AGDER TEATER, KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER OG OPERA SØR PRESENTERER
WEST SIDE STORY
BASERT PÅ EN IDÉ AV JEROME ROBBINS MANUS: ARTHUR LAURENTS MUSIKK: LEONARD BERNSTEIN SANGTEKSTER: STEPHEN SONDHEIM ORIGINAL KOREOGRAFI: JEROME ROBBINS NORSK OVERSETTELSE: JOHAN OSULDSEN ORIGINALLY PRODUCED ON BROADWAY BY ROBERT E. GRIFFITH AND HAROLD S. PRINCE BY ARRANGEMENT WITH ROGER L. STEVENS KILDEN TEATEROG KONSERTHUS KJØP BILLETTER PÅ TELEFON 90 58 11 11 OG KILDEN.COM PRESENTED BY ARRANGEMENT WITH JOSEF WEINBERGER LTD ON BEHALF OF MUSIC THEATRE INTERNATIONAL OF NEW YORK
KJÆRE PUBLIKUM! Kildens Teater- og Operasal innvies med musikalen West Side Story, en av musikalsjangerens absolutte høydepunkter. Oppsetningen er kulminasjonen av et årelangt samarbeid mellom Agder Teater, Kristiansand Symfoniorkester og Opera Sør; et samarbeid som på mange måter representerer selve idégrunnlaget for Kilden. Når disse scenekunstinstitusjonene fra nå av lever under samme tak, fødes et kreativt kraftfelt som publikum på Sørlandet vil oppleve store ringvirkninger av både her og nå og i kommende generasjoner. Det er nettopp Kildens nyskapende fusjonsprosjekt som muliggjør en produksjon med Leonard Bernsteins originalbesetning på 44 musikere i orkestergraven, 24 dansere og 5 skuespillere på scenen. Vi har komplettert vår egen stab og kompetanse med et internasjonalt team bestående av noen av de fremste innen sjangeren på sine respektive kunstneriske spesialdistanser til å skape forestillingen. Fra hovedsakelig å være en lett tilgjengelig underholdningsform blott til lyst, introduserte West Side Story noe nytt – at musikalen som form også kunne bære vekten av samfunnsengasjement og provokasjon koblet med den høyeste musikalske og koreografiske kvalitet. West Side Story bygger på Romeo og Julie, Shakespeares dramatiske mesterverk om forbudt kjærlighet mellom unge elskende som for å overskride sine opphavs nedarvede fordommer selv må dø. I West Side Story møter vi Romeo og Julie i ny tapning: Tenåringene Tony og Maria i New Yorks etniske gjengmiljø, der de kjemper for å bryte med sine egne, «gjengens» og foreldrenes fremmedfrykt. Tre unge mennesker dør. Hvordan kunne det skje? Nettopp dette er tidløst: Konflikten mellom mennesker med ulik bakgrunn, skildringen av tenåringstidens brå kast mellom lek og blodig alvor, den altoppslukende kjærligheten og dens motsats – et ødeleggende hat. Det er vår ungdom som får den største utfordringen med å bidra til at morgendagens samfunn blir åpnere i møte med nye mennesker. Derfor er West Side Story en hyllest til ungdommen. Et lykke på reisen til dem som skal skape sin egen fremtid og prege det samfunn som foreløpig forvaltes av deres foreldre og besteforeldre. West Side Story lovpriser kjærligheten, men er samtidig et knyttneveslag mot samfunnets, «gjengens» eller enkeltpersoners holdninger som står i veien for at den får utfolde seg. Slik ansvarliggjøres vi alle for våre valg eller mangel på sådanne – og for hvem vi velger å være.
Ingrid Forthun Teatersjef Agder Teater Kunstnerisk leder Opera Sør
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
Rolf Gupta Kunstnerisk leder Kristiansand Symfoniorkester Kunstnerisk leder Opera Sør
3
WEST SIDE STORY Basert på en idé av Jerome Robbins Manus: Arthur Laurents Musikk: Leonard Bernstein Sangtekster: Stephen Sondheim Original koreografi: Jerome Robbins Norsk oversettelse: Johan Osuldsen
Regissør Koreograf Dirigent Scenograf Lysdesigner Kostymedesigner Maskør Kampkoreograf Sanginstruksjon Lyddesigner
Ken Cazan Daniel Pelzig Ingar Bergby Cameron Anderson Torkel Skjærven Tine Schwab Per Ragnar Karlsen Andrew Moss Marianne Sødal Misje Dag Stephen Solberg
Inspisienter Scenemester Loftsmester Sceneteknikere Lysbordoperatør Lysteknikere Følgespot Lydteknikere
Nina Ruud Kjetil Falkum Stian Wærenskjold Simon Bjørn Nielsen Anders Hardeland Ketil Kaasa Morten Skipstein Erik Faber Knut Elvik Sune Bertelsen Tine Hjelmerud Geir Hovland Kine E. H. Kvendseth Gro Kristensen Even Hafnor Lasse Kuhlmann Christian Larsen Finn Hondrelis Eirik Horremsbakk Mordal Per Henning Finstad Trond Herman Zachariassen
Maskører Påkledere Kostymeavdeling Rekvisittavdeling Snekkeravdeling Maleravdeling Patinering Sveiser Regiass. Kostymedesignass. Produksjonsass. Repetitører
Helga S. Flateland (leder) Kristin Foss Tonje Skomeland Ramse Camilla Birkeland Marie Bechsen Hansen Silje Teland Pedersen Jessica Romberg Irene Nilsen Anett Amundsen Nordin Elisabeth Wennesland (leder) Bente Kyrvestad (kostymekoordinator) Jessica Romberg Anne Lise Stensli Eli Margrethe Haarr Magda Stallemo Bakke Jorunn Severinsen Eli Tunold (leder) Elisabeth Johannessen Hilleborg Eggen (leder) Timo Helmers Audun Wea Trond Henning Monan Erik Faber Frode Holgersen Camilla Lilleengen Elisabeth Kristensen Pernille Usterud-Svendsen Ørjan Moen Katrine Nylund Nadia Liv Nandrup Eskedahl Magne Sandvold/Metallteknikk Travis Sherwood Stine Berg Knutsen Anett Amundsen Nordin Trond Lindheim Bendik Eide
Praktisk informasjon: Forestillingen varer i cirka 2 timer og 40 minutter, inkludert 25 minutters pause. Det er ikke tillatt med fotografering og videopptak under forestillingen. NB! Husk å slå av mobiltelefonen. Premiere fredag 3. februar 2012. Spilles frem til 27. mars.
4
WEST SIDE STORY
PROGRAM NOTES It is such an amazing event in the lives of Daniel Pelzig, choreographer, Cameron Anderson, set designer, and myself to bring this quintessentially American musical to Norway to inaugurate this spectacular new performance space. West Side Story is expressive of the worldwide phenomenon of racial strife in tightly packed, over-populated urban settings. In 2012, however, this musical can feel “quaint,” and antiquated. Racial unrest which results in violence is no longer exclusive to crumbling, urban, tenement settings. Racial violence happens everywhere in the world, from the largest countries to the smallest, from Nigeria to the Middle East to Norway. With the help of Johan Osuldsen, the translator and playwright, I believe we have a production that addresses the problem of racial prejudice head-on, with devastating results. The cast has leapt into this process with their entire bodies and souls and we are deeply grateful to them for their dedication and creativity. I can honestly say that this West Side Story has been a journey into the world of musical-theater storytelling that will keep me thinking and talking long after the process is finished and I am back in the U.S.A. I hope that it has the same effect on you, the audience, as you drive home after the final curtain call and beyond. Ken Cazan Stage Director
Det å bringe Amerikas viktigste musikal til Norge, for å innvie denne spektakulære nye scenen, vil stå som en stor og viktig opplevelse for både koreograf Daniel Pelzig, scenograf Cameron Anderson og meg selv. West Side Story handler om et verdensomfattende fenomen av rasistisk strid i overbefolkede tettsteder. I 2012 kan imidlertid denne musikalen virke umoderne og utdatert. Etnisk basert uro som ender i vold skjer ikke lenger kun i nedslitte, urbane leiegårder. Rasistisk vold skjer over hele verden, både i store og små land – fra Nigeria til Midtøsten og i Norge. Ved hjelp av forfatter og oversetter Johan Osuldsen har vi laget en produksjon som viser problemet med aggressive rasistiske fordommer, med ødeleggende utfall. Ensemblet har kastet seg helhjertet inn i denne prosessen med kropp og sjel, og vi er dypt takknemlig for deres dedikerte innsats og kreativitet. Arbeidet med West Side Story har vært en reise inn i musikalens fortellerverden som jeg vil tenke på, og snakke om, lenge etter at prosessen er ferdig og jeg er vel tilbake i USA. Jeg håper at forestillingen har den samme virkningen på dere som publikum, når dere drar hjem etter siste teppefall – og videre i livet. Ken Cazan Regissør
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
7
BROADWAYS GULL
Året var 1957, midt i det som blir betegnet som gullalderen på Broadway; teaterdistriktet i New York, sentralt på Manhattan. Legendariske premierer hadde kommet på rad og rekke de siste årene: O’Neills Lang dags ferd mot natt, Arthur Millers A view from the bridge og Tennesee Williams’ Katt på hett blikktak. Rodgers & Hammestein var konger på Broadway, og komponister som Cole Porter, Irving Berlin og Frederick Loewe var fremdeles aktive. 1950-tallet var tiåret da Broadway-musikalen ble fornyet, regissører som Bob Fosse og Jerome Robbins gjorde sine gjennombrudd; stjerner som Ethel Merman, Gwen Verdon og Julie Andrews gjorde sine største roller, og vi fikk klassikere som The King and I, Guys and Dolls, My Fair Lady, Gypsy og West Side Story.
8
WEST SIDE STORY
Fokus endres En ny generasjon «songwriters» var i ferd med å gjøre sin debut. De skulle alle forandre musikalens historie; blant dem den unge og lovende Stephen Sondheim. Han hadde studert komposisjon med Milton Babbitt og hadde også fått grundig undervisning i å skrive musikaler av selveste Oscar Hammerstein II, som hadde vært nærmest en surrogatfar for Sondheim i oppveksten. Nå hadde den unge mannen endelig fått sjansen til å debutere på Broadway som komponist og tekstforfatter med musikalen Saturday Night i 1954. Men alt gikk galt, og hele produksjonen ble kansellert før den nådde Broadway.
Leonard Bernstein var på denne tiden superstjerne innenfor den klassiske musikkverdenen. Han ble sjefsdirigent for New York Philharmonic i 1957, og hadde en enorm karriere som tok ham til de største konsertarenaer verden over. I tillegg hadde han gjort seg godt bemerket på Broadway med sine to musikaler på 1940-tallet, On the town og Wonderful Town. Han ble imidlertid rådet av blant andre den store dirigenten Serge Koussevitzky til å droppe alt som hadde med populærmusikk og Broadway å gjøre, og satse kun på klassisk musikk. Men Koussevitzky døde, og i 1956 hadde Bernsteins «moderne operette» Candide premiere. Dette var en tid da regissør og koreograf fikk en stadig mer sentral rolle i utformingen av musikalen. Koreografen Agnes de Mille hadde laget uforglemmelige balletter for Rodgers & Hammerstein, og staket ut en ny kurs der dans var en mye mer integrert del av fortellingen. Den unge koreografen Jerome Robbins hadde gjort en brakdebut med On the town i 1944 sammen med Bernstein, en musikal basert på deres ballett Fancy Free som hadde gjort furore på The Metropolitan Opera. Etter dette var Robbins blitt en wonderboy på Broadway. Hans prisbelønte balletter ble en sentral del av musikalene han regisserte. Mange meninger om hvordan det hele gikk til… Det er blitt fortalt veldig mange historier om tilblivelsen til West Side Story. Etter å ha lest og hørt mange ulike versjoner, har jeg kommet fram til at alle opphavsmennene var meget glade i å pynte på denne historien. Det toppet
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
seg visstnok i 1985, hvor alle var invitert til en paneldebatt om tilblivelsen av denne musikalen.
Opphavsmennene hadde alle sine egne versjoner og hevdet at bare deres egen hukommelse var riktig. Det var umulig å finne én eneste hendelse som to kunne enes om. Som Bernstein sa til Sondheim; «Steve, you have the meanest memory…» Derfor blir det følgende mitt eget utvalg av hva som faktisk skjedde, hvor jeg har prøvd å dobbeltsjekke fakta hos flere kilder, men også krydret med noen morsomme historier… som muligens bare er oppspinn! Allerede i 1949 hadde Robbins tatt kontakt med Bernstein for å lage en moderne versjon av Romeo og Julie for Broadway. Han hadde tenkt seg en setting fra Lower East Side i New York med en jødisk Julie, overlevende fra Holocaust, som forelsket seg i en irsk-katolsk Romeo. Arthur Laurents, en ung dramatiker med allerede flere suksesser bak seg både på film og scene, ble spurt om å skrive libretto. Han var i utgangspunktet skeptisk til å være librettist for den store Bernstein, han fryktet at han ville komme i skyggen av den store komponisten. Og han ville på ingen måte lage opera. Men han kom da med et utkast til slutt, som han kalte East Side Story. Dette viste seg å ligne veldig på komedien Abie’s Irish Rose som hadde gått på Broadway i årevis. Entusiasmen døde ut og prosjektet ble foreløpig skrinlagt. Noen år senere jobbet både Laurents og Bernstein i Hollywood og hadde jevnlig kontakt, fast bestemt på å finne mulige samarbeidsprosjekter.
Et nytt fenomen preget avisenes forsider; kamper mellom ungdomsgjenger i de store byene. Robbins var også engasjert i Hollywood på denne tiden og ville gjerne ta opp igjen Romeo og Julie-prosjektet, og alle ble enige om å se på muligheten av la ungdomsgjenger i New York være utgangspunktet for musikalen. Innvandrere fra ulike latinamerikanske land var en stor utfordring i New York, og familiene Capulet og Montague ble etter hvert til gjenger fra Puerto Rico (The Sharks) og fra det «hvite» amerikanske arbeiderklassemiljøet (The Jets). Julie ble Maria fra Puerto Rico, Romeo ble Tony fra New York.
9
Arbeidsfordeling Leonard Bernstein var fast bestemt på å skrive sangtekstene selv. Men han hadde mye å gjøre, og fant raskt ut at han trengte en som kunne hjelpe ham litt. Arthur Laurents hadde truffet Stephen Sondheim flere ganger, og hadde hørt hans sanger til Saturday Night og var imponert over sangtekstene. Sondheim, fremdeles skuffet over kanselleringen av sin debut som komponist, var ikke umiddelbart interessert. Men etter å ha blitt overbevist av sin mentor Oscar Hammerstein («–Det vil bli en god mulighet for å få erfaring, gutt!»), sa han ja.
Bernsteins ideer var annerledes og uvante for Broadway-miljøet. Bernstein hadde mange forslag til Sondheim i forhold til hvordan tekstene skulle være. Han skrev gjerne et tekstlig utgangspunkt og lot Sondheim utføre dem poetisk. Dette var ofte, i følge Sondheim, helt håpløst romantiske tekster som ikke passet til tenåringer som levde på gata i New York. Bernstein skrev på sin Candide samtidig, og mye stoff som ikke fikk plass der, ga han til Sondheim. Et eksempel på dette var sangen One hand, one heart; en melodi med bare én tone i hver takt.
Sangen hadde originalt en tekst fra Candide: «One Hand, One Heart. Your Hand, My Heart.» Sondheim skrev en tekst til Bernstein: «One Word, One Bar. My Word, Your Bar.» Etter mye diskusjon fikk han løst opp rytmen slik at teksten kunne flyte mer naturlig. «Gee, Officer Krupke» var en annen sang resirkulert fra Candide (Org. Where does it get you in the End?), etter at Robbins mente at andre akt trengte en komisk kontrast slik at stykkets tragiske slutt ble sterkere. Sangen var den eneste i stykket hvor Sondheim skrev tekst til en fiks ferdig melodi. Interne og eksterne utfordringer I ettertid har Sondheim uttrykt stor misnøye med sine tekster til West Side Story. Dette var hans første profesjonelle sjanse, og han sier i sin bok, Finishing the hat (2010); «… I was hungry for any oppurtunity to show off with inner rhymes and trick rhymes.» Han nevner I feel pretty som et eksempel på hvordan teksten mer reflekterer forfatterens dyktighet enn å være tro mot karakteren i stykket. «It’s alarming
10
how charming i feel» synger denne unge, enkle innvandrerjenta. Sondheim prøvde å forandre teksten, men publikum elsket I feel pretty og hans samarbeidspartnere nektet ham å gjøre endringer. Sondheim beskrev også Somewhere som problematisk. Bernstein ville ha melodien slik at de første tonene danner et septimsprang. En umulig oppgave for en tekstforfatter, mente Sondheim, som aldri helt ble fornøyd med at «a», det minst viktige ordet i linjen, kom på den sterkeste tonen. («There’s a place for us…») Men likevel; alle sangene som Sondheim mer eller mindre var misfornøyd med, har blitt verdensslagere! Komponisten Mary Rodgers, datter av den store Richard, og god venn av Sondheim, fikk høre sangene mens de ble skrevet, og hun innrømmet at hun ikke skjønte noen verdens ting da Sondheim spilte og sang Maria for henne. «En sang basert på tritonus??» Gjennom prøveperioden kjempet Bernstein en hard kamp for å beholde hva andre kalte «operatiske elementer», mange mente musikken var for komplisert og depressiv. Det var også en utfordring å besette rollene. Jerome Robbins var fast bestemt på at dette skulle være en musikal med mye dans. Det skulle være unge og troverdige utøvere. Men som Bernstein senere fortalte: «var de gode til å danse, kunne de ikke synge, var de gode til å synge kunne de ikke danse, og kunne de begge deler så var de elendige skuespillere…»
Arthur Laurents, som hadde blitt en erfaren manusforfatter i Hollywood, ville gjerne ha James Dean som Tony, men han døde før han fikk hørt en eneste tone av musikken. Til slutt klarte de å samle sammen et ungt og ganske uerfarent ensemble som ble debuten til flere av de store navnene på Broadway i årene som fulgte. Maria var Carol Lawrence og Tony var Larry Kert, og Anita ble spilt av Chita Rivera – kanskje den største stjernen av dem, som senere blant annet gjorde furore som Velma Kelly i Chicago. To måneder før prøvestart hadde ikke all finansieringen kommet inn. «Backer’s
WEST SIDE STORY
auditions» – små forestillinger for sponsorer – hadde ikke ført frem. Produsenten, den erfarne Cheryl Crawford, mente at librettoen ikke fullt ut forklarte hvorfor disse ungdommene gjorde som de gjorde. Hun ville ha en mye mer politisk vinkling på det hele, og trakk seg plutselig fra prosjektet. Alt så ut til å gå i vasken inntil Sondheim tok en telefon til sin gode kamerat Harold Prince, som nylig hadde startet som produsent. Sondheim nevnte at de var i trøbbel og det endte med at Prince gjerne ville høre materialet. Harold Prince reddet West Side Story og hans karriere som en av historiens viktige Broadway-produsenter, og senere også regissør, var i gang. Etter hvert som prøveforestillingene skred frem fjernet Bernstein sitt navn som «co-lyricist» og ga Sondheim full kredit for tekstene. Mange mener at dette var fordi Bernstein var så opptatt med premieren på Candide at Sondheim også måtte skrive en del av musikken til West Side Story. Spekulasjonene har vært høye om hva Sondheim kanskje har skrevet. Selv har han benektet at han har skrevet noe som helst av musikken. Det eneste som er (nesten) sikkert er refrenget til Something’s coming hvor Sondheim laget et forslag til Bernstein basert på melodien til verset. Genial og vrien koreograf Jerome Robbins fikk under prøveforestillingene oppjustert sin kredit til «directed, choreographed and concieved by» foran sitt navn. Dette gjorde at han endret mye den siste tiden, uten å snakke med de andre samarbeidspartnerne, og da premieren kom, var de ikke på talefot med ham. Jerome Robbins hadde rykte på seg å være vanskelig å jobbe med. Men han var også sett på som en genial regissør. Skuespillerinnen Beatrice Arthur, som var Yente the Matchmaker i Robbins’ Fiddler on the Toof noen år senere, beskrev ham som
«Et geni! Han var et geni! Men han var ikke noe hyggelig. Han var egentlig et fryktelig menneske. Ingen likte ham.» Hun fortalte videre at en danser i forestillingen hadde trent opp sin lille hund til et partytriks: Når han hadde fest hjemme så satte han ytterdøren på gløtt, og så sa han «Å, nei! Der
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
kommer Jerome Robbins!» Da hoppet hunden fram og kastet seg mot døren så den smalt igjen. I en annen musikalproduksjon sto hele ensemblet på scenen stilltiende og så på at Robbins nærmet seg faretruende kanten på orkestergraven og til slutt falt ned! Sondheim hadde sine problemer med Robbins. Han hadde skrevet ferdig sangen Maria, og Robbins spurte ham «Hva gjør Tony her?» Sondheim svarte: «Han synger om denne jenta han nettopp har truffet.» «Men hva gjør han på scenen?» fortsatte Robbins og ristet på hodet. «Vel, det er en slags indre monolog», sa Sondheim. «Jeg skjønner det, men HVA GJØR HAN!?» Robbins ga seg ikke. Sondheim svarte: «Vel, han er på vei til hennes hus og synger om henne. Kanskje det er et sceneskift?» «Ok», sa Robbins, «du får regissere det du!» Etter dette har Sondheim alltid laget en plan på hva karakterene gjør, ord for ord, note for note, i sine sanger. Han understreker viktigheten av at en forfatter og komponist alltid vet hva karakteren gjør på scenen, slik at man kan begrunne sine valg. West Side Story er en musikal der sangene alltid fører handlingen videre, der verken sang eller dans stopper den naturlige flyten i historien. Og på sin ganske ondsinnede måte klarte Robbins å vise Sondheim hvor viktig dette var. West Side Story hadde premiere på The Winter Garden Theater i New York 26. september 1957.
Kritikerne mente at dette var et viktig verk, et stort steg videre i musikalens utvikling. Men de var også reserverte. Musikken var vanskelig og for virket hard og kald. Tekstene til Sondheim ble ikke nevnt, men Robbins’ koreografi ble hyllet som meget innovativ. Forestillingen gikk 732 ganger før den ble kjørt ut på turné. Da den kom tilbake til New York i 1960 var kritikerne mye mer positive, og hyllet den som et stort kunstverk. Da Tony-prisene skulle deles ut for året 1957, vant West Side Story to priser: for beste koreografi og scenografi. Musikken og teksten var ikke engang nominert. London-oppsetningen i 1958 var mer suksessfull, og gikk over 1000 ganger. Men det var ikke før filmen kom, i 1961, at West Side Story virkelig ble populær. Den vant en rekke Oscar-priser, bl.a. for beste film.
11
Handling og dramaturgi Hva er det som gjør at West Side Story er så vellykket? Hvorfor spilles den igjen og igjen, og regnes blant de beste musikaler i historien?
Jeg tror at dette først og fremst skyldes topp kvalitet i alle ledd. Den er basert på en av verdenslitteraturens mest gripende historier, og libretto, musikk, sangtekster, koreografi og regi ble utført av de beste i faget. Opp gjennom både musikal- og operahistorien har man hatt utallige verk med genial musikk, men med dårlig libretto. Heldigvis for Bernstein var hans samarbeidspartnere på samme nivå som ham. De inspirerte hverandre, de utfordret hverandre, og fikk det beste ut av hverandre. Dramaturgien (handlingens oppbygging) er på mange måter tradisjonell. Stykket er i den romantiske tradisjonen som Rodgers & Hammerstein foredlet. Men som Sondheim så fint uttrykker det; «innholdet skaper formen».
West Side Story er en musikal der sangene alltid fører handlingen videre, der verken sang eller dans stopper den naturlige flyten i historien. Gjennom å følge konsekvensen av situasjonene, klarte de å bryte med konvensjonene og fylle den etablerte formen med noe nytt. Et eksempel er første akts finale. Tradisjonelt sett ville man alltid slutte første akt med et stort opptrinn, gjerne både sang og dans, og så rett før slutt skjer det en bråvending i handlingen som får publikum til å ville se mer. Dette ble ofte kalt Finaletto, og hadde sin opprinnelse i wieneroperetten. West Side Storys Finaletto har også egentlig en slik funksjon. Den ender med det store gjengoppgjøret, The Rumble. Dette er bygget opp med en kvintett i forkant, Tonight, som leder oss inn i en fantastisk koreografert slåsskamp, en ballett basert på helt realistiske bevegelser. Så dreper Bernardo Riff, intensiteten akselererer og i et vanvittig raseri dreper Tony så Bernardo. Musikken blir mer og mer tynnet ut i desperate små tonerekker som fyker i hver sin retning. Det hele ender med politisirener i det fjerne, og på den store, tomme scenen ligger det to lik. Teppe.
12
Dette var ikke hva man hadde forventet av «a big, splashy Broadway musical» på 1950-tallet. Men Bernstein og co. visste hvordan de skulle få publikum tilbake på sin side igjen. Andre akt åpner med et fengende operettenummer, I feel pretty, og stemningen løftes. Det er dette som gjør verket så engasjerende; hvordan dramaturgien hele tiden klarer å sette alt i perspektiv og forsterke elementene. Ett av Rodgers & Hammersteins varemerke var drømmeballetten, som skulle utdype hovedpersonens konflikt gjennom dans og musikk. Dette ble mesterlig gjennomført i Oklahoma! og Carousel. West Side Story har også sin drømmeballett; i andre akt hvor Tony og Maria drømmer seg bort til et bedre sted, scenografien åpner seg og en ukjent jente begynner å synge «There’s a place for us, somewhere a place for us…» Det hele utvikler seg til en ballett som først er et slags vakkert paradis, så et mareritt. Vi blir så ført tilbake til virkeligheten, og Tony og Maria synger de siste linjene av Somewhere. En stor, musikalskdramatisk scene, gjennomkoreografert. Stor og evigvarende musikk Jeg tror storheten i stykket ligger mest i musikken til Bernstein. Den står ut som det mest evigvarende, det mest oppsiktsvekkende i stykket.
Selv om kritikerne mente den var for avansert, så er disse sangene spilt inn av alle typer sangere og musikere. Den har krysset alle sjangere: Fra jazz, pop og rock til klassiske utøvere og symfoniske konserter. Aldri før på Broadway hadde man opplevd en så gjennomført musikalsk dramaturgi som det Bernstein skapte. Selv ikke George Gershwin, Kurt Weill eller Richard Rodgers kunne måle seg med Bernsteins finurlige gjennomføring av sitt musikalske materiale (hvis man ser bort fra Gershwins enestående opera Porgy and Bess). Når det gjaldt å gjennomføre en musikalsk idé i en Broadway-musikal, var dette ofte begrenset til repriser av de viktigste melodiene i slutten av hver akt. Men Bernstein tok en liten melodisk celle, egentlig bare et eneste intervall, og brukte det som grunnlag for en hel musikal; nemlig
WEST SIDE STORY
den forstørrede kvart, tritonus; «djevelens intervall» som man kalte det i barokken. Et intervall det er vanskelig å synge riktig. Derfor har faktisk sangen Maria blitt et nyttig redskap for hørelærepedagoger verden over for å lære studenter å synge tritonus! Men Bernstein gjorde så mye mer enn dette. Han skapte et partitur som var moderne, som tok inn ulike latinamerikanske danserytmer og jazz, men fylte dette ut med nesten atonale tonerekker. Han laget til og med en hel fritonal fuge i «dancebreak»’en til sangen Cool; som heftig understreker aggressiviteten og nervøsiteten til gutta i Jet-gjengen. Noen scener er som i en opera; for eksempel duetten A boy like that/I have a love hvor musikken går rett inn i situasjonen, løfter teksten opp i en rytmisk uforutsigbar musikk, og lager en undertekst til utviklingen av forholdet mellom Anita og Maria; først frustrasjonen og fordømmelsen, så forståelse og tilgivelse. Men midt i dette lager han rene operettenummer, som I feel pretty, fengende latinamerikanske selskapsdanser som i Dance at the Gym og vaudevillenummer som Gee, Officer Krupke.
og vise ungdommer av i dag, i moderne klær. Da blir det ikke helt troverdig når de går gatelangs og knipser til 50-tallet jazzrytmer, når deres musikk heller burde vært hip hop eller svartmetall. Noen har forsøkt å oppdatere musikken, med det resultat at den er blitt forflatet og strømlinjeformet. Det skal mye til å gjøre det bedre enn Bernstein.
Det er sjelden at teatrene har ressurser til å presentere dette flotte partituret i sin originale versjon. Derfor er det en stor glede å få kunne høre dette nå i Kilden. Jeg tror publikum virkelig vil oppleve storheten i dette verket når musikken nå får klinge ut i sin originale prakt, slik at alle fasetter i Bernsteins mest geniale verk får klinge ut. Dette er virkelig ekte gull fra Broadways gullalder. Slik det ble opplevet i året 1957. Pure Broadway gold! Gisle Kverndokk Komponist
Bernsteins musikk rommer en rikdom som overgår det meste av musikaler på denne tiden. Og han fikk det dessverre aldri til igjen. Jeg tror samarbeidet med Robbins, Sondheim og Laurents frigjorde ham og gjorde ham mindre pretensiøs i sitt arbeid. Hans musikk til On the town fra 1944 hadde en frisk og nyskapende lekenhet, i direkte linje fra Gershwins symfoniske musikk, men i West Side Story tar han dette til et annet nivå, hvor han også viser et stort alvor. Selve slutten av musikalen er dypt gripende, hvor tritonus-konseptet ender i lyse, transparente C-dur akkorder, som blir supplert med en dyp fiss i bassen. Slik slutter han hele verket, fremdeles med et uoppløst intervall; tonene i den tonale skalaen som er lengst unna hverandre. Da – eller nå? Men musikken kan også være problematisk. Den var veldig moderne på 1950-tallet, og i nye oppsetninger kan den nå virke utdatert når regissøren gjerne vil oppdatere handlingen
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
13
ROLLELISTE JET’ENE:
HAIENE:
Riff (Gjengleder) Sindre Postholm Tony (Riffs venn) Rune Svendsen Action Samuel Brandt A-Rab Ave Granli Johnsen Baby John CarlJohan Jörnland Snowboy Benjamin Nordin Big Deal Hans Rye Diesel Eivind Dundas Graziella Ellen Dybvik Velma Anette Ryssmo Boge Minnie Catherine Michelet Clarice Anette Stokke Pauline Susanna Wickström Anybodys Signe Alexandra Domogalla
Bernardo (Gjengleder) Maria (Bernardos søster) Anita (Hans kjæreste) Chino (Hans venn) Pepe Indio Luis Moose Rosalia Consuelo Teresita Francisca Margarita
Bjørn Wettre Holthe Frida Jansson Solveig Andsnes Miguel-Angel Fernandez Jon Henrik Eikli Yuen Erwin Semler Henry Alarcon Kurt Mega Herdlevær Kirsti Lucena Medalle Andersen Anette Amelia Hoff Larsen Cassandra Loo Mari Baade Catherine Michelet
DE VOKSNE:
Doc Schrank/ Glad Hand Krupke
Ingar Helge Gimle Jørn-Bjørn Fuller-Gee Mads H. Jørgensen
SCENE- OG SANGOVERSIKT FØRSTE AKT Jetsangen Riff, Jet’ene Noe kommer Tony Maria Tony Bare deg Maria, Tony Amerika Anita, Rosalia, Hai-jenter Kul Riff, Jet’ene En hånd, en sjel Tony, Maria I kveld Jet´ene, Haiene, Anita, Tony, Maria, Riff, Bernardo
Pause 25 min. ANDRE AKT Jeg er vakker Maria, Cosuela, Rosalia, Francisca Et sted Rosalia Hei, Konstabel Krupke Jet’ene En sånn som han/ Jeg har en gutt Maria, Anita
KUNSTNERISK TEAM
Ken Cazan
Tine Schwab
Daniel Pelzig
Per Ragnar Karlsen
Ingar Bergby
Andrew Kenneth Moss
Cameron Anderson
Marianne Sødal Misje
Torkel Skjærven
Dag Stephen Solberg
20
Ken Cazan er en av USAs mest ettertraktede og kontroversielle regissører. Han har over 150 produksjoner bak seg innen opera og musikkteater i USA, Canada, Mexico og Italia. Høydepunkter i hans karriere inkluderer de amerikanske premierene på Brittens Gloriana, Handels Agrippina og Mozarts Mitridate, re di Ponto. Han gjorde også Gershwins Lady Be Good! ved Teatro la Fenice i Venezia, for øvrig første gang en italiensk opera produserte en musikal i original drakt. Cazan jobbet sammen med Leonard Bernstein i den semi-konsertante oppsetningen av Puccinis La Boheme (CD: Deutsche Grammaphon, DVD: RAI). Et annet høydepunkt i hans karriere var verdenspremieren på operaen Miss Lonelyhearts, skrevet til 100-års jubileet til prestisjetunge Juilliard School. Hans seneste produksjoner inkluderer West Side Story ved Vancouver Opera og Poulencs Les Mamelles de Tiresias, Puccinis Gianni Schicchi, og Kurt Weill/Bertolt Brechts Die Sieben Todseunden, som han også koreograferte ved Central City Opera, Colorado, der han har vært i 10 år. Her skal han snart også regissere Oklahoma!. Ken Cazan er fast ansatt regissør og gjesteprofessor ved University of Southern California Thornton School of Music. Der hadde han også regi på Wagners Das Liebesverbot og Miss Lonelyhearts da disse ble satt opp på USAs vestkyst for første gang. Han har også skrevet musikalen Prodigy i samarbeid med komponisten Billy Pace. Den er basert på livet til kunstneren Jean-Michel Basquiat, og ble urfremført under Los Angeles Festival of New American Musicals. Cazan og Pace jobber for tiden med en ny musikal, kalt Virginocide. Daniel Pelzig er koreograf og regissør for ballett, opera, teater og TV. Blant hans Broadway- og off-Broadwayproduksjoner kan nevnes 33 Variations med Jane Fonda, A Year with Frog and Toad, Valhalla, The New Moon og Privates on Parade. Som regissør har han blant annet gjort Iphigenie en Tauride (Palau des Arts, Valencia), Akhnaten (Opera National-du-Rhin, Strasbourg), Carmen (Central City Opera), Countess Maritza (Santa Fe Opera), The Bartered Bride (Opera Boston) samt Turandot og Tosca (Fort Worth Opera). Andre teaterproduksjoner han har gjort i USA og Canada er Guys and Dolls (Maltz Jupiter Theatre), My Fair Lady (The Shaw Festival), 33 Variations, The Woman Warrior (Ahmanson Theatre), Pericles (Goodman Theatre), Twelfth Night, As You Like It, The Dog in the Manger og Romeo and Juliet (Shakespeare Theatre), Sweeney Todd (Kennedy Center’s Sondheim Celebration), Into the Woods Avenue X, My Fair Lady (Alliance Theatre), Showboat og Carousel (Hollywood Bowl), Ragtime (Pioneer Theatre) og Candide, Company, The Mikado og HMS Pinafore (Huntington Theatre). Når det gjelder opera nevnes Lucia di Lammermoor, La Sonnambula, Iphigenie en Tauride and Armida ved Metropolitan Opera. I tillegg har han gjort utallige produksjoner ved Lyric Opera of Chicago, Houston Grand Opera, Santa Fe Opera og Seattle Opera, og var fast ansatt koreograf ved Boston Ballet i fire år. Pelzig har også en universitetsgrad i cellebiologi fra Columbia University.
WEST SIDE STORY
Ingar Bergby studerte klarinett med professor Richard Kjelstrup ved Norges Musikkhøgskole og senere direksjon med professor Karsten Andersen, og med Jorma Panula i Helsinki. Han har blitt tildelt både statlig stipend og mange norske ærespriser. Hans startet sin dirigentkarriere som sjefdirigent for Bit 20 Ensemble i 1991 og Opera Vest i 1993. Sammen med disse ensemblene har han jevnlig blitt invitert til viktige musikkfestivaler og konserter i Europa, samt blant annet Ultima Festivalen i Oslo og Festspillene i Bergen. Bergby har også gjort en rekke CD-innspillinger og urfremføringer med disse ensemblene, og de har turnert i Norden, England, Tyskland og Frankrike. Han har gjestet flere andre ledende norske og svenske orkestre, som Oslo Filharmonien, Bergen Filharmoniske Orkester, Trondheim Symfoniorkester, Kringkastingsorkesteret, Den Norske Operas orkester, Göteborg Symfoniorkester, Sveriges Kammerorkester og Helsingborg Symfoniorkester. I tillegg har han vært sjefdirigent ved Wärmland Opera. Der fikk hans produksjoner av Fidelio, Tosca, Un Ballo in Maschera og Lady Macbeth of Mtsensk, samt hans tolkninger av symfoniene til Beethoven, Brahms og Schumann fremragende kritikker. Cameron Anderson er utdannet scenograf ved College-Conservatory of Music, Universitetet i Cincinnati, og fra Wesleyan University. Hun har gjort svært mange kritikerroste opera- og teaterproduksjoner i USA og resten av verden. Hennes siste produksjoner omfatter blant annet Simon Boccanegra (Teatro Colon, Buenos Aires), West Side Story (Vancouver Opera), La Cenerentola (Glimmerglass Opera), Il Barbiere di Siviglia (Opera Theatre of St. Louis), West Side Story, A Little Night Music, Three Decembers, Gianni Schicchi, Die Sieben Todsunden og Les Mamelles De Tiresias (Central City Opera, Colorado), Maria Padilla (Minnesota Opera), Don Giovanni (Wolf Trap Opera), Das Liebesverbot (USC Thornton School of Music), Cosi fan Tutte (Seattle Opera), The Village Singer (Manhattan School of Music), Gypsy Songs (Gotham Chamber Opera/Morgan Library), The Consul (Opera Boston), og La Bohème (San Francisco Opera Center). Se også www.cameronanderson.net. Torkel Skjærven er utdannet ved Yale University, School of Drama. Han har tidligere designet lys til blant annet Antigone og Blomster og Blod (Agder Teater-Fjæreheia), Alt om min mor og Les Misérables (Den Nationale Scene), Which Witch (Det Norske Teatret), Hamlet og Hvem er redd for Virginia Woolf (Riksteatret), Plastilina og Trær som faller (Nationaltheatret), La Boheme (Den Nye Opera), Få meg på for faen (Sogn og Fjordane Teater), America – visions of love og Bird in magic rain (Alan Lucien Øyen/WinterGuests) og Corps de Walk (Sharon Eyal/Carte Blanche). Torkel har også gjort scenografien for Aida ved Oscarsborgoperaen, samt lysdesign for Peer Gynt ved Giza-pyramidene i Egypt – de to sistnevnte sammen med Bentein Baardson. Han var i tillegg designansvarlig for Seremoni- og Showscene Ski-VM i Oslo 2011. Tine Schwab er fast ansatt scenograf og kostymedesigner på Nationaltheatret i Oslo, og har flere hundre produksjoner bak seg der. Hun har også jobbet på flere andre store scener i Europa, blant annet for Den Norske Opera med Othello, Macbeth, La Traviata, Den Fjerde
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
Nattevakt, Dead Beat Escapement og balletten Salte Kyss…. På den Kungliga Operan i Stockholm har hun gjort Don Giovanni, og på Malmø Opera och Musikteater Livet med en Idiot. Ved DeutscheOper am Rhein designet hun kostymene til Den Slu lille Reven og Maskeballet. Det siste tiden har hun gjort både scenografi og kostymer til operaen Alice in Wonderland på Grand Theatre de Geneve og en moderne versjon av Carmen på Nørrebro Teater i København. Tine har i tillegg vært production designer på filmene Ballen i Øyet og Telegrafisten. Hun er nå i gang med den nye balletten Isslottet for Den Norske Opera & Ballett, og produksjonen Bibelen på Det Norske Teatret. Per Ragnar Karlsen er leder for maskør- og parykkavdelingen ved Den Norske Opera og Ballet, og har bred bakgrunn innenfor både opera, ballett, teater, musikaler, revyer og show. Han har vært tilknyttet de fleste norske teatre og hatt maske- og parykkansvar for operaoppsetninger som Trubaduren, Turandot, Aurora, Flaggermusen og Tryllefløyten, musikaler som Annie get your Gun, Hair, Jungelboken, Lady Arbutnot, Return to the forbidden Planet og The Black Rider, teateroppsetninger som Appelsinene på Fagerborg, Et Juleeventyr og Det gode mennesket fra Sezuan. Per Ragnar har også hatt ansvaret for masker og parykker i forbindelse med tallrike show og revyer. Han har i tillegg arbeidet med film, og undervist ved makeupskolen Art Complection i Oslo. Andrew Kenneth Moss er fast ansatt som kampkoreograf ved Central City Opera i Colorado. Her har han blant annet gjort Carmen, Rinaldo, Seven Deadly Sins, West Side Story, Lucia di Lammermoor og Madame Butterfly. Andre meritter inkluderer Armida (Metropolitan Opera), Porgy and Bess 75th Anniversary International Tour, Romeo and Juliet, Saint of Bleecker Street, Deathtrap, og All’s Well That Ends Well. Marianne Sødal Misje har kantoreksamen fra Norges Musikkhøgskole og diplomeksamen i kordireksjon fra Sibelius-Akademin i Helsingfors. Som dirigent har hun hatt oppdrag for blant andre Radiokören i Helsingfors, Tapiola Kammarkör, Kristiansand Symfoniorkester og Risør Kammermusikkfest. Hun har i flere år vært dirigent for Sørlandske Korverksted, og har i tillegg undervist både ved Høgskolen i Staffeldtsgate (Oslo) og ved Alta videregående skole på linjen for musikk, dans og drama. Marianne er også dirigent for Kristiansand Solistensemble. I det siste har hun hatt ansvar for koret ved åpningsforestillingen i Kilden Teater- og Konserthus, samt konserten Det Vokale Sørlandet med over 400 kordeltakere samme sted. Dag Stephen Solberg har jobbet som lydtekniker i over tyve år. Mye av tiden har gått med til turneer verden over med artister som Secret Garden, Mezzoforte, Ole Edvard Antonsen, Lava, Kringkastingsorkesteret og mange flere. Han trives like godt med små produksjoner som med store, og har gjort alt fra musikal- og operaproduksjoner til små revyer og show. Blant større produksjoner han har hatt lyddesign på kan nevnes Cats, Carmen, Turandot, Trubaduren, My Fair Lady, Karusell, Annie og Pippi.
21
Sindre Postholm
Benjamin Nordin
Catherine Michelet
Susanna Wickström
Rune Svendsen
Hans Rye
Anette Stokke
Signe Alexandra Domogalla
JET’ENE
Samuel Brandt
Ave Granli Johnsen
Eivind Dundas
Ellen Dybvik
Sindre Postholm (Riff) er utdannet musikalartist ved Balettakademien i Gøteborg. Han har nylig spilt hovedrollen i suksessforestillingen Crazy For You på Wermland Opera i Sverige. I Kristiansand er han kanskje best kjent som Kong Quart og Erte Skjære i Herli Land i Dyreparken. Sindre har medvirket i en rekke musikaler, show og danseforestillinger i Norge, Sverige og Danmark, blant annet The Producers (Oslo Nye Teater), Mary Poppins og A Chorus Line (GøteborgsOperan), West Side Story (Wermland Opera), Chess og Les Misérables (Bømlo Musikallaug), Annie og Honk! (Haugesund Teater), A Dance Tribute to the Art of Football (Jo Strømgren Kompani). Han er også medlem av Oslo Steppdanskompani. Rune Svendsen (Tony) er utdannet sanger og skuespiller ved Operaoch Teaterhögskolan i Göteborg. Han har medvirket i flere forestillinger i både Norge og Sverige, blant annet i Jungelboka og Which Witch (Det Norske Teatret), Miss Saigon og Musikalske Høgdepunkt (Bømlo Teater) og i TV-serien Hotel Cæsar (Metronome Spartacus). Rune har også sunget med Göteborg Wind Orchestra og ulike symfoniorkestre og storband. Samuel Brandt (Action) har sin musikalutdannelse fra Kulturama i Stockholm. Han hadde sin profesjonelle debut i Evita (Rogaland Teater), og gjorde også Fame the Musical og Jesus Christ Superstar der. Han har senere danset i den svenske Melodifestivalen, og medvirket i blant annet Jungfrun Dömmes (Gotland), Skønheden og Udyret (Det Ny Teater i København), Spellemann på Taket (Agder Teater) og Mathilde fra Ramsøya. Samuel har sunget for Kong Carl XVI Gustav og mottok i 2003 Andrew Sandrews stipend for unge og lovende kunstnere.
CarlJohan Jörnland
22
Anette Ryssmo Boge
WEST SIDE STORY
Ave Granli Johnsen (A-rab) er utdannet ved Bårdar Akademiets musikkteaterlinje og har en Bachelor i dans fra The Liverpool Institute for Performings Arts. Han har medvirket i flere musikaler, blant annet i Mamma Mia! (Folketeateret), Cabaret (Hålogaland Teater), Draumen om Narnia (Det Norske Teatret), Hair (Paul McCartney Auditorium), Into the Woods og Trollmannen fra Oz (Det Norske Teatret), Bugsy Malone (Bryggeteatret) og Oliver (Chateu Neuf). I tillegg har han deltatt som sanger og danser i en lang rekke underholdningsprogrammer på TV2: Mine Damer og Herrer, Gullruten, Gullfisken og Tonight med Timoty Dahle. CarlJohan Jörnland (Baby John) er nyutdannet danser fra Balettakademien i Göteborg. Han gjør sin profesjonelle debut i West Side Story. Under utdannelsen har han medvirket i flere ulike prosjekter, blant annet i Trettondagskonsert og Festkväll 2011 (Göteborgsoperan) og på svensk TV4s Idol 2010 og Sveriges Radios P3 Guld 2011. Benjamin Nordin (Snowboy) er utdannet ved Balettakademien i Göteborg. Han har medvirket i flere forestillinger i både Sverige og Norge, blant annet Hair (Det Norske Teatret), Cabaret (Trøndelag Teater), Grease (Oslo Spektrum) og High School Musical (Akershus Teater). Han har også jobbet på Color Fantasy med koreograf og regissør Tomas Glans. Benjamin har mottatt Östergötlands Kulturstipend for utøvende dansere. Hans Rye (Big Deal) går siste året på BA (Hons) Musical Theatre ved Guildford School of Acting i England. Han har tidligere utdanning fra musikkteaterlinjen ved Bårdar Akademiet og Intensivt Kveldsstudium ved Spin Off DanseStudio. Han har også bakgrunn fra revymiljøet i Oslo og har regissert og koreografert flere skolerevyer. Hans har spilt i blant annet Sigrid Undset strikes back (Teater Neuf), Grease (TVNorge), A Chorus Line (Bårdar Akademiet), Godspell og Candide (Guildford School of Acting). Eivind Dundas (Diesel) er utdannet ved musikkteaterlinjen på Bårdar Akademiet. I tillegg til at han har vært med å starte showgruppen “Show Off” som i de siste årene har spilt hver sommer i Larvik, har han deltatt i flere ulike produksjoner. Blant dem finner vi We Will Rock You og Mamma Mia! (Folketeateret), Grease (Oslo Spektrum), Markus og Julie (Trøndelag Teater), Inger-Lise elsker 70-tallet (Edderkoppen Teater) og Peer Gynt (Kairo, Egypt). Han har også jobbet som artist ved Wallmans Salonger i Oslo.
Anette Ryssmo Boge (Velma) er utdannet ved danselinjen på Bårdar Akademiet og Liverpool Institute for Performing Arts. Hun har blant annet vært med på Liverpool Nativity (BBC), Grease (Oslo Spektrum), Justerprisen, Skal vi danse og Eurovision Song Contest og Jazz on Jazz. Hun har også trent og jobbet med forskjellige danseprosjekter i Norge, USA og Zimbabwe. Catherine Michelet (Minnie/Margarita) er utdannet med bachelorgrad i jazzdans fra Kunsthøgskolen i Oslo. Som profesjonell danser har hun medvirket i en rekke scene- og TV-produksjoner, blant annet ODE 2011 (Oslo Danse Ensemble). Hun har også jobbet som assistent for koreograf Christopher Arouni og danset for koreografer som Belinda Braza og Alexandre Magno. Anette Stokke (Clarice) begynte som sportsdanser og har konkurrert aktivt i 13 år, blant annet på landslaget for sportsdans. Hun har vunnet diverse NM-titler og har også deltatt i EM. Anette har tatt en bachelor i jazzdans ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun var koreografassistent for Toni Ferraz i Oslo Danse Ensembles siste produksjon. Hun var også deltaker i TV-programmet Dansefeber og på Riksteatrets påfølgende turné. Susanna Wickström (Pauline) er utdannet ved Performing Art School Göteborg, Musikdramatisk utdanning Göteborg samt Musikalteatergymnasiet Sandviken i Sverige. Hun har tidligere medvirket i West Side Story (Chinateatern & Dalhalla), Trollkarlen från Oz og Prinsen av Egypten. Hun har også jobbet som solist på Gay Pride Festival og med Tommy Körberg Musical Konsert i Sverige. Susanna har også koret diverse svenske artister, og har jobbet som danser i Cannes, Frankrike. Signe Alexandra Domogalla (Anybodys) begynte å danse på Arendal Ballett Center og har en Bachelor i dans og pedagogikk samt en Master i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo Hun har også en etterutdanning i jazzdans fra School of Jacobs Pillow i MA, USA. Hun har blant annet medvirket som koreograf og danser i Carmina Burana (Opera Sør/ Arendal Kulturhus) og Granitt, et bestillingsverk til “nyåpning” av Agder Teater-Fjæreheia. Signe har også medvirket i Hair (Det Norske Teatret) og er medlem i Danseteater Dee. I tillegg har hun sitt eget kompani, Domogalladance.
Ellen Dybvik (Graziella) er utdannet danser, og startet karrieren i London i Askepott (Europen Ballet). Hun har stått på scenen siden hun var 7 år gammel i Reisen til Julestjernen (Nationaltheatret). Som voksen har hun gjort diverse musikaler, blant annet Fame, Saturday Night Fever, Hair, Singing in the Rain og Nøtteknekkeren ved forskjellige teatre i Oslo og som skuespiller i Kardemomme By og Knutsen og Ludvigsen (Riksteatret). Ellen har også medvirket som danser i moderne forestillinger for Vilde Sparre og Hege Haagenrud, og gjort diverse tv- og sceneshow.
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
23
Bjørn Wettre Hole
Miguel-Angel Fernandez
Erwin Semler
Anette Amelia Hoff Larsen
Frida Jansson
Jon Henrik Eikli Yuen
Kurt Mega Herdlevær
Cassandra Loo
Solveig Andsnes
Henry Alarcon
Kirsti Lucena Medalle Andersen
Mari Baade
HAIENE Bjørn Wettre Holthe (Bernardo) er utdannet fra Bårdar Akademiets danseog musikkteaterlinje. Før det var han i flere år på landslaget i ballroom og representerte Norge i EM og VM. Han er NM-mester i 10-dans. Han vant første sesongen av Skal vi danse på TV2 med Katrine Moholt og var finalist i TVNorges Dansefeber. Han har medvirket i flere musikaler, blant annet Jesus Christ Superstar, Draumen om Narnia, West Side Story, Billy, Little Me, The Dancing Man, Showgirls, Cats og The Producers. I tillegg til å være utøvende har Bjørn en bred undervisning-/koreografierfaring. Frida Jansson (Maria) har sin eksamen fra masterlinjen på Operahögskolan i Stockholm. Hun har medvirket i flere oppsetninger, senest som 1st Niece i Peter Grimes (Den norske Opera og Ballett), Papagena i Tryllefløyten (Confidencen i Stockholm) og Despina i Cosi fan Tutte (Drottningsholms slottsteater). Hun har også sunget Maria i West Side Story (Norrlandsoperan), Julie i Romeo und Julie (Vadstena Akademien), Belinda i Dido & Aeneas og Magnolia i Showboat. I den nyskrevne kulturpolitiske operaen Näsflöjten gjorde hun intet mindre enn ni ulike roller. I tillegg medvirket hun i den finske
24
tv-serien Mästersångarna. Frida har blitt tildelt flere priser, blant annet Anders Walls Confidencen-stipend 2011, Caj Ehrstedts pris 2011 og Martin Öhman-stipendiet 2008. Sesongen 2012/13 er Frida kontraktert ved den Norske Opera og Ballett. Solveig Andsnes (Anita) er utdannet ved Høgskolen i Stavanger. Hun har medvirket i flere stykker og musikaler, blant annet Fame, Jesus Christ Superstar, Cabaret og Chicago. Hun har også hatt roller i Cats, Buddy Holly the musical og spilte i høst i Amanda (Haugesund Teater). Miguel-Angel Fernandez (Chino) er utdannet fra Bårdar Akademiet og Ballet Akademien i Göteborg. Han har vært med i flere produksjoner, blant annet Folk og Røvere i Kardemomme By (Nationalteatret) Carmen (Stadsteatern i Göteborg), Vincent - Das Musikal (Ettlingen, Tyskland), Miss Saigon (Moster Amfi) og Bat Boy (Underhuset i Göteborg), også som koreograf. I tillegg har han medvirket som danser i ulike tv-produksjoner. Jon Henrik Eikli Yuen (Pepe) er utdannet fra Bårdar Akademiet. Han har medvirket i flere produksjoner, og blant dem finner vi Il Trittico, Carmen og
WEST SIDE STORY
Andrea Chenier (Den Norske Opera & Ballett), Mamma Mia! (Folketeateret) og diverse produksjoner for Akershus Teater til Den Kulturelle Skolesekken. Henry Alarcon (Luis) er utdannet fra Balletakademien i Stockholm og har siden turnert i Spania, underholdt på Wallmans Salonger (København) og spilt i West Side Story (Norrlandsoperan, Sverige). Han driver også Pro Form Productions der han produserer og regisserer dinnershow. Henry er i tillegg koreograf, og har blant annet gjort seg bemerket med musikalene Grease, Julgalan, Fredrik Kempe & The Hasbeens og Diamond Dogs och Cats.
Ingar Helge Gimle
Mads H. Jørgensen
Erwin Semler (Indio) er nyutdannet fra Balettakademiens danselinje i Göteborg. Han er opprinnelig breakdancer, og er med i crewet Lazy B-Boys. Kurt Mega Herdlevær (Moose) er utdannet ved Bårdar Akademiet der han har gått to år med musikkteater og ett år med musikaldans. Han har blant annet medvirket i Hairspray og Grease (Forum Scene), Den Hemmelige Hagen og Jesus Christ Superstar (Det Norske Teatret), Grease – The Spectacular Show (Oslo Spektrum) og Jul i Blåfjell (Ole Bull Teater). Kirsti Lucena Medalle Andersen (Rosalia) er utdannet ved Musikkteaterlinjen på Bårdar Akademiet, og har musikklinjen fra Lundehaugen videregående skole i Sandnes. Hun har blant annet jobbet ved Wallmans Salonger i Oslo, i Mamma Mia! (Folketeatret) og som korist for Heine Totland. Anette Amelia Hoff Larsen (Consuelo) er utdannet ved Bårdar Akademiet i Oslo. Hun har blant annet medvirket i musikaler som Fame (Chat Noir), Billy Liar og Evita (Chateau Neuf), Hair (Det Norske Teatret), Chicago (Det Ny Teater, København), Little Me (Riksteatret), Mamma Mia! (Folketeatret), West Side Story og The Producers (Oslo Nye Teater). Anette har vært medlem i dansegruppen Circle, og har medvirket som danser og korist i TV-produksjonen Reisen til Popstjernen på TV2 med Ingrid Bjørnov. Cassandra Loo (Teresita) er utdannet ved Den Norske Operas ballettskole, Bårdar Akademiet og Fagerborg videregående skole. Denne våren gikk hun ut fra Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun tok en bachelor i jazzdans. På KHiO jobbet hun med ulike koreografer som Toni Ferraz, Subjazz, Lise Tiller, Lone Torvik, Belinda Braza, Masja Abrahamsen, Marianne Skovli og Sølvi Edvardsen. Hun har også gjort Rite of Spring av Emanuel Gatt, Slakt og Grostafari av Jo Strømgren. Cassandra har jobbet som danser i Reisen til Julestjernen (Nationaltheateret), og har også medvirket i blant annet Nøtteknekkeren og Tryllefløyten (Den Norske Opera). Mari Baade (Francisca) er utdannet ved London Studio Centre, ballettlinjen ved Fagerborg videregående skole og Den Norske Operas Ballettskole. Hun har blant annet medvirket i Peer Gynt (Centralteatret), Sangen om den røde rubin (Riksteatret), The Producers, Les Miserables og Singing in the Rain (Oslo Nye Teater), Hair (Det Norske Teatret), Little Me (Riksteatret) og Cabaret (Derby Playhouse). Mari har også jobbet som sanger og danser for en rekke internasjonale artister som Whitney Houston, Cher, Take That, Simply Red og Bjørk. Hun har også medvirket i en rekke TV-produksjoner, samt filmene Love Actually og Vanity Fair.
KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS
Jørn-Bjørn Fuller-Gee
DE VOKSNE: Ingar Helge Gimle (Doc) er utdannet ved Statens Teaterhøgskole, og har jobbet ved blant annet Trøndelag Teater, Oslo Nye Teater, Torshovteatret og Nationaltheatret. Han er for tiden frilansskuespiller, og har blant annet medvirket i Hvem er redd for Virginia Woolf (Riksteateret) og John Gabriel Borkman (Teater Ibsen). Han fikk Amandaprisen for beste birolle i 2010 for rollen Sven O. Høiby i filmen En helt vanlig dag på jobben. Jørn-Bjørn Fuller-Gee (Schrank/Glad Hand) er nyansatt skuespiller ved Agder Teater. Han er utdannet skuespiller fra Liverpool og har jobbet i England, Canada og Norge. Han ble sist sett i Den underlige historien om Dr. Jekyll og Mr. Hyde ved Oslo Nye Teater. Siden sin debut i 2006 har han i fire år vært tilknyttet Hålogaland Teater der han blant annet har spilt Osvald i Gjengangere, Paris i Romeo og Julie, Soldaten i Sprengt, samt medvirket i den kritikerroste Hamsuns Feber og i 20 Teddy uten filter. Høsten 2011 spilte han i Jo Strømgrens nye stykke Grensen på Hålogaland Teater, som også blir å oppleve i Kilden høsten 2012. Mads H. Jørgensen (Krupke) er utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole (KHiO) og jobber som frilans skuespiller, både ved institusjonsteatre som Teater Ibsen, Riksteateret og Oslo Nye Teater – og med frie grupper som f.eks. Blendwerk teater, Fabula Rasa og Teater Grimsborken. Han har også spilt i mange tv-serier, blant annet Soria Moria, Kodenavn Hunter, Hos Martin, Hotel Cæsar, Dag og Spesialenheten, samt i filmene Johnny Vang og Tyven, tyven. I tillegg til å være skuespiller er Mads også regissør og musiker, og underviser i skuespillerteknikk.
25
26
WEST SIDE STORY
KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER Fagott Jon Halvor Lund Odd Lyngstad Horn Simon Breyer Hilde Garby Leif Tore Strandbakken Ove Repål Trompet Jens Forus Trym Dalene Ingrid Eliassen Petter Kateraas Trombone PK Svensen Nils Tore Brunvatne Thor-Arne Martinsen Slagverk Henning Seldal Ellen Fjørtoft Torbjørn Dahl Pauker Thomas Hansen
Fiolin Adam Grüchot Daniel Perek Lars Lunde Lene-Marie Helland Andrea Hansen Pål Svendsberget Natasa Vidacic Sigmund Eikeset Aki Saulière Katarina Skogheim Britta Swanberg Solveig Husebø Svetlana Jelic Ida Kristine Hansen Dorota Grüchot Karen Waltinsen-Zeppezauer Günter Voss
Gun Skoglund Voss Ragnvald Magnussen Lars Audun Hadland Stanka I. Tashkova Stevan Sretenovic
Cello Ariel de Wolf Raphael Bell Anne Bræin Wolfram Kärner Marte Mari Waaler Wærvågen Jasper Havelaar Krisztina Eikeset Randi Birkeland Kontrabass Erik Zeppezauer
Kåre Dalane Alfred Matre John W. Harrison
Fløyte Anne Randi Haugejorden Nina Barkenes Mamiko Miura Obo Marion Walker Roar Brostrøm Klarinett Stig Nordhagen Ingrid Wangsvik Kari Ingelsrud Anne Sofie Halvorsen
Trommesett Erik Smith El-gitar/gitar/mandolin Rolf Kristensen Øyvind Nypan Piano/celesta James Duddle Runar Nørsett Reed 1 Arild Stav Reed2 Rolf Mal Musikere alternerer på forestillingene.
Ansvarlig utgiver: Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet IKS v/teatersjef Ingrid Forthun Design: Op designstudio Foto: Kjartan Bjelland Trykk: Kai Hansen Trykkeri
MYE Å GLEDE SEG TIL I KILDEN… KILDEN KULTURDRIFT INVITERER TIL
LØRDAGSKILDEN Variert program for alle, hver lørdag fra og med lørdag 11. februar KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER INVITERER TIL
JOHANNESPASJONEN Torsdag 29. mars kl 19:30 AGDER TEATER PRESENTERER
KARIUS OG BAKTUS Spilles i perioden 21. april – 17. mai KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS INVITERER TIL
17. MAI I KILDEN Karius og Baktus (kl 13:00) - Festkonsert (kl 14:30) - Ungdomskonsert (kl 19:00) OPERA SØR, KRISTIANSAND SYMFONIORKESTER OG AGDER TEATER PRESENTERER
TRYLLEFLØYTEN – en familieforestilling Spilles i perioden 14.-30. september
For fullstendig program, se kilden.com KILDENKORTET Kildenkortet er gratis og gir deg ulike fordeler, blant annet forkjøpsrett på konserter og forestillinger, nyheter før alle andre og oppdatert program. Kortet er personlig, og kan ikke benyttes av andre. KAFÉ KAST LOSS Kafé Kast Loss er åpen man–lør kl 11–15.30, søn 12–15.30 Bestill middagsbuffet før konsert/forestilling: 90 22 94 12
Billetter: Tlf. 90 58 11 11, billett@kilden.com Man.–fre. kl 11–19, lør. 11–15, søn. 12–15, samt 1 time før forestilling Billetter kan også kjøpes på våre nettsider, kilden.com.
Hovedsamarbeidspartner
Samarbeidspartnere