Omslagsillustrasjon og illustrasjoner : Karine Torp Bie
Papir : Holmen Book Cream 80 g 1,6 b
Boka er satt med Minion Pro Trykk og innbinding: Livonia Print, Lativa
ISBN: 978-82-489-3946-7
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Henninge Torp Bie
BIENES VERDEN
Om villbier og en sommerøy
Juni
– Macropis europaea
Fredløsbie
Forord
Vi mennesker representerer et mangfold av interesser. Noen av oss er for eksempel opptatt av engelsk litteratur. Andre trekkes mot høye fjelltopper. Enkelte bruker all ledig tid på hagearbeid, andre på oljemaling, andre igjen på hester, matematikk eller fermentering av mat.
Og blant verdens tusener millioner av mennesker med sine tusener millioner interesser finnes det en liten gruppe som ikke kan få nok av ville bier. Det var i denne gruppen, villbiemenneskenes gruppe, at jeg ble innviet sommeren 2020. Innvielsen foregikk uten brask og bram: Kun jeg selv var til stede, rustet med felthatt og mormors gamle syltetøyglass, med biene og blomsterengen som eneste vitner.
Det var den sommeren jeg studerte engtjæreblom på øya Eløen i ytre Oslofjord.
Jeg skulle ikke studere engtjæreblom. Ikke egentlig. Jeg skulle heller ikke vært på Eløen. Planen var i utgangspunktet å skrive en nyskapende masteroppgave om den eksotiske kysthumla på Fair Isle. Fair Isle er en perle av en øy som ligger omtrent midt mellom Shetland og Orknøyene. Målet med oppgaven var som følger: å revolusjonere forståelsen av sjeldne humler på eksotiske øyer. Oppgaven skulle plassere meg i den naturvitenskapelige eliten, blant oppdagere, forskere og eventyrere.
Navnet mitt skulle være på på alles lepper i akademia og siteres i all verdens vitenskapelige tidsskrifter. Forskere skulle klø seg i hodet og spørre seg hvem denne unge, klartenkte kvinnen var. Jeg så det hele for meg.
Men så kom koronapandemien.
Med pandemien ble reiser til eksotiske lokasjoner som Fair Isle avlyst. I stedet endte jeg opp på Eløen, en kvadratkilometer med stein og gress der jeg hadde tilbrakt samtlige somre siden jeg var ett år. Og med engtjæreblom som forskningsobjekt, en tredve centimeters stilk med en samling mørkerosa blomster på toppen, allerede beskrevet i dusinvis av artikler og funnet i hundrevis av skrenter, Østlands-vårens kanskje vanligste og mest grundig studerte plante. Noen store oppdagelser ventet neppe på den fronten. Jeg så for meg en lang og ensformig sommer.
Men hva skjer om du bruker lang tid i lavt tempo på et avgrenset stykke natur?
Ganske mye, viste det seg. Sommeren på Eløen var som et teaterstykke der insekter, planter, fugler, vær og vind spilte mot og med hverandre. Jo lenger tid jeg brukte, jo langsommere tempo jeg beveget meg i og jo mer avgrenset naturen jeg studerte var – jo mer oppdaget jeg.
Eløen, denne lille øya i ytre Oslofjord; denne vesle fliken av moder jord, bebodd stort sett av fugler og insekter og ville blomster; dekket av engtjæreblom i mai og juni, preget av vind og tørke og avgrenset av salt sjø i alle himmelretninger, viste seg å være et optimalt utgangspunkt for naturvitenskapelige oppdagelser.
Og det jeg oppdaget sommeren på Eløen, i tillegg til fugler
og tang og engtjæreblom, var villbier. Mange villbier. Rare villbier. Bier jeg aldri før hadde sett. Bier jeg ikke engang visste eksisterte.
Og det er villbier denne boken handler om. Ullbier, humler og parasittbier. Bier med bukser, bier som bor i sneglehus, bier som samler olje og bier som sover i blåklokker. Bier som lever godt og bier som er truet. Bier som finnes overalt: i strandenger og slåttemarker, i skog og fjell og i din egen hage. Jeg starter, sånn omtrentlig, med vårens første arter og avslutter med sesongens siste. Mange av biene har jeg selv funnet, på Eløen og ellers. Andre håper jeg på å finne. Det er det fine (og iblant frustrerende) med å samle på natur: Du blir aldri ferdig. Det er alltid mer.
I tillegg til biene rommer boken en del andre arter, deriblant diverse planter, fugler og sommerfugler. På den måten prøver jeg å gjengi et mer fullstendig bilde av øyas økologi. For slik er jo naturen: et tett sammenvevet nett der hver organisme lever i samspill med andre. Det er nesten umulig å betrakte arter isolert.
Å velge hvilke biearter jeg skulle skrive om, var i noen få tilfeller enkelt. I de fleste tilfellene var likevel utvelgelsesprosessen knallhard. Til sammen nevnes 34 arter i denne boken, noe som tilsvarer rett under en sjettedel av Norges totalt 211 påviste biearter. Boken er derfor ikke en felthåndbok – den er ikke utfyllende nok til et slikt formål – men heller en innføring i den norske biefaunaen.
Mitt ønske er at boken kan hjelpe deg som leser med å gjenkjenne noen av Norges villbier og blomstene de besøker.
Enda bedre er det om den inspirerer til økt interesse for naturens arter. Om artene er insekter, moser, fugler, lav eller nakensnegler spiller ingen rolle. Jo flere, jo bedre. For om naturen representerer et språk, utgjør artene og samspillet dem imellom språkets vokabular og grammatikk. Og som vi vet: Jo bedre en kjenner til et språks vokabular og grammatikk, jo mer lesbare blir setningene. Jo flere arter en kjenner – jo mer lesbar blir naturen.
Jo mer lesbar naturen er, jo bedre forstår vi den. Og jo større blir ønsket om å ta vare på den.
En øy i en øygruppe
Om man seiler fra Oslofjordens innerste punkt og sørover –langs vestsiden av Nesoddtangen, forbi Langåra, Håøya og Oscarsborg, gjennom Drøbaksundet, videre forbi Jeløya og Bastøy – vil man etter én til to dagers seilas, eller omtrent 40 nautiske mil, komme til fem øyer. Øyene ligger som perler på en snor fra nord til sør. De er ikke store – selv den største er mindre enn én kvadratkilometer i utstrekning. Likevel representerer de en usedvanlig naturrikdom.
Går man i land på en av øyene, er villblomstene eller sjøfuglene sannsynligvis det første man merker seg. Men man skal ikke vandre lange turen før også berggrunnen blir påfallende. For hvordan har slike knudrete klipper blitt til? Hvordan har de fått sin farge; rødfiolett, spettet med rombeformede, lysere krystaller, iblant dekket av oransje lav? Klippene liksom sprenger seg gjennom det tynne jordsmonnet, og danner flere steder forvitrede, ofte svært vakre formasjoner. Bergarten kalles rombeporfyrkonglomerat, og er globalt sjelden. Den dannes når rombeporfyr, som er en lavabergart, over tid og under press blir kittet sammen med sand, stein og grus. I øyenes tilfelle strømmet rombeporfyren ut av vulkaner i det vi kaller Osloriften for om lag 300 millioner år siden. Konglomeratet ble så dannet ved at rombeporfyren ble erodert, og store blokker
raste ut i riften. Rombeporfyren ble sammen med sand og grus begravet av yngre lag, og dyttet ned i jordskorpen.
Øygruppen var lenge under vann. Men gjør vi et sprang i tid, til isens tilbaketrekning for omtrent 10 000 år siden, førte landheving til at øyene langsomt begynte å stige. For omtrent 5000 år siden kom de først til syne over havflaten, som små rev og holmer. De fortsatte å stige. Studerer man øyene i satellittfotoer, kan man se hvordan strandlinjene deres har endret seg over tid – og hvordan de stadig endrer seg.
Det er lett å se for seg hvordan naturkreftene, mens øyene steg opp av havet, fikk tilgang til berggrunnen. Vind og sol og hav rev og slet i berg og i løsmasser, de eroderte, fordelte og sorterte steinmateriale. Etter hvert begynte også ulike arter av sopp, dyr og planter å ankomme øynene. Flere av dem bosatte seg. Man skulle kanskje tro at øyene, som er omtrent like gamle og like store, som ligger like langt fra land, i stor grad deler berggrunn og ikke skilles av mer enn en drøy kilometer med sjø, ville være økologisk like. Men de er faktisk svært forskjellige, og deres ulike karakterer kan grovt deles i tre.
Den første øya du møter når du seiler fra nord mot sør, er Kollen. Kollen – med sine bratte, knudrete knauser. Øya virker liksom lukket sett fra havet: bortsett fra et par sommerhytter og store steinformasjoner på strendene mot syd, sydvest og øst, er den nærmest igjengrodd av trær og busker. Skogdekket og det råtnende trevirket gjør Kollen til et velegnet hekkested og hjem for blant annet rovfugler og hakkespetter. Ikke minst er øya et viktig levested for insektarter tilknyttet død ved.
De tre øyene lengst mot sør, Sletterøyene, er derimot nærmest flate, og nesten uten trær og busker. Disse øyene
har vært intensivt beitet i flere hundre år. Beiting har holdt –og holder stadig – gjengroingen på avstand. Sletterøyenes
åpenhet: et landskap dominert av vind, steiner og enger, er slående når man betrakter dem fra en båt. Går man i land, er inntrykket om mulig enda sterkere. Besøket vil likevel være kortvarig: Ingen av Sletterøyene har noen form for bebyggelse, og store deler av øyene er naturreservat. Utover tre gravrøyser fra bronse a lderen, samt noen søyle-liknende steinformasjoner, dekkes de hovedsakelig av villblomster, åpne tørrenger og heilandskap. Det åpne landskapet er egnet habitat for flere ulike fugler, deriblant heipiplerke, sanglerke og storspove. Også smågnagere finnes det mange av. Sletterøyene utgjør sånn sett et glimrende jaktområde for rovfuglene fra Kollen i nord.
Mellom de to – de åpne Sletterøyene mot sør, og den skogkledde
Kollen mot nord – ligger Eløen, ofte kalt Eløya, Eldøen eller Eldøya. Blant de fem øyene er dette den med størst mangfold, både målt i variasjon i landskapet, men også når det gjelder landskapets tilhørende arter.
Eløen er hverken åpen eller gjengrodd. Tvert imot befinner
øya seg i et slags mellomstadium: Landskapet holdes delvis åpent av beitende dyr, men preges samtidig av busker og kratt, som einer og ulike roser. På øyas sørøstre side har gjengroingen nådd et mer fullstendig stadium, og et lite felt med edelløvtrær har etablert seg.
Eløen er bredest mot sør. Der stikker rombeporfyrkonglomeratet opp i været i form av berg og knauser, og landskapet er preget av grove grusmasser, hovedsakelig forvitret fra øyas berggrunn. Mot sørvest er det bratte, værbitte berghyller,
erodert, eldgammel berggrunn, farget av oransje lav, formet av vind og hav.
Omtrent midt på øya, ikke langt unna et holt av plantet furu, ligger det et tjern. Tjernet, som en gang for lenge siden var på høyde med havet, og sånn sett representerer en naturlig referanse for landhevingen, er i dag nesten gjengrodd. Store deler av det som tidligere var åpent vann, er i dag fuktig mark.
I og rundt tjernet lever padder og sky fugler og vanntilknyttede insekter. Der vokser høye siv, fredløsplanter og gule sverdliljer.
Et område mot øst, omtrent midt på øya, er spesielt tørt. Jordsmonnet inneholder mye sand, og i tillegg til lyng vokser det der en rekke forskjellige lavarter.
I nord, der øya er på sitt smaleste og best beskyttet mot vær og vind, munner landmassene ut i en lengre sandtange. Langs øyas vestre side finner man beitede strandenger, og området nordvest fungerer gjennom sommeren som et naturreservat. Her blir fjæra flere hundre meter lang ved lavvann.
Og mellom klipper og berg, strender, grusmasser og lav, dels oppstykket av kratt og busker, av furutrær og skogholt og et gjengrodd tjern, ligger engene. Næringsfattige, kalkrike, blomstrende tørrenger.
Målt i markblomster og urteplanter, er Eløens mangfold nærmest eventyrlig. Floraen er godt dokumentert, og øya har i lang tid virket som en magnet for botanikere.
Også øyas rike fugleliv er godt kjent. Der hekker nattergal, storspove, vipe og tjeld, lerker, måker og loer. Der finnes falker og ugler, og der synger en fantastisk mengde spurvefugler. Også ulike reptiler, amfibier og pattedyr holder til på øya. I tillegg til slanger og padder og frosker og firfisler, er både smågnagere,
hare, mink, pinnsvin, grevling, rådyr og rev blitt observert –flere av dem, riktignok, bragt til øya med menneskelig hjelp.
Det er liten tvil om at øya, med sin sandholdige jord og sine tørre, kalkrike blomsterenger, burde være et paradis for pollinerende insekter, slik som sommerfugler, blomsterfluer og bier. Likevel vet man svært lite om øyas insektfauna.
Fra tidlig på 1600-tallet har det vært bosetting på Eløen. Omtrent like lenge har øyas enger vært beitet av dyr i større eller mindre grad. I dag er det elleve sommerhus der, bebodd gjennom de lysere månedene.
Og ett av disse sommerhusene tilhører mine besteforeldre.
April
Under den frosne bakken
Jeg velger meg april! Så uforutsigbar – og samtidig så fylt av håp. Med april kommer lyset. Lyset som får bekken til å gå i engene, som trekker blåveis og hestehov opp mellom gammel snø og brunt løv, lyset som kaller på kjøttmeisen som smelter snøen med sitt metalliske ti-tui ti-tui ti-tui.
Aprillyset er et himmellys som ikke kan stoppes av noe. Ikke av trekledde åser, ikke av åkre eller busker eller enger, ikke engang av skitne vinduer eller dårlig humør. Trærne, bladløse stammer og nakne greiner, kommer aldri tydeligere frem enn på denne tiden av året; hver grein, hver kvist kan tydelig skjelnes. I skarp kontrast tegner de seg mot himmelen – men likevel uten å gjøre den mindre, uten å stoppe lyset. Tvert imot gjør trær i april liksom himmelen større, lyset derfra skarpere. April luner opp solvegger og lar oss mennesker nesten trekke et lettelsens sukk, lar oss nesten kjenne på fred. Samtidig er det uforutsigbare aldri lenger enn et vindkast unna. Enda nærmere, kanskje, om man befinner seg på en øy.
På en øy er det vanskelig, om ikke umulig, å gjemme seg for hav, jord og himmel, uansett årstid. Naturens krefter er alltid til stede. Man kjenner regn og storm, sol og hete. På en øy føler man vindretningen og bølgeslagene. Slik er det også på Eløen. Og spesielt i april.
I april kan vinden komme i iskalde gufs. Den sveiper over enger og røyser, med seg kaster den lukten av tang og salt, av råttent gress og gammel snø, rester av vinter hviner rundt hushjørner og sniker seg opp under ullgensere. Trærne står bladløse i den sure blesten, de har nok med å klore røttene fast i jordskorpa og gir ingen ly. På bakken klumper snøen seg sammen i harde hauger, tviholder på frosten. Jeg velger meg april, skrev Bjørnstjerne Bjørnson, i den det gamle faller. Men det gamle, vinteren, vil ikke falle. Hver natt fryser jorden, hver natt finner snøklumpene nytt feste. For april er lyset og våren, men våren kommer ikke av seg selv, ikke uten kamp. Det blir ikke plass til det nye før det gamle viker, og det gamle vil ikke vike. Og iblant i april, særlig på en øy, kan man lure på om våren noen gang vil komme. Om den kanskje gir opp dette året. For hvordan kan våren, tøa, ja, noe som helst, slåss seg gjennom denne frosten, denne sure vinden, denne lukten av råtten snø?
Og hvor ble det av følelsen av fred? Dog fred er ei det beste, men at man noe vil. Og nettopp dét er spesielt med april: at den noe vil. For det er noe annet som vinden trekker med seg, en følelse som blandes inn i eimen av tang, snø og gammelt gress.
Det er en følelse som sitter i oss fra alle apriler vi har levd, kanskje til og med fra enda lenger tilbake. Følelsen av håp og ukuelighet.
Og så en dag i mars eller tidlig april lyder noen hese skrik. Man løfter blikket. Og kanskje dunker hjertet et ekstra slag når himmelen, høy og vårblå, så uendelig som den blir på øyer, blir revet opp på tvers. Gjessene kommer flyvende hjem, i V-formasjon og med våren i vingene.
Øyne kan bli blanke av mindre.
Hvorfor setter trekkfuglene i gang så sterke følelser i oss mennesker? Kanskje fordi de bærer på det samme ukuelige håpet som april selv? Man vil takke dem. For at de kommer tilbake, år etter år, satser liv og lemmer i en lang og strabasiøs reise over store hav, bare for å ende opp i et steinete, frostbitt land – og det, i de tidligste trekkfuglenes tilfelle, lenge før bakken tiner og blomster springer ut. Takk gjess, lerker, viper! Men hvorfor hit? Til en øy i det kalde nord, hvorfor forlate de sydlige vinterhjem der solen sikkert skinner og fruktene sannsynligvis ligger strødd?
Fugletrekk er et av naturens vakre og komplekse mysterier, som ornitologer har grunnet over i lange tider. Stort sett begrunnes forflytningen med reir og mat. Med at det å trekke er en tilpasning og en strategi i naturens evige konkurranse om ressurser.
Tilbake kommer i alle fall trekkfuglene, med løfte om varme dager. Løfte om liv, sol og overflod. Jeg velger meg april ... i den det ny får feste.
Og under den frosne bakken ligger det noen og venter.
Folk er sjelden på Eløen i april. Først i mai, gjerne juni, kommer vi til øya. For hvorfor være på en øy i april, ja, sånn bortsett fra for å se gjess rive opp himmelen? En av hovedårsakene til å besøke Eløen er villblomstene, og blomster er det ingen av på denne tiden.
Vel – nesten ingen. Noe blomstrer alt i mars og april. Går man langs strandkanten på østsiden av Eløen, finnes det et kjerr med selje. Og det er nettopp i vårens første fase, mens de fleste av trærne ennå står bladløse, at selja, Salix caprea, har sin storhetstid. Da skyter den ut lodne, lubne blomster fra sine
nakne greiner. Gåsunger, kalles blomstene, og er et like så kjært vårtegn som fuglene de er oppkalt etter. Et seljetre er enten hann eller hunn, og dets gåsunger deretter. Mens de hunnlige
gåsungene etter hvert får et slags grønnskjær, blir de hannlige
gåsungene etter kort tid gule av pollen.
Og det er nettopp på selja, på dens gåsunger fulle av pollen og nektar, at denne noen ligger og venter et par centimeter under den halvfrosne bakken.
Hun som ligger der, har aldri noensinne vært over jorden.
Hun har aldri før flydd og aldri følt solen varme. Men nå, nå som gjessene har revet opp himmelen, nå som lerka synger med sol i vingene og vinden lukter håp – nå som selja blomstrer, er det noe i denne lille, solitære bien som sier at «tiden er inne».
Solitære bier
«Det er mange måter å se verden på», skriver forfatteren Jón Kalman Stefánsson, «og synsvinkelen beskriver antagelig ditt indre menneske. Si meg hvordan du ser verden, og jeg skal fortelle deg hvem du er.»
Si meg hva du ser – og det beskriver hva hjertet ditt er fullt av. Jeg, for eksempel, gikk nesten 30 år uten å se en eneste solitær bie. Ikke fordi biene ikke var der. Men fordi hjertet og sinnet mitt var fullt av annet. Humlene så jeg, disse lodne og store insektene er det jo nesten umulig å overse. Heller ikke honningbiene gikk meg hus forbi, de opptrer jo dusinvis, minst; det de ikke har i størrelse, tar de igjen i antall.
Men solitære bier så jeg ingen av.
Solitære bier er bier som lever alene. Med andre ord skiller de seg fra de sosiale biene, humlene og honningbien, som lever i storsamfunn bestående av en regjerende dronning og hennes arbeidere. Det trengs en landsby, heter det. Sosiale biers samfunn, som er hierarkiske med avanserte fordelinger av arbeidsoppgaver, og som ofte teller flere hundre (for enkelte arter flere tusen!) individer, kan virkelig gi assosiasjoner til landsbyer der individene samarbeider om oppfostring av de unge – gitt at man ser for seg landsbyer der alle er i slekt, og der kun ett individ reproduserer.
Men om de sosiale biene representerer landsbyer, er de solitære biene naturens tøffe og hardtarbeidende alenemødre. Lage reir, legge egg, samle mat til seg og til avkommet. Alt må en solitær hunnbie ordne på egen hånd.
Ikke at det harde arbeidet har holdt dem tilbake eller begrenset deres mangfold. Verdens biediversitet er på grensen til eventyrlig: Spredd over kloden lever det over 20 000 arter, trolig flere, hvilket er et høyere antall enn alle fugle- og pattedyrarter til sammen. Og av disse tusener på tusener med summende, flyvende, hårete, glatte, brune, gule, svarte, røde, grønne, blå insektene, regnes over 90 prosent som helt eller delvis solitære.
I Norge er tallet liknende. Vi har 211 påviste biearter. Av dem er 35 humler, én honningbie – og 175 helt eller delvis solitære bier. Likevel, mens humler og honningbier for de fleste av oss er godt kjent, har de solitære biene på en eller annen måte sneket seg under radaren. Hvorfor er ikke helt enkelt å si. Fordi honningbien og humlene er større? Viktigere? Søtere?
Eller fordi vi vet så lite om de solitære biene?
Man kan være overraskende blind og døv for alt man ikke kjenner til. Kjenner man til – la oss si en snøsandbie – begynner man kanskje å se etter den.
Og har man først fått øye på den, inkludert den i bevisstheten, vil kanskje snøsandbien, sammen med krokus og gjess og gåsunger, bli blant årets kjæreste vårtegn.
Snøsandbien
– vårens synkrone hendelser
navn : Andrena praecox
Flyvetid: primo mars til ultimo juni
Blomsterpreferanse: selje og andre trær i vierslekten
Et nytt år starter i mange kulturer den første januar. I virkeligheten, i alle fall fra et syklisk perspektiv, er det likevel våren, som i nord kommer en gang i perioden mars–april, som bringer begynnelse og oppstart. Nye muligheter.
Snø på en side – sommer på en annen. Slik rammes våren inn. Og mellom disse rammene skal naturen våkne opp.
Bjørka skal lage blader, søyene skal lamme og vipa skal bygge reiret sitt i en fuktig grop i bakken. Ikke minst skal de første biene dukke opp og besøke de første blomstene.
Lik andre insekter behøver bier utvendig varme; solstråler og høye temperaturer, for å kunne bevege seg. Når det gjelder næring, er de avhengige av nektar og pollen. At de fleste bier flyr om sommeren, når luften er varm og bakken et blomsterhav, er lett å forstå. Men hva med mars og april? Hvorfor flyr snøsandbien før snøen har smeltet?
Snøsandbien, Andrena praecox, er en ganske liten bie. Hunnen er åtte millimeter, og hannen bare seks – altså betydelig mindre
Snøsandbie – Andrena praecox
enn en lillefingernegl, og dermed lett å overse. Mens hunnen er lodden og gyllenbrun og minner om en liten og spesielt hårete honningbie, er hannen dekket av blass, gråbrun pels. Slik er trenden i bieverdenen: Hunnbien er som oftest både større og flottere i fargen enn sin partner. Artsnavnet praecox betyr «veldig tidlig» – og veldig tidlig er nettopp når snøsandbien
har kommet seg på vingene. Allerede fra mars og tidlig april kan bien sees, i den delen av våren som mest av alt minner om vinter.
En solitær bies liv varer et år, og inkluderer fire stadier: egg, larve, puppe og ferdig utviklet voksen. Det siste stadiet som voksen, bevinget bie er svært kort: sjelden mer enn fire til seks uker. Disse ukene er travle, spesielt for hunnbien. Blant hennes viktigste oppgaver er reirkonstruksjon. Snøsandbien graver reir i sandholdig jord, og resultatet er en underjordisk gang med flere forgreininger. I hver forgreining legger hun et egg. Egget utvikler seg etter kort tid til larve, som kun har én eneste oppgave: å spise. Det er pollen og litt nektar det går i, innsamlet av moren og komprimert til en klump. Å samle mat til seg selv og avkommet er en tidkrevende jobb, men også nær det eneste moren gjør for ungene sine utover å bygge reir: Når tiden er moden for larven til å forpuppe seg, er moren allerede død. Puppestadiet er for bier og andre insekter et hvilestadium der ingen næringsinntak er nødvendig. Akkurat når snøsandbien går fra puppe til voksen bie, er det ingen som vet. Trolig skjer det i løpet av sensommeren eller høsten. Og når den først har blitt til en voksen bie, ligger den slik, i dvale som en krokusløk, gjennom vinteren. Klar til å krype ut ved første tegn på varme. Men hvorfor våkner den så tidlig?
Konkurranse og tilpasning er stikkordene. Naturen er en eneste stor konkurranse der seieren går til den som tilpasser seg best: den som får tak i begrensede ressurser, den som overlever og får flest reproduserende avkom. Slik de første vipene, lerkene og gjessene får et forsprang ved å tidlig ankomme hekkeplassene i nord, gagner det snøsandbien å forlate reiret
før andre bier. Jo tidligere den kommer ut, jo mindre er konkurransen om reirplasser og mat. Og noe blomsterhav krever uansett ikke snøsandbien. Én eneste blomsterslekt – ja, ett eneste treslag – er nok. For snøsandbien er en spesialist: Den henter kun pollen fra selje og andre viertrær.
Å være spesialist, både når det gjelder årstid og blomstervalg, kan ha store fordeler. Kampen om ressurser i naturen, i biers tilfelle blomster og reirplasser, er størst når det er lite ressurser per individ. For bier skjer dette om sommeren. Er konkurransen og presset stort nok over lang tid, kan bier (og andre arter) tilpasse seg sesongmessig. For eksempel kan en art komme ut stadig litt før eller litt senere, eventuelt forflytte seg til et annerledes område eller besøke en litt annerledes blomst. Slik vil arten unngå den mest intense kampen om mat og reirplasser – og få mer av ressursene for seg selv. Man kan se for seg at de snøsandbiene som i tidens løp våknet til rett tid og temperatur – altså når seljas gåsunger spratt – var biene som overlevde og klarte å samle mest mat til avkommet sitt. Det var dermed disse biene som førte genene sine videre. Tusener av år med evolusjon har slik synkronisert snøsandbiens utkomst med seljetreets blomstring.
Samtidig er ikke spesialisering uten risiko. I snøsandbiens tilfelle er for det første vårkulden et sjansespill: Et kraftig snøfall kan sannsynligvis ta livet av en populasjon. En annen fare er utsattheten for endring. Hva skjer, for eksempel, om selja av en eller annen grunn ikke er der når bien kommer ut? Eller om den alt er avblomstret?
Jordklodens klima er i endring. Denne påstanden er i dag bortimot allment anerkjent. Nedbørsmønstrene endres,
temperaturene stiger, og ettersom temperaturer helt eller delvis styrer mange av vårens naturfenomener, kan ting gå skeis. Fenomener og hendelser, som reinens kalving, som snøens smelting, som vårplanters blomstring og harens hamskifte, som klekking, utkomst, hjemkomst, fremkomst; vårsynkroniteter som tidligere var flettet inn i hverandre, kan falle ut av rytme.
Om vårtemperaturene øker – vil da selja blomstre tidligere? Vil snøsandbien komme ut før? Og i så fall: Hvor mye tidligere? Hvor mye før? Vil endringen være lik for de to?
Naturen har alltid vært og vil alltid være i forandring. Nå som vi mennesker deltar aktivt i endringene, er de større og skjer sannsynligvis raskere enn noen gang tidligere. Nøyaktig hvordan naturen vil se ut – hvilke arter som lever i den, hvordan de interagerer med hverandre – om femti, hundre, tusen år, er umulig å forutsi. Hvor lenge snøsandbien og selja vil forbli i sin vårsynkronitet, kan vi ikke vite.
Vi mennesker som lever i dag, kan i alle fall prise oss lykkelige. Lykkelige som kan se gjess rive opp himmelen. Lykkelige som kan finne vipereir på jorder. Lykkelige som kan tråkke gjennom råtten snø, over frosne vårbakker, på leting etter tørre flekker, og vite at noen centimeter under jordskorpa ligger små bier og venter på solen.
Og hvor gledelig er det ikke om man i mars eller april finner denne nesten tørre flekken, denne lille fliken av vår. Om man setter seg ned, åpner termosen med kaffe, solen i ansiktet, varmen som for første gang dette året blir rød bak øyelokkene. En svartspett skriker, man åpner øyene, solstrålene glitrer i et grantres røde blomster, og der, på en pollengul gåsunge like ved – ser man årets første bie.
