Sekten
Oversatt av Tore Sand
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg …
Salmenes bok
Til lyset i livet mitt, min evige flamme, Lis.
Han kikket på sønnen sin, som satt sammen med ham ved spisebordet på det åpne kjøkkenet. Det var midt i oktober, og gjennom panoramavinduene bak dem lå hagen i tussmørket, med lave frukttrær som silhuetter mot kveldshimmelen. Gutten, som akkurat hadde fylt seks år, holdt gaffelen med et fast grep i den ene hånden og prøvde å spidde pommes frites på tallerkenen foran seg. I den andre hånden hadde han en liten blå bil, med maling som skallet av på radiatoren. Han kjente igjen sine egne trekk i sønnens ansikt: nesen, munnvikene som vendte nedover, og de tettsittende øynene som ga dem begge et ettertenksomt uttrykk. Han strøk ham over håret, og gutten lot ham gjøre det. De runde kinnene og fregnene hadde han arvet av moren, som sto borte ved komfyren med ryggen til dem og var i ferd med å fiske pommes frites opp fra frityrgryta. Hun la dem på tallerkenene ved siden av de glinsende wienerschnitzlene, som også hadde fått en runde frityrbehandling.
«Vil du ha erter til?» spurte hun uten å snu seg.
«Bare litt, takk.» Han tok servietten og la den i fanget på de mørke buksene. Han hadde ikke fått skiftet etter at han kom hjem fra kontoret, så han hadde fremdeles på seg dress og lyseblå skjorte. Det var bare skoene han hadde byttet ut med et par slitte, men komfortable tøfler i kamelull. «Hva med deg, skal ikke du ha erter?» Han smilte til sønnen.
Gutten ristet energisk på hodet.
«Men du pleier jo å like erter?» Gutten nikket og åpnet munnen, som var full av mat. «Ja, men de er så vanskelige å spise …»
«Vi snakker ikke med mat i munnen.»
Han så opp på kona, som i samme øyeblikk plasserte tallerkenen foran ham og satte seg ned med sin egen i hånden. Hun begynte å sprute ketsjup på potetene og det panerte kjøttet. Posene under øynene og de sprukne leppene fikk henne til å se gammel og sliten ut, selv om hun var bare 32 år. Da de møttes for første gang, hadde han falt for smilet hennes, som nå sjelden dukket opp. Hun jobbet ikke, hun var bare hjemme, så han skjønte ikke hva det var som gjorde henne så sliten. Han helte opp et glass saft til henne fra muggen. Hun nikket som takk.
Sønnen hadde lagt fra seg gaffelen og var mer interessert i lekebilen, som han lagde lyder til mens han kjørte den i sikksakk etter mønsteret på duken, stadig fortere, til han gjespet og lot den passere lydløst rundt saftglasset.
«Vi leker ikke ved bordet», sa hun.
«La ham bare gjøre det.» Han la merke til at hun ble overrasket. Hvilket var forståelig, da det som regel var han som dikterte husreglene, også reglene som hadde med bordskikk å gjøre. «Drikk saften din», sa han og smilte til gutten, som skyndte seg å tømme glasset.
«Hvordan … var dagen din?» spurte hun med munnen full.
«Helt utmerket.»
«Har det skjedd noe?»
«Nei, ikke noe spesielt, alt var vel som det pleier.»
«Ikke noe spesielt?» insisterte hun.
Han la fra seg bestikket, tok servietten fra fanget og tørket seg rundt munnen. «Ikke ta dette ille opp, jeg synes det er hyggelig at du spør om jobben min, men hvis jeg skulle begynt å fortelle deg om detaljene i innholdet i arbeidsoppgavene
mine i dag eller hvilken som helst annen dag, så hadde du nok ikke skjønt så mye av det. Derfor er denne samtalen helt meningsløs. Ikke ta det personlig.»
Hun blunket fort og svelget den litt for store munnfullen hun hadde tygget på, så hun måtte gi fra seg en halvkvalt lyd.
«Jeg … jeg tenkte bare at vi kunne snakke litt sammen. Vi kan godt snakke om noe annet.»
«Det skjønner jeg. Det første. Men hva om vi heller bare nyter stillheten?»
Hun svarte ikke, men satte isteden opp farten, som om hun ville få vekk innholdet på tallerkenen og få middagen overstått så fort som mulig. Han klandret henne ikke. Ikke at hun spiste usedvanlig stygt heller. I dag valgte han å ikke kommentere det. Han fortsatte å spise og vendte blikket mot panoramavinduene og hagen. Han så på frukttrærne, som virket som om de stirret tilbake på ham. Det var noe anklagende med dem. Selv om det ikke var et vindpust der ute, så følte han at de beveget seg, at de ristet på hodet til ham. Da han til slutt skulle til å reise seg for å dra for gardinene, gikk det en skarp lyd gjennom kjøkkenet, da konas bestikk falt ned på tallerkenen. Han så på henne. Hun satt og svaiet litt frem og tilbake i stolen, og førte hånden opp til hodet mens hun trakk pusten dypt. Hun svelget et par ganger og strakte seg ut etter glasset, men veltet det. Innholdet fløt utover duken og spredte seg som en mørk sjø. «Unn…skyld», stammet hun frem. Hun prøvde å holde hodet oppe og så bort mot sønnen. Gutten lå med overkroppen ubevegelig over bordet og holdt fremdeles fast i den blå bilen, som stakk ut av hånden.
Hun utstøtte en uartikulert lyd og så på mannen. Han så tilbake på henne mens han tygget rolig. «Det er helt greit. Bare legg deg til å sove.»
Hun så overrasket på ham med halvåpen munn. Blikket hennes vandret til det urørte saftglasset hans. «Hva … har du gjort …?» Hun fektet med den ene armen i et forsøk på
å holde seg oppreist, men falt ned fra stolen, landet slapt på linoleumsgulvet og ble liggende.
Han lente seg til den ene siden, så han kunne se forbi bordkanten, og iakttok henne mens han fortsatte å tygge. Den utstrakte stillingen hun hadde falt ned i, fikk det til å se ut som om hun var midt i et svømmetak. Men kona hadde aldri vært av den sporty typen, og han tvilte på at hun noen gang hadde lært å svømme, oppveksten på landet tatt i betraktning.
Da han var ferdig med å spise, reiste han seg og gikk bort til panoramavinduene. Selv om de nakne trærne virket som om de hadde forsvunnet i mørket, trakk han for de lange gardinene. Han ryddet av bordet og tømte restene fra tallerkenene i søppelbøtta. Et par erter trillet ned på gulvet fra hans egen tallerken, og han bøyde seg ned for å plukke dem opp. Sønnen hadde hatt rett, erter var vanskelige å ha med å gjøre. Han skulle ønske at de hadde fått mer tid sammen, så han kunne ha lært ham at man må mose ertene for å få styr på dem. Men tiden var ute. Han satte det brukte serviset i oppvaskmaskinen og skrudde opp blusset under frityrgryta. Han snudde seg, gikk tilbake til bordet og løftet opp gutten. Han ynket seg litt, men var ellers helt borte av morfinen han hadde fått i seg. Han bar ham ut av kjøkkenet og gjennom stuen mot soverommet. Et kort øyeblikk vurderte han om han skulle legge sønnen i sengen på barnerommet, men han bestemte seg for at alle skulle sove sammen i dag. Da han hadde lagt gutten midt i dobbeltsengen, gikk han tilbake til kjøkkenet. Det luktet kraftig av frityrgryta, som hadde begynt å ryke. I neste øyeblikk begynte dampene fra den overopphetede oljen å brenne, og høye stikkflammer skjøt oppover veggen. Med en kraftanstrengelse fikk han løftet kona opp fra gulvet. Hun var tyngre enn han hadde regnet med. Mens flammene tok tak i overskapene og begynte å spre seg med eksplosiv fart, bar han henne inn på soverommet og la henne ved siden
av gutten. Han tok av dem skoene, men lot dem ha klærne på. Han foldet hendene deres på brystet, som om de var lagt i en kiste. Han satte seg på sengen og tok av seg tøflene og strømpene. Så kastet han dressjakken på gulvet og la seg ved siden av sønnen og kona. Han lukket øynene og forsøkte å finne roen. Det lyktes bare delvis. Han vurderte å stå opp igjen og ta seg et glass av den morfinholdige saften, men det ville vært feigt. Han fortjente å kjenne angsten for flammene nå. Fortjente å være ved bevissthet når han om en kort stund kom til å bli brent levende. Litt etter begynte han å hoste av røyken som trengte inn på soverommet som et grådig teppe. Han kunne høre flammene som spredte seg fra kjøkkenet og videre rundt i villaen. Ilden, som med en sprakende lyd spiste seg gjennom stuen, der den danset bortover parkettgulvet og fikk næring fra det senkede taket. Ilden, som sikkert nå hadde tatt bildene på veggen, det ene en kostbar Heerup, og søkt seg videre mot Hornung & Møller-flygelet, som nå ble forvandlet til glødende kull. Han kunne høre flammene bre seg og gi fra seg en hes rasping. Han kjente varmen bak de tynne veggene, som snart ville forsvinne i et hvitglødende hav. Den kvelende røyken sved i øynene, selv om han knep dem igjen. Den trengte ned i halsen og prøvde å kvele ham. Det var bare én ting han angret på nå: at han hadde lagt igjen et avskjedsbrev på jobben. Men da han sto der, hadde det føltes som det eneste riktige. Som noe man gjorde når man tok slike beslutninger. Akkurat som med bordskikk. Eller som nå, da han hadde lagt seg selv og familien pent til rette. Det var regler og metoder for alt, selv for håndtering av gjenstridige erter. Han visste, bedre enn noen, at verden var bygget på systemer.
Nåtid, Christianshavn, august 2014
Programlederen, som kalte seg Teddy K., fortalte at meteorologene på dmi hadde varslet at dagen i dag skulle bli årets varmeste. Selv om klokken var bare halv elleve om formiddagen, var Ravn for en gangs skyld tilbøyelig til å tro på det han hørte på radioen, selv om Teddy K. med den skingrende stemmen sin ikke hørtes spesielt pålitelig ut. Ravn hadde rullet ned alle vinduene i den gamle Audien, men likevel var t- skjorten hans gjennomvåt av svette. Radioverten satte over til reklame, og Ravn skrudde automatisk ned lyden. Aller helst ville han skrudd av, men selv om han hadde lånt bilen i over en uke av sin nye arbeidsgiver, hadde han ennå ikke lyktes med å finne ut hvordan man skrudde av radioen.
Med to bilers mellomrom fulgte han etter en svart Porsche Cayenne som sneglet seg gjennom trafikken. Porschens sjåfør hadde også åpnet alle vinduene, og det dundret hiphopmusikk ut av bilen. Da Porschen med de brede felgene litt etter kjørte nedover Uplandsgade og videre inn på parkeringsplassen foran SuperBest, blinket Ravn med retningsviseren og fulgte etter.
Den store parkeringsplassen foran SuperBest var nesten tom, og Porschen fortsatte bort til plassene nærmest inngangen. Ravn parkerte Audien et par rekker bak, med fronten rett mot Porschen. Han så seg rundt i kupeen etter
videokameraet, som han visste han hadde lagt et eller annet sted, men ikke kunne få øye på. «Flytt deg litt, Møffe», sa han og dultet borti den engelske bulldoggen, som lå og sov på passasjersetet ved siden av ham. Ravn så at kameraet lå halvveis under magen på hunden, så han dyttet fingrene inn mellom pelsen og setet til han fikk tak i det.
Møffe knurret irritert.
«Du kan godt slutte med det der, ellers blir du hjemme neste gang», sa Ravn og slo ut skjermen på siden av videokameraet. Kameraet gikk på automatisk, og han løftet det litt, så objektivet kom rett over instrumentpanelet. Det kom en svak summing fra objektivets autofokus mens han zoomet inn på Porschen og trykket på opptaksknappen. En feit, skallet mann midt i førtiårene kom ut på passasjersiden. Mannen, som var kledd i olashorts og skinnvest med ryggmerke, hadde en hvit plastkrage rundt halsen som støttet opp hodet og nakken. Døren på førersiden gikk opp, og en kraftig kvinne med langt, platinablondt hår og like mange tatoveringer på armene som mannen, hoppet ut. Ravn trodde først at kvinnen også var tatovert i ansiktet, men så fort at det bare var et blått øye. Mannen ropte et eller annet til henne som Ravn ikke kunne høre, men i neste øyeblikk åpnet kvinnen døren til baksetet og trakk en gutt ut av bilen. Gutten, som var rundt ti år gammel og hadde en kroppsform som minnet om foreldrenes, var helt oppslukt i et spill på nettbrettet sitt. Faren ga gutten en mynt og pekte på rekken med handlevogner som sto plassert under et tak lenger borte. Gutten gikk motvillig bort og hentet en vogn, men moren virket ikke som om hun syntes han var rask nok, så hun tok over, med en sur bemerkning til ektemannen. Mannen trakk bare på skuldrene og pekte på kragen sin. Ravn fortsatte å filme familien, som gikk opp til inngangen og forsvant gjennom de automatiske dørene inn til supermarkedet.
«Klokken er …» Ravn så fort på den digitale klokken på instrumentpanelet. «… er nå 10 .38 . Overvåker og følger etter
Carsten Nielsen og familien hans til … SuperBest på Amager. Fremdeles ingen tegn på at den mistenkte simulerer skaden.»
Da Ravn skrudde av kameraet og gikk ut av bilen, kikket
Møffe oppmerksomt etter ham.
«Du blir her. Hvis du er heldig, så kanskje det vanker en godbit når jeg kommer tilbake.»
Hunden snøftet og la hodet tilbake på setet.
Ravn fortsatte opp til inngangen med kameraet skjult under hettegenseren han hadde over armen. Han hadde ikke så store forventninger til at Carsten kom til å være dum nok til å foreta seg noe, i full offentlighet, som kunne avsløre at nakkeskaden han hadde meldt til forsikringsselskapet, var ren svindel, men det var aldri godt å si. Uansett, Carsten prøvde å få utbetalt ulykkesforsikringen sin med en invaliditetsgrad på 25 prosent, hvilket i tørre tall tilsvarte en forsikringsutbetaling på litt under to millioner kroner. Polisen hadde han tegnet tre uker før det påståtte trafikkuhellet, en ulykke det ikke var andre vitner til enn bilisten som hadde kjørt inn i ham, bemerkelsesverdig nok en av Carsten Nielsens egne «brødre» fra den lokale motorsykkelklubben – en mann som for et par år siden selv hadde fått tildelt en liknende erstatning. Ravn hadde vært på saken i over en uke, og hvis ikke han greide å filme noe i dag som avslørte at Carsten simulerte skaden, ville «Rotta», som bikerbrødrene kalte ham, få storgevinsten. Ravn fortsatte inn gjennom glassdøren og videre inn i supermarkedet, som var befriende kjølig og nesten tomt for folk. Han tok en handlekurv og la for syns skyld noen varer ned i den. Da han kom til de lange kjølediskene, støtte han på familien, som hadde rukket å fylle opp vognen sin med varer. Ravn fulgte dem på avstand rundt i butikken. Det var kona som dyttet den etter hvert ganske tunge vognen rundt, mens
Carsten loffet etter i treskoene sine. Han så overopphetet ut, og han rev og slet i kragen.
Hver gang Carsten skulle se i en ny retning, måtte han snu hele kroppen, og det ga ham en robotaktig motorikk, som om han holdt på med breakdance. Da familien kom til avdelingen med drikkevarer, dultet Carsten til sønnen og ba ham ta en kasse «elefanter». «Gjør det selv», svarte gutten uten å se opp fra spillet.
Carsten rev nettbrettet ut av hendene på ham og bøyde seg ned så han var bare et par millimeter fra guttens ansikt.
«Skal jeg ta det? Vil du at jeg skal ta det jævla drittbrettet?» ropte han, rød i ansiktet.
Sønnen så på nettbrettet, som var utenfor rekkevidde. Så snudde han seg og gikk bort til den første raden med ølkasser. Med en kraftanstrengelse tok han tak i den øverste. «Den er så jævla tung, pappa!»
«Jeg sa elefanter», ropte Carsten og pekte på kassen med elefantøl foran ham. Gutten slapp taket i kassen han hadde løftet opp, og gikk bort for å hente den andre. Sammen med moren fikk han etter hvert plassert ølkassen i handlevognen.
Ravn ble stående litt bortenfor og se på at de gikk langs reolene. Det sto klart for Ravn at selv om Carsten ikke hørte til blant de mest begavede mennesker i verden, og ikke engang lå spesielt høyt på iq -skalaen i forhold til andre bikere Ravn kjente, var han smart nok til ikke å sette forsikringssummen i fare. For Ravn handlet det ikke om hvorvidt et eller annet forsikringsselskap måtte punge ut, eller at han selv ville få utbetalt en bonus av advokaten han jobbet for, hvis han fant beviser mot Carsten – nei, det var mer tanken på at Carsten kunne tillate seg å drasse rundt på ham på denne måten, som irriterte ham. Mest av alt fordi han hadde en iboende motvilje mot skygging av denne typen. Da han jobbet i spesialenheten i politiet, hadde han hatt altfor mye med drittfolk som dette å gjøre, og han hadde buret inn ganske
mange av dem. Ikke faen om Carsten – alias «Rotta», alias «Jeg-pisser-på-alt-og-alle-samtidig-som-jeg-gir-kona-en-blåveis» – skulle få lov til å innkassere et rødt øre uten å ha rett til det. Han måtte finne noe snart, noe som kunne bekrefte eller avkrefte mistanken mot bikeren en gang for alle.
Ravn satte fra seg handlekurven og gikk fort mot utgangen. Da han kom ut på parkeringsplassen, fant han frem en mynt fra lommen og fortsatte bort til handlevognskuret. Under taket sto det to rekker med rundt ti vogner i hver. Han la hettejakken og kameraet fra seg på bakken og gikk inn mellom rekkene med vogner. Da han kom til den innerste vognen, stakk han mynten i låsen og fikk frigjort hele rekken. Han spente den ene foten mot skurets bakside, samtidig som han trakk i håndtaket på den forreste vognen for å få rekken til å bevege seg. Med en skjærende lyd kom toget med vogner langsomt i bevegelse, og han fikk til slutt trukket den ene rekken ut av skuret.
I det samme kom Carsten og familien ut av inngangen til supermarkedet. Carsten maste på kona, som strevde med den tunge handlevognen. Ravn så mot inngangen. Det var bare et spørsmål om sekunder før Carsten kom til å runde hjørnet og se hva han holdt på med. Han brukte de siste kreftene han hadde, og fikk plassert rekken med vogner så de sperret veien ut for Porschen. Han tok fort hettegenseren og kameraet opp fra bakken, og fortsatte bort til bilen.
«Hei, Møffe», sa han idet han satte seg i førersetet.
Hunden gjespet og la seg på siden for å bli klødd på magen, men Ravn hadde ikke tid. Han kunne allerede høre Carsten banne høyt utover parkeringsplassen. Ravn satte seg lavt i setet og skrudde på kameraet. Han zoomet inn, fant Carsten i søkeren og begynte å filme.
Carsten gikk frem og tilbake som en olm okse, mens familien så oppgitt på ham. Rekken med vogner strakte seg fra Porschens bakside og bort til skuret, så det mest av alt
så ut som om det var en av butikkassistentene som hadde blitt avbrutt i innsamlingen av vogner og hadde latt dem bli stående der. Bilen var parkert på en måte som gjorde at vognene sperret all tilgang til den, så selv om Carsten hadde villet bruke bilen som rambukk for å komme seg ut, var det ikke mulig.
Carsten kommanderte kona og sønnen til å dytte vognene. De prøvde motvillig å dytte dem, men uansett hvor mye
Carsten ropte, var de ikke sterke nok. Carsten så seg fort rundt på plassen, og da han hadde konstatert at de var alene, hjalp han halvhjertet til med den ene hånden. Men det hjalp ikke. Toget med vogner rikket seg ikke en millimeter. Nå begynte kona å himle med øynene og se på klokken. Ravn hørte gjennom det åpne sidevinduet et eller annet med at hun måtte rekke en neglebehandling. I krangelen som oppsto mellom henne og Carsten, mistet gutten plutselig nettbrettet, som deiset i asfalten. Da han oppdaget at skjermen var knust, begynte han å gråte høyt. Carsten, som var knallrød i ansiktet av raseri, røsket i kragen, som så ut som den var i ferd med å kvele ham. «Faen ta dere!» ropte han høyt og tok selv tak i vognrekken.
Ravn fortsatte å filme mens han klødde Møffe på magen. Denne filmen var snart en Oscar verdig. Eller i det minste en fin bonus.
Ravns opptak fra parkeringsplassen tidligere på dagen gled over dataskjermen. Til tross for den dårlige bildekvaliteten og den blålige misfargingen fra en dårlig innstilt hvitbalanse, var det enkelt å identifisere Carsten Nielsen på opptakene. Den løse kragen hang som en smekke etter ham mens han rev og slet i rekken med handlevogner.
«Her snakker vi om en mirakuløs helbredelse av motoriske evner», sa advokat Lohman ironisk. Han foldet hendene over kulemagen som spente den gule strikkejakken til bristepunktet. Lohman, som hadde rundet 70 , satt bak et tungt skrivebord på det lille, innrøykede kontoret sitt og så på videosekvensen foran seg.
«Ja, Carstens invaliditetsgrad er visst redusert til null prosent», svarte Ravn, som sto ved siden av ham. «Dette må kunden din være ganske fornøyd med.»
«Definitivt. For en flaks for etterforskningen at de vognene sperret veien for bilen hans.» Han pekte mot opptaket på skjermen, der det endelig hadde lyktes Carsten å få satt vognene i bevegelse. Han dyttet rekken forbi sin egen bil og videre bort mot parkeringsplassene ved skuret, tilsynelatende uten å bry seg om at vognene nå sperret veien for andre biler.
«Noen ganger har man flaks», svarte Ravn med et smil og gned bandasjen på den venstre underarmen.
Lohman så opp fra skjermen og pekte på den. «Hva har skjedd med armen din?»
«Et lite uhell, jeg hadde den litt for langt ut av vinduet.»
«Ut av vinduet?»
Ravn nikket ned mot skjermen. «Det kommer senere», svarte han og gikk rundt bordet for å sette seg i den slitte skinnstolen.
Lohman satt som klistret til skjermen og fulgte Carsten, som ropte til kona og sønnen mens han gikk tilbake mot dem. Han prøvde å feste den løse kragen igjen, men var altfor opphisset til at det kom til å lykkes. Til slutt kom kona bort til ham for å hjelpe, og Carsten lot henne motvillig hjelpe til med å sette den på plass. Det var mens dette skjedde, at blikket hans falt på Audien, der Ravn satt med kameraet. Carsten pekte rett mot objektivet. «Å, faen», lød det fra Ravn tett på mikrofonen. Etter bildet å dømme kastet Ravn kameraet fra seg så det landet med siden opp på instrumentpanelet. Opptaket viste at Carsten var på vei bort mot Audien. Utenfor bildet kunne man høre Ravn rasle med bilnøklene mens han bannet og prøvde å finne tenningslåsen. Da bilen endelig startet, tok Carsten av seg den ene treskoen og kastet den rett mot frontruten, som gikk i tusen knas. Det kom en høy skrapelyd fra girkassen da Ravn prøvde å få bilen i revers.
«Bilen … bilen min», stammet Lohman, fremdeles med blikket klistret til skjermen. «Hva er det han innbiller seg?»
«Hadde jeg visst at han var så god til å kaste, hadde jeg parkert lenger bort», mumlet Ravn. «Jeg kan betale for ruta.»
Lohman så kort på ham. «Men hva med armen?»
«Se videre», svarte Ravn og gjorde en roterende bevegelse med hånden.
Lohman vendte blikket tilbake mot skjermen. Ravn hadde fått bilen i revers og ga gass, så Carstens skikkelse ble mindre og mindre på opptaket. I det fjerne ropte Carsten: «Django! Hent Django, for faen!» I neste øyeblikk kunne man se at sønnen åpnet bakluken på Porschen, og at en hvit pitbull hoppet ut. Carsten skrek til hunden og pekte mot bilen og Ravn.
Hunden begynte å løpe og var halvveis fremme ved Ravn, da han, fremdeles i revers, svingte bilen rundt. Kameraet skled til siden av den kraftige bevegelsen og filmet nå Ravn, som kjempet med å sette bilen i første gir. Han lente seg mot døren og så ut av det åpne vinduet, hemmet av dårlig sikt gjennom den knuste frontruten. I det samme kom pitbullen til syne i det åpne sidevinduet. Med åpent gap kastet den seg over Ravn og lukket kjevene rundt underarmen hans. Ravn skrek av smerte og prøvde å dra til seg armen mens bilen slingret av sted. Fra setet ved siden av ham reiste Møffe seg og bidro med et par astmatiske bjeff mot kamphunden. Da pitbullen fikk øye på Møffe, slapp den taket om Ravns arm i et forsøk på å angripe Møffe, men falt ut gjennom det åpne vinduet. Ravn ga gass, og kameraet skled ned fra instrumentpanelet og landet på gulvet. Skjermen gikk i svart mens banning fremdeles kunne høres på opptaket. Lohman skrudde av datamaskinen og lente seg tilbake i stolen. «Har du vært hos legen med det der? Du må ha stivkrampevaksine.»
«Det går nok bra», svarte Ravn.
«Vi kunne jo prøve å få erstatning? Du filmer jo på offentlig sted, det er helt lovlig.»
Ravn ristet på hodet. «La det ligge. Jeg hadde heller ikke blitt så glad hvis jeg oppdaget at noen lå på lur og filmet meg. Og spesielt ikke hvis det førte til at jeg mistet et par mill.»
«Du er en morsom fyr», svarte Lohman. «Det var i hvert fall bra at du hadde med deg Møffe, ellers hadde du fremdeles gått rundt med den kjøteren hengende fra armen.»
Ravn så ned på Møffe, som lå og sov på det lurvete persiske teppet. «Ja, tross alderen er han fremdeles litt av en vakthund. Og som sagt skal jeg betale for ruta.»
Lohman slo ut med armen. «Saksomkostninger. Med beløpet vi har spart selskapet for, blir det ikke noe problem å få gjennom. Sherry?» Han reiste seg og gikk bort til drikkebrettet som sto på det runde mahognibordet i hjørnet.
«Ellers takk.»
Lohman skjenket seg et glass. «Man må unne seg noen privilegier i hverdagen.»
«Når kan jeg få honoraret, tror du?»
«Snakk med frøken Malling», sa han og nikket mot døren til det lille forværelset. «Så skriver hun ut en sjekk til deg.»
Frøken Malling var Lohmans sekretær og hadde vært det siden han etablerte firmaet sitt. Begge hadde forblitt ugift, og det var ikke godt å si om forholdet deres kun var profesjonelt, for de oppførte seg som et gammelt ektepar.
«Takk», svarte Ravn. Pengene ville komme godt med.
Han skulle til å reise seg da Lohman viftet med hånden.
«Har du det travelt, eller? Sett deg ned. Vi er ikke ferdige ennå.»
Ravn trakk pusten tungt. Nå som Lohman ikke lenger hadde saker i byretten, men utelukkende jobbet fra kontoret, hadde han et udekket behov for å prosedere, hvilket betydde at han kunne snakke hull i hodet på alle som kom innom. I løpet av sommeren som snart var over, hadde Ravn jobbet for Lohman med en rekke overvåkningsoppdrag, og nå hadde Lohman rukket opptil flere ganger å gå gjennom repertoaret av historier fra rettssaker han hadde vunnet.
«Jeg hadde en gang en sak med en klient som påsto at han hadde vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket da han prøvde å rane en bank …»
«… problemet var at han før denne hadde ranet 28 andre», fortsatte Ravn.
«Å, har jeg fortalt om det?» sa Lohman og nippet til sherryen, tydeligvis skuffet over Ravns manglende interesse. «Ja, ja, hvor var vi?» sa han og satte seg i stolen.
«Honoraret mitt», svarte Ravn og smilte forsonende. Egentlig hadde han ikke noe mot Lohman, han orket bare ikke å være selskap for ham i dag. Dessuten hadde han blitt tørst selv, men etter en øl.
«Nei, honoraret var vi ferdig med, vi må snakke om en ny sak. Kanskje ikke så mye … bitt i den som den siste …» Han smilte og nikket ned mot Ravns bandasje, som for å forsikre seg om at han tok ordspillet. «Men det er en sak med gode penger. Det er i hvert fall fjorten dagers jobb, kanskje mer.»
«Ellers takk, jeg er ikke interessert.»
«Hvordan kan du vite det, når jeg ikke har fortalt deg om saken ennå?»
«Fordi jeg …»
«Det er for et stort, velrenommert, dansk elektronikkselskap som har hatt svinn på fjernlageret. Jeg kan ikke avsløre navnet på bedriften før du sier ja, men det høres ut som Beograd, bare uten grad.» Igjen smilte han og blunket til Ravn for å se om han hadde tatt poenget.
«Lohman. Jeg er ikke interessert i den typen jobb lenger. Det har vært greit til nå, men … det er ikke dette jeg vil drive med.»
«Er det på grunn av at du fikk deg en smell?» Han pekte på bandasjen.
«Tro meg, jeg har vært med på verre.»
«Men hva er det du er så redd for, da?» Det hørtes ut som om spørsmålet var den største provokasjonen Lohman greide å komme med for å få Ravn med på notene.
Ravn smilte. «Jeg er ikke redd. Denne jobben er bare ikke noe for meg.»
«Det er vel ikke så forskjellig fra det du gjorde da du var ansatt i politiet, bortsett fra at her får du skikkelig lønn.»
«Det er faktisk ganske forskjellig. Etterforskning er én ting, dyneløfting er noe annet. Og jeg er ferdig med å løfte dyner.»
«Men du er jo så god til det. Bedre enn noen av de andre etterforskerne jeg har hatt. Da Johnson anbefalte deg, var jeg i tvil. Jeg håper ikke du blir fornærmet for at jeg sier det?»
«På ingen måte. Jeg ville heller ikke stolt på noen Johnson anbefaler. Og spesielt ikke meg.»
Lohman hevet glasset sitt og skålte mot Ravn.
«Men uansett, Lohman, så blir svaret nei.» Ravn reiste seg, det samme gjorde Møffe.
«Tenk på saken. Dere unge er så utålmodige.»
«Jeg er ikke så ung, og jeg har tenkt. Ha det bra, Lohman», sa han og gikk bort til døren.
«Da blir jeg nødt til å avsløre kunden, så du skjønner hvilken eksklusiv sak du går glipp av.» Han tok en kunstpause mens han roterte sherryglasset i hånden. «Det er en sak for selveste b&o du takker nei til.»
«Såpass hadde jeg gjettet, og de klarer seg sikkert helt fint uten meg.» Ravn sa ha det og forsvant ut døren.
Gjennom bråket fra Café Havodderens mange gjester kunne man høre Joe Cockers hese stemme synge Unchain My Heart fra den gamle Wurlitzer-jukeboksen. Rundt baren sto det en gruppe ungdommer og hang, mens de eldre stamkundene satt og drakk øl ved bordene mens de dampet på sigaretter som ga næring til den gassblå tobakkståken som hang i luften.
Ravn hadde kommet tidlig, og han hadde fått seg en ledig plass ved enden av baren. Dette betydde også at han hadde rukket å drikke mer enn de andre gjestene og derfor var blitt temmelig full, egentlig fullere enn han hadde planlagt.
Ravn så ned langs baren og merket seg at de to unge bartenderne som Johnson hadde ansatt som avløsere, nesten ikke greide å følge med på bestillingene fra gjestene.
«Streiker de andre barene, eller? Siden folk kommer hit, mener jeg», sa Ravn og snudde blikket mot Johnson.
Johnson, som hadde det mer travelt med å pusse ølglass enn å servere kundene, skulte over mot Ravn. «Du er gøyal i kveld, Ravn. Vet du ikke at vi er det såkalte brune gull. Leser du ikke lokalavisen?» Han la fra seg håndkleet og grep den spinkle kaffekoppen med de enorme fingrene sine.
Ravn ristet på hodet. «Møffe pleier å rive den i stykker før jeg får lest den.»
Johnson tømte koppen og skjenket seg en ny kopp kaffe fra kannen bak seg. «Det var en lang artikkel i
Christianshavneren om hele vertshusmiljøet. Det er oss, de små, diskré stedene, som har blitt moderne igjen.»
«Havodderen har aldri vært verken diskré eller moderne.»
Johnson rynket pannen. «Hvis det var meg som kjøpte på kreditt, ville jeg ha funnet på noen litt mer treffende vittigheter.»
Ravn tømte ølen og satte tomflasken på bardisken mellom dem. «Kom igjen, da. Gi meg en ny en.»
Johnson fant frem en Hof og åpnet den.
«Lohman sier at du har sluttet hos ham?»
«Ryktene går fortere enn vannet i kanalen utenfor.»
«Han sa det bare til meg. Han var her og spilte carambole med Victoria, som de pleier.»
«Kunne han ikke ha holdt seg til å spille, istedenfor å la sladderen gå?» Ravn tok en slurk av ølflasken. «Dessuten var jeg aldri egentlig ansatt hos ham. Jeg løste bare et par oppgaver, det var ikke noe mer enn det.»
«Man stikker uansett ikke av på den måten.»
«Er det det han sier at jeg gjorde?» spurte Ravn og slo ut med armene. «Jeg har nettopp spart kunden hans for et par millioner med livet som innsats.» Han pekte på bandasjen.
«Nei, Lohman var glad for å ha deg.» Johnson la den tunge kroppen sin over disken mot Ravn. «Det var vel en grei, liten inntekt for deg også. Lohman sier til og med at du er god til det han brukte deg til.»
Ravn trakk på skuldrene. «Det var en sommerjobb, og sommeren er snart over.»
«Har du noe annet å drive med?»
Ravn ristet på hodet.
«Det er det jeg mener. Du skulle blitt litt lenger, lært litt.»
«Det var ikke så mye å lære. Det var en dyneløfterjobb. En ape med kamera kunne gjort samme jobben.»
Johnson trakk på skuldrene. «Det virker ikke som om du har så jævla mange andre muligheter.»
«Jeg greier meg.» Ravn klarte ikke å skjønne om Johnson var bekymret for ham eller for Lohman, eller om det egentlig handlet om Johnsons egen ære? Det var jo han som hadde satt dem i kontakt med hverandre. Ravn kjente ikke til forholdet mellom de to raringene, utover at Lohman i tillegg til sitt ukentlige besøk, også for lenge siden hadde hjulpet Johnson både økonomisk og juridisk da han skulle ta over Havodderen. Lohman hadde en liten andel i baren, og blant gamle christianshavnere ble han og Johnson sett på som blodsbrødre.
I samme øyeblikk klemte en ung jente i hvit topp seg inntil baren ved siden av Ravn. Hun smilte bredt til Johnson for å få oppmerksomheten og bestilte en runde øl. Jenta skjøt frem underleppa og sendte et avkjølende pust opp mot panneluggen, som blafret. Ravn prøvde la være å stirre på brystene hennes, som sto muntert ut under den hvite toppen, men hun greide å avsløre ham før han fikk dratt til seg blikket.
«Camilla», hilste jenta og strakte frem hånden.
Ravn tok hånden hennes og la plutselig merke til hvor ung hun var.
«Blir du med på en runde Meyer?»
«Meyer? Ellers takk, Carina, men det er jeg nok litt for full til.»
«Camilla», sa hun og dasket til skulderen hans.
«Beklager, men det var jo ikke så langt unna.»
«Redd for å tape?» sa hun flørtende og betalte for ølflaskene Johnson hadde satt på bardisken.
«Nei, mer for å gjøre noe dumt.»
Jenta smilte og tok de fem flaskene med begge hender.
«Kom bort til oss hvis du ombestemmer deg, da.» Rett etter forsvant hun i menneskehavet, før hun dukket frem igjen ved et av bordene rett ved jukeboksen.
«Som jeg sa tidligere, er det brune gull høyt i kurs om dagen. Selv du begynner å ha en slags sjanse hos det motsatte kjønn», sa Johnson. «Hun var jo ganske søt.»
«Du mener vel ung. Prøver du å pimpe meg ut nå?»
«Nei, det får du ordne selv.» Johnson fant et nytt ølglass å polere og overså fullstendig de tørste gjestene foran seg som iherdig forsøkte å få oppmerksomheten hans. «Kjenner du forresten Robert?»
Ravn ristet på hodet. «Navnet sier meg ikke noe.»
«Han kommer hit innimellom. Robert. Gammel bokser, fra aik . Jeg sparret med ham for mange år siden. Slår skikkelig hardt. Han gjorde det i hvert fall den gangen.»
«Må være ganske avdanket nå. Hva med ham?»
«Nå jobber han som vekter, han har eget firma med et par ansatte. Jeg kunne hørt om det var noe ledig. Han har sikkert bruk for en ekssnut som deg.»
Ravn stilte flasken på bardisken og stirret på Johnson.
«Vekter? Mener du at jeg skal patruljere nede på Amagercenteret med slips og et sånt dustemerke på skjorta?»
«Det er vel ikke noe galt i det. Robert har nattarbeid også. Det må jo være midt i blinken for deg, for da har du jo ingen å fornærme.»
Ravn senket blikket og ristet på hodet. «Johnson, vi må bli enige om en ting her. Fra nå av trenger du ikke å komme med flere jobbtilbud. Jeg klarer meg fint uten innblanding fra din side.» Ravn stakk hånden i lommen, fant en femhundrelapp og la den på disken.
«Vi kan ta avregningen i morgen.»
«Ellers takk.»
Johnson trakk på skuldrene og tok seddelen. Litt etter kom han tilbake med vekslepenger. «Gå hjem nå.»
«Vi får se.»
Ravn trakk Møffe med seg over Rådhuspladsen på vei mot Vesterbro. Selv om klokken snart var halv ett og det var midt i uken, var den lyse sommernatten full av folk som i likhet med ham selv ikke ville at dagen skulle ta slutt. Han passerte strømmen av turister som var på vei ut av Tivolis hovedinngang. På veien inn fra Christianshavn hadde han fulgt midnattsfyrverkeriet fra den gamle hagen, som hadde opplyst storbyhimmelen med glitter og fargede lys. Gåturen hadde gjort godt, og han var ikke lenger full – eller det var han vel egentlig, men nå rullet fylla bare av gårde av seg selv, som på skinner. Han forsøkte å innbille seg at dette bare var en kveldstur før sengetid, men innerst inne visste han hvor alkoholen, ikke fornuften, førte ham. Han var på vei tilbake til det gamle strøket, den tidligere arbeidsplassen hans på Vesterbro med Station City som et fort midt i fiendtlig territorium. Tilbake til årene da han hadde jobbet i spesialstyrken som nestkommanderende og hadde visst om alle sidegatene, alle bakgårdene, alle bordellene og alle narkobulene. Han hadde vært på fornavn med alle dealerne og horene – i det minste alle dem som greide å holde seg i live lenge nok til å bli kjente ansikter i gatebildet. Det var ikke nostalgi som trakk ham tilbake, nei, det var noe langt farligere – noe som traff ham helt inn i sjelen. Det var den gamle saken. Evas sak. Den som alltid dukket opp, spesielt når han var full. Den uoppklarte saken som aldri ville forlate ham.
Han sto i det mørke portrommet sammen med Møffe, som på samme måte som ham hadde krøpet inn blant skyggene og bort fra gatelampenes avslørende skjær. Colbjørnsensgade lå øde. I halvtimen de hadde stått her, var det bare et par afrikanske prostituerte og kundene deres som hadde passert. En av jentene hadde det spesielt travelt i kveld, ettersom det var den andre kunden hun hadde hentet nede i Istedgade, på strassen. Ravn så på den nedlagte frisørsalongen på den andre siden av veien. Bak de skitne vinduene med gulnede gardiner var det fremdeles lys som blandet seg med flimringen fra et tv -apparat. Ravn visste at det var lenge siden noen hadde fått klippet håret der inne. I mer enn ti år hadde lokalene offisielt tilhørt en etnisk kulturforening. Et møtested for folk fra de tidligere sovjetstatene, etablert for å bevare den felles kulturarven deres og skape bedre sosiale forhold for et mindretall i strøket. Klubben var til og med på kommunens årlige kulturbudsjett og fikk et tilskudd, om enn beskjedent, til husleien. Egentlig hadde stedet fra første dag fungert som en ulovlig spilleklubb for den samme gruppen og en hel del andre. For litt under ti år siden hadde en gangster som het Andrei Kaminsky, overtatt ledelsen. Kaminsky hadde fått fart i forretningene og trukket til seg store, internasjonale hasardspillere. Mange av dem farlige folk med blodpenger de satte på spill i Kaminskys klubb. Mest av alt fordi Kaminsky hadde rykte på seg for å ha styr på sikkerheten, så myndighetene ikke grep forstyrrende inn i spillet, men i stor grad også fordi Kaminsky visste hvordan man tok seg av dårlige tapere. Hos Kaminsky var det ikke blodet som fløt, men hans berømte rødbetsuppe, som han serverte til taperne når de én etter én røk ut av turneringene han arrangerte. Og alt sammen tok han betalt for i form av to prosent av den samlede potten.
Døren på den andre siden gikk opp, og to yngre menn med slavisk utseende kom ut. Det kom en sky av sigarettrøyk
og russiske gloser fra dem mens de gikk nedover gaten. Ravns erfaring fortalte ham at dette bare var småfisk. Jo mer høyrøstede de var, og jo større de prøvde å gjøre seg, desto lenger nede i hierarkiet var de. Når det gjaldt medlemmene av innvandrerbandene, bikerne eller østmafiaen, slo bedømmelsen hans aldri feil. Det var de andre typene, de lydløse og snikete, man skulle passe seg for.
De to mennene hadde ikke lukket døren skikkelig igjen, så en kile av lys innenfra strakte seg ut på fortauet. Det var umulig for Ravn å se hva som foregikk der inne, hvor mange de var, eller om Kaminsky i det hele tatt var til stede. Likevel følte han seg trukket mot den åpne døren. Situasjonen minnet ham om tiden i spesialstyrken, når de etter en overvåkning endelig fikk ordre om å storme et sted. Det var en spesiell rus som meldte seg. En forløsning etter flere døgns venting. Det var både en mental og en fysisk tilstand. Man følte seg ett med resten av teamet, som en samlet kraft som sparket inn døren, la banditter i bakken før de kunne gjøre motstand, før de rakk å destruere stoffet de hadde produsert. Man følte seg som gatas konger når alle de store, tatoverte mennene lå med nesen i gulvet og strips rundt håndleddene mens man fant kilo på kilo med dop. Jo mer man fant, desto flere år tok man fra dem. År de skulle tilbringe i fengsel. Det var en sånn tur han hadde lyst til å gi Kaminsky. Ene og alene fordi Kaminsky kanskje visste noe om den gamle saken.
Alkoholen i kroppen dirigerte ham i retning av den åpne døren, og han gikk ut av portrommet. Men han kom bare til fortauskanten før en hånd grep tak i ham, trakk ham tilbake mot portrommet og smelte ham opp etter muren. Møffes bånd ble strammet, og hunden knurret truende.
«Få styr på kjøteren, Ravn, ellers får den fik.»
Ravn strammet grepet om båndet og holdt Møffe igjen. Han hysjet på hunden, som svarte med en dyp knurring.
«Hva faen gjør du her?» sa Dennis Melby og stirret olmt på ham.
«Kveldstur. Og du?»
Melby ristet på hodet av ham. «Du blander deg i politiarbeid, det er straffbart.» Han sendte ham et nytt blikk.
«Det er en offentlig gate», sa Ravn og målte ham med øynene. Dennis Melby så bredere og større ut enn noensinne og liknet mest av alt på en oppblåst padde. Ravn hadde aldri fikset ham. «Du tar fremdeles vitaminene dine, ser jeg.»
«Det driter vel du i.»
«Du burde heller stikke ned og hente noen flere hos dealerne ved Mariakirken.»
Melby tok tak rundt halsen på Ravn med den ene neven og klemte til. «Du er en boms, Ravn, du har alltid vært det. Selv mens du var politi …»
«Slipp meg … ellers kommer du til … å angre.»
Melby gliste. «Nå stikker du og holder deg ute på drittøya di sammen med de andre taperne, ok ?»
Ravn fikk løs armen og tok ballegrep på Melby. «Jeg sa slipp meg.»
Da han klemte til, var smerten tydelig i Melbys ansikt, men han holdt fremdeles jerngrepet og plasserte tommelen på Ravns strupehode. Han kjente at det begynte å svartne for øynene. «Kan jo la … hunden ta over … han kan gomle litt på ballene dine …»
Melby kikket bort mot Møffe, som rev i båndet.
«Slutt med det der!» kom det fra den andre enden av portrommet.
Begge to snudde seg mot skikkelsen som kom nærmere.
«Nei, men så slutt da, for faen», kom det på kav nordjysk da Mikkel kom bort til dem.
Begge slapp grepet, og Ravn snappet etter pusten. «Du ser helt for jævlig ut», sa Ravn halvkvalt mot den tidligere makkeren sin.
Posene under øynene til Mikkel vitnet om altfor lange netter med altfor lite søvn. «Hva faen er det som foregår?
Har dere tenkt å ødelegge en operasjon vi har jobbet med i over et år, fordi dere ikke greier å la være å tøffe dere?»
Dennis rettet på buksene, som hadde blitt dratt opp i skrittet. «Jeg ba sivilisten her om å gå. Han nektet.»
«Kjeften din, Dennis, gå og sett deg i bilen», sa Mikkel.
Dennis sendte Ravn et blikk. «Vi ses, boms, før du vet ordet av det.»
Ravn så etter ham da han luntet nedover Colbjørnsensgade.
«Alle steroidene har gjort ham tussete.»
«Og du er fremdeles i ditt ess?»
Ravn trakk på skuldrene. «Jeg passer mine egne saker, hva vil du?»
«Spørsmålet er vel heller hva du gjør her?»
«Som jeg fortalte boleren, så er jeg ute og går kveldstur.»
«Du har stått her i over en time.»
«En halv, jeg måtte hvile meg litt.»
Mikkel sendte ham et tålmodig blikk. «Vi er så nærme å ta Kaminsky.»
«Du lovet å si fra når det skjedde noe, Mikkel. Har du glemt det?»
Mikkel holdt hånden over mikrofonen på headsettet han hadde hengende fra venstre øre, og som han brukte til å holde kontakten med sentralen med. «Ikke så høyt.» Han senket stemmen ytterligere. «De siste månedenes spaning på Kaminskys sted har avslørt det vi mistenkte på forhånd: at han utover ulovlig hasardspill også er involvert i narkokriminalitet, menneskehandel og heleri i millionklassen.»
«De interesserer meg ikke. Du lovet at hvis det kom frem opplysninger som … som pekte mot Evas sak, så skulle jeg være den første som fikk vite det.»
Mikkel så vekk. «Og det skal jeg da faen meg holde. Men det har ikke kommet frem noe ennå. Med respekt å melde, saken din, sammenliknet med alt det andre Kaminsky er involvert i, er ikke den største. Faktisk vet vi ikke om Kaminsky var innblandet i det med Eva.»
«Det kan vi jo bare spørre ham om …» Ravn ville passere Mikkel, men ble holdt igjen med en vennlig dytt i brystet.
«Ravn, hold opp nå, du er dritings. Jeg har lovet å hjelpe deg, og det står jeg ved, men ting tar tid. Det vet du jo.»
Ravn så ned i bakken. Det var som om all energi forsvant ut av ham, og tømmermennene hadde begynt å innfinne seg.
«Går det bra med deg? Er du blakk?» Mikkel begynte å rote i lommene.
«Spar deg», snerret Ravn. «Bare få Kaminsky til å snakke. Det skylder du meg.» Han pekte på ham med en stiv finger.
Mikkel nikket. «Du er den første som får vite noe, hvis han sier noe.»
Ravn trakk i båndet til Møffe, og hunden reiste seg fra asfalten; det var på tide å gå hjem.
«Ravn», sa Mikkel etter ham.
Ravn snudde seg halvveis.
«Hvis du vil ha et godt råd, så bør du se å komme deg videre.»
«Jeg har ikke bedt om noe råd.»
«Uansett …»
«Vet du hvilken dag det er i morgen?»
Mikkel ristet på hodet.
«Tre år siden Eva ble drept.»
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Eva låste seg inn i leiligheten. Hun snakket fremdeles i mobiltelefonen, som hun presset mot øret med den ene skulderen, mens hun brukte albuen til å dytte opp døren. Hun fortsatte, helt nedlesset, med dokumentmappen og kåpen i den ene hånden og en handlepose og en bukett tulipaner i den andre, gjennom gangen og ut på kjøkkenet. «Hei, kjære. Det er meg», sa hun inn i telefonen til Ravns telefonsvarer. «Jeg kom nettopp hjem, håper vi kan spise sammen i kveld. Jeg har i hvert fall kjøpt mat og litt vin, klem, vær forsiktig.»
Hun satte tingene fra seg på kjøkkenbordet, la på og la fra seg mobilen. Så gikk hun tilbake til gangen og lukket inngangsdøren.
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Eva så på seg selv i det store speilet på veggen. Pannen var våt av svette, og de mørke flekkene ved armhulene på den hvite blusen vitnet om den hektiske dagen hun hadde hatt. Hun åpnet de øverste knappene og dro blusen opp av skjørtet. De halvhøye Louboutin-skoene sparket hun av seg på gulvet, og hun fortsatte barbeint ut på kjøkkenet, der hun pakket ut det hun hadde kjøpt. Da hun hadde satt vekk varene, skjenket hun seg et glass rosévin og gikk fort gjennom posten. Bortsett fra en bunke vinduskonvolutter var det en invitasjon til en barnedåp fra venninnen Lillian. Eva smilte ved synet av babyen, som smilte bredt på forsiden av
kortet. Hun tok en av magnetene på døren til kjøleskapet og plasserte invitasjonen mellom menyen fra Era Ora, som hun hadde tatt vare på etter middagen på bursdagen sin, og bildet av Ravn og henne om bord på Bianca.
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Eva tok kåpen fra kjøkkenbordet og gikk inn på soverommet, der hun hengte den inn i klesskapet. Så begynte hun å re sengen. Hun luktet på Ravns blå t- skjorte, som han – og av og til hun – sov med, før hun brettet den sammen og la den på dynen hans. Eva gjespet og gikk tilbake til kjøkkenet og vinglasset. Hun nippet til vinen og rettet på tulipanene, som hun hadde satt i en vase. En av dem hang allerede med hodet, så hun fjernet den og kastet den i søpla under kjøkkenvasken.
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Eva tok vasen og gikk ut i gangen. I samme øyeblikk vibrerte mobiltelefonen på kjøkkenbordet. Hun gikk tilbake til kjøkkenet og så at det var en melding fra Ravn.
Mye å gjøre. Prøver å komme hjem i tide. Hvis ikke, bare spis!
Hun svarte med et hjerte, la fra seg telefonen og gikk inn i stuen.
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen … Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen … Uansett hva du gjør, ikke gå inn i stuen …
Eva fortsatte gjennom stuen, der solen kom inn gjennom vinduene og gjorde rommet glovarmt. Hun fortsatte forbi glassbordet foran sofaen og stilte buketten i vinduskarmen ved siden av de små lysestakene. Hun flyttet litt rundt på alt sammen, til hun var fornøyd med resultatet. Så åpnet hun vinduet og satte på haspen. En frisk vind kom inn, og Eva nøt brisen mens hun betraktet utsikten over vollene, der trærne svaiet i vinden og solen ble reflektert i overflaten på
Magasindammen bak. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt inn. Knirkelyden fra gulvplankene fikk henne til å åpne øynene og snu hodet halvt rundt.
Uansett hva du gjør …
Lysestaken ble svingt med voldsom kraft og traff skallen hennes med en knaselyd. Evas bein ga etter, og hun veltet slapt ned over glassbordet, som knuste under vekten av henne. Den livløse kroppen lå slapt over det blanke stativet, mens solen ble reflektert i de mange glasskårene som funklet med fornyet styrke. Fra det åpne såret i bakhodet bredte det seg en mørk sjø av blod utover plankene. Eva stirret stivt opp i taket, mens fingrene på den venstre hånden sitret, som om hun spilte på et imaginært piano. Et par luftbobler dukket opp i spyttet i den ene munnviken, mens hun utstøtte et siste sukk. Så lå hun stille.
Den mørke skikkelsen med baseballcapsen kastet fra seg den kantete lysestaken på gulvet ved siden av Eva. Han bøyde seg ned, og med de svarte, tettsittende gummihanskene la han to fingre mot halsen hennes og lette etter pulsen. Da han ikke fant noen, tok han Rolex-klokken med Jubilee-lenken av håndleddet hennes og la den i lommen. Mannen reiste seg og gikk rolig fra stuen ut på kjøkkenet. Her åpnet han dokumentmappen hennes, som lå på bordet. Han tok opp laptopen og lommeboken og la begge deler ned i den tomme handleposen som Eva hadde lagt ved siden av dokumentmappen. Han snudde seg og gikk ut i gangen mot inngangsdøren. Et kort øyeblikk stoppet han ved speilet i gangen.
Vis meg ansiktet ditt … bare et glimt … bare i ett sekund … vis meg det … vis meg det.
Mannen trakk capsen ned i pannen og forsvant ut.
«Vis meg hvem du er!» ropte Ravn og våknet av sin egen stemme. Han satte seg opp i sengen, og det gikk en liten stund før det gikk opp for ham at han var om bord på Bianca.
«Går det bra med deg, Ravn?» Det var Eduardo, båtnaboen hans, som ropte fra ketsjen som lå fortøyd foran Ravns båt.
Ravn så bort mot den åpne luken over sengen. «Ja da», sa han opp mot stjernehimmelen over seg. «Bare legg deg til å sove igjen.»
Eduardo mumlet et god-natt-og-sov-godt tilbake.
Ravn så på klokken på mobiltelefonen at den var halv fem. Han hadde sovet toppen en time eller to, likevel visste han at det kom til å bli umulig for ham å sovne igjen. Han sto opp av sengen og tok dynen med seg, mens han fortsatte ut gjennom kahytten, der Møffe lå og sov. Han åpnet døren ut til akterdekket, trakk en av de hvite plaststolene bort til rekka og satte seg ned. Kanalen lå stille i mørket. Bortsett fra en enslig søppelbil som trillet av sted bortover broen oppe ved Christianshavns Torv, var det stille. Det var timene da barene var stengt og resten av bydelen ennå ikke hadde våknet. Det var timene da man hadde alt for seg selv. Den gamle Grand Banks-båten vippet litt og vugget ham rolig i stolen. Han tenkte tilbake på drømmen, som alltid var den samme. I drømmen prøvde han forgjeves å advare henne mot det uunngåelige. Drømmen inneholdt detaljene som hadde kommet frem under politiets etterforskning – alt fra Evas bevegelser før hun ble drept, til tingene gjerningsmannen hadde tatt med seg. Likets plassering og maltraktering hadde han selv bevitnet, da han og Møffe kom hjem og fant henne liggende livløs på gulvet.
Noen ganger fikk han et glimt av drapsmannens ansikt i drømmen, men da var det alltid i form av sitt eget. Man trengte ikke å være psykolog for å se sammenhengen, og han visste godt at alt sammen kom fra skyldfølelsen han fremdeles hadde. Skyld over ikke å ha forhindret drapet på henne og over ikke å greie å finne morderen. En mann som etter alt å dømme var en uheldig innbruddstyv hun hadde overrasket.
Høyst sannsynlig en som hadde vært tilknyttet en av bandene fra Øst-Europa som hadde herjet i bydelen på denne tiden, og som med like stor sannsynlighet hadde flyktet fra landet. Det var ut fra denne sparsomme etterforskningen at Mikkel og han hadde bygget opp teorien om at Kaminsky visste noe om bandemedlemmene fra den gangen. Mens Ravn satt og betraktet det stille vannet, gikk det opp for ham hvor tynn denne teorien var, og hvor lenge han hadde klynget seg til håpet om å oppklare saken. Det var til å grine av. Og det var nettopp det han satt og gjorde.
Vor Frelsers Kirkegård lå badet i stekende sol. Luften innenfor de røde mursteinsmurene lå ubevegelig, og varmedisen sto fra de lange grusstiene. I det fjerne kunne man høre den monotone støyen fra trafikken ute på Amagerbrogade, som gikk parallelt med kirkegårdens sydside. Kirkegården tilhørte Ravns lokale kirke på Christianshavn og var en såkalt utflytterkirkegård som hadde blitt etablert under koleraepidemien. Det var denne typen lokalhistorie Eva hadde visst alt om og ofte fortalte om når de gikk tur sammen – og som han bare hadde sagt å, sier du det til. Alltid for opptatt av å tenke på jobb og sakene som pågikk, til å høre ordentlig etter hva hun sa.
Ravn bøyde seg ned foran graven med den svarte gravsteinen og fjernet den visne buketten og restene av faklene han hadde satt der sist gang han var innom. Den dårlige samvittigheten ga ham et stikk og minnet ham om at han ikke hadde vært her siden juletider. Han skulle gjerne ha vært her oftere, men han hatet kirkegården, som for ham bare representerte alt som ikke hadde noe å gjøre med den levende Eva. Alt gravstedet minnet ham om, var hvor urettferdig det var at hun skulle ligge her istedenfor å gå rundt ute på Amagerbrogade og være til i livet hans.
«Visste du at de anla kirkegården her i forbindelse med den store koleraepidemien?» spurte Victoria, som sto over
ham. Det bustete grå håret hennes sto til alle kanter mot den blå himmelen bak henne.
«Nei, sier du det?» svarte han og kastet avfallet ned i en plastpose han hadde med.
Victoria sendte en sky av røyk fra Petterøe’s-rullingsen opp i luften. «Ja, i 1853 ble det forbudt å begrave folk innenfor murene. Og det var bra.»
«Hvorfor det?»
«For ellers hadde ikke antikvariatet mitt ligget ved kirken i dag.»
Ravn nikket. Victorias antikvariat lå bare et steinkast fra Vor Frelsers Kirke, der begravelsesseremonien for Eva i sin tid hadde blitt avholdt.
Han så på Victoria. Som hun pleide, var hun ulastelig kledd i rutete tweeddrakt og åpen bluse og liknet på en som tilhørte en eller annen ukjent Christianshavn-adel. «Er du ikke veldig varm med den drakten der?»
«Varme er ingen unnskyldning for å gå sjuskete kledd.»
«Jeg kjenner ingen som likner på deg, Victoria.»
«Nei, jeg håper da ikke det. Jeg liker ikke kopier. Det var derfor jeg likte Eva så godt.»
Han reiste seg og tørket hendene på olabuksene. «Det var snilt av deg å bli med. Du hadde ikke trengt å gjøre det.»
«Bare hyggelig, selv om stedet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Du burde strødd asken hennes utover Øresund isteden.»
«Er det lov, egentlig?»
Victoria trakk på skuldrene. «Du skulle bare gjort det uansett.»
De sto og så på graven uten å si noe. Ravn angret på stemorsblomstene han hadde kjøpt, og fikk lyst til å ta dem vekk igjen. Men Victorias bukett var fin, enkel og diskré, akkurat som Eva ville ha likt. «For faen, det var så mye vi skulle ha gjort», mumlet han.
«Har du ikke snart plaget deg selv nok med dette her?»
Han trakk på skuldrene. «Jeg skulle ha sett det komme.»
«Nei. Du skal videre, det er det du skal. Eva ville sagt det samme.»
«Du, hva om jeg bare tar vekk de drittblomstene? De ser jo helt jævlige ut.» Han pekte på stemorsblomstene.
«Ja, dem var du kanskje ikke helt heldig med», svarte Victoria og nikket.
Ravn bøyde seg ned og tok potten med stemorsblomster opp fra gravstedet.
«Jeg mener det, Victoria, det handler ikke bare om skyld, jeg burde ha sett det komme. Jeg har jobbet i politiet hele mitt yrkesaktive liv. Jeg har sett på nært hold hvor motbydelige folk er i stand til å være mot hverandre. Jeg har møtt volden, sett drapsmenn i øynene, sett de maltrakterte ofrene, jeg kjenner til statistikken. Jeg hadde alle forutsetningene, Victoria. Så hvorfor fikk jeg ikke montert alarm? Hvorfor lot jeg Eva være så mye alene hjemme? Hvorfor sjekket jeg ikke vårt eget nabolag for å finne banden, som sikkert rekognoserte området, i ukene før de begynte med innbruddene? Jeg var trent opp til å se signalene … likevel var jeg fullstendig uforberedt.»
«Det høres fremdeles ut som skyldfølelse for meg.»
«Nei, ikke bare.» Han var tørr i halsen og svelget. «Det handler om å kunne føle ondskapen. Merke når den er på vei, hvor den kommer til å slå til. Hvorfor var jeg blind da det virkelig gjaldt?» Han så Victoria rett i øynene. «Som det gamle ordspråket, så er djevelens beste triks å ikke bli sett.»
Victoria så seg rundt, litt brydd. «Ravn. Dette samtaleemnet er ikke så hyggelig akkurat.»
«Det var en liknelse.»
«Mulig det, men hva med å stikke nå?»
De fortsatte tilbake bortover den smale stien som gikk langs gravene på begge sider. Lengst nede ved porten til
Amagerbrogade sto det en graver og rakte i grusen så det sto en sky med støv rundt ham. Victoria tente en sigarett og sendte røyken ut gjennom den ene munnviken. «Du vet at jeg spiller carambole med Lohman hver onsdag, ikke sant?»
«Og nå har du tenkt å fortelle meg hvor dumt det er at jeg ikke jobber for ham lenger?»
Hun trakk på skuldrene.
«Johnson har allerede prøvd, så det kan du spare deg.»
«Men du er jo så god …»
«… til å være dyneløfter. Det sier alle, men jeg gidder ikke å snoke for at et eller annet forsikringsselskap skal spare noen kroner, eller for å forvisse en ulykkelig ektefelle om at partneren er utro. Da blir jeg heller dasstømmer.»
«Dasstømmere er det vel ikke så mange igjen av», svarte hun ironisk. «Jeg skjønner deg godt, men det trenger ikke å være sånn.»
«Det var den typen saker Lohman hadde.»
«Så glem Lohman. Hvorfor starter du ikke for deg selv?»
«For meg selv?» Han stoppet og så på henne. «Hva skulle jeg drevet med? Starte et antikvariat som ditt, eller en bar, som Johnson?»
Victoria lo. «Du setter litt for stor lit til de sosiale ferdighetene dine, Ravn. Du ville skremt vekk alle kundene før det hadde gått en uke. Nei, hvorfor etablerer du deg ikke som etterforsker?»
«Du mener …» Han hadde problemer med å si ordet høyt.
«Privat … etterforsker?»
«Nettopp.»
«Og hvordan skulle jeg liksom gjøre det?»
«På samme måte som man åpner en hvilken som helst annen virksomhet», sa hun og slo ut med armen. «Du finner på et navn, får et cvr -nummer, blir momsregistrert, leier et lokale og begynner å hanke inn kunder.»
«Ja, greit, men hvordan?»
«Hva vet jeg, det er ikke min bransje. Undersøk hvordan konkurrentene gjør det, annonser på nettet eller i lokalavisene. Da jeg sa opp som lærer for å åpne antikvariatet, ante jeg heller ikke hvordan jeg skulle gjøre det, men jeg lærte meg det underveis.»
Ravn smilte av tanken. «Ingen dum idé. Det er bare …» Han trakk på skuldrene.
«Tenk på saken. Jeg kan hjelpe deg med å få det administrative på plass.»
Da de passerte graveren og den lille lastebilen hans, satte Ravn fra seg stemorsblomstene og posen med de visne blomstene på planet.
Om ettermiddagen sto Ravn nede i motorrommet på Bianca. Svetten rant av ham, og han tørket pannen med underarmen, som på samme måte som resten av den bare overkroppen var tilgriset av skitt og smøreolje fra den gamle Lehman-motoren.
I løpet av de siste par timene hadde han renset vannkjølingssystemet for slagg og alger, alt fra pumpene til selve varmeveksleren. Han hadde brukt seks liter bensin til å rengjøre motoren, og alt var nå helt rent. Men dampen fra bensinen hadde gitt ham en dundrende hodepine. Mangelen på væskeinntak i varmen i det trange motorrommet hadde bare gjort det verre. Han håpet at anstrengelsene ville løse problemet med at motoren ble for varm, og da han hadde fått festet den siste bolten, stakk han hodet opp av den åpne akterluken og så etter Eduardo. Han fant ham stående ved rekka, i shorts og med en fancy hatt på hodet, i ferd med å sjarmere et par unge jenter som satt og slikket sol og drakk rosévin på moloen. Ravn kunne se at Eduardos mørke glød og spanske aksent falt i god jord hos jentene, som lo.
«Tror du at du kan rive deg løs litt?» ropte Ravn.
Eduardo snudde seg motvillig mot Ravn.
«Bare hopp om bord og start den», sa Ravn og nikket bort mot styrekonsollen. «Nå?» spurte Eduardo.
«Nei, til vinteren.»
Eduardo så irritert på Ravn. Istedenfor å gå rundt til akterdøren og inn i kahytten nøyde han seg med å strekke den
ene armen inn gjennom den åpne sideruten, der han så vidt nådde tenningsnøkkelen i styrekonsollen. «Klar?» ropte han.
«Kjør på!»
Eduardo vred på nøkkelen, og det kom et par klikkelyder fra starteren, uten at motoren startet.
«Den må forvarmes.» Ravn forklarte Eduardo at han bare skulle vri nøkkelen halvveis og så vente litt før han vred den videre. Eduardo, som tydeligvis hadde det travelt med å komme tilbake til jentene, ventet i et par sekunder før han prøvde igjen. Da motoren fremdeles ikke ville starte, trakk han til seg armen. «Dessverre, Ravn.»
«Jeg sa tjue sekunder.»
«Nei, ikke tale om. Du sa ikke hvor lang tid.»
«Bare prøv igjen.»
Eduardo pustet dypt inn og stakk armen tilbake gjennom vinduet og vred på nøkkelen. Han så demonstrativt på klokken for å telle sekundene.
I samme øyeblikk vibrerte Ravns mobiltelefonen i lommen. Han tørket hendene kjapt med en klut, og fisket opp telefonen fra lommen.
«Ravn. Bra jeg fikk tak i deg», hørte han Lohman si i den andre enden.
«Jeg har ikke tid, Lohman», sa Ravn.
«Du er alltid så servil når jeg ringer», svarte Lohman ironisk. «Men jeg er sikker på at du kommer til å spisse ørene når du hører hva jeg har til deg.»
«Hvis det fremdeles dreier seg om den der b&o -greia, så er svaret fremdeles nei. Ha en fin dag.»
«Det er ikke b&o . Dette er noe mer interessant. En spennende sak for et stort og viktig firma.»
«Lohman, det er snilt av deg å tenke på meg, men jeg er ikke interessert i den typen jobb …»
«Men vent nå i hvert fall til du får høre hva det er de vil. Vi kan ta et møte, og så kan jeg …»
I samme øyeblikk startet motoren med et brøl, og Eduardo sendte Ravn en tommel opp. Ravn bøyde seg ned og trakk i kabelen til gasspjeldet for å få opp turtallet. Han fortsatte å gi gass, så tomgangen skulle stabilisere seg. Etter en stund gikk motoren uten å hakke. Da Ravn hadde forsikret seg om at saltvannspumpen trakk sjøvannet opp i det gjennomsiktige filteret, klatret han opp fra motorrommet. Han satte seg på kanten av den åpne luken med de bare føttene på motorblokken, som vibrerte i takt med det lave turtallet. «Lohman?» sa han inn i telefonen. Men Lohman hadde tydeligvis blitt lei av å vente og lagt på.
«Da gikk den endelig», sa Eduardo, som hadde dukket opp bak ham.
Ravn kikket opp på ham. «Det var jo det jeg sa. Hva skjedde med venninnene dine?»
«De fikk selskap», sa han og nikket mot jentene, som satt sammen med hver sin jevnaldrende fyr. «Dios mío, jeg skjønner virkelig ikke hva de skal med de to bleikfisene.»
«Blir du aldri for gammel til det der?»
«Nå skjønner jeg ikke helt hva du spør om.»
Ravn ristet på hodet av ham. Plutselig harket motoren, turtallet gikk ned, og rett etter stoppet den.
«For noe jævla dritt», sa Ravn og kastet fra seg kluten han tidligere hadde brukt til å tørke hendene med. «Jævla faens dritt.»
«Kanskje du burde fått en proff til å kikke på den?»
«Det har jeg hatt», sa Ravn og så på ham. «Proffen sa at det ikke lønte seg å fikse den, at det var bedre å sette inn en ny motor.»
«Det høres jo ut som en god idé. Jeg mener, når var du egentlig ute med Bianca sist?»
Ravn trakk på skuldrene. Han visste svaret. En måned før Eva døde.
«Mekanikeren har rett», sa Eduardo. «Motoren ser syk ut.»
«Mulig det, men jeg har ikke råd. Jeg har knapt nok råd til å bli liggende her.»
Eduardo så alvorlig på ham. «Har du ikke betalt havneavgiften?»
Ravn reiste seg. «Jeg har måttet prioritere annerledes.»
«Ravn. Mi amigo. Sånt spøker man ikke med. Du blir kastet ut hvis du ikke betaler. Kurt er en ond mann.»
Ravn smilte. Det var mye man kunne si om havnefogden Kurt, men ond var han på ingen måte. I verste fall litt grinete over å ha fått sparken da de stengte b& w-verftet for en mannsalder siden, noe han fremdeles lot gå utover omgivelsene, deriblant båteiere som ikke betalte i tide, og andre som brøt en av de mange paragrafene i havnereglementet.
«Uansett kommer Kurt til å få problemer med å flytte Bianca, nå som hun er mer eller mindre i dvale.»
«Har du tenkt å låne?»
«Da vil jeg heller dø.»
Det var langt over midnatt da Ravn satt ganske beruset på en stol ved inngangen til Havodderen og klappet Møffe, som lå på flisene foran ham og sov. Den gode stemningen på Havodderen strakte seg ut på gaten og ned mot kanalen, der flere av gjestene satt på moloen og drakk. Han kunne høre på musikken som strømmet ut fra den åpne døren, at jukeboksen hadde blitt overtatt av barens kvinnelige gjester. Noen av discoklassikerne til Barry White ble spilt om og om igjen til allsang. Det hørtes fælt ut, men samtidig litt trygt. Eduardo dukket opp i døråpningen med tre shotglass i hver hånd. Han satte seg i stolen ved siden av Ravn og rakte ham halvparten av glassene. «Hva feirer vi?» spurte Ravn.
«De døde. Spansk tradisjon. Vi hedrer dem vi elsker. Enten med sprit eller klapping; i dag drikker vi.»
«Du husket at det var i dag?»
«Selvfølgelig. Eva var noe for seg selv.»
Ravn nikket og luktet på innholdet. Det var en skrekkelig brandy, som Eduardo på en eller annen måte hadde overtalt Johnson til å kjøpe inn, men alkoholprosenten og tanken bak feiringen var grei nok. «Salut, som man sier.»
«Salud.»
