ANDAKT

TEKST: Anders Barstad, Blindheim KFUKKFUMspeidere Kapellan i Spjelkavik Kirke, Ålesund FOTO: Audun Berdal

HØSTENS GRØDE

I BORETTSLAGET DER JEG BOR, får vi hvert år en liste med oversikt over hvilke uker vi skal få lov til å kjøre traktorgressklipper. Ved første øyekast, i alle fall om man starter på toppen, så skal gresset klippes hver uke, sommeren gjennom. Det er ikke før jeg leter meg frem til mitt eget navn, et godt stykke utpå sommeren, at jeg legger merke til at det er to ukers mellomrom til naboene før og etter meg på listen.

Etter hvert slår det meg at det er jo fordi at tidlig på sommeren så vokser gresset fort. Senere, og særlig midt på sommeren, vokser det sakte. Som bygutt oppvokst i nærheten av landet, skjønte jeg tidlig at bøndene slo gresset, som skulle bli til høy tidlig på sommeren. Det meste er gjerne unnagjort før St. Hans. Etter St. Hans vokste det saktere og saktere. De slo gjerne gresset en gang til i løpet av sommeren, men den viktigste avlingen var den første, tidlige.

Bibelen er full av bilder som handler om å så og høste. Førstegrøden er den beste avlingen, og i gammeltestamentlig tid var det helst den man skulle bruke til offer. Senere, i det nye testamentet, ble førstegrøden brukt i overført betydning om Kristus, den største, og det største offeret. Vi speiderledere har et stort mål med arbeidet vårt. Vi vil dyrke frem nye speidere, gode mennesker, mennesker som får utnytte seg selv som best som bare akkurat DE kan, med de evner og nådegaver de er født med. Men enda mer enn det, vi ønsker å lede nye speidere frem til Kristus. Det er derfor vi driver med speiding.

Og det er derfor vi holder andakter på møtene. Andakter som det ofte er vanskelig å få til. Vi går utenfor komfortsonen vår når vi snakker om det som kanskje betyr mest for oss. Turglade, praktisk anlagte, rasjonelle voksne mennesker, hanket inn som speiderledere fordi vi er glade i å være ute og samtidig kan stå for budskapet, står der og skal prøve å formidle. Ganske ofte møtt med et blankt blikk, eller kanskje en slåsskamp i Ekornpatruljen.

Vi vil så gjerne at budskapet skal komme frem. At ungene skal forstå at vi voksne og halvvoksne tror på mer enn naturvern og BadenPowell, at det ikke er tilfeldig at vi driver speiding i regi av KFUKKFUM.

Vi vil så gjerne se førstegrøden blomstre, at ordene våre skal falle i god jord og bli til noe. Og så er det så ofte steingrunn. Kanskje med noen unntak. De som gjerne er innafor lenge før de begynner i speideren, som har tydelig kristne foreldre og som har fått ta del i det vi vil fortelle til alle – for lenge siden. Førstegrøden. Så da er det kanskje det vi oppnår? St. Hans kommer og går og førstegrøden er trygt i hus. Men på samme måte som på jordene rundt om, på samme måten som på plenen i borettslaget, så fortsetter ting å vokse. Bare ikke like fort.

Oliver i Ravn og Aurora i Bever de har hørt mens de rundt dem har slåss eller sittet med blanke blikk. Johannes i Barkebille og Jeanette i Hjort også. Men det var ikke så lett å legge merke til i all støyen du forsøkte å trenge igjennom. Oliver, Aurora, Johannes og Jeanette vokser til. De sier kanskje ikke så mye om det de har lært – det de rett og slett har begynt å tro på – men de har fått med seg noe. Noe du kanskje ikke merket vokste en gang, men som gjorde nettopp det.

Å forkynne for barn og unge, som har alle slags ulike motiver for å være med i speideren, det kan være vanskelig. Paulus og Apollos prøvde det samme overfor menigheten i Korint. Og de slet. De også. Men til slutt lykkes de, og de visste så inderlig godt, som Paulus sier i 1 Kor. 3,6, at «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.». Å plante og vanne er et møysommelig arbeid. Førstegrøden er langt fra alt vi venter på. Andreslåtten er viktig den og. Og neste år er det nye muligheter. Hvis vi planter og vanner, vil Gud gi vekst.