FAKTA OM SVALBARD OG INTERVJU

Et møte med speiderne i

LONGYEARBYEN

TEKST: Anne Månum FOTO: Mikael Eimund

Å være speider i Longyearbyen er ikke helt A4. Her er det vind og vær, samt isbjørnsikkerheten som kan avgjøre et speidermøtes innhold.

Jeg sitter på Kulturhuset i Longyearbyen og venter spent på fire speidere i fra den lokale speidergruppa. Agnes på 14 år kommer først. Hun har gått i speideren siden den startet her oppe, så hun er å regne for veteran. Så kommer Åse på 13 år inn med et stort glis. Deretter kommer Samuel (15) i scooterdress, og under kan vi skimte speiderskjorta. Til slutt kommer Storm, som er 15 år og har bodd på Svalbard hele livet. Vi setter oss til rette med en god kopp varm kakao, det kommer godt med i vinterkulda. Jeg er veldig spent på å høre hvordan det er å være speider på Svalbard!

– Det er annerledes, sier Agnes. Det er ikke alt man kan gjøre her, som man kan gjøre på fastlandet. For eksempel så kan man ikke ta merker om trær eller blomster, for her er det ikke trær og kun noen få blomster, og de er det ikke lov til å plukke. Men vi kan ta deler av merkene og gjøre tilpasninger som passer. – Akkurat nå jobber vi med merket Førstehjelp vinter, med fokus på kulde og frostskader. Det er jo veldig aktuelt her oppe, sier Åse.

Patruljenavnene i Longyearbyen er selvfølgelig arktiske dyr! På Svalbard bor kongen av Arktis, isbjørnen, og det heter også patruljen til Storm. Vi finner også patruljene Hvalross, Rype og Lundefugl.

FAVORITTMERKE OG SPEIDERMØTER

– Hva er favorittmerket deres, spør jeg spent. – Haikemerket! Det liker vi kjempegodt. Vi tok et haikemerke på Futura-leiren en gang. Det er litt ekstra stas å dra på tur til fastlandet, for da trenger man ikke å tenke på isbjørn og isbjørnsikkerhet, og dermed heller ikka ha med noen voksne på tur.

Førstehjelp er noe denne gjengen synes er artig å drive med: – Vi liker praktiske og fysiske oppgaver. Gå på tur, postløyper, eksperimentere og lære, forteller de.

– Det er veldig kjekt med knutemerket og bålmerket også, for det får vi brukt mye her oppe når vi for eksempel er på hytta med familien. Førstehjelp blir litt naturlig etter å ha bodd her en stund. Og kart-merket er både gøy og viktig.

IKKE REDDE FOR ISBJØRN

– Vi har en speiderhytte i Todalen. Der kan vi være inne, men også sove i telt utenfor. Da må vi ha en våken isbjørnvakt døgnet rundt. Vi er ikke redde for isbjørn. Den er en del av hverdagen vår her, og vi er vant med at det alltid er med en voksen som er ansvarlig for isbjørnsikkerheten.

SKOG, TRÆR OG PLANTER ER DET BESTE MED SPEIDERTUR NEDE

Når man bor på Svalbard, så sier man at man skal «ned», dersom man skal reise til fastlandet. – Det er ekstra deilig med skog og planter når vi er nede på speidertur. Og sola! At det er varmt! Men telt og sol er ingen bra kombo, sier Agnes og smiler, det har hun prøvd og det blir for varmt, også for en svalbardianer.

– Det er veldig koselig å bli kjent med nye folk på speidertur nede. Samt deilig å slippe å tenke på isbjørn og å kunne gå fritt omkring. Og så kan vi spikke, utbryter Storm, her er det ikke akkurat så mange trær å skryte av!

SMÅKRYP ER SKUMLERE ENN ISBJØRN

En gang vi var på tur ble vi spist opp av knott. Hele fjeset hovna opp. Slike småkryp har vi ikke her, sier Åse.

– Er det digg å gå barbeint når dere er nede da? – Jaaa… Eller neeeeei, jeg er redd for jordveps, sier Agnes. Og brune snegler. De er ekle! Det er en del insekter nede, det har vi ikke her. Noen er fine og noen er forferdelige. Og edderkopper! Det er skikkelig ekkelt, sier Agnes!

Åse bedyrer at småkryp er langt skumlere enn isbjørn. – Hvis vi ser en isbjørn så sier vi «Oi! Se der!», men ser vi en edderkopp så brenner vi heller teltet! En isbjørn gjør oss jo ikke noe.

SVALBARD-FAVORITTER

– Hva slags aktiviteter ville dere vist til en speidergruppe som kom på besøk til Svalbard? – Vi har så mye forskjellig lys her oppe, jeg tror jeg ville vist dem nordlys, sier Storm. – Ellers er det veldig gøy på hundesledetur, snøhuletur og randoneetur til den tøffe fjelltoppen Trollsteinen. Samuel ville tatt oss med på fjelltur. Og så scootertur, da! Det er de alle enige om.

MATMERKET OG JAKT

– Jakt er vanlig her oppe og vi har det som valgfag på skolen. Speideren har også jaktrett, så vi går på jakt selv og skyter vår egen rein! Det beste med jakt er at vi kan få noe ut av jakta og lage mat. Slitet med å gå flere timer i strekk for å jakte er verdt det, når man får fangst. – Det er kult å gå tilbake til røttene og bedrive jakt. Så er det stas å spise noe man har jaktet selv, synes Samuel.

– HVA ER DET SOM ER SÅ BRA MED SPEIDEREN DA?

– Speideren er for alle, og det er det fineste med speideren, sier alle enstemmig. – Vi har noe for alle, ute, inne, tur og telt, tull og tøys. Alle kan være med. Det er fint. Og alle er venner med alle.

Agnes Samuel

Storm Åse

Foto: Benedicte Klyve

LONGYEARBYEN – BYEN VED NORDPOLEN

Det var Wilhelm Barentz i fra Nederland som oppdaget Svalbard i 1596, på søk etter Nordøstpassasjen. Selve navnet kommer fra islandske tekster fra 1194 og betyr «landet med de kalde kyster».

I 1920 kom Svalbardtraktaten, en internasjonal avtale som sikrer Norges suverenitet over Svalbard. Norge skal oppfylle likebehandling av borgere og selskaper fra alle land som har sluttet seg til avtalen. I dag er det 44 land med i avtalen.

GAMLE OG RARE TRADISJONER

Svalbard er de seneste årene mest kjent for kulldrift. Fortsatt er det noen tradisjoner i fra gruvedriften som henger igjen, blant annet at man må ta av seg på beina før man går inn på offentlige steder, da man i gamle dager ikke ville ha kullstøv inn. Det finnes ikke gatenavn i Longyearbyen, kun et veinummer oppkalt etter gruvegangene i gruvene.

NATUR OG DYRELIV

Landskapet preges av forvitrede fjelltopper ikledd blågrønne isbretunger som stuper rett ned i ishavet. Her finnes over 160 plantearter, et 100-talls gjeste-fuglearter, samt isbjørn (cirka 3000 rundt hele Svalbard), hvalross, rein, sel, polarrev og den vesle polartorsken. Det dyret du vil møte oftest, er reinsdyr. Den stuttjukke Svalbardreinen er ikke redd mennesker og du finner dem ofte ruslende gatelangs i Longyearbyen.

På Svalbard er det permafrost som går 200–500 meter ned i bakken, hvor omtrent bare de øverste meterne tiner om sommeren. Husene i Longyearbyen står på påler, vann og kloakkrør ligger over bakken, på grunn av permafrosten.

NORDLYS OG MIDNATTSOL

Store deler av året preges av midnattssol eller mørketid. Mørketiden strekker seg utover nesten fire måneder hvert år. Da er det like mørkt om dagen som om natten.