ANDAKT I Getsemane

I Getsemane

DA JESUS KOM til Getsemane på kvelden skjærtorsdag, hadde han og disiplene akkurat feiret påskemåltidet. For jødene er det litt som vår julemiddag. Det er det viktigste måltidet i løpet av et helt år. Det hadde vært fest og glede. Nå var Jesus på vei for å dø. Det kan virke som Jesus visste hva som skulle skje. Men Jesus ville ikke. Jesus var redd. Selvfølgelig var han redd. Han hadde ikke lyst til å dø.

I ALLE EVANGELIENE må Jesus dø for å stå opp fra de døde etter tre dager. Jesus skulle inn i en vanskelig og vond kamp. Alle som har lest hva som skjedde langfredag, vet at det Jesus skulle møte var vondt, det var ondskap og død. Visste Jesus at han skulle vinne? Jeg tror ikke det. Da Jesus døde og oppsto var det ikke et skuespill, men en kamp mellom liv og død, mellom ondskap og kjærlighet, mellom hevn og forsoning, mellom smerte og helbredelse.

DE ALLER FLESTE av oss som bor i Norge vil aldri måtte vurdere å ofre livet i møte med ondskap. Men vi kan stå overfor andre kamper i livet som krever mot av oss. Mot til å kjempe for det som er rett, sant og godt. Mot til å kjempe for det som skaper glede, vennskap og rettferdighet. Mot til å være den som rekker fram hånda og tilgir. Mot til å være den som åpner vennegjengen for nye i klassen. Mot til å være den i gjengen som sier i fra når resten av gjengen holder noen utenfor.

DET ER IKKE ALLTID vi får det til. Noen ganger tabber vi oss ut. Vi er som disiplene, sover når andre kjemper. Da er det mye trøst i å se at Jesus ikke ga opp disiplene selv om de sovnet. Jesus valgte ikke å gå videre alene. Jesus tok dem med og ga dem en ny sjanse. Han tok dem med på laget som skulle kjempe for vennskap, varme og rettferdighet.