Sportegn

Det er ofte lett å se at det er spor av en fugl, men det er verre å finne ut av hvilken fugl. Men også fuglespor har varierende utseende. Andefugler og måker har for eksempel svømmehud mellom tærne, mens fra andre fugler ser vi bare risset etter tærne, slik at det kan være vanskelig å finne ut nøyaktig hvilken fugl vi ser sporet av. Artene har delvis forskjellige sporavtrykk, der størrelse og tærnes vinkler er avgjørende kjennetegn.

En del dyr er sky og hovedsakelig nattaktive. Derfor er det mange dyr vi sjelden ser, som for eksempel gaupe, hare, bever, flere smågnagere og mår. Dyra gjemmer seg også raskt når de hører oss mennesker trampe gjennom terrenget. Du kan svært ofte være mye nærmere dyr enn du aner når du er på tur, men du ser dem svært sjelden. Derfor er det ekstra gøy å finne spor av dem, slik at vi faktisk vet at de finnes der selv om vi ikke ser dem. Andre dyr ser vi oftere, slik som rådyr og elg. Mange fugler kan vi både se og høre. Andre dyr igjen er så sjeldne eller har så begrenset utbredelse at de ikke finnes der du vanligvis ferdes, som villrein, bjørn og fjellrev.

Du kan finne ut hvor haren hopper ved å følge et harespor! Haren på bildet har kommet fra sola og hoppet rett mot fotografen.

SPORTEGN

Sportegn kaller vi det som nevnt når det er gnage- og beitemerker på trær, kongler, planter, sopp, frukt eller annet. Det kan også være hi, kloremerker, fallgevir, ekskrementer, gulpeboller, reir, fjær, skall fra fugleegg eller sneglehus. Slike sportegn gir oss mange nye og annerledes inntrykk og opplevelser. Og det er gøy å lære seg forskjellige spor og sportegn. Naturopplevelsen gir oss enda mer enn selve turen når vi kan studere morsomme, rare og spennende spor.

Forskjellige dyr setter forskjellige spor. Fotavtrykk og sportegn kan fortelle oss om hvordan dyra lever, selv om vi ikke ser dem. Måten et dyr er drept på, kan fortelle om hvem som har spist det. En maurtue der en vårsulten bjørn har spist proteinrik maur, ser annerledes ut enn den maurtua som grønnspetten har herjet med. Sportegn kan fortelle oss hvem som har vært der, hvordan dyret har oppført seg og hvorfor det har gjort dette. Vi kan fra spisespor se hvilke planter

Bevergnagde eller beverfelte trær er et lett gjenkjennelig sportegn som man kan finne ved vann og vassdrag. Ofte ligger det hauger med store avgnagde flis ved siden av. Det er imponerende å se hvilken formidabel skogsarbeider og byggmester beveren faktisk er.

og busker dyret liker å spise og i hvilken type natur det lever. Gjennom å lese forskjellige sportegn kan vi lære hvorfor dyret har oppført seg slik det har gjort. En bever gnager på og feller store trær, ofte osp, selje eller rogn til mat og for å bygge boligen sin. Derfor finner vi også bevergnagde trær og stubber langs vann og vassdrag, som er beverens livsmiljø. Andre dyr gnager også bark på trær; det gjelder både hjort, elg, hare og smågnagere. Størrelsen på tannmerkene er en måte å skille slike gnag på. En forskjell på hjort og hare, for eksempel, er at hjorten flekker av barken langs stammen, mens haren som regel gnager på tvers. Bevergnagde greiner har for øvrig ganske store tannmerker som skiller den fra harens finere og mindre merker.

Ekskrementer finner vi ganske ofte. De kan variere mye. Hjortedyr har runde til avlange kuler i hauger, mens rovdyr ofte har lange, smale ekskrementer slik vi kjenner fra hunder og katter. Smågnagere har små, ovale, riskornliknende mørke ekskrementer. Forskerne kan bruke ekskrementer i DNA-analyser for å avdekke genetisk variasjon. I forvaltningen av store rovdyr brukes slike analyser også til å kartlegge hvert enkelt individ og for å estimere bestandenes størrelser. Myndighetene oppfordrer derfor folk på tur til å samle inn ekskrementer fra bjørn og jerv, men også annet man måtte finne, for slik å avdekke tilstedeværelse av fremmede arter som er uønsket hos oss, som for eksempel mårhund og vaskebjørn. Ekskrementer skal samles i plastposer og sendes inn til for eksempel Statens naturoppsyn (SNO). Metodikk for hvordan dette