DEL I
Fredag 17. mai 1996
t omas Wolf så på kista som ble senket ned i jorda. Morens bleke, pløsete overarmer disset da hun la hånden foran munnen og hulket.
«Kristian, kjære Kristian,» snufset hun.
Tomas’ lillebror Peter la armen rundt henne. Hun klemte ansiktet mot skulderen hans. Tomas stakk sigaretten i munnviken og tok imot spaden som ble rakt frem til ham.
«Vent,» sa Peter.
Han frigjorde seg fra moren og gikk bort til graven. Opp av bagen tok han en lang dolk. Tomas husket den. Peter hadde fått den av Kristian til femtenårsdagen. På skjeftet var den tyske ørnen og et hakekors gravert inn. Peter mumlet noe og slapp kniven ned på kistelokket med et dunk. Tomas måkte opp svart jord med spaden, bikket på den og lot muldjord drysse ned i graven. Knivbladet glinset i maisolen som en fisk på en brygge. Synet minnet Tomas på hvordan han halvannet år tidligere – høsten 1994 – knivstakk Kristian og lot ham ligge igjen for å dø i en skog utenfor Hallstahammar. Liket ble aldri funnet, men Tomas var sikker på at han var død. For at moren skulle slippe å leve i uvisshet, hadde han hjulpet henne å få ham erklært død.
Taust rakte han spaden til Peter.
«Jeg venter der borte,» sa han.
Svedvi kirke stakk opp som en grå, enslig tann i det grønne landskapet. Lenger unna, nedenfor høyden, snodde riksvei 66 seg forbi. Industrileden, som den ble kalt.
Tomas lukket øynene og snudde ansiktet mot solen.
En dag ville den slukne, slutte å sende ut den livgivende varmen. Slutte å nære galskapen, hatet og drapene. Mørket ville senke seg, og den altomfattende døden ville ta jorden i besittelse.
Han slo opp øynene da han hørte skritt. Det var Peter som kom traskende. Grusen knaste under de svarte støvlene og den barberte skallen skinte.
«Her vil han ligge bra, storebroren vår. Håper han får fred.»
Tomas svarte ikke. Han lurte på om et menneske kunne finne fred hvis det hadde gjort så mye ondt som Kristian. Han håpet det. Kristian var tross alt det nærmeste han hadde hatt en farsskikkelse under oppveksten.
Peter tok en snusdåse opp av baklomma og klemte sammen kornene til en pris. Han dro ut overleppa og stakk inn den svarte klumpen.
«Gravstøtta kommer om en uke,» sa han og tørket fingrene på buksa. «Det var bra Kristian ikke fikk signere den selv. Håndskrifta hans var uleselig.»
Han flirte så prisen avtegnet seg som en blekklatt mot tannkjøttet. Han liknet Kristian når han smilte, selv om de egentlig bare var halvbrødre.
Vi er brødre. Men vi er ulike.
Det var det siste Kristian hadde sagt i skogen. Så dro han frem kniven han hadde med for å drepe lillebroren
sin. Likevel var det Tomas som fortsatt var i de levendes rekker.
Familien han vokste opp med var redusert. En fjerdedel var borte. Av de tre brødrene var bare to igjen. Og de to gjenlevende kunne ikke vært mer ulike. Peter tilhørte nasjonalbevegelsen, den nynazistiske gruppen Tomas hadde forlatt på åttitallet for å søke til politiet i stedet.
Moren kom vaggende langs grusgangen.
«Du burde besøke henne oftere,» sa Peter alvorlig. «Hun har bare oss nå.»
Tomas åpnet munnen for å svare, men ble avbrutt av at mobilen ringte. Han tok den frem, en Motorola Startac, og åpnet den. Zingo sto det på displayet.
Lars Johansson, som han egentlig het, var den viktigste årsaken til at Tomas hadde greid å legge nasjonalbevegelsen bak seg og bli politi. Klengenavnet fikk han etter å ha forsvart seg med en flaske Zingo-brus mot en narkoruset innbruddstyv i Västerås på syttitallet. Nå arbeidet både han og Tomas ved Stockholms voldsavsnitt.
«Ja?»
«Hvor er du?» sa Zingo.
Tomas hadde tatt en feriedag for å slippe å fortelle om begravelsen. Han og Zingo sto hverandre nær, men de pratet sjelden om ting som virkelig betydde noe.
«I Hallstahammar. Jeg besøker mor.»
Etter bakgrunnssuset å dømme var Zingo i en bil.
«Koselig. Men tjenestene dine er etterspurt.»
Tomas rygget et par skritt unna for å unngå at de andre hørte samtalen.
«Hvorfor det?»
«Din aktverdige gamle venn Olof Possner har rømt.»
Tomas skottet mot Peter, som sto og pratet med moren. Olof Possner hadde vært Kristians beste venn, det var han som hadde fått både ham og Tomas inn i bevegelsen.
«Hvordan kunne han rømme? Han sitter vel i Norrtäljefengselet?»
«Han skulle overføres til Österåker. Fangetransporten ble praiet på fylkesvei 276. Det ble løsnet skudd også, har jeg skjønt.»
Tomas risset en halvsirkel i grusen med skoen.
«Noen skadde?»
«Nei, de skjøt i motorkassa. For å skremme, sikkert.»
«Når skjedde det?»
«For en halvtimes tid siden.»
Tomas kikket på klokken. Den var kvart over to.
«Jeg drar nå.»
e n k V inne kunne anes bak vinduet i den skittenrosa trevillaen i Mälarhöjden. Klokken var snart tre, det var like før skolene sluttet for helgen. Vera Berg lot den lyseblå Saaben trille i frigir de siste meterne mens hun betraktet skikkelsen som beveget seg der inne.
Kjente hun til Vera?
Vera svingte ut i veikanten og stoppet. Av gammel vane lette hun etter sigarettene i midtkonsollen, men fant ingen. Hun hadde sluttet.
I passasjersetet vred Rikard Muryn på seg. Mälaren glitret mellom husene.
«Rygg litt så hun ikke ser deg,» sa han.
Vera ignorerte ham og slo av tenningen. En renovasjonsbil passerte.
Kvinnen der inne var eksen til Rikard; Vera var den nye kjæresten hans. Affæren på jobben som hadde kostet ham familien.
Hun innprentet seg at hun ikke skulle ha dårlig samvittighet. Like fullt ble hun ille til mote av å se syklene som lå slengt mot inngangstrappa og den sammensunkne fotballen på plenen.
Hun hadde en liten gutt selv, Sigge, som nettopp hadde begynt på skolen. Og hver gang hun tvilte på forholdet til Rikard, kom tankene inn på gutten. Skulle hun rive
Rikard ut av Sigges tilværelse når han nettopp var kommet inn i den?
«Du, jeg vil ikke ha noen krangel,» sa han. «Det blir enklest slik.»
Vera nikket mot huset. «Det er nok for sent.»
Kvinnen sto i vinduet og så på dem. Hun het Lisa, og på papiret var hun fortsatt Rikards kone selv om de hadde vært separert i nesten et år. Vera, Rikard og Sigge hadde flyttet inn i en av Aftonbladets leiligheter. Den lå i Floragatan og var egentlig en evakueringsbolig for journalister som levde under trussel. Men siden Rikard var redaksjonssjef i avisen, kunne han gjøre litt som han ville.
Det var i Floragatan forholdet hadde begynt også, det skjedde allerede samme kveld som han vervet Vera til Aftonbladet.
«Nå får jeg et helvete,» sa han. «Jeg burde tatt drosje.»
Han hadde kjøpt en leilighet til Lisa på Södermalm. De skiftet på med å bo sammen med barna i Mälarhöjden og byttet hver uke. Likevel hadde hun ikke villet undertegne skilsmissesøknaden.
«Har du fortalt henne at vi er sammen?»
«Det har ikke passet.» Han sukket. «Jeg må nok gå.»
Av og til lurte Vera på om det hadde vært et feilgrep å innlede forholdet.
«Men jeg har ordnet det slik at du får jobbe med statsbesøket,» sa Rikard. «Diana og Charles. Det blir stort.»
Det var alltid like rart når han skiftet mellom å være partner og sjef. Men Vera smilte til ham likevel.
«For papiravisen?» spurte hun.
For tiden var hun plassert i nettredaksjonen, avisens fryseboks. Hun ble presset dit i fjor, etter at en misunnelig kollega som het Leif M. Ivarsson arrangerte et kupp mot henne.
«Nei, du blir i nettredaksjonen,» sa Rikard. «Men bare en stund til.»
«Så jeg skal ikke engang være til stede under statsbesøket?» spurte hun. «Bare sitte og oppdatere et nettsted som ingen leser?»
«Ja, det vil jeg tro.»
Han la hånden på hennes, men hun trakk den unna. Igjen famlet fingrene over midtkonsollen der sigarettene hadde pleid å ligge.
«Men det pisspreiket til Ivarsson er jo avklart,» sa hun.
«Alle vet at det ikke stemmer. Kan du ikke bare løse det?»
«Hvordan tror du det ville gå?» sa Rikard. «Hvis jeg blander meg inn, ser det ut som om du får fordeler fordi vi er sammen. Da blir du utsatt for enda mer dritt.»
Vera tok posen med nikotintyggegummi og slengte to biter i munnen.
«Hvorfor skal jeg straffes, mens du fortsatt får sitte i ledelsen? Det er jo sykt.»
Den skarpe væsken fra tyggegummiene sved i svelget. Hun hadde kommet til Aftonbladet som stjerne. Nå var hun lavere i rang enn en hvilken som helst sommervikar.
«Ja da, jeg vet det.» Han hadde hevet stemmen nå. «Men det er ikke jeg som bestemmer reglene.»
De satt tause en stund.
Klokken på dashbordet viste tre. Kristian Wolfs begravelse burde være over nå. Nynazisten som var bror av Tomas Wolf, den trettitreårige politimannen hun gransket året før.
Vera hadde fulgt etter ham til stedet der politiet trodde at Kristian var tatt av dage. En skogtapp i Hallstahammar der en kniv med Kristians initialer ble funnet etterpå. Hun hadde bedt Tomas’ kollega Zingo om hjelp med å finne ut
om han virkelig hadde drept broren sin. Men det var ikke funnet noe lik, og ingen nye beviser hadde kommet frem.
I dag ble en tom kiste senket ned i jorden. Kanskje hun aldri ville få vite hva som egentlig hadde skjedd. Hun lurte på om Tomas sto der ved graven og lot som han sørget over broren.
Det var så rart, de hadde kommet så nær inn på hverandre. To ganger hadde han reddet livet hennes når hun ble innblandet i de sakene han etterforsket. Men like fullt lå hemmeligheten rundt Kristians skjebne som en kløft mellom dem.
«Unnskyld,» sa Rikard og brøt tausheten. «Jeg skal ordne dette, men du må gi meg litt tid.»
Vera svarte ikke. Det kom en sur eim fra baksetet i den varme kupeen. Rikard snuste i lufta som en hund med ferten av en trussel.
«Hva er det som lukter?» spurte han.
«Det er nok et av Sigges gamle olivenglass som har lekket.»
«Men stakkars gutt ...» Rikard så bekymret ut.
En banankasse med stjålet hermetikk som hadde gått ut på dato var det eneste Sigge hadde igjen etter den forsvunne faren. Kanskje det var derfor han ikke ville la henne kaste varene, tenkte Vera.
Jonny, som faren til Sigge het, var Veras eks og leder for Southside MC i Malmö. Nyttårsaften 1994 hadde han gått ut og aldri kommet tilbake. Overlatt gutten til sin skjebne, alene i leiligheten.
Moren var død, og han hadde ingen andre slektninger, i alle fall ikke noen Vera visste om. Noen dager ut på nyåret ringte gutten på døra hjemme hos Birgitta på Kungsholmen, der Vera bodde da. Han fikk flytte inn,
og til slutt fikk Vera omsorgsretten selv om hun ikke var Sigges egentlige mor.
«Helvete,» sa Rikard plutselig.
Vera skulle akkurat til å spørre hva han mente da et rop skar gjennom villastrøket.
«Tar du med deg tøyta hit?»
Det var Lisa. Hun hadde kommet ut av huset; nå sto hun foran bilen og pekte anklagende på Vera. Blikket var mørkt og kroppen tynn.
«Lisa,» ropte Rikard. «Ro deg ned.»
Han vrengte av seg sikkerhetsbeltet og åpnet døra.
«Skal barna behøve å komme hjem og se den som har ødelagt familien deres?» skrek kona.
Rikard gikk ut av bilen og snudde seg mot Vera. «Jeg ringer.»
Hun startet motoren og satte bilen i bevegelse, rundet Lisa og trillet ned bakken. I speilet så hun hvordan Rikard prøvde å få Lisa med seg inn i huset. Hun dro i ham så den blå dressen raknet.
Da Vera kom ut på Hägerstensvägen, oppdaget hun at Rikard hadde glemt nøklene sine på setet. Hun rynket pannen irritert og la dem i hanskerommet.
Telefonen ringte. Det var Jerker Wretström, Märstakommissæren som hadde vært kilden hennes etter at hun dekket et drap som Kristian Wolf i første omgang hadde vært mistenkt for.
«Jeg ville bare fortelle at jeg har fått ny jobb,» sa han. «Sjef for et nytt avsnitt vi kaller Ravekommisjonen.»
Vera lo. «Da får jeg vel gratulere?»
Han kremtet. «Uansett har vi en razzia på Docklands som du kanskje vil være med og dekke?»
«Skal dere ha fiskedam der også?»
Wretström stusset. «Hva ...?»
«Ja, på razziaen, mener jeg. For det er vel bare unger på Docklands? Du får heller ringe når du skal slå til mot noe annet enn et barneselskap.»
Fra bilradioen kom Dagens Ekos vignett. Det var en ekstraordinær nyhetssending. En kjent nynazist var blitt befridd fra en fangetransport utenfor Norrtälje.
«Jeg må legge på,» sa hun.
Hun skrudde opp lyden. Fangetransporten var blitt stoppet på fylkesvei 276. Ifølge de første opplysningene hadde gjerningsmennene automatvåpen.
Kanskje nynazisten var en av Kristian Wolfs venner?
Vera bestemte seg for å dra rett til redaksjonen selv om vakten hennes ikke begynte før seks på kvelden. Hvis hun greide å sikre seg en egen nyhet om befrielsen, kunne ikke sjefene hindre henne i å få stoffet sitt i papirutgaven.
e n drøyt tre hundre meter lang strekning av fylkesvei 276 var stengt. Tomas sveivet ned ruta og holdt frem tjenestebeviset for den uniformerte kollegaen som sto plassert ved sperringen, så fikk han kjøre videre inn på området. Han stoppet sin blå Volvo 240 ved en samling politibiler og gikk ut. Zingo satt på huk i veien rett før en sving og studerte de mørke bremsesporene på asfalten. Skjult i trærne i veikanten satt en fugl og sang ubekymret.
Zingo strøk hånden over den røde hawaiiskjorta, stoppet ved brystlomma og tok frem en pakke Chesterfield. Det gråsprengte håret var fett og nådde nesten til skuldrene.
«Hvor godt kjente du ham?» spurte han og tente den filterløse sigaretten mens de gikk langs veien.
«Possner?»
«Ja.»
«Veldig godt,» sa Tomas. «Kristian var bestevennen hans. Det var han som satte Kristian – og senere meg – i forbindelse med nasjonalbevegelsen. Takket være Possner ble Kristian raskt en lederskikkelse selv om han var ung.»
Tomas husket mediedekningen av straffesaken for drapet Olof Possner nå sonet for. Sammen med fire andre skinheads hadde han stått tiltalt for å ha sparket i hjel en eritreisk utvekslingsstudent i Västerås i 1989. Da
dommen ble avsagt, strakte han høyrearmen ut i lufta med en latter og ropte sieg heil.
De kom ut av svingen, og foran dem, mellom de to kjørefeltene, sto den mørkeblå fangetransporten. Zingo stakk pekefingeren i et av kulehullene i fronten.
«Rett før svingen ble fangetransporten forbikjørt av en sølvgrå Saab. Etter den kom en rød Ford som kjørte opp på siden av dem og tvang dem til å stoppe. To mann kom ut av Saaben, som sto og ventet på den andre siden av svingen. Gjerningsmennene var maskert. De skjøt for å få vokterne til å åpne dørene. Ut av Forden kom enda en mann. Han førte fangene til Saaben, som dro fra stedet først, den kjørte i retning Österåker.»
Tomas hevet øyenbrynene.
«Fangene?»
Zingo kremtet.
«Det var to av dem. Foruten Possner satt en Sean O’Connor i baksetet. En irsk småforbryter, en kriminell fotnote. Jeg regner med at vi finner ham snart, han sitter vel gjemt i en potetåker et sted.»
Tomas fikk øye på en storvokst kar i blå uniform i forsetet på en av svartemarjene som sto i veikanten.
Zingo pekte på ham med sigaretthånden.
«Han der er Conny Eriksson. En av de to vokterne som transporterte Possner.»
Tomas rynket pannen. «Har de ikke spesielt personell til transportene?»
«Det er et slags pilotprosjekt for å effektivisere. Du vet jo hvordan det mumles om at de hundre og førti politidistriktene skal slås sammen til ... ja, ikke like mange.»
Tomas ristet på hodet.
«Det skal alltid spares penger.»
«Spørsmålet er hva dette landet sparer til – hva er det vi skal kjøpe?» sa Zingo og vinket til seg Conny, som møysommelig gikk ut av svartemarja og kom bort til dem.
«Går det bra med deg?» spurte Tomas og la en hånd på skulderen hans.
Vokteren nikket. Han stirret på dem med tettsittende øyne.
«Hvilket inntrykk fikk du av de gutta som befridde Possner?» spurte Tomas.
«De var godt organisert. De nølte ikke. Og de hadde militære våpen.»
«Hvordan vet du det?»
«De skjøt jo faen meg mot oss. Og jeg har da gjort førstegangstjeneste. Det er en ren skandale at de ikke lar oss bære våpen. Hvordan skal vi kunne gjøre motstand?
Og dessuten ...»
«Dessuten hva?» spurte Tomas.
Conny Eriksson så seg rundt og kom et skritt nærmere.
«Kvinnelige voktere,» sa han. «Erika Lyxén heter hun som kjørte. Jeg mener nå at kvinner ikke bør kjøre bil i det hele tatt. Særlig ikke fangetransporter. Det er farlige menn vi transporterer. Du skulle hørt hvordan kvinnfolket hylte da Forden braste inn i oss. Nei, det er faen ikke rart vi har nesten femti rømninger i året her i landet.»
Tomas sukket innvendig. Han måtte ta seg sammen for ikke å havne i diskusjon. Det ville ikke føre til noe, og det ville ikke hjelpe dem å finne Olof Possner.
«Sa de noe, disse mennene?» spurte han i stedet. «Til hverandre eller til fangene?»
«Ikke så vidt jeg hørte.»
En ung politibetjent nærmet seg med en kartong i armene.
«Journaler og besøkslister for Olof Possner og Sean O’Connor fra Norrtälje-fengselet,» sa Zingo. «Det tok en stund å få dem hit. Alt måtte kopieres. Og det skulle faen ikke forundre meg om de ville skvette vievann på hver side før de fikk slippe ut av fengselets ærverdige kontor.»
Han knipset vekk sneipen og gikk politibetjenten i møte.
Tomas henvendte seg til Conny Eriksson.
«Hvor er kollegaen din?» spurte han. «Var det Erika hun het?»
n yheten om befrielsen hadde overtatt redaksjonen totalt da Vera kom inn på Aftonbladet. Tipstelefonene ringte i ett kjør. TV-skjermene viste sendingene fra SVT og TV4. På de tre kolossale, halvsirkelformede balkongene høyt over redaksjonsgulvet sto selgere og resepsjonister og så på dramaet som pågikk nedenfor.
Ti–tolv journalister prøvde å rekke alle telefonsamtalene. Sikkert like mange var ute i felten.
Vera ville også være med.
Bli målrettet igjen, ikke bare flakke rundt i den blindtarmen nettredaksjonen var.
En blinkende lampe i taket fikk alt til å stoppe opp.
«TT har flashet,» ropte Gjedda fra Båten.
Den hvelvede nyhetsdesken var redaksjonens hjerte.
Det var der alle sjefer var plassert.
«Sjekker dere TT-linjen?» ropte Gjedda.
Tidningarnas Telegrambyrå sendte såkalte flash bare når det hadde skjedd noe av stor nyhetsverdi. En kort tekst som meldte om det viktigste.
Vera marsjerte bort til Gjedda. Han het egentlig Anders Gärdén og var nattsjef. Han hadde åpnet tre knapper i skjorta, men likevel virket det ikke som om han fikk nok luft.
«Lager vi et ekstranummer om rømningen?» spurte hun.
«Jeg vet ikke ennå. Muryn svarer ikke. Jeg aner ikke hvordan vi skal få det til.» Han sukket. «Det er bare en mengde forbaskede vikarer inne. Vi ligger etter med alt.»
Vera lot blikket sveipe over redaksjonen. Halvparten av journalistene kjente hun knapt igjen. Kanskje hun kunne utnytte kaoset til sitt eget beste.
«Jeg kan hjelpe til,» sa hun. «Gi meg hva som helst.»
Hun håpet at den fortvilte situasjonen ville få ham til å gi etter. Men før Gjedda rakk å svare, ble de avbrutt av et rop.
«Vi har foto av begge rømlingene nå,» hoiet Jan Karlsson fra reporterbordene. «Kan vi kjøre dem?»
Gjedda vinket til seg den unge vikaren. En ordentlig blei med fønet hår og bukseseler over skjorta. Han viste frem to kornete bilder.
«Det av Olof Possner er et vanlig passfoto. Den andre fyren, Sean O’Connor, ble fotografert av politiet da de pågrep ham. Det kommer fra en kilde.»
Gjedda nappet til seg bildet av småforbryteren som tilfeldigvis hadde havnet midt i befrielsesdramaet. Han sto med bar overkropp mot en hvit vegg. En tatovering lette seg opp over brystet.
«Å legge ut Possner er helt kurant. Men han her ...»
Han tenkte seg om en stund.
«Jo, bare kjør på. Han har rømt. Han er kriminell. Han kan være en fare for folk flest. Da kan vi hevde at det er til beste for allmennheten å offentliggjøre navn og bilde. Kjør på!»
Vikaren forsvant av gårde.
«Den karen kommer til å bli sjefredaktør en dag,» sa Gjedda.
Før de rakk å gjenoppta samtalen, ropte billedredaktøren fra Båten.
«Jeg har ordnet et helikopter. Skal vi sende opp Ivarsson og Hult?»
Gjedda holdt tommelen opp.
«Spørsmålet er om helikopteret i det hele tatt klarer å ta av med Ivarsson om bord,» mumlet han. Han pekte med hånden mot glassburet. «Kom, vi setter oss der inne.»
Vera fulgte etter Gjedda inn i rommet som egentlig bare var en innglasset firkant, der hun slo seg ned ved møtebordet. Det var sjefredaktørens kontor, men han var på konferanse med styret. Antakelig dritings allerede.
«Jeg vil at du skal jobbe med dette,» sa Gjedda. «Jeg vil ha deg i helikopteret, ikke den renkesmeden Ivarsson. Men det er ikke jeg som bestemmer.»
Han slo ut med hendene.
«Jeg har fått ordre om at du ikke skal bort fra nettredaksjonen før du har fått i stand et ordentlig stort scoop selv. Det må ikke se ut som om du får fordeler av at du har krøpet til køys med Muryn. Da får vi hele fittestimen på nakken.»
«Men jeg har jo bare hatt ulemper av det, for faen,» sa Vera.
Jan Karlsson føk forbi utenfor ruta. Hun skulle ønske hun var som ham. Skulle ønske hun kunne begynne på nytt, gjøre alt om igjen.
«Jeg skal si deg hvordan det ligger an,» sa Gjedda. «Ivarsson og den kjære sjefredaktøren vår er gamle venner fra Värnpliktsnytt. Han kommer ikke til å gi etter før han blir nødt. Gi ham et skikkelig kanonscoop.»
Vera stirret i bordplata. Hun vurderte å ringe Rikard og kjefte på ham for at han ikke eide bein i nesa.
«Hva faen skal jeg gjøre, da?»
«Det har den store lederen vår tenkt på allerede. På møtet halv to sa sjefredaktøren at jeg skulle be deg ringe
Lotta Engberg om ryktet som sier at hun er sammen med Christer Sjögren igjen. Alle underholdningsjournalistene jobber med rømningen.»
Vera så stygt på Gjedda. Han var bare budbringeren, men likevel fikk hun lyst til å skyte skallen av ham.
«Har du ingen ordentlig sak?» spurte hun.
«Jo visst,» flirte han. «Alle vet jo at Schyman drikker.
Skaffer du noe på det, gir jeg deg seks sider i avisen.»
Hun ristet på hodet. Det var umulig å offentliggjøre noe om det – med mindre Vänsterpartiets leder Gudrun Schyman selv ville fortelle om misbruket.
«Da får jeg vel sette meg på nettet, da.»
Hun reiste seg og gikk ut av rommet, klarte ikke engang å rette blikket mot nyhetsdesken da hun gikk mot nettredaksjonen, som lå i en bortgjemt krok langt bak i lokalet.
På plassen sin fant hun en lapp fra nettsjef Bosse Rosen.
Vondt i magen. Gikk hjem. Sjekk e-posten. Et tips om nigeriabrev der. Nytt fenomen for å lure penger av internett-nybegynnere. / Rosén
Hun logget seg inn på datamaskinen og åpnet e-posten. Men greide ikke å mobilisere noe engasjement i saken.
De aller færreste hadde internett, noe som betydde at problemet bare berørte et svært begrenset antall mennesker.
Og det var ingen rømning. Historien manglet puls.
Hun grep tipstelefonen og ringte Jerker Wretström, som svarte nesten øyeblikkelig.
«Jeg var kanskje litt vrang i sted,» sa Vera. «Vil du fortelle om aksjonen?»
«Det er på Docklands i Nacka, i det gamle verftet. Og det er ingen obskur liten rave-klubb, om det er det du
tror. Den er svær, det kommer kjendiser dit nesten hver gang.»
«Og dere skal slå til i kveld?»
«Ja. En stor razzia. Ting tyder på at det kommer en del bra navn i dag.»
Vera skjønte at hun hadde feilvurdert tipset. Kjendiser og narko solgte alltid aviser.
«Og da går jeg ut fra at du vil ha en saftig sum tipspenger?» sa hun. «Hvis jeg får tatt bilde av en kjendis, mener jeg.»
«Nei. Dette gjør jeg pro bono. Ravekommisjonen må oppvise resultater, ellers legger de oss ned. Hvis vi får satt håndjern på en eller annen kjendis, blir sjefene glade. Og i beste fall avskrekker vi kanskje en og annen tenåring fra å ta ecstasy.
«Okay,» sa Vera. Hun slo av datamaskinen og gjorde seg klar til å gå fra redaksjonen. «Hvilke kjendiser kommer i kveld?»
«Han hissige fyren som synger sammen med homsefrisøren og puppedama.»
«Alexander Bard fra Army of Lovers?»
«Ja, det heter han kanskje. Vi sees elleve.»
Vera avsluttet samtalen og rasket til seg penn og blokk. På vei ut av redaksjonen stakk hun inn på fotografenes kontor og plukket med seg et kompaktkamera fra et skrivebord, selv om hun egentlig ikke hadde lov til det.
Så tok hun bakveien ut av redaksjonen. Hun skulle skulke til razziaen begynte.
e rika l yxén V ar tjueåtte år, lyshåret og bare en seksti høy. De blå øynene var hovne av gråt, og hele tiden så hun seg nervøst rundt, som om hun ventet et nytt bakhold når som helst.
Tomas studerte bremsesporene. Han hadde foreslått at de sammen skulle gå til fots langs strekningen hvor dette hadde skjedd – begynne der Erika Lyxén fikk øye på den sølvgrå Saaben, og fortsette frem til punktet hvor hun stoppet fangetransporten. Zingo hadde satt seg i Tomas’ Volvo, der han gikk gjennom Possners journal fra Norrtälje-fengselet.
I motsetning til det Conny Eriksson hadde hevdet et par minutter tidligere, mente Lyxén at en av de maskerte mennene hadde tiltalt henne etter at de ble tvunget ned på bakken.
«Og det er du sikker på?»
«Ja.»
Hun snakket lavt. Tomas måtte bøye seg frem for å oppfatte ordene. Han merket en svak parfymelukt.
«Hvorfor hørte ikke Conny det?»
Hun kremtet.
«Han lå et stykke lenger unna. Vi hadde bilen mellom oss.»
«Hvilket språk snakket mannen?»
Hun vendte ansiktet mot ham.
«Svensk. Han sa ‘Ligg stille’.»
Tomas så på fangetransporten som sto midt i veien.
«Hvordan opptrådte Possner under transporten? Virket han anspent? Opprørt? Sa han noe spesielt som du husker?»
Hun ristet på hodet.
«Han sa ikke særlig mye. Han var rolig.»
De hadde havnet i skyggen, temperaturen var atskillig lavere enn der solen sto på. Tomas tenkte at han burde hente jakka som lå i Volvoen, men han ville ikke avbryte utspørringen.
«Ikke noe annet påfallende? Hvordan oppførte Conny seg?»
Tomas gjorde sitt beste for å få spørsmålet til å virke uviktig.
«Bra. Eller hva mener du egentlig?»
Tomas møtte blikket hennes. «Jeg mener akkurat det jeg sier.»
Hun blunket et par ganger. Han la merke til at den blå øyenskyggen var klint utover.
«Han skikket seg bra. Vi hadde en meningsutveksling en stund før hendelsen, men det hadde ikke noe med dette å gjøre.»
Tomas ventet på en forklaring, men den uteble.
«Kan du si noe nærmere om det?»
Hun sukket.
«Av sikkerhetsgrunner har vi ikke lov til å høre på musikk under transportene. Men Conny ville gjøre det likevel. Han hadde med en CD og ble forbanna da jeg ikke ville sette den på.»
Tomas gikk bort til fangetransporten, som fortsatt sto med dørene åpne. Han bøyde seg over førersetet og skrudde på tenningen så dashbordet lyste opp, så tok han
ut CD-en. Det var Ultima Thules nyeste album, Karoliner. Han gikk rundt bilen og stilte seg ved passasjerplassen.
I dørlomma lå futteralet. Det viste fire soldater fra sekstenhundretallet i blå uniform med hvit bukse. Hvit, tykk røyk. Tre av soldatene hadde muskett i hendene. Den fjerde, som sto i forgrunnen, hadde løftet sabelen.
«Tomas.»
Zingo så nysgjerrig på ham.
«Hva er det der?» spurte kollegaen.
Tomas viste ham CD-futteralet. «Connys.»
Zingo humret.
«En vokter som deler musikksmak med nynazister. Vi får undersøke Conny Erikssons politiske interesser litt nærmere, tror jeg.»
Tomas oppdaget at Zingo hadde en papirbunke i hånden.
«Har du funnet noe?»
«Sean O’Connor fikk knall.»
«Hva vil det si?»
«At han ble forflyttet i en fart. Han hadde ingen anmerkninger før for et par dager siden, da han røk i slagsmål med en medfange. Det var derfor han skulle til Österåker. I løpet av sin tid i fengselet har han brydd ledelsen med to ønsker. Han ville ha en boksesekk på cella. Det fikk han ikke. Derimot fikk han tillatelse til å være sent oppe en kveld for å høre en boksekamp i radioen.»
«Hva sitter han inne for?»
«Vold. Et barslagsmål i Gustavsberg.»
«Og Possners oppførsel?»
Zingo smilte.
«Han blir ikke kåret til årets innsatte, om det finnes noen slik utmerkelse. Det er krangling med voktere og
medfanger. Han har hatt mange besøk. Og det var dem jeg ville snakke med deg om.»
Zingo rakte ham et av papirene. Det var et skjema som besøkende måtte fylle ut når de skulle slippes inn i fengselet.
«Det der er Possners siste besøk, og det var sist lørdag, som du ser,» sa han.
Da Tomas leste navnet og signaturen nederst, gikk det et grøss gjennom ham.
Det sto Peter Wolf.
m ed technomusikken dirrende i brystet skubbet
Vera seg gjennom trengselen på dansegulvet. Hun skulle møte Jerker Wretström utenfor Docklands, men ville sikre seg bilder av festen før politiet brøt seg inn.
Veggene i den gamle sveisehallen på Finnboda verft i Nacka var dekket av psykedeliske mønstre som skapte ubehagelige synsbedrag i glimtene fra strobelyset. De fleste i publikum var tenåringer, og Vera måtte ta i for å trenge seg ut til et roligere sted bak dansegulvet. Der var det sofaer med samme mønster som på veggene. Foran dem virret en mann rundt med glitrende klistremerker på bryst og ansikt. Den rykkete dansen fikk ham til å minne om en slags illsint fugl.
Da Vera prøvde å komme forbi ham, dukket han brått og kolliderte med magen hennes. Hun slengte ut armen for å unngå å falle, og kameraet, som hadde hengt over skulderen, ble slengt rett i fjeset på mannen.
«Unnskyld,» ropte hun.
Men han trakk henne bare til seg med et smil og strøk henne langs overarmen.
«Huden din er så glatt,» sa han.
Det bare brystet var drivende vått, og han masserte henne hardt og pulserende i takt med musikken. Var åpenbart helt bortreist.
«Det er en genser,» sa Vera og frigjorde seg. «Og den er ganske ru.»
«Å, ja,» sa han slukkøret.
Med halsen klissen av svette fra den steinhøye fyren kløv hun opp på salongbordet og tok noen oversiktsbilder til reportasjen. Neonfargene ville gjøre seg bra på trykk.
Da hun hoppet ned igjen, prikket noen henne på skulderen. Hun snudde seg og så at Jerker Wretström sto der og flirte.
«Velkommen til Docklands,» ropte han.
Den nyutnevnte sjefen for Ravekommisjonen var kledd i blå dongeribukse, hettegenser og treningsjakke. Det var et ynkelig forsøk på å kle seg ut som sivil. Han kunne ikke stukket seg mer ut om han hadde vært naken.
«I forrige uke så jeg ei dame som sugde en kar der.» Han nikket mot sofaene. «Så kom en annen kar og fortsatte.»
Øynene var oppsperret, som om han ennå ikke hadde hentet seg inn etter sjokket.
«Neste gang burde du kanskje spørre om å få være med, i stedet for å ødelegge festen?»
Jerker lo, men Vera så at han var fornærmet.
«Vi må ut,» sa han. «Om et kvarter bryter vi oss inn og stenger stedet.»
«Kan jeg ikke bli her? Da blir det bedre bilder.»
«Vi kommer til å gå hardt til verks i dag, så jeg tror ikke det ville være så lurt. Når vi tar strømmen, blir det mørkt som i en sekk. Og da havner du midt i det.»
Vera lurte på om hun skulle trosse ham, men innså at det ville bli vrient å få gode bilder med kompaktkameraet i mørket.
«Okay.»
Et drøyt kvarter senere sto hun og Jerker utenfor murbygningen mens nitti betjenter stormet lokalet. En fortropp i opprørsutstyr hadde brutt seg inn bakveien slik at ingen skulle kunne stikke av.
«Når vi har oppløst festen, leter vi etter dop,» sa Jerker. «Vi har ganske god oversikt over hvor langerne har gjemmestedene sine. Spanerne sikret bilder tidligere i kveld. Hobbymisbrukerne lar vi være.»
En uniformert betjent slepte ut en jente som ikke kunne være mer enn sytten år. Vera knipset et bilde da han bryskt hev henne ned på gressbakken. Jenta kunne like godt vært Vera selv som ustyrlig tenåring.
«Likevel spørs det om dere kan havne på gyngende grunn hvis en langer skaffer seg en god advokat,» sa hun.
Jerker smilte til henne.
«Mellom oss sagt har politiet i Nacka gått lei av å rydde opp her. Og sjefene mine driter i om det blir domfellelser. Målet er å skremme ungdommene vekk herfra. Hvis vi viser noen bilder av dop i avisene, blir alle fornøyd.»
En time senere var razziaen over og lokalet tømt. Omkring femti ungdommer hadde holdt seg der for å protestere mot politiet. Mens Vera tok bilder av dem, ropte Jerker på henne og viste med et håndsignal at hun skulle gå rundt hjørnet på bygningen.
Omkring ti personer sto oppstilt mot en murvegg. Samtlige var menn, og de var omringet av uniformert politi.
«Det er langerne,» sa Jerker. «Kanskje en og annen kjøper også. Vi har sikret omtrent femten gjemmesteder.
Du skal få bildene våre av narkoen etterpå.»
Vera studerte ryggene uten å få øye på Alexander Bard eller noen annen velkjent profil.
«Så det er ingen kjendiser her?» spurte hun.
«Dessverre,» sa Jerker. «Men du kan ta bilder av alle. Og du vil få alle identitetene etterpå.»
Det ville bli en fin artikkel likevel, tenkte Vera. Mennene som får datteren din til å bruke stoff; perfekt i moralpanikkens Sverige. Og et første trinn på hennes egen vei bort fra nettredaksjonen. Hun hadde behov for dette, en jobb hun faktisk kunne bry seg om. For når hun tenkte etter, kunne hun ikke engang huske hva hun hadde jobbet med de siste månedene. Meningsløsheten lå som en tåke over alt sammen. Hadde hun ikke hatt Sigge, ville hun sagt opp på flekken. Og når hun jobbet på nettredaksjonen, fikk hun i alle fall mer tid til å være sammen med gutten.
Jerker snakket med en ung politibetjent som hadde fått uniformslua på snei i tumultene. Han ba ham snu langerne slik at de sto med ansiktet mot Vera.
Akkurat da hun begynte å fotografere, brøt det ut krangel lenger bak i rekka. Hun nærmet seg med kameraet klart, men stoppet midt i bevegelsen. Det var noe kjent ved mannen som prøvde å vri seg løs. Genserhetta dekket store deler av ansiktet, men hun var nesten sikker på at hun kjente ham igjen.
Da kranglefanten snudde seg rundt, møttes blikkene deres. Det fikk ham øyeblikkelig til å gi opp motstanden, og betjentene la ham i bakken.
Han ble liggende med ansiktet mot henne.
«Rosen,» utbrøt hun. «Hva faen?»
Kollegaen var helt stein, blikket festet seg ikke på noe. Hun gikk bort til Jerker og pekte på nettsjefen.
«Du,» sa hun. «Den fyren sendte jeg hit, jeg ba ham kjøpe tabletter for å vise leserne hvor lett det er. Han jobber hos oss.»
Jerker så skeptisk på den middelaldrende journalisten.
«Han ser ikke helt patent ut,» sa han.
«Han er dranker. Det var derfor jeg valgte ham.»
Vera var nesten sikker på at Wretström ikke trodde henne, men hun kunne ikke la Rosen komme i heisen. Han var den eneste i avisen som støttet henne.
«Hvis han anholdes, blir det vanskelig å offentliggjøre stykket om hvor lett det er å kjøpe dop,» fortsatte hun.
«Sjefene kommer til å fly av skaftet, sette politisjefen til veggs og hevde at dere stopper den frie journalistikken.»
«Du vil at jeg skal slippe ham fri?»
«Ja.»
Jerker vred seg. Han syntes nok det var vanskelig å motsi kollegene.
«Jeg skal slå navnet ditt stort opp i artikkelen. Og så tar vi et fint bilde foran langerne.»
«Ålreit,» sa Jerker.
Da Vera hadde sikret seg bilder av langerne og tatt flere av Jerker Wretström i forskjellige tøffe positurer foran verftslokalet, geleidet hun Rosen til Saaben.
«Det er visst veldig vanskelig å gå med det mageknipet,» sa hun mens kollegaen vaklet over grusen.
Rosen svarte bare med stønning før han bøyde seg over panseret for å finne støtte.
«Sett deg inn,» sa hun.
Rosen segnet ned i passasjersetet, og Vera tok plass bak rattet og startet motoren. Lufta i kupeen var rå. Klokken var snart ett på natta. Hun kunne ikke ta med nettsjefen til redaksjonen i denne tilstanden, det var fullt av kolleger der som jobbet med rømningen. Og det var fare for at Rikard hadde dratt hjem til leiligheten i Floragatan etter
krangelen med Lisa, selv om det var hans tur til å bo i huset med barna.
«Er det noe sted jeg kan sitte og skrive?» spurte hun. «Internettkafeene du pleier å være på, de holder vel åpent sent?»
Han svarte ikke, så hun grep ham i armen og ristet ham.
«Nexus,» fikk han frem. «I Tjärhovsgatan.»
«Da får du bli med meg dit.»
s kyggeaktige skikkelser be V eget seg i det gule skinnet fra gatelyktene utenfor Volvoen. Tomas hadde sveivet ned sideruta, og fra et åpent vindu i andre etasje i blokken hørtes skrik fra en beruset kvinne. Et sted ulte en hund.
Han tenkte på moren sin. På oppvekstårene i Hallstahammar. På mennene som hadde passert. De som hadde drukket, slåss, truet og fornedret før de dro videre til neste havarerte familie. Moren og de tre brødrene hadde ikke vært rare familien, men nå ville den aldri bli hel igjen. Kristian var død. Han var borte. På mange måter hatet Tomas ham, men Kristian hadde tross alt vært storebroren. I fjor, da Tomas ble banket opp og skinnhenrettet på en frossen åker i Tsjekkia i forbindelse med drapsetterforskning, hadde han tenkt på Kristian. Ønsket at han var der og beskyttet ham.
Nå var det Tomas’ oppgave å ta vare på restene av familien. Han var eldst. Peter var hans ansvar. Han måtte finne ut om lillebroren hadde hatt noe med befrielsen av Olof Possner å gjøre. I så fall kunne han ikke hjelpe ham. Men han ville vite det. De hadde ikke hatt mye kontakt de siste årene, men han visste at Peter var blitt trukket stadig lenger inn i nasjonalbevegelsen. Slik gikk det hvis du ikke kom deg ut av den. Hatet sugde til seg stadig mer
av ham, trengte vekk det gode som Tomas visste at han hadde i seg, bak redselen og avskyen.
Han rev opp bildøra og gikk det korte stykket over parkeringsplassen til den grå boligblokken. Kvinnen i andre etasje ropte høyere og høyere i fyll og galskap.
Gatedøra smalt igjen, og Tomas’ skritt gjallet i trappa. Hunden gjødde. En mann brølte at dyret skulle holde kjeft. Tomas stoppet utenfor døra og lyttet. Han hadde fortsatt reservenøklene som han hadde fått av lillebroren for et års tid siden, og nå stakk han en av dem i låsen og vred om. Han trakk døra langsomt opp, gikk inn og lukket den etter seg. Skinnet fra gatelyktene var det eneste som lyste opp entreen. Han hørte dempede lyder fra soverommet. Kvinnestønn. Han hadde ikke regnet med at Peter hadde selskap.
Han nølte. Skulle han gå igjen? Nei, han var nødt til å snakke med ham. Hvis broren var innblandet i befrielsen, måtte Tomas få vite det.
«Peter,» ropte han.
Stønningen stilnet.
«Hvem er det?»
Brorens stemme virket anspent.
«Det er meg, Tomas. Vi må ta en prat.»
Etter en stund gikk soveromsdøra opp, og Peter kom til syne i grå underbukse. Bak ham kom en mager kvinne i bare truse. Den ene siden av hodet var barbert, den andre lyste flaskeblondt i tussmørket. Hun flirte til Tomas. Rusen glinset i øynene deres, de beveget seg klosset og omtåket.
«Hva er det du vil?» spurte Peter. «Vi er litt opptatt.»
Han stilte seg foran Tomas mens kvinnen gikk ut på kjøkkenet vis-à-vis og åpnet kjøleskapet. Hun tok ut en øl og drakk rett av flaska. I skinnet fra kjøleskapet så
Tomas at hun hadde et hakekors tatovert på magen og en Mjølner mellom brystene. Han tok frem lommeboka, nappet ut en hundrelapp, gikk bort til henne og tok fra henne ølflaska.
Hun stirret utfordrende på ham.
«Ta en drosje herfra, er du snill. Jeg må snakke med broren min.»
Hun snudde seg taust mot Peter, som nikket. Da gikk hun ut i entreen, grep Peter om bakhodet og kysset ham før hun forsvant inn på soverommet. Tomas tok Peter med inn i stuen og plasserte ham i sofaen. Selv sank han ned i lenestolen rett overfor broren. Etter en stund kom kvinnen ut i vinrød bomberjakke og steinvasket dongeri. Hun dro igjen ytterdøra uten å si adjø. Tomas snudde seg mot Peter.
«Er du innblandet?»
«I hva?»
Tomas studerte broren og tok sigarettpakka opp av brystlomma på den kortermede skjorta. Han ristet ut en sigarett og tente den.
«I Possners rømning.»
Peter kremtet.
«Åssen faen kan jeg være det? Jeg var jo sammen med deg og begravde broderen da det skjedde. Ikke sant?»
Tomas tok et drag av sigaretten.
«Hvorfor besøkte du Possner i Norrtälje-fengselet på lørdag?»
«Det gjorde jeg ikke.»
Tomas reiste seg halvt opp, tok kopien av besøksskjemaet ut av baklomma og slapp den på salongbordet mellom dem.
Peter tok den opp.
Tomas prøvde å trenge vekk sinnet han følte. For ganske nøyaktig to år siden, under varmebølgen sommeren 1994, hadde han tatt strupetak på lillebroren og holdt ham ut over kanten på Skinnarviksbergets klipper. Han husket panikken i Peters blikk, de hjelpeløse skrikene. Men også sin egen redsel for volden han bar i seg.
«Jeg var ikke der, det er helt sant. Jeg har aldri besøkt ham.»
Tomas lente seg frem og studerte ansiktet hans. Peter hadde alltid vært dårlig til å lyve. Men denne gangen lot han til å være oppriktig.
«Visste du at han skulle befris?» spurte han.
«Nei. Men det er klart jeg er glad det skjedde. Å sparke i hjel en svarting i sitt eget land, det er selvforsvar. Possner forsvarte Sverige, han er patriot, og ...»
Tomas reiste seg, og Peter tidde øyeblikkelig. Tomas motsto den impulsive trangen til å slå broren. I stedet stumpet han røyken i askebegeret før han gikk på soverommet og tente taklampa. En takvifte roterte. De hvite lakenene var flekkete og i vill uorden. På nattbordet lå et par nummer av Blod & Ära og bladet Storm. Han åpnet klesskapet og rotet rundt uten helt å vite hva han lette etter. Så la han seg på kne og kikket under kommoden. Han fant en sokk og en gammel snusdåse. Han snudde seg, bøyde seg ned og tok en titt under senga.
«Jævla idiot,» utbrøt han da han så hva som lå der. Han strakte armen inn og dro frem automatvåpenet. Holdt det opp mot lyset. Det var en kalasjnikov. Serienummeret var skrapt bort. Plutselig slo det ham at dette ikke var noen sovjetisk utgave. Det var noe han hadde lært i Bosnia – at du lett kunne avgjøre hvor et våpen var produsert ved å se etter hvor serienummeret satt. Dette var en jugoslavisk Zastava M70.
Våpenet måtte komme fra krigen i det tidligere Jugoslavia. Det burde ikke være her, ikke i Peters leilighet.
Han trakk pusten dypt og sjekket at våpenet ikke var ladd, så bar han det inn i stuen. Han slapp det på salongbordet. Peter flirte.
«Selvforsvar. Jeg vet at du ikke kommer til å legge to pinner i kors, din faens jødelakei. Men vi patrioter vil kunne forsvare landet vårt.»
Tomas sukket. «Mot hva?»
«Hva?» Broren så uforstående på ham.
Lille Peter, tenkte Tomas. Da han og Kristian var små, hadde de hjulpet hverandre å mate ham med velling fra en tåteflaske om nettene mens moren festet med en av de karene som banket henne og brente henne med sigarettstumper, og knullet henne når hun lå utslått på sofaen i stuen.
«Hva er det dere skal forsvare oss mot?»
«Muslimene. De styres av jødene og politikerne. Lederne våre vil utradere oss, skifte oss ut. Vi kan ikke la det skje.»
En blanding av avmakt og tretthet bredte seg i Tomas. Han gadd ikke argumentere. Han greide ikke engang å bli sint lenger. Han ville bare vekk fra galskapen og det knugende hatet.
«Hvor fikk du tak i våpenet?» spurte han.
«Spiller det noen rolle?»
«Hvor fikk du tak i det?»
«Jeg fikk det av Kristian før han døde. Han hadde fiksa det under krigen.»
Kollegene kom til å snu opp ned på hele nasjonalbevegelsen for å få fatt i Olof Possner. Og så vidt de visste var Peter den siste som hadde besøkt ham. Tomas måtte ta med seg våpenet vekk herfra. Moren deres hadde nettopp
mistet den eldste sønnen sin, hun ville ikke overleve at den yngste havnet i fengsel.
Tomas strakte seg etter våpenet.
«Nei, ikke ta det fra meg,» tryglet Peter. «Faen, jeg har jo fått det av broderen. Det var en gave.»
Tomas tok Zastavaen med seg ut i entreen og viklet den inn i en jakke. Peter kom etter og så tomt på ham.
Tomas omfavnet broren.
«Kom deg bort fra dette svineriet, lillebror,» hvisket han med grøtet, fremmed stemme. «Bare gjør det. Det finnes en vei bort fra dette, et annet liv. Det lover jeg deg.»
