Karin Härjegård
Syersken og friheten
Oversatt av Eli-Ann Tandberg, MNO
Sömmerskan och friheten © Karin Härjegård, first published by Printz Publishing, Sweden, in 2022.
Published by agreement with Norstedts Agency.
© Denne utgave: 2025 Kagge Forlag AS
Originalens tittel: Sömmerskan och friheten
Oversetter: Eli-Ann Tandberg
Omslagsdesign: Trygve Skogrand
Papir: Holmen Book Cream 60 g 1,6
Boka er satt med Adobe Garamond 12/15
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
Dikt som siteres:
«Når mødre dør» av Göran Tunström, fra Berømte menn som har vært i Sunne. Utgitt i norsk utgave på J.W. Cappelens Forlag AS, 1999, oversatt av Per Qvale.
«Lyss till den granens susning» av Zacharias Topelius, fra Boken om vårt land, AB Svenska Läromedel, Esbo, 1875; ikke oversatt til norsk.
ISBN: 978-82-489-3837-8
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til mamma og pappa!
Nåtid
Kapittel 1
Helena står utenfor vaffelkafeen og ser de siste gjestene forsvinne bortover skisporet. Hun kan fortsatt høre gnissingen fra stavene mot snøen. Kan fortsatt høre prat og latter. En stor del av viddene rundt henne er hvite, til tross for at det ennå bare er begynnelsen av november. Kun enkelte brune flekker her og der over fjellheia. Den svake høstsolen hviler over Hamrafjället. I kveld kommer gravlyktene til å brenne på kirkegårdene rundt i bygdene. I Funäsdalen, i Tännäs, i Ljusnedal. Korsangen kommer til å stige mot kirketakene, og ordene om døden og sorgen kommer til å bore seg inn. Men Helena skal ikke i kirken, skal ikke tenne lys for sine døde, hun har verken vilje eller ork til det. Derimot skal hun vaske vaffelkafeen, vaske den nøyere enn noen gang, for nå stenger hun for sesongen. Nå må hun komme til i alle kriker og kroker som hun ikke har hatt tid til å vaske i løpet av disse månedene. Hun må forlate vaffelkafeen skinnende ren, for så å åpne igjen når vinterferien begynner i slutten av februar. Hun får med seg en stabel kremklissete tallerkener fra bordene ute på terrassen. Ganske mange har valgt å sitte utendørs i dag. Det er som vårvinter i november, som noen
Helena
sa. Hun hadde ledd og sagt at det bare var snøsmeltingen som manglet. Hun tar med alt sammen inn på det lille kjøkkenet. Alle tallerkenene hun har vasket, all røren hun har laget, all kaffen hun har kokt. Alle disse menneskene hun har møtt og servert. All gleden og takknemligheten. Plutselig må hun stoppe opp. Blunker. Ser opp i taket. Tenk at livet har ført henne hit. Ut av det mørkeste mørke og rett inn i en vaffelkafé der gleden forsiktig fant veien tilbake. Hun løfter lokket på en av kaffekjelene, og det ryker fortsatt. Hun finner frem en av de blomstrete koppene og skjenker i kaffe. Hun trenger å sette seg ned, trenger å puste i noen minutter. Hun tar med seg koppen ut på terrassen og setter seg ved et av bordene. I åtte måneder har hun jobbet her i vaffelkafeen. Måneder som har levert strålende sol og gnistrende hvite dager, som har levert snøstorm og store vanskeligheter med å ta seg frem over viddene. Og sommeren som kom med vekselvis stekende hete og dager med vedvarende regn. Høsten med de ildsprakende fargene og tåken som la seg som et lokk over fjelltoppene. Hun har kjempet seg hit hver dag for å henge opp skiltet over døren i god tid. Det skiltet som faren snekret til henne i den aller mest sårbare tiden. Hildas vaffelkafé. Et vindstøt treffer kroppen, og hun grøsser. Mørket smyger seg raskt på nå om senhøsten, og hun går inn og lukker døren etter seg.
Hun vasker opp, tørker alt sammen og setter det inn i skapene. Så heller hun såpe i en bøtte med varmt vann og setter i gang med rengjøringen. Tørker med den våte fillen over vinduskarmer, dørlister og hyller. På en hylle over vinduet som vender mot vest, får hun øye på en haug med ukeblader. Hun tar dem ned. Ukebladet Allers, flere nummer fra sommeren 1972. Samme år som hun ble født. Hun tar et av bladene og blar fort igjennom det. Svart-hvitt-bilder
av kvinner i minikjoler, høye støvler og tung sminke. Menn i overdimensjonerte skjortekrager og slengbukser. Var det sånn moren og faren så ut da de møttes tidlig på syttitallet? Hun blar litt videre, og av en eller annen grunn tar hun hele bladbunken og legger den i ryggsekken. Så vasker hun ferdig, og det er nesten midnatt da hun tar fatt på skituren ned mot bygda. Hun er sulten, trøtt og elendig der hun går bortover sporet. Beina skjelver litt, men hun føler seg stødig likevel. All skigåingen etter at hun flyttet hit har gitt henne selvtilliten tilbake i skiløypa. Men hun lengter etter å kunne forlate sporet og legge av sted for å lage sine egne spor. Over den snødekte heia, mellom sammenfiltrede vidjer, over gjensnødde myrer. Men det tør hun ikke nå. Det kan man gjøre om vårvinteren. Høsten er mye lumskere. Hun retter på hodelykten. Gjør lysstrålen skarpere.
Hilda
Våren 1972
Kapittel 2
Jeg stilte gryten med brune bønner på bordet ved siden av fatet med stekt bacon. Så satte jeg meg overfor Ragnar og sa:
«Værsågod! Spis mens det er varmt.»
Jeg så på ham. Jeg burde ta meg av øyebrynene hans. De var mer buskete enn på lenge. Alt det tykke grå trengte virkelig å klippes.
«Takk,» sa han idet han begynte å legge mat på tallerkenen. En flue spaserte på den brune plastduken. Jeg viftet den bort. En flue nå? I slutten av mai? Den fløy til vinduet og stusset gang på gang mot ruten.
«Det skal spilles inn en film på høyfjellshotellet,» sa Ragnar plutselig, midt i en munnfull. Han så opp på meg.
«Ja vel?»
«De begynner allerede neste uke.» Jeg skar en bit av baconet. «Regissøren ringte meg i dag.»
Jeg så forundret på ham. «Hvorfor i all verden ringte regissøren deg?»
Han fortsatte å spise og tygge mens han sa: «De skal bo på hotellet og spille inn alt der, men regissøren ville at filmfolkene skulle få se noe annet innimellom.»
«Ja vel?» Han sa ikke noe mer. Denne evige tausheten. Kampen for å dra ordene ut av ham. «Ja vel?» sa jeg igjen og så oppfordrende på ham.
«Hun sa at hun hadde hørt snakk om vaffelkafeen.»
«Hun?»
«Ja, regissøren er et kvinnfolk.»
Flua var tilbake på duken. Spaserte rundt og rundt. Jeg viftet den bort enda en gang.
«Hun lurte på om de kunne få komme og spise vafler om søndagene.»
«Hos meg på vaffelkafeen?»
«Ja.»
«Men du sa vel at jeg har stengt? At vi ikke holder åpent om sommeren.»
Han la ned bestikket.
«Jeg sa at vi kan holde åpent for deres skyld.»
Jeg sprang opp av stolen. Tok med tallerkenen og glasset bort til oppvaskbenken. Begynte å fylle kummen med vann og oppvaskmiddel. Jeg lot hendene synke ned i det dampende vannet. Tok oppvaskkosten og rørte rundt. Det sved i sårene på knokene, den avskavede huden. Hvordan kunne han si ja til noe sånt? Uten engang å spørre meg? Nå når det var gijre, når det var vår. Den tiden før kalvingen da fjorårskalvene og reinoksene ble støtt ut av flokken. Når simlene valgte sørvendte skråninger med flekker av barmark der vårens første vekster spirte. Når beitet besto av det reinen kunne komme til av lav, gress og urter. Den mest sårbare tiden da simlen kunne støte fra seg kalven hvis hun ble forstyrret. Skulle disse menneskene gå stien gjennom fjellskogen, over myrene, opp til foten av fjellet for å spise vafler på kafeen min? Skulle de gå der i en stor klynge, i storbyklærne sine
og snakke og le og bråke på et sted som så inderlig trengte stillheten? Roen. Hva tenkte han på?
Glasset knuste i oppvaskvannet. Jeg visste ikke hvordan det skjedde. Hadde jeg klemt så hardt at det sprakk?
Skulle de menneskene komme til traktene våre med all verdensvantheten sin? Med fargeglade klær og høyhælte sko. Ville de bli nødt til å se meg? Alt det grå som var meg. Jeg så for meg hvordan de kom til å stige ut av de fine bilene sine på gårdsplassen foran hotellet. Hvordan de kom til å forsvinne inn gjennom entreen, rake i ryggen og med hvite smil. Klingende latter og buldrende stemmer. Og så skulle de komme til vaffelkafeen min om søndagene.
Jeg løftet hendene ut av oppvaskvannet. En gammel kvinnes hender. Fingre som var knoklete av alder. Men jeg var ikke så gammel. Ikke egentlig. Ville snart fylle førti. Det var ingenting å feire. Jeg så for meg bildet som ble tatt da mor fylte førti. Hun satt der i den svarte kjolen med blomsterbuketter rundt seg. Hun var gammel da. Jeg var ikke det nå, selv om det verket i kroppen.
Jeg skjenket kaffe i koppene våre. Han så ikke opp fra avisen. De fete overskriftene ropte mot meg om at USAs president Richard Nixon skulle besøke Sovjetunionen. Alt det var en annen verden. Dette var min. Jeg så meg omkring. Dette kjøkkenet som hadde vært mitt i mange år nå. De flassende veggene, de falmede skapdørene, de brune korkflisene som var umulig å få rene. Ragnar så ikke det slitte. Han skjønte aldri hva jeg mente når jeg snakket om oppussing. Han så bare med stolthet på slektsgården sin. Ville vise den frem. Som om den skulle være noe å vise frem. Det var oldefaren min som fikk bygget denne gården, hadde han fortalt igjen og igjen til alle som ville høre. Han var nok en spesiell kar, oldefaren min. Det var nesten ingen andre som
bygget så store gårder her, det var for det meste små seterstøler. Ja, jeg kunne forestille meg at det hadde vært en prektig gård en gang i tiden, men det var den ikke lenger.
Jeg satte meg overfor ham igjen.
«Men hvorfor kan de ikke spise på hotellet om søndagene også? Det skjønner jeg ikke. Hvorfor må de komme til vaffelkafeen?»
Han drakk den siste skvetten av melken. Så sa han:
«Det var noe med han Bergman … Ingmar Bergman. Vet du hvem det er?»
Jeg nikket kort. Selvfølgelig visste jeg hvem Bergman var. Jeg hadde lest hver eneste linje om Bergman i ukebladene hos frisøren. Kunne gjenfortelle handlingen i hver eneste film. Kjente til alle skuespillerne. Selv om jeg ikke hadde sett mange av filmene. De ble ikke satt opp så ofte på kinoen i Funäsdalen. Filmene hans ble regnet som litt for vanskelige til at vanlige folk ville se dem.
Men da Sonja fortsatt bodde her, så vi noen filmer sammen. Og diskuterte dem til langt på natt. Sommeren med Monika. Lars Ekborg og Harriet Andersson var fantastiske i den filmen. En leksjon i kjærlighet. Vi lo så vi skrek, Sonja og jeg, og rødmet. Sommernattens smil. Jeg kom aldri til å glemme den filmen, men så ble den også Bergmans store internasjonale gjennombrudd. Om jeg visste hvem Bergman var? Jeg var nok den her i området som visste mest om hvem han var. Jeg ble nesten lattermild. Jeg skulle ha gitt så å si alt for å besøke Fårö og se stedene der flere av filmene ble spilt inn.
«Bergman gjør det tydeligvis sånn når han spiller inn filmer på Fårö,» fortsatte Ragnar. «Da lar han filmfolkene spise hjemme hos øyboerne iblant. Denne regissøren som skal komme hit, ville gjøre det litt på samme måten.» Han
slurpet igjen. På den måten som gjorde meg uvel. «Regissøren syntes visst at det hørtes eksotisk ut med en vaffelkafé på fjellet.» Han flirte bak glasset. «Og de betaler bra for å la skuespillerne komme dit og spise.»
Det strammet i magen. Hvordan skulle jeg kunne steke vafler til alle de menneskene? Hvordan skulle jeg kunne være sikker på at ikke røren ble for tynn eller at jeg brente vaflene i jernet? Hvordan skulle jeg kunne lage riktig mengde røre så det ble nok til alle? Jeg så for meg tomme tallerkener og misfornøyde gjester.
«Men hvordan skal de komme seg fra hotellet og til Tänndalen? De kan jo ikke gå hele veien?» Ragnar lo høyt.
«Nei, det har jeg sagt ifra om til regissøren. De må kjøre bil til Tänndalen og gå stien derfra opp til vaffelkafeen.»
Jeg ristet på hodet. En hårlokk løsnet fra knuten.
«Dette klarer du, Hilda,» sa Ragnar, som om han forsto uroen min. «Du har jo stekt vafler siden ungdommen.»
Ragnar la seg på slagbenken med et stønn. Som han gjorde hver dag etter kveldsmaten. Trøtt og utslitt etter timene ute på gården, på traktoren, ute på åkrene med alt som måtte tas hånd om. Jeg visste ikke helt hva han gjorde. Bare at dagene var lange og tok alle kreftene hans. Selv var jeg aldri ute og jobbet. Det var som en taus overenskomst at jeg skulle holde meg inne i huset.
Jeg husket mors lykkelige stemme da jeg dro hjem til henne for å fortelle at jeg skulle flytte til Ragnar på gården hans. Lykkelig stemme. Kanskje til og med litt imponert. Datteren skulle gifte seg og flytte inn på en av de største gårdene i vestre Härjedalen. Det var noe annet enn det livet hun var tvunget til å leve, i et lite og trangt leid hus med en mann og en hel skokk unger med lappede klær. Jeg sa ingenting da om den flotte storstuen med krystallkrone i taket, ingenting
om glassverandaen med de små sprossevinduene. Jeg sa ikke engang noe om det skinnende svarte pianoet.
Rastløsheten sitret i fingertuppene. Tankene fløy og flakket. Jeg trengte noe å gjøre. Skulle jeg servere vafler til filmfolk? Kvalmen skjøt opp i kroppen. Hvordan skulle jeg klare det? Hvordan skulle jeg orke det? Jeg gikk frem og tilbake over kjøkkengulvet. Det presset over brystet. Kanskje jeg skulle bake for å jage vekk tankene? Det var snart tomt for brød i fryseren, og Ragnar likte å dyppe noe søtt i silverteen sin før han gikk og la seg om kvelden. Jeg satte på meg et forkle, fant frem ingrediensene til en delfiakake og satte alt sammen på oppvaskbenken. Den var enkel å lage, og jeg kunne den utenat, trengte ikke ta frem den velbrukte og nedsølte oppskriftsboken min.
Ragnar snorket høyt der han lå på slagbenken mens jeg smeltet smøret i en kjele og brøt sjokoladen i små biter. Jeg rørte godt til alt smeltet.
«Baker du nå på kvelden?» sa han plutselig med hes stemme og satte seg opp. Håret sto til alle kanter.
«Ja, jeg trengte noe å gjøre.»
Han reiste seg og gjespet høyt.
«Jeg går og ser på nyhetene.»
Han forsvant inn i dagligstuen, og snart hørtes lyden av tv-apparatet. Jeg rørte sammen melis, pepperkakekrydder og eggeplommer, og blandet det med sjokoladerøren.
«Nå, Hilda,» ropte han etter en stund. «Nå blir det nye tider for stavangerfolk!»
Jeg tørket av hendene på forkleet og gikk inn i stuen. Lot meg enda en gang forundre over at vi hadde fått farge-tv. Bildene ble så levende. Reporteren hadde på seg mørkeblå dress, hvit skjorte og brunt slips. Håret var velkjemmet over issen. De store oljefunnene som ble gjort i Nordsjøen i 1969,
har gjort Norge til en av de rikeste statene i verden, sa han. Bilder av hav. Grått hav med skummende bølger. Måker som fløy over himmelen.
«Det er bra for de stakkars jævlene,» sa Ragnar. «Nordmennene har ikke hatt det lett.» Han stumpet sigaretten i askebegeret på bordet. Tente en ny.
Jeg tenkte på de gangene da vi hadde kjørt de få milene til Røros. Den store kontrasten mellom gårdene på den svenske siden og gårdene på den norske. Som om de lå på hver sin side av kloden. Forfalne hus, ødelagte tak, rustne biler på gårdsplassene. Nå var alt i ferd med å forandre seg. Reporteren sa: Ingen steder merkes forandringen så tydelig som i Stavanger. Byen var en av Norges aller fattigste, men blir nå offisielt Norges oljehovedstad.
Jeg gikk tilbake til kjøkkenet. Kledde en form med bakepapir og bredte ut sjokoladerøren. La røren lagvis med knuste mariekjeks. Plasserte deretter formen i kjøleskapet. Stilte meg i døråpningen inn til stuen og prøvde å konsentrere meg om reporterens ord om at en femtenåring ville bli den yngste noen gang til å spille en Davis Cup-match i tennis. Et flyktig bilde av en lyshåret gutt med pannebånd. Det var umulig å konsentrere seg. Tankene vendte hele tiden tilbake til det faktum at jeg skulle servere vafler til filmstjerner.
Kapittel 3
Jeg så ut over det grå. Sto på verandaen og frøs. Snøen hadde smeltet på gårdsplassen og etterlatt seg den evinnelige sørpen. På åkrene lå det fortsatt snøfonner, og fjellene var hvite. Langs stien ned mot Malmagen lå de små hyttene som Ragnar hadde fått bygget for å innkvartere turister i høysesongen. Jeg burde ta meg av rengjøringen, det var flere uker siden den siste familien hadde reist. Hvorfor var det så vanskelig? Hvem var jeg blitt når støvtørking og bytte av gardiner var blitt for tungt? Når jeg slepte føttene over gårdsplassen?
Jeg hadde vært imot å leie ut hytter også, nesten like mye imot det som å servere filmstjerner om søndagene. Det var noe ubehagelig ved det. Å føle seg fargeløs og mindreverdig når fine folk fra storbyen kom til gården. Hvordan de betraktet meg som noe eksotisk, som en annerledes skapning, som om jeg var en brunbjørn eller en moskus. Jeg tenkte på avisbildet som Ragnar hadde hengt opp med tegnestift på kjøkkenet. Bildet av en moskus, det dyret han stadig snakket om. Ble fascinert av. Det praktfulle dyret, den tykke pelsen, de store, krumme hornene. Fem av moskusene ved Dovrefjell i Norge har lagt ut på vandring, sto det i artikkelen. De har tatt seg ned til sjøen Rogen i vestre Härjedalen, der de har etablert et nytt tilholdssted på nordsiden. Flokken består av én okse, to kuer og to kalver. Ragnar kunne snakke om de moskusene i en evighet.
Dere har så utrolig fine blomster her oppe, sa en av leietakerne våre den første sommeren. Hun hadde en rød liten munn, og ordene var så myke når hun snakket. Hun og mannen hadde kommet til oss allerede rundt midtsommer, det hadde vi ikke ventet. Vi hadde trodd at hyttene tidligst ville bli leid ut til rypejegere i august. Hilda, kan ikke du fortelle litt om alle blomstene?
Av en eller annen grunn ble det til at jeg gjorde det. Jeg tok dem med til Tänndalen en kveld, og vi gikk opp på Hamrafjället. Dette er Sveriges mest artsrike fjell, sa jeg da vi steg ut av bilen. Jeg gikk først og de etter, og jeg pekte og sa: Hvitbladtistel, en flerårig urt i tistelslekten. Og det der er en fjellkurle, en av de mange orkideene her på fjellet.
Jeg husker det som at de ga fra seg små lyder mens jeg fortalte og pekte: Åh! Se … Vi gikk lenger opp på fjellet. Det der er en fjelltistel, en flerårig urt i kurvplantefamilien. Og det der er en perlevintergrønn.
Jeg var på vei til å begynne å vaske hyttene, men ombestemte meg. Først måtte jeg vaske vårt eget hus. Det kunne ikke utsettes lenger. I samme øyeblikk så jeg en buss og noen biler komme kjørende på den svingete veien ned mot hotellet. Det kunne ikke være noen andre enn filmfolkene. Det var ingen turister på denne tiden av året når mesteparten av snøen var borte fra bakken og før sommeren var kommet og det var bart på fjellstiene. Det måtte være dem. Jeg ble stående og bare stirre. Det var såpass nært at jeg så alt glassklart, men likevel fikk jeg en impuls om å løpe inn og hente kikkerten. Jeg gjorde det. Så sto jeg og så. Flagrende sjal, kofferter, hatter. Fargene de kom med, livskraften som nådde helt hit.
På søndag skulle de komme til vaffelkafeen. Da skulle jeg servere dem vafler. Herregud. Hjertet begynte å banke vilt
og voldsomt i brystet. Hvordan skulle dette gå? Hvorfor kunne de ikke spise alle måltidene sine på hotellet? Hvorfor skulle de gjøre som Ingmar Bergman gjorde på Fårö?
Jeg slapp hotellet med blikket og gikk inn i huset. Satte vekk kikkerten og fylte varmt vann og såpe i en bøtte. Jeg måtte gjøre noe, det var tydelig. Rastløsheten rev og slet i kroppen. Når gjorde jeg rent sist? Jeg tok en runde og tømte askebeger, deretter en omgang med støvkluten og tørket av skap og hyller, bilderammer og lampeskjermer. Støvet sto rundt meg. Denne innredningen som var nøyaktig den samme som da jeg flyttet hit for femten år siden. Det var bare i begynnelsen jeg hadde følt et behov for å bytte ut en og annen gjenstand, sette mitt eget preg på huset. Men det ble aldri til det. Ragnar ville det ikke, ville det fortsatt ikke, han strebet snarere etter at alt skulle være akkurat som før.
Som da. Da han var gift med Mildred.
Jeg gikk bort til det innrammede fotografiet over pianoet. Mildred stivpyntet med lang kjole og blondekrage. Og antydningen til babymage. Jeg dro fingeren langs bilderammen, og støvet lå tykt. Like etter at jeg hadde flyttet inn, spurte jeg Ragnar hvor bildet var tatt. Og hvorfor hun var i finklær. Men han sa at han ikke husket.
Jeg bar gulvteppene ut på verandaen, det ene etter det andre. Hentet teppebankeren og banket alt jeg maktet. Etterpå pustet jeg tungt, som om jeg hadde løpt over søkkvåte myrer. Så uendelig mange timer med å gjøre ingenting.
Jeg gikk fra rom til rom med støvsugeren. Hendene verket mot håndtaket.
Jeg satte meg på sengen på soverommet og fikk igjen pusten. Husket at Ragnar tok meg med hit allerede den første gangen vi traff hverandre. Etter at vi hadde danset nesten hele kvelden på Hotell Funäsdalen nede i bygda. Vi
hadde danset og ledd, og jeg hadde syntes han var stilig selv om han var altfor gammel for meg. Han hadde sett meg steke vafler, sa han. Han hadde vært på vaffelkafeen. Du skinte som en sol, sa han. Jeg ble med ham hjem og han tok hånden min og leide meg hit til soverommet. Dro av sengeteppet. Etterpå gråt han. Han gråt mot den nakne skulderen min og sa: Det har ikke vært så lett.
Men neste morgen var det solskinn, og vi satt ute på plenen på et teppe og drakk kaffe. Moren og faren hans levde fortsatt og bodde i andre etasje, og de likte meg, det merket jeg. De lo da jeg spøkte og syntes jeg var litt tullete som heller satt på et teppe enn i utemøblene. Og som dessuten fikk Ragnar til å slå seg ned på det teppet. Moren hans ville at jeg skulle bli værende og spise søndagsmiddag, og jeg ville det, jeg ville virkelig det.
Du kan vel vise Hilda rundt, sa hun, og Ragnar reiste seg fra teppet og tok hånden min og dro meg opp på beina. Holdt rundt meg. Kysset meg. Og jeg likte det. Vi gikk rundt i huset sammen, og jeg viste med hele meg hvor imponert jeg var. Over de store rommene, over de fine møblene, over takmaleriene i storstuen. Og da jeg fikk se pianoet i det ene hjørnet i stuen, visste jeg at jeg måtte få bli værende her. Kan jeg få spille? sa jeg og hørte selv hvor andektig jeg hørtes ut. Han nikket og smilte og la hånden mot ryggen min og førte meg bort til pianoet.
Jeg satte meg til rette og ville helst bare la fingrene leke over tangentene, men visste at jeg var nødt til å imponere Ragnar. Så jeg lette i hukommelsen etter Für Elise, som lærerinnen min hadde lært meg og som jeg visste at jeg kunne utenat, selv om det var gått mange år. Høyrehåndens langfinger og pekefinger mot de svarte og hvite tangentene, venstrehånden som stemmer i med basstonene.
Etterpå satt jeg musestille på pianokrakken og ville ikke flytte meg derfra. Opplevelsen hadde vært helt magisk, jeg hadde kunnet flyte inn i musikkens verden på samme måte som da jeg gikk på skolen som barn. En letthet, en mulighet til å la seg rive med.
Da jeg etter en lang stund snudde meg, sto Ragnar på nøyaktig samme sted som før jeg hadde begynt å spille. Han sto som frosset fast. Jeg kjente ham jo ikke på det tidspunktet, men nå i ettertid var jeg helt sikker på at han hadde grått mens jeg spilte. Og i døråpningen sto foreldrene hans. De bare stirret på meg, sa ikke et ord. Jeg husker at jeg lo høyt, den lille, lyse jentelatteren jeg hadde til tross for at jeg var en voksen kvinne. Og at moren hans til slutt kremtet og sa at det snart var tid for mat.
Jeg helte nytt varmtvann i bøtten og blandet i såpe. Tenkte at jeg ikke hadde tvilt et sekund da Ragnar etter bare en ukes tid spurte om jeg ville gifte meg med ham, flytte inn hos ham. Jeg så bare for meg musene som pilte over gulvet i det lille rommet jeg leide i Funäsdalen der jeg jobbet på en restaurant. Jeg så bare for meg de store rommene i huset til Ragnar. Og pianoet.
Kapittel 4
Jeg våknet i grålysningen av et brøl. Som om et menneske i den dypeste nød sto utenfor huset og skrek ut sin fortvilelse. På et øyeblikk kom jeg meg opp av sengen, dro morgenkåpen rundt meg og gikk bort til vinduet. Morgenlyset var blekt og forsiktig, en urørlig dis lå over åkrene. Og to traner spaserte med stolt holdning over engen. Jeg lo stille. Ingen kunne melde sin ankomst så høylytt som en trane. Hvor har dere tilbrakt vinteren? tenkte jeg. Sør-Europa eller Nord-Afrika? Noe fanget oppmerksomheten min. Jeg myste bort mot hotellet. Folk beveget seg utenfor. Hva gjorde de oppe på denne tiden? Kanskje regissøren ville fange det spesielle lyset, hva visste jeg?
Jeg vurderte å snike meg ned og hente kikkerten, men ombestemte meg, gikk og la meg igjen. Lå på siden sånn at Ragnar og jeg hadde ansiktet vendt mot hverandre. Han var så fin når han sov. Ansiktet var glatt bak skjeggstubben. Det grå håret bustete mot puten. Skulle jeg …? Skulle jeg ta på ham? Kanskje bare stryke ham over armen? Lett, lett med fingertuppene. Men nei. Jeg var blitt avvist altfor mange ganger. Jeg orket ikke enda en gang. Jeg snudde meg over på den andre siden. Ekteskapet vårt var ikke slik ekteskap skulle være, jeg forsto jo det. Hadde forstått det ganske tidlig. Han så ikke på meg med kjærlighet. Og den forelskelsen som jeg hadde opplevd at han følte for meg den aller første tiden, forsvant i samme øyeblikk som vi giftet oss.
Det var bare Mildred som betydde noe for ham, det fikk jeg tidlig klart for meg. Mildred og barnet i magen. De to som døde i forbindelse med fødselen.
Som nygift bestemte jeg meg for å ha tålmodighet og vente til han var klar. Han hadde jo mistet kone og barn, så det var klart han var fylt av sorg. Jeg kunne ikke kreve noe av ham. Jeg skulle bare gi ham tid og omtanke og hengivenhet og kjærlighet og … Så jeg var taus når han var taus og ventet på at shan ville snakke med meg. Jeg strøk skjortene hans når han skulle i møtene sine om kvelden. Jeg roste ham for den gode jobben han gjorde på gården. Jeg nærmet meg ham forsiktig om kvelden. Gjorde meg tilgjengelig. Men han snudde seg bort. Snudde seg alltid bort. Tiden endret ingenting. Jeg var husholdersken hans, og bildet av Mildred med babymagen ble hengende på veggen i storstuen.
Jeg sto opp igjen. Søvnen ville ikke innfinne seg. Bare de urolige tankene som snurret og flagret inne i meg. Jeg gikk bort til vinduet igjen. Folkene foran hotellet sto i en klynge. Noen brøt ut av gruppen, løp av sted, men kom snart tilbake. En annen gjorde det samme. De løp, men det så mer ut som en dans. Kanskje de filmet en scene. Kanskje morgenlyset falt nøyaktig slik regissøren ønsket.
Jeg gikk inn på toalettet. Så meg selv i speilet. Det lange mørke håret som ble stadig mer grått. De grønne øynene, så trøtte. Rynkene som bredte seg ut i ansiktet.
Snart ville vekkerklokken til Ragnar ringe og arbeidsdagen hans begynne. Og dagen min? Hva skulle jeg gjøre med denne evighetslange dagen? Jeg tenkte på filmfolkene. De som var kommet hit med en ambisjon om å lage en film. Alle kom med samme drøm. Når hadde jeg noen gang hatt en drøm?
Jeg kom til å tenke på Sonja, den gamle barndomsvenninnen min. Hun som valgte å studere og dra ut i verden. Hun som satte blikket i meg den dagen jeg fortalte at jeg skulle gifte meg med Ragnar: Er det det du vil? sa hun. Et ganske typisk spørsmål fra Sonja. Jeg nikket. Strålte mot henne. Hva med drømmen din om å sy? sa hun. Å utdanne deg til syerske? Jeg lo og sa: Symaskinen tar jeg med meg til gården. Jeg kommer til å ha massevis av tid til å sy.
Slik ble det ikke. Ragnar mente at det var for dyrt med stoffer. Og han likte ikke at jeg dro til Sveg for å handle de stoffene. Han mislikte enda mer at jeg bestilte stoffer på postordre. Fraktkostnadene var urimelige.
Jeg gikk inn på kammerset innenfor storstuen. Der, i et av skapene, oppbevarte jeg symaskinen min, men nå hadde jeg ikke tatt den frem på år og dag. Jeg satte meg på huk. Der sto Husqvarnaen min, innkjøpt etter hardt arbeid på en av restaurantene i bygda. Det skjedde noe merkelig. Fingrene klemte rundt symaskinen og tårene kom.
«Hva holder du på med?»
Jeg rykket til av Ragnars ord. Jeg hadde ikke hørt ham komme. Jeg rakk ikke svare før han sa:
«Jeg må ha grøten min. Hvorfor har du ikke kokt den ennå?»
«Unnskyld,» sa jeg og kom meg opp på beina. «Jeg bare lette etter noe og …»
Jeg avsluttet ikke setningen, men skyndte meg inn på kjøkkenet. Tok frem havregryn fra tørrvareskapet og kokte grøten hans.
Da jeg serverte ham ved kjøkkenbordet, klappet han meg på hånden.
«Du er flink, du, Hilda.»
Kapittel 5
Lørdagskveld. Jeg hørte kirkeklokkene som ringte helgen inn på radioen. Så for meg hvordan lyden fra kirkeklokkene ga gjenklang over takryggene i Stockholm. Over husene der filmfolkene bodde i de flotte boligene sine. Jeg visste ingenting om dem. Kanskje Bibi Andersson ville dukke opp neste dag i vaffelkafeen. Eller Harriet. Hun som spilte så fantastisk i filmen Trass. Jeg så den sammen med Sonja på kinoen i Funäsdalen i en annen tid. Like før jeg traff Ragnar. Men jeg kom aldri til å glemme den.
Jeg stilte meg ved kjøkkenvinduet da radiosendingen var slutt. Kikket bort mot hotellet. Akkurat nå virket det rolig rundt bygningene. Ingen innspillinger. Ingen som satt i utemøblene og røykte sigaretter. Jeg visste ikke hvem som var med i denne filmen. Sikkert ikke Bibi og Harriet, de tilhørte nok staben til Ingmar Bergman. Og hvem var regissøren?
Kvalmen kom i samme stund som jeg tenkte ordene: Det får jeg se i morgen. Neste dag ville jeg få se regissøren, skuespillerne, fotografene og alle andre som var med under en filminnspilling. Hvordan skulle jeg oppføre meg? Bare vær som vanlig, sa Ragnar da jeg luftet uroen min. Men hvordan var jeg når jeg var som vanlig? Jeg husket ikke lenger. Da jeg var tjuefem og sto i vaffelkafeen, fniste og lo jeg. Jeg husket at det ble satt pris på. Folk likte å møte det glade ansiktet mitt. Jeg var kjapp som en røyskatt og pilte mellom bordene
med nystekte vafler. Nå, som snart førtiåring, gikk alt så mye tregere. Også smilet brukte lengre tid på å finne plassen sin i ansiktet. Hvem var jeg blitt?
Enda en gang gikk jeg opp på soverommet og kikket inn i klesskapet. Hadde jeg i det hele tatt noe passende å ha på meg? Alt var utvasket og sjuskete. Gammeldags. Som om jeg var med i en svart-hvitt-film. Jeg ville ikke treffe filmfolkene i disse klærne. Da ville jeg føle meg enda mer sjenert og enda mer tafatt.
Jeg snudde meg bort fra klesskapet. Det var så trangt i halsen. Jeg ville ikke. Jeg ville bare gjemme meg og aldri komme frem. Blikket falt på den høye kommoden langs kortveggen og den store, hvite duken, som jeg visste at svigermoren min en gang i tiden hadde brodert. Jeg gikk bort til kommoden og kjente på stoffet i duken. Tykk, grov bomull. Jeg tok bort vasen med tørkede smørblomster, kandelaberen og bryllupsbildet vårt. Satte alt sammen på gulvet. Så dro jeg duken ned fra kommoden. Jeg målte den mot overkroppen. Jo, det ville kunne bli en bluse. En vakker bluse. Om jeg bare skyndte meg før Ragnar kom hjem fra møtet sitt, kunne jeg få til noe virkelig fint.
Hjertet flagret som ivrige sommerfuglvinger da jeg stormet gjennom huset, ned trappen og inn på kammerset innenfor storstuen. Jeg strakte meg etter symaskinen i skapet, og så gikk jeg og satte den på spisestuebordet. Det liksom sang og kvitret i hodet. Jeg hengte målebåndet rundt halsen, plasserte knappenåler mellom leppene og bredte duken ut over bordet. I en mappe ved siden av symaskinen lå de mønstrene jeg brukte mest før i tiden. Forhåpentlig var blusemønsteret fortsatt passe i størrelsen. Jeg la ut mønsterarket over duken. Målte og satte i knappenåler. Klippet. Det var som om de
femten årene aldri var gått. Som om det var i går kveld jeg sydde kjoler til både meg selv og andre.
Jeg kastet et blikk på det store vegguret. Klokken var sju. Med litt flaks ville ikke Ragnar være hjemme før i åttetiden. I så fall hadde jeg en time på meg. Han måtte ikke få se meg i en nysydd bluse. Han måtte absolutt ikke få se at jeg hadde klippet i stykker duken til moren hans.
Jeg brettet stofflengden i to slik at den ble en forside og en bakside. Da behøvde jeg ikke sy en søm over skuldrene. Jeg sparte tid. Stresset var som en tikking i tinningene. Bare han ikke kom hjem før jeg var ferdig!
Så lenge siden jeg hadde tredd symaskinen, og likevel satt bevegelsene som risset inn i fingrene. Å feste undertråden i spolen under synålen. Feste overtråden på oversiden av maskinen. Så inn med tråden i nåløyet. Fiske opp undertråden fra spolen. Vi var ett, symaskinen og jeg, og tiden sluttet å eksistere.
Helt til jeg hørte en lyd utenfor. Motorlyd? Ragnar? Panikken steg i kroppen. Jeg sprang opp, og den tunge stolen falt i gulvet med et brak. Jeg ble stående som forsteinet. Men jeg måtte ha innbilt meg det. Ingen motorlyd. Ingen bildør som ble smelt igjen. Jeg gikk forsiktig mot entreen og kikket ut gjennom vinduet. Nei, det var tomt på gårdsplassen.
Fort og lett gikk jeg tilbake til storstuen. Reiste opp stolen og satte meg igjen. Hadde tenkt å falde kanten nederst, men så at stoffet hadde en fin jarekant, så da var det ikke nødvendig.
Jeg løsnet stoffet fra maskinen, klippet av trådene og la det ut på bordet. Broderiene var havnet der jeg ville ha dem. Rundt utringningen og ved ermelinningene. Jeg pustet ut noen ganger. Lukket øynene. Det var som en utladning.
Så dro jeg av meg den skitne genseren og tok på meg den nysydde blusen. Den passet perfekt. Jeg gikk ut i entreen og så meg i speilet. Plutselig sto tårene i øynene. Når var jeg så fin sist? Da jeg giftet meg? Blusen var et mesterverk. Det var de ordene som sto for meg. Ord jeg aldri noen gang ville si høyt til noe annet menneske. Men inne i meg kimte de. Jeg hadde skapt et mesterverk.
Da hørte jeg bilen til Ragnar komme kjørende inn på gårdsplassen, og jeg fikk det travelt med å samle sammen alt. Inn i skapet igjen med symaskinen. Gjemme blusen i et av høyskapene.
Nåtid
Kapittel 6
Helena sover lenge denne første fridagen. Våkner av den bleke novembersolen som finner veien inn gjennom en glipe i gardinen. Blir liggende en stund og se ut i rommet. Kakkelovnen der hun fyrte om natten hele høsten. Når hadde hun sovet ut sist? En eller annen morgen før hun begynte å jobbe i vaffelkafeen? Hun ser på bildene på veggene, all denne fargeprakten hun oppbevarte i boden de årene hun levde sammen med Martin. Bokstabelen på nattbordet. Livet hun hadde skapt seg her i leiligheten etter at tilværelsen revnet. Snart har det gått halvannet år siden hun fikk vite at Martin hadde vært utro. Halvannet år siden alt gikk i knas og livet måtte ta en ny retning. Nå venter en lang rekke morgener der hun kan sove ut. Hver eneste morgen den kommende midtvinteren, før vinterferien begynner og hun skal jobbe i vaffelkafeen igjen.
Hun setter seg opp. Føttene dingler et stykke over de brede gulvplankene. Denne leiligheten som fortsatt bærer preg av førtitallet da huset ble bygget. Hun er evig takknemlig for at hun fikk flytte inn her. Hun går inn i stuen og slår opp døren til den lille balkongen. Rödfjället og Vättafjället er helt hvite. Et hvitt dekke ligger også på bakken rundt huset
der hun bor, men tynnere her enn på fjellet. Alt er i ferd med å gå inn i dvale og frossenhet. Alt kommer til å bli gjemt under snøen. Det er noe fredfylt over den tanken.
Hun lar balkongdøren stå åpen og går inn på det lille kjøkkenet og brygger kaffe. Finner frem en kopp fra de skrå kjøkkenskapene. Hun slår seg ned ved kjøkkenbordet med kaffen og lar stillheten råde. Ingen tv, ingen radio, ingen podkast. Bare stillhet. Det er lenge siden hun har hatt fri. Å drive en vaffelkafé på fjellet er hardt arbeid. Det går ikke an å ta fridager når både turister og fastboende venter seg nystekte vafler og kaffe. Men nå, plutselig, er det som om tiden stopper opp. Hva skal hun bruke fridagen til? Alle fridagene som ligger foran henne før vaffelkafeen skal åpne igjen i slutten av februar? Rastløsheten kan vel ikke komme krypende allerede nå? Da blir de neste månedene uutholdelige.
Det plinger i telefonen. En melding fra Martin. Et bilde av lille Iris, jenta han fikk sammen med Pia, henne han var utro med. Det er alltid blandede følelser når han sender disse bildene. Iris på et saueskinn med sprellende føtter, Iris god innpakket i en barnevogn, Iris midt i en gurglende latter. Varmen i brystet når hun ser det lille barnet, så utrolig lik Martin både i ansiktstrekk og farger. Og samtidig – det grå som gnager i kroppen. Hun og Martin fikk aldri barn, ville ikke ha barn. Og nå ser hun den enorme gleden og stoltheten hans. Så fin hun er, skriver Helena med raske tomler. Svaret hans kommer umiddelbart. Ja, ikke sant! Vi skal gå tur i det fine været. Hvordan har du det? Har du jobbet ferdig for sesongen? Så typisk Martin å tenke på det. Å tenke på henne. Kanskje aner han hvordan hun har det når hun ikke har jobben å tenke på. Kanskje er han urolig for henne. Han vet jo hvor dårlig hun har følt seg etter at hun fikk vite
om utroskapen som førte til skilsmissen. Takk, det går bra med meg. Ja, nå har jeg fri. Deilig! Og et blidt smilefjes. Så merkelig alt ble.
Hun legger fra seg telefonen. Skal hun ta en skitur rundt
Hamrafjället? Den stien som folk har snakket så varmt om? Eller skal hun vaske og rydde? Eller dra til Funäsdalen og slentre litt rundt? Men i samme øyeblikk innser hun at det er november og at mye er stengt. Hun husker at Louise en gang sa at mai og november i vestre Härjedalen er som et langt utpust. Etter intense måneder med massevis av folk, aktiviteter og arrangementer, er det som om alt stopper opp. Kanskje hun skulle ringe Louise? Louise med de lyse flettene og den aldri minskende energien. Hun som hadde fått Helena til å bli isbader. Som hadde dratt henne med til fjellvann og tjern i alle slags værforhold og årstider. Louise som hadde tatt tak i drømmen sin og blitt interiørdesigner. Fyker frem og tilbake mellom alle fritidsboligene på fjellet og velger ut passende farger til veggene, de fineste sofaene, de mest fjelltypiske veggdekorasjonene. Turstikryss. Reinsdyrgevir.
Innrammede svart-hvitt-bilder fra fjellverdenen i en annen tid. Eller kanskje hun skal kjøre seg en tur? Se seg om litt.
De siste månedene har hun nesten bare beveget seg mellom leiligheten og vaffelkafeen. Det kunne kanskje vært morsomt å se noe annet.
Hun drikker opp kaffen og går og kler på seg. Et par jeans og en rutete skjorte, håret i en høy hestehale. Det har også gått nesten to år siden hun sist farget håret og klippet det. Det begynner å bli skikkelig grått og viltvoksende, men når hun ser seg i speilet, liker hun det hun ser. Liker å være litt viltvoksende. Villmark. Så annerledes enn den hun har vært i så mange år. Pen frisyre, nystrøkne bluser, bukser med press, sko med hæl. En sånn lærer som prøvde å gi inntrykk
av autoritet og tillit. Men som gråt som et barn på innsiden. Stanget som et barn på innsiden.
Hun får øye på ukebladbunken hun tok med seg fra vaffelkafeen. Hun synker ned på tregulvet med bladene i fanget. Blar på måfå. På en av forsidene er en kvinne med kortklippet lyst hår. Hun står der i minikjole og høye støvler. Helena kjenner igjen fjellene bak henne. De samme fjellene hun har gleden av å betrakte hver dag. Git lager film i fjellheimen, står det med store, fete typer. Git Andén, jo, Helena mener hun drar kjensel på det navnet. En veldig kjent svensk regissør en gang på seksti- eller syttitallet, hvis hun ikke tar helt feil. Raskt blar hun frem til midten der reportasjen er. Git på fjellet sammen med Sveriges største filmstjerner. Helena ser fascinert på svarthvitt-bildene. Gunnel Abrahamsson og Elsa Nyqvist. Birger Johansson. Navn som befolket hennes egen verden helt fra hun var liten. Kjendiser som fremdeles i dag kan dukke opp i ulike programmer på tv. Fjellene danner en ramme rundt de opprivende relasjonene i filmen, sier Git.
Hilda
Våren 1972
Kapittel 7
De har flaks, de kjære filmfolkene, tenkte jeg da jeg begynte fotturen opp mot vaffelkafeen. Det kunne ha vært snøstorm og dypsnø, juni var en lunefull måned. Det kunne også ha vært en fossende vårflom, men i år var det en god del barmark langs stien. De lave fjellbjørkene var nakne og svarte, ikke en antydning til knoppskyting. Det kom til å ta tid. Av og til ble ikke bjørkene grønne før midtsommer.
Det var tidlig morgen da jeg la av sted. Den store ryggsekken full og tung av fløtekartonger og syltetøyglass. En vanndunk i hver hånd. Jeg hadde på meg de gamle gummistøvlene mine. Det plasket der jeg gikk på den våte stien. På begge sider lå tykke skavler av snø.
Da jeg kom opp på myrene, ble jeg omsluttet av fjellene. De var fortsatt nesten helt hvitkledde. Jeg stoppet og satte ned vanndunkene. Rettet ryggen. Fikk igjen pusten. Solen var i ferd med å titte frem. Kanskje det ble en fin dag. Da hadde de enda mer flaks, de filmfolkene.
Svetten rant nedover ryggen, og de smale remmene på ryggsekken skar inn i skuldrene. Jeg gikk lett fremoverbøyd. Ante en brå bevegelse i øyekroken. En liten flokk reinsdyr nærmet seg.
«Unnskyld,» sa jeg dumt. «Jeg vet at jeg ikke skal være her nå. Jeg burde la dere være i fred. Det er Ragnars feil, alt sammen.»
De glodde på meg. Så mer trøtte enn misfornøyde ut.
Nå så jeg vaffelkafeen der fremme. Alltid den samme følelsen av varme, eller av glede, når jeg så den. Den lille, røde tømmerhytta som på mange måter holdt meg i live. Det var sånn det føltes. Dagene om vårvinteren da jeg holdt åpent og turistene kom gående på ski. Mennesker fra hele landet som hadde funnet veien hit til fjellheimen og som virkelig satte pris på vaflene mine. De som svettet seg bortover stiene og over skaren før de nådde kafeen min. Dem måtte jeg gi litt ekstra forpleining. Servere hjemmelaget rabarbrasaft før de fikk kaffekoppen og vaffelen sin.
Postkortene som kom dumpende fra Stockholm eller Sundsvall med takksigelser. Ingen kan steke vafler som Hilda. Hvorfor var jeg da så grenseløst nervøs for å steke vafler til filmfolkene? Fordi jeg visste at de var fornemme? At de var litt mer bemerkelsesverdige enn oss andre, litt mer spesielle? At min egen uanselighet ble så påtakelig?
Da jeg kom frem, satte jeg fra meg vanndunkene og vrengte av meg ryggsekken. Jeg masserte skuldrene, de verket som besatt. Men vinden var lun. Jeg stilte meg på terrassen og så ut over viddene. De tok pusten fra meg. Gjorde alltid det. Og nå var alt flekkete. Brunt i ulike nyanser og hvitt. Kampen mellom vinter og sommer.
Jeg hentet nøkkelen i boden, låste opp og gikk inn. Løftet opp emaljeskiltet som sto på gulvet og hengte det opp i krokene på ytterveggen. Hildas vaffelkafé. Så gikk jeg gjennom den trange entreen, inn i storstuen der jeg pleide å
servere vaflene. De lyse veggene som trengte et malingsstrøk.
Bildene med fjellmotiv og trerammer. Rå og kjølig luft hvilte i rommet. Jeg hadde ikke vært her siden jeg stengte om kvelden andre påskedag. Da hadde jeg jobbet som en gal fra tidlig morgen og hatt gjester nesten hele dagen. Jeg satte opp ytterdøren og gikk bort til peisen og tente opp. Veden var fuktig og rå den også, så det drøyde en god stund før den tok fyr.
Da det omsider begynte å brenne, gikk jeg inn på det knøttlille kjøkkenet og begynte å gjøre opp ild i vedkomfyren.
Der gikk det lettere. Etterpå gikk jeg ut med en bøtte i hånden for å finne snø. Et stykke fra hytta, i skråningen ned mot bakken, lå gnistrende, sprø snø. Kanskje dette var snøen samene kalte tsaapke. En skarehinne som akkurat bar skiene. Jeg fylte bøtten og gikk inn. Der begynte jeg å forberede vaffelrøren. Jeg blandet sammen mel og snøen jeg hadde hentet til en jevn røre. Kald røre ga de beste vaflene, det visste alle. Så pisket jeg fløten tykk. Jeg pisket og pisket til det verket i håndleddene. Hele tiden hadde jeg et blikk ut gjennom vinduet. Snart ville de komme gående på stien, filmfolkene. Jeg var klam i håndflatene. Forsiktig vendte jeg den piskede fløten inn i røren.
Så målte jeg opp kokekaffe og vann i den store emaljekjelen og satte den på komfyren. Jeg varmet opp vann og fuktet en klut, gikk rundt og tørket av bordene. Etterpå satte jeg frem askebeger, kaffekopper, skåler og asjetter. Da hørte jeg lyden av prat og latter. Jeg skyndte meg bort til vinduet. De var tidlig ute. De kom på lang rekke. Hjertet hamret voldsomt. Kvalmen kom. Jeg gikk inn i kjøkkendelen og tok frem blusen som jeg forsiktig hadde brettet og lagt i ryggsekken.
Tok av meg genseren og dro på meg blusen. Fant frem et lommespeil i et av kjøkkenskapene. Fortet meg å flette håret. «Hallo!»
En kvinnestemme hørtes. Jeg knyttet et forkle rundt livet og skyndte meg ut.
Kapittel 8
En kvinne i oransje kjole med hvite, store prikker sto i døråpningen. Det røde, krøllete håret som en ild rundt hodet på henne. Hun kom bort til meg og strakte frem hånden. Jeg tørket raskt hånden min på forkleet. Klam og kald.
«God dag,» sa hun. «Jeg heter Signe. Jeg vil bare få takke deg for at vi får komme hit og besøke deg på dette fantastiske stedet.»
Jeg svelget. Prøvde å roe pusten.
«Det er bare hyggelig,» sa jeg.
Mer rakk vi ikke å si før resten av gruppen kom stormende inn.
«Unnskyld,» sa jeg. «Jeg må …»
Praten og latteren som plutselig fløt rundt i rommet, var overveldende. Hvordan kunne en gruppe mennesker lage så mye lyd? Og gestikulere så voldsomt? Ingen lot til å ta notis av meg, så jeg forsvant inn på kjøkkenet. Satte vaffeljernet på vedkomfyren og la i en stor klatt smør. Så begynte jeg å steke vafler og legge dem på rist. De så fine ut, konstaterte jeg. Passe gylne, bare så vidt brune i kantene.
Da jeg kom ut i storstuen, hadde alle satt seg, og jeg begynte å gå rundt og servere vaflene.
«Syltetøy og krem har dere på bordet,» sa jeg, men stemmen druknet og det virket ikke som om noen hørte meg.
Så hentet jeg kaffekjelen og gikk rundt med den og skjenket kaffe i koppene til alle sammen. Noen spredte «takk» hørtes. Og: «Nydelig! Magisk! For noen vafler!»
Jeg smilte og nikket litt og forsvant inn på kjøkkenet igjen. Dirret i kroppen. Det lot til å gå ganske bra likevel. Jeg helte mer røre i jernet.
«For noen fantastiske vafler!»
Kvinnen med den prikkete kjolen kom inn på kjøkkenet. Hva var det hun sa hun het? Signe?
«Er det mulig å ta en til?»
Et bemerkelsesverdig glitter i øynene. En ung kvinne med livsglede i seg.
«Selvfølgelig!»
Jeg ga henne den helt nystekte. Hun tok den i hånden og spiste. Lukket øynene.
«Åh!» sa hun. «Noe av det beste jeg …»
Hun så opp. Nølte litt.
«Beklager hvis jeg er freidig, men jeg lurer på blusen din.
Den er så utrolig vakker.»
Jeg så ned. Strøk hånden over stoffet.
«Jeg har … jeg har sydd den selv.»
«Har du sydd den?»
Hun stirret på meg.
«Du er veldig flink.»
«Nei, altså … Det er ikke vanskelig i det hele tatt, man bare …»
Hun avbrøt meg.
«Jeg hadde aldri klart det. Og stoffet? Hvor har du kjøpt stoffet? Det er så fint.»
Jeg ville si et navn på en stoffbutikk et eller annet sted. Eller at jeg hadde bestilt det på postordre. Men jeg hadde aldri vært noe god til å lyve.
«Jeg har … jeg har sydd om en gammel duk …»
«Det er jo vidunderlig,» utbrøt hun og slo hendene sammen. «Alt her er vidunderlig! Du og blusen og stedet og området. For meg føles alt dette så … eksotisk. Jeg er vokst opp i en trang leilighet i Solna. Alt var trangt der jeg vokste opp. Leiligheten var trang, husene sto tett sammen, det var folk overalt. Men her … viddene … jeg elsker dette!»
Hun ble avbrutt av at enda en person kom inn på kjøkkenet. Signe forsvant ut gjennom døren. En mann med så mørkt hår at jeg kom til å tenke på Italia og Hellas rakte frem hånden mot meg.
«Erik,» sa han. «Jeg ville bare takke for utrolig gode vafler.»
Jeg lo.
«Hilda. Så hyggelig at du likte dem.»
Jeg så ned i gulvet. Øynene hans var så intense. Jeg kjente at det flammet på halsen.
«Har kollegene mine presentert seg?» spurte han.
Jeg ristet på hodet.
«Det er slett ikke nødvendig.»
«De er uoppdragne,» sa han. «Kom!»
Han dro meg med ut av kjøkkenet. Det var grått i storstuen av all sigarettrøyken.
«Hilda,» sa han og pekte mot bordet nærmest peisen. «Der sitter Ulla som er ansvarlig for klippingen, P-A som er arkitekt, Max og Eva som holder orden på klærne til skuespillerne. Og der,» han pekte mot bordet nærmest vinduet, «sitter Signe som du allerede har truffet, hun er sminkør, Katinka, script, Lars, lydtekniker …» Han nikket mot noen som var i ferd med å reise seg. «Og der har vi Olle som kan alt om lyd og spesialeffekter, Jan har ansvaret for rekvisita, Brian er innspillingsleder og Lars-Åke er
produksjonsleder.» Han så på meg og smilte. «Henger du med?»
Jeg nikket. Han pekte mot bordet nærmest kassadisken.
Da så jeg det og ble kraftløs i beina.
«Og der sitter de store stjernene våre for seg selv. Git, regissøren vår. Kjenner du henne igjen?»
Jeg smilte trøtt.
«Ja, henne kjenner jeg igjen. Og jeg kjenner også igjen skuespillerne som sitter sammen med henne.»
Nei, det var ikke Bibi eller Harriet, det var ingen Bergmanskuespillere, men andre filmstjerner som jeg mange ganger hadde sett stråle mot meg fra ukebladene hos frisøren.
Gunnel Abrahamsson. Elsa Nyqvist. Birger Johansson.
«Jeg tenkte meg det.»
«Takk,» sa jeg. «Men jeg må komme meg inn på kjøkkenet. Jeg er redd for at vaflene svir seg.»
«Vil du ikke vite hva jeg jobber med?»
Jeg lo.
«Jo, det vil jeg gjerne vite.»
«Jeg er rekvisitør.»
«Rekki …? Hva er det?»
Nå var det han som lo.
«Jeg er en sånn som utstyrer skuespillerne med alt utstyret de trenger for å kunne gå inn i rollen sin, styrke rolletolkningen.»
«Og dette, kjære venner,» sa han og strakte ut armen mot meg, «er Hilda som steker de fantastiske vaflene.»
Nå så alle på meg. Klappet. Plystret. Det brant i ansiktet. En følelse av bedrag, motvilje. Jeg hadde blikket festet i gulvet. De brede gulvplankene.
«Vi er så glade for at vi får komme hit på søndagene fremover,» sa han.
Jeg rettet på en hårlokk som hadde løsnet fra fletten.
«Nei, nå må jeg gå,» sa jeg og forsvant inn på kjøkkenet.
Jeg tok ut de brente vaflene og la dem på risten. Helte i ny røre.
«Hilda?»
I døren sto regissøren, Git. Kledd i solgul kjole og med kortklippet hår. Det smilet jeg kjente igjen fra plakater og filmer. Jeg slo blikket ned da hun kom bort for å hilse.
Hånden hennes så myk og smal. Jeg fikk for meg at jeg luktet vondt. Men det kunne jeg vel ikke gjøre? Blusen var jo ny, og duken ren da jeg tok den. Hun var bare sju år yngre enn meg, Git. Jeg leste det en gang i en avis. Sju år. Det så nok mer ut som om det skilte sytti år mellom oss. Hun var så levende, så kraftfull.
Hun så på meg liksom ovenfra og ned. Hva kunne jeg egentlig vente meg? Hun var en stor stjerne, selvsagt ikke i klasse med Bergman, men likevel, en stor regissør i landet vårt. For henne var jeg ingen.
«Det er så koselig her,» sa hun. Det hørtes ut som om hun snakket skånsk, men uten skarrende r-er. Som om hun desperat forsøkte å skjule dialekten sin. «Vi er så takknemlige for at De ville ta imot oss, Hilda.»
«Det går bra, jeg …»
Hun avbrøt meg.
«Jeg har lånt ideen av den store Bergman. Han passer på å blande inn fåröboerne på ulike måter i produksjonene sine. Jeg vil ikke være noe dårligere. Så vi skal ta turen hit hver søndag fremover. Først biltur og så fjellvandring. Det er perfekt, tenker jeg. Da kan vi ta for oss av Härjedalens fjellheim, og den er enda mer fantastisk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde at alt bare kom til å være karrig og
tørt, men jeg har skjønt at det kan bli veldig frodig og grønt her senere på sommeren.»
Jeg nikket kort.
«Og vi får frisk luft og trim på kjøpet. Det kan vi jammen trenge.» Hun lo og tente en sigarett. «Og De gjør dette bare for vår skyld, Hilda? Vaffelkafeen er egentlig stengt om sommeren, ikke sant?»
Hun så på meg igjen. Var taus og ventet tydeligvis på at jeg skulle si noe.
«Ja,» sa jeg og kremtet. «Jeg har bare åpent om vårvinteren når folk går på ski.»
«Vårvinter,» utbrøt Git. «For et vidunderlig ord!»
Jeg så ned og la merke til at jeg hadde en stor kaffeflekk på forkleet.
«Men nå skal ikke jeg stå her og snakke i det vide og det brede. Er det mer vafler, Hilda?»
«Ja da,» sa jeg, og stemmen var så svak. Jeg kremtet igjen. «Og påfyll.»
Da alle hadde gått, sank jeg ned i en av de vaklevorne stolene på uteplassen. Jeg satt der som en potetsekk og lukket øynene. Solen varmet i ansiktet. Det var da merkelig at det skulle bli sol og varme akkurat i dag. En forsmak på ordentlig sommer. Filmfolkenes begeistring over naturen, fjellene, villmarken.
Det ble en øredøvende stillhet. Fra all livligheten, all latteren, all praten til – ingenting. Tomhet. Noen var høflige og satte oppvasken ute på kjøkkenet, de fleste lot tallerkener og glass bli stående på bordene. Det så grisete ut. Men jeg lot det være sånn. Trengte å hvile en stund.
Så jeg ble sittende tungt i stolen. Denne stillheten som kunne oppstå på fjellet. Som et vakuum. Erik med det svarte
håret hadde ikke villet gå derfra og la meg stå igjen med all oppvasken, men jeg sa at det gikk bra. At han skulle gå. For en vennlig sjel.
Jeg lente meg tilbake. Det dunket i hodet, verket i ryggen, fingrene var stive som klør. Jeg kneppet opp blusen i halsen, fikk puste litt lettere. Så vakre de var alle sammen. Git den vakreste.
Jeg slumret i stolen, jeg var så dødsens trøtt. Da jeg våknet av en fugl som krysset himmelen med et skingrende skrik, tenkte jeg: Hvordan skal jeg orke dette? Det var slett ikke det fysiske, faktiske arbeidet som tok kreftene mine, det var det mentale. Å bli kastet inn i en annen verden, i en helt annen sammenheng, møte mennesker som fremkalte mindreverdighetskomplekser. Hva var det Ragnar tenkte på? Eller var det bare pengene som snakket? Og det interessante ved å ha store stjerner på vaffelkafeen? Det var selvfølgelig sånn det var. Noe å skryte av i jaktlaget til høsten og i styret i bygdeforeningen.
Jeg reiste meg. Jeg måtte gå inn og ta meg av all oppvasken.
Kapittel 9
Ragnar hadde på seg findressen, som alltid på denne datoen. Dagen da Mildred og barnet hadde dødd. Han i findressen og jeg i en av de mørke kjolene mine. Håret stramt oppsatt i en knute i nakken. Vi skulle kjøre med en blomst til graven akkurat som vi alltid hadde gjort. Jeg sto på verandaen og ventet på ham. Strøk hånden over den flassende malingen på utskjæringene.
Akkurat da kom noen syklende inn på gårdsplassen. Jeg så et rødkrøllete hår og en grønn kjole. Signe fra filminnspillingen. Hva i all verden gjorde hun her? Jeg strøk hånden over håret, rettet på kjolen.
«Hilda!» hoiet hun og vinket.
Hun var nok enda yngre enn jeg først hadde trodd. Kanskje bare drøyt tjue.
«Hei!»
Jeg vinket tilbake. Snart bremset hun ned helt inntil meg. «Du ser ut …» begynte hun. «Du ser ut som om du er på vei et sted.»
«Til kirken,» svarte jeg kort. Hun nikket.
«Takk for sist,» sa hun. «Takk for fantastiske vafler.»
«Værsågod,» sa jeg og glodde ned på de morkne plankene.
Jeg hørte Ragnar romstere inne i huset. Hva holdt han egentlig på med? Vi skulle jo dra.
«Du, Hilda,» begynte hun, og jeg så opp på henne. Hun hadde noe bedende i blikket.
«Ja?»
«Vi har havnet i trøbbel med filminnspillingen.»
Tankene surret som fluer i hodet. Hvorfor fortalte hun det til meg?
«Eva, som jobber med klærne til skuespillerne, ble syk og måtte dra herfra.»
Herregud, tenkte jeg og la hånden på brystet. Ble hun forgiftet på vaffelkafeen? Matforgiftning hadde jeg hørt snakk om, men ikke at vafler hadde … Var det noe giftig i snøen som jeg blandet i røren? Skutere som hadde kjørt over fjellet og etterlatt seg livsfarlig olje i snøen og … Jeg rakk ikke å tenke tanken ferdig, før hun fortsatte.
«Og Gunnel, hovedrolleinnehaveren vår, har en hel haug med klær som må legges ut. Du vet, hun har gått opp i vekt og … ja, endret størrelse, rett og slett. Eva skulle ha lagt dem ut for lenge siden, men av ulike grunner har hun ikke gjort det.» Signe så oppskaket ut mens snakket. Ordene fosset ut av munnen hennes. «Så nå er Git i forferdelig dårlig humør, og det påvirker hele gruppen. Jeg er redd vi blir nødt til å avlyse innspillinger av enkelte scener, og da blir hele filmen forsinket og da …» Hun lente seg frem over styret. «Så jeg lurte rett og slett på om du vil påta deg å sy om de fordømte klærne. Du kan jo sy, det så jeg jo på blusen du hadde på deg på søndag.»
Det var som om tiden sto stille. Som om hele tilværelsen stoppet opp. Jeg stirret på henne.
«Jeg …?»
«Ja, jeg spurte Git om jeg kunne høre med deg, og hun sa ja med en gang. Du får selvfølgelig betalt.» Jeg støttet meg mot den ene stolpen.
«Men hva slags klær er det …?»
Hun viftet med hånden.
«Å, du vet, ikke noe spesielt, men det er uansett sånt som ingen av oss andre fikser. Legge ut livet på noen kjoler, sy i en ny glidelås i en bukse. Sånt som du sikkert kan gjøre så lett som bare det.»
De sommerfuglene i magen. Når hadde jeg følt det sist?
«Jeg skal høre med Ragnar, mannen min, hva han synes,» sa jeg.
Hun så litt spørrende på meg.
«Ja vel, men gi beskjed så snart som mulig!»
Jeg fortalte det til Ragnar straks vi hadde satt oss i bilen og han hadde begynt å kjøre. Han røykte med ruten sveivet ned. Av en eller annen grunn sa han ja med en gang. Kanskje på grunn av lønnen jeg skulle få. Kanskje fordi det var Mildreds og barnets dødsdag. Han var alltid litt annerledes akkurat denne dagen hvert år. Fraværende. I sin egen verden.
En stille jubel vokste inne i meg der vi kjørte bortover den svingete veien ned til Funäsdalen. Solen skinte over de brune gressplenene og de nakne, svarte bjørkene. Over de hvite fjellene.
Side om side gikk vi langs grusgangen over kirkegården. Den knasende lyden under skoene våre. Han hadde blomsten i den ene hånden, og jeg holdt armen min under hans. Sånn som vi alltid hadde gjort det. Hvert år. Gravsteiner på hver side av grusgangen med ukjente navn. Jeg ville ikke se på de navnene. Eller på dødsdatoene. Jeg ville ikke tenke på døden. Jeg ville tenke på stoffer og tråder og kjoler som måtte sys om.
Men jeg måtte tenke på døden. Da vi til slutt sto der ved Mildreds grav, gikk det ikke an å ignorere den. Mildred Johansson 1915–1954.
Det første året Ragnar ba meg bli med til kirkegården, ville jeg være støttespilleren hans. Jeg ville være den hengivne hustruen som holdt ham oppe. Som holdt ut at han fortsatt sørget over den forrige kona si. Da han gråt som et barn og tørket seg rundt øynene med de store, klumpete hendene, prøvde jeg å trekke ham inntil meg. Men han slet seg løs. Det var ingen andre ord å bruke enn at han slet seg løs.
Jeg burde ha trukket meg unna, men jeg gjorde ikke det. I stedet spurte jeg hvorfor navnet til sønnen ikke sto på gravsteinen. Det blikket jeg fikk av ham da, lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle fremkalle. Etter det hadde jeg aldri forsøkt å trøste ham. Jeg hadde heller aldri prøvd å snakke med ham om Mildred. Eller om barnet. Det var minelagt farvann.
Jeg ringte Sonja den kvelden. Sonja, venninnen min med de påbegynte akademiske studiene og all klokskapen. Med lav stemme presset jeg munnen mot røret og spurte hvorfor barnets navn ikke sto på gravsteinen.
«Det er så tullete,» sa Sonja med like lav stemme. Jeg måtte presse røret hardt mot øret.
«Det finnes en forestilling om at et spedbarns død liksom skal gjemmes vekk av hensyn til foreldrene. Derfor er ikke alltid navnene deres inngravert på gravsteinene. Jeg tipper det er derfor navnet til barnet ikke står der.»
Hun ble stille.
«Men jeg tror det er i ferd med å endre seg. Døden skal aldri gjemmes vekk. Sorg og fortvilelse må få plass og spillerom.»
Etter den gangen på kirkegården ble jeg alltid med ham, han ville virkelig at jeg skulle det, men jeg holdt meg i bakgrunnen. Jeg bare så på når han bøyde seg ned og satte blomstene i vasen.
Da han nå med stor anstrengelse reiste seg, ble en tanke til ord uten at det overhodet var meningen. Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men ordene kom uansett.
«Hvorfor har du ikke villet få et nytt barn?»
Han snudde seg raskt mot meg. Så på meg med tomt blikk. Ristet på hodet som om jeg ikke forsto noe som helst. Begynte å gå derfra. Kroppen foroverlent. Tung. Hvordan kunne jeg si de ordene? Var det noe jeg hadde lært meg i alle årene sammen med Ragnar, så var det å velge samtaleemnene mine. Hvorfor hadde spørsmålet kommet da?
Jeg begynte å gå etter ham. Til min forundring merket jeg sinnet som dunket i tinningen. Det var som om noe pulserte gjennom hele meg.
«Men hva med meg, da?» sa jeg og stoppet opp. «Har du aldri tenkt på at jeg kanskje vil ha et barn?»
Jeg satte meg på en av parkbenkene ved grusgangen, og gråten var umulig å stanse. Jeg hvilte hodet i hendene og håpet jeg fikk være i fred. At ingen av de som hadde et ærend på kirkegården, skulle komme bort og lure på hvordan det gikk med meg.
Det var løftene mine som runget i meg mens tårene fosset ned i hendene, videre ned i grusen. Det første i Funäsdalen kirke da jeg sto der i den fine, hvite kjolen, som jeg hadde sydd selv. Ragnar ved siden av meg. Jeg klemte krampaktig rundt brudebuketten. Mor og far på første benk. Resten av kirken fylt av familie, slekt og venner. Hvordan jeg hadde sett på Ragnars innesluttede ansikt, stilig i den mørke dressen. Allerede da gråsprengt i håret. Til døden skiller oss ad. Det var ikke et løfte man brøt uten videre. Mitt ja høyt og tydelig overfor både Gud og forsamlingen.
Det andre løftet, mitt andre ja, var ikke like sprudlende som det første. Da satt jeg ved dødsleiet til Ragnars mor.
Gardinene var trukket for, en innestengt lukt i rommet. Vi hadde kommet godt overens i løpet av den tiden jeg hadde vært gift med Ragnar. Hun hadde sett med velvilje på meg. Ved flere anledninger hadde hun sagt: Hilda gjør det så bra, til tross for at hun er så ung. Nå hvilte hånden min på hennes magre, bleke. Vi visste hvilken vei det gikk. Kreften hadde inntatt hele henne. Og hun sa: Lov meg å bli hos Ragnar.
Han klarer ikke å miste enda et menneske han er glad i. Mitt ja var en hvisken. Men det var et ja, og hun hørte det. Hun så beroliget ut. Like etterpå sovnet hun inn for godt.
Da jeg kom bort til bilen, satt Ragnar i førersetet og røykte. Han klappet meg tafatt på armen da jeg satte meg.
«Skal vi ta et kakestykke på bakeriet?» sa han.
Jeg nikket.