Kapittel 112
På nattbordet til Tellef hadde Nicolai lagt fra seg et hefte med ark av forskjellige størrelser fra barna på Barnehjemmet. En lodden ulltråd med en flott sløyfe holdt arkene sammen, og på papp-framsida av heftet var det to sirlig tegnede flagg; det namibiske og det n orske. Mellom dem sto det «Go Tellef!» – store, grønne bokstaver – og nedenfor lå en grundig bandasjert figur i en hvit sykehusseng. Senga så helt spesielt solid ut, men var absolutt ikke lang nok for den lys luggede, beskjeggede pasienten. Et par tynne, rødgule legger med to digre, hvite føtter i endene stakk langt utenfor. Nedenfor der igjen sto det «God bedring» og «Dette klarer du!» på engelsk. På arkene innover i heftet hadde alle ungene utenom de aller minste skrevet navnene sine og laget en fargeglad tegning eller skrevet noen oppmuntrende ord. David og Jonas hadde delt en side og, som noen av de andre, skrevet først på sine afrikanske morsmål og så, etter ordet «Translation», kommet med den engelske oversettelsen. Øverst, over hvert av de to korte ønskene om snarlig bedring og tydelig uttrykt klokkertro på at alt ville ordne seg – det samme som på framsida av heftet – hadde de vært påpasselige med å markere hva som var skrevet på otjiherero og hva som var skrevet på oshivambo. De hadde nok også vært opptatt av å uttrykke likhet og samhold. De hadde nemlig tegnet to mørkebrune armer og hender som strakk seg ned fra ordene for å møtes i en delvis vellykket framstilling av et afrikansk håndtrykk. F ingre, spesielt når de tilhører to hender i interaksjon, byr på vanskeligheter for de – 740 –