KRISTINE MEEK ER DET TRYGT Å GÅ HJEM NÅ?
TERROREN I OSLO 25. JUNI 2022
OG TIDEN ETTERPÅ
© 2025 J.M. Stenersens Forlag
Omslagsdesign: Gisle Vagstein, Deturia Design
Layout: Dag Brekke, akzidenz as
Papir: Holmen Book Cream, 70 g
Boka er satt med Lyon 11,5/14,8
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-851-0
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen
Fritt Ord.
J.M. Stenersens Forlag
Akersgata 45
0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
Prolog 9
Del 1 Tiden før 17
Så kjekk. Så sterk. Så snill 19
Det brennende regnbueflagget 27
De er ute etter meg 32
Ingen fare 41
Flagget skal til topps 43
Vil du møte meg under Pride? 51
Matglede & kvalitetstid 56
En bror planlegger et angrep 58
Hun som holdt henne i hånda 65
Jeg tror vi gjør lurt i å ta dette på dypeste alvor 69
Hver kveld er en fest 72
Kan det være noen andre enn Bhatti? 74
En ryggrad av stål 77
«Se hva denne grisen med to bein sier!» 80
Vi har en jobb å gjøre 83
La oss ta dette opp igjen på mandag 86
Det andre møtet 89
Opp av sofaen 96
London Pub 98
Per på hjørnet 104
Del 2 Angrepet 107
Skuddene 109
Heads will roll 117
Espen, du er skutt! 121
19 kuler, få bomskudd 124
Han skal ikke dø i dag 128
Frykten i kjelleren 132
Her er det jo hull! 138
Er det trygt å gå hjem nå? 143
Del 3 Tiden etterpå 153
Ryggen rak 155
Mer homofobi, mer rasisme, mer islamofobi 159
En ekstrem islamistisk terrorhandling 163
To livvakter til ministeren 169
Kjære alle. Jeg er trygg nå. 172
En frykt i deres hjerte 175
En solidaritetsmarkering tar form 178
Sett på bremsene 180
Har du fått deg dame? 184
Ingen hjelp å få 187
Veien hjem 194
Cream of kuffar 198
Å fange en laks med bare nevene 201
Det er klart jeg vil 206
Angrepet kunne vært avverget 210
Til månen og tilbake 219
Et lite steg 224
Del 4 Rettssaken 227
Hvorfor har vi dette opplegget her, nå? 229
Hun som hadde levd sammen med ham 240
To brødre møtes igjen 243
Pride 2024 245
Dommen 252
Epilog 255
Etterord 259
Slik ble boka til 266
Kilder 274
Litteraturliste 281
Prolog
Zaniar Matapour gjorde seg klar til å gå i moskeen. Han var kledd i en svart treningsbukse av merket Adidas og en blå T-skjorte. En hofteveske var festet rundt livet. På føttene hadde han et par slitte joggesko, på hodet en ny kufi, en bønnelue. Den var svart og lå som limt over hodet og øvre del av panna.
Den 42 år gamle mannen var slank og sterk. Han løftet vekter regelmessig og var opptatt av å spise sunt. Øynene var brune, med et islett av grønt. Mørke bryn og et kortklipt skjegg rammet inn et finskåret ansikt. Håret hadde lenge vært på vikende front og var klipt kort med maskin, skjegget hadde flekker av grått, og mellom øyebrynene hadde en bekymringsrynke satt seg fast.
Matapour var fast gjest i Rabita-moskeen og et kjent fjes på fredagsbønnen. Noe var likevel annerledes med ham denne dagen, fredag 24. juni 2022. Ikke bare hadde han på den nyinnkjøpte kufien, han hadde også sprayet seg med en ny parfyme og renset tennene med en miswak, en tyggepinne lik den profeten Muhammed skal ha brukt til å rense tennene med.
Da han var innom moskeen kvelden i forveien, hadde Matapour besøkt utsalget der og insistert på at han trengte både en kufi, en miswak og en alkoholfri parfyme. Han hadde ikke hatt nok penger til å betale, men ville ikke ta til takke med kun én eller to av gjenstandene han ønsket seg. Det var tydelig at det var viktig å få med seg alle tre. Han hadde ikke gitt seg og sa at han ville betale resten senere. Mannen som stod i utsalget,
hadde til slutt latt ham få det han ønsket seg, han hadde syntes synd på ham.
Klokken var 13:15 da Matapour trådte inn i moskeen rett bak Sentrum Scene midt i Oslo, bare tre minutters gange unna leiligheten sin i Bernt Ankers gate. Moskeen var knapt synlig for forbipasserende. Kun inngangspartiet i frostet glass med et orientalsk mønster og arabiske skrifttegn ga forbipasserende et hint om menigheten innenfor. I dag var et jevnt sig av troende på vei inn døra. Det var tid for fredagsbønn. Zaniar Matapour satte fra seg skoene og gikk ned i vaskerommet og vasket seg før han tråkket inn på det gylne teppet i moskeen. Teppet, som dekket hele bønnesalen, var dekorert med rektangler med små, røde hus, side om side. Der fant man sin plass for å knele mot Mekka.
Han fulgte fellesbønnen før han dro tilbake til leiligheten. Noen timer senere satte han seg i sin hvite Honda Insight og kjørte til stamrestauranten Istanbul på nedre Grünerløkka.
Klokken 16:20 bestilte han seg et måltid og fikk låne penn og papir. På papirlappen skrev han ned en rekke telefonnumre. Blant disse var Arfan Bhattis norske og pakistanske nummer, nummeret til en god venn av Bhatti og til en venn han skulle besøke senere samme kveld. Han skriblet også ned noen arabiske tegn som refererte til ulike koranvers. Det ene verset dreide seg om troskapseden (bay’ah) som de første muslimene hadde sverget til profeten Mohammed. Et annet handlet om at alle før eller siden skal dø, et tredje om at tilflukt hos Gud beskytter mot Satan. Det fjerde pekte til et vers som sier at man ikke skal nøle når det gjelder jihad – hellig krig – og at det venter belønning i det hinsidige. Etter at han hadde spist ferdig og levert tilbake pennen, dro Matapour nok en gang til Rabitamoskeen. Nå skulle han delta på ettermiddagsbønnen. Klokken var 18:30 da tiden omsider var inne for å gjøre de aller siste forberedelsene hjemme.
Matapours leilighet bestod av to soverom, et bad og en stue som ledet videre til en åpen kjøkkenkrok. Det ene soverommet var utstyrt med seng, skap og en kommode, men senga var uten madrass. Den hadde han flyttet inn på det andre soverommet, hvor det også stod to barnesenger. En sprinkelseng til sønnen, som var blitt to år, og en litt større seng til datteren på fire. Matapour hadde lagt sin egen madrass mellom de to barnesengene. Det var her han sov. Om han strakte ut hånda, kunne han nå bort dit sønnen sov de gangene han hadde barna hos seg.
Ute var det varmt, inne var det noen takknemlige grader kjøligere. Han tok av seg bønneluen, løsnet vesken han hadde rundt livet, og tok av seg treningsbuksa. Over den blå T-skjorta han allerede hadde på seg, trakk han nå en gul. Han dro på seg en svart cargobukse med mange lommer. Rundt livet festet han et stramt belte. Den nye bagen han hadde kjøpt noen dager i forveien, stod klar på gulvet. Han fant frem en refleksvest som var innpakket i plast, og la den nederst i bagen, sammen med en svart caps, en svart T-skjorte og en militærgrønn allværsjakke. Også passet ble puttet nedi bagen. Egentlig var dette en bag for tennis- og padelracketer. I kveld skulle den brukes til å frakte en pistol av merket Luger og en maskinpistol av typen MP40. Magasinet som fulgte med maskinpistolen, var fylt med 32 patroner, og til pistolen fulgte to fulladede magasiner. I begge våpnene ble det brukt samme type ammunisjon, patroner med kaliber ni millimeter. I en gjennomsiktig plastpose lå 67 ekstra patroner. Posen oppbevarte han i den ene sidelomma på cargobuksa. Totalt hadde han over 100 patroner. En annen plastpose fylte han med dadler og rosiner og la ned i bagen. Nå gjenstod bare de aller siste detaljene: Den nyinnkjøpte tyggepinnen ble lagt i en av lommene på buksa, sammen med en liten foldekniv, en enkel mobiltelefon av merket Alcatel, ekstra SIM-kort og papirlappen med telefonnumrene og referansene til Koranen. Han tok også med førerkortet og
medlemskort til et treningsstudio. På føttene snørte han et par solide militærstøvler, og på hodet dro han en lyseblå caps godt nedover.
Det aller siste han gjorde før han forlot leiligheten, var å finne frem sin vanlige mobiltelefon, ikke den han skulle ta med seg. Matapour søkte opp en halvannen time lang video om økonomi og trykket på play. Den skulle gi ham forspranget han trengte om noen sporet mobilen hans. Hvis noen fulgte med på mobilaktiviteten hans, ville de tro at han satt i leiligheten og oppdaterte seg.
Klokken 20:52 tok Zaniar Matapour den store bagen på ryggen og syklet mot Grünerløkka. I løpet av de neste tre timene snakket han først med en nær venn av Arfan Bhatti på telefon. Det ble en kort samtale. Tidligere på kvelden hadde Bhattis venn tatt ut 19 500 kroner fra en minibank på Kalbakken. Litt senere på kvelden dro han videre til en kamerat på Bjørndal på Søndre Nordstrand, sør i Oslo. Matapour hadde ikke mange venner. Mannen han nå besøkte, hadde han blitt kjent med i Rabita-moskeen, der de ofte hadde sittet igjen og snakket om islam eller om barna sine. De var begge småbarnsfedre, og
Matapour pleide å be vennen om råd.
I leiligheten på Bjørndal fant Matapour frem papirlappen med referansene til koranversene. Han fikk låne vennens telefon som lydopptaker. Klokken 00:25 spilte han inn sin bay’ah, troskapsløftet. Han snublet litt i ordene, men fikk sagt det han ville. Stemmen var lav, mørk og messende. Han skiftet språk fra arabisk til morsmålet sorani underveis, før han avsluttet det hele på arabisk igjen. Selv om språket ikke var konsekvent, var budskapet klart. Han sverget troskap til Dawla – Den islamske staten (IS) – og dens leder.
«I Allahs navn og takk til Allah og hilset være Allahs sendebud. Allah! Jeg tyr til deg og ber til deg om hjelp til å holde meg unna tvil, begjær og selvskryt. Jeg vil herved
fornye min bay’ah for Dawla. Zaniar Matapour, sønn til Mohammed Siddiq, jeg er født i Sanandaj. Vi gir vår bay’ah til muslimenes amir og muslimenes khalifa og lover lydighet, i både byttefordeling og krigstid, i både gode og vanskelige tider. Og vi lover å aldri vise uenighet med ham med mindre det handler om en åpenbar kuffar som Allah har vært tydelig på.»
Nå var han klar. Alle forberedelsene hadde gått etter planen. Mens Matapour spilte inn troskapsløftet, bestilte vennen en taxi. Han ringte en sjåfør han kjente godt, og ga Matapour sønnens TT-kort slik at han slapp å betale for turen. Matapour kunne for så vidt gjort opp for seg. Dagen i forveien manglet han penger til å betale i Rabita-moskeen, nå lå det 8000 kroner i 500-kronerssedler i den ene lomma hans. Han takket likevel ja til vennens tilbud. Taxien hadde stått en stund på tomgang utenfor. Nå sendte vennen en SMS til sjåføren: «Sorry bror, kommer nå.» Matapour tok med seg bagen med alt utstyret og vennens TT-kort før han sa farvel. Senere på kvelden ble også lydopptaket han hadde lest inn, sendt videre på den krypterte meldingstjenesten Signal fra vennens mobil til en kontakt med kallenavnet «Shaheen47».
I taxien ga Matapour først instruksjon om å kjøre til Olaf Ryes plass, hvor han hadde satt fra seg sykkelen tidligere på dagen. Men han gikk ikke av der. I stedet beordret han sjåføren om å kjøre videre opp Markveien, selv om den var enveiskjørt. Taxisjåføren så på ham i speilet og foreslo en annen rute, videre opp til Sannergata, over Alexander Kiellands plass og mot Bislett. På et tidspunkt tok Matapour opp telefonen, men fikk tydeligvis ikke svar. Han bannet i sinne og mumlet «drittsekken svarer ikke». Han ba sjåføren kjøre videre. Fra Bislett gikk turen videre mot Bogstadveien, der taxien kjørte et stykke oppover før sjåføren ble beordret motsatt vei. Den kronglete bilturen endte til slutt ved trikkeholdeplassen på Holbergs plass nær
sentrum av Oslo. Først her steg Matapour ut av taxien. Han tok med seg den svarte bagen og ventet på trikken.
Bilturen hadde tatt 30 minutter. Klokken var 01:06 natt til 25. juni. Tre minutter etter at han gikk ut av taxien, nærmet trikk nummer 18 seg i sakte tempo. Matapour steg på og satte seg i en av de bakerste sittegruppene på høyre side. Det var en av de lyse, varme sommernettene i Oslo hvor himmelen forble blå, selv om sola hadde gått ned. Gatene var fulle av folk. Trikken beveget seg rolig ned Kristian Augusts gate og stoppet på Tullinløkka før den svingte sakte inn Pilestredet. Der sneglet den seg videre forbi C. J. Hambros plass og Oslo tinghus. Det var et yrende folkeliv i gatene utenfor. Noen få fornuftige var så smått på vei hjem, men de aller fleste var på vei videre.
Det nærmet seg det store høydepunktet under Pride-uka. Dagen etter skulle titusener av mennesker delta i paraden gjennom sentrum av hovedstaden. Etter to år med pandemi var det ventet rekordoppmøte. Dette var kvelden før den store dagen. I Spikersuppa hadde tusenvis av mennesker strømmet ut av Pride Park, som nylig var stengt for kvelden. Mange hadde funnet veien til de ulike utestedene som omkranset den rare lille plassen utenfor tinghuset: Den minnet mest om en trekantet rundkjøring, der den lå klemt mellom trikkeskinnene som bandt Pilestredet og Kristian Augusts gate sammen på den ene siden og Rosenkrantz’ gate på den andre. Rundt plassen lå flere barer, noen gatekjøkken, et hotell, blomsterforretningen til Finn Schjøll og Oslos eldste og mest kjente utested for homofile: London Pub. På hjemmesiden til utestedet stod det i store bokstaver at London Pub var «The gay headquarters of Oslos since 1979». Det var alltid liv på London. Nå sydet det.
Klokken 01:12:08 gikk Matapour av trikken på Tinghuset holdeplass i Pilestredet. Han gikk rolig, men bestemt tilbake samme vei som trikken nettopp hadde kjørt. Den svarte bagen holdt han i et fast grep. Rett før han nådde tinghuset, svingte han til venstre, inn på C. J. Hambros plass.
Musikk, latter og stemmer som prøvde å nå hverandre over larmen fra et feststemt Oslo, var lydene som møtte ham der han med taktfaste skritt gikk forbi jazzklubben Herr Nilsen, men det var ikke hit han skulle. Først da han kom til enden av C. J. Hambros plass, der Rosenkrantz’ gate begynner, stanset han. Nå stod han rett utenfor den brune puben Per på hjørnet. Uteserveringene til Per på hjørnet og London Pub er kun adskilt av et lite gatekjøkken. Nå var det tjukt av folk begge steder, ute på gata og foran gatekjøkkenet. Det var ikke lett å se hvor grensen mellom det ene og det andre stedet gikk. Et jevnt sig av folk var på leting etter bord, og mange som ikke orket å stå i den lange køen utenfor London Pub, hadde funnet seg en plass på nabopuben. Flere stod også i kø for å kjøpe seg nattmat på gatekjøkkenet. Det var over 500 mennesker på eller utenfor utestedene, og få la merke til den gulkledde mannen med den blå capsen.
Zaniar Matapour la bagen på bakken, bøyde seg ned og åpnet den. Han tok ut Luger-pistolen og plasserte et ekstra magasin i lomma. På nytt bøyde han seg og tok opp maskinpistolen. Den slengte han over skulderen mens han holdt Lugeren i et fast grep med høyrehånda. Han tok seg ikke bryet med å lukke bagen før han snudde seg mot utestedene.
Folk hoiet, lo og skålte med hverandre i den stappfulle gata.
Det hadde gått 39 sekunder siden Matapour gikk av trikken. Nå plasserte han ett bein foran det andre og ropte: «Allahu Akbar!» Så løftet han armen og rettet pistolløpet mot menneskene foran seg. Han pekte løpet mot en av mennene som satt halvveis bortvendt fra ham. Noen få hadde hørt ham rope og så forskrekket i hans retning. En kvinne forstod hva som var i ferd med å skje og la på sprang. Det gikk enda ett sekund før han klemte ned avtrekkeren. Klokken var 01:12:48 natt til 25. juni 2022.
Del 1 TIDEN FØR
Så kjekk. Så sterk. Så snill
tirsdag 14. juni sov Bjørn Yngve Bjørneseth lenge. Fordelen med å jobbe skift var friukene hvor han kunne hente seg inn igjen og plukke opp ulike prosjekt hjemme. Nå hadde han akkurat tatt fatt på sine to friuker fra jobben som skytebas hos AF-gruppen. Han var gruppeleder for et arbeidslag som sprengte seg frem i et stort tunnelprosjekt under Stockholm sentrum. Trafikken skulle senkes under bakken for å gi plass til byens innbyggere. Arbeidsdagene bestod av grytidlige morgener, kaffe på termos, arbeidsklær, svarte bergvegger og kunstig lys. Under jorda var det alltid fint vær, pleide han å spøke når folk spurte hvordan han orket å tilbringe dag etter dag dypt der nede. Bjørn Yngve hadde tilbrakt hele arbeidslivet under bakken, helt siden han innledet karrieren side om side med garvede gruvemedarbeidere på Svalbard. Der var det bare å åle seg frem i 90 centimeter høye tunneler, plassere lunta, åle seg ut igjen og sprenge seg innover i berget. Nå brukte han erfaringene fra tolv år i gruvene i små og store tunnelloppdrag. Han visste hva han drev med, der han forberedte lunter og ladninger til det farlige sprengningsarbeidet. Han var vant til mørket, til trange rom og til å vurdere risiko.
Hjemme på Kongsvinger var den eneste risikovurderingen han måtte ta å beregne hvor lenge han ville klare seg uten dagens første kaffekopp. Den gikk han nemlig over til naboene for å få. Samboeren hans drakk ikke kaffe, så Bjørn Yngve var fast gjest hos de eldre naboene, som mer enn gjerne bød på en
kopp. Bjørn Yngve likte å prate og var stort sett like munter som han var lys i håret. Naboene begynte å dra på årene og trengte en gang iblant litt hjelp. De to nevenyttige mennene i nabohuset var ikke vonde å be. Bjørn Yngve og kjæresten Bjarne var begge robuste, sterke karer.
Bjarne Roar Finsrud hadde knallblå øyne under en mørk lugg, og et lunt smil. Bjørn Yngve var ikke den eneste som syntes han var pen å se på, men han mente også kjæresten var like snill som han var kjekk. Bjarne var noen centimeter høyere enn Bjørn Yngve, men det Bjarne hadde på høyden, tok Bjørn Yngve igjen i utstråling. For mens Bjarne var en mer forsiktig type, stakk Bjørn Yngve gjerne det lyse hodet frem i møte med nye mennesker. Han hadde et skøyeraktig mellomrom mellom fortennene og lett for å smile. Bjarne var mer stillferdig. Han ventet gjerne litt og så an situasjonen før han tok ordet, mens Bjørn Yngve villig vekk stod for mesteparten av småpraten. Slik utfylte de hverandre fint. Bjarne rolig, snill og sterk. Bjørn Yngve morsom, kjapp og utadvendt.
Bjarne var attpåklatten i en familie med fire søsken, og skjønte tidlig at det var lurt å se an hva de andre gjorde, og hvilke reaksjoner foreldrene møtte dem med. Slik lærte han seg hvordan han kunne holde seg unna konflikter, og det kom heller ikke noe stort ungdomsopprør fra ham. Da han fylte 18 og foreldrene skulle flytte til noe mindre, syntes de det var helt greit at Bjarne overtok barndomshjemmet på Kongsvinger. Han gikk allerede i læra for å bli elektriker og hadde ikke behov for å være med på flyttelasset til foreldrene. Fra den dagen ble han herre i eget hus.
Bjørn Yngve flyttet inn kort tid senere. Nå hadde barndomshjemmet til Bjarne vært også hans hjem i nesten 20 år. Denne morgenen strakte han på seg og kjente på gleden over å være hjemme i egen seng. Han var lett i kroppen da han hoppet inn i dusjen. Med håndkle rundt livet plukket han opp skittentøy og satte på en vask. Han prøvde å ta i et ekstra tak når han var
hjemme, og det var bestandig noe å gjøre som fikk tiden til å gå frem til Bjarne kom fra jobb. Nå merket han at kaffetørsten meldte seg. Han fikk på seg klærne og nynnet på en sang mens han trådte føttene ned i joggeskoene og ruslet ut til hønsehuset, som av venner og bekjente ble beskrevet som et femstjerners hotell. Det var tross alt laget av to som visste alt om konstruksjoner og elektriske anlegg. Bjarne hadde sørget for ypperlig belysning og varmekabler i gulvet. Fem godt vante høner og en hane vagget med den største selvfølge rundt på et varmt og nydelig flislagt gulv og ventet på morgenstellet. Takken kom i form av ferske egg. Folk lo alltid når Bjørn Yngve smilte og sa at det nærmeste han og Bjarne kom høner, var dem de hadde i hønsehuset.
Bjørn Yngve lukket døra inn til hønene etter å ha hentet dagens levering av egg og skrittet de få meterne over til naboen. Han satte pris på selskapet og visste at det i høyeste grad var gjensidig. Dessuten hadde naboen kaffe på kanna, og de to hadde mye å snakke om. For tiden jobbet de på et av sine mange prosjekt sammen. De bygde en kombinert hytte og gapahuk som bare ble større og mer påkostet jo lenger de holdt på. Nå hadde de bygd ferdig et pipeløp til peisen inne i hytta. Etter morgenkaffen var planen å montere frontveggene. Det var selvsagt ikke vanlige vegger. På godværsdager skulle det være mulig å åpne fronten på hytta helt. Om det var kaldt og surt ute, skulle man enkelt kunne lukke en dør etter seg og holde varmen inne. De to naboene hadde tegnet en løsning hvor frontveggene kunne åpnes fra midten og brettes til hver sin side. Den ene veggen skulle også ha en vanlig dør til bruk på mer hustrige dager. Utenfor var det satt opp flere parkbenker med bord til å servere grillmat på, og der folk kunne nyte nistematen sin. De hadde også reist en stor flaggstang utenfor hytta, som lå rett ved en populær tursti i området. Det ble ikke halvveis når de to naboene først fikk ånden over seg.
Samme dag hadde Bjarne sneket seg ut av senga før klokken var seks. Han hadde passet på å være stille for ikke å vekke kjæresten, som sov tungt. Han skulle på jobben i elektrikerfirmaet, hvor det var hektisk møtevirksomhet og mye som skulle gjøres før sommerferien. Bjarne jobbet som prosjektleder, og flere prosjekt skulle avsluttes og nye planlegges. Det slo aldri feil. Alle fikk det plutselig så travelt før sommerferien, og det var hans oppgave å få alle brikkene til å passe i puslespillet. Han måtte håndtere sykemeldinger, ekstravakter, feriedager og fylle ut skjemaer. Det var prosjekteringsmøter med byggherrer og oppklaring av uenigheter og ulike situasjoner som oppstod. I tillegg holdt Bjarne orden på alle ordre som kom inn, passet på at alle elektrikerne ble satt opp på oppdrag, og at varelageret til enhver tid var fylt opp. Det gikk i et banka kjør. Heldigvis var det bare noen få uker til sommerferien, og neste uke skulle de til Oslo for å feire Pride. Det pleide de alltid å gjøre, og Bjarne gledet seg.
Denne tirsdagen var en av de virkelig vakre sommerdagene i juni, hvor sola hadde det så travelt med å skinne at den knapt hadde rukket å gå ned før den stod opp igjen. Bjarne og Bjørn Yngve skulle videre opp til Finnskogbanen når Bjarne kom hjem fra jobb. Det var dugnad på motocrossbanen. De to tidligere motocrossutøverne var med så ofte de kunne. Bjarne hadde ikke tall på hvor mange timer han og Bjørn Yngve hadde brukt for å få den lokale rallycrossbanen til å bli best mulig og ikke minst bli det samlingsstedet de drømte om, både han og kjæresten og ungdommene som var der tidlig og sent. De hadde begge vært aktive motocrosskjørere i mange år og bidro nå som funksjonær og bakkemannskap så ofte de kunne. Selv om han ikke var aktiv lenger og nærmet seg 40 år, tok Bjarne seg gjerne en tur på banen når han fikk muligheten. Han elsket følelsen av å ha kontroll over hestekreftene som skjøt bilen fremover, kraften som presset ham til siden i svingene, og adrenalinet som dunket i blodårene. Farten bikket godt over 100 kilometer i timen frem
mot neste sving. Han var god på å bedømme avstanden og farten godt nok inn i svingen før han kunne akselerere ut igjen i et forsøk på å kjøre forbi konkurrentene på langsiden. Målet var å holde dem bak seg.
De siste årene de drev aktivt med konkurranse, gikk det mest i crosskart. Dette er som en forvokst gokart, påmontert større hjul, fjæring og veltebur slik at den kan kjøres på rallycross- og bilcrossbaner. Føreren sitter fastspent i en 4-punkts sele og får en enorm fartsfølelse selv i moderate hastigheter. Man kan gå fra 0 til 100 kilometer i timen på 3 sekunder. Mens Bjørn Yngve kjørte en trimmet 250-kubikk med 2-taktsmotor og sentrifugalclutch, holdt Bjarne seg med en trimmet 650-kubikk med 4-taktsmotor. De to crosskart-modellene kledde personligheten deres godt. Den ene liten og kjapp, hvor riktig håndtering av giret ble belønnet med kraftig akselerasjon. Den andre mer stødig, med færre gir som ga langsommere akselerasjon, og mindre risiko for feilgiring og kostbare fartstap.
Men det var ikke like lett for Bjarne å kjøre crosscarten etter ulykken med saga på traktoren. Da han kappet ved for noen år siden, ble halve hånda sittende igjen på den andre siden av det sylskarpe sagbladet. Bjarne husket at han ikke følte noe særlig smerte, men at blodet fosset fra den ødelagte hånda. Han ropte på Bjørn Yngve, som ble hvit i ansiktet ved synet av den blødende kjæresten. De fikk surret inn den blødende hånda i et håndkle og ringte 113. Ikke lenge etter ble Bjarne trillet inn i redningshelikopteret. Før de lettet, rakk Bjørn Yngve akkurat å komme med den halve hansken som inneholdt den avkuttede delen av hånda; han og naboen måtte løsne hele sagbladet før de endelig klarte å skille hansken fra saga. Det var med nød og neppe legene klarte å berge tommel, pekefinger og langfinger på venstrehånda. På Rikshospitalet ble han liggende i 14 dager med streng beskjed om å ikke røre en muskel. Heldigvis var operasjonen vellykket, og etter hvert kunne Bjarne bevege fingrene igjen. Finmotorikken var dessverre ikke den samme.
Etter ulykken måtte han flytte girspaken over på venstre side, slik at den friske høyrehånda kunne ta seg av styringa. Men han kunne fortsatt kjøre, det var det viktigste.
Bjarne og Bjørn Yngve hadde vært kjærester siden de var henholdsvis 18 og 16 år. Bjørn Yngve hadde akkurat begynt på videregående i Trysil og bodde på hybel. I helgene dro han hjem til besteforeldrene på Elverum. Foreldrene døde da han var liten, og fra han var seks år gammel, var det besteforeldrene som oppdro den viltre gutten. Han husket det som en fin barndom, men da tenårene og følelsene meldte sin ankomst, ble det en del konflikter. Allerede som 13-åring hadde Bjørn Yngve fortalt «ho mor» og «han far» at han mest sannsynlig likte gutter bedre enn jenter. Det falt ikke i god jord. Særlig var bestefarens reaksjon steil, så fra den dagen valgte han å holde den slags snakk for seg selv. Men følelsene var fremdeles de samme. Bjørn Yngve søkte seg derfor tidlig ut av bestemorshjemmet. Valget ble tømrerlinja i Trysil, sju mil unna. 15-åringen fant seg godt til rette på hybel, sammen med noen kompiser fra barneskolen som også trengte luft under vingene. Nå kunne han være seg selv og utforske følelsene han lenge hadde holdt skjult. Han logget seg på Gaysir, en sjekkeside for homofile, og fant fort ut at han slett ikke var alene om å føle slik han gjorde. Det fantes andre som ham, også i nærheten. Det var slik han traff Bjarne.
De begynte å chatte. Alt var hemmelig. Alt var spennende. I begynnelsen var avstanden stor fra skolen i Trysil til Bjarne på Kongsvinger, men etter det første året på videregående byttet
Bjørn Yngve studieretning og kunne begynne på anleggs- og bergverkslinja på Våler videregående skole. Nå var avstanden kortere, og stadig oftere dro han hjem til Bjarne i stedet for til hybelen etter skoletid.
Bjørn Yngve husket godt første gang han var på besøk. Han la særlig merke til CD-spilleren. Det var et stort anlegg som lyste opp med et stilig blått lys når det stod på. De snakket mye om det blå lyset – det var tross alt enklere å snakke om tekniske ting enn
om følelsene som presset seg på hver gang de var sammen. Små ting ble store når han var sammen Bjarne. Han var så kjekk. Så sterk. Så snill. De kunne ikke få nok av hverandre. Bjørn Yngve var derfor ikke vond å be da Bjarne spurte om han ikke heller ville flytte inn enn å fortsette pendlingen. Hjertet gjorde et hopp.
Det var til Bjarne han ville. Det fikk bare være at bestefaren tydelig uttrykte sin misnøye. Han fikk velsignelsen han trengte fra «ho mor», og Bjørn Yngve hadde uansett bestemt seg.
Selv om Bjarne var av den litt forsiktige typen, trengte heller ikke han å tenke seg om to ganger da det kom til Bjørn Yngve.
Han var fortapt i den lyse, blide gutten. Tenk at han hadde funnet en som ham! Hardtarbeidende, morsom og kjærlig. En som likte å drive med motorsag og som kjørte traktor. En som likte å mekke bil og kjøre fort. En som brakte lys og latter med seg. Til og med den skeptiske bestefaren til Bjørn Yngve så etter hvert hvor lykkelig barnebarnet var sammen med kjæresten. Bestefaren var en mann av få ord, men Bjarne forstod etter hvert at han var tatt inn i varmen. De tre hadde stått bøyd over et karosseri med en viftereim som hadde slått seg vrang. Mens Bjarne var dypt nede i motoren, dultet «han far» Bjørn Yngve i siden og mumlet, «den gutten din kan jammen skru». Bjarne klarte ikke å la være å smile der han lå i karosseriet med oljeflekker i ansiktet og strevde med å få løsnet den ødelagte viftereima. Etter det fant Bjarne og bestefaren tonen, og den steile holdningen var som smeltet bort. De tre hadde mange gode stunder sammen og kunne bli sittende og prate til langt på natt. Før «han far» døde, tok han hånda til Bjarne og beklaget oppførselen sin de første årene. Bjarne klemte ham og hvisket «alt det der er glemt for lengst».
Nå hadde det gått nesten 20 år siden kjærestene møttes første gang, men følelsene var like sterke. Skiftarbeidet gjorde at begge med jevne mellomrom kjente på savnet av den andre.
Bjarne sørget derfor for å avrunde denne junidagen tidlig nå som Bjørn Yngve var hjemme. Han satte seg inn i bilen for å
kjøre hjem. Han likte å inspisere arbeidet deres. Og selv om få grillhytter kunne måle seg med det praktverket de holdt på med, likte han å terge kjæresten med å påpeke små ting som kunne bli bedre. Han kjørte opp til grillhytta og steg ut av bilen med et stort smil. De to naboene var i full gang med å hekte på en av de store veggene på hytta. Veggen var dobbelt så stor som mennene, som nå pustet tungt, pekte og ropte instruksjoner til hverandre.
«Trenger dere hjelp, eller?» spurte Bjarne og småjogget bort til de to hyttebyggerne.
Det brennende regnbueflagget
«og så lot vi det regne ned over dem. Se, hva enden ble for synderne.»
Bjarne og Bjørn Yngve var i ferd med å avslutte dagen da den kjente norske islamisten Arfan Bhatti la ut denne teksten på Facebook-profilen sin, sammen med et bilde av et brennende regnbueflagg. Bhatti og de tre små barna hans hadde vært i en landsby like utenfor Gujrat i Pakistan i en knapp uke. I Pakistan var klokken rukket å bli 02:26 på natta. På denne tiden i juni var temperaturen oppe i nærmere 40 grader på dagtid. I de tidlige nattetimene hvor Bhatti satt oppe, var temperaturen mer behagelig.
Bhatti var tydeligvis inspirert, for han endret også profilbildet sitt til en svart sirkel fylt med nok et regnbueflagg. Flagget hadde en svart strek over seg. For å understreke alvoret i forbudet han nå forkynte, limte han inn et nytt sitat. Den hvite teksten var i samme snirklete arabiske skrift som i det første sitatet. Det stod: «Hvis dere finner en som begår Lots folks gjerning, så drep ham som utfører den og den den blir utført på.»
Historien han viste til, handler om skjebnen til de to mytiske oldtidsbyene Sodoma og Gomorra. Historien finnes også i Det gamle testamente, jødenes eldste hellige skrifter og hadithene, som forteller om profeten Muhammeds ord og handlinger. I et pedagogisk oppgavehefte for barn om profeten Lot, utgitt
av Noor 92 Publications, Islamsk Litteraturforening og Norsk Muslimsk Kunst og Kultur Forening, forklares den største synden befolkningen i Sodoma og Gomorra begikk:
«Det verste de gjorde, var en handling som ingen før dem hadde gjort. For å tilfredsstille seg seksuelt gikk deres menn til menn heller enn å gå til kvinner.»
Heftet skildrer hvordan profeten Lot fortvilt forsøkte å føre sitt syndige folk bort fra denne verste av synder, uten å lykkes. Gud var ikke nådig. Han straffet byene ved å la stein og svovel regne ned. Med fargerike tegninger og pedagogiske oppgaver lærer norske barn at homofili er en dødssynd.
Av politifolk beskrives Arfan Qadeer Bhatti som en av Norges aller farligste kriminelle. Han er en som trekker i trådene, som bruker andre og selv snor seg unna. Bhatti er født og oppvokst i Norge med foreldre av pakistansk opphav. Den kriminelle karrieren begynte for alvor da han som 15-åring slo en glassflaske i hodet på en butikkeier på Bislett i Oslo før han stakk mannen gjentatte ganger i brystet og magen med en kjøkkenkniv. Etter angrepet skal tenåringen ha satt seg på disken og spist en sjokolade. Han ble deretter rekruttert som det yngste medlemmet av den beryktede kriminelle gjengen Young Guns. I 1998 ble han idømt sikring etter ha skutt en person under et torpedooppdrag. Da var han 21 år.
Allerede som 18-åring ble han forlovet med en pakistansk kvinne, men først 8 år senere var de gift. I mellomtiden var han i lengre perioder i Pakistan, hvor han fordypet og fortapte seg i de mest konservative hjørnene av islam. Bhatti og kona bodde hjemme hos foreldrene hans og fikk etter hvert flere barn, før de ble skilt. Ni år senere anmeldte hun ham for vold mot henne og barna. Han mistet foreldreretten, hun flyttet på krisesenter. På denne tiden fant Bhatti et nytt fellesskap i den ekstreme islamistiske gruppa Profetens Ummah, som han ble en
lederskikkelse for. I 2012 gikk han ut i Dagbladet og proklamerte at «Vi vil at Norge skal bli en islamsk nasjon styrt etter Sharialover. Og det er vår overbevisende tro at hele jorda en gang vil bli styrt etter Sharia. Det er en islamsk forpliktelse for enhver muslim å kjempe for å høyne Allahs ord og lover over alt». Han ble spurt om han var villig til å begå eller oppmuntre til terrorhandlinger for å oppnå det han trodde på. «Hva terrorhandlinger er, kommer vel an på øyet som ser», svarte Bhatti. Profetens Ummah ble kjent for å rekruttere en rekke nordmenn til å krige for IS i Syria, og på Facebook oppfordret Arfan Bhatti åpent sine følgere til å gå til «hellig krig».
På dette tidspunktet var han allerede dømt for medvirkning til skuddene som rammet synagogen i Oslo i 2006, og for planer om å sprenge den amerikanske og den israelske ambassaden samme år. Han var også siktet for å ha skutt mot huset til en kvinnelig krimjournalist i Dagsavisen i 2006, men siktelsen ble frafalt på bevisets stilling. Da han kom ut etter fire år i fengsel for å ha medvirket til synagogeskytingen, uttalte han at han kom til å fortsette å «leke med PST». Han visste at han stadig var i PSTs søkelys; blant annet avlyttet de telefonen hans. Da USAs president Barack Obama skulle komme til Oslo for å motta fredsprisen i 2009, ble Bhatti satt i varetekt etter å ha snakket om våpen og bomber i en telefonsamtale med en venn. På denne tiden var oppslag om pågripelser og påfølgende løslatelser av Arfan Bhatti en fast føljetong i landets aviser, og det var få som ikke visste hvem han og hans advokat Jon Christian Elden var. Selv om Bhatti tidlig viste sin voldelige og ubarmhjertige side, ble han av en rettspsykiater også beskrevet som «meget sjarmerende» og «vanskelig å ikke like». Han ble stadig omtalt som «limet» og «den karismatiske lederen» i Profetens Ummah. Det lå en aura av mystikk rundt den selvsikre islamisten.
På denne tiden bodde Bhatti i nabooppgangen til en slektning av Matapour på Grønland. I 2015 flyttet Zaniar
Matapour inn, og de ble kjent. Etter hvert fikk de to naboene barn omtrent samtidig, og de møttes jevnlig. De utvekslet råd og tips om barna og var så nære at Bhatti innimellom spurte Matapour om han kunne hente barna hans i barnehagen. De to islamistene fant hverandre i sin konservative tolkning av islam, og Bhatti ble raskt et viktig forbilde for Matapour. De diskuterte barneoppdragelse, de snakket om levemåten i Norge og skal flere ganger ha diskutert homofili og hvordan homofil praksis var i ferd med å spre seg her til lands. De var bekymret for at barn skulle lære om homofili i barnehagen, og de snakket ofte om «antimuslimske gjerninger», som brenning av Koranen.
I april 2022 ble Arfan Bhatti og Zaniar Matapour stanset i en bil på vei mot en SIAN-demonstrasjon på Stovner. Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) hadde annonsert at de skulle brenne Koranen utenfor Stovner moské. Politiet avslo søknaden fra den antimuslimske organisasjonen, uten at det lot til å hindre SIAN-lederen og hans følge. Det lå an til bråk, og politiet stanset derfor SIAN-lederen på vei mot Stovner i en kontroll før de lot ham kjøre videre. Da la de merke til et kjent fjes i en bil som fulgte etter SIAN-lederen. Det var utvilsomt Arfan Bhatti. De besluttet at de skulle stanse og kontrollere bilen om han fortsatte etter SIAN-lederen, noe Bhatti gjorde. En patruljebil fikk i oppdrag å stoppe bilen. Bhatti reagerte svært negativt på å bli beordret ut. Han var både høylytt og sint og nektet først å forlate bilen. Ved siden av ham satt en taus Zaniar Matapour, som i kontrast til kameraten holdt seg helt rolig. Da politiet krevde at Bhatti skulle komme ut av bilen, grep han etter noe i baksetet. Han ble stanset og dratt ut av bilen med makt. I baksetet fant politiet to kniver. Bhatti laget et voldsomt leven og mente han ble anholdt uten grunn. Matapour satt fremdeles stille. Politibetjenten som holdt et øye med passasjeren, syntes det var merkelig at han var så rolig, siden kameraten laget så mye bråk. Hverken Bhatti eller Matapour hadde med seg mobiltelefon, noe som styrket mistanken om at de ikke var ute på en hvilken som helst
biltur. Bhatti ble tatt med til politistasjonen, mens Matapour ble bortvist med en advarsel. Samme dag ble Bhatti sluppet fri, men anmeldt for ulovlig besittelse av kniv. Hendelsen ble loggført, og PST rutinemessig informert.
Arfan Bhatti leverte en lang klage på behandlingen etter bilstoppet på Stovner. Etter å ha vært i nærkontakt med politiet i nesten 30 år gjorde han det klart at han nå hadde fått nok. I brevet krevde han å få fullt innsyn i alle dokumenter som omhandlet ham fra politiet, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet før han noen gang igjen kom til å forklare seg for politiet. Han skrev også at han visste hvor de bodde, politibetjentene som arresterte ham.
Tidligere samme måned hadde Bhatti fått en uvant anerkjennelse fra myndighetene for det han mente var ulovlig overvåkning av ham. Han hadde fått medhold i en klage på PST han hadde sendt via sin advokat John Christian Elden til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget). Klagen gjaldt det han mente var ulovlig overvåkning, og hadde blitt sendt hele fire år tidligere, men først nå var konklusjonen klar. Overraskende nok ga EOS-utvalget Bhatti medhold i at PST hadde opptrådt kritikkverdig, og med det bekreftet de også at PST overvåket den kjente islamisten. Noen uker etter at han sammen med Zaniar Matapour ble stanset av politiet på Stovner 7. juni 2022, tok Bhatti med seg sine tre små barn og forlot landet. Reisen endte i en liten landsby utenfor Gujrat i Pakistan, der Bhatti nå postet sine henvisninger til syndene til Lots folk, og straffen som ventet dem.
De er ute etter meg
Zaniar Matapour lukket bildøra bak seg. Han stod foran barnehagen. Det var blitt 15. juni 2022, dagen etter at Arfan Bhatti postet bildet av det brennende regnbueflagget. Egentlig skulle Matapour ha vært i en rettssal denne dagen. Der skulle ankesaken om foreldreansvar og samværsrett for de to barna behandles. Ett år tidligere hadde den første rettssaken endt med verst tenkelig utfall for ham. Ekskona fikk full omsorgsrett til de to barna, som han elsket av hele sitt hjerte. Fra da av måtte han ta til takke med tre timers samvær i uka.
Nå var han overbevist. «Det jævla barnevernet» hadde vært mot ham fra første stund. De hørte bare på moren. De trodde ikke på ham når han sa at det var hun som slo, ikke han. Barnevernet likte å si at de ville hjelpe, men han visste at det var tomme ord. Han var sikker på at de konspirerte med politi og PST for å få det som de ville, for å ta fra ham barna. Det var ikke noen vits i å møte opp til barnefordelingssaken. Det løpet var kjørt.
Matapour ville tilbringe dagen sammen med barna. Han hadde avtalt å møte en venn på Tusenfryd som også skulle ta med sine barn. Derfor hentet han datteren på fire og sønnen på to tidlig i barnehagen. De var hans «softspot», særlig datteren. Siden hun ble født, hadde han gjort alt han kunne for å «beskytte hennes uskyld» og «holde henne ren». Fra første stund var han sikker på at ekskonas sønn fra et tidligere forhold ville forgripe seg seksuelt på datteren og nektet å la de to barna
være alene sammen. At stesønnen bare var tre år gammel da datteren ble født, beroliget ikke den paranoide faren. Ifølge Matapour var stesønnen skitten, datteren ren. Nå som han ikke hadde omsorgen for barna sine, kunne han ikke lenger beskytte henne. Det plaget ham.
Matapour festet beltet på barnas bilseter i baksetet, satte seg bak rattet og kjørte vekk fra barnehagen. Mens de var på vei sørover mot fornøyelsesparken, begynte telefonen å ringe. Først var det ekskona, så advokaten og deretter ekskona igjen. Det fikk bare være. Han hadde ingen planer å om å svare.
I rettssalen gikk irritasjonen over forsinkelsen over i frykt.
De forstod nå at Matapour hadde hentet barna i barnehagen, uten å si fra. Ville han forsøke å ta dem med til et hemmelig sted, ut av landet? Advokaten til barnas mor vekslet mellom å være på tråden med barnehagen, barnevernet og politiet.
Barnevernet hadde merket at Matapours atferd var endret den siste tiden. Hans egen advokat prøvde gjentatte ganger å nå ham på telefonen. Det var ingen svar å få.
Zaniar Matapour parkerte bilen på Tusenfryd før han omsider svarte på et anrop fra advokaten sin. Advokaten var tydelig stresset, men Matapour ba ham roe seg og fortalte hvor han var. Barna hadde det bra. Han sa at det ikke var noen vits med den rettssaken; han visste uansett hvordan det ville gå.
Datteren og sønnen ville bli levert trygt hjemme hos moren, men først skulle de på Tusenfryd. Han trengte tid med dem, det måtte de forstå. Problemet var ikke ham, det var moren, men ingen hørte på ham. Han lovte likevel å ta barna med tilbake til henne, etter at de hadde kost seg sammen. Først skulle de spise is, kjøre karusellene for de minste og tilbringe tid sammen. Sånn måtte det bli.
Zaniar Matapour hadde ikke hatt noe enkelt liv. Han var født opp oppvokst i byen Sanandaj i det kurdiske området vest i Iran, på grensen mot Irak. I 1979, samme år som Matapour
ble født, ble den daværende sjahen av Iran og hans regime styrtet, og ayatolla Khomeini etablerte det vi nå kjenner som Den islamske republikken Iran. Tilværelsen ble stadig mer krevende for kurdere i Iran, og krigen med nabolandet Irak forverret situasjonen ytterligere utover i 1980-årene. I 1989 flyktet Matapour og familien til Pakistan. I to år levde de under svært krevende forhold. I perioder var de uten husly og bodde på gata i den støyende storbyen Karachi. Ifølge politiet ble Matapour trolig traumatisert av barndommen. Da han var tolv år gammel, fikk familien innvilget opphold i Norge som politiske flyktninger. Etter to år i et flyktningmottak i Bergen flyttet familien til Ammerud i Oslo. Der ble de boende.
Matapour fullførte ungdomsskolen, spilte basket og fikk venner. Men da han begynte på Stovner videregående, skled livet stadig mer ut. Han havnet i et miljø hvor vold og kriminalitet var dagligdags. Da han var 17 år gammel, var han på juleball med skolen på utestedet Strauss i Oslo. Der oppstod det en krangel etter at Matapour beskyldte en vakt for å ha tatt jakken hans. Krangelen utartet, og slag og spark haglet mot vakta, som flyktet ut på gata med Matapour og en gjeng ungdommer etter seg. Vakta ble overmannet og stukket med kniv i ryggen, skulderen, leggen og låret. Det ene knivstikket var kun to centimeter fra hjertet. Han fikk lungen punktert, måtte sy flere sting og ble sykmeldt i halvannen måned. Matapour ble tiltalt for å ha slått, sparket og knivstukket vakta.
To år senere ble han igjen tiltalt for voldsutøvelse. På gata i Oslo gjenkjente Matapour ifølge eget utsagn en mann som skulle ha sneket foran ham i en kioskkø en gang flere år tidligere, og da han fikk se ham, slo han ham først hardt i tinningen. Deretter grep han tak i jakkekragen hans mens han skrek til mannen og sparket ham i magen så han falt hardt i bakken. Året etter møtte den da 20 år gamle Matapour i Oslo byrett. Han stod tiltalt både for knivstikkingen på skoleballet tre år tidligere og for voldsepisoden på gata. Straffen ble fengsel i ti måneder, men
Matapour anket dommen. I ankesaken ble Matapour frikjent for knivstikkingen på skoleballet. Flertallet mente det ikke forelå tilstrekkelig bevis for at det var han som brukte kniven. Han ble likevel dømt til 30 dagers fengsel for hevnaksjonen mot mannen han mente hadde sneket i kioskkøen. Retten tok hensyn til hans unge alder og hans «åpenbare psykiske problemer». Han var på dette tidspunktet nylig diagnostisert med paranoid schizofreni og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), noe retten fant formildende.
Året etter fikk 21 år gamle Matapour et barn, men forholdet til barnets mor varte ikke lenge, og han mistet all kontakt med både kvinnen og barnet. Han hadde ikke fullført videregående og jobbet litt som vekter og litt som ufaglært rørlegger. På fritiden spilte han basketball og drev med kampsport, og i en lang periode var det stille rundt ham. I 2007 havnet han på nytt i politiets søkelys. En vårkveld oppdaget en vekter en pose som var gjemt over takplatene på toalettet på Linderud senter i Oslo.
Da politiet sjekket innholdet, fant de cirka en kilo amfetamin. Siden de ikke visste hvem som stod bak, installerte de et kamera på toalettet for å se hvem som kom for å hente narkotikaen. Det var Zaniar Matapour. Da politiet pågrep ham, hadde han 100 gram kokain i lomma, og i den ene sokken fant de 14 500 kroner. Posen med amfetamin hadde han imidlertid latt ligge urørt.
Under den påfølgende ransakelsen av boligen hans fant politiet 640 000 kroner i kontanter. Matapour ble varetektsfengslet i fire uker mens etterforskningen pågikk. Politiet klarte ikke å bevise at han hadde noen forbindelse til den store posen med amfetamin, men han ble senere dømt for kokainbeslaget og for omsetning av narkotika.
Første gang Zaniar Matapour søkte om uføretrygd, var i 2005, deretter i 2009. Ifølge fastlegen var han vanskelig å få tak i, og søknaden ble liggende. I denne perioden oppholdt han seg i lengre perioder i Iran, og fastlegen hadde lite kontakt med ham før i 2013. Først da fikk han innvilget uførepensjonen. I
legejournalen fra denne perioden står det at han strevde med å gjøre rede for egne forhold, og at han ble hissig da legen spurte om livet hans.
I 2015 fikk politiet en bekymringsmelding. Et familiemedlem meldte at Matapour hadde blitt mer og mer religiøs, og beskrev endringen som en radikaliseringsprosess. Matapour hadde funnet tilhørighet i et strengt konservativt muslimsk miljø og ble svært opptatt av å leve slik profeten Muhammed hadde foreskrevet. Det var på denne tiden han ble kjent med Arfan Bhatti, som bodde i naboblokka. Overbevisningen dreide seg ikke bare om egen livsførsel; Matapour ønsket at alle rundt ham skulle leve som ham, og kunne holde timelange monologer om temaet. De religiøse taktene lå fjernt fra familiens tro og praksis. Det stadige maset om å leve korrekt etter Koranen ledet til evige krangler, og politiet ble tilkalt ved flere anledninger. Like fullt prøvde familien og særlig moren å hjelpe sønnen. Hun introduserte ham for en kollega i håp om at han ville slå seg til ro og gifte seg. Hun fremstilte sønnen i det mest fordelaktige lyset hun kunne, og det ga resultater.
I 2017 giftet Zaniar Matapour seg på muslimsk vis med morens kollega, en norsk kvinne med pakistansk bakgrunn. Hun var alene med en liten gutt på to år og likte tanken på å få en snill muslimsk mann å dele livet med. Etter bryllupet flyttet han inn i leiligheten hennes. I begynnelsen la hun ikke spesielt merke til den mørke siden hans, men da de året etter fikk en datter, opplevde hun at han ble svært kontrollerende og urolig. Han så farer overalt, og da den nyfødte babyen rutinemessig ble sjekket for hoftedysplasi på helsestasjonen, var han overbevist om at hun ble varig skadet da bevegeligheten i hofteleddet ble testet. Etter hvert gjorde den paranoide personligheten hans, og et stadig voksende beskyttelsesinstinkt overfor den lille jentebabyen, tilværelsen krevende for den nybakte moren. Hun fikk ikke lov til å forlate babyen alene for å gå på toalettet,
og hun skjønte fort at ektemannen mistenkte den tre år gamle sønnen hennes for å utgjøre en trussel mot deres felles datter.
Familielivet hadde vært fint i begynnelsen; nå var det preget av konflikter og uenighet om barneoppdragelse. Matapour var oppfarende, og da datteren var tre måneder, krevde han at moren hans skulle ta hånd om henne. Han stolte ikke på kona, og i alle fall ikke på sønnen hennes. Kona så ingen annen utvei enn å la den lille jentebabyen være hos svigermoren.
Det gikk flere uker før hun fikk datteren tilbake, og hverdagen til de ferske foreldrene var svært krevende. De bodde delvis sammen, delvis i hver sin leilighet, men hver morgen insisterte Matapour på å ta datteren med ut på lekeplassen. Hun var ikke engang fylt ett år og altfor liten til å leke ute på en lekeplass, men faren ønsket ikke at hun skulle være alene med halvbroren.
Derfor pakket han henne ned i vogna og tok henne med ut. To år senere ble Matapours kone gravid igjen, men før sønnen ble født, gikk paret fra hverandre for godt. Like fullt fortsatte han å komme om morgenen, og han kunne også finne på å låse seg inn i leiligheten til ekskona midt på natta. Påskuddet var at han ville sjekke at alt stod bra til med barna.
Året etter at datteren ble født, natt til 31. juli 2019, ble det avfyrt fire til seks skudd mot et hus på Bjerke i Oslo. Huset tilhørte broren til Zaniar Matapour. Ingen ble truffet av kulene, selv om familien var hjemme da huset ble beskutt. Også bilen som stod parkert utenfor, fikk et kulehull. Vitneforklaringer på stedet ledet politiet til en blokk i sentrum, hvor Zaniar Matapour ble pågrepet i oppgangen med en kniv på seg. Han ble senere siktet for hendelsen, men politiet klarte ikke å fremskaffe fellende bevis. Brorens familie fikk voldsalarm. Samtidig havnet Zaniar Matapour i PSTs register.
Allerede uka etter skytingen mot brorens hus utformet PST en rapport med en analyse av Matapour, som ble beskrevet som en person med lengre kriminell fortid og høy voldskapasitet. Det ble notert at han siden 2015 hadde vært i en
radikaliseringsprosess og hadde forbindelser til flere kjente skikkelser innen det ekstreme islamistiske miljøet i Oslo. Det ble også uttrykt bekymring for hans relasjon til Arfan Bhatti og anbefalt at PST burde følge med på omgangen dem imellom.
En måned senere utformet PST en såkalt objektvurdering av Matapour. Her konkluderte de med at han mest sannsynlig ville kunne bli «en direkte utøver» i et eventuelt terrorangrep.
Han var ikke det de kalte en «radikalisator», en som påvirker andre i radikal retning, slik Bhatti ble kategorisert, heller ingen «fasilitator», en som fremskaffer våpen og andre midler. Men han kunne brukes av slike personer.
Etter skyteepisoden besluttet også Oslo-politiet å følge opp Zaniar Matapour som en del av sitt radikaliseringsprosjekt. I løpet av de siste årene hadde han mishandlet og truet flere familiemedlemmer, han overfalt og banket opp søsterens kjæreste, han skal ha kuttet folk med kniv, skadet sine egne foreldre og oppførte seg generelt truende. Han ble anmeldt for flere av disse forholdene, men sakene ble av ulike årsaker henlagt. Han ble også anmeldt av sin ekskone for vold mot henne og barna. Han svarte med å anmelde henne for det samme. Begge saker ble henlagt på bevisets stilling. Via SMS truet han også en saksbehandler som jobbet med barnefordelingssaken, og etter et møte der vedkommende deltok, formet han hånda som en pistol og førte den mot tinningen. Han var i høyeste grad en mann å være redd for.
Selv var han også redd for det meste. Han trodde både barnevogna og bilen var utstyrt med sporingsenheter. Han var sikker på at mobilen var avlyttet. Han pleide å ta på seg to gensere før han gikk ut, slik at han kunne ta av seg den ytterste og endre utseende, for deretter enklere å klare å riste av seg dem som eventuelt fulgte etter ham. Så ble han også fulgt med på. PST hadde sin første bekymringssamtale med ham på Sagene Lunsjbar 24. mars 2022. Da var han sikker på at alle gjestene og de ansatte var agenter som var ute etter ham, og han ble tydelig
ukomfortabel under samtalen. Han svarte på spørsmål ved å stille motspørsmål eller ble stille. Noen ganger fikk betjentene fra PST inntrykk av at Matapour var i ferd med å fortelle noe, eller ønsket å fortelle noe, men så stanset han opp og lot det henge. Han ble emosjonell og fikk tårer i øynene når de snakket om barna hans, og det var krevende å drive samtalen fremover. Møtet varte om lag én time og 20 minutter. De noterte seg at han fremsto som svært skeptisk til PST og politiet.
Det var ikke lenge etter bekymringssamtalen på Sagene Lunsjbar at Matapour ble stanset i en bil sammen med Arfan Bhatti like ved SIAN-demonstrasjonen på Stovner. Nå ble PST igjen oppmerksom på vennskapet mellom den kjente islamisten og Matapour. I rapporten PST utformet om Matapour før de stanset ham i bilen, stod det: «Selv om ikke Matapour har en uttalt intensjon om å begå politisk motivert vold knyttes det bekymring til hans helsesituasjon og dermed sårbarhet for påvirkning, spesielt fra miljøet Bhatti representerer.»
Etter at de to ble oppdaget i samme bil, ble bekymringen styrket. Ved to anledninger ble det reist muntlige spørsmål fra analytikerhold i PST om man skulle opprette en forebyggende sak mot Matapour. Det ble formulert et verst tenkelig scenario om at Bhatti kunne ønske å bruke en sårbar og radikalisert Matapour som et redskap for å utføre politisk motiverte voldshandlinger på hans vegne. Forslagene ble vurdert, men fikk avslag på grunn av manglende kapasitet. Dessuten var PST allerede i dialog med ham for å få gjennomført en ny bekymringssamtale. Seks dager etter episoden på Stovner tok de igjen kontakt for å avtale en samtale. Matapour svarte ja til å møte dem.
Han møtte PST utenfor Saga kino, mens barna satt i bilen. Etter dette møtet tenkte han at de hadde gjort ham «så maksimalt vondt». At de hadde «ødelagt så mye, over så mange år». Også for barna. Etter møtet rådførte Matapour seg med en venn, en «bror» som hørte på ham og ga ham råd. Det var da
han bestemte seg for å «gjøre noe drastisk», som han senere formulerte det. Han ville «ramme dem der det gjorde mest skade». Hvilken mann ville ikke forsvare sine barn, tenkte han.
På den store parkeringsplassen foran Tusenfryd gikk Matapours samtale med advokaten mot slutten. Advokaten sa han skulle forsøke å berolige de andre som ventet på Matapour i rettssalen, forsikre dem om at barna var trygge. Politiet trengte ikke å rykke ut. Kunne de ikke bare fortsette forhandlingene uten ham? Det var uansett kun en formalitet nå. Matapour la på og trillet vogna med sønnen mot inngangen mens han holdt datteren i hånda. Inne i parken skulle han møte en god venn fra Rabita-moskeen som bodde på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand – ikke så langt fra fornøyelsesparken. Også han hadde med seg sine barn. De to var en del av en chattegruppe som Bhatti og en fjerde person var medlem av. På denne vakre sommerdagen i juni, mens isen til barna smeltet over de små nevene, kan det hende Matapour innså at dette var siste gang han ville få tid med dem alene.
Ingen fare
torsdag 16. juni oppdaterte PST sin trusselvurdering før sommeren. «Terrortrusselen fra ekstrem islamisme vurderes som noe redusert. Trusselnivået i Norge er fortsatt MODERAT, men PST vurderer at det er en liten nedjustering i terrortrusselen fra ekstreme islamister i Norge», var konklusjonen.
Et halvår tidligere het det at «PST vurderer det som mulig at både høyreekstremister og ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge». Nå anså altså PST det som lite sannsynlig at ekstreme islamister ville begå terror. Ifølge PST hadde det vært en nedgang i antall saker som mobiliserte til terror, samt «en svekkelse av norsktilknyttede ekstreme miljøer og radikalisatorer med fokus på norske forhold».
Samme dag som vurderingen ble gjort offentlig, sendte PST en e-post til E-tjenesten med opplysninger om at Arfan Bhatti hadde forlatt landet 7. juni sammen med sin familie, trolig med kurs for Pakistan. Det er standard praksis at Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet og har ansvaret for all innenlands etterretning, informerer Etterretningstjenesten (E-tjenesten), som er underlagt Forsvarsdepartementet og har ansvar for all utenlandsk etterretning, om bevegelsene til individer de holder et øye med. Arfan Bhatti var en av disse, og da han reiste fra Norge til Pakistan, fikk E-tjenesten oppdatert informasjon slik at de kunne følge med på ham. E-posten fra PST inneholdt også opplysninger om de ulike Facebook-kontoene til Bhatti. Dette inkluderte den nyeste kontoen, som Bhatti hadde opprettet året
i forveien. Det var denne kontoen han to dager tidligere brukte for å poste det brennende regnbueflagget med oppfordringen til drap på homofile, før terrortrusselnivået ble senket.
PST hadde nettopp vært gjennom en turbulent periode. Bare to uker tidligere hadde PST-sjef Hans Sverre Sjøvold gått av, etter en sak om våpen han hadde oppbevart ulovlig i flere år. VG avslørte ulovlighetene allerede i 2019, men det var først i april 2022 at saken virkelig eskalerte i media. Da avslørte VG at en saksbehandler ved våpenkontoret i Oslo politidistrikt hadde opplevd press og trusler fra kolleger og ledere i politiet om å ta imot våpnene til politisjefen i strid med reglene. Han hadde varslet om forsøket på å omgå reglene, men ble ikke hørt. Det ble starten på en svært krevende tid i politiet, og mannen ble til slutt sykemeldt. Til slutt fikk han i all hemmelighet utbetalt 1,2 millioner kroner fra politiet da han leverte inn sin oppsigelse. Da VGs sak om varsleren som måtte gå, stod på trykk våren 2022, bygde det seg opp et voldsomt medietrykk mot PST-sjefen.
Samtidig som det stormet i media var Sjøvold ansvarlig for en etterlengtet omorganisering av PST. Fra 1. juni ble de to områdene kontraterror og kontraetterretning og ikke-spredning skilt ut fra den enorme etterretningsavdelingen. Nå ble de to egne avdelinger med egne ledere representert i ledergruppa til PST. PSTs to kjerneområder fikk en mer fremtredende posisjon. Sjøvold fikk imidlertid ikke gleden av å oppleve organisasjonsendringen i praksis. 2. juni trakk han seg fra sin stilling med umiddelbar virkning på grunn av våpensaken. For å sikre kontinuitet frem til en ny sjef var på plass, hentet man Roger Berg, tidligere assisterende PST-sjef, som hadde gått av med pensjon en måned tidligere, tilbake på post.
To uker etter at han tok på seg den viktige lederjobben var det han som la frem den oppdaterte trusselvurderingen. Det reduserte trusselnivået den nye PST-sjefen kunne melde om, var godt nytt for alle i Norge som gledet seg til den første sommeren etter pandemien. Behovet for å reise, samles og nyte livet var sterkere enn på lenge.
Flagget skal til topps
CaMilla Fandal satt på trappa med en kopp te og koste seg i morgensola. Ved siden av henne satt moren Grethe, som var på besøk fra Mo i Rana. Moren hadde reist langt for å tilbringe litt tid med datteren og barnebarnet på Spilling rett nord for Lindesnes. Det var fredag 17. juni. Jacob på ti år hadde nettopp dratt av gårde med skolebussen. Det var en av de aller siste skoledagene før ferien, og det var lettere sagt enn gjort å få ham på bussen nå som besta var på besøk. Men på fredager var det kort dag på skolen, dessuten hadde de lovet grilling og kos for ham og vennene i hagen etter skoletid. Det store, hvite huset var ofte fylt opp med unger fra nabolaget. Camilla sørget for at det alltid var mat å få, dessuten var det mange rom å leke gjemsel i. Det kunne bli litt av et leven.
Nå nøt mor og datter en stille stund i sola mens de ventet på at naboen skulle komme med traktoren. Camilla hadde bedt om hjelp til å få ned flaggstanga, som skulle males. Den gamle, slitte stanga hadde irritert henne gjennom hele pandemien, og hun hadde lenge tenkt på å få den malt. Hun rakk det ikke til 17. mai, men nå var det en ny anledning. Det var Pride-sesong, og kanskje kunne hun rekke å heise regnbueflagget før Pride var over, om de nå bare fikk stanga ned på bakken. For dette var ikke en hvilken som helst flaggstang, men en stor, gammel strømstolpe av metall som var svært tung. Naboen hadde allerede vært innom og gjort et forsøk, men fant fort ut at her måtte det større traktor til. Dermed ble det tid til nok en kopp
te før han kom med neste traktor, som han så vidt fikk klemt forbi husveggen og hekken. Smått om senn kom naboen seg i posisjon med traktoren og fikk lagt stanga ned på en presenning på plenen.
Camilla haltet rundt og pekte og gestikulerte for å få flaggstanga trygt ned. Hun merket at kneet sa tydelig fra om at hun ikke burde gå på det, og minst av alt stå på alle fire og male.
Kneet hadde vært vondt lenge, og det var en slags lettelse da det nylig ble oppdaget en løs beinsplint på et røntgenbilde. Det var noe der som de kunne fjerne så smertene kanskje ville lette. Nå hadde hun nettopp fått operert ut splinten og gikk med plaster over operasjonssåret. Kneet var hovent, og selv om splinten var borte, var det tydelig at hun var nyoperert. Mamma Grethe sendte henne inn for å hvile. Hun skulle ta seg av flaggstanga så lenge. Camilla orket ikke å protestere, men klemte moren og haltet inn på stua. Hun la beinet høyt, tok noen smertestillende og sovnet nesten med det samme. Imens krabbet moren rundt på presenningen. Det tok hele dagen å få skrapet og malt den store flaggstanga, men Grethe ga seg ikke før den lå der og glinset i sola. Det var godt å kunne være til nytte for Camilla, som bodde alene med sønnen i det store huset.
Etter skoletid fyltes hagen opp av voksne og barn fra nabolaget. Camilla var strålende fornøyd med den knallhvite flaggstanga. Det var på tide å feire litt. Bålpanna ble fyrt opp, og pølser ble lagt på grillen. Nå var det Camilla som beordret moren til å bli sittende, mens hun selv humpet frem og tilbake med snacks og god drikke til Grethe og de andre gjestene. Sommeren hadde kommet for fullt, og Jacob og de andre barna fikk forsyne seg med is fra fryseren.
Camilla var en som virkelig satte pris på de solfylte dagene. Hun kunne være ute fra tidlig til sent. Da hun flyttet fra Mo i Rana, var det tross alt sol og varme som hadde fristet henne så langt sør det var mulig å komme i Norge. Brunfargen ble jobbet på så fort det lot seg gjøre, og hun var ofte å se i hagen iført hvit
singlet, korte olashorts og hvite sandaler. Camilla var av dem som lett ble brun; det var som om hun og sola var som skapt for hverandre. Hun var naturlig mørk, men nå som hun hadde bikket 40, hjalp hun til med farge for å få det lange, mørke håret til å glinse i sola. Flere tatoveringer prydet både armer og bein.
Livet hadde tatt mange vendinger før Camilla havnet på Spilling på Lindesnes. Hun vokste opp på Mo, den gamle industribyen på Helgeland ved foten av Svartisen. Der spilte hun fotball, gikk på ballett og elsket friheten mopeden ga henne da hun ble gammel nok til å kjøre på egen hånd. Det var slett ikke gitt at hun fortalte moren hvor turen gikk. Iblant tok hun mopeden og kjørte til Nesna for å møte venner der uten lov. Turen tok godt over en time, men Camilla lot seg ikke hindre av hverken kalde fingre eller lange avstander. Hun var av den aktive og rastløse typen og hadde nesten alltid andre ungdommer rundt seg. Det var ikke få ganger hun inviterte med seg venner hjem på middag. Hjemme var det bare hun og moren; faren forsvant ut av livet deres da Camilla var liten. Grethe oppdro den viltre jenta alene, og hun passet på å ha litt ekstra i gryta til middag, i tilfelle noen av vennene til Camilla kom på besøk. Det gjorde de ofte, og særlig venninnen Lillian. De to barndomsvenninnene var så nære at de kunne avslutte hverandres setninger. De gikk inn og ut av hverandres hjem med den største selvfølge. Etter hvert fikk de også følge av Rune, som ble en fast gjest ved middagsbordet til Grethe.
Første gang Camilla traff Rune, var på et av byens utesteder. Hver mandag var det ungdomsdisko, der 18 år gamle Rune nylig hadde fått jobb som dørvakt. Camilla var 13, snart 14, og fast gjest. I stedet for å henge med de andre fjortisene inne på diskoen, hang hun like gjerne utenfor sammen med Rune. Han var snill, kjekk og mye kulere å prate med enn de jevnaldrende guttene. Rune kjøpte brus til henne, han likte selskapet til den morsomme og rappkjefta fjortisen. Tross aldersforskjellen ble
de to etter hvert gode venner. Dessuten hadde Rune bil. For Camilla var det en enorm frihetsfølelse å bare sette seg inn i bilen til Rune og bli kjørt av sted.
Men Rune var ikke den eneste med øye for Camilla; det kom stadig beilere på middag hos mor og datter. Men han hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Den langvarige innsatsen lønte seg, for etter hvert utviklet vennskapet seg til et forhold. Da var Camilla blitt 20 år og hadde nylig fått datteren Jenny, men barnefaren var ikke lenger inne i bildet. Det var imidlertid Rune, og et drøyt år senere fikk de sønnen Johannes. Det var et småbarnskaos uten like, men det var et godt liv, med jobb, matpakker og parkdresser. Lillian bodde like ved, også hun hadde fått to små omtrent samtidig med Camilla. De to barndomsvenninnene gikk fortsatt ut og inn av hverandres hus, nå med små barn på slep. De dro på hytteturer sammen, og Camilla var den som vartet opp de andre med mat og snacks. Om hun selv var småspist, passet hun på at alle hadde noe på tallerkenen.
Etter middag kledde Lillian og hun seg gjerne i store, varme kjøredresser, tok snøscooteren og dro langt ut på fjellet. Der ble de liggende på ryggen i snøen og se på stjernene og nordlyset som danset over himmelen. Om det kom et stjerneskudd, holdt de hender og ønsket seg noe i hemmelighet. De snakket om alt mellom himmel og jord. Lillian kjente de fleste av Camillas hemmeligheter, også de store.
Hun visste godt at det var noe som plaget henne, at det var noe som ikke stemte helt, og at venninnen var rastløs og urolig i kroppen. Camilla hadde vært åpen til henne om at hjertet hadde banket for både jenter og gutter. Men hver gang tankene om hvem hun egentlig var, kom opp i bevisstheten, skjøv hun dem ned igjen. Det ble for komplisert. Det var ikke noe mer å lure på, hun var heldig, de hadde det jo bra. Men også Rune merket at det var noe Camilla gikk og grunnet på. Om han spurte henne, ble hun oppfarende og irritabel. Idyllen de to hadde opplevd de første årene som småbarnsforeldre, ble litt etter litt forstyrret av
konflikter. Kjærligheten de følte for hverandre, stakk heldigvis dypt. De hadde kjent hverandre siden tenårene, og selv om de tidvis hadde det krevende, prøvde begge to å få samlivet til å fungere.
I en periode jobbet Camilla som daglig leder på Big Bite i byen og ble kjent som hun som alltid sang og danset bak kassa. Den syngende og smilende servicen bidro til at Big Bite på Mo ble kåret til årets Big Bite-avdeling i en nasjonal kåring. Premien var 5000 kroner, dessuten ble det oppslag i lokalavisa.
Utad var Camilla blid og sprudlende, men hjemme vokste avstanden mellom Rune og henne. Det var få som forstod at hun var tynget av bekymringer og krevende indre samtaler. Hun hadde jo en god mann, to nydelige barn, venner som stadig kom på besøk, og en familie som brydde seg om henne. Hvorfor kunne hun ikke bare være takknemlig? Hvorfor måtte hun ønske seg noe mer, noe annet? Camilla elsket Rune og prøvde å tøyle følelsene og tankene som presset på. Men tross innsatsen måtte hun til slutt erkjenne overfor seg selv at de ikke lot seg temme. Hun var nødt til å akseptere seg selv som en dame som likte andre damer.
Hun fortalte det til tanten i Oslo først; det var enklere å si det til en som ikke var i nærheten. Tanten spurte om hun hadde sagt det til mamma Grethe, men nei, det turte ikke Camilla. Tanten fikk til slutt overtalt niesen til å fortelle, og oppløst i tårer stotret hun frem til moren at hun nok likte jenter bedre enn gutter. At hun var lesbisk. Grethe ristet på hodet, klemte den fortvilte datteren og sa at dersom det verste hun klarte å gjøre, var å gå hen å bli lesbisk, så var jo ikke det noe å tute for. Til Rune derimot klarte ikke Camilla å si det rett ut. Det var han som ble tvunget til å ta den ubehagelige samtalen med henne, om hvorvidt en av «venninnene» faktisk var noe mer enn bare en venninne. Svaret knuste hjertet hans.
Etter ti år sammen gikk de hver til sitt, og Camilla tok steget ut av skapet. Men det var ikke akkurat enkelt å etablere seg på nytt
i hjembyen. Enda det var som om en stein lettet fra skuldrene da hun turte å leve som den hun var, var det vanskelig å utforske og leve fullt og helt som seg selv i et miljø hvor hun bare hadde hatt guttekjærester. Det manglet heller ikke på intriger og sjalusi i det homofile miljøet, som tross alt var lite. Kanskje hun trengte noe nytt? Hun slet med migrene og var like rastløs som vanlig. Kanskje det var sørover hun skulle? Etter hvert fikk hun seg en kjæreste som også lengtet mot sør. De to ønsket å begynne på nytt. Da de plutselig fant drømmehuset på Sørlandet, kastet Camilla seg uti det. Nærmest på impuls kjøpte hun et stort, hvitmalt gårdshus, hvor sola skinte året rundt og gradestokken ofte viste over 20 grader. Hun og den nye kjæresten tok med seg de to barna, som var blitt tenåringer. Her skulle de bygge og bo og skape sin egen familie. Via assistert befruktning ble Camilla gravid på nytt. Attpåklatten Jacob ble en del av den nye familien, med mor, medmor og to stolte storesøsken.
Selv om Camilla og Rune ikke lenger var gift, fant de etter hvert tilbake til det de begynte som. Verdens beste venner. Camilla var kvitt noen av de indre demonene som hadde drevet både Rune og henne til vanvidd. Igjen var hun den jenta han kjente og likte så godt. Han jobbet som lastebilsjåfør, og så ofte han hadde muligheten, kom han sørover for å besøke Camilla og ungene. Sola skinte varmere enn noen gang for Camilla, men etter hvert tok forholdet til Jacobs medmor slutt. Det var ikke bare enkelt å skulle leve det nye skeive livet heller, skulle det vise seg. Samtidig med at Camilla etablerte seg som eneforsørger, var de eldste barna på vei ut av redet. Eldstesønnen Johannes dro i militæret, og ikke lenge etter fikk datteren Jenny seg kjæreste hjemme på Mo og besluttet å flytte nordover igjen. Tilbake på
Spilling satt Camilla med stadig færre rundt seg. Hun, som elsket å ha fullt hus, måtte erkjenne at det var få å passe på i det store huset. Kanskje det var på tide å flytte nordover igjen? Tilbake til datteren Jenny, til Rune, mamma, Lillian og de andre vennene.
Men sola fortsatte å varme, og Jacob hadde gode venner og et godt liv. Dessuten hadde dette på et vis også blitt hennes sted. Naboene som først var skeptiske til det skeive tilskuddet i bygda, var stadig oftere å se på trammen eller på kjøkkenet, hvor det som regel var noe mat på gang. «Ho lesba på Spilling» hadde begynt som et skjellsord, men var snudd til noe positivt. Så fort folk i lokalmiljøet ble kjent med Camilla og den nordnorske gjestfriheten, var det få som kunne motstå en invitasjon. Camilla hadde et sprudlende vesen, hun likte å varte opp gjester og satte spor etter seg hos dem som kom på besøk. Hun var en det var lett å like.
Selv om veien ut av skapet hadde vært lang og kronglete, ble hun etter hvert en tydelig forkjemper for skeives rettigheter. Kamplysten ble ikke mindre da den eldste sønnen, Johannes, fortalte henne at han ble forelsket i gutter. Da var det ingen vei tilbake. Hennes kamp for åpenhet var nå også en kamp for at sønnen og alle unge som ham kunne være den de var, uten skam og uten frykt. Da hun forstod hvordan sønnen ble møtt av enkelte, ble det enda viktigere for henne. Mer enn én gang hadde han ringt hjem etter å ha blitt slått eller ropt «jævla homo» etter på byen. Etter pandemien hadde han flyttet til Stavanger, hvor han studerte for å bli sykepleier. På fritiden jobbet han for å bli dragqueen, for han likte å underholde og få andre til å le. Johannes elsket å kle seg opp og gå inn i en karakter. Redd for å skille seg ut hadde han aldri vært, men han tok sine forholdsregler. Han visste at det ikke var mye som skulle til før enkelte ble provosert. En kveld da han var på vei hjem etter å ha vært ute på byen med venner, fikk han kommentarer som «jævla homofile faen» slengt etter seg på bussen. Han ble engstelig, ringte en kamerat og ble rådet til å komme seg av bussen. Da han gikk av på neste stopp, trodde han at han var kvitt plageåndene, men etter en liten stund hørte han noen rope «jævla homo!». Han snudde seg for å se hvem det var som fulgte etter ham, men før han rakk å se noe
som helst, ble han truffet i hodet av noe hardt, og han kjente at blodet begynte å renne nedover ansiktet. De siste 300 meterne løp han hjem. Den natta fikk han besøk av både lege og politi. Angrepet ble anmeldt, men saken ble henlagt etter kun to uker. Johannes kom fra volden uten alvorlige skader, men unnlot å gå alene i lang tid etterpå.
Hver gang Camilla var sammen med sønnen sin, klemte hun ham hardt og sa: «Jeg er så stolt av deg, ungen min.» Det knuste hjertet hennes at den fine sønnen hennes møtte slike holdninger, og ikke minst vold. Sånn kunne det ikke være. Hun måtte sette et eksempel. For en stund siden hadde hun malt døra på det hvite gårdshuset knallrosa. Det var hennes måte å ta eierskap til at det var her «ho lesba på Spilling» holdt til. Det som først var et skjellsord om henne blant enkelte i området, var nå hennes stolte signatur. Hun ble med på den lokale Pride-feiringa i Lindesnes og trakk på seg et kapteinsbind i regnbuefarger med en stor C på overarmen. C for Camilla, C for Captain. Det var ikke lenger noen tvil i henne, eller blant folk i nabolaget. De fleste visste hvem den fargerike Securitasvekteren var, og hva hun stod for. Nå var det dessuten tid for Pride, og regnbueflagget skulle heises høyt i den nymalte flaggstanga.