Den første sommeren

1941 fangenummer 1–1178

Den første sommeren

En av de første fangene som ankom Grini etter den 14. juni 1941, var 22 år gamle Willy Jensen fra Horten. Han var en av flere arresterte arbeidere fra Marinens Minevesen som ble ført inn i fangeprotokollen på Grini den 17. juni. Willy Jensen fikk fangenummer 190.

Lenge hadde de yngre arbeiderne her ønsket å gjøre noe mot okkupantene. I 1941 falt den 17. mai på en lørdag, og det betød at arbeiderne var ferdig på jobb klokken 13. Tyskerne hadde på forhånd sendt ut direktiver og forordninger om at en markering av nasjonaldagen på ingen måte ville bli tolerert. Alle forsøk på demonstrasjoner ville bli slått hardt ned på. Men arbeiderne på Marinens verksteder begynte likevel å spre en parole om at på den 17. mai skulle alle møte på jobb i finklær. Ingen, selv ikke tyskerne, kunne nekte folk å gå i finklær på jobben en lørdag. Parolen var: «La syklene stå hjemme, gå til arbeidet i pene klær, etter arbeidets slutt går vi i samlet flokk hjemover.» 19

Da dagen kom, gikk de fleste på jobb i finstasen sin, og da arbeidet var ferdig, gikk et par hundre spente arbeidere i flokk ut fra verftet. Tyskerne kunne ikke gjøre noen ting. Det var ingen faner eller flagg og ingen sang. Da toget nærmet seg Horten sentrum, var det fullt av folk langs veien: barn, voksne og eldre i sine fineste

25

klær. Fra tysk hold ble dette sett på som en uhørt provokasjon, og samme kveld ble 15 tillitsmenn arrestert, men sluppet løs etter avhør. Gestapo fikk etter hvert høre rykter om at det var en gruppe fra Marinens Minevesen som hadde stått bak demonstrasjonen, og dermed ble Willy Jensen den 27. mai tatt inn til forhør. Her fikk han et par ørefiker og litt juling, men ble sluppet ut igjen med en advarsel. Dagen etter ble han igjen hentet på arbeidsplassen. Tyskerne mente han hadde løyet i det første forhøret. Nå ble forhøret mer brutalt med spark og slag før Jensen tilsto at han hadde snakket om aksjonen på forhånd, og at han hadde vært med i toget.

Da Willy Jensen kom til Grini, kom han til en leir der fangene hadde stor frihet, og der optimismen fremdeles rådet. Det eneste store problemet var matmangelen. De første svolværgislene hadde hatt med seg klippfisk sørover, men etter at den tok slutt, ble middagsmenyen ofte suppe kokt på kål og vann. Poteter var mangelvare, og brødrasjonene var en tid nede i 250 gram per døgn. Willy Jensen fikk arbeid i Gårdsbruket blant annet som kupasser, og da en av kvigene utpå sommeren kalvet, fikk fangene her tak i råmelk som de laget pudding av.

For å holde humøret oppe sang fangene ofte kjente sanger, men Willy mente de trengte en egen grinisang som beskrev deres egen situasjon. Willys «Grinisang» ble til en søndags ettermiddag mens fangene satt og solte seg utenfor smia. Melodien var Jimmy Kennedys 30-tallsslager «Roll along, covered wagon».

Om vårt Grini vi synge vil en sang med godt humør da blir dagen ikke lang. Selv om suppa den er klar –likevel vi matlyst har, vi lenge leve kan på poteter og vann. Det er hårde tider som vi lever i. Men vi håper jo at snart vi slipper fri! En må ikke klage nå så lenge hue sitter på for bak de mørke skyer der er himlen blå, hei å hå!

26

livet på grini under annen verdenskrig

Åtte måneder senere, den 18. februar 1942, ble Willy Jensen sendt videre til Sachsenhausen, og der satt han fram til han ble hentet av De hvite bussene. Men sangen hans holdt stand på Grini helt til freden kom.

Da dr. Sven Oftedal ankom leiren den 20. juni som gissel fra Stavanger, overtok han stillingen som leirlege, og noe av det første han tok tak i, var fangenes kosthold. Han fikk kommandanten til å innse at det var for lite med 1700 kalorier om dagen, og med hjelp fra blant annet Røde Kors ble dagsrasjonene hevet til rundt 2400 kalorier. Samtidig ble det lagt vekt på et sunnere kosthold, med tran og fersk fisk noen ganger i uken.

Da tyskerne denne sommeren henvendte seg til Freia sjokoladefabrikk for å bestille et parti nøttesjokolader, førte dette indirekte til at fangene på Grini fikk et etterlengtet tilskudd til kosten. Freia meddelte tyskerne at de verken hadde sukker eller nøtter. Dermed skaffet okkupantene begge deler. Men nøttene var ikke knekket, og Freia hadde ikke maskiner til å gjøre en slik jobb. Bedriften foreslo dermed at fangene på Grini kunne ta oppgaven, og snart var nøtteknekkeriet i gang i gymnastikksalen i fjerde etasje, rommet som senere skulle bli beryktet og fryktet som Fallskjermen. 20

Fra Freia fikk fangene beskjed om at bedriften forventet et visst svinn, og dr. Oftedal plukket i første omgang ut de fangene som var i dårligst forfatning. Deretter gikk arbeidet på rundgang, og på denne måten fikk alle fangene et godt tilskudd av fiber og E-vitamin.

Forholdet mellom tyskere og fanger var i starten ganske gemyttlig. I tillegg til Hermann Koch, alias Stormfyrsten, og de to SS-mennene Käser og Stange besto vaktstyrken av vanlige menige wehrmachtsoldater. Käser ble senere på året byttet ut med Oberscharführer Kunz, og for fangene var dette et dårlig bytte. Særlig da denne utpå sommeren fikk selskap av en fjerde SS-mann, Schwarz. I Griniboken blir han betegnet som en av de verste. 21

1941 27

I forbindelse med Adolf Hitlers angrep på Sovjetunionen kom det den 23. juni et sekstitall jøder til Grini. De fleste var statsløse med sovjetisk, litauisk, lettisk eller estisk bakgrunn, bosatt i Osloområdet. Dette var skreddere, musikere, kjøpmenn, industriarbeidere, handelsreisende og sjømenn. Det eneste de hadde til felles, var at de var jøder, og at de eller et familiemedlem hadde betegnelsen «statsløs». Under slag og spark ble hver enkelt ropt opp og jaget opp i fjerde etasje. Her ble de utsatt for mer mishandling, før det ble sendt bud på to frisører som skulle klippe de nyankomne. Men de tyske vaktene syntes det gikk for langsomt og overtok selv klippemaskinene. Da de var ferdige, var gulvet dekket av blod og hår.

Til alles overraskelse ble jødene løslatt to uker senere. Muligens var det rett og slett plassmangel som var årsaken til løslatelsene, selv om det senere skulle bli langt mer trangbodd på Grini. For i stedet kom en stor gruppe fanger fra Møre, et femtitall voksne menn som var tatt som gisler for sønner og døtre som hadde flyktet til England. Den eldste, Hartvig Kiran, var 66 år og hadde fem sønner og en svigerdatter som hadde rømt over Nordsjøen. En av sønnene var lyrikeren og hallomannen i NRK med samme navn. 22 De store gruppene fra Lofoten og Møre satte sitt preg på leiren denne første tiden. Dette var voksne, sindige menn, mange kom fra samme lokalmiljø og kjente hverandre fra før, og dette gjorde sitt til at stemningen blant fangene var god.

I juli begynte ryktene å gå om at det snart skulle komme en transport kvinner fra Møllergata 19. På Grini ble den ene fløyen i første etasje klargjort, og det ble laget en liten inngjerdet luftegård, og den 23. juli kom de første 25 kvinnene til Grini. Blant disse var Alfhild Hovdan med fangenummer 358, og hun ble siden den første personalsjefen på Kvinneavdelingen. To dager etter kvinnene kom dikteren Arnulf Øverland og arkitekten Frode Rinnan til Grini. Frode Rinnan var vel å merke ikke i slekt med den etter hvert så beryktede torturisten Henry Rinnan. På hver sin måte kom Arnulf Øverland og Frode Rinnan til å bety mye for sine

28

livet på grini under annen verdenskrig

medfanger den tiden de satt i tysk fangenskap, selv om Øverlands opphold på Grini ble av kort varighet.

Søndag den 27. juli dro de mannlige grinifangene på skogstur. På morgenappellen hadde fangene fått beskjed om at de skulle til skogs for å plukke bær. Fangene hadde på dette tidspunktet kun sitt eget sivile tøy å gå i, så bærumsfolk på tur møtte trolig fanger i både dress og arbeidstøy denne søndagen.

Fangene ble delt opp i grupper på 25, med én vakt per gruppe. Det var en strålende varm sommerdag, og fangene var på tur helt til det nærmet seg tid for kveldsappell. Da ble det klart at det manglet en fange. Egil Roar Halvorsen, som var kommet fra Møllergata 19 dagen i forveien, hadde sett sitt snitt til å stikke av. Det ble stor oppstandelse, og gangsjef Olaf Valeur, som var den som måtte melde fra om flukten til kommandanten, ble litt senere overført til Møllergata 19 og videre til Sachsenhausen, der han døde våren 1942. Egil Roar Halvorsen kom aldri tilbake til Grini.

Nå kom det raskt nye fangedrakter. Gardens depot ble tømt for uniformer, og dette ble grinifangenes antrekk. Og med innføring av fangedrakter så også to viktige avdelinger dagens lys på Grini: Sivilkammeret og Effektkammeret.

Første stopp for alle nye grinifanger var Aufnahme, der de ble registrert av tyske tjenestemenn og fratatt klokke, ringer og andre verdisaker. Derfra bar det til Mottakelsen. Her var stemningen en annen. På Mottakelsen ble de møtt av vennlige medfanger som ga nykommerne en første innføring i livet som grinifange. Her ble de tildelt rom, «avluset» og undersøkt av lege. Så gikk veien til Sivilkammeret, der de måtte avlevere sitt sivile tøy og andre private gjenstander. På Effektkammeret fikk de utlevert fangedrakt, sengetøy, håndklær og undertøy.

På sensommeren 1941 var den illegale nyhetsformidlingen i leiren kommet godt i gang. Sigurd Johannesen var telegrafist og var blitt tatt mens han satt i dekning og lyttet etter meldinger fra London på sin «Sweetheart»-radio. 23 På Grini fikk han jobb i det

1941 29

elektriske verkstedet, og her reparerte han blant annet tyskernes klokker og radioer. Radioene ble gjerne stående litt lenger på verkstedet enn strengt nødvendig, og litt sabotasje gjorde også sitt til at flere radioer streiket. Dermed hadde leiren sin første nyhetskanal.

Andre nyhetsformidlere var Jon Trygve Grimstad og Harald Brandt, som hadde jobb som henholdsvis kokk og «Putzer», eller tjener, for Stormfyrsten oppe i villaen. Her hadde de tidvis tilgang til kommandantens egen radio. Etter å ha plukket opp siste nytt fra London formidlet Johannesen, Grimstad eller Brandt nyhetene videre ut i leiren. Frode Rinnan skrev følgende vers om nyhetsformidlingen:

Fra villaen oppe på bergets knatt Springer en fange hver eneste natt. Ryktene svirrer - hva er vel sant? Sant er kun det som stammer fra Brandt. 24

En slik nyhetsformidling var den indirekte årsaken til opprettelsen av en av de mer spesielle arbeidskommandoene på Grini sensommeren 1941, den såkalte Tegjengen. En dag dr. Sven Oftedal, vaktmester Sigvartsen og kokken Jon Trygve Grimstad sto og oppdaterte seg på nyhetene, kom Stormfyrsten brått på dem. Oftedal var snartenkt, rev av noen blad fra nærmeste bringebærbusk og sa til kommandanten: «Grimstad forteller at hans kone lager sånn deilig te av tørkede bringebærblad – kunne ikke det være noe for oss også?» 25 Stormfyrsten Koch tente på ideen, og med det var Tegjengen et faktum.

Tegjengen besto til utpå vinteren 1942, og oppdraget var å skaffe leiren blader til produksjon av bringebærte. Det var gjerne de eldre fangene som fikk denne behagelige jobben, og professor i litteratur Francis Bull var en av dem. Francis Bull var sammen med forlagsmannen Harald Grieg og bankmannen og kunstsamleren Johannes Sejersted Bødker blitt arrestert på Nationaltheatret den 26. juni. Som medlemmer i teaterets styre hadde de satt seg opp imot tyskernes planer for det nye Nationaltheatret. Etter en

30

livet på grini under annen verdenskrig