Beboerblikk

Beboerblikk Beboerundersøkelse fra tre kommunale bygårder på Tøyen i Bydel Gamle Oslo Katja Bratseth, Stedsantropolog

Katja Bratseth

Foto: Katja Bratseth h: www.stedsantropolog.com m : kb@stedsantropolog.com t: +47 92 11 64 87 Resymé: Stedsantropolog har på oppdrag fra Boligenheten i Bydel Gamle Oslo gjennomført en kvalitativ beboerundersøkelse i tre forskjellige kommunale gårder i bydelen. Boligenheten er delt i to team; Booppfølgingstjenesten og Boligkontoret. Under Booppfølgingstjenesten i Bydel Gamle Oslo er det opprettet et Bomiljøprosjekt som del av Tøyenløftet. Det er i Bomiljøprosjektets interesse å kunne utføre en tilsvarende beboerundersøkelse i overgangen 2017 til 2018, for å undersøke hvilke sosiale effekter deres arbeid har hatt for beboerne.

Beboerundersøkelsen skal gi svar på hvordan beboerne selv tenker om sitt bomiljø. Sentrale spørsmål for undersøkelsen har vært: Hva er et godt bomiljø? Hvilke utfordringer finnes det knyttet til dagens bomiljø? Hvilke muligheter ser beboerne for bedring av bomiljøet?

Kvalitativ metode Kvalitativ antropologisk metode har blitt benyttet for å innsamle dybdegående beboerintervjuer, som denne undersøkelsen baserer seg på. Intervjuene har blitt supplert med observasjoner i de kommunale gårdene og opplevelsen av beboernes forskjellige leiligheter.

Kvalitative intervju blitt utført, det vil si en intervjuform som kun delvis er strukturert og dermed minner mer om samtaler. Antropologi er basert på praksis, i erkjennelsen av at folk noen ganger sier og gjør forskjellige ting. Antropologen har derfor hengt rundt i bakgårdene og oppgangene, samt invitert seg med hjem til beboerne.

Etterfølgende, i bearbeidingen og analysene av de kvalitative dataene har antropologen benyttet sitt teoriapparat til å trekke større linjer og sammenhenger ut av de konkrete opplevelsene og historiene som beboerne har delt.

Emneord: Kvalitativ beboerundersøkelse, beboerperspektiv, kommunale bygårder, Tøyen, Bydel Gamle Oslo 3

Forord Sommeren 2016 fulgte Stedsantropolog Nabolagshager sine dyrkeprosjekter i kommunale gårder på Tøyen, som ble utført i samarbeid med beboere og bomiljøprosjekt Tøyen. Slik ble Stedsantropolog kjent med en del av beboerne og det arbeidet som bomiljøprosjektet utfører. Det var en fordel for undersøkelsen at antropologen i forveien hadde kjennskap til bygårdene, en del av beboerne og noen av de konkrete arrangementene som Bomiljøprosjektet har vært involvert i. Denne koblingen ga også en del av beboerne en følelse av kontinuitet og opplevelse av å bli tatt på alvor.

Disse hovedproblemstillingene preger beboerundersøkelsen: Undersøkelsen bygger på 30 kvalitative beboerintervju, og løfter frem deres ønsker og behov knyttet til de bomiljøene som de lever i. Stedantropolog har blitt bedt om å undersøke beboernes perspektiver, og på bakgrunn av dette og relevant teori komme med anbefalinger til tiltak bomiljøprosjektet i bydel Gamle Oslo kan sette i verk. Stor takk til alle beboerne som har tatt seg tid til å snakke med oss, både inne i deres leiligheter og ute i bakgårdene. Vi er svært takknemlige for at dere har villet dele deres tanker og følelser med oss. Takk for tilliten, mynte-te, vann, brus og kaffe!

Stedsantropolog vil samtidig rekke en stor takk til masterstudent i sosialt arbeid Silja Haugen for hennes engasjement og verdifulle bidrag til feltarbeidet og intervjuene.

Hennes rolle som medspiller under intervjuene, samt de relevante innspillene og refleksjonene har bidratt til en solid undersøkelse.

Takk også til Boligenheten i Bydel Gamle Oslo som har gitt oss oppdraget, samt bistått med informasjonsplakater om beboerundersøkelsen og lokaler til beboerintervju.

Undersøkelsen er utarbeidet med ønske om at både booppfølgere, beboere, politikere og andre engasjerte skal kunne benytte seg av kunnskapen fra undersøkelsen.

Stedsantropolog, april 2017, Oslo 4

Innhold Resymé:..........................................................................................................................3 Kvalitativ metode.............................................................................................................3 Emneord:.........................................................................................................................3 Forord.......................................................................................................................................4 Sammendrag...........................................................................................................................7 Hvordan gjorde vi det?....................................................................................................7 Hvorfor kvalitativ beboerundersøkelse?........................................................................10 1. Innledning..........................................................................................................................10 Problemstillinger og metodevalg...................................................................................10 Teoretiske perspektiver.................................................................................................11 2. Hvordan tenker beboerne om sitt sted?............................................................................12 Beboerblikk........................................................................................................................12 Fayes gate 4..................................................................................................................12 Bruugården....................................................................................................................13 Tværveien 35................................................................................................................15 2.1 Uorden og ukjente.......................................................................................................16 2.2 Rykter skaper utrygghet..............................................................................................18 2.3 Sosiale arrangementer og dyrking i bakgården..........................................................19 2.4 Sentrumsnært..............................................................................................................21 2.5 Mitt sted?.....................................................................................................................22 3. Kommunal bolig.................................................................................................................23 4. Hvilke boutfordringer opplever beboerne?........................................................................24 Konflikter naboer i mellom.................................................................................................25 Politiet, Boligbygg og vaktselskapene...............................................................................26 Barnevernet som trussel...................................................................................................27 Hund i kulturmøter.............................................................................................................28 Narkotikasalg.....................................................................................................................29 Voldsepisoder....................................................................................................................30 Lite lydisolering..................................................................................................................33 Kalde gulv og mange veggdyr...........................................................................................34 Brannalarmen går!.............................................................................................................36 Beboere som mister motet på å engasjere seg................................................................37 Manglende medbestemmelse...........................................................................................39 5

5. Hvilke bomuligheter ser beboerne?...................................................................................40 Mer integrering..................................................................................................................40 Fokus på barna..................................................................................................................41 Oppfølging og sosial kontroll.............................................................................................43 Lukt og luft.........................................................................................................................44 Møtesteder........................................................................................................................46 Utsmykking av fellesarealene............................................................................................48 Sikkerhetskamera..............................................................................................................50 Barnevognskur..................................................................................................................51 Skape hjem........................................................................................................................51 6. Hva slags bomiljø drømmer beboerne om?......................................................................53 7. Individualitet og fellesskap i kommunale bygårder............................................................54 Kulturmøter........................................................................................................................54 Konflikter............................................................................................................................55 8. Hvilke tiltak og praksiser bør gjentenkes...........................................................................56 Mer informasjon i god tid...................................................................................................56 Mat som samler.................................................................................................................58 Samskapende oppussing..................................................................................................59 Det ryktes...........................................................................................................................60 Gårdsstyrer........................................................................................................................60 Beboere som personer, ikke nummer...............................................................................61 9. Hvordan engasjere(r) beboerne (seg)?.............................................................................62 10. Fremadrettet booppfølging og bomiljø i bedring..............................................................63 11. Beboerblikk og anbefalinger............................................................................................67 Fayes gate 4..................................................................................................................67 Bruugården....................................................................................................................69 Tværveien 35................................................................................................................70 Generelle anbefalinger..................................................................................................72 Referanser.............................................................................................................................74

6

Sammendrag Beboerblikk belyser hva beboere i tre kommunale bygårder i Bydel Gamle Oslo tenker og opplever om sitt sted, samt hvilke muligheter de ser for å gjøre bomiljøet bedre. Beboernes egne blikk knyttes i denne rapporten opp til antropologisk analyse og teori.

Hvordan gjorde vi det?

Undersøkelsen ble utført av antropolog Katja Bratseth og masterstudent i sosialt arbeid Silja Haugen. I desember 2016, samt januar og februar 2017 gikk vi fra dør til dør i de tre kommunale bygårdene som Boligenheten i Bydel Gamle Oslo hadde utpekt til undersøkelsen. Disse tre bygårdene ble valgt ut av Boligenheten på grunn av forskjellig utforming og problematikk og type bosammensetning. De ønsket fokus på disse bygårdene på grunn av at de viste at det var en del utfordringer her. Undersøkelsen skulle gå mer i dybden med disse utfordringene og vise hvordan beboerne opplevde det. Brev om beboerundersøkelsen ble sendt ut til alle beboerne, i norsk og engelsk utgave, før undersøkelsen gikk igang. Plakater om undersøkelsen var også blitt hengt opp i alle oppgangene. Noen beboere tok direkte kontakt via sms eller telefonoppringing til antropologen. De fleste kom vi i kontakt med ved å henge i oppgangene, ringe og banke på dørene, samt oppholde oss i bakgårdene. Slik ble vi invitert innenfor til kaffe, te, vann og prat, eller vi ble vist hva som ikke fungerte ute i fellesområdene. Noen beboere viste oss rundt i kjeller og loft, andre fant frem bilder av det fysisk bomiljøet som de var plaget av. Enkelte beboere var skeptiske ved første «hei», men mer positive og snakksalige jo mer de forstod om undersøkelsen. Beboere som hadde språklige utfordringer i forhold til å kommunisere med oss på norsk eller engelsk, fikk tilbud om tolk, men foretrakk at et av deres voksne eller halv-voksne barn oversatte for dem (dette gjaldt for to av de tredve beboerne). Vi følte oss vel tatt imot, og opplevde beboere som ønsket å bli tatt på alvor, sett og hørt.

Stedsantropolog 2017

7

Hvorfor kvalitativ beboerundersøkelse?

Gjennom kvalitativ metode holdes det fokus på hvordan beboerne opplever sitt bomiljø og hvilke relasjoner som betyr noe for våre handlinger. Denne kvalitative beboerundersøkelsen bidrar til bedre forståelse av hvordan og hvorfor det som foregår i de tre kommunale bygårdene skjer. Undersøkelsen gir dypere innsikt i beboernes liv – deres utfordringer, håp og drømmer. Beboernes blikk på sitt bomiljø kan hjelpe booppfølgerne å bistå beboerne best mulig til å skape de bomiljøene som de ønsker seg.

Stedsantropolog 2017

8

1. Innledning Dette er en beboerundersøkelse om bomiljø, utført i tre kommunale bygårder på Tøyen i overgangen 2016 til 2017, bestilt av Boligenheten i Bydel Gamle Oslo. Boligenheten er delt i to team; Booppfølgingstjenesten og Boligkontoret. Under Booppfølgingstjenesten i Bydel Gamle Oslo er det opprettet et Bomiljøprosjekt som del av Områdeløftet Tøyen. Det er i Bomiljøprosjektets interesse å kunne utføre en tilsvarende beboerundersøkelse i overgangen 2017 til 2018, for å undersøke hvilke sosiale effekter deres arbeid har hatt for beboerne.

Booppfølgingstjenesten i Bydel Gamle Oslo jobber med individuell booppfølging av de som har behov for det. Tjenesten har erfaringer fra tidligere bomiljøprosjekt i andre deler av bydelen, og høsten 2015 ble bomiljøprosjekt Tøyen satt igang. Prosjektet skal stimulere beboerne til bruk av egne ressurser, slik at de selv tar ansvar for eget bomiljø.

Denne undersøkelsen tar utgangspunkt i beboernes blikk på eget bomiljø – de utfordringer og muligheter som de ser. Datamaterialet er 30 kvalitative intervju, innhentet fra beboere i tre kommunale bygårder på Tøyen, samt observasjon og deltagende observasjon i bakgårdene, kjellerne, loftene og hjemme hos beboerne. Bygårdene og beboerne blir kun omtalt ved hjelp av pseudonymer, for å sikre deres anonymitet.

Problemstillinger og metodevalg Det ble først informert om beboerundersøkelsen via brev til alle beboerne, samt plakater om undersøkelsen i alle oppgangen. Da selve innsamlingsfasen startet gikk antropologen og masterstudent i sosialt arbeid fra dør til dør, banket på og henviste til plakaten som hang i oppgangen, samt informerte ytterligere om at Stedsantropolog var innleid av Booppfølgingstjenesten for å finne ut av; hva beboerne mener er et godt bomiljø og hva de tenker kunne ha vært gjort bedre.

Beboerne har fått opplyst at undersøkelsen vil anonymisere dem og at Katja Bratseth og Silja Haugen, som har utført undersøkelsen, ikke arbeider for Boligenheten i Bydel Gamle Oslo eller Boligbygg. Den selvstendige virksomheten Stedsantropolog har tatt på seg oppdraget med å gjøre en beboerundersøkelse for Boligenheten i Bydel Gamle Oslo.

Stedsantropolog 2017

9

Intervjuene har i all hovedsak blitt gjenomført hjemme hos beboerne. Noen har vi snakket med i bakgården, en på café og en ønsket å møte oss i lokalene til Bomiljøkontoret, men dukket ikke opp der. 10 dybdeintervjuer med beboere har blitt gjennomført i hver av de tre bygårdene, og det er disse kvalitative intervjuene som danner kunnskapsgrunnlaget for rapporten og det som betegnes som 'beboerblikk'. Ikke alle de 30 beboerne blir henvist like mye til, men alle de sentrale aspektene som beboerne har belyst er med i rapporten.

De kvalitative intervjuene har blitt utført som samtaler, hvor følgende spørsmål har blitt brakt på banen: Har dere eksempler på hvordan bomiljøet er nå? Har dere eksempler på hvordan Booppfølgingstjenesten/ Bomiljøprosjektet har bidratt til et bedre bomiljø? Hvordan innvirker holdninger (bo-oppfølgernes holdninger, beboeres holdninger, familiens holdninger) til deltakelse i bomiløtiltakene? Hva synes dere om informasjonen dere får om bomiljøtiltakene? Inn under disse hovedspørsmålene har det blitt spurt inn til hvordan det nå fungerer med gårdsstyrene, fellesområdene og beboernes egne håp og drømmer for sitt bomiljø.

Teoretiske perspektiver De teorestiske perspektivene vil bli gjennomgått underveis i rapporten. Overordnet sett tas det utgangspunkt i beboernes egne blikk på sitt bomiljø, hva de ser som utfordrende ved bomiljøet og hvilke muligheter de kan forestille seg. Når beboerne forteller om sitt bomiljø; når de navngir det, klassifiserer det eller forteller historier om det, kommer de helt automatisk til å representere stedet slik som de kjenner at det er å innta det (Basso 1996:76). Stedet er mer enn en verdifull ressurs for å forstå det materielle universet, det er også nyttig for å forstå den sosiale interaksjonen som foregår på stedet (ibid). De forskjellige beboerne forteller i denne rapporten om sitt bomiljø ut ifra egen identitet og erfaringer – dette gir beboerblikk.

Stedsantropolog 2017

10

2. Hvordan tenker beboerne om sitt sted?

Beboerblikk Det blir i denne rapporten benyttet pseudonymer både for de kommunale bygårdene og beboerne som er med i undersøkelsen. Dette gjør undersøkelsesdeltakerne anonyme, og dermed mer fristilte i forhold til hvordan de snakker om sitt bomiljø. Samtidig kan rapporten skrives med en åpenhet og ærlighet, uten å stigmatisere konkrete bygårder gjennom å knytte historiene til dem spesifikt. Det kommer frem av beboerintervjuene at nettopp denne typen stigmatisering, som går ut på at folk har hørt at det er ille der de bor, er med til å skape en negativ opplevelse av eget bosted. Denne undersøkelsen ønsker derfor ikke å bidra til ytterligere stigmatisering av denne art. I det følgende vil de tre bygårdene, hvor undersøkelsen har funnet sted, bli presentert.

Fayes gate 4 Det er mange bomiljø-utfordringer her, knyttet til både til reell og opplevd trygghet, samt nabokonflikter. En del av beboerne fortellere at de er oppgitt over eget bomiljø, men de fleste ser likevel noen muligheter for at de kan være med til å bedre dette med hjelp og støtte fra Bomiljøprosjektet og andre relevante aktører.

Selv om vi finner spor etter ulovlig bruk av branntrappa og området ved nødutgangen, er det også tegn som tyder på at en del beboere ønsker å gjøre det penere rundt seg. Det ses fysiske tegn til dette, i form av en plante i en av oppgangene og bilder på veggene i en av de andre. Beboere forteller også om at de har engasjert seg i oppryddingsarbeid og frivillig vakthold. Det er et ønske fra beboernes side at fellesområdene pusses opp i større grad, og de fleste vil gjerne delta i dette arbeidet.

Stedsantropolog 2017

11

Beboerne i Fayes gate 4 uttrykker sine bekymrnger knyttet til eget bomiljø i svært ulik grad, og med forskjellige fokus. For noen er det en angst for at brannalarmen skal gå igjen som fyller mest, for andre er det konflikt med naboen eller ensomhet som i stor grad overskygger boopplevelsen, men de aller fleste ser potensiale for forbedringer og ønsker selv å være med til å skape de ønskede endringene. Noen holder seg mest for seg selv, med sin nærmeste familie som de bor med, andre er svært engasjerte i eget bomiljø. Det er vanskelig å skape arrangementer som tiltrekker alle, eller informere tilstrekkelig til at alle føler seg opplyst om hva det er som foregår, men de aller fleste synes godt om beboerstyrte aktiviteter for familier i forbindelse med høytider og dyrkeprosjektene som fant sted sommeren 2016.

Det er på nåværende tidspunkt en tendens til at beboerne deler seg selv og de andre beboerne opp i forskjellige sosio-kulturelle grupper som i større og mindre grad fungerer ekskluderende ovenfor hverandre, derfor anses det viktig å fortsette bomiljøarbeidet for dialog og positive opplevelser på tvers av disse.

Bruugården Dette er en stor bygård med 120 leiligheter og forskjellige bomiljø-utfordringer, både av sosial og fysisk art. Arbeidet med gårdsstyret virker til å stå sentralt for at bomiljøprosjektet skal kunne lykkes med å skape bedre kommunikasjon og informasjon blant beboerne, samt åpne opp benyttelse av fellesarealer i kjeller og bakgård.

Samtidig er det utfordringer knyttet til tidligere beboere som fremdeles har nøkler til eiendommen, og kriminelle bekjentskaper til nåværende beboere som bryter seg inn. Det blir reist spørsmål ved at folk i aktiv rus bosettes sammen med tidligere rusavhengige og sosialt sårbare familier. Det ses behov for å tenke nytt i forhold til kommunal bolig og Stedsantropolog 2017

12

bosetting, slik at folk lettere kan støtte hverandre og bruke egne ressurser til felles beste.

Det bør i mye større grad være folk som har tatt et aktivt valg om å bo med folk som er i rus, som bor slik, mot at de får rimelig husleie – a la nederlandsk eldre-/ungdomssenter.

Der får studenter bo gratis på eldresenter, mot at de avsetter 35 timer om uken til å sosialisere med de eldre som de bor med. Dette har vist seg å være svært positivt for alle parter, fordi dette er noe som de unge velger aktivt og dermed kan se verdien av. Det er en helt annen situasjon for familiene i Bruugården som ser det som tegn på at de ikke er verdige gode boforhold når de blir plasert i oppganger hvor det er mye rusrelatert uro.

Det er svært varierende hva beboerne melder, etter hvilken oppgang de bor i – Bruugården består i alt av seks oppganger. I de mest belastede meldes det om mye aktiv rus, innbrudd i kjeller og loft, utrygghet og mistanker om stjeling mellom naboer. I de minst belastede blir det snakket om fornøydhet knyttet til oppussing og rolige familier eller pensjonister som er gode naboer. Noe av dette kan også skylde oppgangskultur, i den oppgangen som blir omtalt mest positivt, er det oppgangskontakten som tar på seg å hilse på nye naboer og fortelle dem hvordan ting fungerer.

Bak Bruugården er det en felles bakgård som for tiden ikke brukes til annet enn søppelskur. Barna får ikke lov til å leke der og beboere har blitt nektet å grille. Per i dag er det en grusvei og en skråning. Skråningen blir av det eksisterende gårdsstyret som ikke tilrådelig å benytte på grunn av «rasfare», men de andre beboerne ser mye potensiale her. De skulle ønske det kunne være rom for felles aktiviteter og lek i bakgården. De eldre beboerne i Brugården, som har bodd der i nærmere 50 år, forteller om samhold, kaffe i bakgården og lekende barn. Historiene vitner om en stolt arbeiderklasse-kultur, hvor naboene støttet hverandre og så til hverandres barn. Dette fortsatte gjerne da barna ble voksne og en del av dem fikk sine egne leiligheter i gården.

I Bruugården opplyses det, ved hjelp av klistremerker, om telefonnummer til flere forskjellige vaktselskap, og i følge beboerne, har de for tiden ikke noen egen vaktmester.

De vet dermed ikke hvem de skal ringe til hvis det oppstår vaktmesteroppgaver, og en av beboerne påpeker at; «nå har vi ikke hatt lys utenfor ytterdøra i lange tider.»

Boligenheten opplyser at det er en vaktmester knyttet til Bruugården, og beboernes opplevelse må derfor anses mer som et behov for mer tydelig informasjon, enn en mangel på vaktmester.

Stedsantropolog 2017

13

Tværveien 35 Dette er en eldre bygård som for en del av beboerne er et hyggelig og rolig sted å bo, for andre representerer stedet høye strømregninger, dårlig lukt, veggdyr og redsel for naboer som sloss. Noen av beboerne mener at det har blitt roligere i løpet av det siste året.

Det er likevel flere beboere som beklager seg over at portene inn til gården ikke går ordentlig i lås, og at de er lette å dirke opp. Dette bidrar til en utrygg følelse omkring hvem det er som oppholder seg i deres bakgård, og slåsskamper har blitt observert.

Beboerne anser maling av oppgangen som positivt, samtidig som de kunne ønske at trappene også ble fikset på. Dyrkekassene som står fra i sommer gir positive assosiasjoner, og noen beboere kommer med innspill til hvordan prosjektet kunne bli enda bedre. Det er en positivitet rundt etableringen av det nye gårdsstyret, samtidig som en av de tidligere engasjerte beboerne frykter at gårdsstyret får for lite reell makt og mulighet til å påvirke bomiljøet.

For de mange barnefamiliene som bor her i Tværveien 35 er det viktig med bedre løsninger for oppbevaring av barnevogner og sykler. De beklager seg også over brannalarm-systemet som noen ganger vekker barna rett etter at de har lagt seg. Det er viktig at alle beboerne forstår hvordan brannalarmen fungerer og hvordan de skal forholde seg til den, slik at brannalarmen blir tatt alvorlig – flere beboere er bekymret for at brannalarmen ikke tas alvorlig fordi den har gått så ofte. Problemer med kloakklukt i uteområdet og veggdyr i veggene vil også bli belyst i det følgende.

Stedsantropolog 2017

14

2.1 Uorden og ukjente En av beboerne i Fayes gate 4, som ellers er fornøyd med boforholdene, forteller at forsøpling i blokkas fellesområder har gjort henne flau: «Ja, jeg vil gjerne invitere alle mine venner, både som er norsk og irakiske, så de kom på en søndag og det var skikkelig mye søppel. Da ble jeg flau av å bo her.» (Sham, Fayes gate 4). Det var søppel både utenfor blokka og inne i oppgangen/ gangene.

«Det som jeg la merke til var at det ikke er noen som følger husordningsreglene. For eksempel når det gjelder inngangsdøra, så er det folk som holder den oppe hele tiden, og det er også til leiligheter her, ikke sant. Og det blir veldig vanskelig å kjenne alle som bor her, og du vet ikke hvem det er som kan komme inn her.»

(Omar, Fayes gate 4) En beboer som har bodd i Fayes gate 4 i 22 år, forteller at det er gjenger utenfra som bruker blokka han bor i til å selge ulovlige rusmidler. Han kjenner til disse gjengene fra langt tilbake i tid, nå tror han at de bruker asylsøkere til å selge for seg. Han forteller også at han pleier å ta seg en kveldsrunde i blokka for å sjekke, men at det er frustrerende at de ikke får noen hjelp til å holde orden:

«Til og med vekterne gidder ikke å komme, så da begynner det å bli ille. De har blitt så drittlei at... de snakker og snakker til dem og bortviser dem, men de kommer bare tilbake. Det har vært så mange vaktselskaper her, at de har gitt helt totalt opp her. For kommunen sier til dem at de må gjøre det og det og det, men så gjør de (kommunen) ikke en dritt selv. Kommunen kunne hvert fall ha blandet inn politiet noe mer, det syns jeg. For å gå dem virkelig til livs. Men det blir jo for dyrt for kommunen. Vi har hatt så mange møter på Tøyen skole, at det halve kunne ha vært nok, men det er bare med praten.»

(Ronny, Fayes gate 4) En annen beboer, som også har bodd i Fayes gate 4 lenge – og regner med å bli boende livet ut, skulle ønske at skuret utenfor blokka kunne ha blitt fjernet. Han opplever at det tiltrekker seg hjemløse og skaper uttrygghet for beboerne.

Stedsantropolog 2017

15

«Så for å gjøre det bedre her så må det (bua) fjernes, slik at det ikke er lett tilgjengelig. Men samtidig så er det jo veldig bra å ha en bod her, for folk har jo bruk for å sette ut ting og slik. Men det er søppel som blir satt ut der, som regel. Så det er ikke noe å hente der. Og jo mer søppel som blir satt ut, jo mer blir det jo dratt utover. Og han vaktmesteren vil jo ikke låse den bua, for da blir den bare brutt opp, sier han.»

(Jan Fredrik, Fayes gate 4)

Dette viser at beboerne, også de som selv trenger booppfølging, tenker mye på sine boomgivelser og hva som kunne ha vært gjort annerledes. De fleste gjør alt hva de kan, på hvert sitt vis, for at det skal bli renere og tryggere.

I Bruugården og Fayes gate 4 blir det snakket en del om at det for et par år siden ble sjekket opp på om det faktisk de som stod registrert som beboere som bodde der. Men noen beboere mener at denne kontrollen sklidde litt ut, og nå er det «kjent blant beboerne» at det er en god del som leier ut ulovlig. Det blir nevnt at gårdsstyrene tidligere fikk lister med navn på hvem som skulle flytte inn, men det skjer ikke mer på grunn av lov om personvern, dette oppleves av flere beboere som negativt for fellesskapet i oppgangene.

2.2 Rykter skaper utrygghet Omar forteller at han hørte mange alvorlige rykter om vold og kriminalitet før han flyttet inn i Fayes gate 4. Han har forsøkt å engasjere seg i bomiljøet, for å gjøre det bedre, men det oppleves ikke bare som at dette blir godt tatt imot, så nye konflikter oppstår og lysten til å engasjere seg minker.

Jan Fredrik i Fayes gate 4 mener; «denne blokka her har så dårlig rykte utad, så det må gjøres noe med det også. Når folk hører at jeg bor her, så merker jeg at folk reagerer.»

På spørsmål om han mener ryktene stemmer, er han både enig og uening. Han forteller om venner som er redde for å besøke han, på grunn av ryktet som bostedet hans har.

Stedsantropolog 2017

16

En av beboerne i Fayes gate 4 forteller at hun ikke opplever noe av det som hun har hørt om. Hun sier:

«Ja, det er stille her, og jeg kommer bare og lukker inn barna, og vi har TV, PlayStation, og så spiser vi sammen. Til nå har det ikke vært noen problemer. Men når folk kommer her så hører jeg så mye. Jeg har en venninne som bor i 5. etasje, og hun spurte meg om hvorfor det kom så mye bråk til oss. Det er ikke bra, det er så mye negativt med narkomane. Men til nå har jeg ikke sett noe. Hver dag så går jeg til sentrum for å handle, eller følger barna til skolen. Når jeg kommer tilbake ser jeg ikke noe, men jeg besøker ikke naboene, jeg sier bare hei, hei.»

(Sham, Fayes gate 4).

Gjennom folks historier får hun innblikk i den utrygge delen av bomiljøet, som hun ikke selv har vært i kontakt med eller erfart. Disse ryktene har påvirket Sham siden hun flyttet inn: «Ja, mine venner, og hun som var med meg fra kommunen for å se på leiligheten hun fortalte også at her er narkomane, og mange mennesker som hører musikk og danser om natta, hun sa også at de selger jenter, så jeg ble veldig redd fordi jeg har barn. Så jeg var veldig redd da jeg kom. Jeg låser døra, men jeg ser ikke problemer, alt er bra, jeg bare hører om det.»

(Sham, Fayes gate 4) Det er uvisst hvilken rolle «hun som var med meg fra kommunen» hadde, men uansett hvilken tilknytting denne personen hadde til kommunen eller ikke, så opplevde denne beboeren at hun fikk overlevert negative narrativer om sin nye bolig fra flere hold. Som Sham uttrykker det: «Det var en på kommunal bolig, hun sa det var narkomane, og en dame fra Pakistan som sitter i styret, hun sa at hun var veldig redd og at hun vil tilbake.

Men etter det har jeg ikke hatt noe problem.»1 Steder er produkter av daglige praksiser.

Steder er altså ikke ferdige, men skapes gjennom gjentagende praksiser – det vil si repitisjonen av forholdsvis mundane aktiviteter på daglig basis (Massey 1994). Her bør Bomiljøprosjektet støtte opp om de positive opplevelsene og historiene i beboernes dagligdag, samtidig som kriminelle handlinger og nabokonflikter tas svært alvorlig.

1 Mange beboere har vanskelig for å skille mellom Boligkontoret, Booppfølgingstjenesten, Boligbygg og andre offentlige tjenester, det er derfor svært uvist hvem det er som har fortalt om narkomane i bygården.

Stedsantropolog 2017

17

2.3 Sosiale arrangementer og dyrking i bakgården «Ja, i bakgården hadde vi filmkveld og Halloween-kveld, og i sommer plantet vi blomster her.» (Riyaq, 16 år, Fayes gate 4) Og hennes lillebror Bakad på 12 år tilføyer: “Og hvert år så er det Tøyen-fest.» Disse minnene får frem smilene hos barna som vi snakker med, og også flere av de voksne beboerne omtaler disse arrangementene som positive.

Dessverre er det langt fra alle beboerne som har hørt om Bomiljøprosjektet og Bomiljøkontoret i Gruegata 15, da vi utfører undersøkelsene sent 2016 og tidlig 2017. Det bør fokuseres ennå mer på å informere beboerne godt om hvor og når medarbeiderne i Bomiljøprosjektet kan nås. Etter at K1 åpnet i mars 2017, treffes Bomiljøprosjektet i Gruegata 15 på mandag 13 til 16 og onsdag 14 til 16.30, samt i K1 på onsdager fra 10 til 13 – hvor de er samlokalisert med LINK som tilbyr tolk og oversettelse. Ikke alle beboere følger like godt med på sosiale medier, e-post og brev, men plakater i oppgangen når en god del. Direkte informasjon, gjennom samtaler, fungerer også fint. Det anbefales at Boligenheten undersøker muligheten for å få alle beboerne koblet opp til et digitalt smssystem, slik som skolene benytter for å kommunisere med foreldre i spesifikke klasser eller på hele skolen. Dermed vil det være mye lettere å nå ut med rask informasjon til enkelte bygårder eller alle beboere i kommunal bolig i bydelen. Mange av beboerne vi kommer i snakk med, gjennom oppsøkende arbeid og banking på dører, har nok med sine egne problemer og derfor vanskelig for å engasjere seg og følge med i hva som skjer i nærmiljøet. Det anses som ekstra viktig at disse får den støtten som Bomiljøprosjektet kan gi. Samtidig kan fysiske tiltak i fellesarealene påvirke disse beboerne positivt, og det er viktig at de føler seg invitert og inkludert, selv om deres helse kanskje ikke tillater dem å delta på så mange fellesarrangementer.

En av mødrene i Fayes gate 4, som ellers ikke pleier å være med på fellesaktiviteter for beboerne, var med til dyrkeprosjektene i bakgården sommeren 2016. Hun uttrykker hjertelig at: «Men i sommer så hadde barna lyst til å gå og hjelpe henne, hva var det hun het (Helene), hun som kom med de boksene – du kan se en av dem herfra. Jeg og barna gikk for å hjelpe til, jeg tenkte også på de grønsakene og urtene når jeg skulle lage mat. Ja, det var veldig fint! Barna likte det.»

(Sham, Fayes gate 4).

Stedsantropolog 2017

18

I Bruugården ble det ikke arrangert noe dyrkeprosjekt i 2016. Som en av beboerne der forteller: «Bakgården her er jo kjempefin, med en skråning nedover og slik, men da er det hun i styret som sier; der får man ikke gå fordi der er det rasfare. Jeg har aldri opplevd noe rasfare der, selv om jeg har hatt hunder på besøk og slik, som har drevet og løpt bak der. Det er et område som kunne ha blitt benyttet så mye mer, men det er alt mulig som ikke er lov, eller jeg vet ikke jeg. Nå har vi ikke felles vaskeri her, så det er ikke engang noe plass til å lufte tøy ute, og det er stor plass der.»

(Tina-Kaia, Bruugården)

Det er altså en stor interesse blant beboerne i Bruugården for å få lov til å benytte bakgården og andre fellesarealer, som den gamle vaskekjelleren, til positive beboeraktiviteter.

Stedsantropolog 2017

19

2.4 Sentrumsnært Noe som blir påpekt av flere beboere, når vi spør dem hva de anser som positivt med sin bosituasjon, er den sentrale plasseringa i byen som de opplever ved å bo på Tøyen. Jan Fredrik i Fayes gate 4, sier dette i samme åndedrag som han påpeker at bomiljøet kunne ha vært bedre: «Ja, det som er fint er jo at det er nært til sentrum. Det er jo fint å bo her hvis det er trivsel her.» De fleste beboerne i Fayes gate 4 og Tværveien 35 er enige med Jan Fredrik i dette. Kristoffer fra Tværveien 35 sier: «Veldig bra, at det (Tøyen) er nærhet til alt da. Så jeg føler at, Tøyen er på vei opp.» I Bruugården er det flere beboere som ønsker å flytte ut av bydelen for å kunne få en roligere bosituasjon. Zainab bor i Bruugården og har en datter på 14 år, hun forteller at datteren ikke liker å bo der fordi de har liten plass i leiligheten og hun er redd for narkomane når hun kommer hjem fra skolen.

Moren sier: «Det er ikke bra å la barna og narkomane bo sammen.» Samtidig oppleves denne leiligheten som et stabilt hjem hvor de kan bo så lenge de har lyst. Zainab forklarer at hun har bodd i Norge i nesten 14 år og flyttet fem ganger, det er slitsomt, særlig med dårlig helse.

Tøyen Områdeløft blir også nevnt, gjerne av karakteren; «de sier alt skal bli bedre på Tøyen, men for hvem?» Noen beboere er også svært positive til utviklingen som skjer på Tøyen, og ser for seg at alt bare vil fortsette å bli bedre, både for de «hippe studentene» og dem selv.

2.5 Mitt sted?

Enkelte beboere snakker med entusiasme om hvordan de kunne tenke seg å bidra til å gjøre det hyggeligere og penere der de bor, andre har engasjert seg lenge, men føler ikke det er bare lett (og konfliktfritt) å engasjere seg i eget bomiljø. Det er også beboere som ikke opplever at de har noe med bomiljøet å gjøre, og regner med at det er en vaktmester som vil ta seg av de tingene som skal gjøres. Fordi avgjørelser om fysiske forandringer ofte blir tatt hos Boligbygg, uten innspill fra beboerne, er det mange som opplever at de ikke har noe de skulle ha sagt og dermed heller ikke føler de har noe ansvar for sine omgivelser. På spørsmål om beboeren vet om det har vært noe dugnad i bakgården, svarer Ahmed i Bruugården: «Nei, fordi det er Boligbygg som har vaktmester og ordner, men det er sjelden jeg ser han.» Han har forsøkt å engasjere seg, i forhold til rusproblematikk og den skitne oppgangen, men nå tenker han mest på å få en fast jobb Stedsantropolog 2017

20

slik at han kan flytte fra Bruugården. Som han ser det er det å bo stabilt i en kommunal bolig er det beste og mest stabile han kan finne, så lenge han ikke har økonomisk mulighet til å kjøpe egen bolig, men han er svært oppgitt over at det er så skittent og bråkete. Denne oppgittheten er utfordrende når man skal arbeide med å forbedre bomiljø.

I forlengelse av en samtale om dyrkeprosjektene, som Dana i Tværveien 35 opplevde positivt, blir hun spurt om hun kunne tenke seg å gjøre flere ting sammen med naboene.

Hun svarer at: «Ja, det er veldig bra. Og vi jobber sammen. Hvis de bor her og har barn. Det er bra, og skal hvordan de passer barna her. Hvordan de vokse barna, hvordan de skal leke, naboer de skal besøke, de kjenner alltid, og hvordan de skal opp på Tøyen, for barna er født her og bor på Tøyen.»

(Dana, Tværveien 35)

3. Kommunal bolig Antallet personer som har behov for hjelp til å skaffe seg bolig har vært sterkt økende i Oslo i de siste tiårene, dette på grunn av sterk befolkningsvekst og høyere boligpriser som følge av dette. Mye av befolkningsveksten skyldes utenlandsk innvandring, med mennesker som kan ha ekstra behov for hjelp på boligmarkedet i sitt nye land. Dessuten har institusjoner innen rus- og psykiatri og for psykisk utviklingshemmede blitt bygd ned, slik at det er stadig flere som trenger assistanse for å finne bolig og holde på denne.

Behovet for assistanse knyttet til å anskaffe seg bolig er altså sterkt økende, mens tilbudet i form av kommunale boliger er blitt mer marginalt og det finnes ikke egne tilrettelagte botilbud i den kommunale boligmassen for personer med en utagerende atferd. I løpet av de to siste tiårene har folketallet i Oslo steget hurtig, samtidig som antallet kommunale boliger har vært stabilt eller hatt en svak nedgang. Kommunale boliger har i takt med denne utviklingen blitt mer og mer rettet mot de aller mest vanskeligstilte. I kommunale gårder der konsentrasjonen av personer som er stadig mer vanskeligstilte og sosialt utsatte på grunn av tung rus- og psykiatriske lidelser øker, forvitrer det sosiale limet og naboskapet (Ottesen 2007). Den marginale tilgangen på kommunale boliger og de politisk besluttede tildelingskriteriene gir altså utfordringer for Stedsantropolog 2017

21

bomiljøene i de kommunale gårdene, som Bomiljøprosjektet vanskelig kan rette opp på med sine ressurser og hjelpemidler. Selv om hovedfokuset for denne beboerundersøkelsen er Bomiljøprosjektets arbeid og anbefalinger til hvordan de best kan arbeide ut ifra beboernes opplevelser, ønsker og ideer, er det også viktig å se dette arbeidet i samspill med politiske føringer og Boligbyggs kulturelle praksis i møte med sine leietakere.

Det kommunale foretaket Boligbygg KF eier, drifter og leier ut de kommunale boligene i Oslo, mens bydelene har ansvaret for boligtildeling og sammen med en rekke andre offentlige aktører tilbyr de ulike tjenester til beboerne. Bydel Gamle Oslo er den bydelen med nest flest kommunale boliger i Oslo, kun forbigått av Sagene. Bydelen disponerer totalt 1680 boliger (Brattbakk et.al 2015). Det er relativt stor forvirring blant beboerne i de kommunale bygårdene hvem som er hva, mange skiller ikke mellom Boligbygg og Boligenheten når de omtaler hvem de har vært i kontakt med.

Booppfølgingstjenesten i Bydel Gamle Oslo jobber med individuell booppfølging av dem som har behov for det, samtidig som de bistår med å arrangere dugnader, bidra til regler og rutiner mellom beboerne og at beboerne selv tar ansvar for eget bomiljø og ivaretar fellesområdene. Bomiljøprosjekt Tøyen har hatt fokus på beboerinnvolvering og et mål å få frem i lyset forholdene som det kan klages på, gjennom å øke bevissthet rundt husordensregler og at det er mulig å klage dersom naboen bryter disse.

Beboerundersøkelsen avdekker at dette målet også kan ha gitt et klagefokus blant naboer som er i konflikt med hverandre. For å dempe konfliktnivået mellom beboerne anbefales det at andre alternativer en klageskriving blir vurdert først, og at samarbeidet med Boligbygg blir enda bedre. Mye av det gode arbeidet som Booppfølgingstjenesten gjør blir svekket av den måten som Boligbygg administrerer de kommunale bygårdene på.

Boligbygg bør, ikke bare for beboernes skyld, men også for egen økonomis skyld, forhøre seg med Booppfølgingstjenesten og beboerne før de iverksetter fysiske tiltak i de kommunale gårdene. Såfremt det er mulig bør beboerne involveres i det planmessige og fysiske arbeidet.

Stedsantropolog 2017

22

4. Hvilke boutfordringer opplever beboerne?

–

Det er svært lytt i alle de tre gårdene. Dette er med til å skape irritasjon og konflikter, naboer imellom.

–

Brannalarmen som går hele tiden, grunnet sentral brannvarsling og for dårlig forståelse for brannsystemet blant beboerne.

– Skadedyr, i form av veggdyr, preger livskvaliteten til de beboerne som er rammet av det.

– Folk utenfra som henger i beboernes fellesareal, og skaper en følelse av utrygghet, på grunn av narkotikasalg, vold og brannfare.

– Innbrudd i kjeller og på loft. Det sies også at beboere i aktiv rus stjeler fra naboenes boder. Dette er med til å skape en ekstra utfordrende bosituasjon for barnefamilier, som i forveien bor trangt og ikke har mye plass til oppbevaring inne i leilighetene sine.

– Dører og porter som ikke går i lås på grunn av at papirbiter eller sneiper legges inn i låsen. Slik kan beboere, tidligere beboere og deres venner komme og gå uten nøkkel, noe som nåværende beboere opplever som en utrygghetsfaktor.

– Beboere som leier ulovlig, gjør det usikkert for naboene å vite hvem som egentlig er deres naboer. Dette gir en følelse av utrygghet, og en del velger å respondere med å hovedsakelig isolere seg i sin egen leilighet, i stedet for å påvirke positivt til eget bomiljø.

Stedsantropolog 2017

23

Konflikter naboer i mellom Særlig i Fayes gate 4 er det mange konflikter mellom beboerne. Det har blitt gjort forsøk på megling, men dette har ikke sett ut til å hjelpe nevneverdig, og det har i stedet oppstått en beboerkultur for å klage, kritisere og melde hverandre til forskjellige offentlige instanser som Politi, Barnevernet og Boligbygg. Det florerer også rykter om at det er flere kvinner i blokka som selger sex. Dette er noe de selv avkrefter. Det er svært vanskelig å si om det er noe hold i ryktene eller om de bare inngår i den generelle mistilliten og skepsisen som florerer mellom naboene her.

«Det er problemer mellom en familier... De er ikke hyggelig mot hverandre i det hele tatt. Det største problemet er at ingen av dem aksepterer at du sier noe til dem. Hvis du sier; «forsiktig, barna deres må ha nøkkel til hoveddøra,» så føler de seg som i en situasjon hvor du har angrepet dem. Og så forsvarer de seg veldig aggressivt.»

(Omar, Fayes gate 4) Konfliktene blir av noen beboere forklart med Somaliske klankonflikter, men det er ikke funnet tydelige tegn på dette. En beboer med somalisk kulturbakgrunn mener det er andre grunner til at konfliktene oppstår, men at klan-kulturen kan være lett å skylde på. Han sier: «Det å bo her og skylde på at problemet mitt er på grunn av klan, det er ikke basert på kunnskap, det er bare en person som er desperat og prøver å finne noe å skylle på. Her er det ingen klan som kan kontrollere ditt liv eller ha noen innflytelse på hvordan du lever, alle lever i samme apparat, uansett klan, hudfarge og fødeland.»

(Faiz, Fayes gate 4) Han understreker også at i Somalia er det tabu å snakke om klan; man spør ikke hvilken den andre tilhører, men man kan anta hvilken klan, basert på dialekten og stedet personen kommer fra.

For de som har levd flere år i et høyt konfliktnivå med en eller flere av sine naboer er det en presset og frustrerende situasjon som fyller enormt mye i hverdagen. Som en av beboerne i Fayes gate 4 uttrykker det: «Faktisk, bare inne i leiligheten er det bra. Området her er ikke bra og naboene er ikke bra, jeg har en nabo fra helvete som bor ovenfor oss.»

(Cawo, Fayes gate 4). Hun forteller inngående om hvordan dette påvirker henne og barna Stedsantropolog 2017

24

negativt. Cawo føler seg isolert og trakassert av nabokvinnen Muna – som av Cawo blir omtalt som «nabo fra helvete». Muna føler seg selv misforstått og forklarer det med misunnelse og at andre fra samme nasjonal bakgrunn som henne selv betviler hennes påkledning og vestlige levevis. Det er svært vanskelig å vite hva som er hva i denne konflikten, men det kommer hvert fall tydelig til uttrykk at denne formen for konflikter er noe som ødelegger mye både for den enkelte beboers livskvalitet og fellesskapets bomiljø. En kvinnelig beboer som har blitt valgt inn i det nye styret, forteller at: «Hun (Muna) har en stor stein, som hun kaster i gulvet. De plager hverandre.» (Saidy, Fayes gate 4). Det er flere som mener at «nabo fra helvete» har en stor stein som hun banker i gulvet med, for å irritere Cawo som bor under henne, men vi kom aldri inn i Muna sin leilighet, så vi vet ikke om dette baserer seg på noe reelt eller bare rykter. Det blir jo av andre nevnt at det er svært lytt mellom leilighetene, derfor kan det også tenkes at normale støyende lyder fra barnelek eller lignende, kan oppleves av naboer som bevisst trakassering. Her bør det derfor gis rom for at beboere i større grad kan lydisolere sine leiligheter.

Politiet, Boligbygg og vaktselskapene Et flertall av beboerne som vi snakker med har opplevd problemer som de har kontaktet Politiet, Boligbygg, vaktselskap(er) eller alle tre for å prøve å få løst. Dette gjelder særlig i Fayes gate 4 og Bruugården, i Tværveien 35 er det en god del roligere.

Den frustrert beboeren Cawo i Fayes gate 4, sier: «Ja, jeg har ringt mange ganger til Politiet, og de sa; hvorfor tar du ikke opp dette med Boligbygg? Jeg sa; Boligbygg vil ikke høre, fordi de hører på henne. Politiet sa; kan du ikke be Boligbygg ringe oss, fordi vi vet hvem hun er. Jeg sverger på Koranen, jeg lyver ikke, folk lagrer narkotika hos henne. Politiet er hos henne hver dag.»

(Cawo, Fayes gate 4) Det kan virke som mye for en boligutleier å skulle ta seg av mange pågående konflikter, men her kan det fra Boligbygg legges tilrette for større grad av trivsel og medbestemmelse i de fysiske utformingene. Bomiljøprosjektet bør i enda større grad støtte opp om beboernes initiativer, og bidra til bomiljøer hvor deres innsats blir verdsatt.

Her handler det mye om kulturell oversettelse, mellom kulturer og segmenter, samt at det ses etter andre løsninger enn formelle klager. Formelle klager bør være en siste utvei Stedsantropolog 2017

25

etter at alt annet er forsøkt. Det oppmodes også om at flere forebyggende tiltak, knyttet til triveligere fysiske og sosiale bomiljø, iverksettes. Det bør komme enda mer fokus på sosiale aktiviteter, felles møteplasser og konfliktløsning. Det kan finnes enkelte beboere som trives med konflikter, og disse er det vanskelig å integrere på en god måte, men slike sosiale bomiljøtiltak vil ha en positiv effekt på de aller fleste og overordnet sett bidra til mer velfungerende og attraktive boforhold der konfliktene får dårligere vekstforhold.

Barnevernet som trussel

«Det eneste som har kommet er Barnevernet, som har kommet på grunn av konflikten med familiene... De regner med at de to familier har kjempeproblemer, med far som sitter i fengsel. Hun har farlige gutter og barn, som hun har sendt til Egypt for å lære Koranen og så videre. Det er konflikt om familier.»

(Omar, Fayes gate 4) På spørsmål om han tror barnevernet blir brukt som trussel mellom familier i konflikt, svarer en av de engasjerte beboerne i Fayes gate 4: «Hver enkelt person som bor her er desperat på en eller annen måte; enten på helse, familie, relasjoner, økonomi...».

Ut ifra de samtalene vi har hatt med familier i de tre gårdene, virker det til at trusselen om barnevernet sitter en del løsere i Fayes gate 4 enn i de to andre. Det er derfor viktig at booppfølgere og barnevernet er oppmerksom på denne beboerkulturen, samtidig som de selvsagt skal ta alle henvendelser alvorlig. Hvis du gjennom ditt arbeid får kjennskap til at barn eller ungdom er vitne til vold eller du som familiemedlem, nabo, venn eller kollega mistenker at barn eller voksne utsettes for vold og trusler, kan du ringe politiet eller barnevernet og få råd og veiledning. I Fayes gate 4 snakkes det både om vold, trusler og salg av sex. “Hore” blir flittig brukt som skjellsord. Her er det vanskelig å komme i dybden med hva det er som er reelle bekymringer, hendelser og trussler som ledd i pågående nabokonflikter.

Stedsantropolog 2017

26

Hund i kulturmøter

Det oppstår lett misforståelser og avstand mellom beboere som bor med hund og beboere som praktiserer Islam. De muslimske naboene har forståelse for at hunden kan være til glede og hygge for folk som bor alene, og de kan synes at de ser søte ut på avstand, men de vil i de fleste tilfeller unngå å komme i nær kontakt med hunder, da hundens snute anses som uren. Hvis snuten til en hund kommer i kontakt med klærne deres må de skifte og vaske klær før de kan be, det vil si at etter et hundesnus er det ikke nok å vaske føtter, hender og ansikt før bønn, men hele antrekket må skiftes. «Ja, vi muslimer tenker at hunder ikke er rene, fordi de går og lukter på alt, på bæsjen ute på veien og alt» (Omar, Fayes gate 4). Det kan være vanskelig å forklare dette med den religiøse urenheten til hundeeierne som synes deres hund er ren og fin.

«Utlendingene er veldig redde. De har en slik angst for bikkja at det halve kunne ha vært nok. Du kan snakke til de hundretusen ganger og fortelle dem at den ikke er farlig, men nei, de går tre mil rundt deg... jeg har snakket til dem, men kan jo ikke prøve å forandre dem. Det er noen som klapper og koser med den, men så er det mange andre som bare går 5 meter rundt.»

(Ronny, Fayes gate 4) Stedsantropolog 2017

27

Da kulturbakgrunn og religiøs tilhørighet setter ulike rammer for hvordan man opplever det å bo tett på hunder eller hilse på dem, bør beboere i kommunale bygårder hvor det er lov til å holde hund opplyses om disse kulturelle forskjellene. Gjennom større åpenhet rundt dette, vil naboene kunne ha mer forståelse for hverandre og vise mer hensyn.

I Fiqh-us-Sunnah av al-Sayyid Sabiq 2 skrives følgende: «Hunder regnes som urene. Hvis en hund har slikket en skål el.l. må den vaskes syv ganger, første gang med jord, før mennesker kan spise av den igjen. Men hundens pels regnes som ren." 3 Det er dermed ikke nødvendigvis slik at muslimer ikke kan berøre en hund. Men man må vaske seg hvis hunden har slikket på deg. Profeten rapporteres å ha sagt: “Den som holder hund, unntatt som jakthund eller for å vokte avlinger og buskap vil miste et stort mål (qirat) av sin belønning hver dag."4 Hvis man trenger hunder til å utføre noe arbeid er de altså tillatt.

Dette inkluderer dessuten funksjoner som blindehunder og politihunder.

Narkotikasalg «Det er ikke bra for småunga, for å si det sånn, småunga kan bli påvirka av det.

Og jeg vet hvert fall at de har brukt småunger før, til å selge for seg. Jeg vet at den gamle gjengen gjorde det. De rekrutterte 12, 13, 14-åringer til å selge for seg.

De får penga og andre får ødelagt liv. Men slik er livet. Å snakke til dem er som å be en alkoholiker om å slutte å drikke.»

(Ronny, Fayes gate 4) Det er også flere beboere i Bruugården som er bekymret på grunn av kjøp og salg av narkotika i oppgangen som de bor i, enten fordi de tenker det er utrygt for barna som også bor her, eller fordi de selv forsøker å holde seg rusfrie. På spørsmål til en forelder i Bruugården, om hvorfor de narkomane oppleves som farlige for barna, svarer han på engelsk: «It is because of the sprøyte they leave in the stairs, and one day my son was very scared.» (Modou, Bruugården). Han forteller også at de som voksne er redde for å komme i konflikt med naboer som er i aktiv rus, og de opplever trafikk fra folk som kjøper og selger rusmidler. Beboerne i Bruugården lar som regel være med å bruke bodene i

2 En bok med praktiske veiledninger til hvordan man skal leve som muslim.

3 http://www.islam.no/faq_480_763_3345.aspx 4 http://www.islam.no/faq_480_763_3345.aspx

Stedsantropolog 2017

28

kjelleren fordi det er jevnlige innbrudd der. Dermed må beboerne oppbevare tingene sine inne i de relativt små leilighetene.

I noen tilfeller bidrar redselen for kjelleren også til opphoping av søppel i oppgangnen, fordi beboerne ikke tørr å gå den raskeste veien til søppelcontainerne via kjelleren.

Voldsepisoder Barna i Fayes gate 4 gleder seg til det åpner ungdomsklubb og andre spennende aktiviteter i nærområdet. Da blir det lettere å henge med venner, til tross for trangboddheten som de fleste familiene lever med. En av ungdommene, som har bodd i Fayes gate 4 i fem år, forteller at: «Jeg husker, fordi vi hadde en dame som døde her, og så slet vi litt med å sove, så det var det eneste som var veldig sjokkerende. Alt annet er liksom hverdags.» Hun blir spurt om det kom noen og snakka med henne etter dette, noe hun avkrefter: «Nei, og det var ikke noen forklaring på hva som skjedde. Jeg vet fortsatt ikke hvem hun var og i hvilken etasje hun bodde. Jeg føler at jeg ikke kjenner så mange folk her i blokka, selv om jeg har bodd her en stund.» (Riyaq, 16 år, Fayes gate 4).

Bomiljøprosjektet kan etterfølgende opplyse at et beboermøte ble arrangert for å snakke ut om opplevelsen, kort tid etter hendelsen og henvendelse fra beboerne. Det er uvisst hvorfor Riyaq ikke har fått noen informasjon om møtet eller informasjonene som ble gitt der.

Stedsantropolog 2017

29

«Jeg har opplevd slåsskamper i oppgangen hos meg nesten hver dag. Det er også mange som banker på døren min, fordi de tror at de har venner som bor der, men de tar feil av dørene, så det er slitsomt.» (Bilal, Bruugården). Denne beboeren har snakket med Boligkontoret og Boligbygg om disse forholdene, men føler ikke at han blir tatt på alvor, snarere at de finner unnskyldninger for å ikke gjøre noe ved situasjonen. Han mener det ikke er forenelig å bosette barnefamilier, som har barn som legger seg tidlig, sammen med rusmisbrukere som spiller musikk midt om natta og har venner, ambulanse og politi på besøk til alle døgnets tider. Denne beboeren føler seg ikke hørt i forhold til utfordringene knyttet til rusproblematikk blant med-beboere: «Vi er mange beboere som sier ifra, men jeg vet ikke...» (Bilal, Bruugården).

Tina-Kaia forteller at hun føler seg svært utrygg i sin leilighet i Bruugården, og at hun håper at hun kan få overta sin mors kommunale leilighet som ligger i en av Oslos andre

Stedsantropolog 2017

30

bydeler. Hun viser oss også slåen som hun har satt opp på innsiden av døren sin, etter at den ble slått inn. Hun sier: «Jeg har aldri følt meg så utrygg i hele mitt liv, og jeg er født og oppvokst i Rådhusgata. Ja, i den tid var det jo bare horer og trafikk. Jeg er helt alene og... Ja, de har slått inn døra og vært inne i leiligheten, så det er virkelig... Ja, flere ganger, slik som sist gang, da ble jeg livredd, men jeg tørr ikke ringe politiet fordi da blir jeg tyster. Etterpå viste det seg at det var en som jeg kjente iblant dem, men jeg har jo ikke anmeldt det. Og så blir man trakassert, og det...»

(Tina-Kaia, Bruugården) Det er ikke bare innbrudd i egen leilighet som skremmer Tina-Kaia. Hun forteller at hun har sittet i fengsel 15 ganger, i 8 år til sammen, og nå prøver hun å få styr på livet sitt.

Hun opplever ikke at hennes leilighet gir de mest ideelle forutsetningene for en roligere og mer lovlydig livsstil. Hun vet at hun kan få gratis dop både hvis hun går opp og ned i oppgangen hvor hun bor. Hun forteller: «Det går jo i det at det er folk som skriker ut i blokka, så ser man ut av vinduet og ser en masse politi, og man tenker hva skjer her? Og så er det en som skal tvangsmedisineres. Ja, det er helt vanlig her. Men hva er det for noe å bo midt oppi?» (Tina-Kaia, Bruugården). Det kan tenkes at Tina-Kaia har vent seg til en særlig trygghetsfornemmelse, bak lås og slå i fengsel, men hennes følelse av utrygghet bør likevel tas alvorlig. Hun viser oss alle de raserte kjellerbodene på loftet, hvor folks gjenstander flyter rundt og det ses spor etter overnatting. Tina-Kaia mener det må mer vakthold til, slik at det sjekkes på loftet og i kjelleren flere ganger. Hun forteller også at hun ble truet av folk som bodde i gården, men at hun ikke turte å ringe politiet. Da hun ringte vaktselskapet var det ingen som kom.

I Tværveien 35 meldes det om relativt lite vold. En beboer forklarer det slik: «Det har vært politi noen ganger, knivstikking og sånn i oppgangen ved siden av, der bor det misbrukere da. Men det er ikke lengre, det er lenge sida (omkring to år). Men det forstyrrer ikke meg, liksom, det er bare sånn det er. Vi er forskjellige mennesker» (Kristoffer, Tværveien 35).

Denne beboeren tenker det er viktig å ikke bry seg for mye med hva andre folk gjør, men han synes det blir for drøyt hvis folk løper rundt og skriker klokka 3 på natta. Han mener det har blitt bra nå, så han tenker Booppfølgingstjenesten må ha gjort noe fornuftig. På spørsmål om han har følt seg utrygg, svarer han: Stedsantropolog 2017

31

«Vel, det var en natt jeg.. da skulle jeg på jobb ja.. da kom det en som var litt aggressiv da. Han skulle opp ved siden av. Jeg vet ikke jeg. Men jeg klarte å roe han ned sånn greit. Han var speeda liksom. Der kunne det blitt bråk... han var helt koko... og man veit jo aldri. Men det gikk bra da. Jeg snakka han ned da. Men der kunne det blitt...»

(Kristoffer, Tværveien 35) Lite lydisolering En del av beboerutfordringene og nabokonfliktene kan skyldes alt for dårlig lydisolering mellom leilighetene i de kommunale bygårdene som undersøkelsen omfatter. En beboer i Bruugården, som blir mye plaget av støy fra naboene forteller at han tror det også har mye med dårlig isolering å gjøre: «Når jeg er hos venner som bor i moderne leiligheter, hører jeg ingenting fra naboene.» (Ahmed, Bruugården). Det er lignende utfordring i Fayes gate 4, hvor en av beboerne beskriver det slik: «Ja, du kan høre dem. Det er veldig lytt her, og så hører du når de løper ned trappa (utgangstrappa), det hører du ganske godt. Ja, det burde ikke vært så lytt, liksom, som det er her» (Ronny, Fayes gate 4).

Også de unge beboerne i Fayes gate 4 påpeker hvor lytt det er: «Det er veldig tynt gulv mellom etasjene her, så man kan høre veldig fort når noen tusler over gulvet» (Bakad, 12 år, Fayes gate 4). Storesøsteren forklarer at: «Ja, jeg tror ikke de tramper med vilje, de bare går. Og så var det en nabo som flyttet inn under oss, for ikke så lenge siden, og han var ikke vant til at man kunne høre fotskrittene til folk, og så begynte han å klage hele tiden. Men vi sa til han at vi gjør ikke det med vilje, vi går bare rundt. Og så klaget han faktisk til kommunen og vi måtte forklare oss, men nå har han blitt vant til det da.»

(Riyaq, 16 år, Fayes gate 4).

De to barna mener at man blir vant til mye som kanskje ikke er helt ok, når man bor i Fayes gate 4.

Stedsantropolog 2017

32

Kalde gulv og mange veggdyr Særlig i Fayes gate 4 og Tværveien 35 beklager beboerne seg over kalde gulv og høye strømregninger. Sistnevnte gjelder spesielt i loftsleilighetene i Tværveien 35, hvor beboerne har måttet betale skyhøye strømregninger, tilsvarende oppvarmingen av et hus, for å kunne holde varmen gjennom vinteren. En av beboerne som har bodd lenge i Fayes gate 4 sier: «Ja, men det hjelper ikke. Du kan bruke så mye penger på strøm som du bare vil, men det hjelper ikke, det blir like kaldt.» (Ronny, Fayes gate 4). I Tværveien forteller Dana: «Men jeg ser for at jeg flytte her... vi kommer ikke til å... masse strøm. Det kommer neste (regning) 2500 (kroner), og jeg bruker ikke så mye strøm. Og det kommer en fra boligbygg, og han sier at det er bedre. Men en gang når vi flytta hit, var det 9000 kroner.»

Nå betaler de hver måned omkring 2000 kr i strøm. I naboleiligheten, forteller paret, som serverer oss fantastisk hjemmelaget marokkansk mynte-te, at: «Her synes jeg det er veldig kaldt, så den er alltid på. Men vi er syke. Og det kreves.. det er strøm, så det blir 3000 (kroner) hver måned.» (Imane, Tværveien 35). De har tidligere bodd i en privat leilighet på Grønland som ikke var like dyr å varme opp.

Et annet problem som flere er kjent med i Bruugården og Tværveien 35 er veggdyr. De fleste har fått hjelp til å fjerne dem, men de kommer igjen og igjen. En av beboerne i Bruugården, som oppdaget veggdyr etter at hun for ganske nylig flyttet inn, har selv tatt affære og revet vegger, samt pusset opp så mye hun har kunnet klare. Hun forteller: «Ja, jeg prøver å fikse det selv. Jeg snakket med en på NAV og sa; nå kaster jeg senga og sofaen og alt, og hun sa; bare kast det. Men etterpå gikk hun vekk fra alt sammen, så da ble jeg hysterisk. Jeg kan gå rundt å være grinete og bitter, men jeg må bare gjøre noe med saken. Så etter det har jeg pussa opp på soverommet. Ja, jeg måtte rive alt, det var så gammelt. Hele det bygget her er bare fylt av veggdyr, jeg tuller ikke.»

(Tina Kaia, Bruugården) Hos en av familiene vi besøker i Tværveien 35 er det veggdyrene som overskygger det meste av hverdagen. To-tre måneder før vi kom på besøk hadde det vært noen der som sprøytet mot veggdyrene og malte hele leiligheten, forteller de. Men de er kommet tilbake forteller den fortvilte moren. Barna blir bitt og hun har gjentatte ganger måttet ta den minste til legevakten forteller hun: Stedsantropolog 2017

33

«Jeg har en liten, som er nesten ni måneder. Så nå har jeg vært hos legevakten tre-fem ganger på grunn av de de dyrene, og så har jeg avtalt en ny legetime. De små dyrene, jeg vet ikke hva de kalles, de kommer i klærne, de kommer i sofaen, i madrassen, overalt.»

(Naima, Bruugården) Problemet med veggdyrene i leiligheten frustrerer denne beboeren i en slik grad at hun ikke greier å fokusere på andre spørsmål om sitt bomiljø. Det er igjennom Boligkontoret hun har fått hjelp til å bli kvitt skadedyrene, men nå som de har kommet tilbake virker Naima svært fortvilet og i villrede om hva hun skal gjøre for å sikre et trygt hjem til barna sine. Dette bør tas svært alvorlig. I de gamle bygårdene hvor flere rammes av veggdyr, bør dette ses som en helhetlig fare for bygården og ikke bare løses i de enkeltstående leilighetene.

Brannalarmen går!

«Ja, problemet var at de installerte et nytt system og det var et sentralisert brannsystem med automatisk slukking, og det var ingen som fortalte eller informerte beboerne her om det. Så folk laget som vanlig mat, uten å åpne døra eller bruke ventilasjon, og med en gang så var det små ting som utløste alarmen. Så hele tiden skulle vi ut, både dag og natt. Både politi og brannbil ble slitne av å komme hit hele tiden for små kjøkkenproblemer, men etter hvert fikk de forklart det til oss. Og familier som utløste falsk brannalarm flere ganger, de fikk også bot. Så alle våkner og sier «oh, nei det er seriøst» hvis det skjer noe. Så tingene blir roligere. Med en gang Boligbygg eller kommunen kommer og følger opp på problemene som skjer her så stopper det, hvis ingen følger det opp og det ikke finnes noen konsekvenser, så gjør alle alt mulig – det er ikke alle som oppfører seg pent.»

(Faiz, Fayes gate 4) De fleste beboerne i Fayes gate 4 beklager seg over at brannalarmen har gått ofte, så ofte at mange har sluttet å løpe ut når de hører den. I tiden etter at det nye brannalarmsystemet ble satt opp, gikk brannalarmen ofte 2-3 ganger hver dag. Saidy forteller at: «Dette er den første kommunale leiligheten jeg bor i. Det her, det passer ikke for meg. Bare plasserer oss her, viser oss boden og så er det det. De passer ikke på.

Stedsantropolog 2017

34

Bare setter inn alarmen. Jeg blir syk av den alarmen. Den ringer hele tida. Når alarmen går, ringer det i hele blokka. Klokka tolv, klokka ett. Har ikke vært her på lenge, jeg går bare ut. Får psykiske problemer av å være her. Jeg stikker hjemmefra hver eneste dag. Drar til bekjente eller venner og sånn. Klarer ikke være her. Føler meg kvelt her.»

(Saidy, Fayes gate 4) Det er også en utfordring at branntrappen i Fayes gate 4 er så skitten av avføring og rusrelatert avfall at de fleste beboerne ikke ønsker å benytte denne nødutgangen ved en brann. Styremedlem Faiz forteller at: «Boligbygg og Booppfølgingstjenesten vet hvordan det ser ut, de har sett branntrappa vår. Det ligger fortsatt avføring og tiss der. Jeg og Omar kjøpte noe klorin som vi har sprayet med, fordi det var så dårlig lukt, men det er ikke vår jobb å rense. Det er dårlig hygiene. Noen ganger har jeg lurt på om det er noe annet sted man kan ringe til for å få desinfisert her, for sykdom eller epidemi kan oppstå her. Vi vet ikke hvordan helsen er for beboerne her, men tilstanden som du så i branntrappa den hjelper ikke.»

(Faiz, Fayes gate 4) Det er altså flere betenkeligheter knyttet til brann i Fayes gate 4, og dette er noe som går igjen hos de andre adressene hvor det har blitt gjort beboerundersøkelser.

I Tværveien 35 klages det også en god del på brannalarmen som går titt og ofte. De kan ikke selv skru av alarmen, så det kommer utrykning hver gang, men beboerne tar ikke alarmen særlig alvorlig lengre: «Det gjør jeg ikke, asså jeg er våken og jeg følger med liksom og nå bor jo vi lengst ned så det er jo bare å hoppe ut... Asså, for det er jo morsomt de tre første gangene, men... når det er en periode, det går litt i perioder, at den går hver jævla dag.»

(Kristoffer, Tværveien 35).

Stedsantropolog 2017

35

Når vi er på besøk i bygården er det en litt roligere periode, i forhold til brannalarmen, og vi håper det er fordi beboerne har lært hvordan de skal unngå å utløse alarmen, men Kristoffer forteller altså at den i perioder utløses svært ofte. Dette er derfor noe som beboerne bør få mer råd og opplysninger om. En beboer med flere barn forteller: «Det er brannalarm, nesten hver kveld klokka åtte når vi sover alle barna, uten grunn vi skal gå ned. Ja, og kommer alle... det er ingenting, vi skal tilbake. Og barna, de har skole...» (Dana, Tværveien 35). Dette er selvsagt en fortvilt opplevelse i hverdagen, som i verste fall kan få alvorlige konsekvenser ved en reell brannsituasjon.

Beboere som mister motet på å engasjere seg «Ja, for å være ærlig, så for 10 dager siden så bestemte jeg meg for å ikke engasjere meg i noe igjen. Jeg vil ikke engasjere meg med folk, og så bli fiender i stedet for naboer. Slik som den episoden med Dua og hennes mor, så gjorde jeg ikke noe feil, jeg samlet opp søppel foran leiligheten deres på torsdag, Faiz var med meg, fredag var det det samme og vi tok bilde, og lørdag det samme. Faiz sa; «vi sender det til Boligbygg,» og så sa jeg til han; «vi må forholde oss som gode naboer, og snakke med dem før vi evt sender en klage.» Så vi banket på døra og pratet med dem, og da fikk vi øøø (sint lyd): «Gå! Gjør hva du vil! De kjenner meg, jeg har bodd her i 11 år! De kjenner meg og jeg jobber med barna her.» Og jeg sa; «ja, men dette gjør ikke at du kan gjøre hva du vil her.» Jeg beklaget til henne tre ganger, og moren hennes... hvis du står på Carl Berner du kan høre stemmen hennes. Til slutt sa hun: Gå! Gå! Gå! Så slik fant jeg ut at når du prøver å gjøre noe fint eller godt her, for boligen, så... jeg følte jeg at folk så meg som en fiende.»

(Omar, Fayes gate 4) Denne beboeren ble også spurt om han fikk betaling for å plukke søppel inne i gangene og oppgangen, noe han oppfattet som at de alltid bare tenker på penger. Denne tilgangen kan også ses som en beboerkultur som har vokst frem i et bomiljø hvor det er lite raushet å hente. Når beboerne får noe utbedret i sin bebyggelse eller bakgård, anses det av enkelte beboere som noe som raskt merkes i form av husleiestigninger. Som Joar i Tværveien 35 uttrykker det når han får høre om beboerundersøkelsen: «Bare jeg får en skriftlig... på at ikke husleia går opp... Stoler ikke på Oslo kommune ass, de skal ha penga sine tilbake, hvor får dere penga deres fra for å gjøre det her?»

Stedsantropolog 2017

36

Det er ofte relativt høye leiepriser i de kommunale leilighetene, til tross for dårlige bomiljø og fysiske rammer som er langt fra luksuriøse. Dette kan av mange beboere oppleves som en manglende raushet fra Boligbygg og kommunens side, noe som igjen forplanter seg ut i beboer-kulturen. Et annet aspekt som påvirker denne kulturen er den manglende følelsen av medbestemmelse som de fleste beboerne opplever i forbindelse med fysiske endringer i bygården.

I Bruugården oppleves det for et flertall av beboerne som vanskelig å engasjere seg i bomiljøet, på grunn av gårdstyrets organisering. En av beboerne i Bruugården forklarer hvorfor han bor her, til tross for at han ikke er tilfreds med bomiljøet: «Jeg tenker meg bare å finn en fast jobb og flytte herfra. Så lenge jeg må leie, er dette det mest stabile jeg kan finne. Hvis du flytter fra kommunal leilighet til kommunal leilighet, så er det bare enda verre» (Ahmed, Bruugården). Han drømmer derfor om å kunne kjøpe seg leilighet i et borettslag, hvor det er stille og rolig. Han tenker: «Det er rolig fordi det er strengt. Hvorfor er ikke kommunen streng? De sier det handler om rehabilitering, men det er tortur. Kanskje hvis det var snakk om to eller tre måneder, men det er tre år – det samme hver dag. Noen ganger tenker jeg at Boligkontoret bosetter de narkomane her med vilje; for hvem bryr seg? Der er halvparten innvandrere, så hvem bryr seg?»

(Ahmed, Bruugården) Denne fremstillingen går igjen; beboere med innvandrerbakgrunn føler seg diskriminert fordi de er nødt til å bo sammen med folk som er i aktiv rus. Beboere som har eller har hatt utfordringer med rusmidler forteller også at de føler seg diskriminert av de minoritetsnorske som er i flertall i de kommunale bygårdene. Dette oppleves blant annet gjennom språket, hvor en majoritet av beboerne kan ha et annet felles morsmål enn norsk, og de med norsk som morsmål derfor føler seg språklig ekskludert fra beboerfellesskapet. Beboere med utenlandsk aksent på sin norsk føler seg derimot diskriminert av vaktselskapene, som de opplever kommer når en majoritetsnorsk beboer ringer og sier ifra, men ikke når de selv ringer. Det oppleves dermed stigmatiserende for flere av beboergruppene i disse bygårdene, på flere forskjellige vis, særlig kommer dette frem under intervjuene i Bruugården. Det understrekes at det her er snakk om beboeres opplevd diskriminering, ikke diskriminering reell form.

Stedsantropolog 2017

37

Manglende medbestemmelse Gjennom et eksempel med søppelproblematikk i gangene, blir det snakket om at i en tidligere ikke-kommunal leiebolig som beboeren hadde bodd i, ble det sendt faktura hvis det ble liggende søppel i fellesområdene. En bot på 750 kr. var det allminnelige. Manar i Fayes gate 4 sier: “Men her kan ikke styret bestemme noen ting.» Hvorpå hennes mann Omar istemmer: «Ja, her er det Boligbygg som bestemmer alt.» Dette er et eksempel på at for liten grad av medbestemmelse er med til å gi beboerne en følelse av at de selv ikke kan finne de beste løsningene på de problemene som de opplever i sin hverdag – like utenfor sine hjem. En annen beboer beskriver det slik: «Stedet her er veldig bra, det er personer som er dårlige. En dårlig person flytter og en enda verre person flytter inn her, og de vet at det er en dårlig person. Jeg blir sliten, og jeg gikk dit (Bomiljøkontoret i Gruegata 15) for å spørre; «hvorfor sender dere helt verre folk til oss?» Vi bestemmer ikke.

(Neha, Fayes gate 4) Denne følelsen av å ikke kunne bestemme over sin egen bosituasjon går igjen hos flere beboere, i Bruugården kommer den tydelig til uttrykk, som følge av et haltende beboerdemokrati: «Jeg kan ikke bestemme noen ting, men jeg kan hjelpe de som bor her i oppgangen. Du vet når det bare kom en person på årsmøtet... jeg vet ikke om slike utenlandske bryr seg så mye om møter jeg – og hvert fall ikke de som bor her ulovlig. Det er ikke noe vits med gårdsstyre her, det er bare tull.»

(Magna, Bruugården)

5. Hvilke bomuligheter ser beboerne?

Mer integrering Noen av de minoritetsnorske beboerne mener at deres naboer trenger mer kurs og involvering for å integreres i det norske bomiljøet og samfunnet. Dette uttrykkes slik av en beboer med kulturell bakgrunn fra en somalisk storby: Stedsantropolog 2017

38

«Når du kommer til Norge, så tror alle nordmenn at du skal passe på alt og følge alle normer og regler. Alle samfunn har uskrevne normer og regler. De som kommer utenfra må lære de tingene som er skjult, de som man ikke sier, fordi alle vet det.

Problemene oppstår der. Hvis man kommer til et nytt land, har ikke peiling, leser ikke så godt, forstår ikke språket, så gjør man mange feil. Det er ikke lett å med en gang gjøre alt rett, tilpasse seg og bidra til samfunnet. Storsamfunnet godtar det ikke hvis man ikke følger reglene deres. Storsamfunnet vil ha folk som oppfører seg som de er, passe på normer, regler og alt, kultur og vite hva som skjer. For eksempel nå til jul så er det høysesong her i Norge. Det er mange som sier; «hva i all verden er det julen gjør for meg?» Men du bor her. Du er 1%, resten er 99% nordmenn som bor her og har kulturen, bestemmelsen og majoriteten. Så du kan ikke si at du ikke har noe å gjøre med jul, jeg har noe å gjøre med jul (ler), i går var jeg til julefrokost på skolen til barna mine. Tenk hvis jeg sa; vi går ikke dit, vi feirer ikke jul. Passer det? Nei, det passer ikke, man må lære en del normer, regler og kulturer.»

(Faiz, Fayes gate 4) Det blir også snakket en del om skillelinjer mellom majoritetsnordmenn, som er i minoritet i disse tre kommunale bygårdene, og minoritetsnordmenn. Jan Fredrik i Fayes gate 4 sier; «de utlendingene de holder seg for seg selv, de vil ikke ha noe med oss nordmenn å gjøre.» Slik opplever han en «veldig barrikade» mellom ham selv som majoritetsnordmann og naboene som er minoritetsnordmenn. I Tværveien 35, manifisterer dette seg gjennom språket, der en majoritet av beboerne deler et felles morsmål som ikke er norsk. Dermed kan også andre minoritetsnordmenn føle seg ekskludert fra samtalene og fellesskapet mellom de som deler felles språk. Dette kan det være vanskelig å endre på, men flere fellesarrangementer vil kunne bidra til samtaler på tvers, da de fleste beboerne kan snakke norsk eller engelsk på et forståelig nivå. De som i liten grad kan kommunisere via språk, kan likevel spise, danse, glede seg over barna og gjøre andre praktiske oppgaver sammen med sine naboer. Her er det essensielt å benytte seg av kulturelle brobyggere, som kan vise vei inn til nabofellesskapet. Ideen om en lenke av relasjoner er viktig ved arbeid med nabolag med mange minorites-språklige beboere. Arbeidet avhenger av å bygge relasjoner og tillit.

Stedsantropolog 2017

39

Fokus på barna Det er svært gjennomgående for alle beboerne at de ønsker gode oppvekstvilkår for barna. Selv beboere uten barn selv understreker dette, og sier at det gjør dem glad å se glade barn. «Ja, det er viktig å for eksempel ha noe for barn, her bor det 75 barn» (Faiz, Fayes gate 4). Og etter at opptageren er slått av, sier beboeren Ronny i Fayes gate 4 at han godt kunne tenke seg å hjelpe barna med å bygge byggesett og så videre, hvis de hadde et lokale hvor det var hyggelig å være, uten dopsalg, som han poengterer. En yngre mannlig beboer i Tværveien 35 påpeker også at han trives med å se barna leke i bakgården:

«Det er koselig å se unger som leker. Det er dårlig, det står «Ballspill forbudt» og sånn, det er dårlig. Det er mye bedre at de gjør det. Det var en nabo som satte det opp, som har flytta. Det var ikke noe offisielt, det var bare hun som ikke likte det. Nå tror jeg det er blitt en regel, fordi de har stått oppe så lenge. Det skal jeg ringe å si fra om.»

(Kristoffer, Tværveien 35).

Kristoffer kunne også gjerne tenke seg å bidra til at barna i gården får være med til fritidsaktiviteter: «Asså, du skal jo drive med idrett hvis du er ungdom, du skal ikke drive å henge på byen, det er det verste jeg ser. Det synes jeg er bra der jeg bor da, at dem gjør noe hele tida, står på skøyter, hele somaliske.. dem står på skøyter, det er bra. Jeg er jo født og oppvokst i Sverige, så det er en bra hobby, ikke sant. Kanskje få med seg noen kids derfra, spille hockey.»

(Kristoffer, Tværveien 35) Denne formen for sosialt engasjement og lyst til å bidra inn til fellesskapet og barnas fritidsaktiviteter bør det støttes opp om. De som hjelper vil føle seg nyttige og barna vil få enda flere positive opplevelser. Mange av beboerne har lyst til å engasjere seg mer i nærmiljøet, men det må skubbes litt til. Dette engasjementet kan få svært positive følger for bomiljøet og barna som vokser opp i disse gårdene. Dette er tiltrengt.

Stedsantropolog 2017

40

En kvinnelig beboer i Bruugården forteller at hennes datter på 14 år ikke trives med å bo her; «Når hun kommer fra skolen ser hun mange narkomane og blir redd. Det er ikke så bra at de narkomane og barna bor sammen» (Zainab, Bruugården). Det viser seg fra tidligere sosiale dyrkeprosjekter på offentlige steder at i det folk får gjøre dagligdagse aktiviteter sammen, som å spise og plante, avmystifiseres også de hjemløse, rusmisbrukere og andre som ved første øyekast kan anses som «skumle». Slik kan beboere oppleve et positivt fellesskap med sine naboer i et heterogent nabolag.

Som nevnt i 1. del av rapporten, har Bruugården en bakgård som ikke blir benyttet, på grunn av restriksjoner fra gårdsstyrets ledelse. Beboere opplyser oss om at det er hengt opp plakater i oppgangen som forbyr bruk av bakgården. En av de eldre beboerne i Bruugården, som har bodd der i flere tiår og flyttet inn da barna var små, forteller om hvordan det var den gang: «Da hadde vi sandkasse, huske og sklie i bakgården. Og helt bakerst, hvis du går ned den jerntrappa, der hadde vi tørkebåser, og det er også revet ned, så det er svær plass.»

(Magna, Bruugården) Et stort flertall av beboerne i Bruugården stiller seg undrende til hvorfor det ikke er lov til å bruke bakgården til sosiale aktiviteter for unge og eldre beboere. Magna sier: «Barna har blitt forbudt å leke, og det er heller ikke lov til å grille lengre. Vi får jo ikke lov til noen ting.»

Tina-Kaia forteller om at hun fikk beskjed om at det far forbudt å grille, da hun en gang grillet nederst i hagen med en venn. Hun tenker det ville være en berikelse for beboerne i Bruugården å kunne møtes i bakgården, fordi; «det er også mange som bor her som ikke har så mye kontakt med andre, mange ensomme.» Undersøkelsen viser at et flertall av beboerne ønsker å benytte bakgården til sosiale aktiviteter og rekreasjon. Det bør derfor arbeides videre for at bakgården igjen kan benyttes av beboerne.

Oppfølging og sosial kontroll Det har i to av de tre undersøkte gårdene vært store problemer med innbrudd i kjellerne. I Fayes gate 4 virker det nå til å ha blitt bedre, etter at det kun er styret som har nøkler til kjellerrommet hvor bodene befinner seg, men det er noen av beboerne som mener at styremedlemmene heller ikke er helt til å stole på. Styremedlem Faiz forklarer det slik: Stedsantropolog 2017

41

«Ja, foreløpig fungerer det greit, noen problemer, men folk vet nå at det er kontroll over det. Når noen vil ha nøkkelen så må jeg bli med dem for å sjekke hva de gjør.

Så det er mindre trafikk til kjelleren, fordi alle vet at noen vil følge dem. Nå er det mer kontroll, så nå er det enkelte familier som vil lagre vinterklær så er det greit – hvis det er en kvinne som har flere barn så kan hun låne nøkkelen for det, men hvis det er unge gutter eller jenter så følger vi med. Det er ikke bare unge gutter som selger, jenter også.»

(Faiz, Fayes gate 4) På grunn av at det er en større gruppe beboere med rus- og psykiatriutfordringer, må man påregne en tettere oppfølging av beboerne. Men også for denne gruppen har det positive konsekvenser å være med på samskaping av miljøet rundt seg, og positive sosiale aktiviteter. Kategoriene rus og psykiatri er jo også gjerne flytende kategorier som kan endres, og en del av en slik endring kan være å skape meningsfylte miljøer for de det gjelder.

Bakad på 12 år, beboer i Fayes gate 4, forteller at: «her sitter det folk i trappene, og så må vi si til dem at de skal passe seg.» Hvorpå søsteren på 16 år utdyper: «Ja, vennene dine også. De pleier å løpe rundt i gangene og trappene og leke. Når det er barn i blokka pleier jeg bare å la dem være, men når det kommer eldre gutter som ikke bor i blokka, da spør jeg; «hva gjør dere her?» Jeg føler de kommer her fordi det ikke er noen som stiller dem til ansvar for hva de gjør. Så hvis de gjør noe så drar de bare, og så er det ikke noen som snakker til dem. Jeg føler at i andre blokker så tar de dem og snakker til dem. Men vi finner aldri ut av hvem de er, fordi det er en så stor blokk. Så løper de.»

(Riyaq, Fayes gate 4).

Dette som Riyaq på 16 år påpeker noe av det som utgjør de største utfordringene i de kommunale bygårdene som undersøkelsen har funnet sted i, nemlig hvordan mangel på eierskapsfølelse og 'her vil jeg bo' holdninger leder til at ulovlig og uønsket adferd fortsetter å bli stilltiende akseptert av de andre beboerne (jf. Hanhörster 2000). Gjennom å vise de engasjerte beboerne at det nytter å gjøre en innsats, og hjelpe dem til ennå bedre Stedsantropolog 2017

42

dialog og aktiviteter som kan inkludere alle beboer, vil det oppleves positivt for beboerne å bry seg om sitt sted. Forsøkene på å skape 'fine steder å bo' er en av de sentrale formene for stedsskapelse (ibid). Tilsynelatende uskyldige aktiviteter som å dekorere vegger og arrangere møbler kan være langt mer sosialt kraftfulle enn de gir inntrykk av ved første øyekast.

Lukt og luft I Fayes gate 4 og Tværveien 35 blir det klaget på dårlig lukt og luft. I Fayes gate 4 kommer dette trolig på grunn av dårlig ventilasjon, det blir blant annet påpekt av Riyaq at; «i 6. og 8. etasje så har de vindu i gangen, men vi har ikke vindu fra 5. etasje og ned er det ikke noen vinduer. Så spesielt fra kl 16, når folk begynner å lage middag, så lukter det veldig her.» Det bør ses på mulighet for å gjøre noe med ventilasjonen, da dette i sterk grad påvirker beboernes opplevelse av å bo i blokka, og forsterker deres følelse av å ikke være verdig anstendige boforhold, noe som igjen forsterker likegyldigheten i forhold til eget bomiljø.

I Tværveien 35 er det lukta ute i bakgården som plager beboerne, særlig på sommeren.

Det er en kloakklukt, som gjør at flere beboere vegrer seg fra å bruke bakgården, og det skaper dårlige assosiasjoner til stedet hvor de bor. Beboer Imane i Tværveien 35 sier: «Men vi har tenkt å gjøre det (sitte ute), fordi vi har venner og de har tenkt å komme der å sitte. Men det var flaut å invitere noen der. Man kan ikke drikke kaffe eller te der, for det lukter skikkelig.»

Stedsantropolog er kjent med at det er utfordrende å gjøre positive endringer ved Tværveien 35 sitt kloakksystem, men dette bør igjen ses nærmere på, da det har negative konsekvenser for bomilljøet i gården. En dårlig lukt kan gjøre at det blir mer attraktivt for lyssky aktiviteter enn for de som ønsker å kose seg sammen med venner, familie og naboer.

Blomster og hilsner En av de kvinnelige beboerne som har bodd i Fayes gate 4 i 11 år, sier at hun vil være med til å skape et godt bomiljø. Hun tenker på blomster og det å snakke med hverandre.

Hun pleier å si; “hei, går det bra?” Noen svarer ikke tilbake, men nå er det blitt litt bedre, Stedsantropolog 2017

43

mener hun. Det er likevel utfordringer knyttet til bomiljøet, slik hun ser det. “Nå når vi ser ut, ser vi to fine veggmalerier. Det er lys der det var mørkt. Stedet er bra, men dårlige folk.

Hvis noen flytter, så sender de enda verre folk hit. Kommunen vet hvordan det er» (Kelly, Fayes gate 4). En eldre kvinne, som har bodd i Fayes gate like lenge som Kelly, sier nesten det samme:

«Ja, vi skal lage blomster utenfor døra, med mange forskjellige farger, og vi skal hilse på hverandre med hei, hei og bye, bye hele tiden. For de folkene sier ikke det, de sier til meg rare ting. Kanskje de er rare folk. Men hvis vi ordner med blomster så kan folk se det og gå ut» (Neha, Fayes gate 4).

Beboere i Bruugården skulle også ønske at de kunne ta ibruk bakgården mer aktivt. En del av beboerne her har fysiske plager, og har vanskelig for å komme seg til parker og lignende i området, så de ville i ekstra stor grad verdsette muligheten for en grønnere og frodigere følelse i sin egen bakgård.

«Hvis du er syk og ikke kan ta barna til park, jeg vet ikke, fordi barna har ikke lov til å leke her. Det står i gangen at man ikke kan leke her, eller sitte her, bare kaste søppel. Det er så rart. Hvorfor kan ikke de små barna leke her? De kan løpe litt og sykle, samtidig med at noen sitter ute.»

(Zainab, Bruugården) Møtesteder På spørsmålet om de kunne tenke seg et eget rom i blokka hvor de bor, hvor de kan møte naboene, svarer barna:

«Ja, litt som fritidsklubben, på en måte, med bordtennis og biljard. Da ville jeg sett flere folk og blitt kjent. Kanskje nede i kjelleren eller noe.»

(Bakad, 12 år, Fayes gate 4)

Stedsantropolog 2017

44

«Her en dag så skulle jeg hente kjellernøkkelen fra en av de som sitter i styret, og så sa hun til meg; «Hæ, bor du her?» Jeg var bare; jeg har heller ikke sett deg, men jeg vet at du sitter i styret, fordi det står på arket. Og man skulle tro at man ser de fra styret oftere, men jeg legger ikke merke til dem og de legger ikke merke til meg.»

(Riyaq, 16 år, Fayes gate 4) Dette utsagnet påpeker et behov for flere felles møtesteder og arrangementer, naboene imellom. En sterk sammenkobling mellom fellesrom og grøntarealer er viktig. Med utsikt fra det offentlige rom og inn i et gårdsrom eller et oppholdssted kan oppmuntre til sosial interaksjon og hjelpe beboere til å føle seg som del av beboer-fellesskapet. Med kobling mellom fellesrom og bakgårder kan det også kreeres rom for større arrangementer.

Innlemming av urban dyrking i disse prosessene kan ha sterk terapeutisk og symbolsk verdi. Dessuten har fjorårets plantekasser blitt godt mottatt av beboerne i Tværgården 35 og Fayes gate 4, slik at det er noe som bør utvikles videre i tett samspill med beboerne.

En eldre minoritetsnorsk kvinne forteller at: «Nede i kjelleren har vi et stort rom, så hvis det er noe med NAV eller kommunen, så har vi et rom der» (Neha, Fayes gate 4). På spørsmål om hva hun kunne drømme om i forhold til bomiljøet, svarer Neha: «Ja, jeg vil si til deg eller til naboen min at; vi kan lage smarte ting og at vi kan se sammen på kjellerrommet.»

I Bruugården har alle fellesvaskeriene i kjelleren blitt stengt av med lås og slå. Dette er fellesarealer som kunne bli benyttet til felles glede og nytte.

«Ja, i kjelleren er det et rullerom, innenfor der et tørkerom og så vaskeriet. Jeg has spurt styrelederen flere ganger om; skal det bli noe der? For det står jo bare tomt.

Hun sier at hun ikke har hørt noen ting. Så har jeg sagt at; du er jo på de møtene på Tøyen, kan du ikke spørre om det da?»

(Magna, Bruugården) Det er flere av beboerne som tenker på om de gamle vaskeriene kunne brukes til noe for barna, og en av beboerne i Bruugården er musiker og kunne godt forestille seg et musikkrom for både barn og voksne. Tina-Kaia tenker også på de mange ensomme som Stedsantropolog 2017

45

bor i Brugården, og forteller at: «Vi sier «hei» en gang imellom. Men de er ofte så institusjonsprega. Det er masse rom i kjelleren, og ja, selvfølgelig, det ville gjøre det mye bedre hvis vi møttes slik.» En av beboerne i Bruugården har vært med til Bytopia sin frokostmøte-serie høsten 2016, og blitt veldig inspirert i forhold til hva som er etablert for Beboere på Sagene, Stovner og Linderud. Hun savner å ha et beboerhus hvor man kan samles og; «fellesarealet blir brukt til alt mulig som har noe å gjøre med de folka som bor der.

Det har vi ikke her. Møtelokaler, samvær og kaffe med de andre som bor der, og der var det ikke noen forskjell på om du er muslim, eller buddhist, eller ateist eller kristen, der var det sånn; «her bor vi!»»

(Lisabeth, Bruugården) Utsmykking av fellesarealene En venninne av de to barna som vi intervjuer i Fayes gate, forteller at hun opplever stedet som; «litt koselig til tider, men så er det også veldig mye bråk og det er skummelt her til tider.» Hvorpå gutten Bakad får ideen om å utsmykke fellesarealene: «Ja, det ser litt skummelt ut. Blokken trenger litt mer farger, på innsiden. Veggene er hvite og ikke så rene.» De to unge beboerne, Riyaq og Bakad vil mer enn gjerne med til å male og fikse.

Bakad uttrykker begeistret at: «Det høres gøy ut!» En del av barna i de kommunale bygårdene hvor beboerundersøkelsen har funnet sted, har sommeren 2016 vært med til å dekorere bakgårdenes plantekasser med maling. Dette har vært svært populære aktiviteter, som barna har strømmet til for å være med på. Det å være med til å skape gode sommerminner for barna, noe som er særlig viktig i de kommunale bygårdene på Tøyen – den delbydelen med den høyeste barnefattigdommen i Oslo. Her lever én av tre barnefamiler under OECD sin fattigdomsgrense og trangboddheten er på 13 prosent (Brattbakk & Hagen m.fl. 2015). I bygårder der mange av disse barna bor er det derfor ekstra viktig med gode møteplasser i bakgården, hvor man kan finne berikelse i nabofellesskapet og lærdom fra aktivitetene som følger med de samskapende beboerprosjektene.

Beboeres deltakelse i dugnader gir dem muligheter for å påvirke de sosiale omgivelsene, samtidig som fellesskap og tilhørighet skapes mellom beboerne (Hauge & Støa, 2009; Hauge, 2009). Dette er med til å bekrefte beboernes erfaringer av omgivelsene sine, og å Stedsantropolog 2017

46

gi en følelse av kontroll over de fysiske omgivelsene som de er en del av. En av beboerne i Fayes gate 4 nevner oppussing som noe av det første, da vi snakker med ham, og han forklarer: «Nei, du ser jo at hele bygget er slitent. Det må gjøres mer beboelig her, slik at folk som bor her kommer til å ta bedre vare på dette her.» (Jan Fredrik, Fayes gate 4). Han forklarer at han prøver å gjøre sitt for å holde orden, og ikke slippe inn hvem som helst, men at det er vanskelig å kontrollere med de unge som henger i gangene hele kveldene.

Gjennom samtalen kommer dette ønsket om å gjøre det trivelig rundt seg, opp flere ganger. Jan Fredrik sier: «Det gjør ikke meg noe å bo her, men jeg vil gjerne at det blir triveligere her.» Jo mer han tenker på dette jo mer frustrasjon kommer opp: «Dere ser hvordan heisen ser ut, det er ikke noe kul heis å gå inn i. Gulvteppet er revet opp og veggene henger på halv tolv. Det er ikke noe pent det. Du ser også veggene her nede og boksene på veggene er brutt opp. Når folk ser slik, så gir de faen. Ja, de snakker om at de skal gjøre Tøyen så mye bedre, og da må de jo begynne et sted, da må de begynne med å gjøre det slik at folk vil bo her. Det virker som dette er første skanse du kommer til, når du ikke har noen ting. Når du kommer fra et fremmed land og bare blir stua inn her, inntil videre, og så får de en bedre bolig og kommer seg videre. Og vi andre som bor her vi blir boende her liksom. Vi kommer ikke noe videre.»

(Jan Fredrik, Fayes gate 4) Det er faretruende for samfunnet som helhet når individer føler det slik som Jan Fredrik. En tysk studie av effekter som oppstår mellom det fysiske miljøet og de sosiale samspillet mellom minorites-tyske og majoritets-tyske grupper i Duisburg-Marxloh – et nabolag med høy andel minoritets-tyske og mange sosiale utfordringer, viser at samspillet mellom etniske grupper i disse nabolagene kan best beskrives som levende 'ved siden av hverandre' i motsetning til å leve 'med hverandre' (Hanhörster 2001).

Anstrengte relasjoner og latente konflikter er vanlige. Men dette er ikke som følge av negative erfaringer med den andre gruppen, men snarere som følge av mangel på muligheter for kontakt og sosial utveksling mellom gruppene. Fordommene er altså ikke så mye resultatet av faktiske hendelser mellom naboene, som de er resultatet av hva beboerne ser og observerer i nabolaget. Beboerne reagerer delvis med å trekke seg tilbake fra bestemte deler av nabolaget eller til sin mer homogene beboergruppe, delvis som følge av økende aggresjon rettet mot "de andre". Denne problematikken er Stedsantropolog 2017

47

gjenkjennbar i forhold til de utfordringene som beboerne i de tre kommunale gårdene på Tøyen belyser, og krever at Bomiljøprosjektet og andre involverte aktører bidrar til å fasilitere sosiale arrangementer som oppleves inkluderende for alle beboerne.

Samskapende oppussing av oppgang, kjeller og bakgård kan gjøres til sosiale arrangementer som knytter bånd mellom beboere i arbeidet for deres felles sted. Å involvere beboerne i oppussingen av fellesarealene vil både være økonomisk og sosialt mer bærekraftig. Slik det er i dag, brukes det mange penger på vedlikehold, men dette har liten effekt og varighet så lenge beboerne ikke føler eierskap til oppussingen og stedet der de bor. Her kunne alle hushold som deltar, i å male gangen på sin etasje for eksempel, få en symbolsk sum for dette, slik som det er vanlig i mange private bygårder hvor beboerne deltar i dugnadsarbeid. Denne formen for oppussing vil ha langt større betydning enn de estetiske aspektene. Å gjøre noe sammen som er konkret og praktisk, kan også være med å bryte ned hierarkiene og rollene man til vanlig innehar. Man har muligheten til å snakke på en mer uformell og naturlig måte og en grunn til å være sammen om noe konkret og praktisk hvor man hjelper hverandre.

Sikkerhetskamera En av barna i Fayes gate 4 forteller, på spørsmål om hva han drømmer om i forhold til sitt bomiljø, at: «For eksempel i Jens Bjelkes gate der har de veldig fine blokker med sikkerhetskameraer og man føler seg bare tryggere med sikkerhetskameraer. Og dørene er lukka. Der trenger man nøkkel både fra utsiden og innsiden. Det er en port.» Det er særlig i branntrappa og ved nødutgangen de tenker det er behov for sikkerhetskamera. Han mener det også ville være godt med videofunksjon i ringeklokka, slik at man kan se hvem det er som ringer på til en. Han sier: «Det hadde vært kult å ha sånn videokamera når man ringer på, så vet man egentlig hvem du åpner døra for. Det er faktisk slik i noen blokker. Og så er det mange ringeklokker som ikke funker i blokka vår, slik som vår, og da må du banke på døra. Det er ikke bare hos oss, det er hos veldig mange i blokka at de ikke har ringeklokke. Og hos mange så funker heller ikke ringeklokka som man skal ringe på nede.»

(Bakad, Fayes gate 4)

Stedsantropolog 2017

48

Det ble konkret ønsket sikkerhetskamera og ringeklokke med innebygget videokamera.

Overordnet sett handler dette om å kunne føle kontroll over sin egen blokk – sitt hjem.

Tassafaronga Village i Oakland, California, et offentlig boligprosjekt som hadde betydelig forverret seg siden det ble bygget i 1950, var omgitt av forlatte industribygninger, ubrukte togspor, eneboliger og en bypark hvor mange kriminelle handlinger ble begått. Når Oakland Housing Authority bestemte seg for å utbedre bo-komplekset, kom spørsmålet om gjerder opp. Parkavdelingen ønsket seg høye gjerder som skilte boligene fra parken, men designer-teamet argumenterte for helt å ta vekk gjerdene rundt eiendommen, og bare et lavt gjerde med porter inn til parken – slik at beboerne kunne føle en forbindelse til parken og stolthet over denne. Det førte til økt sikkerhet i nabolaget, noe som igjen førte til opprettelse av en felles hage som ga direkte fordeler for beboerne. Felleshagen åpnet i 2010, og i 2012 rapporterte Oakland politidistrikt om 25 prosent mindre kriminalitet i området enn fem år tidligere.

5

Barnevognskur Det bor mange barnefamilier i Tværveien 35, men det er ikke alle som har kott i oppgangen og det finnes ikke noe felles barnevognskur eller plass til barnevogner i kjelleren. Dette er problematisk, og bidrar til at beboere bevist bryter ordensreglemanget, fordi de i sin hverdag er helt avhengig av å kunne ha en tilgjengelig barnevogn til sitt barn og ikke er i stand til å bære vognen ned og opp fra/til 5. etasje hver dag: «Fordi vi ikke har egen rom der vi kan legge sykler, barnevogna. Hvor jeg skal hente, jeg bor i femte etasje. Hver gang, jeg kan ikke hente ned. Ja, fordi før, det yngste barnet mitt han er to år, han går ikke i den barnehage, han går på Grønland fordi noe nærmere barnehage. Vi går, det går bra. Men i helgen vi tar barnevogna, fordi vi skal gå på tur, vi skal hente.. men før i går, vi kaster barnevogna, og jeg tar den tilbake.»

(Dana, Tværgården 35) Det bor mange store barnefamilier i de tre gårdene, og det bør derfor tas høyde for at beboerne trenger trygge oppbevaringssteder til barnevogner og sykler. Flere beboere 5 Se mer om prosjektet her: http://www.oakha.org/Residents/Pages/Tassafaronga-Village.aspx

Stedsantropolog 2017

49

har opplevd å bli frastjålet barnesykler, og at det bare ikke er noe lovlig sted å oppbevare barnevogna i sikkerhet for dårlig vær og tyveri.

Skape hjem Mye av den følelsen som vi får når vi kommer til Fayes gate 4 er at dette skal være en midlertidig oppbevaringsboks for mennesker i bolignød, dette skaper ikke gode boforhold der folk kan føle seg hjemme og ha lyst til å bli boende. Noe av det samme er tilfelle i Bruugården, på grunn av de upersonlige ringeklokkene. Med ringeklokker uten navn, kun nummer, blir beboerne til nummer i en rekke, mer enn personer. Dermed oppfører andre beboere og forbipasserende seg upassende, og ringer på alles ringeklokker i tide og utide – dag og natt.

«Vi blir aldri spurt om hva vi vil ha og hvordan vi vil ha det. Hvis man er en kommunal beboer så er man prisgitt Oslo kommune og Boligbygg på alle nivå...

Vi er et personnummer som bor i en leilighet, vi er ikke mennesker som bor i ett hjem. Det er et Atlanterhav mellom de to måtene å se oss som beboere på. Dette er hjemmet mitt, og hans som bor der over, det er hjemmet hans. Og uansett hvor fattig man er så prøver man med de midlene man har å skape et koselig hjem.»

(Lisabeth, Bruugården) Lisabeth opplevde også at postkassene ble skiftet ut like plutselig som ringeklokkene, uten at de beboerne vi snakket med hadde blitt spurt eller tatt med på råd. Dette skaper dårlige forutsetninger for at folk kan trives og skape seg trygge hjem hvor de har lyst til å bli boende. Kommunale leieboliger bør på ingen måte anses som midlertidige, da svært mange bor her i lang tid og anser de kommunale leilighetene som den mest stabile boformen, så lenge de ikke har mulighet til å kjøpe egen bolig. Mange har blitt født og oppvokst i disse kommunale bygårdene, og bor her hele sine liv. De skal ha lov til å føle seg trygge og få mulighet for å skape sine hjem her. Vi må virkelig ta på alvor det Jan Fredrik sier: «Jeg vil ikke se på dette som et midlertidig hjem, som kanskje mange gjør da, som bor i denne blokka her. For meg er det mitt faste hjem, det er ikke noe midlertidig, jeg skal ikke videre eller noe sånt. Jeg blir nok bært ut herfra. Jeg føler jo at dette er min Stedsantropolog 2017

50

hjem, og da har jeg jo lyst til å gjøre det til mitt hjem også. Ikke bare sånn midlertidig hjem, som det ser ut til at mange som bor her gjør. De gjør jo ikke noe for oss andre, som blir boende her da, noe særlig bedre. Jeg tror det er veldig mange som mistrives med å bo her. Jeg er hypp på å gjøre det bedre her, jeg er hypp på å trives her. Det er koselig at dere tar dette på alvor.»

(Jan Fredrik, Fayes gate 4)

Stedsantropolog 2017

51

6. Hva slags bomiljø drømmer beboerne om?

– At deres problemer og den ulovlige aktiviteten som foregår på deres sted blir tatt alvorlig, både av Politiet, Boligbygg og andre offentlige instanser.

–

Et roligere sted. Helst inne i Oslo, litt mer roligere og ikke noen gjeng-område.

– Ønsker å kjøpe egen leilighet.

– Lekeplass for barna i åbakgrden.

– Mulighet for å nyte uteområdene, litt som en park.

– Viktig at fellesarealene holdes rene.

– Det må bli slutt på å bosette narkomane (i aktiv rus) her hvor det bor barn.

– Ønske om raskere behandling når det klages.

– Moderne lydisolering, slik at naboer slipper å bli så plaget av hverandres støy.

Stedsantropolog 2017

52

7. Individualitet og fellesskap i kommunale bygårder Kulturmøter Det er mange kulturmøter i de tre kommunale bygårdene som er med i beboerundersøkelsen. Dette kommer til uttrykk i forskjellige oppfattelser knyttet til hunder, julegrantenning, grilling, barneoppdragelse og mye mer. Kulturmøter kan bety inspirasjon, læring og gjensidig glede, såfremt man får skapt gode møteplasser og god kommunikasjon til og imellom naboer. Uten dette kan kulturmøter svært lett føre til mange og alvorlige konflikter.

Omkring halvparten av beboerintervjuene ble gjort i desember 2016, og det var derfor høysesong for juleaktiviteter. Bomiljøprosjektet hadde også planer om en julegrantenning i mellom to kommunale gårder (hvorav den ene av disse gårdene var med i undersøkelsen), hvor de ville invitere beboerne derfra, samt beboerne fra en privat bygård som deler samme bakgård. Dette må anses som et svært positivt tiltak, men informasjonen om arrangementet bør i enda større grad spres ut til beboerne i god tid før arrangementet finner sted6. Stedsantropolog snakket med aktive beboere et par dager før julegrantenningen, og de hadde ikke hørt noe ennå. En av beboeren påpekte at: «Ja, det er bra å informere beboerne her. Jeg har ikke noe problem med det, men tenk hvis du ikke hører noe og plutselig skjer det noe der ute, så føler du ikke at du er en del av beboerne her eller samfunnet her. Du blir isolert hvis du ikke får informasjon som er viktig for deg. Du føler deg isolert og du isolerer deg selv mer, fordi du føler at du ikke er invitert og ikke har noe med det å gjøre, og så trekker du deg tilbake. Så det er grunnen til at mange blir isolert, fordi de ikke får informasjon.

Alle tror at alle vet det er jule-høysesong, og alle kan være med, men det er ikke alle som vet det, og de har egne problemer. Så det må informeres godt. Her er det 80% muslimer, de feirer ikke jul og de tror jul er en kristen religiøs ting. De sier; «jeg tror ikke på slik religion og så holder de seg unna.» Men som vi snakket om, så er det høysesong for fest, barn og beboere og alle som bor her.»

(Faiz, Fayes gate 4)

6 Medarbeiderne I Bomiljøprosjektet påpeker at de har vært i dialog med gårdsstyret angående arrangementet og informert i god tid.

Stedsantropolog 2017

53

Mange av beboerne med kulturell bakgrunn fra andre land ønsker å bidra med sine kompetanser, og flere vi snakket med hadde både gode utdannelser og mange ideer.

Siden det ikke alltid er like lett å omsette sine ressurser i en annen kulturell kontekst enn den man er vant til, er det mange som ikke får brukt seg selv til samfunnets beste og egen glede. Det finnes altså mange uforløste ressurser, som i større grad kunne vært fasilitert for slik at det kunne berike beboernes egne bomiljø.

Konflikter I møte med de mange konfliktene mellom naboene i Fayes gate 4, meldte Ubuntu seg som mulig konfliktløsningsmetode hos Stedsantropolog. Ubuntu ble brukt i forsoningsprosessen etter Apartheid i Sør-Afrika, og kan defineres som 'jeg er fordi du er'. Vi er altså mennesker fordi vi tilhører, deler og deltar. Disse tre; tilhørighet, deling og deltakelse, bør absolutt anses som viktige aspekter for mer harmoniske forhold mellom beboere i kommunale bygårder. Booppfølgingsarbeidet bør støtte opp om aktiviteter og narrativer som bidrar til slik tilhørighet, deling og deltakelse.

Ordet Ubuntu stammer fra Nguni-folkene og zulukongen Shaka sies å ha dannet det etiske idealet ubuntu – menneskelighet – og er å finne i de tidligste skriftene fra 1800tallet. Siden 1990-tallet og oppgjøret med apartheid, har Ubuntu vært sammenkoblet med læresetningen: «Et menneske er et menneske gjennom andre mennesker.» Det vil bety at vi utvikler vår menneskelighet i relasjon til andre mennesker. Hvis jeg plager min nabo, plager jeg også meg selv – fordi vi henger sammen. Slik rettes det mer fokus på fellesskapets harmoni, og alle får lov til å fortelle sin historie i plenum. Eventuell straff skal være med til å gjenskape gode relasjoner mellom berørte og anklagede parter. Det kan fungere terapeutisk og konfliktløsende å møte den som man har opplevd overtramp fra, for å forstå deres perspektiv. Forståelsen kan gå begge veier, og føre til mer bærekraftige løsninger enn hva klager ofte kan. Formelle klager bør derfor ikke initieres av booppfølgerne før samtaler mellom partene har blitt forsøkt avholdt.

Det kan også hende at det finnes konfliktløsningsmetoder eller tanker fra kulturene til de som bor i boligene, som kunne være nyttige. Ideer tatt fra beboerne selv, kan skape mer eierskap til konfliktløsningen, og det kan vise at man er åpen for at det finnes flere måter å løse de på enn de profesjonelle innehar.

Stedsantropolog 2017

54

8. Hvilke tiltak og praksiser bør gjentenkes Mer informasjon i god tid «For noen få måneder siden så kom Kronprinsparet og besøkte Tøyen, og ingen viste noe, vi så bare politiet og mange biler, og folk ble redde, de lurte «er det noe drap?» Så informasjon er viktig. Folk her i området har ikke noe kontakt med de som har ansvaret her.»

(Faiz, Fayes gate 4) Følelsen av å ikke være i kontakt med, eller forstått av, de som har ansvaret for deres bomiljø og hverdag er frustrerende, og oppleves for en del som en form for rasisme. En Faiz uttrykker det slik: «Alle som bor her er neglected. Dette hadde ikke skjedd i en blokk på Majorstua eller Grunerløkka. Her skjer segregasjon. Så det er noen som prøver å utføre slik segregasjon. Hvorfor bor nesten 50% av beboere med utenlandsk bakgrunn her? Er det getto? Er det slum?»

Stedsantropolog 2017

55

Mange av beboerne får med seg informasjonene som gis via plakater i oppgangene, men oppsøkende virksomhet, i form at banking på folks dører er også nødvendig i mange tilfeller, eller som tidligere nevnt; et digitalt SMS-system som kan gjøre det enkelt å informere beboerne.

I Tværveien 35 meldes det om bedringer det siste året, i forhold til informasjoner de har fått: «Når det kommer sånne skriv, før var det jo ikke sånn, det har skjedd det siste året synes jeg. Det er veldig, for da veit alle at her er det orden, det er litt, det hjelper for alle. Også står det noen skilt der det står at det må være stille etter det og det, og det synes jeg er blitt respektert. Det står svart på hvitt, så følger folk det.

Det synes jeg er bra. Så det er mulig at det også har gjort at det er blitt bedre og. At det er blitt mer kommunisert at dette er viktig da. At sånn vil vi ha det her. Sånn skal vi ha det her, her er regla. «okei, bra, greit».

Før var det mer Texas, det var sånn at ingen visste helt hva som gjelder egentlig.

Når det blir sann, så blir det jo sånn at man tenker «det er ikke så farlig». Men nå, som jeg sa, det er blitt veldig bra. Kanskje derfor. At det har blitt kommunisert på en annen måte.»

(Kristoffer, Tværveien 35) Mat som samler En beboer i Fayes gate 4 forteller at de pleide å samles til Rusken-aksjon, og deretter grille, men de siste årene har det blitt så få at han heller ikke vil møte opp. Han forteller at det har pleid å være grilling på disse dagene, noe han som majoritetsnorsk virker tilfreds med. De fleste minoritetsnorske forbinder likevel norsk grilling med svinepølser som er haram , og noe som majoriteten i Fayes gate 4 ikke spiser.

7

I Bruugården har enkelte beboere arrangert felles grilling, men dette ble de fortalt av gårdsstyrets leder at var forbudt, derfor er det ikke noen som samles og spiser sammen i bakgården for tiden. Dette er svært synd, da felles måltider nettopp er noe som kan samle naboer og gjøre at de bli kjent med hverandre. Gjennom felles dugnader kan bakgården igjen inntas som et sted hvor man spiser sammen. Her er det viktig å huske at 7 Haram er en handling forbudt av Allah i Islam. Muslimer er forbudt å innta blod, derfor skal kjøttet hallalslaktes. Grisen anses som et urent dyr, som det ikke er lov å spise med mindre man er ved å dø av sult.

Stedsantropolog 2017

56

mat både kan forene på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer, eller bidra til tydeligere distinksjoner (adskillelser). Derfor er det sentralt hvilken type mat som serveres til dugnader og andre sosiale sammenkomster som man ønsker at folk skal oppfatte som inkluderende.

Blant en del av beboerne i Tværveien 35 er det et stort ønske å bli mer kjent med de andre nabofamiliene og benytte uteområdene i større grad. Dana, som er mor til tre, forteller om sine sommerplaner: Noen ganger skal jobbe sammen, noen ganger besøke. Det er vinter nå, skal ikke være mye ute, men når det er sommer skal gå å grille ute og sitte og snakke om barna, hvordan barna skal vokse i hodet, og aktiviteter for barna. Men nå er vinter.

Vi skal lage middag alle, kake alle, kaffe.»

(Dana, Tværveien 35)

Stedsantropolog 2017

57

Samskapende oppussing Det er en del dårlig standard på leilighetene i de gamle bygårdene; Bruugården og Tværveien 35. Dette resulterer blant annet i gjentatte utbrudd av veggdyr, høye strømregninger og mye støy fra naboene. En del av disse utfordringene bør beboerne selv involveres i å løse. Det kan kjøpes inn materiale til dugnader hvor beboerne kan hjelpe hverandre, og allerede utførte forbedringer kan refunderes. Det vil påvirke boligmassen positivt at beboerne selv føler de kan ta tak i de utfordringene som de opplever i sin hverdag. Noen utgifter til vaktmester kan trolig kuttes hvis man gir beboere bonus for å delta i dugnadene. Ikke bare fordi beboerne vil jobbe mye på selve dugnadsdagen, men fordi det også kan få dem til å tenke mer over sine fellesarealer i hverdagen.

Det handler om at beboerne som leier kommunale leiligheter skal føle eierskap til sitt sted, både for sin egen selvfølelses skyld og fordi det vil gavne boligmassen og bomiljøet.

Det ryktes Fortellingene om våre steder er også modeller for hvordan historier former oss selv (Basso 1996:40). Det er derfor viktig å bidra til at beboerne i de kommunale gårdene får positive erfaringer og historier å fortelle om sitt sted. Dette skjer selvsagt gjennom en opplevelse av at det fysiske og sosiale bomiljøet bedres, men det er også noe som man kan trenge å øve seg på. Mange av beboerne er vant til å måtte fortelle mange negative historier for å få litt av den hjelpen de trenger, dette gir ikke de beste premissene for en god psykisk helse.

Områdeløftet har bidratt en god del positivt til fortellingen om det å være Tøyen-beboer, men det er fortsatt en del av de kommunale boligene som er stigmatisert. Dette kommer av faktiske hendelser, som fortsatt skjer, så det kan ikke neglisjeres eller feies under teppet. Det er likevel viktig å gi beboerne reelle håp om at deres bomiljø kan bedres, slik at flytting ikke er den eneste løsningen for å få bedret sin bosituasjon. En slik oppgivende holdning vil kun forsterke en ond spiral.

Stedsantropolog 2017

58

En av de mest positive beboerne vi snakket med, sa det slik: «Det er deilig å bo på Tøyen generelt. Jævla avslappa bra, og mye forskjellige mennesker. Så ja, absolutt, fremtida er Tøyen!»

Gårdsstyrer Det bør fastsettes et reglemang for gårdsstyrene, som tilsier at en beboer ikke kan gjenvelges som styreleder mer enn to ganger etter hverandre (for ett eller to år av gangen). Dette for å sikre demokratiske prosesser og at flere beboere kan føle de har en mulighet for å engasjere seg i sitt bomiljø. Styrelederen bør gjerne fortsette som styremedlem, for å sikre kontinuiteten,men ikke sitte som leder i mer enn fire år om gangen. Det bør også gis opplæring til de nye som velges inn i gårdsstyrene, slik at de får en grunnleggende forståelse for hva arbeidet går ut på og at de i styret skal tenke på flere beboere enn seg selv. Kanskje kan man hjelpe de til å finne metoder å kommunisere med resten av gården, ved for eksempel å lage infoskriv, facebook-side eller husmøter? Det er også viktig at gårdsstyrene, gjennom regelmessige møter med Booppfølgingstjenesten og Boligbygg gis reell mulighet til å påvirke bomiljøet i bygården som de engasjerer seg for. Beboere som ikke sitter i styret bør gis mulighet for og kjenne til hvordan de melder inn sine saker til styret. Det er viktig for alle beboere at de får en følelse av at det nytter å si ifra, og en opplevelse av å bli tatt på alvor, både av medbeboere, Booppfølgingstjenesten, Boligbygg og andre relevante instanser. Her er det viktig med enkle strukturer, slik at det er lett for alle å vite hvem de kan kontakte og hvordan.

Beboere som personer, ikke nummer I Fayes gate 4 og Bruugården står det kun nummer og ikke navn ved ringeklokkene, noe som bidrar både til at mange ringer på hos feil husstand og beboernes tilhørighet til stedet gjøres mindre personlig. Det bør i sterk grad vurderes om dette kan bli endret, slik at alle ringeklokkene merkes med etternavn. De beboerne som vi har snakket med forteller om problemer knyttet til at folk ikke vet hvor de skal ringe på, og noen av beboerne har blitt så lei av at det ringes både sent og tidlig at de har koblet ut ringeklokken sin. Ingen av beboerne opplever å ha blitt spurt om de ønsket å få skiftet til ringeklokke uten navn på, og det er heller ingen som vi har snakket med som har meldt behov om å være Stedsantropolog 2017

59

anonymisert på dette viset. Da vi utførte undersøkelsen fikk vi oppleve hvordan det var å måtte ringe på feil dørklokke, til tross for at vi kjente beboerens navn, oppgang og etasje. I Fayes gate 4 er nummersystemet bygget logisk opp rundt etasje og leilighetsnummer, så der kan man komme til å ringe på riktig, når man kjenner til hvem det er som bor hvor. I Bruugården er det et mer ulogisk tallsystem som er vanskelig å forstå. Derfor måtte vi bare begynne i en ende og ringe på inntil vi kom til riktig person. Flere beboere forteller at Politi, vakttjenester og andre gjør det samme.

Det er også viktig å fortsette kontrollen med hvem det er som rent faktisk bebor de kommunale leilighetene. Beboere i Bruugården mener at en del leier ut ulovlig, og de er derfor usikre på hvem det er som i realiteten bor i deres oppgang: «Ja, en gang så var jeg i møte med en fra Oslo kommunale Boligbygg, og så spurte jeg han rett ut; “har dere noen som helst peiling på hvem det er som bor for eksempel i min oppgang?” Og han bare; “Jeg aner ikke.” Så det sier jo sitt da.

Utenpå postkassene, er det navn på folk som aldri har bodd her.»

(Tina-Kaia, Bruugården)

Stedsantropolog 2017

60

9. Hvordan engasjere(r) beboerne (seg)?

Flere beboere har selv tatt initiativ for å komme i kontakt med Booppfølgingstjenesten, andre ønsker å få vite mer om hvordan de kan ta kontakt. De fleste beboerne synes det er en fordel med et fysisk Bomiljøkontor hvor de kan gå for å få hjelp. En større andel av beboerne i Fayes gate 4 hadde hørt om Bomiljøkontoret i Gruegata 15, som Booppfølgingstjenesten åpnet i september 2016. Det var ikke like mange av beboerne i Bruugården og Tværveien 35 som hadde hørt om det, men de aller fleste var svært ivrige etter å få kontakt til Booppfølgingstjenesten, av forskjellige årsaker.

I Fayes gate 4 er det mange beboere som i sterk grad ønsker å bidra til positive forbedringer. Her handler det nok i stor grad om å få koordinert dette arbeidet, samtidig som konflikter løses og kulturelle skillelinjer minskes. I Tværveien 35 har det oppstått fornyet tro på at det er mulig å engasjere seg gjennom gårdsstyret, men tidligere styremedlemmer advarer mot at styret får mye ansvar uten noen makt eller handlingsrom - dette bør tas alvorlig. I Bruugården bør det finnes løsninger, sammen med flere oppgangskontakter, for hvordan flere beboere kan få engasjere seg aktivt i sitt bomiljø.

I Tværveien 35 snakker vi med en beboer som tidligere har vært aktiv i gårdsstyret, og følt på kroppen hvordan noe han opplevde som galt ikke ble sett, eller prioritert eller gjort noe med. Han har følt på håpløsheten som ligger i at det er et stort system som står bak de kommunale boligene, og egen avmaktsfølelse i møte med dette systemet. Han fortalte om liten tro på egen mulighet til å påvirke, til tross for at boligspørsmålene i høy grad påvirker hans daglige liv.

“Stoler ikke på dette systemet, jeg har tapt stadig, for jeg har henta ut journaler og sånn på min egen sak. Og der stod det «pent opparbeida bakgård», pluss 300. Da får de vite, de får dokumentert at det er bra fellesskap (med denne undersøkelsen) så går det opp 500 000. Det er sånn de jobber. Også sitter Raymond Johansen og sier at han har ikke tenkt å gjøre noenting med boligpolitikken her i Oslo. På grunn av de høye husleiene som de får inn... Det er jo for vanskeligstilte som får bostøtte, sier han... og da sier han jo at han ikke har tenkt å gjøre noenting med boligpolitikken i Oslo. Det har han sagt. Det ligger jo mellom setningene.”

(Joar, Tværveien 35) Stedsantropolog 2017

61

10. Fremadrettet booppfølging og bomiljø i bedring «Ja, jeg samarbeider med Booppfølgingstjenesten for å arbeidet med bomiljøet i blokka, for her er det ingen som stoler på hverandre og alle er redde for hverandre.

Men etter at de begynte med denne boligoppfølgingen, blir det bedre og folk lærer å stole mer på hverandre. Folk kommer og spør.»

(Faiz, Fayes gate 4) De som har bodd i Fayes gate 4 i flere år sier at det har blitt bedre. En kvinnelig beboer som har bodd i Fayes gate 4 i 11 år sier at mye har blitt bedre på det seneste og at de har fått hjelp fra Boopfølgingstjenesten til å organisere nytt gårdsstyre: «Det er to-tre damer fra NAV (Bomiljøprosjektet) som har hjulpet oss slik at nå er det styre. Det er en tyrkisk, en somalisk kommer inn, de roper og skriker... dette er en veldig farlig blokk, og i nederste etasje er det en veldig farlig dame. NAV spurte oss om hva de kunne gjøre for å gjøre det bedre i denne blokka, og da sa vi: «Det er fire personer i denne blokka som dere trenger å kaste ut.»

(Sham, Fayes gate 4) Det må likevel understrekes at bomiljøarbeidet her må holdes oppe, Boligenheten må i samarbeid med beboerne og Boligbygg fortsette å ha fokus på denne blokka. For ting blir ikke bedre over natta, men det virker til å være i bedring og som at Boligbygg og andre instanser er på vei til å ta henvendelsene fra Fayes gate 4 mer alvorlig. Faiz sier: «Det har blitt bedre nå, og med en gang noe blir ødelagt så sender Boligbygg en teknikker som fikser det. For ellers kommer alle de narkomane og de som selger stoffer seg inn og ut, og selger i hoveddøra vår – de står der kveld og natt. Det føles ikke trygt og folk blir redde.»

Dette skjer fordi det fortsatt er mange som selger og/eller misbruker rusmidler som anser Fayes gate 4 som et sted hvor de kan oppholde seg og finne husly, dette kan ikke aksepteres, da det skaper svært utrygge bo- og oppvekstvilkår for alle i Fayes gate 4.

Booppfølgingstjenesten har gjort et viktig arbeid, i samarbeid med Leieboerforeningen, i forhold til å støtte beboerne i å få gang i velfungerende gårdsstyrer. Dette er et relativt omfattende og krevende arbeid, på grunn av gamle mønstre knyttet til tidligere gårdsstyrer, samt konflikter naboer i mellom. En beboer fra Fayes gate 4 uttaler: «Og Stedsantropolog 2017

62

alle ville være med i styret! Så det var vanskelig, fordi vi trenger noen som kan gjøre noe, ikke bare noen som sier at «jeg sitter i styret», men noen som kan ta kontakt for å løse viktige ting. Og så var det noen av de som har problemer her i blokka som ble medlemmer av styret. Og så er det ingen som vil ha kontakt til dem eller samarbeide med dem.» I slike tilfeller må det gjentenkes hvordan man går frem for å velge gårdsstyrene, slik at ikke det er noen dominerende og konfliktskapende beboere som får lov til å dominere gårdsstyrene. Dette er vanskelig materie, men det er ikke noe man kan unngå å ta fatt i, da det i stor grad vil ha innvirkning på bomiljøet. Som en beboer fra Fayes gate 4 sier det: «Ja, hvis det skjer noe, så må man gjøre noe med det. Fordi folk bor oppi hverandre, og det er konflikter som har vart i 2-3 år. Boligbygg kunne ha gått der og si «vi vil ikke ha noen som har problem her i blokka, så hvis dere ikke oppfører dere rolig og pent, tar vi dere ut. Ja, eller at man må melde fra til politiet eller barnevernet, eller... og så må man finne roten til konflikten, fordi konflikter oppstår ikke uten noe problem. Og Boligoppfølgingen hadde ikke kontor her før, og det var ingen som kom hit, fordi alle var redde fordi de hørte rykter om narkotikasalg. Det er fortsatt ikke trygt, men det er ikke så farlig som før.» Denne berøringsangsten har vært med til å forverre situasjonen i Fayes gate 4, over flere år, man må derfor også påregne at det tar tid å etablere et mer positivt bomiljø i blokka.

Det gjøres en god del i forhold til å informere beboere om møter og arrangementer som er relevante for dem. For noen fungerer det fint med plakater i oppgangen, men dette er ikke tilfelle for alle, særlig ikke de beboerne som har ukentlige tilsyn fra Booppfølgingstjenesten. Disse beboerne føler gjerne at de får for lite oppfølging og har vanskelig for å ta til seg informasjoner som kommer via brev og plakater. En av disse beboerne sier det slik: «Nei, det er dårlig informasjon her. Det henger en lapp og så er det møte og så hører vi ikke noe mer.» (Jan Fredrik, Fayes gate 4). Jan Fredrik ønsker seg mer samarbeid mellom beboerne, ettersom han i dag opplever det som at «jeg syns det er slik at vi sitter på hver vår stue her alle sammen.» Noe som henviser til hans opplevelse av egen ensomhet, samtidig som han har observert at det også er andre i blokka som har det på samme vis.

Dette er en beboer-utfordring som de har tatt tak i ved Mulighetenes hus på Stovner, hvor det er et lokale som kan benyttes til beboer-aktiviteter, samt treningsrom og TV-stue - dette eksemplet ble også nevnt i positiv forstand av en beboer fra Bruugården.. En av Stedsantropolog 2017

63

beboerne på Stovner, som anser seg selv som «en av de ensomme», har fått støtte til å lage arrangementer for de andre beboerne som også føler seg ensomme. Det er svært viktig at det er de beboerne som selv kjenner på et problem eller en utfordring som får hjelp og støtte til å ta tak i denne. Det er de som kjenner hvor skoen trykker, som best kan gjøre noe med det.

Stedsantropolog 2017

64

11. Beboerblikk og anbefalinger Fayes gate 4 «Det er den verste gården ass, jeg sverger. Jeg har bodd her i flere år. Det har blitt bedre. Renere, og tryggheten er bedre, men det er fremdeles småting. Folk kaster mye søppel.»

(Saidy, 45 år, Fayes gate 4) «Jeg vet at det er ganske mange som ikke synes det er så trygt her, men jeg føler meg ganske trygg, personlig, selv om det har skjedd masse ting i blokka.»

(Riyaq, 16 år, Fayes gate 4) Noen av beboerne har selv prøvd å ta tak i utfordringene, på forskjellige vis, både sosialt og praktisk. Det har blant annet blitt arrangert vannkrig og halloween-feiring på beboernes eget initiativ. Det er også beboere som har gått vakt på kveld og natt, ringt Securitas når de har sett ulovlige aktiviteter, plukket søppel og vasket. De opplever ofte at det ikke er lett å bidra til et positivt bomiljø, der mange har stått lenge i en utfordrende situasjon og er vant til mange konflikter naboer imellom. Noen av disse konfliktene skylles kulturelle misforståelser, andre kan være vanskeligere å få håndtert, men generelt sett vil mye kunne gjøres hvis blokka tenkes mye mer som et hjem for alle beboerne, enn en midlertidig oppbevaring. Her bør det jobbes ennå mer både med fysiske og sosiale bomiljøtiltak, slik at det skapes en beboerkultur hvor kriminelle ikke føler seg hjemme i fellesområdene. Det bør særlig tas utgangspunkt i barna som bor her i blokka, da alle beboerne er enige i at de ønsker trygge oppvekstvilkår for dem.

Flere beboere ønsker seg overvåkningskamera for å få bukt med de kriminelle og kamera ved dørklokka for å se hvem det er som ringer på.

«Vi hadde et møte hvor mange var invitert, også en fylkeslege, og beboerne her spurte hvorfor vi ikke får installert kamera, så det er lett å se for politiet, når de kommer hit. Så sa en politi; nei, nei, vi får ikke lov til å installere kamera her, fordi det sier loven. Og det er falsk trygghet å ha kamera her. Falsk trygghet? Oslo politi har jo kamera over alt og vet hva som skjer, f.eks Statens Vegvesen har kontroll over hele Stedsantropolog 2017

65

veien i Norge, og de sender ikke bilder over alt, de har kameraer som gir god oversikt over vær og alt. Vi ble forbauset over det politiet sa til oss. Hva er det du snakker om? Hvis kamera gir falsk trygghet må vi også fjerne det kameraet som står ved siden av K1, fordi det gir falsk trygghet» (Faiz, Fayes gate 4).

En annen beboer mener at det ikke vil hjelpe med kameraovervåkning: «Da står de der som kameraet ikke er. Eller hvis det er kamera i trappeoppgangen og overalt i huset her, så kan de bare gå utenfor å selge og så bare komme inn igjen» (Ronny, Fayes gate 4).

Det er et stort behov for at alle problemene knyttet til rusmisbruk, salg av narkotika og hjemløses bruk av fellesarealene blir tatt svært alvorlig av alle offentlige instanser. Som en beboer påpeker: «Jeg håper at blokka får mer oppmerksomhet, for tingene gjør seg ikke selv. De prøvde å selge stoff der borte ved eldresenteret, men da kom de med 20 politimenn og 10 politibiler, så de kom aldri tilbake der. Hvorfor ikke her? Det er bare noen få meter mellom eldresenteret og oss. Hvis andre ikke tar sitt ansvar, føler du heller ikke at ditt ansvar er viktig.»

(Faiz, Fayes gate 4) Noen beboere melder at barna spiller ball i gangene, samt det er mye hyling og skriking, noe som forsterkes av at det er mye ekko. Ved å oppfordre beboerne til å sette sitt positive preg på gangen og kanskje henge opp bilder eller lignende, ville man kunne avdempe noe av ekko-lyden, samt skape et større eierskap til fellesområdene – noe som igjen vil føre til at beboerne passer bedre på dem.

Konfliktløsning og nabodialog bør i størregrad benyttes, for å unngå en negativ klagekultur der alle klager på alt og alle hele tiden.

Det bør gis belønning til de som deltar i dugnadsarbeid, da dette kan ha stor merverdi, både for den enkelte beboer, boligmassen og nabofellesskapet.

Stedsantropolog 2017

66

Bruugården Det fortelles gjentatte ganger om at det er vanskelig å ha bo med naboer som er i aktiv rus, og som gjerne bråker midt om natta slik at barna ikke får sovet før de skal på skolen.

Flere av barna har blitt hjemme fra skolen på grunn av manglende søvn om natta. Denne problematikken kunne ha vært avhjulpet noe, hvis beboerne rundt følte at det var lett å få hjelp fra vaktselskapet som er tilknyttet gården, men dette har flere beboere opplevd som vanskelig.

«Det er de som tiltrekkes av at det bor folk her som er i aktiv rus, som gjør det utrygt for oss andre. Dette er særlig fordi låsene dirkes opp, slik at det ikke er mulig å få låse enkelte utgangsdører og dører i kjelleren.»

(Lisabeth, Bruugården).

Flere beboere, både majoritetsnorske og minoritetsnorske beboere, føler seg diskriminert.

Lisabeth sier: «Det oppleves som en manglende respekt for mennesker som sliter med å få livene sine til å henge sammen.» Noen beboere, med annet morsmål enn norsk, sier at de ikke blir tatt på alvor når de ringer, men hvis barna som snakker norsk uten aksent ringer, får de kanskje hjelp. Det anses som uheldig at det er barna som må ringe i en slik situasjon. En av disse foreldrene forteller fra Nyttårsaften 2016/2017: «Nyttårsaften satt vi hjemme fordi det var slåsskamper i oppgangne, noen tok overdose, de skrek og skrek og vi ringte politiet, og de tok dem med seg, men dagen etter var de tilbake.»

(Ahmed, Bruugården) For de som er under oppfølging av Booppfølgingstjenesten, har vi fått høre fra pårørende som også er beboere i Bruugården, at booppfølgerne er svært hjelpsomme og strekker seg langt i sitt oppsøkende arbeid for å hjelpe beboere som har stort behov for oppfølging, men som også kan være svært vanskelig å få tak i. Dette er noe som de pårørende setter stor pris på, samtidig som de bekymrer seg for bosituasjonen til barna og mangel på streng oppfølging av de som går på metadon. De mener det var bedre før, da alle som Stedsantropolog 2017

67

gikk på metadon ble avkrevd urinprøve. Samtidig antydes det at psykiatrisk medisinering kunne ha hjulpet folk fra å holde seg unna de medisinene som blir solgt ulovlig.

Flere beboere i Bruugården etterspør lekeplass og sitteplasser i bakgården, og at de får lov til å benytte de felles uteområdene. Det bør absolutt ses på muligheten for å samarbeide med beboerne om å skape et hyggelig uteområde der alle beboerne føler seg velkomne og tar hensyn til hverandre. Fokus på bakgården og beboerdrevet forbedring av dette området vil kunne få store positive effekter for hele gården. Her bør beboerne også få hjelp til å sette felles regler for oppførsel i bakgården, knyttet til for eksempel: Når skal det være stille? Er det lov å grille? Hvem har ansvar for opprydning?

Det kunne være en god idé å starte ut med Nabolaghagers dyrkekasser og dugnadsdager, samtidig som det ble satt ut noen benker til å sitte på. Det ligger et stort potensiale i å benytte Bomiljøtilskudd for å kunne opparbeide lekeplass i bakgården og fellesrom i kjelleren.

I Bruugården bør beboerne få mulighet til å innta sitt sted i større grad. Dette vil også ha positiv effekt i forhold til innbrudd i kjellerne og hjemløse som finner husly der. Jo mer beboerne føler seg hjemme i og rundt gården, jo mer vil de passe på den.

Tværveien 35 Beboerne i Tværveien 35 har som nevnt i rapporten bekymringer og utfordringer knyttet til sitt bomiljø, men disse utfordringene er for det meste litt mindre desperate enn de to andre gårdene. De fleste er enige om at det har blitt et relativt rolig bomiljø, samtidig som det er en avslappa stemning.

Det er likevel noen som føler seg utrygge, problemer med porter som blir holdt åpne eller er lette å dirke opp, skadedyrs-problematikk og kalde loftsleiligheter. Også her er det misnøye å spore i forhold til hvordan Boligbygg tar avgjørelser, som i stor grad påvirker folks hverdag, uten å forhøre seg med dem det gjelder først. Dette er en kultur som absolutt bør endres, ikke bare for beboernes skyld, men også for at Boligbygg sin eiendomsmasse skal ivaretas på bærekraftig vis.

I en av oppgangene blir vi gjort oppmerksom på et blodspor på veggen, hele veien ned, fra øverste til nederste etasje. Det virker usannsynlig at blodsporet har kommet som følge Stedsantropolog 2017

68

av en slåsskamp, derimot virker det mer sannsynlig at blodsporet har blitt laget som en fysisk manifestering av den frustrasjonen som noen beboere føler på, knyttet til bråk og uro i oppgangen. Dette bør tas alvorlig, i form av at beboere opplever at det skjer endringer når de klager på støy. I noen tilfeller kan beboerdrevet oppussing i oppgangen være en måte å arbeide både med støy-dempende tiltak og sosialt bomiljø.

Beboerne som ville snakke med oss ytrer klare ønsker om porter som kan låses bedre. En beboer viser hvordan de nåværende portene kan dirkes opp ved hjelp av et bankkort eller sparkes opp. For det meste står de bare ulåste, så vi kom oss lett inn og i kontakt med beboerne i forbindelse med undersøkelsen.

Da vi samlet inn beboerintervju i denne gården var det malere på plass, som malte oppgangene i Tværveien 35 flotte. Dessverre ble dette ikke gjort i samarbeid med beboerne, slik at de kunne opparbeide en større eierskapsfølelse til stedet hvor de bor.

Derimot står det plantekasser fra sommerens dyrkeprosjekter i hagen – disse er beboerne glade for, og de har ideer til hvordan det kan bli enda bedre. Her bør booppfølgingstjenesten fortsette å støtte opp om gårdsstyret og alle beboernes gode initiativer. Utfordringene vil ligge i å gi gårdsstyret reell makt, slikt at de får mulighet til å agere, ikke bare stå med ansvaret og motta hogg fra misfornøyde med-beboere.

Bedre kommunikasjon og samhandling er nødvendig for at alle beboere skal forstå hvordan brannalarm og dørklokker fungerer. Dette bør særlig være i fokus når nye beboere flytter inn. Kanskje kan oppgangskontakter eller det nye gårdsstyret hjelpe Booppfølgingstjenesten med dette kommunikasjonsarbeidet. Også her opplever beboerne det som problematisk, med mange feilringinger, på grunn av nummer og ikke navn på ringeklokkene: «Det er at det står A12, det er sånn kodesystem – men de har jo ikke informert folk om kodesystemet. De har ikke gitt beskjed om hvilken kode du har... det hadde vært bedre om det stod navn enn et nummer.»

(Joar, Tværveien 35) Flere av beboerne, særlig de med barn, er interessert i flere sosiale beboer-aktiviteter.

Dette bør det støttes opp om fra Bomiljøprosjektets side.

Stedsantropolog 2017

69

Generelle anbefalinger Det er viktig at beboernes innspill blir hørt og får fysiske og sosiale konsekvenser i bomiljøet. Det er av stor betydning at beboerne selv blir involvert i det praktiske arbeidet, for å skape eierskap til eget bosted.

Et sms-system, slik som Oslo-skolene har for å informere foreldre, ville være en stor fordel for beboere i bydelens bygårder og medarbeiderne i Boligenheten. En slik informasjonskanal vil bidra til at flere beboere føler seg velinformert.

Bomiljøprosjektet støtte opp om beboernes positive opplevelser i eget bomiljø og historiene herfra, samtidig som kriminelle handlinger og nabokonflikter tas svært alvorlig.

For å dempe konfliktnivået mellom beboerne anbefales det at andre alternativer, som dialog og konfliktløsning, blir vurdert før eventuelle klager blir sendt.

Samarbeidet mellom beboere, Bomiljøprosjektet og Boligbygg bør styrkes. Dette innebærer at Bomiljøprosjektet og beboerne i større grad involveres i vedlikeholdet og bestemmelsene knyttet til de kommunale bygårdene.

Lydisolering vil føre til bedre bomiljø i de kommunale bygårdene, hvor en del av konfliktene mellom naboene kommer som følge av støy.

Booppfølgingsarbeidet bør støtte opp om aktiviteter og narrativer som bidrar til at beboerne føler tilhørighet, deling og deltakelse i sine nabolag.

Det bør kjøpes inn materiale til dugnader hvor beboerne kan hjelpe hverandre, og allerede utførte forbedringer kan refunderes. Det vil påvirke boligmassen positivt at beboerne selv føler de kan ta tak i de utfordringene som de opplever i sin hverdag.

Problematikken med veggdyr bør tas svært alvorlig. I de gamle bygårdene hvor flere rammes av veggdyr, bør dette ses som en helhetlig fare for bygården og ikke bare løses i de enkeltstående leilighetene.

Stedsantropolog 2017

70

Det bør i sterk grad vurderes om alle ringeklokkene kan merkes med etternavn, slik at det oppstår mindre feilringing på dørklokkene og beboerne gjøres til mer en et 'nummer i rekken'.

Det er viktig å fortsette kontrollen med hvem det er som rent faktisk bebor de kommunale leilighetene, for å bidra til at beboerne kan føle seg trygge med sine naboer og vite hvem de er – særlig de som er tettest på og deler samme oppgang.

Dyrkekasser, fellesspising og aktiviteter for barn bør videreføres og spres ut til flere bygårder.

Stedsantropolog 2017

71

Referanser Basso, Keith H. 1996. Wisdom Sits in Places: Landscape and Language among the Western Apache. UNM Press.

Bratseth, Katja. 2016. Dyrking som bomiljøprosjekt. Rapport. Oslo: Stedsantropolog.

Brattbakk, Ingar, Aina Landsverk Hagen, Bengt Andersen, Oddrun Sæter, Erik Thorstensen, Monika Grønli Rosten, Katja Bratseth, og Jenny Osuldsen.

2015. «Hva nå, Tøyen?» AFI Rapport. Oslo.

Hanhörster, H. 2000. Whose neighbourhood is it? Ethnic diversity in urban spaces in Germany. GeoJournal 51: 329.

Hauge, Å. L. 2009. Housing and identity, the meaningof housing in communicating identity and its self-perception. PhD-thesis. Trondheim: NTNU. Hauge, Å. L. & Støa, E. 2009. “Here you get a little extra push”: The meaning of architectural quality in housing for the formerly homeless – a case study of Veiskillet in Trondheim, Norway. Nordisk Arkitekturforskning, 1, 18-31.

Massey, Doreen. 1994. A Global Sense of Place from Space, Place and Gender.

Minneapolis : University of Minnesota Press, 1994.

Stedsantropolog 2017

72

Stedsantropolog er en virksomhet med fokus på praktisk bruk av kvalitativ metode. Som antropolog er Katja Bratseth kvalifisert til å utføre kvalitative undersøkelser, analysere store mengder innsamlet data, rapportere, planlegge og lede prosjekter. Stedsantropolog har opparbeidet seg en bred erfaring med kvalitative undersøkelser, blant annet fra Sjakkplass undersøkelse i Oslo, Stedsanalyse Tøyen, bærekraftige byutviklingsprosjekter i Aarhus og langvarig feltarbeid i Japan. Antropologisk utdannelse og erfaring gir metoder til å gå i dialog med lokale aktører, se stedet fra deres perspektiv og kommunisere denne viten til planleggere, politikere og andre aktuelle aktører.

Rapporten kan lastes ned fra hjemmesiden www.stedsantropolog.com eller tilsendes via e-post kb@stedsantropolog.com

Stedsantropolog 2017

73