Urkraft

ERIK BERTRAND LARSSEN URKRAFT

SLIK HENTER DU

MENTAL STYRKE

I NATUREN

Skrevet i samarbeid med Sara Lossius

© 2025 J.M. Stenersens Forlag AS

Omslagsdesign: Ingrid Goverud Ulstein

Forfatterportrett: Privat

Forsidebilde: Lars Petter Pettersen

Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8

Boka er satt med Lava 11/15,5

Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga

ISBN: 978-82-7201-872-5

J.M. Stenersens Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til MALEM og Camillaen min

Innhold

Innledning 9

1 Slik bygger du en gapahuk og en trygg base i deg selv 25

Selvfølelse og selvtillit 38

2 Finner du Nordstjerna, finner du også retning i livet 55 Hvor og hvorfor 66

3 Slik lager du et bål og får gnist i livets mørke netter 95

Den første gnisten − lys i mørke tider 110

4 Å jage mammut over flere dager, eller velge sofaen 135

Du blir tøffere i skallen av å trene ute 146

5 Finn røttene dine – og spis dem 155

Tilstedeværelse, knapphet og mening 165

6 Stammen og gode relasjoner er det viktigste i livet 181

Gode lag 189

7 Jeg er god til å fryse 201 Livet i kontrastene 210

8 Øvelse ensom – å koble seg på naturen 221

Du lærer best ved å prøve selv 242

Kilder 255

INNLEDNING

Jeg satt på pulken min, som jeg hadde gitt navnet

Buddy fordi jeg trengte noen å snakke med. I 58 dager hadde jeg vært alene i isødet. Jeg tok en slurk av det lunkne vannet fra termosen. Fremdeles ble jeg overrasket over hvor lenge vannet holdt seg varmt, selv i tretti minusgrader. Solen skinte med en vakker lyskrans jeg bare hadde sett her i Antarktis. Jeg dro av meg høyrevotten. Med kalde fingre trakk jeg GPS-en opp av brystlomma og trykket raskt på knappene.

Tallene dukket opp på skjermen: 52 kilometer igjen. Jeg la GPS-en tilbake og tok på votten. Det var der jeg innså det: Jeg kom til å klare å nå Sydpolen! Selv om jeg bare hadde to frokoster igjen pluss noen få kjeksbiter og tre sjokoladeruter. Selv om kroppen min var utslitt og jeg hadde gått ned nesten tretti kilo, så kom jeg til å klare det! Om jeg så måtte krabbe det siste stykket. Det var første gang jeg tillot meg å tenke tanken. Hittil hadde jeg fokusert på én dag av gangen, én time av gangen, ett skritt. «Jeg kommer til å klare det», sa jeg høyt til meg selv, nesten vantro. «Jeg klarer drømmen min!» Fra en avgrunn av håpløshet for noen år siden, da alt føltes uoppnåelig, til dette øyeblikket, der jeg var i ferd med å oppnå noe jeg hadde drømt om fra jeg var en liten gutt.

De siste dagene hadde vært brutale. Magen hadde slått krøll på seg, jeg hadde kastet opp og åpnet buksa bak så mange ganger at risikoen for forfrysning var konstant. Men her var jeg – med en 1308 kilometer fysisk og emosjonell berg-og-dal-bane bak meg. Akkurat der, sittende på Buddy, stirret jeg ut over Antarktis, dette nådeløse og vakre landskapet som hadde vært min knallharde læremester de siste to månedene, og tok inn over meg at reisen var på vei mot både et slutt- og et høydepunkt.

Jeg kjente at ny kraft fylte meg. Jeg puttet termosen i pulken og dro igjen glidelåsen. Jeg reiste meg, grep stavene og trådte ut i snødekket. De to første skrittene gled lett, så rykket Buddy bak meg, og jeg kjente at jeg var en annen enn for bare noen minutter siden. «Wow, dette skal jeg klare», hvisket jeg til meg selv inn i ansiktsmasken. «Ja, dette klarer du, Erik. Du gir deg aldri. Denne turen skal du fullføre!»

Jeg la i vei sydover, og hvert skritt tok meg lenger tilbake i tid. Det var små skavler her og der, og snøkrystaller danset med vinden mens jeg gikk. Bilder av tidligere sydpolfarere som Nansen, Amundsen, Shackleton og Scott dukket opp i tankene. Svart-hvittfotoer av forbildene jeg hadde sett på så mange ganger i bøkene hos bestemor og bestefar.

Jeg så dem for meg mens jeg kikket mot horisonten, ivrig etter å få øye på sydpolbasen i det fjerne. Fortsatt var alt bare hvitt. Det føltes som om heltene mine som hadde inspirert meg til å dra på denne reisen, var hos meg. De heiet. Mens jeg gikk, kom flere minner. Jeg

innså at reisen ikke begynte for 58 dager siden, men da mamma og pappa tok meg med på tur fra jeg var baby. I en bæremeis pappa hadde laget av en sekk, var jeg med på tur fra før jeg kunne gå. Lillesøsteren min, Gitte, var også tidlig med på tur. Vi gikk på lørdagsturer, søndagsturer, skogsturer, fjellturer, blåbærturer og påsketurer. Vi gikk korte, lange og veldig lange turer.

Fingertuppene mine brakte meg tilbake til nåtiden. Å gå til Sydpolen er en lang oppoverbakke. Startpunktet er ved havet, mens nå var jeg nesten 3000 meter høyere. Kulden var brutal, og med mindre kroppsfett frøs jeg fort. Jeg pumpet fingrene inne i vottene for å unngå forfrysninger. På tampen av ekspedisjoner er det lett å slippe ned garden fordi man er sliten og vil komme raskest mulig frem. Nå var det ekstra viktig å ta vare på meg selv, slik at Antarktis ikke ga meg en overraskende lærepenge.

Likevel stoppet jeg opp. Jeg lente meg fremover på stavene. Det er ikke bare Antarktis som har lært meg masse, innså jeg. Det er naturen! Og det har den gjort hele livet. Det var et øyeblikk jeg kommer til å huske resten av livet. Helt alene, kun himmelen, solen, snøen og meg. Kalde fingre og en sliten kropp.

Den 13. januar 2022 erkjente jeg at Sydpolen var en kulminering av en lang reise. Det handlet ikke om 60 dager alene på isen, men om et liv i naturen. Det handlet om hvordan holdningene, tankene og innstillingen min hadde fått innspill, korreksjon og utviklet seg gjennom den ultimate læremester og mentor – naturen selv.

Jeg takket mamma og pappa der jeg sto, for at de hadde gitt meg gaven det var å ha glede av og kunnskap om naturen. Det skulle ta 50 år før jeg virkelig forsto verdien av gaven de hadde gitt meg. Naturen har ikke bare vært en biperson i livet mitt. Kjærligheten til naturen har formet meg; naturen er selve essensen av det jeg er.

Før jeg begynte å gå igjen, kjente jeg et sterkt ønske om å skrive ned alt jeg hadde lært. Kanskje kunne jeg inspirere andre til å oppleve den samme tilhørigheten, den samme meningen og den samme styrken som naturen gir meg.

De gangene du tar deg tid til å kjenne etter, tror jeg at du er som meg: Vi drømmer om å leve et liv som virkelig betyr noe. Vi drømmer om dager som er fylt med glede, råskap og masse overskudd! Vi ønsker å møte dagen ved å blåse liv i glørne, og at energien og varmen bærer oss videre. Vi vil legge oss om kvelden i takknemlighet og stolthet over hvem vi er, og hva vi gjorde for andre. Vi ser for oss produktive dager, at vi tar ansvar og står på for oss selv og dem rundt oss.

Vi ønsker å stå godt i oss selv, til tross for perioder i livet med regn og kraftige vinder, og at vi håndterer utfordringene som dukker opp med en indre ro og visdom. Vi ønsker å kjenne oss sterke, trygge og omgitt av våre egne, de som løfter oss i motgang. Vi håper på kvelder fylt med latter og meningsfulle samtaler, der vi hele tiden er til stede. Dette er drømmen vår, en fremtid hvor kropp og sinn er en kilde til livskraft, overskudd

og styrke, der vi virkelig lever dagene som kommer og går – til fulle.

Vi drømmer om å leve sterkt. Men virkeligheten er annerledes. Vi sliter med å finne mening og ro. Mange opplever at presset er for stort, vi er slitne og altfor stresset. Hverdagene krever mer av oss enn vi er i stand til å håndtere. Vi føler oss svake, usikre, utilstrekkelige, kanskje også sutrete og urettferdig behandlet. Det er som om vi har mistet grepet om hvordan vi skal leve.

Aldri har vi mennesker hatt det lettere og mer komfortabelt. Tenk på hvor mye tøffere livet var for bare hundre år siden, for tusen år siden eller 10 000 år siden. De som kom før oss, levde i en helt annen virkelighet enn vår moderne verden.

Fremskritt, ny teknologi og higen etter komfort og velvære er på mange måter bra, men vi har kjørt for lenge uten å titte i bakspeilet. Det er noe vesentlig vi har glemt, fortrengt eller bare kjørt forbi uten å tenke oss godt nok om: Vi har glemt hvor vi kommer fra og hvem vi egentlig er. På kort tid har vi endret levesettet så fundamentalt at vi har mistet noe viktig på veien. I dag lever vi i en verden der sofa, brus og ferdiglaget mat erstatter vann, bær og selve jakten. Vi mottar konstant stimuli fra skjermer og mobiler, og med det har vi mistet evnen til å være til stede i øyeblikket. Når natten senker seg, finner vi ikke lenger ro og trygghet i skyggen av trærne eller den klare stjernehimmelen, men i lyset fra skjermene våre.

Mens våre forfedre måtte mestre utfordringene og ble robuste, er vi i dag skjørere og synes mer synd på oss selv.

Våre forfedre kjente betydningen av å ha en klar retning og et formål, mens vi lar oss distrahere av altfor mange valg.

De måtte håndtere selv de mest ekstreme forhold, mens vi søker mot et behagelig og temperert liv.

De måtte bruke kroppen for å overleve, mens vi sitter stille og velger minste motstands vei.

De forsto verdien av utholdenhet og den indre styrken som kan finnes i de tøffeste øyeblikkene. Vi, derimot, opplever ikke sultens desperate klør eller kuldens ubarmhjertighet.

De visste at fellesskapet var viktig, at samarbeid og støtte var nøkkelen til overlevelse. Vi kan lære av dem hva vennskap og familie egentlig handler om. Men selv sammen med andre kan vi føle oss ensomme. Hvis vi våger å være alene med egne tanker, kan det brukes til noe konstruktivt. Det gir oss muligheten til selvrefleksjon og stillhet.

Disse levereglene er ikke nostalgi − jeg tror ikke at livet var en idyll i tidligere tider. Men vi trenger en påminnelse om de grunnleggende behovene vi har, uavhengig av tid og sted. Vi kan få en dypere innsikt i oss selv og andre hvis vi tar i bruk disse levereglene i hverdagen vår.

Denne boken er en invitasjon til å lære av naturen og av fortiden og la visdommen gi deg den bærekraftige og meningsfulle livsstilen vi lengter etter. Vi kan få økt

livskvalitet, og vi kan vekke kraften i oss selv. Vi kan leve moderne, samtidig som vi er tro mot oss selv. Det er mulig å se i bakspeilet en gang iblant for å sjekke om det var noe vi burde tatt med oss.

Innerst inne vet vi det jo: Vi må kutte ut dårlig mat og å se timevis på telefonen hver dag. Vi må bevege oss mer, bli mer offensive, være en ekte venn, ta vare på dem rundt oss, tørre å ta i et tak, tørre å fryse, være sultne og slite. Det er mulig å finne ro og fjerne stress. Vi kan bli mer robuste! Det blir vi ikke ved stadig å drømme om mer materielle goder, sammenlikne oss med andre og forsvinne i det digitale.

Vi må tilbake til stjernehimmelen, jakten, råskapen, bålet, latteren, den sildrende bekken og duggen på bladene om morgenen.

Den kjærligheten til naturen som mine foreldre ga meg, har formet hele livet mitt. Jeg lærte tidlig ikke bare å elske naturen, men også å respektere den, forstå dens rytmer og lover.

I tyngre perioder − med skam, sorg, nedturer og utfordringer − har naturen vært der og hjulpet meg på veien tilbake. Naturen har vært en støtte i krevende stunder, men har også vært en kilde til glede, balanse og ro når livet har vært enklere. Den har vært min livslange mentor, en læremester som har gitt meg verdier som balanse, tilpasningsevne, styrke og ro. Disse kvalitetene har blitt grunnsteiner i min filosofi som mental trener, som coach og som menneske.

Naturen har lært meg å møte motgang med en stille, indre kraft, å stå stødigere i utfordringer og finne fred

i det ukjente, uansett hva livet har bydd på. Det var denne dype tilknytningen til naturen som kulminerte i min ekspedisjon til Sydpolen i 2022, der jeg i løpet av over 60 dager tilbakela 1360 kilometer på ski alene. Ekspedisjonen var en del av et større bilde – et liv formet av opplevelser i naturen. Fra rotak på Mjøsa, stavtak i Jotunheimen, rypejakt i Nord-Norge, fiske med bestemor på Hvaler, padleturer på Yukon River i Canada og Femunden, tur opp på Newtontoppen på Svalbard og klatring i Nissedal og dykking ved Stord, til ensomme vandringer på Hardangervidda og i Rondane.

Noen av de aller viktigste opplevelsene i naturen har vært overlevelseskursene i Forsvaret. Mitt første var som 19-åring med fallskjermjegerne da jeg var elev ved Befalsskolen i 1992. De neste årene var jeg med på flere som elev, og senere som instruktør. Det var på disse kursene jeg virkelig forsto hva det ville si «å komme tilbake til naturen», og hvor jeg fikk uvurderlige erfaringer som jeg siden har brukt i livet mitt.

Jeg er overbevist om at vi alle kan leve sterkere, oppnå suksess og skape en fantastisk reise. Naturen er en viktig nøkkel for å få det til.

Jeg snakker ikke om søndagstur på en grusvei på vei til en betjent hytte hvor de selger skolebrød og kaffe. Du må gjerne begynne der, hvis du bare har vært i asfaltjungelen og ikke er vant til å være i naturen. Alle har vi ulikt utgangspunkt. Men på sikt ønsker jeg at du virkelig kobler deg på naturen, åpner deg for den og lærer av den, uforbeholdent, brutalt og ekte. At du forstår hvordan «det nakne mennesket» faktisk er

tilpasset å leve i og med naturen. Og den forståelsen får du ikke bare ved å lese boken. Du må erfare det selv. Kan jeg, kan du!

Mitt første døgn alene i naturen var en transformerende opplevelse for meg. Jeg var nitten år og i starten på utdannelsen for å bli en del av oppklaringslinja i Forsvaret. Det hadde vært en lang dag og natt i skogen, og enda en gang våknet jeg, kald. Enda en gang strakk jeg meg etter en stor tjukk grein og la den på bålet.

«Herlighet, så kaldt», tenkte jeg. «Skal hele natten bli slik?»

Jeg frøs over hele kroppen, tennene klapret. Jeg krøket meg sammen i fosterstilling før jeg kom på at instruktøren hadde lært oss om hvordan vi kan bruke steiner fra bålet til å varme oss. Jeg plasserte noen av de varme steinene rundt på kroppen: en mellom lårene, to under overarmene, oppunder armhulene, og en bred, flat stein hvilende over magen. Kulden presset fortsatt mot ryggen min, men jeg hutret ikke lenger. Effekten fra steinene var umiddelbar, og jeg forsto at resten av natten kom til å gå bra. Under meg lå et teppe av granbar, og den lille gapahuken omfavnet meg med et lavt tak, akkurat nok til å kjenne en viss trygghet. Gnistene spratt fra bålet, opp mot den klare stjernehimmelen. Jeg fulgte gnistene med blikket, små lys som steg, blafret og forsvant. Karlsvogna skinte mot meg, og jeg fant Nordstjerna. Bålet knitret med en rolig, trygg rytme, og flammene spredte en lun varme over ansiktet mitt.

«God fart i det bålet nå», tenkte jeg og kjente at jeg slappet litt mer av i kroppen. Jeg pustet dypt og rolig med magen. Roen senket seg. Det var noe rent og enkelt i dette øyeblikket, noe tidløst. Jeg lukket øynene, takknemlig, og prøvde å sove.

Da jeg åpnet øynene igjen, var bålet bare en liten, ulmende glohaug. Solen var på vei opp. Skoglandskapet strakte seg kupert vestover, og i motsatt retning lå det lille vannet bare noen meter unna.

Jeg reiste meg, kjente meg litt stiv og støl, samlet ved og litt furukvist og fikk fyr på bålet igjen. Med noen blåbær og en håndfull furunåler laget jeg meg en enkel te i en liten hermetikkboks jeg hadde funnet tidligere. Smaken av blåbær og den bitre friskheten fra furunålene fylte munnen.

Da jeg satt der ved bålet og så på de svarte, skitne fingrene mine, fulle av små kutt og sår, kjente jeg en underlig stolthet. Det fantes bare meg, jorden under meg som var dekket av dugg og mose, bålet som knitret og en følelse av å høre hjemme midt i alt dette, helt i ett med naturen.

Nå handlet det om å klare seg noen timer til før «Øvelse ensom» var over og jeg skulle møte resten av oppklaringslinja og fallskjermjegerne. «Øvelse ensom» var et døgn som skilte seg ut fra alle andre i livet mitt –en natt fylt av en ro og tilfredshet så dyp at den fortsatt sitter i meg den dag i dag, selv etter godt over tre tiår. Alene i høstmørket, med bare en samekniv og et lite overlevelsesskrin – ingen sovepose, intet telt, bare

meg selv, uniformen og naturen – var en helt unik opplevelse. Jeg følte meg på en måte helt naken og overgitt naturen, men samtidig at jeg var hjemme − det er her jeg kommer fra.

Denne boken er en guide til å gjenopprette balansen mellom det moderne livets krav og våre dypeste instinkter. Fra å finne veien i krevende terreng til å skape varme i kalde netter utforsker vi sammen hvordan disse prinsippene kan hjelpe oss å leve mer bevisst, robust og fryktløst i det vanlige livet.

Vi kan finne retning og mening, lære oss å takle krevende terreng, være bevisst og spise det vi er skapt for å spise. Vi kan få overskudd og energi igjen! Vi har evnen til å skape så mye lys og varme at tåken letter og selv mørket blir til å tåle. Svaret ligger i oss selv, og det har vært der siden tidenes morgen.

Den beste versjonen av deg selv – hva i all verden?

Jeg har et ambivalent forhold til det å skulle bli den beste versjonen av seg selv, selv om det er noe både jeg og mange andre coacher snakker om. På den ene siden er det viktig å anerkjenne at den vi er her og nå, er den vi er. Vi har allerede strukket oss for å bli så bra som mulig, og aksepten i her og nå gjør at vi faktisk anerkjenner oss selv for reisen hittil. Den vi er, er allerede bra nok. På den andre siden er det også viktig med et håp, en ambisjon og et sterkt ønske om forbedring. Jeg tror denne drivkraften er både viktig og naturlig for oss. Vi ønsker jo å utvikle oss. Vi vil søke muligheter som utfordrer egne begrensninger, vi vil

oppleve nye høyder av oppnåelse, forståelse og adferd. Hvis vi tar bort muligheten for å bli bedre, mister vi en viktig del av det som faktisk driver oss fremover.

Ved å akseptere oss selv som vi er, samtidig som vi har en ambisjon om personlig vekst, skaper vi en realistisk og spennende dynamikk. Jeg mener det er verdifullt å balansere dette tidsmessig, tankemessig og følelsesmessig. I perioder kan vi roe ned og tenke at vi flyter fint og er bra nok som vi er. I andre perioder kan vi heve standarden og gjøre noe som utfordrer oss. På den måten kan vi leve et liv hvor vi omfavner den personen vi er, samtidig som vi er åpne for forbedring og vekst. Det gir dypere mening og glede i hverdagen. I naturen er mye ganske konstant, samtidig som den også er i endring og utvikling. Vi behøver ikke å søke det uoppnåelige, men i stedet erfaringer som former oss og som gir oss dypere innhold. Nøkkelen ligger i å alltid være i bevegelse, både i aksept av hvem vi er og ønsket om å lære og vokse. Dette spenningsfeltet leder oss mot en autentisk og meningsfull tilværelse, hvor stagnasjon og fremgang er like viktige deler i selve livsspillet.

Alle kapitlene i boken er todelt. Først får du grunnleggende kunnskap om å overleve i naturen. Med vekt på praktiske ferdigheter og strategier som har blitt brukt siden vi var jegere og sankere, tar vi et dykk inn i hvordan vi kan klare oss ute med svært få hjelpemidler. Du trenger ikke å være opptatt av friluftsliv i utgangspunktet, men jeg ønsker at du som leser er åpen for å lære noe nytt.

Andre del i hvert kapittel handler om hvordan disse prinsippene og metodene kan tilpasses og overføres til det moderne livet. Ett element er at det å være i naturen og etter hvert bruke noen av ferdighetene, gjør noe med deg som menneske. Et annet element er overføringsverdien. For eksempel handler første kapittel om hvordan du bygger en trygg base i naturen. Del to handler om å bygge en trygg base i deg selv. Vi utforsker hvordan de konkrete overlevelsesferdighetene kan hjelpe oss med alt fra hverdagens små utfordringer til de større og mer krevende periodene. Naturen skal lære oss hvordan vi kan leve bedre og sterkere!

I bokens aller siste kapittel gir jeg deg en konkret utfordring: Du skal være et døgn ute i naturen, alene og med helt minimalt med hjelpemidler. Dette er din egen «Øvelse ensom». Du skal ha på deg vanlige turklær, og det eneste du har lov til å ha med deg, er en kniv, en drikkeflaske og et lite «survival-kit». Deretter skal du ut i norsk natur og overleve i 24 timer.

Hvis du synes det virker skummelt, synes jeg du skal vente med å bestemme deg til du har lest boken. Du vil etter hvert forstå hvorfor «Øvelse ensom» kan være både berikende og transformativ. Ved å gjenopplive og forstå prinsippene til våre forfedre og bruke dem i dagens virkelighet, for så å besøke naturen på deres premisser, vil vi kunne skape en bedre balanse og velvære og ikke minst bli offensive og oppleve enda mer råskap i livet vårt. Velkommen til en oppdagelsesreise! Forbered deg på å utforske dine egne røtter, finne din indre urkraft, kutte bort det unødvendige og utforske verden med en

fryktløs holdning. Du skal øve deg på ensomhet, men også på hvordan du kan være et godt lagsmedlem.

Det handler om å overleve livet − ikke underleve det.

1 SLIK BYGGER DU EN GAPAHUK OG EN TRYGG

BASE I DEG SELV

De første menneskene vokste frem fra en lang utviklingslinje som begynte med tidlige forfedre som Australopithecus, som levde for omkring fire millioner år siden. De forhistoriske menneskeartene var bipedale, som betyr at de gikk på to bein. Likevel levde de fortsatt store deler av livet sitt i trærne. Etter Australopithecus fulgte en rekke andre arter, inkludert Homo habilis, som antas å være den første av slekten Homo (oss) og levde for cirka 2,4 millioner til 1,4 millioner år siden. Homo habilis laget primitive steinverktøy og begynte å vise tegn på sosialisering og samarbeid når de jaktet og sanket mat. Videre kom Homo erectus, som levde for omtrent 2 millioner til 250 000 år siden. De utviklet mer avanserte verktøy, mestret ilden og forflyttet seg fra Afrika til Asia og Europa.

Homo sapiens, vår egen art, oppsto for omkring 300 000 år siden i Afrika. De var for det meste jegere og sankere, og måtte tilpasse seg varierte miljøer med sin nomadiske livsstil. Tidlige Homo sapiens søkte ly i huler eller laget enkle baser av naturlige materialer som greiner, store blad, gress, gjørme, steiner og mest sannsynlig dyreskinn. Siden de kunne lage bål og enkle bosteder, ser jeg for meg at det å komme «hjem» til basen etter en lang dag med sanking og jakt, var en

fin opplevelse. De kunne trygt sette seg ned med de andre, godt beskyttet mot dyr og vær og vind, mens de kjente varmen fra bålet og kanskje lyttet til dagens jakthistorier.

I løpet av livet har jeg bodd i mange ulike former for enkle baser. Jeg har ligget under åpen himmel på Jostedalsbreen, i telt på Svalbard, i snøhule på Hardangervidda, under en presenning i Finnmark, i en høyball på et jorde ikke langt fra Hamar, en gapahuk ved Råbjørn, en selvlaget jordhytte i Troms og under et teppe av mose i Rondane. Jeg har ligget i fosterstilling alene og tett inntil andre for å holde varmen gjennom natten, vinter som sommer, i Norge som utenlands. Uavhengig av årstid, situasjon eller hvor jeg har befunnet meg i verden, har de ulike basene gitt meg trygghet.

Fra 1992 til 1996 jobbet jeg som oppklaringsmann og fallskjermjeger i Forsvaret. Oppklaringsavdelinger og fallskjermjegere trener for å operere bak fiendens linjer. Oppgaven er å observere fiendens bevegelser og rapportere tilbake til egne styrker via samband. For å løse slike oppdrag er innsettingsmetodene varierte, tilpasset oppdraget og terrenget. Vi kunne bli satt inn med beltevogn, snøscooter, kajakk, helikopter eller stridsbåt 90, men som oftest handlet det om én ting: å gå. I skjul av natten, med en tung sekk på ryggen, beveget vi oss over til fienden og etablerte en egnet observasjonspost (OP). En OP er en godt skjult base der en liten patrulje, typisk fire til seks mann, observerer og rapporterer fiendens bevegelser. Det viktigste er å ha utsikt til det strategiske målet, for eksempel en bro, et

veikryss eller en base. Det er en kunst å observere med kikkerten uten å bli oppdaget. Basen kunne være et telt eller en improvisert bivuakk, men for å være på den sikre siden gravde vi oss ofte ned i bakken eller snøen.

En slik base kunne være en tre meter bred og tre meter lang grop, kanskje en meter dyp, gravd ut i en fjellside i Indre Troms. Vi bygget tak over gropen og dekket til med tynne stokker (eller raier som jeg liker å kalle det) og en presenning, før vi kamuflerte med mose, gress eller annet fra naturen. Fordelen med å grave seg ned var at vi var godt skjult. Det hendte at fienden, under øvelser, tråkket rett over oss uten å ane noe. Det ble også lunt og trygt. På vinteren var det enklere å grave seg ned i snøen, og en slik snøhule ga mer rom og varme enn en nedgravd jordhule.

Sånn kunne vi bo en uke av gangen, og ofte lenger. Den lengste perioden jeg bodde sammenhengende i en OP, var godt over to uker. Jeg har tilbrakt mer enn 150 døgn i ulike OP-er, med ulike grader av komfort. Vi byttet på å observere gjennom kikkerten, laget mat, sov og gjorde vårt fornødne, alt sammen nede i gropen. Plassen var trang, og ofte var det så lavt under taket at vi måtte ligge og krype hele tiden. For å holde kroppen i gang tok vi av og til noen pushups og situps.

I OP-ene opplevde vi en verden av følelser: spenning når vi trodde noen hadde oppdaget oss, kjedsomhet, kulde, varme, latter, glede og noen ganger tårer. En gang ble en soldat i patruljen min så fortvilet at han ikke klarte å holde gråten tilbake. Et plutselig værskifte gjorde at alt ble vått og kaldt, og vi lå på en bergnabb i

en liten OP. Snøen smeltet og rant inn i basen vår, og frøs til is da temperaturen sank igjen. Våte soveposer og frosne uniformer gjorde situasjonen farlig. Jeg hadde valgt feil plassering, og alle måtte betale prisen.

Når vi ikke var på vakt, forsøkte vi å koble av med en bok, spille yatzy eller høre på radio. Men det meste av tiden ble brukt til å sove. Vi sov stort sett hele tiden når vi ikke var på vakt.

Å leve i et jordhull i flere dager er noe helt annet enn å ligge i en varm seng hjemme. Men likevel var det koselig. Jeg har mange gode minner, spesielt fra Troms, hvor utsikten kunne være formidabel. Tindene, fjellene, blå himmel og fargesprakende høstfarger, eller det endeløse hvite på vinterdager – tett på naturen. Jeg følte meg ofte grunnleggende trygg i disse OP-ene, som en bjørn i hi. Noen ganger minnet jeg patruljen min på: «Husk, bjørnen bor i OP hele vinteren. Da klarer vi det også.»

Når vi bygger vår egen base i naturen, får vi beskyttelse mot vær og vind. Ikke minst gir det en følelse av trygghet. Bruk tid på å bygge basen. Gjør det skikkelig. Da klarer du en natt helt fint, selv om det blir regn eller kaldt.

Natten er ofte kaldere og fuktigere enn vi forventer. Selv den norske sommeren har kalde netter. Jo mer tid og omtanke du legger i byggingen, desto bedre blir natten. Og desto sterkere vil du føle deg neste dag. Været kan snu raskt og uventet, men så lenge du har en god teknikk og vet at basen er sterk og tåler det meste,

vil du alltid ha et sted å komme tilbake til. En god base er et tilfluktssted og en forankring.

Finn et egnet sted

Nesten hvor som helst i Norge er det mulig å lage en improvisert bivuakk for natten, din egen trygge base. I fjellet kan du bygge ly med en enkel levegg av steiner, eller, om forholdene tillater det, sette sammen en liten steinhytte. Mellom steinene kan du fylle på med jord, mose og annet materiale som isolasjon.

I skogen kan du søke ly under en stor rot eller legge deg under et tre med greiner som når helt ned til bakken. Å legge seg under et stort flak av mose kan gi overraskende godt ly, så lenge det er noenlunde tørt. På vinterstid er det fullt mulig å grave en liten snøhule, selv med få hjelpemidler. Det handler om å se seg rundt og finne den mest beskyttede plassen der du er.

Landskapet rundt deg legger også føringer. Det er lurt å planlegge hvor du skal sove i god tid før kvelden kommer. Fjelltopper gir gjerne mer vind, mens dalfører kan være skyggefulle og fuktige. Nær en fjord eller et fjellvann kan luftfuktigheten være høyere, noe som kan gjøre natten kjøligere. Det er også nyttig å ha tilgang på rennende, rent vann og tørr ved. Se deg også rundt etter egnede byggematerialer. Hvis du finner ut hvor solen først vil komme om morgenen, kan det gi en behagelig start på dagen.

Hvordan bygge base

En gapahuk kan bygges med to vegger og tak, med materialer du finner rundt deg i skogen. Du kan starte med å finne to trær som står ganske tett, og legge en stokk vannrett mellom dem i cirka en meters høyde. Denne stokken fungerer som en støttebjelke. Surr bjelken fast med myke greiner som bjørk eller selje, eller med tau eller hyssing hvis du har det tilgjengelig. Deretter lager du et skråtak ved å lene raier mot støttebjelken.

Legg granbar eller bjørkegreiner tett i tett på toppen. Det er viktig å starte nederst når du dekker til taket, slik at vannet renner nedover og drypper minst mulig rett på deg. Det er det samme prinsippet som når vi legger takstein på huset. På samme måte kan du lage sidevegger for ekstra beskyttelse mot vind og vær.

En godt bygget gapahuk kan romme flere personer, men husk å bygge den liten når du lager den bare til deg selv. Da holder den bedre på varmen og gir bedre ly. Min erfaring med gapahuk er at den må lages litt mindre enn du tror. Husk at du mest sannsynlig skal ligge i fosterstilling. Jo tettere du legger vegger og tak, jo mer sannsynlig er det at konstruksjonen holder på varmen fra kroppen og bålet ditt. Bygg smått og tett, men få litt luft mellom deg og tak og vegger. Det er samme prinsipp når vi kler på oss. Det er luften mellom klesplaggene som varmer, og mindre selve plagget. Derfor er det bra med flere lag på kroppen når du kler deg for kalde forhold. Det er luften mellom deg og bakken og mellom deg og tak og vegger som skal varme.

For en kort overnatting om sommeren kan en miniiglo, eller kuppel, være et praktisk alternativ. En sommer-iglo krever omtrent samme tid å bygge som en gapahuk, men gir faktisk bedre beskyttelse. Formen minner om en iglo, derav navnet, og du kan bruke selje- eller bjørkekvister for å lage skjelettet. Sett den tykkeste delen av kvistene godt ned i bakken. Bøy dem i en halvsirkel og stikk den tynneste delen ned i bakken på motsatt side. Eventuelt knyter du dem sammen på toppen av kuppelen. Noen småtrær kan du kanskje bruke der de allerede står, slik at du slipper å spikke dem spisse og sette dem i jorden. Lag en åpning som er stor nok til at du akkurat kan krype inn, og dekk til med flere greiner rundt kuppelen. For å gjøre igloen tett mot vær og vind kan du dekke den med granbar, mose eller jord. Den luneste mini-igloen jeg har bygget, dekket jeg fullstendig med mose.

På vinteren kan en snøhaug forvandles til en trygg iglo eller snøhule. Hvis du ikke har overnattet i en snøhule før, utfordrer jeg deg til å teste det. Det kan både være behagelig å veldig fint! Byggingen av snøiglo krever at snøen er litt kram. Tørr puddersnø fungerer ikke.

Det er noe forskjell når du lager snøhule og iglo. Skal du lage iglo, starter du med å lage en stor snøhaug og slår den hardt for å komprimere snøen. Deretter dytter du pinner, omtrent femten centimeter lange, overalt inn i snøhaugen, med 50 centimeter avstand. Da markerer du hvor tykt laget skal være. Begynn å grave der du vil ha utgangen. Når du støter på en pinne, stopper du å

grave. På den måten blir ikke taket for tynt og faller sammen. Når hulen er ferdig utgravd, er det viktig å gjøre innsiden av taket glatt for å unngå drypping i løpet av natten. Dette er også viktig når du lager snøhule. Et godt tips er å lage et lite hull, en kuldegrop, ved inngangen. Kuldegropen gjør at en del av den kalde luften samler seg der, mens varmen stiger opp til der du sover. Det gjør selve igloen varmere.

Skal du lage en snøhule, starter du med å finne en stor nok snøfonn eller en helning i terrenget med masse snø. Er snødybden to til tre meter, har du mye plass å jobbe med. Før du begynner å grave, er det viktig å sjekke hvor hard snøen er, og se etter eventuelle snøskredfarlige områder. Bruk en skistav eller søkestav for å stikke ned i snøen og måle hvor dyp og hard snøen er.

Inngangen til snøhulen bør være to meter høy, én meter bred og minst tre meter inn i snøen. Prøv å bygge inngangshula så høy at du kan stå hele veien. Den først delen av dette inngangspartiet kan du grave uten å tenke på tak. Du kan lage et tak med snøblokker etterpå. Når du har kommet tre meter inn fra døra, med fire rette vegger, vender du deg nitti grader til høyre eller venstre. Her skal du lage en hylle du kan sove på. Jo høyere du ligger i forhold til inngangspartiet, jo bedre, fordi varm luft stiger opp. Taket over sovestedet bør være buet, som en kuppel. Det reduserer sjansen for at taket kollapser. Temperaturen i hulen vil holde omtrent null grader, samme hvor kaldt det er utenfor. Noen stearinlys gir lys og litt ekstra varme. Du kan bruke snøblokker for å tette inngangen, men sørg for god ventilasjon ved å

holde den nederste delen av åpningen åpen, og ved å lage noen luftehull med staven i taket på hulen. Det kan være lurt å la det stå en stav i overkant og på nedsiden av hulen, slik at andre turgåere ikke går på taket ditt, eller finner deg lettere hvis snøhulen raser eller blir tatt av et ras.

Utfordringen med å lage en snøhule er at du både kan bli våt og svett. Jeg anbefaler å jobbe med lite klær, for å slippe å måtte tørke våte klær senere. Men hvis klærne eller skoene blir våte, kan du tørke dem i soveposen mens du sover. Ikke ha dem på deg, men legg dem over deg. Det tørker ganske godt i løpet av en natt. Men har du flere våte plagg, kan det tørke dårligere, og du får en kjøligere natt hvis du har alt i soveposen. Vurder antall plagg. Kanskje er det best med en god natts søvn, og så heller ta på seg litt fuktige plagg før du skal bevege deg igjen neste dag. Når du sover, holder det for øvrig med ett lag ull.

En såkalt kantgrop kan være et godt alternativ til iglo eller snøhule. Den er enklere å lage og passer godt for kortere opphold, for eksempel når du må sørge for å overleve. Kantgropen holder deg også tørrere, fordi du ikke bruker så mye tid i snø som når du bygger en hule. En kantgrop lager du ved å grave deg rett ned, i skulderbredde. Du kan dekke til taket med snøblokker. I gropen kan du legge deg ned på gulvet, eller grave en liten grop i en kuppel på en av sidene. Utgangen må ligge nedenfor der du skal sove. På nettet finnes det flere guider til hvordan du kan bygge en kantgrop.

Grav deg ned i tide, har du sikkert hørt. Det prinsippet er viktig. For å lage en grop eller en hule i ruskevær er utfordrende. Det blåser igjen der du graver. Er du på tur om vinteren, anbefaler jeg å ha med en type jervenduk i sekken. En jervenduk kan brukes både som vindskjerm, sovepose, poncho og telt, og er nyttig å ha i sekken på langturer. Blir du overrasket av dårlig vær og det blåser så hardt at det kan være vanskelig å stå, er nødløsningen å komme deg inn i duken, sette deg på et liggeunderlag og vente til været blir bedre. Pass på at du ikke mister duken når du tar den ut av sekken! Selv har jeg hatt duken festet til pulken eller sekken med et ordentlig rep på turer på Svalbard, Hardangervidda eller Jostedalsbreen.

Underlaget er viktig

Et viktig prinsipp for å lage en god base er et isolerende underlag. Det blir ofte undervurdert. Vi tenker mest på vegger og tak, men underlaget er minst like viktig for å holde på varmen. En stor del av varmetapet når du sover ute, kommer fra kontakten med bakken. Det gjelder også når du overnatter i telt. Selv om du har et telt og en varm sovepose, kan mangel på et godt liggeunderlag føre til at du blir kald. Den beste soveposen hjelper lite hvis den presses mot en kald, hard bakke uten isolasjon under.

Granbar og furukvister isolerer godt mot bakken. Kutt eller vri av greiner og plasser dem skrått ned i bakken med omtrent fem centimeters mellomrom. Hvis du bygger opp kvistene til å stikke 30−50 centimeter

opp fra bakken og plasserer dem tett i tett, vil du skape et tykt, luftig lag som isolerer effektivt. Målet er å ha så mye kvist at du ikke berører bakken i det hele tatt når du legger deg ned. Dette krever gjerne mer kvist enn du tror. Luftlaget mellom deg og bakken vil varmes litt opp av kroppstemperaturen din og hjelpe deg med å holde varmen gjennom natten.

Hvis du befinner deg i et område uten gran eller furu, kan du improvisere med andre materialer som greiner fra andre tresorter, tørr mose, tørt gress eller siv. Bygg opp et tykt lag av det materialet du har tilgjengelig for å lage et underlag som beskytter mot varmetap. Jo tykkere laget er, jo bedre isolasjon vil det gi, og dermed bedre komfort og varme gjennom natten.

Fosterstilling er den naturlige liggestillingen når du sover ute. Den hjelper deg å holde bedre på varmen, og i tillegg kan du bygge et mindre soveområde. Å ligge i fosterstilling gir deg også en mental oppside ved at du føler deg tryggere enn om du ligger i en X. I kapittel 3 lærer du mer om bålteknikker og hvordan du kan bruke steiner som varmekilde når du skal sove i en base i naturen.