerne kunne gå ut og få oversikt.
Hun hadde vært for oppslukt av kartet til å få med seg stort av landsbyen tidligere, men nå så hun at Lavenham High Road var en vakker rekke med butikker og privatboliger. Hvitkalkede fasader og hengende blomsterkurver, brosteinsfortau, til og med et og annet halmtak. Det var som å bli hensatt til gamle dager, og det var like vakkert som Michael hadde sagt. Hun hadde trodd han overdrev – han elsket alt som var engelsk, og var helt ukritisk. Men nå ble hun sentimental mens hun betraktet alle butikkene Michael måtte ha sett, og puben The White Horse, der han kanskje hadde gått for å ta et glass om kveldene (hun var ikke sikker på om han hadde nevnt den. Hun hatet at hun ikke kunne huske det).
Men hun husket andre ting. «Lavenham er som et filmsett», hadde han sagt. Ja, det var det, det var en avveksling fra London, det var helt sikkert, og det var nøyaktig hva hun behøvde. Nå som hun var på landsbygda, ville Clara ha skog, rever, ekorn, bregner og sånne koselige svingporter i beitegjerdene. Nei, ikke beitegjerder, det var hun ikke klar for ennå. Og ikke kuer heller. I avisen hadde hun lest om en og annen dødelig hendelse med trampende kuer; ærlig talt, man skulle tro de var like farlige som nazistene.
Mens hun vandret rundt i landsbyen og fikk oversikt, kom en moteriktig kledd dame farende mot henne, i et overraskende høyt tempo gitt den ujevne brosteinen og de høye hælene.
«Hallo. Du ser bortkommen ut.»
Ingen ville henvendt seg til noen på den måten i London, en by full av fremmede som knuget sine egne saker tett til brystet, men Clara ble glad.
«Det er jeg – men på en god måte. Jeg føler meg frem.»
«Blir du lenge?»
«Håper det.»
«Herlig.» Hun grep hendene til Clara. «Denne småbyen har godt av litt friskt blod. Du vil automatisk halvere gjennomsnittsalderen for oss innbyggere.»
Hun lo av sin egen kommentar og slo følge med Clara som om de kjente hverandre godt. Hun så ut til å være omtrent på Claras alder. Innsvinget jakke, blyantskjørt, alt i en pen himmelblå farge. Giftering på fingeren, naturligvis – de fleste kvinner på deres alder var gift – men hun kunne selvsagt være krigsenke. Håret var bleket hvitblondt, i Hollywood-stil. Clara elsket kjendismote – hadde hun hatt mot til det, ville hun gjort det samme selv. Hun hadde ikke eksperimentert med sin egen stil på årevis. På den annen side måtte det kreve fryktelig mye vedlikehold å farge det, og dessverre hadde ikke Clara utholdenhet til sånt. Oppriktig talt syntes hun at selv det å pudre nesen var kjedsommelig nå om dagen.
Det var virkelig flaks å møte en som kunne bli en venn så raskt.
«For en vakker landsby dette er.»
«Og vi har et utrolig samhold her, skal jeg si deg. Jeg er Dotty, Mrs. Garrard – uff, jeg elsker å si det. Jeg har bare vært gift i seks måneder. Mannen min – elsker å si det også – Larry, står der borte.»
Hun pekte på en mann i filthatt som stirret på oppslagene i vinduet til postkontoret. «LARRY. Kom og hils på …»
«Miss Newton. Clara.»
«Miss?»
Clara trengte ikke å vente lenge på «blikket». Mrs. Garrard sugde inn leppene i sympati, og det fikk leppestiften til å farge av på tennene. «Nei, nei. Jeg elsker et prosjekt, og jeg vet at vi kommer til å bli bestevenninner. Hvor bor du? Lavender Arms er himmelsk. Jeg hører at frokosten deres er av en annen verden. Larry har lovet meg en natt der på bryllupsdagen vår. Tre», la hun til. «Eller bly, jeg glemmer det alltid.»
«Jeg bor på Shilling Grange.»
Mrs. Garrard bråstoppet.
«Shilling Grange? Men det er ikke et hotell.»
«Nei, det er ikke det.»
Hun fortsatte med dempet stemme: «Barnehjemmet Shilling Grange?»
«Det stemmer.»
Væremåten til Mrs. Garrard var helt forandret. Med hendene på hoftene spurte hun: «Hvorfor i all verden bor du der?»
«Jeg er den nye husmoren der.»
Clara likte ordet «husmor». Det antydet at hovedoppgaven hennes var å ta seg av en bygning. Det kunne hun gjøre med øynene lukket. På Harris & Sons pleide de å si at effektivitet var mellomnavnet hennes.
«Å? Er det sånn det er?»
«Ja?»
«Det stedet hører ikke hjemme her. Det burde flytte ut av hovedgaten. Dette er en respektabel landsby. Vi er Jane Taylors fødeby.»
«Hvem?»
Mrs. Garrard ristet oppgitt på hodet. «Poeten. Og Constable. Og du må kjenne til sir Munnings, maleren? Og hestene hans?»
«Sir Munnings og hestemaleriene hans?» Clara forestilte seg smilende en mann og hesten hans som sto side ved side og malte på hvert sitt lerret.
Ektemannen hadde sluttet seg til sin kone. Under armen holdt han en liten brun hund som matchet den pistrete barten hans. Han så ut som en munter sjel. Judy ville ha sagt at han virket «fornøyd med seg selv».
Mrs. Garrard dyttet til albuen hans.
«Dette … hun har kommet for å arbeide her. På barnehjemmet, av alle steder.»
«Å ja, vi vil bli kvitt dem!» kvitret han. Han hadde en så uventet lys stemme at Clara nesten måtte fnise, trass forvirringen. «Ingenting personlig. Bare standarder. Og eiendomsverdi.»
«Og resten», sa hans kone og rynket på nesen.
«Vi mener de ville ha det bedre i Ipswich», pep han. Hunden la en beskyttende labb over sin herres arm. Det er ikke han som trenger beskyttelse, tenkte Clara.
«Eller Clacton? Et barnehjem ville ha gode kår i Clacton.»
Paret spaserte videre.
«Det er papir!» ropte Clara. «Det er avgjort papir. Ettårsfeiringen av bryllupsdagen. Ikke tre.»
Mrs. Garrards ord gjenlød fortsatt i ørene på Clara da hun var tilbake. Og der sto søster Eunice, inntullet i en kåpe og med en vadsekk i hånden.
«Da sier jeg farvel», sa hun i en vennligere tone enn Clara ville ha trodd hun var i stand til.
«Hva?»
«Jeg reiser. For godt.»
«Allerede? Det kan ikke være … Hva? Hvem skal … hvem skal fortelle meg hva jeg skal gjøre?»
Søster Eunice klarte ikke å holde gleden tilbake. «Du finner nok ut av det, kjære deg.»
«Vil du ikke …» Clara grep etter et halmstrå. «Vil du ikke ta farvel med barna?»
«Vil ikke gjøre et stort nummer av det.»
«Og … og …» Det var så mange ting Clara ville si at hun ikke visste hvor hun skulle begynne. «Har du noen siste råd?»
«Pisk dem.» Ansiktet til søster Eunice var tett på Claras. «Hardt. Når de væter sengen. Farvel.»
Det fantes et telefonnummer til fylkesrådet blant papirene i kjøkkenskapet, men det sto at det bare skulle brukes i nødsfall. Var dette et nødsfall? Vanskelig å si. Clara hadde heller ikke funnet noen telefon i huset ennå. Hun hadde ingen telefon, ingen plan, ingen strategi, ingen timeplan, ingen informasjon, ingenting.
Det føltes definitivt nødsfall-aktig.
En god kopp te, avgjorde Clara. Det var det hun og Judy hadde tydd til under blitsen, og det hadde alltid hjulpet. Og det var i det minste ingen bomber her. Det var i det minste ingen barn på brannrekke iført gassmaske, det var i det minste ingen kroppsdeler som var omsluttet av murbrokker.
Pust dypt. Hun skulle klare dette.
Så snart barna kom tilbake fra skolen, skrubbet fregnete Peter – som hadde hentet fotskammelen til Clara – ovnen, med hele hodet der inne, mens Alex dekket på til frokost. Tvillingene skrelte grønnsaker til paien de skulle spise neste dag. Jentene feide og bonte gulvene. Det luktet voks overalt.
Alle barna vasket ankelsokkene og lot dem henge til tørk på baderomsrørene. Så pusset de haugen med sko. Clara hadde lurt på om de skulle sette seg ned sammen og lytte til Barnetimen på radioen, men de hadde det åpenbart for travelt.
Klokken seks informerte Alex henne om at de eldre fikk kjeks med ost og kjøttpålegg til ettermiddagsteen. De yngre spiste kjeksene uten noe på, men alle kunne ordne til seg selv, Clara trengte ikke å tenke på det.
De spiste taust og effektivt og ryddet av tallerkenene, og så satt alle og leste (eller lot som de leste) i hver sin bibel.
Clara hadde først trodd at halv åtte ville være for tidlig som leggetid – barna har da vel behov for fritid? – men innen den store viseren rørte ved halv, var hun desperat etter å komme bort fra dem. De sa kanskje ikke stort, men den konstante tilstedeværelsen deres var trykkende.
«God natt, alle sammen», sa hun da de marsjerte inn på rommene som opptrekkbare soldater.
Kjøkkenet var rent og klart for neste dag. Morgendagens pai måtte i ovnen; det var det eneste hun trengte å gjøre.
Til at det var den første dagen her, og trass i sjokksortien til søster Eunice, hadde det ikke vært så ille. Hjemmet var åpenbart et velsmurt
maskineri. Beboerne var ute mesteparten av dagen, de vasket, ryddet, og nå sov de. De var litt som dyr i en dyrehage: Det var ikke så altfor trist, de var bare så vant til fangenskap at de kom seg gjennom det uten å klage. Hennes første dag ved Harris & Sons hadde heller ikke vært noen dans på roser, minnet Clara seg selv om. Noen hadde skrapt «ton»-delen av navneskiltet hennes slik at hun en kort stund artig nok var kjent som «Clara New». Det var ikke før Judy hadde kommet omtrent tre år senere, at Clara virkelig begynte å like å jobbe der. Judy var den nye arbeidslederen, med ansvar for alle de nye jentene på fabrikkgulvet da krigen brøt ut. Hun var fem år eldre enn Clara og virket lysår mer voksen, men på et eller annet vis fant de hverandre. De pleide å ligge side om side i bomberommene under luftangrepene og hviske sammen om hva de skulle gjøre når krigen var over. Judy ville arbeide på en skole – det gikk i oppfyllelse – og Clara ville fortsette med kontorarbeidet, men i Amerika, med sin Michael.
Et rop fra overetasjen. Clara nølte, bare et øyeblikk, så løp hun opp med hjertet i halsen. Hennes første utfordring.
Rita sto midt i rommet med hendene foran ansiktet, omkranset av Maureen, Peg og Terry. Hadde det ikke vært for de vantro uttrykkene deres, ville Clara kanskje ha trodd det var en lek.
«Hva har skjedd?»
«Dette!» Rita holdt opp en knøttliten grå ullmus, som et trofé. «Du vasket Molly Mus!»
Maureen stirret på Clara som om hun hadde bevitnet et blodig drap.
«Jeg visste ikke at det ikke var meningen at jeg skulle gjøre det», begynte Clara. «Den lå i skittentøyskurven, hvordan skulle jeg …»
«Mamma!» ropte det gråtende barnet. «Luktet mamma. MAMMA!»
«Jeg er lei for det.»
Som svar steg Ritas gråt og ble til jammerskrik, desperate, hjerteskjærende jammerskrik.
Clara var på gråten selv. Hadde søster Eunice bevisst latt henne gjøre det, eller hadde hun bare vært dum?
«Det var ikke med vilje, Rita, det lover jeg.»
Men Rita nektet å se på henne. Hun sto vendt mot veggen og gråt så høyt at alle de fire guttene dundret opp trappene. Billy – eller var det Barry? – holdt rundt Rita og strøk henne over håret.
«Hva har hun gjort mot deg?»
«Ingenting!» protesterte Clara. «Jeg visste ikke …»
Alle barna så på Clara som om det neste hun ville gjøre, var å gå løs på deres dyrebare eiendeler. Terry holdt om seg selv, og Peg dekket for ørene med en pute. Rita fortsatte å gråte.
«Luktet mamma.»
«Vær så snill, Rita», bønnfalt Clara, «hysj.»
«Jeg skal passe på henne.» Maureen sendte Clara et foraktfullt blikk. «Hun liker meg.»
Da Clara forlot rommet, tråkket hun på tærne til Terry og fikk henne til å gråte også. Så gled hun på det blankskurte gulvet på badet, og selv om hun bare sa til Peg at hun måtte være forsiktig så hun ikke gjorde det samme, brøt også hun ut i gråt. Så nå var det tre som hylte mens Maureens foraktfulle blikk formerte seg.
Barry – eller var det Billy? – ba henne om en shilling, og da hun sa nei, ba han om to. Så sa han at det var en spøk.
«Hvordan kan det være en spøk?» spurte Clara. Hun hadde hørt uttrykket «ikke vite sin arme råd» mange ganger tidligere og aldri helt forstått det – det gjorde hun nå. «For at noe skal være en spøk, må det være morsomt.»
«Faktisk kan en spøk være morsom for én person og ikke for en annen», påpekte Alex med ørene. Clara tvang seg til ikke å fortrekke en mine.
«Har du vondt, miss Newton?» fortsatte Alex. «Det ser sånn ut.»
Den andre tvillingen kom ut av guttenes sovesal. «Dårlige nyheter», sa han. «Jeg har besøk igjen.»
Clara ventet på nok et skuffende sluttpoeng. Han holdt frem et grått lommetørkle. Clara rygget, men han sa: «Se, se!»
Ørsmå sorte prikker. Ørsmå sorte prikker som beveget seg. Det var motbydelig.
Clara skvatt vekk fra ham.
«Hva i all verden er det der?»
«Lus.»
«Nei!»
«Har du ikke sett sånne før?» spurte Alex muntert.
Det barberte hodet hans var mer forståelig nå.
«Nei, jo, nei. Å, herregud.»
Da Clara omsider kom seg tilbake til kjøkkenet, var det fylt med røyk. Hun hadde klart å brenne paien. I mer normale tider ville den kanskje vært uspiselig, men dette var usedvanlige tider. Kullskorpe til middag i morgen – eller ingenting.
Klokken måtte ha blitt kvart over åtte før Clara gikk inn på sitt eget rom – etter å ha oppdaget at radioen ikke virket. Etter bare noen minutter banket det på døren. Hun gikk ut fra at det var Alex, som forklarte alt og fikk henne til å føle seg som en toåring. Hun hadde sikkert gjort noe galt igjen.
Men det var den tåredryppende Rita, som fortsatt holdt Molly Mus.
«Jeg får ikke sove.»
«Bare legg deg ned og forsøk.»
Rita så nedslått ut.
«Hva er det?»
«Maureen tuller og tøyser.»
«Be henne slutte.»
«Det har jeg gjort.»
«Si at jeg sa hun skulle slutte.»
«Hun vil ikke høre.»
Clara prøvde å ikke være irritabel, men hun kunne ikke hjelpe for det. En kvinne trengte tid for seg selv. Hvor hardt hun enn hadde
arbeidet hos Harris & Sons, så hadde i det minste kveldene vært hennes egne. Hvordan kunne man fungere uten det? I kveld følte hun at hun ikke engang kunne trekke pusten uten at noen avbrøt.
Tilbake på jentenes rom lente Maureen seg ut av det vinduet som vendte ut mot gaten, iført en altfor kort grå flanellsnattkjole.
Kanskje hadde hun røykt før Clara kom inn; Clara var for treg til å se det. Rommet luktet av sigaretter, men så luktet da også hele huset av brent pai.
«Lukk det vinduet, med én gang.» Clara forsøkte å beherske seg. Hadde ikke Maureen gjort henne en tjeneste tidligere ved å roe ned Rita? «Du blir forkjølet.»
Maureen ropte til noen utenfor. «Ses i morgen. Ta det rolig!»
Hun ristet på hodet til Clara og mumlet: «Hvorfor kan du ikke la oss være i fred?»
Clara prøvde å gi Maureen et strengt blikk, men det var vanskelig nå som Terry dro henne i armen.
«Hva er det nå?»
Clara så ned, og ga fra seg et skrik. Blod. Dråper med lysrødt blod – på gulvet og i ansiktet til Terry.
«Å, for guds skyld!» freste Maureen. «Det er neseblod, ikke en forbasket massakre!»
Klokken ni var Clara utslitt. Der hun lå på rommet sitt, som luktet av røyk og vaskemiddel, tenkte hun på farens uventede og uvelkomne nylige tilbakekomst fra Afrika og det knasende laget av sand han hadde lagt igjen over hele det huset hun en gang hadde vært så glad i.
Hun husket mønstrene i teppet i stuen til Judy og Arthur, der hun hadde bodd, på sofaen foran den nye, elektriske peisovnen. Og Arthurs ulykkelige uttrykk da Clara hadde sagt: «Bare noen dager til, Arthur? Judy mente det ville gå bra.»
Det var rart å være her, alene med åtte barn. Seg imellom kunne de være i ferd med å legge alskens planer; for alt hun visste, kom de til angripe henne med machete og kappe hodet av henne mens hun sov.
Ikke tenk sånn, de er snille barn. Tenk på Michael i stedet. Smilet hans når de møttes etter en lang adskillelse, eller vanen han hadde med å gni seg i øynene så snart han våknet om morgenen og mumlet «God morgen, elskling».
Akkurat da skjedde det noe forbløffende.
Mens Clara lå der i mørket, begynte skrivebordet under vinduet å røre på seg. Men det var umulig. Døde gjenstander beveger seg ikke.
Men det gjorde det.
Først bare en tomme, ikke mer, på dirrende bein. Det beveget seg av seg selv. Bare ørlite, men jo, det var bevegelse.
«Michael?»
Hun hadde ventet på et tegn i lang tid. Faktisk hjalp det henne å holde ut i begynnelsen, å se etter det tegnet. Alle fikk tegn. Forloveder fikk rødstruper i kjøkkenvinduet, koner fikk fjær i oppkjørselen, og mødre fikk regnbuer på himmelen på fødselsdagen.
Men hun hadde aldri fått noe. Ikke et eneste. Og hun hadde bestemt seg for at det umulig kunne finnes spøkelser eller tegn fra de døde eller noe sånt som det, for var det noen som kunne ha funnet en måte å kommunisere med henne på, ville det vært Michael.
Det var antakelig på denne tiden av døgnet han døde. Det kunne ikke være en tilfeldighet.
«Michael?»
Skrivebordet fortsatte å dirre til svar, bare litt til å begynne med, og så mer. Jo, det dirret definitivt mer – faktisk ristet det nå.
Endelig forsøkte han å kommunisere med henne. Han sendte henne en beskjed. Hva var det han prøvde å si?
Papirene hennes forflyttet seg til siden av bordplaten før de raste ned på gulvet. Som om det ikke var tegn nok. Det var latterlig. Det var ikke latterlig. Han hadde lovet at han alltid skulle være hos henne, og … her var han.
«Er du der? Å, elskling! Michael?»
Soveromsdøren gikk opp, av seg selv. Clara stirret som forhekset på den. Hun kunne ikke røre seg. Brått ble en spøkelsesaktig
skikkelse opplyst i døråpningen. Og idet den stønnet, hylte Clara så høyt hun bare kunne og flyktet bort til det ristende skrivebordet. Hun smatt under det og ble sittende der skrekkslagen med knærne mot brystet og hodet begravd i knærne.
Neste gang hun våget å se opp, så hun et laken blafre i luften. To gutter stakk hodet ut fra det. De så like vettskremt ut som hun følte seg. Det var tvillingene, Billy og Barry.
«HVORDAN VÅGER DERE!» brølte Clara til dem.
«Ikke slå oss!»
«Kom dere ut av rommet mitt!» Clara hadde aldri hørt seg selv lyde så rasende.
«Kommer hun til å bruke tøffelen på oss?»
«Ikke tøffelen!»
«Kom dere ut. KOM DERE UT. UT!»
Idet de smelte igjen døren, reiste Clara seg. De lømlene. Det hadde ikke vært Michael. Spøkelser fantes ikke, hvor mye du enn håpet at de gjorde det.
Og nå, i lyset fra døråpningen, så hun at det var et tynn streng av svarte bomullstråder som hadde fått skrivebordet til å vakle, ikke hennes elskede. Clara følte det som om noen rykket i hennes tråder også.
Greit, nå er det nok.
Hun dro på seg klærne, men ventet til hun hørte det hule klikket fra lysbryteren i jentenes rom før hun stille pakket kofferten, papirene og fotografiene.
Som hun lengtet etter forutsigbarheten hos Harris & Sons – rette kolonner og skjønne rader med tall, en tepause med rosinbolle, de flørtende karene på fabrikkene. Denne nye jobben var bare helt håpløs.
Dette var ikke henne. Barn var ikke henne. Hun hadde spolert det med hver og én av dem – musen, sigarettene … alt. Hvordan hadde hun kunnet forestille seg at hun bare skulle seile inn her og nyte innkvartering på et rent og tiltalende sted? Hun burde ha visst det. Ingenting er gratis.
Mens Clara ventet til hun var sikker på at barna sov, klarte hun ikke å la være å tenke på de siste ti årene – nei, på hele livet. Hun hadde vært gjennom så mye, ikke bare krigen og Michaels død, men én ting hadde hun alltid visst: Hun måtte bare komme seg gjennom det. På egen hånd.
Én klamp om foten var ille nok, men åtte av dem? Ansvaret var altoverskyggende. Det ville ikke være rom for noe annet! Hun bar på så mye sorg og ensomhet at hun til tider knapt kom seg gjennom dagen selv. Tanken på å bære med seg alle disse foreldreløse barna ble bare for mye. Det var for mye å be noen om.
De ville sette henne ut av spill, de ville ødelegge henne, det var hun sikker på.
Det var ikke engang noe særlig til dilemma.
Det ville komme andre jobbmuligheter.
Kjære barn,
Jeg er redd det har skjedd en aldeles forferdelig feil. Jeg er ikke riktig person for dere. Jeg vet ikke hva det var jeg forestilte meg, men det var ikke dette. Det er ikke personlig, dere er alle strålende mennesker – det er meg. Det er bare det at siden krigen og … ting … er jeg et tomt skall av en kvinne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta meg av folk, følelsesmessig, mener jeg. Jeg kan gjøre det på papiret, men ikke i virkeligheten.
Maureen og Peter, så snart dere har stått opp, må dere være så snille å finne en telefonkiosk og ringe fylkesrådet på dette nummeret (jeg har lagt ved en shilling). Spør etter miss Bridges eller den andre som befatter seg med barneforsorg (beklager, jeg husker ikke navnet).
Når det gjelder alt annet, vil kanskje mannen med det mørke håret og de brune øynene som bor over gaten, kunne hjelpe.
Jeg er lei for at jeg svikter dere, dere fortjener bedre.
Jeg ønsker dere lykke til med fremtiden.
Vennlig hilsen
Miss Newton, Clara
Kofferten til Clara bråkte sånn da hun slepte den nedover gaten at hun var redd hun skulle vekke hele byen, men hun så ikke en sjel på hele turen ned til stasjonen, og de mørke vinduene som betraktet ferden hennes, lyste ikke opp for å gjøre skam på henne.
Med ett følte hun seg frigjort. Den tunge børen hun hadde båret på siden hun ankom Shilling Grange, fordunstet. Å jobbe med barn var ikke for alle. Ingen skam i det. Hun hadde sagt til seg selv at det stort sett ville dreie seg om papirarbeid. Eller at det var nok for henne at det var i Lavenham. Eller at hun ikke hadde andre muligheter.
Men hun hadde tatt feil.
Hun prøvde å ikke tenke på de tårevåte kinnene til Billy (eller var det Barry?) og den jamrende måten han ropte «Ikke slå oss!» på. Eller bitterheten i stemmen til Maureen: «Uten dem ser vi ut som vanlige barn.» Eller hvordan Rita klamret seg til den latterlige musen. «Mamma!»
Hun skulle ikke tillate seg å dvele ved avskjedsordene til søster Eunice: Pisk dem. Mente hun alvor? Hva hadde disse barna egentlig gjennomlidd?
Det var uansett ikke Claras problem lenger.
Men da hun kom til stasjonen, gikk det ingen tog til London. Det siste hadde gått for femtifem minutter siden. Fordømte tog, og fordømte meg som nølte! Har verden sett en mer håpløs rømling? Clara holdt tårene tilbake. Hva skulle hun gjøre nå? Dra til det snobbete
hotellet, Lavender Arms, som Mrs. Garrard hadde anbefalt, og uansvarlig sløse bort penger på en natt der? Eller gi opp planen for i kveld og prøve igjen i morgen?
Hun snudde og satte kursen for Shilling Grange igjen.
Clara ble nervøst bevisst på at noen gikk bortover den samme siden av gaten som henne før hun innså, først lettet, deretter skuffet, at det var den gretne naboen. Det siste hun trengte, var mer kritikk fra den hårsåre mannen.
Hun marsjerte rett forbi ham idet han ropte ut et «God aften», og et hikst satte seg fast i halsen hennes da hun forsøkte å svare. Han tok ikke hintet, men slentret mot henne. Han var kledd i frakk og hatt og så enda flottere ut enn tidligere. Hvorfor ble hun mo i knærne ved synet av en hatt med god passform? Nå betraktet han henne på omtrent samme måte som han hadde betraktet Peg da Clara hadde gjort de ulidelige forsøkene på å få jenta til å snakke.
«Hvor pokker får jeg tak i en rutetabell? Jeg klarer ikke engang å nå et tog på riktig måte!» ropte Clara.
«Jeg tror ikke det finnes noen riktig eller gal måte å nå et tog på, gjør det vel?»
Clara hikstet igjen, og ansiktet hans fortrakk seg av uro.
«Å, miss Newton. Stakkars deg!»
Det var det verste han kunne ha sagt. Hun sto ikke ut med vennlighet. Ikke nå. Hun hadde ikke et lommetørkle heller. Fy skamme seg! Hun hadde gitt det siste til Terry. Han dro et ut av lommen, og hun så at det tomme ermet blafret.
Hvorfor måtte blikket hennes hele tiden dras mot armen han hadde mistet?
«Neste tog ut går i morgen ettermiddag, tror jeg. Kan det vente til da?»
«Det blir det nødt til.»
«La meg ta den kofferten for deg, miss Newton.»
Hun gråt fremdeles. Hun var like ille som Rita. En villfaren tåre trillet nedover nesen, og hun skammet seg over at hun kunne la en
mann, en mann med bare én hånd, for guds skyld, bære kofferten hennes når hun selv hadde to velfungerende hender. Han kastet stadig urolige blikk på henne, noe som var irriterende, siden hun ikke kunne unngå å merke seg at øynene hans hadde yndlingsfargen hennes.
«Hva har du i denne? Veier et tonn.»
«Brev, papirer, fotografier, slike ting. Å ja, og litt klær.»
«Ikke et lik?»
«Ha-ha.»
Clara måtte konsentrere seg. Hun kunne ikke la det faktum at Mr. Ivor Delaney tok seg godt ut med hatt, eller den plutselige helomvendingen til sjarmør – hvor takknemlig hun enn var for det –avlede henne fra rømningsplanene. Ved synet av telefonkiosken grep hun anledningen.
«Jeg skal bare … ta en telefon. Vil du passe kofferten min?»
Han stilte seg ved siden av den med et ansikt som var mildt og trist. «Jeg skal vokte den med mitt liv.»
Judy svarte på femte ring. Clara hadde visst at hun ville ta den. Ingen var mer pålitelig enn Judy. Likevel, hun hørtes søvnig ut.
«Det er meg, Clara. Jeg tar en drosje tilbake. Nå.»
Judy kom til å redde henne. Slik hun hadde gjort under blitsen.
Slik hun hadde gjort etter Michael.
«Hva? Det blir fryktelig dyrt, Clara!»
Det var sant.
«Greit. Jeg kommer tilbake i morgen.»
«Men hvorfor det, Clara?»
«Fordi det ikke går noen tog i kveld.»
«Jeg mener hvorfor … hvorfor drar du så raskt?»
Clara hvisket. «Det er håpløst her. Jeg er håpløs. Jeg greier ikke dette.»
Judy senket stemmen. «Det er klart du gjør. De ville ikke ha ansatt deg hvis de ikke trodde det.»
Feil.
«Men hvor skal du dra? Hva skal du gjøre?»
Dette var ikke lovende.
«Jeg tenkte … jeg kunne komme tilbake til dere, bare til jeg kommer meg på rett kjøl igjen.»
Judy sukket.
«Du er alltid velkommen, men Clara» – der var hun i gang med «men Clara»-ene sine – «vi har ikke plass.»
Clara ventet. Hvis hun ventet lenge nok, ville Judy få dårlig samvittighet og gi etter. Det var en grunn til at alle barna på Honeywell skole ville ha henne som lærer: Judy var beryktet for å være bløtsinnet.
«Og faktisk synes jeg ikke det er rettferdig mot Arthur.»
Bare fordi Arthur hadde hatt det tøft i Det fjerne østen, trengte han ikke å la det gå ut over dem.
«Så Arthur vil ikke ha meg der?»
«Det er ikke sånn. Ikke si det på den måten.»
«Når jeg får fast lønn, skal jeg finne meg et sted å bo.» Clara hadde en fryktelig følelse av at dette slaget var tapt.
«Hvor lang tid vil det ta denne gangen?»
Judy var ikke vanligvis så umedgjørlig. Clara gikk ut fra at Arthur sto bak henne og hvisket rasende i øret på henne. Ikke la henne bo her igjen.
Bare én gang hadde Judy innrømmet for Clara at ikke alt var fryd og gammen hos dem hele tiden. Arthur hadde mareritt, svettetokter, hele sulamitten, men det var det mange tidligere soldater som hadde. Det gjorde ikke Clara vennligere innstilt til ham.
«Hvis du er nødt til å komme tilbake til London, har du vurdert å dra tilbake til faren din?»
Clara slengte på røret og gråt.
«Vil du bli med til verkstedet mitt?» Og nå snakket Ivor Delaney til henne som om hun var et barn. «Det er litt rotete der, men …»
Clara snufset. «Hva slags verksted er det?» Som om det spilte noen rolle.
«Hovedsakelig møbeltapetsering, men jeg syr, reparerer, gjør alt mulig, egentlig.»
Clara grublet på dette. Hun kunne ikke forstå hvordan han kunne gjøre alt det med bare én fungerende arm.
«Ting ser av og til lysere ut over en god kopp te.» Han var rød i kinnene. «Jeg håper jeg er en god lytter.»
Hun hadde ikke lyst til å fortelle ham om Michaels spøkelse. Det var pinlig. Hun, som gjorde narr av seanser, horoskoper og alt det tullballet andre enker og døtre hadde gitt seg hen til i årene etter krigen, hadde vist seg å være like tåpelig selv.
Feiltrinn etter feiltrinn hopet seg opp innvendig, som et tårn av steiner. Hun kunne ikke fortelle ham om den ydmykende lave skammelen under lunsjen. Hun kunne ikke fortelle ham at hun hadde vasket Molly Mus. Hun kunne ikke engang fortelle ham at Maureen hadde røykt i vinduet, eller om gutten hun trolig hadde ropt til nede på gaten. Han ville enten tro hun var inkompetent, eller at barna var slemme. Ingen av delene var rettferdig.
Hun snøt seg igjen – det stakkars lommetørkleet hans.
«Jeg klarer meg.» Hun husket den kjølige tonen hans da han sa «uerfarne kontorrotter» bare noen timer tidligere. Han var ingen venn. «Takk for hjelpen.»
«Når som helst.» Han stoppet opp. «Jeg er veldig glad i barna. Noen av dem har jeg kjent lenge, og …»
Clara avbrøt ham brått. «Jeg kommer ikke til å trenge mer hjelp.»
«Gjør som du vil.» Tonen hans endret seg. «Lykke til med beslutningen.»
«Beslutningen?»
Han vred utilpass på seg.
«O-om du skal dra eller … bli.»
Clara stirret på ham.
«Takk, men jeg har bestemt meg. Jeg drar senest i morgen ettermiddag.»
Han trakk på skuldrene. Som om han brydde seg om det! «Det er sikkert til det beste.»
Brød med stekefett til frokost. Det skulle vært grøt også, men Clara hadde ikke funnet ut hvor ingrediensene ble oppbevart, og innen Alex viste henne skapet, var det for sent. Igjen var det like mye den trykkende stillheten som maten som gjorde det hele så dystert. De eldre guttene ryddet av tallerkenene så snart de hadde spist opp, og kappløp til vasken. Clara visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Maureen hadde oppsyn med jentene. Rita og Peg dekket på til lunsjen. Det var rart å bare sitte der og la det skje rundt henne. Både Billy og Barry klødde seg i hodet. Hun tenkte at hun like gjerne kunne prøve å ha en samtale med dem. En siste samtale (men det trengte jo ikke de å vite).
«Så alle går på samme skole?»
Peter så forundret ut. «Nei, vi går på ungdomsskolen. De yngre går på barneskolen.»
«Selvsagt.» Herlighet, hun oppførte seg tåpelig. Tåpelig med stor T. Ved bakdøren holdt Rita frem en hånd med utstrakte fingre. Clara stirret på den. Var det meningen at hun skulle gi barna noe før skolen?
«Hva er dette?»
«Jeg tisset i sengen», erklærte Rita. Det triste blikket hennes møtte Claras.
«Å.»
Rita bøyde seg frem og så seg konspiratorisk over skulderen. «Terry og Peg også.»
«Ja vel, takk for at du gir beskjed.»
«Skal du ikke slå oss?»
«Jeg tror ikke det.»
Rita stakk hånden ned i lommen igjen. «Nei vel, ses senere.»
Clara vinket dem usentimentalt av gårde. Greit, hun kom aldri til å se dem igjen, og det var til det beste. Hun lurte på om hun burde vaske lakenene til de – tre? – som hadde tisset i sengen. Hun hadde ikke lyst, men det virket ikke rettferdig å la det være heller.
Det var mens hun skrubbet dem, at en kvinne fra fylkesrådet kom innom og beklaget på det sterkeste at hun ikke hadde hatt anledning til å komme og ta imot henne dagen før. Miss Bridges hadde grått krøllete hår, briller med tykk innfatning og betryggende solide hæler som klikket rytmisk over kjøkkengulvet.
Hun arbeidet dels med barneforsorg, dels med kirkegårder.
«Vi oversvømmes.» Hun strålte. «Får ikke begravd dem raskt nok. Men vi finner ut av dette sammen, ikke sant? Jeg kan tenke meg at du har vært nødt til å tilpasse deg også.»
Hun virket så entusiastisk, og så overarbeidet, at Clara ikke umiddelbart klarte å fortelle henne det hun trengte å fortelle henne.
Miss Bridges laget en kanne te, og det var hyggelig. Clara kunne ikke huske sist noen hadde laget noe å drikke til henne. Så pakket hun ut av vesken – gummiovertrekk til madrassene og kammer mot lusene – og hun snakket uavlatelig mens hun gjorde det. Det virket ikke som om hun hadde behov for å trekke pusten.
«Du vil trenge flere av disse. Og jeg må fortelle deg om de nye vedtektene, retningslinjene endrer seg hele tiden. Så, vi mener det er bedre å få barn inn i varige hjem så snart som mulig. Tenk på dette stedet som et tannhjul i maskineriet, eller som et ledd i en samlebåndsproduksjon.»
Hun tok en lang, tilfreds slurk av teen og så Clara inn i øynene.
«Å nei, ikke samlebåndsproduksjon, ikke som å lage våpen eller noe sånt noe. Jeg mener som – som – å, jeg har det, som glass med syltetøy. Forberede dem på familielivet. Vi vil bare fordele dem til
gode hjem så snart som mulig, så de ikke blir institusjonalisert. I mellomtiden er du her. Alt står i barneloven. Fikk du anledning til å lese Curtis-rapporten? Dame Myrna er et geni. Vi trengte en omveltning, og det var nøyaktig det vi fikk.»
Clara hadde lest litt av Curtis-rapporten før intervjuet og hadde syntes det var et helt usedvanlig dokument. Den satte fingeren på alt som var galt med det fragmenterte velferdssystemet, og beskrev mer familielignende barnehjem og en mer gjennomtenkt adopsjons- og fosterhjemspolitikk som fremtiden.
«Og du var enig i funnene?»
Clara nikket. Hun hørte knapt etter nå. Hun lurte på hvordan hun skulle fortelle miss Bridges at hun skulle dra. Det at hun var så vennlig, forståelsesfull og snakkesalig, gjorde det vanskelig.
«Vi har sporet opp noen gjenlevende slektninger av noen av barna.» Miss Bridges så seg rundt før hun klappet på stolen. «Bank i bordet, jeg vil ikke forskuttere, men det er to mulige plasseringer under utarbeidelse, vi har til og med noen adopsjonsforespørsler på trappene. Hvis vi presser på, kan du etter mine beregninger være nede i fire til våren. Er ikke det gode nyheter?»
Miss Bridges humret. Hun var virkelig en munter sjel. Hun skulle til å kaste seg ut i en ny enetale da Clara så sitt snitt.
«Jeg har noe jeg må si deg, miss Bridges, jeg føler ikke at jeg er riktig person for jobben, er jeg redd.»
Virkningen på miss Bridges var hjerteskjærende. Hun fikk hakeslipp. Hun blunket raskt. Hun la hånden over Claras og fanget den. «Jeg vet at det kan være overveldende i begynnelsen, det vet vi alle, men du lærer å hvile om dagen når barna er på skolen, og så er du klar til kamp senere. Det kommer til å gå helt fint.»
Clara prøvde å dra til seg hånden, men klarte det ikke.
«Søster Grace kommer annenhver søndag, så da vil du ha fri.»
«Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dem.»
«Det er ikke noe hokuspokus.» Miss Bridges slapp hånden til Clara og la deretter en hånd på kneet hennes og klappet det
beroligende. «Det er som å ta seg av en hvilken som helst familie, bare større.»
Clara bestemte seg for ikke å fortelle sannheten, som var at hun ikke hadde noen anelse om hvordan hun skulle ta seg av en familie av noen størrelse. Hun hadde ikke engang klart å holde liv i potteplantene sine. Hun svelget unna teen, og selv da det ikke var noe igjen, fortsatte hun å løfte koppen mot munnen for å ha et sted å gjøre av hendene. Dette var ubehagelig.
«Det er ikke engang noe papirarbeid.»
«Der har vi det!» Miss Bridges fant frem en tynn – i høyden tre millimeter tykk – mappe. «Du må selvsagt holde dette unna nysgjerrige blikk. Du blir nødt til å oppdatere journalene og begynne på nye.»
«Det har jeg allerede gjort.» Clara følte seg stolt. Hun var ikke fullstendig håpløs likevel. «Men miss Bridges, jeg tror ikke jeg gjorde meg helt forstått. Det går et tog tilbake til London i ettermiddag, og jeg akter å ta det.»
Det lød krassere enn Clara hadde ment. Men det var ingen bedre måte å si det på i klartekst, og hun hadde i det minste fått gjort det.
Smilet til miss Bridges forsvant helt.
«Du kan under ingen omstendigheter dra. Hvem skulle passe barna?»
«Som du sier, alle glassene skal tidsnok inn i de nye spiskammerne sine.»
«Vi kan ikke gå gjennom en ny runde med utlysning og intervjuer. Du kan ikke forestille deg hvor tidkrevende det er.»
Clara mumlet at hun kunne forestille seg det. Unnskyld, unnskyld.
«Dette er virkelig vanskelig. Den vanlige oppsigelsestiden er tre måneder. Minimum.»
Tre måneder?
Miss Bridges så betuttet ut, men så samlet hun seg.
«Jeg antar at under omstendighetene, hvis vi sier at det er en familiekrise, vil vi kunne fremskynde det til, la oss si to måneder?»
To måneder er like uhåndterlig. Magen til Clara snørte seg sammen. «Seks uker, så skal jeg arbeide så hardt jeg bare kan for hvert av barna frem til da.»
«Avtale.» *
Etter at miss Bridges hadde dratt, satt Clara ute i hagen. Dette var fritiden hennes, selv om hun ikke ante hva hun skulle gjøre med den. Dagen hennes var opp ned. Barna var på skolen i seks timer – med unntak av lunsjen – og resten av tiden tilhørte hun dem, og de henne. Det var skremmende, men nå, med en målstrek i sikte, følte hun at hun kunne klare det. Miss Bridges hadde rett, hun burde arbeide ut oppsigelsestiden – om så bare for å unngå å ødelegge utsiktene til en ny jobb.
Hagen opptok et hjørne av tomten og ga Clara overblikk over aktiviteten i den pene hovedgaten. Det hadde vært fælt å si opp, men hun var ikke misfornøyd med resultatet. Selv om det utvilsomt ville bli kjedelig, var et opphold på seks uker antakelig mer praktisk enn å flykte hals over hode. Hun ville ha tid til å finne et nytt sted å bo og få seg en ny jobb. Harris & Sons var ikke det eneste stedet hun kunne ha det bra. Selv om hun akkurat nå ville gitt hva som helst for å være tilbake ved sitt eget skrivebord med sin gamle følelse av å være på riktig sted.
En hund smøg seg innpå henne og plasserte den lodne poten på låret hennes. Hun strøk den forundret – denne flinke hunden med utstående, bedårende øyne. Det føltes som om den prøvde å fortelle henne noe. En stemme lød fra utsiden av hagen.
«Hva er det du driver med, Bandit?»
Det var en mann i tweedlue, blazer, ridebukser og støvler. Han var innbegrepet av en landsens gentleman, og han hadde noe ved seg som ga Clara lyst til både å fnise og sette seg opp, rette ryggen og holde magen inne.
«Ned, Bandit.»
«Ikke tenk på det, han er skjønn», ropte Clara.
«Bandit har god smak når det gjelder folk.» Mannen kom bort til hageporten, og Clara reiste seg for å hilse.
«White», sa han. «Julian.» Snobbete navn, tenkte Clara da de håndhilste. «Hyggelig å hilse på deg.»
«Miss Newton. Clara. Hyggelig å hilse på deg også. Og deg, Bandit. Hei.»
Julian hadde et fint smil. Luftig, blondt hår, regelmessige trekk, bleke øyenbryn og rosa kinn som om han hadde løpt. «Vi er naboer», sa han. «Kontoret mitt er rett der borte.»
For første gang la Clara ordentlig merke til bygningen på skrå for Shilling Grange: en stor, velholdt eiendom med greske søyler, vinduer som glinset i solen, nymalte hvite vegger og en gyllen plakett der det sto «Robinson, Browne og White. Advokater».
Så han var den White. Hun hadde aldri møtt en advokat før. Det sa hun til ham.
«Et første møte for oss begge, da. Jeg har aldri møtt en … hva er du egentlig? Du er ikke nonne, er du vel? Med mindre nonner har endret på … habitten.» Han var i midten eller slutten av førtiårene, og måten han målte henne med blikket på, antydet at han var ugift, selv om du aldri kunne vite – Clara visste aldri.
«Jeg er den nye – det de kaller ‘husmor’. Jeg er ansatt av fylkesrådet.»
«For å passe på barna her?»
«Det er planen.»
Burde hun fortelle ham at hun ville være borte om bare seks uker?
Nei, det var ikke hans sak, og det var neppe obligatorisk å fortelle livshistorien sin til fremmede. Ikke engang til sjarmerende advokater som ga henne slike smil.
«Og hvordan liker du vår flotte by Lavenham?»
«Jeg har ikke sett stort av den ennå.»
«Ikke det! Tillat meg å være guiden din.»
Han hadde funklende øyne, men hun sto ikke nær nok til å se fargen. Hun hadde ikke forestilt seg at en advokat med sin egen
plakett skulle være så funklende. Og en som hadde en så bedårende hund som Bandit, måtte være morsom.
«Takk. Veldig gjerne!»
Kanskje ville ikke de neste seks ukene bli så lange og kjedelige likevel.
Ved lunsjtider tok Clara søster Eunices plass øverst ved bordet – barna hadde ikke engang spurt hvor nonnen var – og da de begynte å stappe i seg kullpaien, hevet hun stemmen.
«Fortell meg om morgenen deres, barn.»
Ingenting.
«Kom igjen, jeg er sikker på at det var noe interessant som skjedde?»
Ingenting.
«Ingen? Greit, skal jeg begynne?»
Ingenting.
«Jo, jeg møtte miss Bridges fra fylkesrådet, og vi la masser av planer.» Clara bestemte seg for å la være å videreformidle den tvilsomme analogien om samlebånd og syltetøy. «For fremtiden deres, mener jeg. Det er veldig spennende. Så, hvem blir den neste?»
«Vi har stillhet ved måltidene», mumlet Peter med fregnene.
«Det er regelen», tilføyde Alex med ørene.
«Jeg forstår at det er slik det har vært, men nå er det jeg som bestemmer, og vi trenger ikke å gjøre det på den måten lenger.»
Maureen reiste bust. «Det er sånn det alltid har vært.»
Clara hadde ikke ventet at Maureen, av alle, skulle motarbeide dette. Men kanskje Maureen ville motarbeide alt.
«Ting endrer seg.»
Clara hadde ingenting å tape. Hva kunne fylkesrådet gjøre? Si henne opp?
«Kanskje vi liker å ikke snakke. Kanskje vi ikke har noe å si til deg.»
Ingen andre sa noe. Det eneste som kunne høres, var lyden av gafler som skrapte mot porselenstallerkener. En bil tutet utenfor. Og var det postmannen eller melkemannen som ropte ut «Fin dag»?
«Billy, Barry? Peter? Hvordan var det på skolen? Terry? Rita?»
Alle stirret på henne.
«Har dere mistet taleevnen? Peg? Nei, ikke Peg. Eh, Alex?»
«Takk som spør.» Alex så hjelpeløst på de andre. «I matematikken lærer vi Pytagoras’ setning. Vi du at jeg skal forklare den?»
«Ja, gjerne», sa Clara.
Gud hjelpe oss.
BARNEJOURNAL 1
Rita Jane Withers
Fødselsdato:
21. august 1939
Hun er ni, men oppfører seg som om hun er yngre.
Familiebakgrunn:
I 1944 ble familiens hjem i Øst-London truffet av en brannbombe, og huset ble satt i brann. De var en familie på fem, og Rita var den eneste som ble funnet i live, resten er savnet, antatt omkommet. Rita ble visst funnet sent neste morgen med den lille ullmusen sin, omtrent tre kilometer fra åstedet. En slektning tok henne til seg i Southendon-Sea, men hun taklet ikke ansvaret for nok et traumatisert barn, og Rita ble visstnok (ifølge en nabo) mobbet der. Rita kom hit i 1947. Hun nevner moren sin, Gloria Withers, minst seks ganger hver dag. Noen ganger mer.
Jeg skal prøve å finne ut hva som skjedde med moren.
Helse/fremtoning:
Rita er en frisk jente med store øyne og lange øyenvipper. Folk på gaten sier ofte: «Hun kommer til bli en ordentlig hjerteknuser.»
Hun er glad i det lange håret sitt, som Maureen børster for henne, 100 ganger, de fleste kvelder.
Mat:
Rundstykker, rispudding, makaronipudding. Alt som er søtt. Hun spiser godt – så det er noe av et mysterium at hun er så sped. Kanskje hun har høy forbrenning.
Interesser:
Hun er flink i håndarbeid og tegning. Hun liker barnebokserien om Janet og John.
Annet:
Hun blir skremt av høye lyder og ild. De eldre barna er snille med henne – det virker som om hun lokker frem beskytterinstinktet i dem. Hun er veldig knyttet til ullmusen sin (må ikke vaskes!). Hun lukker øynene når hun ber bordbønn før lunsj.