Sorgsøsteren by Kagge Forlag

SORGSØSTEREN

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Originalens tittel: Sorgsystern

Oversetter: Lene Stokseth

Omslagsdesign: Harvey Macaulay

Papir: Holmen Book Cream 60 g 2,0

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Boka er satt med Sabon 11,5/14,8

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3918-4

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Remember who gave you silence when all you needed was love

Elvira l ind har bestemt seg for å dø. Tanken har kommet og gått i årenes løp, men etter seks måneder innenfor steinvegger og gitterdører har hun omsider bestemt seg. Det er i dag det skal skje. Hun har tenkt å tre lakenet gjennom gitteret i soveromsdøren, har allerede sjekket at det er solid nok og vet at døren vil tåle kroppsvekten hennes. Selv om hun veier mer enn noen gang.

Egentlig kunne hun tatt livet sitt alt i går, men hun vil oppleve den befriende følelsen av å sovne én gang til og den store skrekken ved å våkne ytterligere en dag. En siste morgen med panikk for situasjonen hun befinner seg i, for å overbevise seg selv om at døden er det eneste rette. Endelig skal livsangsten ta slutt. Elvira har aldri skjønt hvorfor det heter dødsangst, når det faktisk er livet man er redd for.

Et barndomsminne farer forbi, der mamma er med. Elvira forsøker å fange det, får ikke tak i tanken, kjenner irritert at det glir tilbake i periferien. Av alt hun har gått glipp av i livet, er det hennes største sorg. At hun ikke fikk en forelder som var frisk, sterk og kjærlig. Elvira vet at mamma var syk, at noe var ødelagt i hodet, at det var derfor hun manglet omsorgsevne, at det var derfor den jævla kjerringa fra sosialtjenesten maste om at Elvira ikke kunne bo hjemme. Syke mødre mister omsorgen

for barna sine, mens fedre slipper unna med hva som helst.

Mange ganger har Elvira tenkt på hvordan det kunne vært hvis mamma hadde sluppet å bære på det syke.

Kanskje ville hun bakt boller og hentet på SFO, kjørt til fotballtreninger og venner, blåst opp ballonger når Elvira hadde bursdag. Uten sykdommen ville mamma flettet

Elviras hår, satt plaster på knærnes sommerskrubbsår, pyntet juletreet i desember, kokt knekk og pakket inn gaver. Men mamma gjorde ikke noe sånt. Fordi hun var syk, både i hodet og sjelen.

Elvira setter hendene mot madrassen og reiser seg. Magen er som en badeball, huden allerede stripete, seks uker gjenstår av svangerskapet. Det verker i korsryggen når hun beveger seg. I går fikk hun en liten blødning og gråt av skuffelse over at den ikke hadde kommet tidligere. Hun hadde lenge håpet på en spontanabort, men måtte til slutt innse at det ikke ville skje. Elvira vet at hun ikke kan bli mor, hun må ikke bli mor. Hun kan ikke risikere at barnet hennes skal rammes av samme oppvekst som hun selv har måttet gjennomlide.

Dessuten er hun innestengt bak gitter og stein, omsluttet av vegger i fuktige rom, langt nede under jord og mark. Her nede kan ikke en levende sjel fungere som forelder. Uansett om man er syk i sjelen eller ikke.

Det må være natt ennå, siden pianomusikken ikke strømmer fra høyttalerne. Lysskjæret fra den svake lampen ute i allrommet faller inn gjennom gitterdøren og flyter ut i et forvrengt rutenett over steingulvet. Elviras rom er lite og svalt. Her er det en seng, et toalett og en håndvask av rustfritt stål. Ellers er det tomt. Elvira vet

at soveromsdøren er låst, men det gjør ingenting, det går helt utmerket å henge seg i den likevel.

Hun snur seg og skal akkurat til å dra lakenet av sengen idet noe dypt inne i kroppen isner til. I neste sekund fosser fostervannet ut av henne. Hun blir forbauset og fascinert på én gang, det er så mye vann at det skvetter helt opp på lårene. Da den første kynneren setter i gang bak korsryggen, går fascinasjonen over i panikk. Smertene er intense, de tiltar ikke gradvis, slik de beskrives i fødselsboken som ligger på gulvet ved siden av sengen. Elvira banner der hun står, støtter seg til steinveggen med hånden, innser at det kanskje haster. Hun må få lakenet opp over døren, tre det gjennom gitteret og knyte en ordentlig knute øverst og en stor nok løkke nederst.

Hun bøyer seg, men rekker ikke å få tak i lakenet før neste kynner skyller over henne. Den er så kraftig at beina gir etter. Elvira glir ned på gulvet og stønner høyt. Gråten presser på. Det var ikke sånn det skulle foregå, hun kan ikke føde nå, babyen må dø inne i henne. Hun lukker øynene i et forsøk på å samle seg. Tenker at hun skal reise seg og rekke å dra av lakenet før neste kynner. Møte smerten og kjenne den avta før hun fortsetter bort til døren. Kanskje hun rekker å knyte fast lakenet øverst før den neste kommer, den får hun ta borte ved døren, vente til smertene gir seg og deretter knyte løkken. Tre kynnere til, i verste fall fire. Det er det hun trenger å holde ut. Etterpå er det over, og hun kan sovne igjen med lakenet rundt halsen og det ufødte barnet for alltid hvilende i magen.

Hun rekker å tenke at det kjennes uvant å ha en ordentlig plan. I neste sekund kommer neste kynner.

Kraften er så stor at det svartner for øynene. Det er som om hele kroppen forvrenges der hun sitter på det kalde gulvet, ryggen tvinger henne til å bøye seg bakover i en bue. Elvira kniper igjen øynene, forsøker å telle sekundene, men smertene øker ubønnhørlig. Stønnende glir hun ned på siden, brøler høyt av det vanvittige som spenner stadig hardere over korsryggen og opp rundt magen. Smertene rekker akkurat å ebbe ut før neste kynner farer gjennom kroppen. De kommer tett nå, hyppigheten er ikke håndterbar. Det river og sliter overalt, kjennes som om ryggen skal gå i to. Elvira hører seg selv skrike, biter seg i kinnene så slimhinnen blir blodig.

To kynnere senere greier hun ikke lenger å stå imot presset. Hun vræler så høyt at stemmen sprekker, det skjer noe med lårene, beina begynner å riste voldsomt. Stønnende snur hun seg over på ryggen, setter hendene bak lårene og drar knærne mot brystet. Kvalmen presser seg opp gjennom halsen, det kjennes som om øynene skal trykkes ut gjennom hodet. Hun lener seg over på siden, spyr utover gulvet, gråter og hulker. Kommer hun til å dø nå? Kanskje det ville vært like bra. Det er jo uansett dit hun skal.

Så følger noen merkelige minutter med stillhet. Elvira ligger på ryggen på steingulvet, puster med åpen munn, lukker øynene og innser at det ikke lenger er noe poeng i å kjempe imot. Taket over henne ser ut til å bevege seg som på opprørt hav, veggene bølger så rart. Hun skjønner at barnet kommer nå, håper at det er dødfødt, at alt snart vil være over.

Da kynnerne setter i gang igjen, er de av en annen karakter. Den første gjør ikke fullt så vondt som de

tidligere, plutselig er det som om kroppen samarbeider.

Den presser nedover, vet visst hva den skal gjøre. Elvira tar et nytt grep rundt baksiden av lårene og trykker haken mot brystkassen. Hun vil banne, men kan ikke, munnen nekter å åpne seg, hele ansiktet kniper seg sammen av seg selv. Elvira hyler ut gjennom nesen, det kjennes som om underlivet skal brenne opp. I neste kynner mister hun kontrollen, kjenner at hun revner idet hodet glir ut.

Dette går for fort, en forløsning pleier å ta bortimot et døgn når man er førstegangsfødende, står det i boken.

Elvira skal rive den i småbiter når dette helvetet er over.

Hun er sytten år og ligger alene på et steingulv. Innelåst og livredd.

Da neste kynner kommer, trekker hun pusten dypt. Smertene brenner til igjen, hun stønner høyt gjennom gråten da den lille kroppen glir ut. Med ett slapper hun av, selv om underlivet fortsatt verker som et vidåpent sår. Elvira lukker øynene, slipper grepet om lårene, lener seg bakover og tillater seg å hvile mot det kalde gulvet.

Herregud.

Det er over.

Hun skal bare puste her på steingulvet et sekund før hun går tilbake til å forberede selvmordet. Lakenet rundt halsen, det er lenge siden hun lengtet så intenst etter noe.

En gurglende lyd høres mellom lårene, ynkelig og svak. Langsomt åpner Elvira øynene, vurderer å bli liggende, men så setter hun seg opp, klossete og med store anstrengelser.

I neste sekund slutter alt rundt henne å eksistere.

Mellom Elviras blodige lår ligger det et jentebarn, nakent og skrukkete, med mye hår og sammenknepne

øyne. De små armene beveger seg langsomt, hendene er knyttet, huden fuktig og rødflammet. Det er som om hjertet eksploderer i brystkassen hennes. Elvira har aldri sett noe vakrere.

Hun strekker seg etter jenta, griper henne uvant rundt ryggen. Armene skjelver da hun løfter den lille kroppen inntil seg. Elvira er forsiktig, som om jenta var lagd av det skjøreste glass. Da hun legger henne inntil brystet, begynner den lille å skrike. Først er lyden nølende, men etter hvert som lungene fylles, øker styrken. Elvira hulker av lettelse, bøyer hodet og legger kinnet mot jentas hode. Med dype åndedrag puster hun inn den søtvarme duften av nyfødt hud. Det er det mest vidunderlige hun noen gang har kjent.

Erkjennelsen som slår henne, er glassklar og brer seg i brystet med en overbevisning Elvira ikke visste fantes. Hun kommer til å være en frisk mor, en kjærlig mor, en som viser vei og elsker og bryr seg. En helt annen mor enn hennes egen.

Elvira bøyer hodet igjen, puster nok en gang inn duften av jentas hår og kjenner tårene komme. Denne gangen renner de av lykke. Elvira Lind er mor nå, dette kommer hun til å overleve.

Og så høres pianomusikken fra høyttalerne.

Tre år senere

Lørdag 20. august 2022

vE ra B E ngtsson har knallrødt midjelangt hår og ørene fulle av piercinger. På venstre hånd mangler en finger. Hun ble født sånn, ble ertet for det i oppveksten, men har likevel en selvtillit som ikke er av denne verden. Kanskje fordi moren innprentet Vera at hun ganske enkelt er bedre enn alle andre, eller fordi faren lærte Vera at mennesker som ikke var enige i det moren sa, var komplette idioter.

Nå står Vera på den brede grusgangen utenfor Överluleå kirke i Boden sentrum. Kameraet har hun stilt opp foran seg, det svarte stativet har allerede rukket å bli varmt i den stekende augustsola. Vera lener seg frem og lukker det ene øyet.

«Kan dere stå litt nærmere hverandre? Ja, sånn, legg hånden på brudens rygg, og så vinkler du brudebuketten litt fremover. Sånn, ja, det blir perfekt!» Hun betrakter dem gjennom kameralinsen. Fy faen, for et stygt par. Tenk at to tapere alltid klarer å finne hverandre. Hvordan foregår det egentlig? Annonserer en stygg partner etter en annen stygging? Eller finner de

hverandre et annet sted, som i baren på et utested der bare frastøtende mennesker slipper inn?

«Hurra, så fine dere er! Verdens vakreste par!»

Vera roper det høyt. Det heslige paret smiler bredt til kameraet, noe som selvsagt bare gjør forutsetningene enda dårligere.

«Ikke mys! Nå knipser jeg masse bilder, hold blomstene stille!»

Det knatrer fra kameraet. Vera tar alltid flere bilder enn hun trenger, slik at de som fotograferes, skal føle at de får valuta for pengene. Selv vet hun nøyaktig hvilke bilder som er verdt å beholde, det står klart for henne i samme sekund som hun setter pekefingeren på utløseren. Vera er rett og slett for god i jobben til å trenge en livline av flere hundre bilder som skal retusjeres. Derimot er hun smart nok til å gi kundene det de tror de vil ha.

«Jeg skal bare rygge litt, så vi får med hele kirken. Dere kan slippe hverandre en stund hvis dere vil.»

Forsiktig løfter hun opp det nå brennvarme stativet og går lenger bak på grusgangen. Sola står høyt, Vera kjenner at hun burde ha smurt seg i nakken, det er nesten så det freser i huden. Hun setter ned stativet, ser inn i linsen igjen, fokuserer og løfter deretter hånden for å fange brudeparets oppmerksomhet.

«OK, mine skjønnheter! Da fortsetter vi. Blomstene fremover!»

De ville selvsagt ha tradisjonelle brudebilder. En drøss av nærbilder og noen med hele kirkens prakt i bakgrunnen. Stående på trappen, rett opp og ned. Så jævla kjedelig. Ingen kommer til å ville se på disse bildene. Penger i vasken for brudeparet, men rett i lomma på Vera, selvfølgelig.

Lenger borte på gressplenen står bryllupsgjestene og smiler begeistret av brudeparets lykke. Vera gjetter at de skal spise middag på et kjedelig grendehus, catering bestående av tørr svinefilet og potetgrateng, akkompagnert av pappvin i knøttsmå glass, billige servietter og levende lys i stygge telysholdere av glass fra Ikea.

«Nå tar jeg de aller siste, skal dere ikke løfte armene i en seiersgest likevel? Litt moro sånn mot slutten, mener jeg?»

Brudeparet ser på hverandre før brudgommen rister kort på hodet til Vera. Nei vel. Det kjedelige, stygge paret vil ha stygge, kjedelige bilder. Ja, men da tar vi noen sånne til, da.

Vera knipser noen flere bilder, henter dem frem på kameraskjermen og holder hånden over øyenbrynene for å skygge for den blendende sola. Hvis hun går litt lenger unna og vinkler kameraet en anelse oppover, får hun med hele tårnet og en flik av himmelen. Det kunne bli en interessant bildeserie med tanke på den hvite kirken, som ser ut til å vokse opp fra den harde grusgangen og videre opp mot det evighetsblå.

Hun løfter stativet igjen, går noen meter bakover og stanser. Hun justerer kameraet på stativet, vinker til brudeparet der de står på den brede kirketrappen av stein. Brudgommen flirer usikkert mot linsen, de skjeve hjørnetennene gjør det ikke stort bedre, men på denne avstanden synes de knapt, heldigvis.

Vera knipser ytterligere noen bilder, skal akkurat rope til brudeparet at de skal rette ryggen, idet et halvkvalt hyl høres ovenfra. I neste sekund farer en blåsvart strek forbi brudeparet. Vera skjønner instinktivt at det er en menneskekropp som faller bak dem, en tanke hun ikke

rekker å tenke ferdig før dunket bryter den forbausede stillheten. Det høres ut som når en stor stein blir kastet mot asfalt, etterfulgt av et piskesnertsmellende vått klask.

Langsomt retter Vera ryggen. Hun ser brudgommen i øynene. Smilet hans er som blåst bort, øyevippene beveger seg langsomt før han snur seg rundt. I neste sekund mister han balansen, armen farer ut, og han begynner å famle etter den nybakte kona si. Vera følger brudeparet med blikket da de snubler bakover, ser at de holder på å falle ned steintrappen. Bruden løfter hendene brått, skjuler ansiktet og roper navnet til mannen sin. Noen av gjestene på gressplenen roper, kanskje flere, Vera greier ikke å sortere lydene. Brudeparet skynder seg forbi Vera, bruden gråter høyt, og brudgommens kinn er like kritthvite som konas kjole.

Vera gjør det motsatte. Hun går langsomt bortover grusgangen, hele tiden med blikket festet på kvinnen som ligger på kirketrappen. Det føles som om tiden står stille.

Først da Vera kommer bort til det nederste trappetrinnet, stanser hun og legger en lett hånd på smijernsgelenderet. Kvinnens ene bein er vridd innunder henne i en unaturlig vinkel, det er tydelig at det har brukket rett nedenfor kneleddet. Hodet er knust og har en merkelig form, mørkt blod flyter utover steintrappen, det er nesten svart og blandet med noe som minner om grågul grøt. Øynene stirrer opp på Vera. Hun blir svimmel og strammer grepet om trappegelenderet samtidig som hun konsentrerer seg om å trekke pusten dypt ned i magen. Synet er fascinerende. Helst ville hun hentet kameraet,

men hun skjønner at sosiale normer tilsier at hun skal la være.

Flere av bryllupsgjestene roper fremdeles, noen gråter høyt og en annen brekker seg. Vera hører hulkingen som i sakte film, alle lyder forvrenges og dras ut som hørbare penselstrøk. En mann roper at noen må ringe etter ambulanse.

Vera tvinger seg til å slippe den døde kvinnen med blikket. Langsomt følger hun kirkeveggen opp mot det skrekkelig høye tårnet. Der oppe henger kirkeklokkene, svarte og gedigne midt i alt det hvite. Kvinnen kom der oppe fra. Hun må ha stått foran de tunge klokkene før hun falt gjennom luften og videre inn i evigheten. Vera vet ikke hvor lang tid som er gått, men endelig begynner de enorme kirkeklokkene å bevege seg. Først går det uhyggelig sakte, en gynging med treg start, men til slutt høres Guds ringing over Boden sentrum. Det er ingen å se oppe i tårnet. Klokkene svinger tungt og høytidelig, lyden fyller Veras ører og overdøver gudskjelov bryllupsgjestenes høylytte gråt.

Call E Brandt går ut av bilen. Sola står fortsatt høyt og tvinger ham til å skygge for pannen med hånden da han speider ut over området. Kirkegården med de velklipte plenene og omhyggelig rakede grusgangene brer seg ut foran ham. Gråsvarte steiner med innhogde bokstaver står plassert i pyntelige rader. Minneord for avdøde familiemedlemmer, navn på inderlig savnede og for lengst glemte. Sannsynligvis en og annen der bortgangen ble sett på som en lettelse. Det meste tar slutt på dette stedet. Bortsett fra sorgen og savnet, da.

Han låser tjenestebilen og går mot åpningen i jernstakittet. Dagny Haraldsson står det på steinen nærmest porten. Her hviler de flittige hendene. Stakkars Dagny, som bare fikk labbene begravd. Calle tar seg i å lure på hvor resten av kroppen er.

Han følger grusgangen gjennom den søndre gravplassen og passerer rekken av røde lave hus. Grendehusets inngangsparti er pyntet med blomster og ballonger, håndlagde benker står nedenfor den slitte trappen. En due spankulerer over bakken som fører opp mot skogbrynet med treklynger som slutter der innsjøen begynner.

Kirken ligger på toppen av den brede bakken. Hvitkalkede vegger, taket svart som tjære og en trapp nesten dobbelt så bred som inngangsdørene. Det lukter

nyklipt gress og solvarm asfalt, årets sommer er den varmeste på lenge.

Flere politipatruljer er allerede på plass og i ferd med å sperre av området. Nede på fortauet på den andre siden av stakittet har nysgjerrige mennesker samlet seg, men inntil videre har ingen vært frekke nok til å gå nærmere enn som så.

Calle løfter det blå- og hvitstripete plastbåndet som er blitt spent opp mellom høye kjegler, og nikker til en kvinnelig politiaspirant med hijab før han fortsetter det siste stykket opp til kirketrappen. Det er vanvittig varmt til å være slutten av august, på grensen til utenlandskvalmt. Nedenfor trappen står Mikael Malm, som alle kaller Malmen. I konsentrert taushet iakttar han personellet sitt fra rettsmedisinsk som langsomt og metodisk arbeider seg gjennom området. De fotograferer stort sett alt. Måler og sikrer finger- og skoavtrykk, legger ut firkantede plater for å markere hvor det er fritt frem for etterforskerne å gå. Calle stanser ved siden av Malmen. Som alltid har kollegaen en skjev bekymringsrynke mellom øyenbrynene.

«Hei.»

Malmen vrir på hodet og møter Calles blikk. «Calle. Velkommen tilbake.»

Calle står bredbeint med armene i kors over brystkassen. Underarmenes fargerike tatoveringer blekner i den sterke sola. T-skjorten strammer over skuldrene. Han konstaterer bistert at han burde valgt lettere sko. Tursko var ingen god idé i tretti varmegrader. «Kan jeg ta en nærmere titt?»

Med en håndbevegelse viser Malmen at det er fritt frem. De går opp trappen, men stopper på det nest øverste trinnet.

«Det var litt av en krasjlanding.»

Malmen legger hendene mot korsryggen. Den hvite vernedrakten knitrer når han beveger seg.

«Hvis hun ikke alt var død da hun falt, ble hun garantert drept i samme sekund som hun traff trappen. Det var ikke til å unngå at det var hodet som måtte ta den verste støyten.»

En medarbeider fra rettsmedisinsk legger ut plater foran Calle som han kan stå på uten å risikere å ødelegge spor. Han går opp på den første.

Kvinnen er ung, kan ikke være stort eldre enn tjuefem. Hun er slank uten å være mager, har langt blondt hår som er tilgriset av rødsvart blod og hjernemasse.

Calle tenker at hun ser ut som om hun er hentet fra en skrekkfilm. Øynene er vidåpne, men useende, huden på armer og bein er ufattelig blek. Ansiktet virker nesten gjennomsiktig. Hvis man hadde plassert henne i et mørkt rom, ville hun sannsynligvis vært selvlysende.

«Hun er jo for faen blekere enn meg.»

Malmen gransker kvinnen nøye.

«Hun er uvanlig lys, det er jeg enig i. Albino, var min første tanke, men siden kroppshåret har pigment, stemmer ikke det.»

Calle legger hodet på skakke og gransker kvinnens hode. Håret er lys blondt, men ikke hvitt.

«Og dødsårsaken er antagelig fallet?»

«Ja, vi tror det, i hvert fall i utgangspunktet. Men Svetlana har selvsagt siste ord.»

Calle lar blikket gli langsomt over kvinnen. Blodet har allerede begynt å tørke både i håret og på huden, det er nok varmen som påskynder forløpet. Hun er kledd i en lyseblå nattkjole. Den ene BH-stroppen har glidd ned over skulderen. På føttene har hun svarte sandaler med brede remmer. De ser kanskje litt umoderne ut. Og pleier man å sove i BH? Calle skriver seg bak øret at han skal spørre Siv om det.

«Noen tegn til vold?»

«Ingen, så vidt vi kan se.»

Calle legger hodet bakover og speider opp mot kirketårnet.

«Og hun falt der oppe fra?»

«Ja.»

«Har dere vært der?»

«Ja, i tårnet er vi helt ferdige. Det er fortsatt avsperret, men dere kan bevege dere fritt uten plater.»

Calle flytter blikket tilbake til den døde kvinnen.

«Hva mer vet dere om henne?»

«Ingenting så langt. Identiteten er ikke fastslått. Foreløpig er teorien at hun døde umiddelbart av fallet fra tårnet, hvis hun ikke allerede var død, som sagt. Hun er ung, uvanlig blek og merkelig kledd til å befinne seg i kirken. Mer enn det har jeg ikke, men vi jobber videre i høyest mulig tempo.»

Calle drar i halslinningen på T-skjorten og vifter seg med raske bevegelser.

«Faen så varmt det er i dag.»

«Har Idun fri?»

«Siste dag i morgen, hun begynner å jobbe på mandag. Jeg går opp. Hvis du ikke har noe mer å legge til om den døde?»

Malmen setter hendene i siden. Den hvite papirdrakten glir opp. Calle ser at han har lyse bukser under.

«Egentlig ikke. Hodet er sprukket, nakken utvilsomt brukket. Det trenger jeg ikke Svetlana for å våge å ta gift på.»

«Ifølge Siv deiste hun ned midt under et pågående bryllup. Med dertil hørende personal og gjester, i tillegg til en kirke åpen for publikum, som kan komme og gå som de vil en lørdag som denne. Nødanropet kom for en snau time siden, så vi vet ikke hvem som har befunnet seg på stedet ennå.»

Malmen rekker ikke å svare før en stemme bak dem bryter inn.

«Jeg har ganske god oversikt over akkurat det der.»

Calle snur seg. På grusgangen nedenfor trappen står den kvinnelige politiaspiranten med hijab.

«Unnskyld?»

Kvinnen retter ryggen. Blikket er fast.

«Jeg kom med den første bilen og opprettet en liste over alle som befant seg både i og utenfor kirken. Den er ikke så veldig lang, jeg kan sende den til deg.»

«Det ville være supert. Hva heter du?»

«Fatima Behran.»

«Jeg tar gjerne listen, du skal få mailadressen min.»

Hun nikker som en militær.

Calle snur seg mot Malmen igjen.

«Jeg går opp. Har du hatt kontakt med Svetlana?»

«Hun skulle dra inn til jobben litt senere. Jeg lovet å sende henne en melding når liket fraktes bort.»

i nn E i kirk E n er det svalt. Calle puster lettet ut da han går inn i den kjølige luften i våpenhuset. Bak neste dør brer det veldige kirkerommet seg ut. Meter på meter med stumme benkerader av slitt tre. Lengst fremme til høyre er den halvsirkelformede alterringen og en døpefont av stein. På veggen bak, høyt oppunder taket og fastspikret på et trekors, henger den lidende Jesus. Calle betrakter ansiktet hans, fordreid av smerten han etter sigende holdt ut for menneskehetens skyld.

Calle har ingen gudstro, den ateistiske innstillingen fikk han alt som barn. Likevel har han respekt for andre menneskers religioner, selv om han ikke skjønner en døyt av hvordan noen kan ønske å bruke penger eller tid på å dyrke en fantasi.

En bevegelse lenger inne i lokalet fanger oppmerksomheten hans. Det er en mannlig prest som reiser seg fra en av benkeradene og begynner å gå mot Calle.

«God dag. Mitt navn er Valdemar Niska.»

Presten er gammel, utvilsomt med pensjonsalderen et godt stykke bak seg. Han håndhilser på Calle med begge sine og klemmer hånden mykt før han slipper taket.

«Jeg heter Calle Brandt og er etterforsker ved avdelingen for alvorlig kriminalitet.»

Valdemar folder hendene under magen, en bevegelse

Calle mener må kunne kategoriseres som en ubevisst yrkesskade, forårsaket av mange år i Guds tjeneste.

«Vi som arbeider i kirken, er naturligvis lei for det som har skjedd. Triste og sjokkerte.»

«Vet du hvem den omkomne kvinnen er?»

Valdemar rister på hodet.

«Jeg har aldri sett henne før. Stakkars jente.»

«Var du utendørs da hun falt fra tårnet?»

«Jeg var i sakristiet for å skifte, hadde nettopp viet paret som sto ute på trappen. Jeg hørte ropene og løp ut. Det angrer jeg på nå, i tilfelle jeg har ødelagt viktige spor. Jeg har sett gjennom vinduet at kollegene dine finkjemmer trappen med små pensler.»

«Jeg tror ikke det gjør noe fra eller til at du løp ut. Men kirketårnet er desto viktigere, siden det var derfra hun falt. Gikk du opp dit også?»

Valdemar løfter hendene avvergende. En bred giftering sitter på venstre hånds ringfinger.

«Nei, nei, slett ikke. Jeg ringte nødnummeret, og etterpå gikk jeg ut igjen for å prøve å trøste brudeparet og gjestene deres. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, noe som kan virke merkelig, siden jeg er vant med kriser. Men at noen skulle dø her i kirken må jeg innrømme at jeg ikke var forberedt på.»

Calle ser smalt på ham.

«Du virker tross alt fattet?»

«Det er jobben min å være fattet.»

«Hvor mange av kollegene dine var på plass i kirken?»

«Bare jeg. Organisten hadde rukket å dra, lørdag er nå lørdag, selv for oss som jobber helg.»

Han drar på smilebåndet.

«Ingen vaktmester eller lignende?»

Det går opp for Calle at han ikke har så god oversikt over hvilke yrkeskategorier som arbeider i kirken.

«Bare jeg. Og bryllupsgjestene.»

«Noen andre besøkende som ikke hørte til vielsen?»

Valdemar rister langsomt på hodet.

«Det tror jeg ikke. Bortsett fra kvinnen på trappen, selvfølgelig. Jeg forsto det som at hun ikke tilhørte brudefølget.»

«Og du så henne aldri ta seg opp i tårnet?»

En ny hoderisting.

«Det kan naturligvis være sånn at hun satt blant gjestene, og at jeg derfor ikke reflekterte over det. Men det vet jeg ikke, brudeparet kan nok svare bedre på det.»

«Hvordan kommer jeg opp i kirketårnet?»

Valdemar så mot alteret.

«Døren til høyre der borte, ved siden av det minste orgelet. Den venstre fører til sakristiet og kontorene.»

«Og døren pleier å være låst?»

«Vanligvis. Nøklene henger på veggen utenfor arbeidsrommet mitt, og siden jeg skiftet, sto døren inn til kontorene åpen.»

«Jeg tar en titt i tårnet og vil at du skal vente her nede imens.»

Med en forsiktig håndbevegelse peker Valdemar mot kirkedøren.

«Hvis det er i orden, vil jeg helst gå ut igjen til brudefølget. Jeg tror jeg kan gjøre nytte for meg der, og det ville føles godt å få gjøre det, eller i det minste forsøke.»

Calle godkjenner det og går mot døren som fører opp til kirketårnet.

Han drar den opp og blir møtt av varm sommerluft. Med et lite sukk begynner han å gå opp trappen. Den er bratt og trappetrinnene mange, men Calle blir likevel ikke nevneverdig andpusten. All ære til rehabiliteringstreningen, men det er nok smugtreningen som har gitt best resultater. Han har løpetrent som en gærning, lyttet lydig til fysioterapeutens råd og gjort alle øvelsene hennes, men også smugløpt både utendørs og på treningsstudio. Han har unngått Hermelinen, treningsstudioet der han og Idun vanligvis trener. Hun ville bare blitt sint hvis han dukket opp der, Calle vet at hun har lest instruksen fra fysioterapeuten som han hengte opp på kjøleskapet hjemme. Da Idun sto der og gransket lappen, angret han umiddelbart. Jævla Iddan. Skal kontrollere alt han gjør og hytte med fingeren hvis han trener mer enn han får lov til. Som om hun ville gjort noe annet hvis det var hun som var blitt skutt? Idun ville ikke holdt ut å være sykmeldt så mye som halvparten av den tiden Calle har vært det. Så egentlig burde hun bare holde kjeft og heie på ham. Men det gjør hun naturligvis ikke, siden hun bryr seg om ham, i så stor grad at han har måttet betale medlemskap på enda et treningsstudio.

Han når opp til den øverste avsatsen. Døren ut til tårnet står åpen, det lukter tungt av sensommerblomster. Calle tar et skritt ut og kan lettet konstatere at taket på tårnet gir god skygge. Til venstre på steinveggen henger det et blikkskap med en hengelås. Han antar at det rommer elektronikken til kirkeklokkene. Det er to klokker, og de henger stille som gigantiske kullsvarte ganespeil. Hvis de begynte å slå nå, ville Calle garantert miste hørselen for godt.

Fra der han står, kan han se ut over sentrum. Hotell Bodensia stikker opp som en solitærplante blant leiegårdene og butikkene. Hotellvinduene ser hvitmalte ut i det sterkt reflekterende sollyset.

Langsomt begynner han å gå langs rekkverket, som med sin kvadratiske form rammer inn klokkene. Det er ikke noe uvanlig å se.

«Hun må ha falt herfra.»

Calle sier det høyt, selv om han er alene. Han stanser lengst fremme i tårnet, lener seg litt ut og ser ned mot bakken. Rekkverket er overraskende lavt. Rett nedenfor ligger den døde kvinnen. Malmens teknikere beveger seg rundt liket, stryker med pensler, fotograferer og noterer. Kanskje hun begikk selvmord? Calle må få vite identiteten hennes for å kunne undersøke videre, tenker at han først skal forhøre seg blant bryllupsgjestene, men aner at han ikke vil få napp der. Det burde ha kommet frem allerede hvis hun hadde vært en del av selskapet. Steg nummer to er at rettsmedisineren finner identiteten hennes. Tannkort er som regel det enkleste, eller tommelavtrykk, forutsatt at kvinnen har svensk pass.

Han retter blikket mot de festkledde menneskene som står urolig og venter lengst borte på grusgangen i skyggen under noen bjørker. Flere av dem gråter. En eldre kvinne sitter lent mot kirkegårdens svarte jernstakitt, og en yngre mann forsøker å vifte henne med en stråhatt. En grå katt sprinter forbi på den andre siden av gjerdet, hopper over den lave hekken ved de røde husene og forsvinner bak det borteste hushjørnet. Svetlana kommer til å løse spørsmålet om kvinnens identitet. Det er Calle sikker på.

Han kaster et blikk på mobilen, tenker at han vil ringe Idun, selv om hun fortsatt har ferie. Hvis Siv har rett, vil ikke Idun ha noe med denne saken å gjøre, i hvert fall ikke før mandag. Men det gir Calle selvsagt blaffen i.

Emma har vagl E t seg oppe i vindusnisjen. Hun har vridd hodet så langt hun kan til siden, presser kinnet mot ruten for å kunne se det som foregår borte ved kirken. Glasset er kjølig mot huden.

Bak henne tramper Kajsa utålmodig.

«Kan du flytte deg snart? Faen, Emma, jeg vil også se!»

Kajsa sier det med lav stemme. Emma bryr seg ikke, vet at hun bare tør å banne fordi Joanna ikke er i nærheten. Kajsa er egentlig en feiging, fjorten år og dermed hele tre år yngre enn Emma, Joanna og Agnes. Ikke tale om at hun ville våge å gjøre noe, selv om hun rent fysisk er betydelig større enn Emma.

«Vil du ha juling, eller? Flytt deg, sa jeg!»

Kajsa hveser det iltert. Emma svarer som om hun ikke har hørt henne.

«Det er flere politibiler, de har parkert på fortauet. Og så har de satt opp et sånt plastbånd som det står politiet på. Jeg ser det ikke herfra, men jeg vet det likevel, jeg har sett det på nyhetene.»

Når sant skal sies, har hun sett det i virkeligheten også. Men det sier hun selvfølgelig ikke til Kajsa.

«Men hva faen, Emma! Er det bare du som skal få glo?»

Det høres at gråten er nær nå. Emma gir seg og glir ned fra vinduet. Hun har uansett fått med seg det som er mulig å se. Dessuten vil hun ikke at Kajsa skal lage en scene, siden oppmerksomhet er noe av det Emma liker aller dårligst.

«Din tur.»

Hun smetter forbi Kajsa, vurderer å sette seg ved spisebordet, men føler for å være alene en stund. Kajsa klatrer klossete opp i vindusnisjen. Den store kroppen får treverket til å knirke høyt.

«Jeg ser politibilene! Så mange det er!»

Emma går mot glassburet, ser at Knuten sitter der inne og glor på dataskjermen. Joanna pleier å si at han ser på porno, men Emma tror mer på at han skriver journaler, noterer hvordan formiddagen har vært, og hvilke alvorlige avvik som har skjedd. Egentlig skal han også skrive om det positive, men med tanke på hvordan morgenen har vært hittil, kan det neppe finnes så mange positive ord å klore ned.

Det begynte allerede før frokost. Joanna fikk et utbrudd i vaskerommet, over hva vet ikke Emma, det er ikke engang Joannas vaskedag. Men i løpet av noen sekunder hadde hun både sparket Kajsa på skinnleggen og forsøkt å skalle Beata. Det er sånn med Joanna. Hun går fra null til hundre på et øyeblikk uten at noen rekker å skjønne hvorfor. Og siden Knuten jobber i dag, havnet Joanna på isen. Der har hun vært siden, mens Beata sitter vakt utenfor døren og holder øye med den rasende Joanna, som så sent som i går forkynte at hun har tenkt å ta livet av seg så snart hun får sjansen. Det er typisk Knuten at han ikke tar vaktholdet selv. Han

sender gjerne en ungdom inn på isolasjon, men det er alltid noen andre som må holde vakt.

Emma banker forsiktig på glassruten. Ikke fordi hun vil, men fordi hun skjønner at hun bør. Det normale er tross alt å si noe om det som skjer der borte ved kirken, og Emma vil at de andre skal tro hun er normal, siden det normale vekker minst oppmerksomhet.

Knuten løfter blikket og ser spørrende på henne.

«Det er politibiler borte ved kirken.»

Han trekker på skuldrene.

«Ja vel? Det har neppe noe med oss å gjøre.»

Glassveggen demper ordene hans. Før Emma rekker å si noe mer, vifter han til henne med hånden. Ungdommene får ikke røre glasset, verken banke, slå eller sparke. Ikke får de slikke på det heller. Det vet Emma, for Joanna har fått problemer hver gang hun har prøvd.

Emma fortsetter mot rommet sitt. Bak seg hører hun Kajsa si noe om en likbil, men Emma orker ikke å bry seg mer. Hun har tenkt å oppføre seg eksemplarisk hele dagen, så hun får sitte ute i allrommet og se på nyhetene i kveld. Der kommer reporteren til å fortelle det offentligheten trenger å vite. Og egentlig behøver ikke beboerne på Bodengården å vite mer enn som så. Deres verden er i stor grad avskjermet fra virkeligheten utenfor. Det klokeste man kan gjøre, er å la være å bry seg, konsentrere seg om å overleve dagen og gjøre det beste ut av det. Lage minst mulig bråk, ligge lavt og se det an, ikke gjøre noe vesen av seg. Emma er god til det, å vente inne blant skyggene. Hun og Molly trente på det under hele oppveksten. Hvis Emma skal si det selv, er hun ekspert på å fly under radaren, en uvurderlig egenskap når man bor på Bodengården.

Boden 2005

t villingsøstr E n E m olly og Emma blir født noen minutter over midnatt. Det er januar og isende kaldt, men inne på fødestuen i Sunderbyn er det varmt. Belysningen er dempet. De tre jordmødrene og to hjelpepleierne smiler, pappa føler seg dåneferdig da han i de siste skjelvende minuttene holder hardt i mammas svette hånd.

Molly kommer først. Etter langvarig trykking glir hun ut, en lubben, liten bylt med rød munn og blåskrukkete hud, dekket av fosterfett. Den ene jordmoren legger jenta på mammas bryst, sier at det er en real plugg av en jente, hun veier minst fire kilo. Mamma er medtatt og orker ikke helt å ta inn over seg det som skjer. Pappa står ved siden av og stirrer på sin førstefødte datter. Han tør knapt å puste, er livredd for å gå glipp av et eneste øyeblikk.

I fem minutter får mamma hvile. Deretter kommer pressveene igjen, denne gangen skal det bare to til før den andre jenta renner ut mellom de utmattede lårene. Emma puster ikke. En jordmor tørker henne bryskt med et frottéhåndkle, og etter noe som føles som en evighet, kan de endelig høre klynkingen. Emma er liten. Hun blir lagt ved siden av sin fem minutter eldre søster, har ikke helt krefter til å skrike, men puster i det minste for egen maskin. Mamma gråter, muligens av kjærlighet,

sannsynligvis av lettelse. Pappa våger omsider å puste ut. Jentene hans er her, én rund og é tynn, den ene i normal størrelse, den andre knøttliten. Tvillinger, søstre. Tenk så vidunderlig livet kan være!

Etter legeundersøkelsene får mamma babyene til brystet igjen og en myk dyne over seg. Så forlater personalet rommet. Den lille familien blir alene, den som nettopp besto av to, men fra og med nå er en kvartett. Fordoblet på et blunk.

Pappa forsøker å snakke. Med halsen full av gledesgråt hvisker han frem sin ubeskrivelige lykke. Mamma smiler matt, sier at hun er trøtt og vil sove. Er det virkelig ingen som skjønner at det er synd på henne?

Pappa blir tvilrådig da hun vil gi fra seg tvillingene. Få dem veid og målt igjen, kanskje tallene var feil likevel, kan forskjellen virkelig være så stor? En dusj vil hun også ta. Få gråte en stund i fred. Hvorfor har jentene så forskjellig størrelse, har den ene grafset til seg all næring?

Mamma skyr til og med sin egen kropp. Svangerskapet har ødelagt den, fått den til å svulme opp innenfra og ut, gitt henne hengepupper og slapp mage, lårene er brede som tømmerstokker. Hun kjenner at hun lukter svette, vil pusse tennene og skifte til rene klær, sin egen genser i stedet for den ydmykende sykehuskittelen av billig bomull.

Molly klynker der hun ligger ved brystet, trykker med de små føttene mot mammas valkete mage. Hun gaper grådig med den lille munnen, søker allerede etter melken. Emma ligger stille og puster lett, søker ikke etter maten i det hele tatt. Når kommer den minste til å ta henne igjen, skal det alltid være sånn? Hvorfor står pappaen deres der uten øyne for andre enn babyene,

når det er mamma han burde elske aller mest? Det er jo tross alt hun som har kjempet for livet i dag.

Pappa gråter igjen og stryker mamma over pannen. Ømt hvisker han at han elsker henne og jentene, som om han kan lese mammas tanker og diplomatisk forsøker å megle med en kjærlighet som nå skal fordeles på tre. Men mamma vet bedre enn å tro på de falske ordene.

Hun lukker øynene og smiler, hvisker det samme tilbake, men kjenner at noe har gått i stykker for alltid. Den øverste plassen på premiepallen er ikke lenger hennes.

r ing E lyd E n tving E r s E g ned gjennom søvnen. Idun Lind er dypt inne i drømmene. Kroppen er tung som bly, hun orker ikke åpne øynene, bestemmer seg søvndrukkent for å la telefonsvareren ta anropet. Det er søndag. Den siste feriedagen hennes, hun har ingen planer om å innlede den med å stå opp tidlig.

Ringingen stilner. Idun er på nippet til å synke ned i det omsluttende dypet igjen da mobilen nok en gang begynner å ringe. Hun sukker og kjemper for å få opp øyelokkene, kjenner Tareqs hånd rundt det ene brystet. Hun legger hånden oppå hans og vrir ansiktet mot ham. Det tette skjegget skraper henne mykt på kinnet.

«Det ringer.»

Hun mumler det så lavt at hun knapt hører det selv. Tareq sover tungt og puster lydløst mot tinningen hennes. Telefonen stilner, Idun vurderer å sovne igjen da ringetonene på ny skjærer gjennom luften.

«Men hva faen …»

Hun skyver dynen til side og slenger beina over sengekanten, har bare på seg truse og hutrer i den kjølige soveromsluften. Hun tar Tareqs hvite skjorte som henger over stolen, knepper to av knappene før hun drar hårstrikken av håndleddet og setter opp det lange håret i en løs knute. Hun er segneferdig av trøtthet,

telefonen rekker å stilne, men begynner umiddelbart å ringe igjen.

Lyden kommer fra vesken hennes. Hun bøyer seg, gjesper høyt mens hun roter rundt, finner telefonen og ser hvem det er som ringer.

Idun sukker og svarer.

«Du vet at jeg har ferie.»

Tungt setter hun seg ned på gulvet, lukker øynene og trykker fingrene på den ledige hånden mot øyelokkene. Gulvet er kjølig, huden får nupper på beina. En glipe i gardinen sladrer om at sola er på vei opp. Det kan ikke være morgen ennå. Likevel virker Calle frisk og opplagt.

«I én dag til, ja. Men jeg tenkte at du kanskje kunne fly opp tjuefire timer tidligere.»

Idun gnir seg hardt på kinnene.

«Hvorfor skulle jeg ha lyst til det?»

Hun hører pusten hans i telefonen.

«Jeg var i kirken i går.»

«Så du er blitt troende? Gratulerer. Kan jeg gå og legge meg igjen nå?»

Calle er taus en stund. Idun vurderer å legge på.

«Jeg var der på jobb. Vi har fått et lik på nakken.»

«Ja vel?»

Gjennom telefonen hører hun lyden av sirener i det fjerne. Hun lurer på om Calle er på jobb så tidlig en søndag morgen, men orker ikke å spørre. Egentlig bryr hun seg ikke heller.

«Det er muligens et selvmord, men vi går som alltid ut fra at det er begått en forbrytelse.»

Idun svelger et sukk. Hvorfor forteller Calle om rutiner hun kjenner ut og inn?

Hun fryser og reiser seg, setter seg i den brune skinnlenestolen foran vinduet. Hun gjesper og griper tak i teppet på armlenet, legger det over beina. Tareq ligger fortsatt i sengen. Han sover fremdeles, ansiktet er avslappet, munnen halvåpen. Det svarte skjegget er veldig tett. Der er Calle underlegen.

«Si det du skal si. Jeg er for trøtt til å stille spørsmål.»

Det eneste hun vil, er å krype innunder dynen igjen, men hun merker skuffet at trøttheten er i ferd med å slippe taket.

«Klokken er halv tre om morgenen. Jeg vet at jeg ringer tidlig, men hvis du skal rekke nattflyet, må du kjøre til Arlanda om senest en time. Køene i sikkerhetskontrollen er som kjent fæle.»

Idun skal til å protestere da Calle fortsetter:

«Jeg vet at du er hos Tareq. Siv greide ikke å holde kjeft om dere to, etter to glass vin kvitret hun verre enn en kolibri. Så gøy for deg, Iddan. Hvordan er han privat?»

«Nå legger jeg på.»

«Greit, greit!»

Hun hører at Calle smiler, men fortsettelsen følger i en desto mer alvorlig tone.

«En ung kvinne falt fra kirketårnet midt under en vielse. Eller rett etterpå, bør jeg vel si. Brudefølget sto på kirketrappen og ble fotografert da den stakkars jenta kom farende. Høyden førte til et voldsomt fall. Her snakker vi om sprukket hodeskalle og hjernemasse overalt, til og med over falden på brudekjolen.»

Idun lukker øynene igjen. Hun ser for seg den store kirken i Boden. Hennes egen mor ligger gravlagt på

kirkegården der. Lillesøsteren Mika og faren går dit iblant, tenner lys og legger blomster på graven. Selv har ikke Idun vært der siden begravelsen.

«Hvor gammel er kvinnen? Kjent av politiet fra før?»

Hun klarer ikke la være å spørre, kjenner at noe slumrende har våknet. Calles stemme forandrer seg. Han virker nesten ydmyk.

«Svetlana fastslo identiteten sent i går kveld. Offeret var tjue år. Hun var ikke gjest i bryllupet, det vet vi med sikkerhet. Men der var hun like fullt, så spørsmålet er hvordan hun kom seg opp i klokketårnet. Det var av uklare grunner ulåst på lørdag. Nøkkelen henger alltid i korridoren utenfor kontorene, så det kan være kvinnen som selv har fått tak i den, det vet vi ikke ennå. Men ingen så henne inne i kirken. Kanskje oppholdt hun seg i tårnet lenge, allerede før vielsen begynte? Alle disse spørsmålene tenkte jeg at du og jeg skulle finne svarene på. Du analyserer som kjent bedre enn noen annen i dette huset.»

Idun gnir seg over neseroten. Herregud, som han snakker, det er altfor mye informasjon så tidlig på en søndag.

«Skal jeg avbryte ferien min en dag tidligere for å gjøre en analyse som du er minst like god til å gjøre? Det vet jeg faktisk ikke om jeg har så lyst til.»

«Du trenger ikke å smigre meg. Vi vet begge at vi er best i Norrbotten. Men også at du er et hakk skarpere enn meg.»

Tareq beveger seg i søvne. Idun ser på ham da han ruller over på siden og blir liggende med ryggen til henne. Hun svelger da hun ser brennemerkene på ryggen

hans. Den ene skulderen har et splintformet arr fra en for lengst leget skuddskade.

Hun kremter lavt.

«Når sant skal sies, hadde jeg tenkt å ringe Anders i løpet av dagen. For å gi beskjed om at jeg blir her en uke til. Jeg har tonnevis med ferie å ta ut, personalkontoret har mast på meg hele året. Anders også, for den saks skyld. Fagforeningen liker ikke at man samler seg opp så mange fridager.»

Det spraker i telefonen. Idun skjønner at det er Calle som vifter med hånden med den nonsjalante bevegelsen han bruker når han ikke liker det som blir sagt.

«Ikke ta mer fri nå, Iddan! Jeg har allerede jobbet i to uker uten deg. Er du klar over hvor trist det er? Siv gjør sitt beste for å holde hjulene i gang, men rapportskriving og strategiplanlegging er så fordømt kjedelig. Kom hjem. Knulle med Tareq kan du gjøre til jul.»

Idun rister på hodet selv om Calle ikke ser det. Hun har ikke tenkt å diskutere privatlivet sitt med ham.

«Jobber du deltid, som fysioterapeuten har sagt du skal gjøre?»

Calle ler så høyt at Idun må flytte telefonen fra øret.

«Deltid? Er du sprø? Jeg jobber dobbelt heltid. Calle føkkings jævla Brandt ligger faen ikke på latsiden.»

Hun skal til å svare da hun oppdager at Tareq er våken. Han ligger på ryggen med den ene hånden bak hodet og betrakter henne med et søvnig blikk. Da hun ser på ham, smiler han søvndrukkent gjennom skjegget.

«Beklager, Calle. Jeg skjønner at du savner meg, men jeg har tenkt å bli i Stockholm i en uke til. Vi får treffes neste mandag, jeg kan gjøre det godt igjen ved å komme

tidlig om morgenen. Hva sier du til å starte høsten med en felles løpetur?»

«Du mener altså at du velger Tareq fremfor meg?»

Calle later som om han er såret. Tareq drar dynen til side, den ene hoften titter frem. Idun vet at han sovnet naken.

«Det er nettopp det jeg mener.»

Hun lukker øynene en kort stund. Da hun åpner dem igjen, har Tareq fjernet dynen helt. Hun får frysninger på armene og i nakken.

«Og det er ingenting jeg kan si for at du skal ombestemme deg?»

«Ha det, Calle. Vi ses om en uke.»

Hun skal akkurat til å bryte forbindelsen da hun hører ham fortsette, nå med alvor i stemmen:

«Så selv om jeg forteller at den døde kvinnen er Elvira

Lind, så kommer du ikke til å ombestemme deg?»

Idun stopper midt i bevegelsen. Calles ord virker langtrukne, får tankene til å løpe løpsk. Ubevisst leter hun seg bakover i mange år gamle minner.

«Hva mener du?»

«Jeg mener at den døde kvinnen dessverre er Elvira Lind.»

Idun tenker så det verker i tinningene. Følelsen av svik kommer umiddelbart. Til tross for årevis med et godt festet lokk, truer det med å begynne å boble under overflaten igjen.

«Hvorfor sa du ikke det med én gang?»

Nå har hun greid å samle seg litt. Hun hører at Calle nøler, Idun rekker å tenke at det aldri har skjedd før.

«Da ville du ikke lyttet til de andre opplysningene mine med nøytrale ører. Selv du ville blitt farget av

hvem offeret er, uansett hvor jævlig god du måtte være, Iddan.»

Hun svarer ikke, vet at han naturligvis har rett. Visse ting må man få høre i en nøytral tone, uansett hvor farget man måtte være når helheten er blitt avslørt til slutt. Likevel føler hun at hun er blitt ført bak lyset.

Tareq skyver seg opp i sittende stilling. Energien i rommet er endret, han ser spørrende på henne.

Beskjemmet møter hun blikket hans og reiser seg fra lenestolen.

«Bestill plass til meg på første fly.»

«Det har Siv gjort allerede. Det går fra Arlanda klokken 06.00.»

Idun ser seg rundt etter jeansen.

«Jeg trenger en drosje også.»

Hun får øye på buksene som ligger i en haug nedenfor fotenden av sengen.

«Den kommer om tre kvarter. Du rekker å knulle én gang til – eller spise frokost.»

Idun bryter forbindelsen og slipper mobilen ned i vesken. Hun ser bekymret på Tareq.

«Jeg må hjem. Unnskyld.»

Han betrakter henne med det mørke blikket. Idun kjenner gulvet gynge under kroppen. Hun er i ferd med å falle hodestups for denne mannen, selv om hun ikke vil.

Tareq holder hånden for munnen og gjesper søvnig.

«Ring hvis du trenger hjelp. Luleå er bare en flytur unna.»

Hun tar av seg skjorten hans, står foran ham i bare truse.

«Jeg tar en kjapp dusj.»

Han legger seg ned igjen, nok en gang med den ene hånden bak hodet.

«Gjør det, du. Jeg setter på kaffe imens.»

Boden 2010

dE t lill E B arn E romm E t ligger i mørke. Først da mamma og pappa åpner døren på gløtt, siver en lysstrime inn. I neste sekund begynner de å synge bursdagssangen.

Molly våkner først. Hun setter seg opp, håret er bustete. En knapp i nattkjolen har løsnet og blitt borte i løpet av natten. Hun gnir seg i øynene og ler med hele fjeset mot mamma og pappa som står ved fotenden av sengen med pakker i armene. I den andre sengen beveger Emma seg søvnig. Hun gjesper og strekker på kroppen. Langsomt setter hun seg opp, den rosa pyjamasgenseren har glidd opp over magen. Hun ser på Molly og fniser henrykt.

«Tenk at dere allerede fyller fem år!»

Det er pappa som sier det.

«En hel hånd, hvor har tiden blitt av?»

De åpner pakkene i sengen. I de to første er det kjoler, en lilla til Molly og en rosa til Emma. Så godt som alle klærne deres er i de respektive yndlingsfargene. I de andre pakkene ligger det diademer, tusjer, tegnebøker og hoppetau. Den siste gaven er til begge to. Stor, tung og spennende. Innenfor papiret er det et dukkehus med mørkerosa tak og lilla vegger. Jentene roper høyt av begeistring da de ser det. Molly stryker med hånden over veggene. Overflaten er ru mot fingertuppene. Pappa bretter sammen gavepapiret, og mamma setter seg på sengekanten.

«Jeg kjøpte det da jeg var i Göteborg, tenkte at dere kan ha det på skjenken under vinduet. Det blir vel fint? Er ikke mamma snill?»

Emma klarer ikke å ta blikket fra dukkehuset. Hun kikker inn i hvert rom, kjenner på sofaen i miniatyr. Det rosa plysjstoffet er mykt.

Mamma fortsetter:

«Vi kan kjøpe modellerleire og lage dukkemat. Kjøttboller, spagetti og kanskje en kake?»

Molly legger seg ned på puten igjen. Hun ser på Emma, som fortsatt kikker inn i dukkehuset.

«Kan vi lage dyr også? En katt og en hund?»

Molly vil alltid at de skal leke dyr. At hun og Emma enten er hunder, katter eller hester. Hvis hun tegner, er det alltid forskjellige dyr som er motivet.

Mamma smiler mildt.

«Det kan vi. Vi får kjøpe naturfarget leire, så dyrene får riktig farge.»

Pappa tar frem systemkameraet og stiller seg borte ved klesskapet for å ta et bilde av de nybakte femåringene.

«Trekk sammen, nå, så pappa kan ta et godt bilde.»

Tvillingene gjør som mamma sier. De setter seg nær hverandre lengst oppe i sengen og smiler til kameraet. Mamma flytter seg nærmere så hun blir sittende foran jentene. Hun drar morgenkåpa tettere rundt overkroppen og avfyrer et smil mot kameraet. Pappa ser inn i linsen, bruker sin kjærligste stemme da han sier til mamma:

«Du skygger for bursdagsbarna, bare flytt deg litt til side, er du snill.»

Mamma rører seg ikke en millimeter. Hun fortsetter å smile samtidig som hun hveser mellom tennene:

«Ta bildet, nå da, så vi kan spise frokost en gang.» Pappa trykker på utløseren. Et halvt år senere velger mamma dette bildet som forside på et fotoalbum til mormor. Emmas og Mollys armer og bein synes, men ansiktene deres er skjult bak mammas morgenkåpekledde kropp.