I. Supernova
Kapittel 1
Kristina, oktober
h un har time hver fredag klokken to. Hun er den nest siste klienten i kalenderen før jeg tar helg, og kanskje det er noe av grunnen til at jeg føler meg avslappet og i godt humør, men Leah Iverson har også alltid vært en av klientene jeg ser frem til å treffe. Hun er reflektert og interessant, og har en naturlig evne til å vekke empati. I tillegg er hun motivert og oppriktig engasjert i sin egen terapeutiske prosess. Hun er med andre ord enkel å ha med å gjøre. Det betyr ikke at arbeidet vi har gjort sammen gjennom årenes løp, har vært spesielt enkelt. Leah oppsøkte meg første gang for nesten tre år siden, i etterkant av utgivelsen av hennes første roman: Ingen. Boken var delvis inspirert av Leahs ekteskap, en typisk selvbiografisk roman forkledd som skjønnlitteratur, à la Knausgård, og ble en knallsuksess oversatt til over tjue språk. Dermed måtte Leah nærmest over natten avfinne seg med en ny tilværelse som litterær kjendis.
I begynnelsen storkoste hun seg med det uventede karriereskiftet fra journalist til bestselgende forfatter. Hun reiste verden rundt og snakket på diverse konferanser og festivaler om veien tilbake til et godt liv fra en fortid preget av emosjonell og fysisk vold. Men etter som tiden gikk, begynte Leah å slite med all forandringen dette nye livet hadde medført, og opphøyelsen til kjendisstatus. Boken befant seg fortsatt på toppen av bestselgerlistene, og filmrettighetene ble solgt. Sladrepressen fikk ikke nok av
henne, og spekulerte ustanselig på hvilke deler av romanen som var basert på Leahs liv, og hvilke som kun var fiksjon.
Leah tjente nok til å kjøpe seg en fin leilighet på Frogner, i tillegg til en fjellhytte i Telemark. Til tross for all suksessen var Leah en svært skjør og nervøs kvinne den gang, en som krympet seg når blikkene våre møttes, eller dersom jeg stilte henne et vanskelig spørsmål. Hun begynte setningene sine med ‘Jeg vet det er teit, men ...’ eller ‘Unnskyld, men ...’ eller ‘Dette er selvfølgelig helt latterlig, men ...’. Den gang stolte hun overhodet ikke på seg selv, men etter hvert begynte hun i det minste å stole på meg, og med tiden fulgte hennes egen selvfølelse etter.
Da vi begynte arbeidet med å bygge vårt terapeutiske forhold, kom en lang rekke underliggende problemer til overflaten, som mark opp av jorden. Leah drev med selvskading, og hadde gjort det siden tidlig i tenårene. Jeg husker hun en gang brettet tilbake genserermet så rad på rad av kuttskader åpenbarte seg − noen var fortsatt ganske nye og lyserøde, andre var for lengst falmet over i hvite arr. Leahs forhold til mat var dessuten svært komplekst og vanskelig; hun vekslet mellom overspising og sultekurer som ofte varte i mange uker, til hun til slutt besvimte av næringsunderskudd. Hun slet også med voldsomme panikkanfall og grusomme tvangstanker samt tilbakevendende selvmordstanker. Hun forsikret meg stadig om at selvmordstankene var uten hensikt eller intensjoner, og jeg pleide å påpeke at det kun var tanker. I begynnelsen tilbrakte Leah mange av terapitimene sine ved å kun stirre ut i luften, og jeg lot henne være i fred. En gang iblant kikket hun brått opp så de urolige lysebrune øynene hennes møtte mine, før de fortsatte videre rundt i rommet som om hun plutselig ikke ante hvor hun befant seg.
Med tiden ble jeg vitne til at Leah ble sterkere, og det gikk fremover i terapirommet. Det føles alltid så stort og
rørende når en klient begynner i terapi på akkurat riktig tidspunkt og med akkurat riktig terapeut, og jeg føler at det var det som skjedde i vårt tilfelle. Lag på lag av kondisjonering og traumer, dypt innestengt smerte og gamle usannheter skrelles bort, så en sårbar, men sterk person trer frem på sine egne premisser gjennom terapiprosessen − det kjennes sterkt å oppleve, for ikke å si bidra til.
Til tross for at Leah har slitt med å skulle skrive en oppfølger til Ingen, har hun ikke fått betydelige tilbakefall og befinner seg ikke lenger i det kaotiske, selvdestruktive sporet hun var i da hun først begynte i terapibehandling.
Hun er en svært takknemlig klient, en som ofte gjør et poeng av å si at det er på grunn av meg at ting går så mye bedre, men da svarer jeg gjerne at jeg bare holder opp speilet; det er hun som ser inn i det.
Jeg koker opp tevann og sorterer teposene så de ligger i vifteform på fatet. Jeg sørger for at det er to av hver sort og at de er sortert etter farge. Det som er interessant, er at noen klienter prøver en ny type te hver uke, mens andre velger den samme gang på gang. Leah dropper ofte teen jeg tilbyr og kommer i stedet til timen med en kaffe i papp fra Kaffebrenneriet rett over gaten. Andre ganger tar hun en grønn te med sitron.
Klokken er fem over to, og det er ingen tegn til Leah. Det er uvanlig; hun er alltid presis, og jeg kan faktisk ikke huske en eneste gang hun ikke har sittet klar i venterommet når jeg åpner døren nøyaktig klokken to. Jeg ser etter henne igjen, selv om jeg ikke har hørt ytterdøren åpne seg, men venterommet er fortsatt tomt. Det styrtregner ute og visne oransje blader klistrer seg til vindusruten. Jeg føler meg alltid litt innadvendt og vemodig på denne tiden av året, uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje har det noe å gjøre med at alt visner og dør før vinteren, og at det også er en viss skjønnhet forbundet med det − det kjennes nærmest
berusende å observere hvordan alt rundt oss dør eller går i dvale.
I år kjennes alt enda mer intenst, for det er så mye som har forandret seg, og så mye som har gått tapt.
Alt jeg vil i helgen, er å lukke meg inne i leiligheten sammen med Eirik, ligge på sofaen med ham og lese bok, mens vi deler en mørk, fyldig flaske malbec, kikke opp en gang iblant og møte blikket hans med et smil. Dessverre ser denne helgen helt annerledes ut enn denne lille huslige fantasien min, og jeg blir utslitt allerede, bare ved tanken.
I kveld skal jeg stå side om side med mannen min på en gallamiddag i statsministerboligen. Jeg kjenner at det kribler i magen ved tanken, men det er kanskje ikke så rart. Og så, i morgen tidlig, drar vi på besøk til søsteren min og familien hennes i Drøbak, noe som for all del er koselig, om enn ikke akkurat avslappende.
Klokken er ti over to, og Leah har ennå ikke kommet. Jeg finner frem mobilen for å ringe henne, noe må ha skjedd, men akkurat da hører jeg døren til venterommet åpne seg.
Jeg trekker pusten dypt og klarner tankene så Leah skal få min fulle og hele oppmerksomhet i de førti minuttene som er igjen av tiden vår.
Men det er ikke Leah som står foran meg, ikke den samme Leah jeg har truffet hver fredag i nesten tre år. Dette er en helt annen person, en vag skygge av den kvinnen jeg kjenner. Hun skjelver voldsomt og er gjennomvåt. Høyreøyet hennes er en blanding av lilla, rødt og mørkeblått – ulike fargetoner som glir over i hverandre, og det er lukket helt igjen grunnet en voldsom hevelse.
«Herregud, Leah,» begynner jeg, men stopper da blikkene våre møtes.
«Kan vi bare begynne,» hvisker hun.
«Ok,» sier jeg og viser henne inn i rommet. Hjertet mitt dunker hardt i brystet og håndflatene er klamme av svette,
som om det var jeg som var klienten og ikke terapeuten. Jeg har tent et diskré duftlys i vinduskarmen som jeg pleier, og på bordet står en vase med høstlige oransje roser. Jeg bruker et øyeblikk på å ta atmosfæren i terapirommet inn over meg, for å samle meg før vi setter i gang. Leah synker ned i stolen overfor meg og begynner å fikle intenst og på merkelig vis med jakkeermet, som om hun ikke klarer å kontrollere seg og er helt prisgitt en slags indre motor som durer og går og ikke vil skrus av. Fingrene vrir seg inn og gjennom et lite hull hun har laget i ermet, så det blir større og større. Genseren hun har på seg under kommer til syne, og jeg ser at den er full av blodflekker.
«Hva er det som har skjedd, Leah?» spør jeg mykt, selv om jeg vanligvis alltid lar klienten begynne på den måten de selv kjenner at de ønsker.
«Jeg ...» Det virker som om ordene stopper opp og setter seg fast i halsen på henne.
«Noen har skadet deg. Tror du at du kan forsøke å fortelle meg hva som har skjedd?» Tårer drypper fra øynene hennes og ned på hånden, som fortsatt er i full sving med å rakne opp jakkeermet. «Leah?»
Jeg får ikke svar.
«Har du politianmeldt det som har skjedd?»
«Nei.»
Jeg nikker og lar ordet henge litt i den anspente luften mellom oss.
«Politiet ville jo uansett ikke gjort noe som helst, liksom,» hvisker hun.
«Kanskje det likevel ville vært en god idé å snakke med dem,» sier jeg, men hun rister kort på hodet. «Leah, er det Anton som har gjort dette mot deg?» Den voldelige og hevnlystne eksmannen virker som en åpenbar kandidat.
Leah stirrer tomt ut i luften.
«Det er noe jeg må fortelle deg,» sier Leah og returnerer blikket til hendene som stadig er beskjeftiget med å rive jakkeermet i filler. Jeg forholder meg rolig og avventende, og konsentrerer meg om å gi henne min fulle oppmerksomhet og hjelpe henne med å bære de intense følelsene hun helt tydelig kjenner på. Lenge sier hun ingenting. Hun lukker igjen det uskadde venstreøyet og jeg klarer ikke å la være å stirre på henne nå som jeg vet at hun ikke kan se meg. Jeg lar den sterke empatien jeg kjenner overfor Leah skylle over meg. Jeg håper at hun føler at jeg er helt hennes i dette øyeblikket, at jeg står urokkelig ved hennes side og er vitne til smerten og fortvilelsen hennes.
«Husker du at jeg fortalte deg om hytta mi? Den jeg kjøpte på fjellet? Eller, det vil si, dypt inne i skogen, egentlig. Men det er fjell i nærheten.»
«Ja.»
«Alt jeg vil, er å dra dit. Jeg vil bare være der, og hente meg inn − det er det eneste stedet jeg kjenner på en ro. Du vet hvordan vi alltid har snakket mye om trangen jeg føler, trangen til forandring og nye ting hele tiden? Og til å bare flykte. Jeg har jo alltid hatt den. Da jeg var liten, ville jeg alltid være noen andre. Og det er fortsatt slik. Jeg vil bare bort. Vekk fra alt. Alltid fortere, bedre, mer, noe annet. Hele livet har jeg ønsket å være et annet sted enn der jeg faktisk er. Bortsett fra på den hytta. Det er som om stedet er meg selv, meg som et fysisk sted, om du forstår hva jeg mener?»
Jeg nikker. «Som om hytta ikke er min, men meg.»
«Det høres ut som et godt sted å være, Leah.»
«Ja.» Hun utbroderer ikke. Jeg kikker på veggklokken, bare tjue minutter igjen.
«Du nevnte i sted at det var noe du måtte fortelle meg.»
Leah nikker. Hun unngår blikket mitt, og lar det uskadde venstreøyet gli over rommet, for så å stoppe opp ved blomstene. Hun lukker øyet, og tårene begynner å flomme
gjennom de mørke, tykke vippene, nedover ansiktet, før de drypper fra haken og ned på de ru, skjelvende hendene. Jeg venter på at hun skal fortsette.
«Jeg …» begynner hun, med hes og svak stemme, som om hun har skreket seg nærmest stum. Jeg kjenner meg dypt urolig i hennes nærvær nå, hun er så annerledes, selv i forhold til hvordan hun var helt i begynnelsen. Hun reiser seg brått.
«Jeg er lei for det,» sier hun, og ansiktet hennes er forvridd av følelser.
«Vi har litt tid igjen,» sier jeg, men hun er allerede på vei mot døren.
«Jeg ...» begynner hun igjen. «Det er allerede for sent,» hvisker hun.
«Hva er det som er for sent? Leah, vær så snill å snakke med meg. Fortell meg hva du tenker.»
«Nei, det er for sent.»
«Hvorfor skulle det være for sent?»
«Kan ... Kan du komme opp til hytta?»
Jeg sukker litt oppgitt, slike samtaler har vi hatt tidligere.
«Leah, du vet at det kun er her i terapirommet at vi møtes.»
«Vær så snill.»
«Jeg kan ikke komme til hytten din. Det vet du.»
Leah river opp døren og snur seg mot meg igjen. «Jeg trenger virkelig at du ...» begynner hun, med blanke øyne fulle av tårer, så senker hun stemmen til en hvisking. «Dette handler om sannheten.»
«Kan du ikke bli litt lenger, Leah? Jeg har mer tid nå i ettermiddag. Det går helt fint. Snakk med meg.»
Hun rister hardt på hodet og begynner å fomle rundt i jakkelommen sin med høyrehånden. Hun gir meg en sammenkrøllet konvolutt med noe hardt inni.
«Kan du ikke være så snill å komme?»
«Leah …»
«Jeg er lei for det. Jeg er så utrolig lei for at …»
«Lei for hva? Leah, vent!»
Men Leah er allerede på vei ned trappen i fullt firsprang, så fottrinnene hennes gjaller og skaper ekko oppover i trappeoppgangen. Jeg forter meg bort til vinduet og følger med idet hun raser ut på gaten, krysser Parkveien og løper inn i Slottsparken, der hun med ett blir uskarp og forsvinner i styrtregnet.
Kapittel 2
Kristina
Så fort jeg kommer hjem, går jeg inn på kjøkkenet og heller meg et digert glass californisk rødvin. Jeg vandrer målløst gjennom de store rommene i leiligheten, og selv om klokken bare er fire, er høstmørket over oss allerede. Jeg går inn i walk-in-garderoben min og setter vinglasset på en hylle. Speilbildet mitt reflekteres mot meg fra en rekke vinkler − Kristina, Kristina og Kristina nok en gang. Jeg ser blek og sliten ut. Jeg tar en stor slurk av vinen og stryker fingertuppene over alle de små svarte kjolene der de henger perfekt på rekke og rad, sortert etter stoff. Silke, så chiffon, så sateng, bomull, jersey, merinoull, kasjmir. Kveldens kleskode er definitivt formell, og jeg vil trenge noe helt spesielt. Det er Høyres årlige høstgalla, og festen holdes i statsministerens privatbolig. Som partiets nestleder tiltrekker mannen min seg mye oppmerksomhet, og mange vil følge nøye med på Eirik og meg i kveld. Jeg beveger meg nedover de lange klesrekkene i retning de litt mer fargerike kjolene. Kanskje jeg bør velge en i blågrønn eller smaragdgrønn, noe som gir en fin kontrast mot det kastanjebrune håret mitt. Jeg bestemmer meg for en nydelig marineblå silkekjole fra Bottega Veneta, og tar av meg jobbklærne. Jeg blir stående og se på meg selv i helfigurspeilet en stund, og tar en stor slurk pinot noir til. Kvinne, i trettiårene, tynn, litt dratt, som drikker vin i undertøyet i garderoberommet − det er meg.
Jeg føler meg urolig, som om det er noe som foregår i underbevisstheten min som jeg ikke klarer å få tak i; det minner om følelsen av å forsøke å huske en drøm. Tankene mine vender tilbake til ettermiddagen og timen med Leah Iverson. Det var noe svært foruroligende i den intense væremåten hennes; jeg har aldri sett henne slik tidligere. Jeg blir nødt til å vende tilbake til det som skjedde, skrive journal og vurdere om det finnes grunnlag for ekstraordinær oppfølging av klienten, men akkurat nå må jeg konsentrere meg om det som skal skje i kveld.
Jeg tar på meg kjolen og beundrer forandringen fra en sliten og noe anonym kvinne til en som muligens kan beskrives som glamorøs. Helt klart riktig kjole for anledningen. Jeg finner frem et Louis Vuitton-kasjmirsjal jeg kan bære over de bare skuldrene, og en liten lyselilla clutchveske med turkise stener som komplementerer fargen på kjolen. Jeg henter ned de skyhøye beige Louboutinskoene mine fra der de henger på en krok på veggen, og krymper meg litt bare ved tanken på å skulle gå med dem hele kvelden; føttene mine er langt mer vant til UGGs og joggesko nå for tiden. Jeg tar på meg skoene og fortsetter videre inn på badet for å sminke meg.
«Svart kjole er bedre,» sier en stemme fra døråpningen. Jeg skvetter og søler maskara. Mannen min står der og smiler ertende til meg. Det drypper regndråper ned på baderomsflisene, både fra håret hans og den gjennomvåte jakken.
«Liker du ikke denne?» spør jeg og snur meg mot ham. Han studerer meg nøye.
«Du er helt nydelig. Fantastisk vakker. Men ved denne anledningen, helt klart svart kjole. Det blir et veldig formelt arrangement. Stivt.»
«Ok,» sier jeg og snur meg tilbake mot speilet for å fjerne maskaraflekken. Jeg kjenner et stikk av skuffelse. Jeg
ville at Eirik skulle være imponert over kjolevalget mitt, men mannen min er enda mer perfeksjonistisk enn jeg, og siden det tross alt dreier seg om hans jobbarrangement, skal jeg selvfølgelig finne frem en annen kjole.
Jeg tar en slurk vin idet Eirik forsvinner inn i dusjen, og blir stående og se på omrisset av ham gjennom varme dampskyer, som en skyskraper som skimtes gjennom tåke.
Jeg vurderer å gå inn til ham og legge armene rundt den varme, våte kroppen hans bakfra, og trekke ham tett inntil meg. Jeg bestemmer meg for å droppe det; Eirik er nok fullt fokusert på kvelden foran seg og trenger sikkert litt tid for seg selv, om ikke annet så for å gå over talen sin i hodet igjen.
Når han er ferdigdusjet, har jeg skiftet. Jeg har på meg en idiotsikker silke- og taftkjole jeg kjøpte i Paris for mange år siden og kun har brukt én gang. Jeg har dratt håret opp i en høy, stram oppsats og festet alle små, løse lokker til sidene av hodet med diskré hårspenner med strass. Eirik blir stående og stirre på meg, og et sakte smil brer seg i ansiktet hans.
«Wow,» sier han. Han tørker raskt av seg med et badehåndkle, så slenger han det i et hjørne. Han smyger seg inntil meg der jeg står ved vasken, og legger armene rundt meg bakfra. Øynene våre møtes i speilet. Han trekker meg enda tettere inntil seg og kysser meg i nakken, og jeg kjenner ereksjonen hans presse seg mot meg. Med én hånd slipper Eirik håret mitt løs fra hårklypen så det flommer nedover skuldrene mine, og med den andre hånden drar han kjolen min opp over hoftene. Så er han inni meg, og han beveger seg sakte, men hardt, mens øynene våre fortsatt er som fastlåst i speilet.
Selv om det er under fem minutter til fots, blir vi hentet på døren av en partisjåfør og kjørt til statsministerboligen. Før vi går ut av bilen, der pressefotografer og journalister står i påvente av kveldens celebre gjester, gir Eirik meg et varmt og betryggende smil. Jeg holder det selvsikre, rolige blikket hans, men kjenner meg plutselig nervøs. Dette er ikke min verden, men dersom Eirik vinner valget, blir det en realitet. Det er faktisk mulig at jeg en dag vil ende med å bo her, tenker jeg og kikker opp på den imponerende bygningen. Det pøsregner fortsatt, og en mann med paraply åpner døren for meg og forsikrer seg om at ikke en eneste regndråpe drypper på meg. Eirik og jeg stiller oss opp under en markise og poserer for fotografene. Det kiler i magen ved tanken på hvor surrealistisk dette er: Tenk at jeg våknet i morges, satt hele dagen i terapirommet med klientene mine og nå er her og blir fotografert av både aviser og sladrepresse fordi jeg er gift med en av Norges mest populære politikere. Middagen er utsøkt: filet mignon og hummer, og akkurat idet den siste retten ryddes av bordene, begynner talene. Jeg tillater meg selv å la tankene vandre, og tar inn omgivelsene og de andre gjestene, samtidig som jeg passer på å le når jeg hører latter, og klappe når alle andre gjør det. En blond kvinne som sitter ved et bord i nærheten av en lang vindusrekke, fanger oppmerksomheten min. Jeg skvetter til; i profil er hun så lik Elisabeth at jeg instinktivt lener meg fremover for å se henne bedre. Hun sitter vendt mot kvinnen som holder tale, så jeg kan bare delvis se ansiktet hennes. Øynene hennes smalner når hun ler og hun holder håndflatene mot hverandre, klare for neste runde applaus. Håret hennes skinner vakkert, og jeg legger merke til at små glassperler er vevd inn i håroppsatsen hennes; de fanger lyset fra de enorme lysekronene i taket over oss. Jeg ser for meg at kvinnen reiser seg og kommer gående mot meg, smilende og med armene utstrakt, og i et lite øyeblikk er det
henne, det er virkelig henne − Elisabeth − og ingen av de fæle tingene som har skjedd, var på ordentlig, det var bare et mareritt. Nok et mareritt.
Jeg må ha sittet og stirret på henne som forhekset, og akkurat som om hun fornemmer at hun blir iakttatt, snur hun seg mot meg. Blikkene våre møtes, og jeg innser at kvinnen ikke er hvem som helst, men kronprinsesse MetteMarit, og hun ligner ikke på Elisabeth i det hele tatt. Jeg kremter og senker blikket mot bordet. Håndflatene mine er svette, hjertet hamrer. Kommer jeg alltid til å se Elisabeths spøkelse i andre mennesker? Jeg kommer plutselig til å tenke på Leah Iverson, og innser at måten hun oppførte seg på i ettermiddag, også minnet meg om Elisabeth. De usammenhengende setningene, blåmerkene, hvor desperat hun virket. Jeg lurer på hvor Leah er akkurat nå og håper inderlig at hun er trygg og i stand til å ta vare på seg selv i kveld.
Utdanningsministeren er ferdig med å holde tale og på vei tilbake til plassen sin. Kelnerne springer umiddelbart frem fra der de har stått og ventet i kulissene, og etterfyller vinglassene, fullt klar over den korte pausen i programmet før neste tale. Eirik klemmer lett rundt kneet mitt under bordet.
«Nå er det min tur,» sier han og blunker til meg, før han reiser seg og rommet bryter ut i entusiastisk applaus. Han stiller seg opp der fremme ved talerstolen, og blir stående og smile og nikke mens han venter på at applausen skal stilne. Ingenting tyder på at han kjenner seg nervøs overhodet, der han står foran det norske samfunnets øverste lag, inkludert kronprinsen og kronprinsessen, og skal til å holde tale. Det er fascinerende å høre ham snakke; han fremstår som en mann i sitt rette element: selvsikker, kunnskapsrik og med en solid dose humor innimellom. Det kjennes rart å tenke på at dette er mannen som sover ved siden av meg natt
etter natt, hvis mest intime øyeblikk deles med meg. Jeg tenker på sexen tidligere, og hvordan den føltes mer som spennende sex mellom fremmede enn den vanlige gamle sexen vi pleier å ha, som planlegges nøye rundt eggløsning og sannsynligheten for unnfangelse.
Et øyeblikk fantaserer jeg om at nettopp i kveld av alle kvelder var gangen der det faktisk funket, og at det høyt ønskede barnet nå er i ferd med å bli til inni meg i nøyaktig dette øyeblikket − én enkelt celle som deler seg i to. Jeg avbryter tanken, den gjør vondt. Uansett hvor mye jeg forsøker å bevare håpet om at det vil gå til slutt, så kommer den forhatte blødningen hver eneste måned. Hjertet mitt begynner å slå hardere. Jeg tar en slurk champagne og vender oppmerksomheten tilbake til Eiriks tale. Jeg hører at navnet mitt blir nevnt, og plutselig rettes mange hundre par øyne mot meg.
«Min kone, dr. Kristina Moss,» sier han. «Dette ville aldri vært mulig uten henne.» Folk smiler og klapper og en blits går av et eller annet sted, og det faller meg inn, kanskje for aller første gang, at Eirik muligens trenger meg like mye som jeg trenger ham.
Kapittel 3
Kristina
j eg våkner til en dempet, gjentagende lyd. Eirik ligger ikke i sengen, og jeg setter meg opp og blunker flere ganger, men det kjennes som om øynene mine er klistret sammen. Jeg har høy puls, og en skarp hodepine presser på. Jeg minnes kvelden i går, alle drinkene, alle timene der jeg satt og hørte på middels interessante taler om politisk reform, fremgang, økt velstand. Igjen ser jeg for meg kronprinsessen, og hvor vakker hun var med det strålende smilet sitt og den glitrende håroppsatsen. Neonlyset fra en mobilskjerm beveger seg borte i hjørnet av soverommet og sender streifende skygger oppover veggene.
«Eirik?» hvisker jeg.
«Hei,» sier han og retter lysstrålen i min retning. «Sorry. Beklager, jeg mente ikke å vekke deg.»
«Hva skjer? Hva er klokken?»
«Den er kvart over fem. Jeg er dessverre nødt til å dra til Bergen en tur. Jeg blir kjørt til flyplassen, bilen venter utenfor allerede.»
«Vent, hva mener du? Det er lørdag.»
«Jeg vet det.»
«Vi skal jo overnatte hos søsteren min, har du glemt det?»
«Nei, jeg vet det. Jeg beklager. Hør her, dette er fullstendig konfidensielt, men en situasjon har oppstått på partikontoret i Vestland fylke. En av gutta jeg har direkte tilsyn med, er anklaget for grovt tillitsbrudd.»
Jeg føler meg så skuffet at tårene presser på, selv om jeg vet at det fremstår litt vel dramatisk. Det var en felles beslutning at Eirik gikk fra internasjonal selskapsrett til politikken, og jeg var fullt klar over at det ville kreve mye av ekteskapet vårt. Eller var jeg egentlig det? Det er jo så mye i livet vi ikke kan forstå før vi faktisk har opplevd det selv.
«Ok,» sier jeg.
«Jeg er virkelig lei for det, Kristina.» Eirik kommer bort til min side av sengen og setter seg på huk foran meg. «Hils masse til Camilla og barna. Jeg er hjemme i morgen ettermiddag. Jeg elsker deg.» Han kysser meg på pannen, og jeg kjenner duften av favoritt-aftershaven hans, den han har brukt siden han var student, da vi traff hverandre − Fahrenheit av Christian Dior − og av en eller annen grunn får jeg tårer i øynene igjen. Han forter seg ut av rommet, og jeg ser ham for meg der han setter seg inn i en glinsende partibil som venter foran huset, allerede skjerpet og klar for dagen og det som venter ham. Han har en egen evne til å fullstendig skille jobben fra resten av livet sitt, og tillater aldri at noe som helst påvirker den. Jeg tror det kommer av at han mistet moren sin som liten, og at han vente seg til å stenge ute deler av seg selv og egne følelser i et forsøk på selvbeskyttelse. I flere minutter etter at han har dratt, henger duften av ham igjen i luften og jeg lukker øynene selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å sovne igjen.
Vi spaserer ned til en øde, forblåst strand og stopper ved hver eneste sølepytt på veien så barna kan hoppe i dem. Hver gang de kommer løpende bort til der Camilla og jeg står og prater under et digert eiketre, for å vise oss et eller annet, tvinger jeg frem et smil og småprater med dem, men
inni meg føler jeg at jeg nærmest rives i stykker hver gang jeg ser min lille niese og nevø. Det som gjør aller vondest, er hvor utrolig skjønne de er − det føles som tortur å være rundt det jeg selv ikke har.
Jeg kobler litt ut mens Camilla forteller en lang historie om hvor frekk den fæle kollegaen hennes er, og forsøker å anerkjenne følelsene mine, de kjennes som en slags nummen gråsone, men det ligger jo mer bak. Jeg minner meg selv om at hvis jeg hadde vært en av mine egne klienter, hadde jeg hatt stor empati med den ufrivillig barnløse kvinnen som står der på stranden og ser på de vakre små barna som leker.
I tillegg er jeg vel fortsatt litt lei meg for at Eirik ikke ble med, men det er jo hyggelig at Camilla og jeg får denne tiden sammen, bare vi to og barna. Mannen hennes, Mikkel, bestemte seg for å dra på fisketur da jeg fortalte at Eirik ikke ble med, slik at vi kunne få litt ‘søstertid’.
«Se!» roper Vilja og holder triumferende frem en halvtygget, våt pinne.
«Oi, se der, ja,» sier jeg.
«Se på dette!» roper Birk og skyver lillesøsteren til side. Hun svarer med å hive den halvråtne pinnen hardt i bakhodet hans. Camilla himler med øynene til meg før hun setter seg rolig på huk og avslutter krangelen på sitt diplomatiske vis, og så løper barna videre nedover mot sanden mens de roper og ler. Min søster − den perfekte mor. Hun er virkelig det. For henne var det å bli mamma fullstendig naturlig, som om hun ble født til å ta seg av småbarn, i motsetning til meg.
Jeg kjenner på en velkjent sjalusibølge overfor søsteren min, men nå gjenkjenner jeg følelsen umiddelbart og kan velge å ikke la den ta helt over. Det er bare fjorten måneder mellom oss, og da vi var små, var det ofte vanskelig å leve i skyggen av en som alltid var litt raskere, litt smartere og som syntes å greie alt. Jeg følte meg ofte som en dårligere
versjon av henne, og først da jeg var mye eldre, innså jeg at jeg nok også ble behandlet som det. Som tenåring gjorde jeg et stort poeng av å distansere meg fra Camilla ved å bleke håret blondt, og gadd knapt å hilse på henne på skolen. Som voksne står vi hverandre svært nær, og jeg ville sagt at bortsett fra Eirik, så er Camilla min aller nærmeste. Likevel føles forholdet vårt til tider vanskelig, og det har det gjort siden Eirik og jeg begynte å forsøke å få barn for to år siden. Jeg gikk vel kanskje ut fra at jeg kom til å bli gravid når det passet meg, slik som søsteren min hadde blitt. At jeg fortsatt ikke er blitt det, til tross for alle forsøk, føles som et dypt forræderi av min egen kropp, og dette er ting jeg jobber mye med i mine egne terapitimer. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil klare å avfinne meg med det om vi ikke til slutt lykkes, og i hvert fall ikke om det skulle vise seg at grunnen er underliggende traumer. Ironien ville i så fall vært komplett: Jeg vier mitt liv til å hjelpe andre med traumer mens jeg selv holdes tilbake av mine egne. Jeg svelger hardt og snur meg mot søsteren min.
«Du, nevnte jeg at vi tar en pause fra prøverørsbehandlingen?»
«Nei.»
Jeg nikker. Blikkene våre møtes, og Camillas øyne er fulle av godhet. Hun utstråler det jeg håper jeg gjør når klientene mine deler noe viktig med meg i terapirommet.
«Ja ... Kroppen min var bare så herjet av overstimulering. Det er en lettelse å få en liten pause fra alle sprøytene hver dag.»
«Det kan jeg tenke meg. Jeg er lei for det, Kristina. Det er så kjipt. Men det kommer til å skje.»
«Mmm.» Jeg ser på Birk og Vilja som jager hverandre der nede på stranden. Gummistøvlene deres etterlater seg våte fotavtrykk som bare øyeblikk senere viskes ut av de ivrige, kalde bølgene i sundet.
«Det gjør det.»
«Ja da. Jeg vet det høres litt småcrazy ut, men noen ganger føler jeg meg helt overbevist om at det fortsatt bare kan skje helt naturlig. At om vi bare kunne frigjøre oss fra alt stresset, fra alle de invaderende inngrepene og sprøytene og den nøyaktig planlagte sexen som ikke oppleves sexy i det hele tatt, så ville det kanskje bare ha skjedd.»
«Og kanskje det gjør det.»
Jeg nikker, og igjen tenker jeg på i går ettermiddag, hvor annerledes og spennende det kjentes. «Ja, kanskje det.» Én celle som blir til to som blir til tusen og så en million − det kan være i ferd med å skje inni meg akkurat nå. Men jeg tør knapt å håpe lenger, og avslutter bevisst tankegangen, for det er lite som gjør så vondt som falske forhåpninger.
Jeg lar tankene rundt mine egne problemer fare og ser utover det stormende grå havet, men jeg kjenner et nytt lite stikk av den samme angstfølelsen jeg hadde etter Leahs terapitime på fredag. Jeg lurer på hva hun driver med nå, og om det går bedre. Og jeg tenker på konvolutten hun ga meg, og dens merkelige innhold. Jeg sto der i vinduet og så på henne da hun løp over gaten etter terapitimen, og i hånden holdt jeg fortsatt konvolutten.
Synet av Leah ble forvrengt av det voldsomme regnskyllet, og så forsvant hun som et spøkelse, gikk i ett med trærne og buskene i parken. Jeg åpnet hånden, og deretter konvolutten jeg holdt. Inni lå et gammeldags nøkkelsett, à la det som tilhørte min mormors småbruk i Valdres. Leah hadde lagt ved et kart over nærområdet, med håndskrevne instruksjoner påskrevet. Ett sted var blitt avmerket med en ‘x’, i midten av det som syntes å være en stor skog. ‘Bekkebu’, hadde Leah skrevet, og jeg kom på at det var navnet på hytta hennes. Like ved en innsjø som het Heivannet, hadde hun merket av en ‘p’, for ‘parkering’.
Og øverst på kartet hadde hun skrevet: ‘VÆR SÅ SNILL å komme.’
Det er absolutt ikke første gang en klient har bedt meg om å treffes utenfor terapirommet; det er mange som sliter veldig med å forholde seg til grensene mellom terapeut og klient, for selve terapiprosessen bygger jo på følelsesmessig intimitet og tilknytning. Jeg har hatt klienter som til stadighet stiller meg personlige spørsmål, og som bruker en masse tid på å forsøke å overbevise meg om at vi hadde blitt gode venner i den virkelige verden. Også Leah har ved noen anledninger uttrykt nysgjerrighet rundt hvem jeg er i mitt privatliv. Likevel er det helt uvanlig oppførsel for Leah Iverson å holde på slik og bønnfalle meg om å møte henne på en avsidesliggende hytte − på fredag virket hun ugjenkjennelig, ja nærmest besatt. Jeg tror det beste er at jeg tar kontakt med fastlegen hennes i morgen tidlig, for så å sende en oppfølgende e-post til Leah der jeg foreslår at hun kommer til en ekstra time denne uken.
«Kan du ikke bli til i morgen?» spør Camilla, og stemmen hennes bringer meg tilbake til øyeblikket på den forblåste stranden, der min lille niese og nevø står med lysblonde hoder kastet bakover mens de ler inn i vinden. De har armene utstrakt som om de forsøker å omfavne hele verden.
«Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg har en klient klokken halv ni,» sier jeg. Det er ikke helt sant, for første klient kommer ikke før elleve, men jeg vil gjerne ha et par timer i fred og ro på kontoret før jeg må treffe noen, til å besvare e-poster og oppdatere journalene, slik jeg alltid gjør mandag morgen. Dessuten er jeg helt utslitt etter å ha tilbrakt helgen med Camilla, Birk og Vilja. Jeg gleder meg til en lang søndagskveld hjemme sammen med Eirik, med matlaging og peiskos.
Jeg drar fra Camilla i firetiden og begynner å kjøre innover mot Oslo, men treffer på smertelig saktegående rushtrafikk: hyttefolket på vei hjem til byen søndag ettermiddag. På et tidspunkt stopper det fullstendig opp og jeg setter bilen i fri og fester håndbrekket. Jeg blir sittende som i en kokong og høre på regnet som høljer ned på niende dagen. Jeg skrur av vindusviskerne så jeg hører regnet bedre, og uten dem viskes verden utenfor umiddelbart bort. Jeg føler meg fortsatt merkelig tom, som jeg har gjort hele helgen. Jeg er ikke sikker på om det skyldes hvor overfølsom jeg noen ganger blir av å være sammen med tantebarna mine, eller om det er bekymringen for Leah Iverson som sitter i. Vanligvis sliter jeg ikke med å koble av fra klientene mine i helgen, det har jeg måttet lære meg å være streng på.
Eller kanskje skyldes denne følelsen av vemod at dette er første gang jeg har kjørt denne veien tilbake til Oslo uten å ha stoppet for å besøke Elisabeth på Villa Vinternatt. Og jeg kommer heller aldri til å gjøre det igjen. Villa Vinternatt er fortsatt rett der nede, lunt i midten av et lite skogholt mellom E6 og fjorden, under tre minutter å kjøre fra her hvor trafikken har stoppet opp. Og hun er ikke lenger der. Selvfølgelig, det må jo være derfor jeg føler på uro og melankoli.
Trafikken står fortsatt stille, så jeg fisker frem mobilen fra håndvesken og kikker ned på skjermen. To ubesvarte anrop fra et nummer jeg ikke gjenkjenner. Det er også en SMS fra Eirik der, sendt for et kvarter siden, sikkert rett etter at jeg sendte ham melding om at jeg er på vei hjemover.
Jeg syntes du sa du skulle komme hjem mye senere. Sa du ikke søndag kveld? Jeg er hos Lars, vi tenkte å stikke på kino i sekstiden.
Jeg kjenner et stikk av irritasjon. Vi ser hverandre nesten aldri, så hvorfor legger han planer med en kamerat på søndag kveld? Og hvis han faktisk virkelig trodde jeg skulle komme hjem senere, hvorfor avlyste han ikke med Lars da jeg sendte melding og sa jeg var på vei hjem? Jeg er ikke en kravstor kone, jeg tror i hvert fall ikke det. Jeg vil bare føle at Eirik prioriterer meg, og sannheten er at oftest gjør jeg ikke det. Spesielt ikke i det siste.
Trafikken har begynt å bevege seg igjen, og bilen foran meg er plutselig langt unna, så jeg legger vekk telefonen og trykker på gassen. Kjøreturen, som vanligvis ville ha tatt førti minutter, tar over to timer, og innen jeg lukker døren til leiligheten bak meg og puster inn den velkjente, varme duften av hjemmet mitt, er klokken blitt halv syv. Nå kjennes det faktisk ganske deilig at Eirik er ute, for jeg har blitt vant til å ha leiligheten for meg selv mesteparten av tiden. Jeg slenger fra meg håndvesken og weekendbagen min på sofaen og bestemmer meg for å ta et bad. Jeg kan skjenke meg et glass rødvin og bli liggende så lenge jeg vil, med en bok eller kanskje et interiørblad. Jeg skrur på springen og blir stående en stund på badet og studere meg selv i speilet. Dersom jeg var en av mine klienter, hvordan ville jeg ha beskrevet kvinnen som står her?
Kristina Moss, trettiseks år gammel. Gift, ingen barn. Hun ser litt sliten ut, med mørkeblå ringer under øynene, takket være den sene kvelden på fredag, og natten i går, da hun ble liggende lys våken mesteparten av tiden og til slutt kanskje fikk to timer søvn før Birk og Vilja styrtet inn på gjesterommet klokken seks om morgenen som to små, vakre orkaner. Leppene hennes er fyldige, øynene dypbrune, og det kastanjebrune håret er trukket tilbake og festet i en knute på toppen av hodet. Et langt, smalt arr krysser pannen hennes. En litt kraftig nese og jevne, buede øyebryn
fra faren. Smilehull og rette tenner fra moren, og det er de to tingene hun liker best ved ansiktet sitt.
En ny lyd skiller seg ut fra lyden av vannet som renner ned i badekaret, og jeg stopper opp for å høre etter hva det kan være. Det er en metallaktig lyd, som om to deler av et maskineri smeller inn i hverandre, men så skjønner jeg at det er den nye ringetonen på mobilen min som høres mye høyere ut mot marmorbordet i stuen, der jeg har latt den ligge. Jeg rekker frem til den før den slutter å ringe, og legger merke til at anropet er fra et annet nummer enn de anropene jeg ikke fikk besvart i sted, og ikke har rukket å ringe opp igjen.
«Hallo?»
Jeg får ikke svar, men jeg hører at det er noen der som puster inn i røret.
«Hallo?» Fortsatt ingenting. Jeg holder linjen en stund, og hører stadig svak, hes pust. Jeg blir ikke skremt eller urolig av slikt som dette, det har hendt mange ganger, og når jeg i ettertid har sjekket telefonnummeret på 1881, er det nesten alltid en av klientene mine, en som sliter en sen kveld eller gjennom helgen, som ikke klarer å motstå fristelsen til å ringe meg bare for å høre stemmen min. Det er sånt som følger med jobben min, og jeg ville aldri ha nevnt et slikt anrop i en fremtidig terapitime. Faktisk vekker det litt ekstra empati overfor en klient, og dessuten kjenner jeg selv godt til den følelsen av å så inderlig trenge å høre terapeutens stemme i et øyeblikk der alt føles umulig og bekmørkt. I kveld undres jeg på om det kan være Leah Iverson som ringer. Jeg holder linjen der jeg sitter på kanten av badekaret og ser på boblene som sprekker på vannoverflaten, i fire minutter og trettini sekunder, til anropet avsluttes.
Kapittel 4
Leah, to uker tidligere
i D e ti D lige morgentimene, mens himmelen ennå er bekmørk, våkner Leah fra urolig søvn av lyden av en dør som smeller igjen et eller annet sted i bygningen. Det bor en lege i andre etasje, som kommer og går til alle døgnets tider, så kanskje det var ham. Eller det kan ha vært de to unge jentene som bor i kollektiv i første etasje, de kommer ofte hjem når alle andre i bygningen er i ferd med å våkne. I samme etasje som Leah bor en cellist, en stille, tynn mann i førtiårene. Hun tviler på at det kan ha vært han som smelte med døren − de eneste lydene hun noensinne hører fra leiligheten hans, er sorgtunge musikkstykker som stiger og faller i luften.
Eller ... eller så kan det ha vært Anton. Hun får gåsehud ved tanken på Anton på vei opp trappen, og konsentrerer seg om å forsøke å puste dypt og rolig. Han vet ikke hvor du bor, Leah. Hun forestiller seg Kristinas myke, beroligende stemme som snakker rett i øret hennes.
Hun snur seg rundt i sengen og skulle ønske hun ikke lå her alene, enda hun jo er vant til det. Hun skrur på radioen og et virvar av stemmer fyller soverommet. To menn diskuterer situasjonen på Krim-halvøya. Hun snur på kanalskiven inntil rolig musikk fyller rommet. Cello, faktisk − Bach. Hun lukker øynene, men vet at hun ikke kommer til å sovne igjen, ikke i natt.
Innen lunsjtid vil hun da være helt utslitt, og hun kjenner det knyter seg i magen bare ved tanken på alle de lange timene som venter henne foran PC-en. Hvor vanskelig det ofte er å finne ordene hun leter etter. Skrivingen kommer ikke like lett til henne lenger, og hun kan knapt huske hvordan det en gang var, da det å skrive var noe lystbetont og ordene syntes å nærmest bare flomme ut fra fingertuppene hennes.
Utpå ettermiddagen vil hun så vende tilbake til sengen og lese, sjekke mobilen, høre på musikk, kanskje gråte litt, og ensomheten og lengselen vil kjennes like invaderende som en bakterieinfeksjon som herjer i systemet hennes.
Men så kommer likevel søvnen til slutt. Forestillingen om en bakterieinfeksjon i kroppen følger henne inn i drømmeland, og hun opplever et merkelig univers der hun sluses gjennom trange mørkerøde kanaler som om hun var om bord i en båt, før hun skyves ut i iskald luft gjennom et åpent, blødende sår.
Kapittel 5
Kristina
m an D ag S vit S er preller av på meg; jeg har alltid likt mandager − en ny start hver eneste uke. I jobben min kjenner jeg meg ofte utslitt og avstumpet innen fredagen kommer, og det tar meg ofte mesteparten av helgen å prosessere og klarne tankene igjen før en ny uke. Likevel elsker jeg jobben min, og innen mandag morgen gleder jeg meg til uken som kommer. Jeg leier kontorplass i et hyggelig, luftig kontorfellesskap nederst i Hegdehaugsveien. Det er opprinnelig en svær leilighet fra århundreskiftet, nå delt inn i fire terapirom, til henholdsvis meg, to andre psykologer og en osteopat.
Homansbyen terapisenter, kaller vi oss, og deler kjøkken og bad. Vi har blitt godt kjent oppigjennom årene, og på torsdager hender det vi stikker innom Lorry for å ta et glass etter jobb. Det hender også at vi anbefaler hverandre til personer som tar kontakt, eller vi sender en klient videre til en av de andre dersom kjemien ikke stemmer.
Hver mandag morgen er jeg her alene, ofte i timevis; de andre terapeutene booker ikke inn klienter tidlig på dagen på mandager. Det gjør for så vidt ikke jeg heller, men jeg liker å komme til vanlig tid, og er blitt glad i de fredfulle timene for meg selv som jeg bruker på å planlegge uken. Å ha full kontroll og oversikt er svært viktig for meg, det forhindrer kaos i hverdagen. Eirik liker å erte meg for dette, og sier at det nærmest er uhyggelig å tenke på at man kan åpne en
hvilken som helst skuff hjemme hos oss, på et hvilket som helst tidspunkt, og den vil uansett være helt perfekt ryddet til enhver tid. Hvor legger du alt smårotet, slikt du ikke vil ha liggende og slenge rundt omkring, liksom? spør han og flirer. Svaret er at jeg simpelthen ikke har behov for noen roteskuff, for jeg går gjennom alt av småplukk og kvitter meg med alt jeg ikke bruker og trenger − umiddelbart.
Målet mitt er et sinn − og et liv − like transparent som det flombelyste, omhyggelig organiserte klesskapet mitt, med tanker og følelser like tydelige og gjenkjennelige som klærne som ligger pent brettet i skapene.
Jeg reiser meg, men setter meg ned igjen nærmest umiddelbart; følelsen av uro jeg har kjent på gjennom helgen henger fortsatt i. Jeg forsøker å konsentrere meg om notatene på skjermen foran meg. Jeg må føre noen notater over i journalene til et par av dagens klienter samt ta kontakt med fastlegene til et par av dem med tanke på medisinering. Jeg liker å holde meg informert og oppdatert i de tilfellene der klientene behandles med antidepressiver i tillegg til samtaleterapi.
Jeg søker opp telefonnummeret til Leah i klientlisten og sammenligner det med de ukjente numrene jeg mottok anrop fra i går kveld. Det siste nummeret var hennes. Hvor var hun da hun ringte? Og hva drev hun med, i de lange minuttene hun hadde meg på linjen? Jeg ser henne for meg i sengen, der hun hulker stille i mørket, det vakre ansiktet forvridd av smerte og fullt av blåmerker som nå har begynt å falme fra indigo til lys fiolett.
Jeg åpner kalenderen som er enda fullere enn vanlig; jeg har to nye klienter til oppstart og flere ekstratimer booket inn av eksisterende klienter, men jeg finner et par ledige timer denne uken, én i ettermiddag og én på onsdag. Jeg håper Leah vil ta en av dem. Jeg ringer henne opp igjen, men anropet går rett til mobilsvar. Jeg forsøker igjen, med
samme resultat. Klokken er bare litt over åtte, og jeg kan ikke forestille meg at hun står opp tidlig; som forfatter på hjemmekontor skal hun vel sikkert ikke noe sted så tidlig på dagen. Jeg sender henne en e-post i stedet, så får hun ta kontakt når det passer.
Til: liverson@vimeo.no
Emne: Terapitime
Hei, Leah
Jeg har tenkt mye på deg etter timen vår på fredag og lurer på hvordan det går med deg. Jeg vet at det var du som ringte i går kveld, så forsøk gjerne igjen om du vil prate litt. Jeg ville også gi beskjed om at jeg har et par ledige timer denne uken, dersom du trenger litt ekstra støtte. Det er ikke noe problem for meg å legge inn et par ekstratimer i terapiavtalen din hos fastlegen, så du trenger heller ikke betale noe. Hører fra deg.
Alt godt, Kristina
Jeg sender e-posten og reiser meg fra skrivepulten. Jeg finner frem den deilige Kusmi-teen fra skapet, den jeg ikke tilbyr klientene, og setter på vannkokeren. Mens jeg venter på at vannet skal koke opp, trekker jeg teblandingens duft dypt inn i lungene og kikker ned på folk som haster forbi der nede på bakkeplan. Køen på Kaffebrenneriet er så lang at den strekker seg helt ut på fortauet. En smekkfull blåtrikk snegler seg forbi, inneklemt mellom saktegående biler på vei i retning Solli plass. En blond kvinne kommer ut av kafeen og småløper over gaten. Hun har på seg vide bukser og imponerende høye hæler. I den ene hånden holder hun en stor kaffe, og med den andre skjermer hun det pent fønede håret med en dokumentmappe.
Jeg hører lyden av en innkommende e-post fra PC- en og tenker med ett på Leah igjen; jeg håper det er henne, at hun svarer med en gang. Jeg er såpass bekymret for henne at jeg kjenner det knyter seg i magen ved tanken på henne. Det var noe med blikket hennes. Måten hun tryglet meg på.
E-posten er ikke fra Leah, men fra en kvinne ved navn Tess som trenger hjelp til å ‘håndtere verdens aller verste skilsmisse’. Jeg noterer meg at jeg må svare henne etterpå, si at jeg har en masse erfaring med konfliktfylte skilsmisser og foreslå en time i neste uke. Jeg begynner på en ny e-post til dr. Albert, fastlegen til Leah, en hyggelig og kompetent lege som henviser mange klienter til meg og de andre i terapifellesskapet.
Jeg mener det er grunn til bekymring for Leah Iverson, skriver jeg. Hun har ved gjentatte anledninger nevnt selvskading og suicidale tanker, og selv om jeg ikke tidligere har vurdert henne til å være i høyrisikogruppen for selvmord, grunnet den positive responsen i samtaleterapi, er jeg nå bekymret for at dette kan ha endret seg. Jeg har kontaktet Leah i dag med tilbud om ekstra støtte, og jeg mener det er hensiktsmessig at hun også bestiller en time hos deg som fastlege med tanke på å vurdere videre tiltak.
Dagen går i ett med klienter, og klokken er allerede blitt tre før jeg rekker å sjekke e-posten igjen. Ingen svar fra Leah. Den ledige timen jeg har er helt mot slutten av dagen, klokken halv fem, og jeg bestemmer meg for å bli værende til da i tilfelle Leah likevel skulle ta kontakt og vil komme på timen. Magen min rumler, og det slår meg at jeg ikke har rukket å spise lunsj. Det er bare noen tørre kjeks i skapet, og jeg er ikke i humør til å lage meg noe på felleskjøkkenet; en av kollegaene mine vil da garantert komme inn for å slå
av en prat. Jeg føler meg urolig og ikke særlig omgjengelig i dag, og vil helst bare være i fred. Jeg melder Eirik for å forhøre meg om middagsplaner, og til tross for at jeg kan se at han har lest meldingen på WhatsApp, går minuttene uten respons. Det er jeg vant til, men i dag kjenner jeg at det gjør meg sint.
Jeg går ned og ut i det tåkete regnværet, som er av den typen regn som ikke synes å dele seg i individuelle dråper, men snarere fylle hele luften og innhylle deg i et fuktig slør. Jeg krysser gaten til Kaffebrenneriet som nå er helt tomt, og bestiller meg en stor hvit americano og en steinovnsbagett med kylling og pesto. Mobilen vibrerer i lommen og jeg kikker raskt på meldingen.
Når er du her, tror du? Jeg lager stekt kylling, favoritten din! Kommer Eirik også?
Mamma. Hjertet mitt synker. Jeg fisker kalenderen opp fra vesken og ser at jeg faktisk har skrevet ‘Middag hos mamma’ den 26. oktober, altså i dag. Hun blir alltid ensom når pappa er på reise, og denne uken er han på Island med Norges geologforbund, som han var med å starte opp i sin tid. Jeg husker så vidt at jeg snakket med henne i telefonen i forrige uke og planla en middag, men jeg hadde helt glemt det, og er absolutt ikke i humør til det i dag; moren min kan snakke høl i huet på hvem som helst og jeg orker rett og slett ikke, men skjønner jo at jeg må dra. Jeg vurderer å melde Eirik igjen, men han har åpenbart også glemt avtalen, så jeg får bare dra alene.
Den neste timen snegler seg av gårde. Jeg er irritabel og ufokusert, så jeg kjenner meg i grunnen lettet over at Leah ikke dukker opp, og håper hun vil ta den andre ledige timen onsdag morgen i stedet. Jeg forlater kontoret klokken 16.50 på sekundet og går i raskt tempo langs Parkveien, der tung rushtrafikk står nærmest stille, til nedgangen til Nationaltheatret stasjon. Igjen ser jeg for meg Leah, og
hvordan hun hastet fra timen på fredag og ut i styrtregnet. Det var noe spøkelsesaktig over måten hun ble slukt av den tykke tåken på, som om hun aldri hadde eksistert i det hele tatt. Jeg konsentrerer blikket om den våte asfalten og forsøker å roe tankekjøret.
Kapittel 6
Kristina
j eg går rett inn uten å ringe på, og blir stående en lang stund i gangen og bare puste inn lukten av barndomshjemmet mitt. Jeg stryker hånden lett over pappas gamle golfbag og smiler ved synet av barnebildet av meg og Camilla som henger på veggen. Jeg tar av meg den klissvåte parkasjakken og henger den på en knagg, der den blir hengende og dryppe ned på gulvflisene. Jeg husker at jeg satt akkurat her på det samme gulvet da jeg var liten og forsøkte å dra av meg de digre vinterstøvlene etter timevis med lek ute i snøen, og at jeg syntes det var så deilig å kjenne varmen fra flisgulvet. Huset vårt luktet nøyaktig det samme den gangen: av mat som alltid ble laget fra bunnen av, klesvask, de oransje rosene mamma er så glad i, kalk fra alle stenene som står utstilt på kontoret til pappa. Lukten av hjem.
Jeg unngår mitt eget blikk i speilet for ikke å bli skrekkslagen av synet av meg selv som en druknet katt; nå trenger jeg å samle alt jeg har av energi for å komme meg gjennom kvelden med moren min, særlig når det jeg aller helst vil er å synke ned i badekaret med et svært glass vin og mine egne tanker.
«Neimen, kjære deg, hvorfor står du her ute? Gud, du er jo helt gjennomvåt!» Jeg la ikke merke til henne, men nå står mamma der i døråpningen. Hun trekker meg inntil seg i en varm klem. Det føles overraskende godt å bli klemt av henne, og jeg blir værende litt lenger i omfavnelsen enn
jeg kanskje vanligvis ville ha gjort. Jeg legger merke til at mamma kjennes spedere og lavere enn jeg husket. Det er en egenartet sorg å innse at ens egne foreldre er blitt gamle.
«Hei, mamma,» sier jeg.
«Huff, Kristina, du ser så ...»
«Fryktelig ut?»
«Nei, nei, selvfølgelig ikke. Sliten og klissvåt. Aldri fryktelig, kjære deg.» Hun fører an inn i den store stuen med åpen planløsning, som hun insisterte på å pusse opp for et par år siden. Veggene mellom de mange små koselige rommene, slik huset var da jeg var liten, ble revet for å skape et ‘mer tidsriktig hjem’. Mamma gir meg et glass hvitvin, og jeg tar en stor, takknemlig slurk før jeg setter meg ned på den vanlige plassen min ved bordet.
«Så godt å ha deg her. Jeg har jo ikke sett deg på kjempelenge! Hvor lenge er det siden, egentlig?» spør mamma og setter to fullstendig overfylte tallerkener med stekt kylling som svømmer i rødløksaus på bordet.
«Det er bare et par uker siden, mamma,» sier jeg smilende. Det er jo ikke hennes skyld at jeg er utslitt. «Hvordan går det med deg om dagen?»
«Det har vært mye å gjøre, kan du si. Det virker som om oppropet har en god sjanse, men er det én ting jeg har lært, så er det å ikke ta noe som helst for gitt. Etter omtalen i Budstikka, ble jeg invitert til Bærumsradioen for å snakke om situasjonen. Det utgjorde en stor forskjell, kan du skjønne.»
«Skjønner.»
Moren min har brukt det siste året på å slåss med nebb og klør mot bystyrets plan om å legge nye E18 rett gjennom nabolaget der barndomshjemmet mitt ligger.
«Nå er det jo blitt slik at jeg åpenbart må gjøre mye av jobben alene. Etter det som skjedde med Elisabeth, orker ikke Idun å ta tak der det trengs, så alt faller på meg. For
å være ærlig kommer hun seg knapt opp av sengen om morgenen.»
Jeg nikker, men en grusom uhygge brer seg i meg, og jeg konsentrerer meg om å tygge veldig sakte, så jeg slipper å svare. Jeg visste at mamma kom til å ville snakke om Elisabeth. Det er jo ikke noe rart med tanke på det som har skjedd, men jeg er fortsatt fullstendig knust og sliter med å regulere følelsene mine når hun plutselig nevnes i samtale. «Jeg tror faktisk aldri at hun vil komme over det,» fortsetter moren min. «Så meningsløst og bortkastet. Og til tross for alt, så ikke Idun det komme.»
Jeg nikker igjen og kikker ut mot hagen der Elisabeth og jeg lekte som barn. Jeg bestemmer meg for å ta opp skyldfølelsen og sorgen jeg bærer på over Elisabeth på min egen terapiveiledningstime i morgen, noe jeg allerede har gjort gjentatte ganger siden august.
Elisabeths familie har alltid bodd vegg i vegg med min, i et hus tilnærmet likt vårt. Hagene våre grenser til hverandre, kun adskilt av en lav hekk, som oppigjennom årene ble nedtråkket av Camilla og meg, som konstant føk over hekken til Elisabeth. Fordi vi var bestevenninner siden før jeg kan huske, har jeg ingen minner om førstegangsopplevelser sammen med henne, hverken første gang vi traff hverandre, første gang vi lo sammen eller vår første overnatting. Hun var bare alltid der. Elisabeth var enebarn, noe som gjør hennes død til en enda verre tragedie for moren og faren. Som barn var hun sjalu på meg som hadde en storesøster, og pleide å si at hun var den tredje søsteren i familien. Langt oppi tenårene hendte det ofte at hun introduserte meg for folk som søsteren sin.
Elisabeth var intens, kreativ, sylskarp. Det var vanligvis hun som fant på hva vi skulle leke, og alle de andre barna i nabolaget fulgte etter. Jeg husker at hun alltid hadde et publikum, enten det bare var meg eller mange andre barn i
tillegg. Det var alltid et Elisabeth-show. Og vi elsket henne, alle sammen. Hun kom til å bli rik og berømt en dag, det var alle vi barna helt overbevist om. Men det skjedde aldri. Hun døde under de mest tragiske omstendigheter, midt i sin beste alder.
«Jeg tror jeg må dra hjemover,» sier jeg og skyver tallerkenen med den halvspiste kyllingen til side. Ubehaget i magen når jeg tenker på Elisabeth brer seg, og alt jeg vil er å komme meg hjem og ta en tidlig kveld. Eirik jobber sent, så jeg har leiligheten for meg selv.
«Men ... Men du kom jo for bare en time siden? Kan du ikke ta åtte-trikken? Da får vi jo litt mer tid sammen.»
«Sorry, mamma. Virkelig. Maten var nydelig. Jeg er bare så usigelig trøtt. Kanskje det er været. Det er så ekkelt, som om det siver helt inn i marg og ben. Og så er det litt stress på jobb om dagen.»
«Men hva med Idun? Skal du ikke titte innom henne og se hvordan det går? Hun forventer nok det.»
Jeg svelger hardt. Jeg orker ikke å treffe moren til Elisabeth, ikke i dag. Jeg rister på hodet og reiser meg mens jeg hele tiden unngår mammas blikk. Jeg takker nei til å bli kjørt til T-banen, og går i raskt tempo gjennom regnet som nå faller sidelengs og blåser over gaten i bitre vindkast. Det treffer meg så hardt i ansiktet at jeg får vondt. Jeg tar snarveien gjennom skogen, og for ikke å bli redd bruker jeg en mindfulness-øvelse som går ut på å skape en følelse av trygghet ved å fokusere fullt og helt på den fysiske følelsen man kjenner i kroppen til enhver tid, i de omgivelsene man befinner seg. Dunkelyden av de våte Nike-skoene mine på skogsstien. Lyden av regnet som treffer trekronene og sildrer nedover trestammene. Fingertuppene mine som er røde og stive av kulde. Lukten av peisrøyk fra nabolagene rundt, som driver inn i det lille skogholtet. Skogen grenser
til en svær parkeringsplass og en grå koloss av en bygning: T-banestasjonen. Jeg er fremme.
Jeg sjekker mobilen på T-banen. Ingenting fra Eirik, bortsett fra en beskjed om at han fortsatt er på jobb. Han kommer sjelden hjem før jeg har lagt meg, og er ute av døren igjen før jeg våkner om morgenen. Og det er faktisk tilfellet, selv om jeg har lakenskrekk og står opp tidlig i tillegg. Jeg har fått en melding fra Alice, en av kollegaene mine, som lurer på om vi kan dele rom på konferansen vi begge skal på i Tromsø neste måned om integrativ terapeutisk behandlingsmetode. Jeg har også fått en e-post fra dr. Albert.
Fra: Walbert@medicus.no
Emne: RE Leah Iverson
Kjære dr. Moss.
Takk for at du tok kontakt angående Leah Iverson. Jeg er også bekymret for pasienten, og da særlig med tanke på hennes omstendigheter. Jeg så henne i forrige uke til en rutinekontroll og hun virket i ulage. Jeg skal ta kontakt med bydelens psykiatriske team, da jeg tenker Leah trenger mer støtte, særlig i løpet av de neste månedene. Ta gjerne kontakt igjen med en oppdatering etter neste terapitime. Jeg ville også sjekke om du var klar over Leahs graviditet (9+3)?
Vennlig hilsen
dr. Wilhelm Albert
Kapittel 7
Leah,
to uker tidligere
k lokken er litt over fire om morgenen og hun er fortsatt våken. Dette er hennes favorittid på døgnet, når de aller fleste andre ligger og sover. Hun er virkelig alene da, i stedet for å bare føle seg alene, slik hun gjør resten av tiden. Ordene kommer fortsatt ikke. Det føles som en spesiell smerte, det å vente på at ord skal forme seg og komme ut, og kanskje kan prosessen sammenlignes med å vente på en baby − den kommer heller ikke før den er klar. Hun reiser seg og kikker bort på sengen. Hjernen er skjerpet og full av tanker. Kroppen jobber også på høygir, og nærmest dirrer av uro. Hun snur seg mot vinduet og kikker ut på en krystallklar nattehimmel, skjelver litt av kulden hun kan se, men ikke føle. Et tynt islag har dannet seg på bilene som står parkert nedover gaten, og gjør at de glitrer i månelyset. Trærne har kastet de siste bladene og står nakne og resignerte i vinternatten. De er enda vakrere slik, synes hun, når man kan se strukturen som ellers er gjemt under alt løvverket. Som en avkledd kvinnes myke hud og smidige kurver som skinner i svak belysning. Hun tar av seg joggebuksen og drar ned glidelåsen på den matchende toppen. Hun løsner BH-en og tar av seg underbuksen også. I sengen slapper hun av i takt med sine egne kjærtegn. Tankene går fra det myke til det harde − fra en kvinnes myke kurver, til ønsket om å bli holdt av en som er mye større enn henne selv. Tankene fortsetter videre til den opphissende
følelsen av sterke hender om halsen hennes, som klemmer til, for så å slippe opp for å stryke henne ømt over huden, før de klemmer til igjen.
Kroppen hennes responderer, og hun kjenner at hun nærmer seg. Hun presser den skarpe metallåsen på armbåndet sitt mot halsen og skyver det skarpeste punktet hardt inn mot huden. Hun gisper av smerte, og det er smerten som bringer henne enda nærmere.
