INTERVJU

SPEIDER I NITTI ÅR

Georg Lind, 104 år, har nettopp betalt medlemskontingenten, det nittiende året på rad.

TEKST: Anne Månum

Georg ser ut som en småspeider der han suser avsted. Vi andre, datteren, svigersønnen, barnebarnet og jeg, kommer heseblesende etter. Vi stopper litt opp og ser oss omkring. Mon tro om det hadde vært fint å ta et bilde av «hedersmannen» her? Det er vår i Oslo, blomstene spirer og fuglene synger.

Når vi titter opp igjen ligger Georg langt foran oss. Vi halser etter. Han stopper halvveis opp, peker på bena sine og sier «Jeg har motor i skoene». Så går han videre.

Sånn er det å være speider og, føler jeg. Frisk og rask. Ut på tur, aldri sur. marka. Det var mitt kjernested og jeg tilbrakte mye tid der. Jeg var svært glad i å gå på tur og ble godt kjent i marka etterhvert. En gang gikk jeg i fra byen til Fagerlia på ski, turretur! Det tok en hel dag, sier Georg og smiler.

– KFUM har gitt meg mye, gjentar Georg gang på gang. – Jeg var en beskjeden gutt og speideren var helt nytt for meg, så jeg hadde mye å lære. Men jeg var glad i å være på tur og tok turlivet, ryggsekkpakking, skigåing og annet greit, og så utviklet det seg og jeg meg. Etterhvert ble jeg leder og jeg vokste med oppgavene. Nå har det gått 90 år og speideren har blitt et stort og viktig kapittel i livet mitt.

Og på en søndag så skjedde det noe helt spesielt på Fagerlia. Da kom det en jentegruppe på besøk, og blant speiderjentene var Ruth og det oppstod søt speidermusikk.

EN GANG SPEIDER, ALLTID SPEIDER

Georg lærte mye av lederne sine, tok med seg det beste videre og ledet Fagerborg KFUMSpeidere med stødig hånd fremover. Georg har altså vært speider og speiderleder hele livet! Han var også kretsleder i Oslo og Akershus krets og fikk flere utmerkelser for sin lange og trofaste tjeneste.

– Jeg satte kanskje igjen noen fotavtrykk, sier han og smiler sjenert.

Georg elsket å være speiderleder, ha speiderledermøter hjemme, planlegge turer, kretsmønstringer, troppsleirer, kretsleirer og landsleirer. – Det var en fabelaktig tid. Kan du tenke deg! Alt vi lærte. Vi bygde stativer, lagde fettfeller, hadde leirbål, sang og hygge, og klarte oss selv.

SPEIDERGUTTENE KOMMER

Georg viser meg et bilde av de gamle speidervennene sine han var leder for, som nå er blant hans beste venner. De er bare 5 igjen, men Georg har nettopp fått en invitasjon til nytt møte i sommer. «Speiderguttene kommer», pleier Georg å si når de gamle speidervennene kommer på besøk.

ELSKER SKOGEN!

– Trollheimen i Hurdal er ønskestedet å være på! Det er så vakkert der, skogen, tjernet. Jeg var nok litt mye der, men ofte var hele familien med. Inger husker at sin far alltid var veldig brun på knærne, mellom speiderstrømpene og shortsen. Kun der.

DET VIKTIGSTE

– Det å få ansvar og å føle et ansvar for seg selv og et ansvar for andre, er det viktigste jeg husker i fra speidertiden min. Fellesskapet og vennskapet. Og ikke minst naturen! Lære hvordan man kan ferdes ute i naturen og på turer generelt. Men også dimensjonene over oss mennesker og livets herre. Hva vi enn har foretatt oss, så har det vært en mening bak det. Bibelen var alltid med på speidertur. Naturen kan brukes til så mye, og evangeliet passer ekstra godt å ha med seg på tur i naturen. Jeg har lært etterhvert hva det betyr å ha en tro. Det er viktig å være takknemlig for livet, avslutter han.

– Jeg har motor i skoene.

Georg har vært i speideren siden 1930, altså i 90 år! Han var en meget populær speiderleder. Hans kone Ruth var speiderleder, barna var speidere og datteren Inger, som er med i dag, ble også speiderleder etterhvert.

SPEIDING TOK ALL TID

Det var stort sett speiding som tok opp all tid hjemme i familien. Det var speiderturer, speiderleirer, speidermøter og planlegging. Og det var ofte ledermøte hjemme i stua på Fagerborg.

– Jeg har hatt mye glede av Fagerborg KFUM og speiderhytta på Fagerlia som ligger midt i

Lengst til venstre: Georg og speidervennene som fortsatt møtes årlig. Georg sitter lengst til høyre på bildet.

Til venstre: Georg som ung på speiderleir med Fagerborg KFUM.