Hovedstadens Høyre

NA. "'\

Andreas Norland

Hovedstadens HĂ˜YRE

Andreas Norland

Hovedstadens HØYRE

Utgitt ved Oslo Høyres 100-års jubileum 10. oktober 1984.

Oslo Høyre Stortingsgt. 20

Sats, lay-out og trykk Bjarne H. Reenskaug Offsettrykkeri A/S Fotografier av A-foto, Terje Engh, Carlsen & Co, Rude Foto.

Oslo Høyre 1984

Innholdsfortegnelse Tabula Gratulatoria ......................................... 7 Hovedstadens Høyre ........................................ 13 Valgstrid i Kristiania ....................................... 15 Kampen om velgerne ....................................... 21 Riksrett og parti ........................................... 23 Storby i vekst ............................................. 26 Kampen om hovedstaden ................................... 30 1905 og unionsbruddet ...................................... 36 Alminnelig stemmerett ..................................... 38 Storbyen tar form .......................................... 42 Velgernes parti ............................................ 45 Motpolene: Bratlie og Stang ................................. 49 «Langt fra konservativ» ... . ................................. 55 Arkbeiderpartiet snublet .................................... 58 Høyre styrte økonomien .................................... 62 Hambro skulle kastes ....................................... 66 Morgenbladet overlevde alltid ............................... 72 Efterkrigstid ................... , .......................... 78 «Stranger-perioden» ........................................ 84 Bolig-krafttak med konsekvenser ....................... ; .... 91 Nye navn: Willoch og Nordengen . , ........................... 98 «Mår-kuppet» ............................................. 103 Borgerlig samling ......................................... 109 Mobilisering i 1965 ........................................ 116 Albert kommer ........................................... 119 Distriktspolitisk vendepunkt ....... : .............. • ........ 123 Oslos økonomi snudde ..................................... 129 Verdiene blir aktuelle ...................................... 134 Det uforutsettes ugunst ................................... 141 Koalisjonens krise ......................................... 147

Oslo Høyre reorganiseres ..................................

Nytt velgergrunnlag .......................................

EF-saken splittet og samlet .................................

Ny konkurranse ..........................................

Høyre erobrer Oslo ........................................

Borgerlig gjenforening .................... . ................

Morgenbladet oppgir ånden ................................

Valgsuksessene ......... . . ................................

Ringen sluttet ............................................

Tillitsvalgte de siste 25 år ..................................

Kilder ...................................................

149 155 159 162 167 172 174 178 182 187 194

Tabula Gratulatoria Vi hilser og lykkeønsker Oslo Høyre med 100-års jubileet den 10. oktober 1984.

Abel, Hans H. Adomat, Aud Alfsen, Knut Alm, Ivar Alm, Trygve Alnæs, Arne Alnæs, Egil Amundsen. Reidar Andersen, Borghild Anderssen, Dag S. Anderssen, Erik Andreassen, Odd Andreassen, Olaug Andresen, Johan H. Anker, Christian Ansnes, Knut Arne, Anny Arneberg, Thorleif Askerud, Andreas Askestad, Terje Asperud, Bjørn Normann Astrup, Henning Aurdal, Bastian Weiberg Bachke, Randi Backer, Georg Leif Bakke-Hanssen, Ove Bakken, Aase Baklien, Botolv Bang, Hans 0.

Basberg, Morten Thurn

Bech, Anton Begby , Odd Berg, Arvid H. Berg, Johannes Henrik Bergh-Jacobsen, Stein Berntsen, Margit Biehl, Inger Bjercke, Alf R. Bjercke, Olaf R. Bjørkly, Sonja Bjørn, Else og Gunvor Bjørndal, Olav Bjørnseth, Bjørn Blaker, Tore Blichfeldt, Camilla Blomhoff, Halfdan Boasson, Snorre Borge, Karen Helene Borgen, Poul Borgersen, Irma Bratlien, Jorun og Kåre Bratz, Jens-Halvard Brekke, Ole A. Brevig, Sverre Bruu, Johs.

Bruu, Reidar Bryde-Erichsen, Inger Bryn, Ole Bråthen, Wally Bull, Karen

Bydelsforening 15 Bødtker, Franziska Bøckmann, Bergljot Boger, Ali Carlberg, Håkon Yrjar Castberg, Tycho D. Christensen, Josef Christiansen, Arne Christiansen, Hans Ch. Christiansen, Magne Christoffersen, Thea Clausen, Knut Claussen, Nils Otto Clemet, Berit og Fridtjov Colding, Kjell Dalevoll, Anne Marie Hertzberg Damsleth, Reidar Danielsen, Dagny K. Davidsen, Bjørn Dethloff, Astri Diesen, Astri og Einar Ditlev-Simonsen, Per Dobloug, Mikkel Draugedalen, Birgit Døhlie, Claus B. Edland, Jone Egge, Martha S. Eidsgaard, Bjørn Eie, Ragnar Ekeberg, Gerd Ekholt, Odd Elden, John Ellingsen, Steinvor Endresen, Angela Enersen, Aril Engebretsen, Magnus Engelstad, Astri Engvik, Grete R. Erichsen, Christine Holter Erichsen, Egil Werner Eriksen, Erik Johan Eriksen, Hilde Eriksrud, Laila Eskeland, Aase Eskeland, Marianne og Lars Evensen, Anders Evensen, Knut E. Evjen, Leif og Edrun

Fabricius, Birgithe Falch, Tove qg Erling Falck-Ytter, Gunnar Falsen, Georg Figenschou, Benoni Finnemann, John Chr. Fjeld, Lill Fjermestad, Finn Flood, Jørgen K. Flordal, Margrethe Foldal, Doosie Forfang, Sven Erik Foss, Per Kristian Fossli, Rolf E. Fossum, Per Ditlev Fossum, Per W. Franck, Johs.

Fredriksen, Bjørn Frich, Per Chr. Friis, Else Frydenlund, Vidar Frøsland, Josef A. Funder, Bernhard Chr. Furst, Astri og Valentin Furu, Julius Furuseth, Johan Willy Gann, Grethe Garthe, Arne Gaustad. Sigrid Gjermshus, Per Glomstein, Ingrid Gogstad, Conrad F. Gresvig, Knut Grini, Bjørg og Bjørn Gruner, Eva Gryttenholm, Hilde Grønnern, Svein Grostad, Ragnhild og Leif Gube, Liv Guderud, Grete Gulbrandsen, Kaare Gythfeldt, Jørgen E. Haakerud, Inge og Hroar Haas, Ivar F. Hadler, Eva Haffner, Vilhelm Hafstad. Karin Hagen, Anders

Hall, Anne-Marie Hals, Guri M. Halvorsen, Agnes Halvorsen, Gerd Halvorsen, Ingeborg Halvorsen, Kaare Salicath Halvorsen, Karsten B. Hansen, Per Erik Hansson, Alfhild Hansson, Else-Marie og Knut M Harbitz, Louise Harg, Kirsti og Per Harsson, Harry Hartmann, Asbjørn Harud, Rudolf Haug, Alfhild M. Haug, Odd A. Hauge, Harald Haugen, Bjørg I. Haugen, Finn Haugen, Harry Nikolai Haugerud, Rita Heger, Niels Heidel, Arne Heie, Kåre Heien, Trygve H. Helland, Despina Hellebostad, Osvald Hellerud, Esther Hellerud·, ,Johanne R. Hellerød, Edgar Hellesylt, Per Hellesø-Knutsen, Åsta Helme, Bjørg Blystad Helmersen, Knut Heneide, Martha Henjum, Jostein Henrichson, Henrik Chr. Henriksen, Gunnar Herfjord, Eva Heyerdahl, Sessan Hilton, Torgeir Hiran, Petter Hobbelhagen, Frode Hodneland, Per P. Hoff, Per R. Holland, Arild Holm, Gerd og Dag Fredrik

Holm, Kaare Holm, Nils Halmberg, Edel Marie Holmqvist, Albin F. Holmsen, Karin Holt, Inger Bjørn Holt, Sverre Horgen, Leif Horgen, Trygve Horn, Hans Herman Horsgaard, Thorbjørn G. Hoxmark, Haakon R. Huitfeldt, Fritz Husberg, Elise Høegh, Agnes Arbo Høegh, Annelise Høen, Kurt G. Høine, Alf Høyeraal, Ingeborg Håland, Everth Ingebrigtsen, Ulf Iversen, Knut G. Noethlichs Jacobsen, Bergliot Jakhelln, Barbara B. Jansen, Arne Jebsen, Fridtjof Jensen, Per Harald Jensen, Ruth Johannessen, Turid Johansen, Rønnaug Johnsen, Frithjof Johnsen, Paul Johnson, Merete Jørgensen, Kaare Anton Jørgensen, Karin Heier Jørstad, Finn Kaland, Anne Marie Kappe, Gunnar Karlsen, Finn Gerhard Karlsen, Sigfred Kase, Sverre H. Kavåg, Øyvind Ursin Kirkeb�·- Aase og Stein Kirkvaag, Olga Kiserud, Børre Kjos-Sørensen, Marit Klykken, Berit Knai, Jon lngemann

Koefoed, Vilhelm F. Kongshavn, Sverre Kongshem, Mette Korsgaard, Ingrid Kramer-Johansen, Aase-Marie Kristensen, Eileen og Jan Kristensen, Reidun Kristofersen, Uni Krogh-Vennemo, Ragnhild Kvam, Aksel LSH Agencies A/S Lange, Emil Langslet, Lars Roar Langvig, Inga Larre, Erna Larsen, Øystein Bruno Larsson, Finn A. Lervik, Odd-Bjørn Lie, Carl 0.

Lie-Tellefsen, Elisabeth Lillebye, Evy Lindback, Trygve Lindqvist, Ingrid Ljungquist, Ellen Lorentzen, Eva og Eirik Lowzow, Wenche Lund, Anna Rønning Lund, Eilert Hoelfeldt Lund, Odvar Lund, Peggy Lund, Sverre Lunde, Sveinung Lyng, Eilert B. Løkhaug, Karin Løkke, Thormod Lovenberg, Gladys Løvenskiold, Randi Magnus, Walter Inge Martinsen, Bergljot Martinsen, Jan Erik Løck Mathiesen, Christian F. Mathisen, Hans Medbøe, Rolf Melander, Johan Mellbye, Christen A. Melteig, Anders Michelsen, Karen Midtbø, Lilla H.

Moe, Vipsen og Torjus Moe, Pål Mohn, Alf Moi, Arnfinn Musæus, Lill Sperre Myhrer, Jan Moller, Eva Otterdal Møllhausen, Martin Mår, Erik Narverud, Asbjørn Sjuls Nederberg, Ivar Neegaard, Ola Andreas Nielsen, Per Kr. Gjerulf Nilsen, Tor Ø. Øhre Nodeland, Anne Marie Nord, Julius Nordengen, Bibi og Albert Nordlie, Elisabeth A. Nordlie, Paul Nybø, Pus Nærup, Wenche Nørgaard, Sven Oftedal, Torill Ohren, Egil Olsen, Arne Frank Olsen, Jan-Erik Olsen, Ola Kvisgaard Omang, Vigdis Havig Omejer, Sofie og Nic. A. Ophus, Alf Oppedal, Birger M. Oppland Høyre Oseid, Julie Oslo Konservative Klubb Oslo Venstre Paulsen, Kjellfrid Paulssen, Leif M. Pedersen, Berit Pedersen, Per Petersen, Christian Fredrik Pleym, Ragnhild Poensgen, Kate Poleszynski, Josef Poulsson, Kaare S. Prahl, Eyvin Presthus, Rolf Preus, Haakon-Magnus Prydz , Ingjerd og Axel

Ramm, Elisabeth og Axel Rammo, Peeter Ramstad, Solveig Rasch, Ellen-Marie Rattsum, Odd Raubakken, Kim Refsdal, Brita Renø, Randi og John Reppe, Viggo Halle Reppen, Trond Resaland, Borghild og Erling Rinde, Bess Riis, Margit Rogne, Harald Rognlien, Børre Rognerud, Berte Roterud, Einar Ruden, Olav J. Rusesco, Jean Ryen, Karin og Kjell Røer, Finn B. Røkke, Mona Rømcke, Grete Røn, Else-Karine Sagen, Arild Sandberg, Trygve R. Sandsgaard, Edda Sandsten, Bjørn Erik Sannæss, Arne Schaanning, Hedvig Schei, Magnus Schiøtz, Jonas S.K. Schjerverud, Bjørn Erik H. Schulerud, Menz Sejersted, Ellen Selmer, Liten Singer, Sverre Sjaastad, Anders C. Sjøvoll, Lars Skaugen, Morits Skou, Ingri Skou, Marianne B. Slaatsveen, Harald Smith, Haakon Solbakke, Bjørn Solbakke, Marit Solbakke, Rolf Solberg, Håkon

Solberg, Jorun Christine Solvang, Odd R. Sparstad, Tormod Stang, Johan L. Stange, Arnfinn Stangebye, Elvira Stangebye, Gunnar Stangebye, Thv. Stark, Kjell Stene, Henning Stene, Olaf Stenersen, Odd G. Stensbøl, Menny Stensholt, Ivar Stigen, Inger Gihbsson Stockfleth, Reidar Stokke, Kristian Stolpestad, Marit Storeng, Sigurd Stray, Svenn Strøm, Hugo M. Strømmen, Borghild Støvind, Astrid Sund, Asbjørn Sundby, Alf Sunde, Torodd Sundeid, Ragnhild Berg Svelland, Hans Svensson, Lillian og Alfred Sverdrup, Sigurd B. Syse, Jan P. Szterenyi, Emil Sønsteby, Jan Fr. Sørland, Magne Sørli, Nils Jørgen Tannum, Per Tellefsen, Brynjulf Terjesen, Finn .Tetzschner, Michael Thorbjørnsen, Bredo Thune, Knut Thyness, Paul Tidemand, Otto Grieg Torgersen, Torleif Torkildsen, Erling M. Torp, Johan Torp, Maren Torp, Per Reidar

Torstensen, Berit C. Trumpy, Jens Hugo Tunby, Ingeborg Tysnes, Oddbjørn Tysland, Agnes Tønnessen, Ida Fossum Tønsberg, Ingeborg Tørisen, Holger Moe Udnæs, Einar Ugland, Anders Emil Ursin, Tora Utnes, Gunnar Uvholt, Lars T. Valderhaug, Brit Valdmanis, Karlis Vea, Vera og Vidar Vemmestad, Arne R. Vennevold, Rune Verket, Hans Petter Verpe, Gunnar Emil Villars-Dahl, Leif Vogth-Eriksen, Kjell Vold, Agnes Wahlstrøm, Arild Wathne, Yngvar

Wesenberg, Peter Westby, Einar Westgaard, Haakon Width, Inger Wige, Ole-Petter Wilberg, Kari S. Wilhelmsen, Arne Wilson, Walter Worm-Milller, Jacob H. Wyller, Ingrid Yvoll, Helge Zimmer, Fredrik A. Øgaard, Arne R. Øgland, Nils A. Øiulfstad, Bjørn 0. Ørehagen, Kjell Karl Østen, Sigurd Aall, Cato Aamdal, Ruth Aasbak, Trond Aass, Ada Stang Aastorp, Kjell J. Aasvistad, Ingrid og Thorolf Årnes, Arnold J.

«Hovedstadens Høyre»

D

ette er den tredje boken som skrives om Oslo Høyre. Til 50-års­ jubileet i 1934 kom Carl Joachim Hambros bok «Oslo Høire gjennem 50 år». Sverre Brevig førte beretningen videre i «Oslo Høyre 1934-1959» ved 75 års-jubileet.

«Hovedstadens Høyre» sammenfatter hovedlinjer og høydepunkter fra 1884 til 1984, med sterkest vekt på de siste 25 år.Under arbeidet med boken har forfatteren tatt hensyn til at Høyres historie var under utarbeidelse til partiets 100-års jubileum, slik at kommunalpolitikken i hovedstaden er viet større oppmerksomhet enn Oslo Høyres medvirk­ ning i rikspolitikken.

I en bok som denne er det ikke mulig å yte rettferdighet, hverken til personer, begivenheter eller standpunkter. Skulle alle som fortjener omtale nevnes, burde Oslo Høyres titusenvis av innsatsvillige med­ lemmer ha vært navngitt.Uten dem og deres innsats ville hverken Oslo Høyre eller organisasjonens store resultater ha. vært mulige.

I tillegg til kilder oppgitt bak i boken er fremstillingen basert på samtaler med mange som har hatt eller har verv og tilknytning til Oslo Høyre, samt med enkelte motstandere og informerte iakttagere. Forfat­ terens takknemlighetsgjeld omfatter alle som beredvillig har stilt tid og kunnskaper til rådighet.

Forfatteren har stått fritt ved utarbeidelsen av denne beretning.

13

Denne skissen av valglokalet i lille Logesal ble utarbeidet til forhørene i Kristiania byrett vinteren 1883 under oppgjøret om valgavviklingen i oktober 1882. Tegningen har vÌrt oppbevart i Stortinget og ble vannskadet under den annen verdenskrig.

Valgstrid i Kristiania

V

alglokalet var overfylt. Folk ventet i trappen og nede på gaten.

Imens pågikk høylydt krangel inne i Lille Logesal i Frimurerlo­ gens 1. etasje, hovedstadens valglokale.

Det var stortingsvalg i Kristiania. Dagen var torsdag den 19. oktober 1882. Krangelen gjaldt valgavviklingen, men uenigheten sprang egent­ lig ut av stridsspørsmålet ved valget, konflikten mellom storting og kongemakt.

Over hele Norge hadde Venstre drevet en intens valgkamp for å sikre seg stemmer. Efter kong Oscar Ils nei til kravet om statsrådenes adgang til nasjonalforsamlingen i 1880 hadde Venstre ventet på dette stortingsvalget. Partiet trengte flere representanter i Stortinget for å kunne gjennomføre riksrett mot Kongens råd, det konservative minis­ teriet Selmer.

De konservative hadde ikke drevet organisert valgkamp. For egen regning hadde enkelte entusiastiske folketalere vært ute, og noen av de nyopprettede «Grundlovsforeningerne» hadde foretatt seg litt. Men partiet Høyre var ikke dannet, og de konservative var motstandere av partier. Kong Oscar hadde derimot vært aktiv i valgkampen. Han holdt en provoserende trontale i Stortinget og skulle gjerne ha ordlagt seg enda kraftigere, men ble stoppet av statsminister Christian A. Selmer.

Regjeringen sa også nei til en proklamasjon kongen ville utstede.

Kong Oscar sendte sin trontale ut til folket i tusenvis av eksemplarer og reiste rundt i landet for åla seg hylde. Han reagerte mot «de radikala ledarnas skamliga satt att, genom allehanda bogner, fora den okunniga hopen bakom ljuset».

Venstre utnyttet kongens valgkamp. Bjørnstjerne Bjørnson truet med republikk. Johan Sverdrup sa at jo flere eksemplarer av trontalen som ble spredt, jo bedre var det. Den ville «vække, samle, staalsætte».

Kampen mellom venstrefolk og konservative var preget av gjensidig 15

mistenksomhet og mistenkeliggjørelse. Det var også striden i valgloka­ let i Kristiania denne valgdagen.

I trengselen inne i Lille Logesal opptrådte to besluttsomme herrer.

Den ene, kaptein Henry Heyerdahl, direktør ved Christiania Seildugs­ fabrik, hadde innført noe nytt foran stortingsvalget: Folkemøter, for «at sætte Bevægelser i Gang mellem de bredere Lag». På et av disse møtene hadde Heyerdahl erklært at han personlig ville påse at alle som avgav stemme ved stortingsvalget virkelig hadde stemmerett. Han var høyremann.

Den andre av de to, advokat Glør Th.Mejdell, påstått «glødende venstremand», i virkeligheten «politisk partiløs, men ingenlunde farve­ løs» samarbeidet med venstrekretser. Han ville forvisse seg om at alle som hadde stemmerett virkelig fikk stemme ved valget.

Stemmerett hadde bare menn, jord- og gårdeiere, embedsmenn, de som hadde bygslet eiendom i mer enn fem år og de som hadde borger­ skap på handel og håndverk. Ville de stemme, måtte de først avlegge ed til konstitusjonen og derefter melde seg hos manntallsføreren. I Kris­ tiania ble eden avlagt i byretten, manntallet ført av kommunen, Kris­ tiania Magistrat, i Møllergaten 9.

Valghandlingen åpnet med høytlesning av manntallet. Alle hadde rett til å reise innsigelser hvis det var grunnlag for tvil, og det var dette kaptein Heyerdahl gjorde. Han opptrådte i valglokalet som selvbestaltet «overcontrollør», plasert på en stol innenfor skranken, og gikk frem for å protestere hver gang han hørte et navn han var i tvil om. Bygslings­ kontraktene var poenget. Trengte Heyerdahl en pause, overtok en løytnant protesteringen.

Advokat Mejdell mente at Kristiania Magistrat ikke hadde sluppet til alle som hadde rett til å stå i manntallet. I de siste dagene før valget var det blitt kø, og det hadde gått rykter om storinnrykk fordi Venstre skulle mobilisere arbeiderstemmer. Presset på kommunens folk hadde vært så stort at køen ikke var avviklet da valgdagen kom. Mejdell ville ha valget utsatt, men valgstyret avslo.

Ansvarlig for valgavviklingen var borgermester Evald Rygh, en 40 år gammel trønder, utnevnt i 1880. Han hadde sett med bekymring på køen. To sekretærer arbeidet på spreng med å gjøre det håndskrevne, alfabetisk ordnede manntallet ferdig,· men kjempet på vikende front overfor tilstrømningen.

På egen hånd og uten å ha spurt valgstyret, utstedte Rygh ved 22-tiden om kvelden tirsdag den 17. oktober en plakat:

16

«Valgforsamlingen Antallet af de i Mandtallet indførte Stemmeberettigede udgjør nu 3841, hvorefter der blive at udvælte 76 Valgmænd. Denne Bestemmelse vil ikke blive forandret inden Valgdagen.»

Denne plakaten var grunnlaget for Mejdells protestaksjon. Han mente at den måtte oppfattes som en beskjed om at manntallsinnførin­ gen var avsluttet allerede tirsdag. Rygh hevdet at den bare klargjorde antallet valgmenn.

Folk var blitt avvist hos borgermesteren, sa Mejdell. Dessuten hadde rykter i køen i den lange og trange gangen utenfor manntallskontoret ført til at folk gikk igjen, fordi de trodde at de ikke ville komme inn i manntallet.

Da valgstyret hadde avslått Mejdells krav om utsettelse og Heyer­ dahl hadde fått fjernet dem han mente det var tvil om, ble Mejdell stående i valglokalet. Der iakttok han flere ting som han mente måtte være regelbrudd. Stemmekontrollørene følte på konvolutter, åpnet flere av dem og tok stemmesedlene ut. Det ble senere forklart at dette var for å kontrollere om det var flere enn en stemmeseddel i de tykkeste konvoluttene. Mejdell mente videre at overskriften på stemmesedlene var så stor og tydelig at den kunne ses på avstand. Og valglistene i seg selv gjorde det mulig for andre å se hvilket parti den enkelte stemte på.

Stortingsvalget i 1882 var det siste før partiene ble organisert. I Kristiania satte avisene opp valglister, for Høyre først og fremst Mor­ genbladet og avisens fryktede redaktør, bergenseren Christian Friele.

Noe motvillig hadde han ved de siste valgene måttet godta påtrykk som påvirket listen, men i hovedtrekkene var Frieles liste Høyres nomina­ sjonsprosess. Samarbeide mellom avisene gav Høyre-listen navnet «Morgenbladets og Aftenpostens Liste», mens Venstres var «Dagbla­ dets Liste».

Mejdell protesterte mot farven på listene. Begge var grønne, men det var ikke nøyaktig samme grønnfarve. Det var en tid før valget blitt kjent at Høyre-listen ble grønn, noe som vakte bekymring i Venstre, hvor listene var hvite. Hadde bare Høyre grønn liste, kunne man i denne høyre-styrte byen lett se hvilke velgere som var venstre-menn. Altså bestemte Venstre seg for også å ha grønne lister for de engsteligste av sine velgere.

Det viste seg umulig å oppdrive papir med samme grønnfarve som Høyre-listens. Morgenbladet og Aftenposten måtte ha kjøpt opp det som fantes av slikt grønt papir i Kristiania, trodde Venstre. Forklaringen viste seg å være at stadshauptmann Richard Andvord, som drev papir­ handel i Karl Johans gate, hadde fått bestilling på grønt papir av redaktør Friele og Aftenpostens eierredaktør Amandus Schibsted.

Slikt papir hadde han ikke på lager og bestilte det telegrafisk fra utlandet. Akkurat i tide før valget kom så papiret med dampskip fra Hamburg, men det var ikke mer enn de to avisene hadde bestilt.

Dagbladet og Venstre løste problemet med et grønt papir så nær 2. Hovedstadens ..

17

Høyres nyanse som mulig, og Venstres nervøse velgere kunne dermed stemme grønt.

Heyerdahls anstrengelser for å få velgere ut av manntallet og Mej­ dells forsøk på å få flere inn der, spilte liten rolle for utfallet. I Kristiania vant Høyre med 75 pst. av stemmene, mens Venstre oppnådde 776 stemmer. Valgmennene sendte fire konservative inn på Kristiania­ benken i Stortinget.

Førstemann på Frieles liste var høyesterettsadvokat Emil Stang, overtalt til å stille fordi flere eldre trakk seg, og fordi det trengtes en kraft til å møte Venstres angrep. Stang hadde avverget valg av mode­ rate fra hovedstaden. Deres likesinnede hadde stemt med Venstre mot Kongen i Stortinget.

«Så alvorlig som stillingen nå var ville han (Stang) ikke møte på Stortinget uten en enig Kristiania-benk i ryggen», skriver Alf Kaartvedt i «Kampen mot parlamentarisme».

Selv om Venstre tapte i hovedstaden, vant partiet stortingsvalget.

Ialt 42 881 velgere stemte inn 83 Venstremenn på Stortinget. Høyres 28 411 stemmer gav bare 31 mandater. Ved dette første partipolitiske valget i Norge delte Høyre og Venstre landet mellom seg. Bønder, bygder og kyststrøk fra Sør-Vestlandet og nordover stemte med Ven­ stre. Høyre fikk størst tilslutning i større byer og rundt Langesunds­ fjorden og Oslofjorden.

Emil Stang, førsterepresentant for hovedstadens Høyre, var sønn av den store statsminister Frederik Stang, som sammen med Anton M. Schweigaard fikk hovedæren for moderniseringen av Norge efter 1814 i en utbyggingsepoke som gav nesten utfattelige resultater. Emil Stang ventet lojalt med å gå inn i rikspolitikken til faren forlot den. Nå kom han.

A. M. Schweigaards sønn, Christian, forlot Kristianias kommunal­ politikk i 1880 og ble finansminister ved Chr. A. Selmers opprykk til statsminister da Frederik Stang fratrådte, 72 år gammel og med svik­ tende helbred som offisiell begrunnelse.

Noe av det første Emil Stang måtte gjøre da han kom på Stortinget vinteren 1883 var å forsvare det valget i Kristiania som hadde bragt ham dit. Advokat Mejdell hadde fortsatt å protestere mot valgavviklin­ gen. Forhør var avholdt ved Kristiania byrett. Borgermester Rygh hadde avvist blankt at det var tale om uregelmessigheter. Innregistre­ ringen av velgere var innstillet rett og slett fordi det ikke lot seg gjøre å få alle med i manntallet i tide for deltagelse i valget.

Da det nyvalgte storting trådte sammen slo Venstre umiddelbart til og fylte Langtinget med Venstre-menn. Fuldmagtskomiteen, som gjen­ nomgikk valgene, hadde en Høyre-representant og resten fra Venstre.

I «Nyt Tidsskrift» ble det påstått at Høyre ikke en gang vek tilbake for 18

åpenbare ulovligheter og rettskrenkelser for å sette sin vilje igjennom.

Venstre-kandidater risikerte å bli forbigått ved embedsutnevnelser.

«Dette er altsaa tvangsmidlet mod embedsmændene, som regjeringen har magten over. Og handelsmændene - over dem har pengemændene magten, og pengemændene her i Kristiania er - paa faa undtagelser nær - regjeringens og regjeringspartiets haandgangne mænd. Kan man forundre sig over, at venstrepartiet ligger under?»

Kristiania var underrepresentert i Stortinget. Professor Torkel Aschehoug, som trakk seg ved 1882-valget, foreslo mandattallet utvidet fra 4 til 5, uten hell. Stemningen var ikke den beste for en saklig vurdering av Kristianias høyrevalg i et Venstre-storting hvor forståel­ sen for hovedstaden var liten.

Fuldmagtskomiteens Venstre-flertall fant at det var «fremgaaet an­ derledes end Lov og god forstandig Embeds- og Ombudsførsel tilsigen> ved Kristiania-valget. Først efter nye undersøkelser kunne det ta stil­ ling til valget. Et mindretall ville forkaste resultatet.

Innstillingen kom opp i Stortinget 14. februar 1883. Venstre angrep.

Trønderen Ole A. Qvam kalte valgstyrets opptreden «en saadan Kom­ plex af Uregelmæssigheder, Misligheder, for ikke at sige ligefrem Lov­ løsheden>, og mente at Aftenposten og Morgenbladet måtte ha kjøpt opp alt tilgjengelig grønt papir.

Opp på talerstolen gikk den 48 år gamle Emil Stang, politisk skolert hos faren, trenet som advokaf i retten. Talerstolen stod dengang i rotunden i stortingssalen, vendt mot presidentplassen: «Hr. præsident!

Uagtet jeg ikke kan votere angaaende dette Spørgsmaal, anser jeg det dog for min Pligt at tage Ordet for at gjøre nogen Bemærkninger i Anledning af de vold_somme Beskyldninger mod Kristianias Valgstyre som ere frem­ komne i Komiteens Indstilling og fra Advokat Qvam . _ .»

Senere ble det sagt at Emil Stang med denne jomfrutalen gjorde et så sterkt inntrykk av autoritet, saklighet og tyngde at han ble de konser­ vatives selvfølgelige leder.

Stang sa at han var overbevist om at det ikke forelå noen tilsiktede misligheter fra noen kant. A misforstå borgermesterens plakat krevet «en særlig Komplex af Misforstaaelser». Stang hadde med seg to grønne stemmesedler, Høyres og Venstres, og kalte påstandene om farven «et mistenkeliggjørelsens Fantasifoster».

Flertallet i Fuldmagtskomiteen slo delvis retrett under debatten.

Mens de nye undersøkelser ble gj ennomført kunne representantene fra Kristiania sitte i Stortinget.

En ny forhørsrunde i byretten bragte lite nytt frem. Stortinget hadde 19

viktigere ting å diskutere. Planene om riksrett, diskusjonene om kom­ promisser og organiseringen av Venstre som parti fanget oppmerks­ omheten. Først i slutten av juni kom Kristiania-valget opp til behand­ ling igjen. Fuldmagtskomiteens flertall fant at et «ikke saa ganske ubetydelig» antall med stemmerett var blitt avvist fra valgdeltagelse, men ville likevel godkjenne valget, noe det ble med 79 mot 25 stemmer.

Komiteen bad om at farvede stemmesedler måtte unngås for fremtiden.

Den farverike og omstridte Ketil Motzfeldt, Høyres hovedtaler i debatten, behandlet «de elendige lndstillinger om Kristiania-valget af Hjertets Lyst», og gav advokat Mejdell «behørig Omtale», noe Motzfeldt var spesialist i.

Efterspill

Kristiania-valget i 1882 fikk et efterspill i 1894 da valgloven ble endret.

Evald Rygh, nå Høyre-representant (innvalgt 1892) skildret valgstyre­ nes problemer, i valglovdebatten i Stortinget. Høytlesning av alle stemmesedler under opptellingen var et enormt problem i Kristiania.

Efter valget i 1891 tok det fire fulle dager å lese høyt om og om igjen de 168 valgmannsnavnene på ialt 7360 stemmesedler. Ved neste valg ble det 250 valgmenn, og dermed 3 millioner navn å lese høyt. Bestemmel­ sen ble opphevet for kretser med mer enn 15 valgmenn.

Derimot ble tidsfristen 5 dager for dem som ville protestere mot navn i manntallet, ikke utvidet til også å gjelde krav om å komme inn i manntallet. Rygh foreslo dette, med henvisning til at manntallsfører og valgstyre «skal forsvare sin handlemaade», men komiteordføreren sa nei, fordi «en Mand saa længe som muligt bør gives Anledning til at komme ind blandt de Stemmeberettigede».

Odelstinget vedtok forøvrig: «Stemmesædler skal være af hvit Pa­ pm>.

Striden om 1882-valget var åpenbart ikke glemt.

20

Kampen om velgerne

T

o politiske partier i ferd med å bli dannet. Venstre og Høyre, utkjempet striden om Kristiania-valget i 1882. Den gjaldt stem­ megivningen hos noe under 4000 velgere med stemmerett i en voksende storby hvor folketallet hadde passert 122 000.

De politiske partienes kamp om hovedstaden og dens velgere begynte med oppgjøret i 1882. Kampen har pågått siden da. Efterhvert som det store flertall av hovedstadens innbyggere fikk stemmerett, måtte Ven­ stre vike plass for Arbeiderpartiet, som sikret seg arbeiderstemmene og ble Høyres hovedmotstander i byen.

Venstres attakk i 1860-årene rammet med full tyngde et konservativt hovedstadsmiljø som inntil da hadde hatt en fenomenal maktstilling. I fellesskap hadde en gruppe menn i denne kretsen styrt byen, langt på vei også nasjonen, fra posisjoner i statsadministrasjonen, kommunen, ved Universitetet, i rettsapparatet og i rikspolitikken. Flere av dem hadde gått ut og inn av kommunal- og rikspolitikken, vekslet mellom Universitetet og Stortinget, eller var gått over i hovedstadens ekspan­ derende finans- og næringsliv. Noen av dem fikk embeder utover i landet, men bevarte kontakten med Kristianias konservative krets.

I enighet og uenighet, med tilslutning og mot protest hadde disse konservative styrt i Kristiania, byen som var «en bedrøvelig mellemting mellem en hovedstad og en smaaby». Efter Venstres angrep måtte de nølende danne et parti, for å forsvare seg. De så ingen annen utvei, hvis de skulle klare å stanse radikalismen. Da de hadde organisert først et landsparti og så Kristiania Konservative Forening i 1884, måtte de i neste omgang ta inn virkningene av stemmerettsreformer som innebar at de brede lag slapp til ved valgurnene.

I en analyse av 1882-valget i det Venstre-orienterte «Nyt Tidsskrift» skrev Lars A. Havstad at Høyres daværende velgere kunne inndeles i tre grupper: 21

«1: de, hvis herkomst, opdragelse og livsforhold nærmest anviser dem pfads paa højresiden, 2 : konservative bønder, der for øieblikket har stiftet alliance med embeds­ mændene mod en fælles modstander, samt 3: de, som udgjør den flydende grændse mellem højre og venstre, som slutter sig i størst mængde til det parti, der enten numerisk eller paa anden maade har overtaget i valgkred­ sen.»

Fra å ha kunnet styre uten nevneverdig konkurranse, på grunnlag av tilslutning fra et lite mindretall med stemmerett, måtte Høyre gå ut til de store velgergrupper. Skulle partiet få tyngde og størrelse, trengte det stemmer fra langt fler enn de tre gruppene «Nyt Tidsskrift» regnet som Høyre-velgere.

Den lukkede konservative krets åpnet og foldet seg ut til et folkeparti som bevarte sin posisjon i hovedstaden, og som i vår tid har oppslutning fra rundt 40 prosent av byens velgere.

Kryssende oppfatninger, skiftende personer og endringer i posisjoner har gitt hovedstadens Høyre spennvidde og bevegelse. I landets største by, under ustanselig forandring og omstilling, har byens Høyre-parti vært en del av Oslos liv. Partiet har hentet trekk til sin form og sitt politiske innhold fra storbyen, fra dens preg og dens vilkår, og har selv i viktige perioder hatt avgjørende innflytelse på byens utvikling.

Dette er beretningen om samlivet mellom byen og partiet, om livet innenfor partiet, om kampen om hovedstaden og kampen for hovedsta­ den, som i sum har båret og preget hovedstadens Høyre.

Riksretten i 1884 utløste kreftene som samlet et parti.

22

Riksrett og parti

E

n stor menneskemengde var samlet i Karl Johans gate da riksrettsdommen falt i Stortinget 27. februar 1884. Mange ven­ tet frifinnelse, selv om kompromissforsøk var strandet. Dom­ men kom som en bombe.

Gjennom menneskemengden løp historikeren og politikeren Yngvar Nielsen, kong Oscar Ils faste rapportør og tidvis hans «påvirknings­ agent». Yngvar Nielsens kusk med hest og torvslede ventet på ham i bakken ned mot Stortingsgaten. Han kastet seg ombord. Fremme på Slottsplassen styrtet han inn, slengte frakken til en tjener og ble den første som varslet kongen om utfallet. Sjokket var så stort at overhoff­ mesterinnen var besvimelsen nær.

Johan Sverdrup og hans Venstre hadde gjennomført neste trekk i sin lange marsj, hvor hindring efter hindring ble ryddet av veien. Nå var ministeriet Selmer fjernet.

I den spesielle situasjon som forelå efter riksretten var det ingen selvfølge at Venstre skulle danne regjering, selv om partiet hadde overveldende flertall i Stortinget. Men Selmer-regjeringen gikk og for­ søk i regi av Emil Stang på å få dannet en ny konservativ regjering slo feil. Det var i åpningsfasen tanken at han selv skulle lede en slik ny regjering, men motstand fra de moderate, anført av Ketil Motzfeldt, endte i erkjennelse av at det var størst behov for Stang i Stortinget.

Neste forsøk ble det såkalte «Aprilministeriet», ledet av Christian H. Schweigaard, Emil Stangs nære venn og medarbeider. Efter å ha bak­ set med det gjenstridige Venstre-flertallet i april og det meste av mai 1884 gav Schweigaard opp. Siste forsøk på regjeringsdannelse ble så gjort av hovedstadspolitikeren, den allsidige videnskapsmannen Ole Jacob Broch, hjemkommet fra Paris i det riktige øyeblikk. Også han måtte gi opp.

Efterat tre forsøk hadde vist i praksis at en Høyre-regjering var umulig, hadde kong Oscar ikke noe valg, han måtte be Johan Sverdrup 23

påta seg statsmm1stervervet. Det utenkelige var skjedd. Sverdrup hadde igjen bevist at politikk kan være det muliges kunst.

Høyres fører, Emil Stang, isolerte seg under arbeidet med regjerings­ dannelsen og holdt de moderate utenfor, med et skadelig motsetnings­ forhold mellom ham og Ketil Motzfeldt som resultat. Denne vinteren og våren led Stang flere nederlag, og 8. juni døde så faren, Frederik Stang, i det Jens Arup Seip kaller «det korte intervall etter at Brochs ministe­ rium syntes sikret og før vanskelighetene begynte». .

Emil Stang drog utslitt og deprimert til utlandet p å rekreasjon, mens andre arbeidet med å organisere det parti han skulle bli leder for.

Dannelsen av «grunnlovsforeninger» hadde pågått rundt om i landet og nå skulle de samles til et parti.

Motviljen mot partiorganisering i Kristiania har neppe bare sprunget ut av prinsipper. En partidannelse ville redusere den innflytelse byens konservative krets hadde. Redaktør Friele i Morgenbladet var lunken, han ville miste sin kontroll over nominasjonsprosessen. Partidannel­ sen ble betraktet som et nødvendig onde. Christian H. Schweigaard sa f.eks.: «Den tid er forbi, da man i tillit til prinsippenes godhet trodde å kunne unnvære partidannelse. Våre institusjoner må ha et organisert forsvar likeoverfor de organiserte angrep». Emil Stang sa det slik: «Vi begynte av nødverge å organisere oss som parti, og så måtte vi gjøre opp et program».

Basert på en sentralkomite Emil Stang med store vanskeligheter hadde organisert som ledelse for stortingsgruppen, ble det sammenkalt til et møte i Kristiania for dannelse av det norske Høyre. En nøkkel­ mann i dette arbeidet var Kristiania-advokaten Hersleb Vogt, som fikk den rekreerende Emil Stang til å vende hjem i tide til å avverge at trønderopposisjon fikk kontrollen over partiet. Kravet fra det norden­ fjeldske gikk ut på at det nye parti skulle være mer bastant konserva­ tivt enn hovedstads-politikerne la opp til. På stiftelsesmøtet i august 1884 ble Emil Stang valgt til formann, mens motkandidaten, den riks­ rettsdømte statsminister Chr. A. Selmer, bare fikk noen få stemmer.

Den spontane organiseringen av «grunnlovsforeninger» som ble sam­ let under «De konservative Foreningers Centralstyrelse» fremtrer som en form for folkebevegelse. En vesentlig drivkraft var «at beskytte det bestaande mod Stormløbene» i et «samlet, enigt og planmæssig ordnet Arbeide mod Radikalismen».

Efter en del purring ble det innkalt til dannelse av en Kristiania­ forening da hovedpartiet forelå. I tillegg til innsatsen for det bestående og mot radikalismen må partiorganiseringen i hovedstaden også ha tatt sikte på å åpne den konservative krets for flere. Gjentatte forsøk på å svekke Frieles grep på nominasjonene ved valgene før 1882 viser at en 24

viss utålmodighet begynte å gjøre seg gjeldende utenfor systemet av personer og posisjoner.

Oslo Høyres første store mønstring fant sted 10. oktober 1884 da 2300 mennesker møtte opp i gymnastikksalen på Festningen for å vedta at hovedstaden skulle få en konservativ forening. Emil Stang, som ble valgt til formann også i denne foreningen, holdt hovedtalen på dette stormøtet, og meddelte den begeistrede skare at her ar det liten grunn til å glede seg.

Emil Stang fremhevet den daværende ordning med indirekte valg gjennom valgmenn som en garanti: «Man valgte de bedste Mænd til Valgmænd, og disse valgte igjen de bedste til Storthingsmænd. Dette har nu forandret sig. Man har faaet organiserede Partier. Det er ikke vore Meningsfæller som har begyndt dermed, men nu er Partierne der, og vi kommer aldrig ud af dem igjen. Verden gaar aldrig tilbage; den kan vel gaa i Ring, men den gaar aldrig direkte tilbage; Partierne vil blive der. Nu sker Valgene ligefrem efter Parti, og de indirekte Valg giver ingen Hjælp.»

I denne høyst beklagelige situasjon var det, sa Stang, «intet andet at appellere til end Vælgerne selv». Om det politiske arbeide sa han at alt måtte gjøres «for at det skal blive Hensyn til Sager og ikke Hensyn til Personer og deres Fremkomst, som skal være bestemmende i vort offentlige Liv».

Den fremsynte Stangs pessimisme viste seg å være begrunnet. Parti­ ene var kommet for å bli. Med tiden fikk hensynet til personer og deres fremkomst større betydning.

25

Storby i vekst

S

torbyen Kristiania var rammen rundt det nye konservative parti. Kretsen styrte en innflytterby i rivende utvikling.

Tilstrømningen til Kristiania begynte efter at byen ble ho­ vedstad i 1814. Den hadde da 10 000 innbyggere og måtte utbygges for å fylle sin nye og viktige oppgave. Nødsårene efter Napoleonskrigene og byggearbeidene i den nye hovedstaden utløste tilflytningen fra byg­ dene. Fordi byen var liten, med trange grenser, vokste det frem forste­ der i nabokommunen Aker. Disse forstedene ble arbeiderstrøk med tette, trange og dårlige boligforhold, fattigdom og sosiale problemer.

Tilstrømningen fortsatte da industriutviklingen kom igang, med nye arbeidsplasser. For Aker ble det et økende problem at kommunens fattigvesen måtte bære stadig større utgifter til en befolkning i forste­ dene som Aker mente at Kristiania burde ha ansvaret for.

To byutvidelser i forrige århundre, da forsteder fra Aker ble innlem­ met i Kristiania, satte varig preg på hovedstadens politiske geografi.

Arbeiderne fra disse forstedene ble et så sterkt innslag i byens befolk­ ning at ble alminnelig stemmerett innført, måtte Venstre satse alt på å sikre seg arbeiderstemmer. Samtidig var fagbevegelsen og arbeiderbe­ vegelsen i emning.

Første utvidelse ble gjennomført i 1859. Da overtok Kristiania prak­ tisk talt hele Grønland og hele Paulus menighet (Griinerløkken), samt deler av Kampen, Torshov, Sagene og gamle Aker. Inn i byen kom industri, som Kristiania gjerne ville ha og Aker nødig ville miste.

Folketallet steg med 10 000. Drivkraften i Akers kamp for å bli kvitt forstedene var en trønder, Adolf Bredo Stabell, redaktør av Morgenbla­ det. Han overlot avisen til Chr. Friele i 1857. Samme år var han med på å grunnlegge Den norske Creditbank.

Neste byutvidelse fant sted i 1878. Nye forsteder var vokst opp, med ny fattigdom, nye byrder og ny industri. Kristiania-området gj ennom­ levet en befolkningseksplosjon, bl.a. som følge av sterk økning i folke-

26

tallet i Norge. Tilflytting til byene og utvandring til Amerika var blant konsekvensene.

«Grensene for Kristiania fra 1859 var sprengt nesten før de ble vedtatt», skriver Trygve Mortensen (St. Hallvard, 1978). Med byutvi­ delsen denne gang kom 25 000 nye innbyggere inn i hovedstadens statistikk. Arealet ble utvidet med over 6500 mål og omfattet bl.a.

Ekeberg, Vålerengen, Jordal, resten av Kampen, Rodeløkken, Sinsen, Sandakerjordet, Bjølsen, Balkeby, Hegdehaugen, Briskeby og Frogner­ jordet. Aker beholdt Nydalen, som det var dragkamp om på grunn av industrien der. Byens omriss ble i hovedtrekkene det som kom til å gjelde frem til den endelige sammenslutningen Oslo-Aker i 1948, og i årene frem til denne operasjon, vedble forholdet til nabokommunen å være et tema i hovedstadens kommunalpolitikk.

Sammen med byutvidelsen i 1878 ble bygningslovens bestemmelser for Kristiania gjort gjeldende i et belte i Aker rundt grensen til hoved­ staden, for å sikre at den fortsatte utbyggingen skjedde i bymessige former.

Med innlemmelsen av forstedene fra Aker fikk Kristiania store nye utgifter. Skattene steg sterkt, i en nedgangstid for byen. Den langvarige økonomiske oppgangsperioden i Norge, fra 1830 til 1875 var avløst av skiftende konjunkturer og stagnasjon. Innenfor utviklingen i norsk økonomi hadde hovedstaden sine egne svingninger, i perioder oppover, blant annet som følge av omlegningen fra seil til damp i denne havne- og skipsfartsbyen.

Sosiale spørsmål spilte en viktig rolle i byens kommunal-politikk.

Rundt pioneren · Eilert Sundt ble det i 1868 oppnevnt en kommunal komite som tok problemene opp. I denne komiteen satt bl.a. Emil Stang og «overcontrolløren» ved 1882-valget, Henry Heyerdahl. Efter forslag fra Ole Jacob Broch, som også var med, gjennomførte komiteen «hørin­ ger» for å klarlegge de sosiale problemene i hovedstaden. Da siste byutvidelse var gjennomført i 1878 ble fattigadministrasjonen oppgra­ dert.

Rask spekulasjonsbygging og svak økonomi hos innflytterne hadde skapt boligproblemer både i hovedstaden og i Aker-forstedene. I 1895 konstaterte professor Axel Holst i en undersøkelse på oppdrag av kom­ munen at rundt 15 000 av hovedstadens innbyggere bodde i overbefol­ kede rom som efter alminnelige sunnhetsregler skulle ha vært ryddet. I arbeiderstrøkene i byens utkanter, som Ekeberg, Piperviken, Våleren­ gen og på Kampen var forholdene vanskeligst.

Tvunget sammen i få, små og dårlige rom, tok de dårligst stilte familiene, tross høye barnetall, inn losjerende for å skaffe ekstrainntek­ ter. Det var «oftest nattelogerende fra gadens løse lassarontropper» og de førte moralsk smitte inn i huset. Helseproblemene kom i tillegg.

27

I den konservative kretsens regi ble det oppført arbeiderboliger, opprettet et «arbeiderboligkontor» og gjennomført reformer i fattigad­ ministrasjonen.

Oppgavene for det offentlige skulle løses av Kristiania Magistrat, hvor regjeringen utnevnte borgermester, med to folkevalgte organer, formannskap og representantskap (bystyre). Først i 1896 begynte valg av formannskapet i og blant bystyrets medlemmer.

Med jevne mellomrom, i takt med byens vekst og økningen i mengden c1v oppgaver, ble det kommunale apparat forandret og utvidet. Diskus­ jonen om dette gjaldt ikke bare oppgavene, men også forholdet mellom administrasjonen og de folkevalgte. Byens ledelse ble gradvis demokra­ tisert.

I boken «OleJacob Broch og hans samtid» gjennomgår Jens Arup Seip forandringene i hovedstadens ledelse forut for 1880. Han mener at reformviljen «hos så mange gode høyremenn tyder på at den demokratisk-liberale tradisjon innen det 'konservative parti' var kraf­ tigere enn regjeringens holdning i 1870-08-årene synes å vise og at embedsmannshøyres akseptering av parlamentarismen efter 1884 var godt forberedt».

To skikkelser i 1880-årenes Kristiania fremtrer som karakteristiske i datidens hovedstads-Høyre: Emil Stang og Evald Rygh.

Juristen Emil Stang, som styrte de konservative med kjølig analyse, litt på avstand, så usedvanlig klart og hadde en enestående evne til å gå til kjernen i problemene. Som politiker hadde han samarbeidsproble­ mer og det er åpenbart at han manglet den folkelige appell.

Borgermester Evald Rygh befant seg blant de moderate. Han var yngst av tre begavede brødre fra Verdal i Nord-Trøndelag, tok juridi­ cum i 1864 og gjorde en oppsiktvekkende rask karriere i Finansdepar­ tementet. Han ble expeditionssekretær (ekspedisjonssjef) bare 30 år gammel. Da to statsråder døde i 1879 ble Rygh tilbudt finansminister­ posten, men sa nei fordi han hadde den stikk motsatte oppfatning av regjeringen i statsrådssaken. Dette førte til at han ikke kom med på Frieles liste ved stortingsvalget i 1882, efter hva Ketil Motzfeldt skriver var det fordi Emil Stang sa nei.

En av de nye statsrådene i 1879 ble Kristianias borgermester, Chris­ tian Jensen. Evald Rygh, da byens viseordfører, ble utnevnt til borger­ mester efter Jensen. Han kunne alt.så ha sittet i Selmer-ministeriet, som kom for riksrett, men ble istedet bestyrer av siste valg før 1884. Til gjengjeld kom hovedstadens ordfører, Christian Schweigaard, med i regjeringen akkurat i tide til å komme for riksrett, hvor han ble mulk­ tert.

Som borgermester gjorde Rygh en fremragende innsats for byen. Han tok i 1885 initiativet til sammenslutning av byens to telefonselskaper,

28

og fikk vedtatt vannreservoar og parkanlegg på Kampen, med denne begrunnelse: «I de østlige bydele, hvor arbeiderbefolkningen fortrinsvis er koncentreret, og hvor behovet for park er størst, har man ingen saadan».

I 1886 var Evald Rygh med på å stifte Kristiania Hypotek- og Real­ kreditbank, og stilte seg i spissen for byggingen av Nationaltheatret.

Sammen med veidirektør Krag var han i 1887 initiativtager ved opprettelsen av Holmenkollen og Voksenkollen friluftsområde.

I tillegg til alt dette var han med i en rekke styrer og utvalg, skrev artikler i Morgenbladet og i tidsskrifter og engasjerte seg i byens spørsmål. I 1893 ble han ansatt som adm. direktør i Christiania Spare­ bank og bygget dette opp til en ledende bank.

Typisk for et miljø hvor alle krysset hverandres spor er det at ordfører i sparebankens representantskap da Evald Rygh ble ansatt som direktør, var Otto Richard Kierulf, statsminister i Stockholm i 1884 og riksrettsdømt sammen med ministeriet Selmer.

29

Kampen om hovedstaden

K

ampen om hovedstaden vokste langsomt frem fra slutten av 1880-årene, fra valg til valg, efterhvert som Venstre, i en peri­ ode med støtte fra det nystartede Arbeiderpartiet (1887) sikret seg større tilslutning på basis av et økende antall velgere. Antallet steg efter en utvidelse av stemmeretten som første gang hadde virkning ved kommunevalgene i 1884: stemmerett til alle menn som betalte skatt av en viss minsteinntekt pr. år, 500 kroner på landet, 800 kroner i byene.

Helt frem til 1894 satt Høyre med flertallet i hovedstaden, men partiets stemmeandel sank gradvis.

Både Høyre og Venstre hadde indre rivninger i denne tiden. I Venstre endte det med full splittelse i februar 1888. Da brøt 31 representanter i partiets gruppe på Stortinget ut og dannet «rene Venstre» som eget parti. «Moderate Venstre» stilte egne lister og støttet Høyre da Emil Stang dannet sin første regjering i juli 1889, efter fjorårets stortings­ valg hvor Høyre kom inn med Stortingets største gruppe (54), mens rene Venstre fikk 38 og moderate Venstre 22 representanter. På samme måte som Johan Sverdrup lot de konservative gjøre tre forsøk på regje­ ringsdannelse inntil de måtte resignere i 1884, lot Emil Stang Venstre og Sverdrup ødelegge seg selv efter valgseieren, og ventet med å danne regjering til øyeblikket var inne.

Emil Stang dannet til manges overraskelse en balansert regjering hvor han samlet de forskjellige delene av sitt parti og samtidig hadde et blikk til behovet for samarbeide med moderate Venstre. I denne regje­ ringen var hovedstadens Høyre solid representert. Evald Rygh sa under tvil ja til å bli finansministfr, «en i alle Henseender miserabel og ubehagelig Stilling, hvor der foreligger mig en umulig Opgave og hvor der kun venter mig Ubehageligheder og Utak hvad jeg saa end gjør», som han skrev til broren Karl.

Regjeringen Stang fikk ingen lang levetid. Allerede i mars 1891 trådte den tilbake på Venstre-kravet om egen norsk utenriksminister.

30

Emil Stang hadde i tiden som opposisjonsfører under Sverdrup­ regjeringen og som statsminister i en mindretallsregjering den vanske­ lige oppgave å skulle samle til et parti grupperinger og personer som enten hadde vært motstandere av partidannelser eller hadde vanske­ ligheter med å finne seg til rette i et slikt fellesskap. Politisk uenighet med tråder bakover til striden før 1884 og med aggressivitet fra 1884begivenhetene gjorde seg også gjeldende. Han førte en reformvennlig politikk og en klok opposisjon, men både regjeringen og Stang selv møtte efterhvert misnøye i sine egne rekker. Noe av misnøyen bunnet efter alt å dømme i den skuffelse alle med for store forventninger får når de opplever regjeringens virksomhet i praksis. Men noen av Stangs svake sider kom tydeligere frem da han ble statsminister, ikke minst en viss vakling foran store avgjørelser. Tonen overfor ham ble efterhvert mer kritisk både i og utenfor regjeringen.

Da han ble statsminister overlot Emil Stang vervene som formann i Høires centralstyre og i Kristiania Konservative Forening til Chr. Schweigaard, som i egenskap av tidligere statsråd kunne stille til valg utenbys og derfor representerte Holmestrand på Stortinget fra 1886 til 1897. Hovedstadens parti ble organisert i fire kretser som fulgte menig­ hetsinndelingen og fikk egen sekretær, i nært samarbeid nied moder­ partiet. Valgkamp av betydning ble ikke drevet utenfor avisenes spalter og selv om Chr. Friele ikke lenger besørget nominasjonsprosessen, var den ikke fast organisert.

Ved valgene ble det et fast innslag at hovedstadens næringsliv reiste krav om en egen stortingsrepresentant, og fikk det. I første omgang var det håndverk og industri som bad om dette, så kom også Kristiania Handelsstands Forening.

Som stortingsrepresentant sørget Emil Stang for å ivareta hovedsta­ dens interesser. Et eksempel fra april 1891, kort tid efter at han hadde fratrådt som statsminister, er en debatt i Odelstinget om endringer i kommuneskatteloven. Landdistriktene hadde forlangt en større andel av havneinntektene til landkommuner som grenset inntil byer. Stang protesterte, supplert av «representanten for Holmestrand», Schweiga­ ard, og forklarte hvilke problemer forslaget kunne medføre i forholdet mellom Kristiania og Aker: Ved byutvidelsen i 1878 var bare hovedstadens nye grenser på land fastslått, det stod ingenting om hvor de gikk i sjøen. Mellom Kongshavn og Frognerelven var det ikke mulig, sa Stang, å påvise «Kristiania Bys territoriale Grændse . . . paa Søen», slik at fartøyer innerst i Bjørviken faktisk ikke befant seg på Kristianias territorium, og heller ikke alle småfartøyene i Hovedøbukten. Gikk grensen ved mollbakken, da til­ hørte i teorien alle havneavgifter Aker. Odelstinget avviste forslaget.

Venstre programfestet kravet om alminnelig stemmerett foran stor31

tingsvalget i 1891 og fikk Arbeiderpartiets støtte. Høyres prosentandel av stemmene sank til 60 ved dette valget, hvor Stang beholdt første­ plassen og Evald Rygh kom inn på 2. plass.

Hovedstaden hadde fått enda en Høyre-avis, «Ørebladet», startet av grosserer H. W. Konow, som gav uttrykk for støtte til Emil Stang, men bad om en mer reformvennlig og mindre defensiv politikk. Denne gryende opposisjonen kom i tillegg til jevnlige hilsener fra «November­ foreningen» av 1879, som ønsket en mer bastant konservativ politikk.

Rundt «Ørebladet» vokste det nå frem en variant av Unge Høyre, «Yngres Konservative Forening» i Kristiania, med en øvre aldersgrense på 50 år, som gav det en snev av komikk når YKF omtalte Kristianias Konservative Forening som «de ældres» forening. Det ble gjentatte ganger presisert at hensikten ikke var å splitte, men å bidra i det politiske arbeidet med friske krefter. YKF kastet seg med stor energi inn i valgkampene og moderniserte denne delen av Høyres arbeide i Kristiania, men foreningen ble iakttatt med skepsis av «de ældre», fordi den fra tid til annen tillot seg også å ha noe avvikende politiske oppfat­ ninger. Emil Stang satte ikke pris på hverken YKF eller på forskjellige tilløp til innblanding i den politiske tenkning.

Ved stortingsvalget i 1891 gjenerobret Venstre rent flertall i Stortin­ get med 65 mandater, mot Høyres 35 og 14 moderate Venstre. Det var efter dette valget regjeringen Stang fratrådte og ble avløst av en Venstre-regjering under Johannes Steen.

I 1892 inntraff så en krise som både rammet Venstre og hovedstadens Høyre. Venstres krav om egen utenriksminister hadde veket plassen for konsulatsaken, som i siste fase av striden om forholdet til Sverige ble det som sprengte unionen. Splittelse innen Venstre og i Steens regjering utløste en situasjon som bragte kong Oscar til Kristiania.

Emil Stang innledet drøftelser med tanke på å danne regjering, men måtte gi opp, ifølge Yngvar Nielsen fordi Evald Rygh og Peter Birch­ Reichenwald vegret seg for å gå inn i en slik regjering før konsulatsaken var løst.

I den spente situasjonen som forelå denne sommeren, kom YKF for alvor frem på arenaen. Med Bjørnstjerne Bjørnson som hovedtaler var det den 3. juli arrangert et folketog med mager oppslutning, til støtte for statsminister Steen. YKF ville også demonstrere og fikk ledende menn med seg på et stort anlagt folketog. som skulle hylde kong Oscar. Dette toget marsjerte gjennom hovedstaden den 5. juli, med flagg og faner og var en suksess. 25-30 000 mennesker deltok, blant dem mange kjente borgere fra hovedstaden, og kong Oscar ble behørig hyldet. Hverken Emil Stang eller hans drabant Chr. Schweigaard marsjerte med i dette toget, som viste Stang den oppmerksomhet at det la veien forbi huset hvor han bodde, for å hylde også ham.

32

Neste dag, under en viktig debatt i Stortinget, holdt Stang en av sine store taler og klargjorde Høyres unionspolitiske syn på en mesterlig måte. Men i en replikkveksling ordla han seg slik at det ble oppfattet som kritikk av gårsdagens «kongetog», hvor hans og Schweigaards fravær var blitt både bemerket og kommentert. Det hadde gjort et smertelig inntrykk at de to ledere uteble, skriver Yngvar Nielsen, som forteller at Schweigaard ble nokså betuttet da han fikk vite det.

Kong Oscar var selvsagt begeistret over hyldesten og opplevet folke­ toget som «en jattedemonstration, vars make aldrig skådats i Norden».

Kongen var i det hele tatt meget fornøyd med sin norske hovedstad, som ikke bare var «Norges mest monarkist sinnade samhålle, utan långt­ långt overtråffar alla Europas huvudståder i detta hanseende».

Stang, som mente at «kongetoget» hadde bidratt til å ødelegge hans muligheter for å danne regjering, tapte popularitet. I 1893 inntraff en ny krise, igjen med utgangspunkt i konsulatsaken og Emil Stang dan­ net sin annen regjering med en godt forberedt og besluttsom aksjon i en uryddig situasjon i Stortinget. Stang bygget en solid regjering og fikk her bl.a. med den kjente rettslærde, Hortens-mannen professor Francis Hagerup, som motvillig oppgav sitt videnskapelige arbeide for å gå inn i politikken. I 1892 var han innvalgt i Høires centralstyre.

Stangs regjering fratrådte i 1895 efter Høyres sviende nederlag ved kommune- og stortingsvalgene høsten 1894, som var både en katastrofe og en vekker for partiet.

I 1894 brøt Chr. Friele opp fra Morgenbladet og ble avløst av Nils Vogt som sjefredaktør. Broren, Benjamin Vogt, arbeidet som sekretær for Høires centralstyre.

I Kristiania ble det mobilisert foran dette valget. Antallet stemmebe­ rettigede var steget kraftig, fra 8426 ved 1891-valget til nå 17 557. Godt og vel 10 prosent av de nesten 175 000 innbyggerne i hovedstaden kunne nå delta i valget, og fra Høyres side ble det arbeidet energisk for å få arbeidere med på listene. Sammen med Kristiania-partiet gikk YKF helhjertet inn i valgkampen, det ble talt og holdt foredrag og arrangert møter. Samtidig pågikk en systematisk kampanje for å få skatteytere registrert for stemmerett, og for å få medlemmer til å avlegge ed til konstitusjonen.

Stortingsvalget, hvGr Venstre erobret samtlige fire Kristiania­ mandater, endte i et øredøvende spetakkel, ikke uten paralleller til oppgjøret efter 1882-valget. Denne gang var det Høyres tur til å prates· tere.

Problemet bestod i at marginene var så små i denne dragkampen om velgerne at hver eneste stemme tellet mer enn noensinne. For rene Venstre var det direkte opphissende at Høyre og moderate Venstre samarbeidet, og da listebærere viste seg utenfor valglokalet i Frimurler3. Hovedstadens . . .

33

logen med plakater hvor det stod «Høires og moderate Venstres liste», brast det for Venstre-folkene. Dette var valgfusk. Det eksisterte ikke noe parti som het «Moderate Venstre», og listebærerne ble beskyldt for å skjule «Høyre»-navnet, slik at godtroende mennesker som tidligere ikke hadde stemt, kom i skade for å bruke Høyres liste i den tro at det var Venstre de stemte på.

Listebærere ble overfalt og måtte ty inn i Logebygningen, politiet maktet ikke å kontrollere opptøyene og ledende Venstremenn halte enkelte listebærere med seg på politikammeret med krav om arresta­ sjon. Over Kristiania drysset flyveblad med arrige utfall mot Høyres «valgfusk». Partiformannen i hovedstaden, Annæus Schjødt, skrev selv et slikt, hvor han forklarte velgerne at «Høire forsøger det yderste. De stjæler Venstres Navn for at skaffe sig Stemmer . . .» Noe av opphissel­ sen konsentrerte seg om en påstand om at Høyre utpå dagen hadde sendt ut en løpeseddel om at partiet allerede hadde 1000 stemmers overvekt, altså at det tjente ingen hensikt for Venstre-velgere å møte frem.

En protest fra Høyre førte til en ny fullmaktsdebatt i Stortinget om et Kristiania-valg. Nederlaget var totalt. På 15 000 avgitte stemmer hadde Venstre vunnet med 370 stemmers overvekt, og kom dermed seirende ut av valgmannsvoteringen. I februar kom efterspillet under full­ maktsdebatten i Stortinget. Venstre hadde «skredet ind paa en Maade og med en Brutalitet, der ikke har havt Sidestykke i Norge», ble det anført fra Høyres side. Venstre hadde regnet ut at partiet skulle vinne med 500 stemmers overvekt. Når det bare ble med 370 kunne det bare skyldes, hevdet partiet, at Venstre-velgere var forledet til å stemme med Høyre/Moderate-lister.

Chr. Schweigaard fortalte at som følge av Venstres flyveblad hadde det vært «hele grupper af arbeidere, som har sagt, at naar der var saadan Fusk, saa vilde de ikke stemme med det Parti, som begik saadan Fusk».

En av Venstres kjente debattanter, folkehøyskolebestyreren Viggo Ullmann, en oppflammende folketaler, opplyste om Høyres agitasjon utover landet: Høyre-talere påstod at fikk Venstre makten, ville det bli krig med Sverige, riving av alle statskirkens bygninger, og ekteskap skulle bare inngås for fem år ad gangen.

Debatten ble flere ganger betegnet som ørkesløs. Høyre fremmet ikke forslag om underkjennelse av valget. Livet gikk videre med strid om alvorligere ting.

I Kristiania kom neste sjokk for Høyre ved kommunevalgene. Et stort arbeide var lagt i omhyggelig gjennomgåelse av manntallene med regi­ strering av alle Høyre-velgere. Fremmøteprosenten var 87,5. Venstre 34

erobret hovedstaden med knapp margin, 7543 stemmer mot Høyres 7225. Sosialdemokratene oppnådde 594.

Høyre-bastionen var inntatt. I det nye kommunestyret besteg Ven­ stres kandidat, advokat Fredrik Stang Lund ordførerplassen. For første gang var Høyre i opposisjon i kommunalpolitikken.

35

1905 og unionsbruddet

I

sluttfasen før unionsoppløsningen i 1905 skjedde det i Kristiania en utvikling på flere områder samtidig, i en blanding av årsaker, virkninger og begivenheter, vevet sammen til et uryddig og urolig mønster. Dette var hovedingrediensene:

• En nesten skjebnebestemt skrittvis fremrykning fra strid til sam­ ling frem mot det uavvendelige bruddet med Sverige.

• Dragkamp og manøvrering inntil stemmeretts- og valglovreformer åpnet adgang til valglokalene for stadig flere.

• Sterk utbygging og derefter stillstand i en ekspanderende hovedstad.

• Konsolidering og utbygging av hovedstadens Høyre til en mer slag­ kraftig organisasjon både for rikspolitikk og for en kommunalpoli­ tikk som nå definitivt var blitt partipolitisk.

Nye menn kom efterhvert inn i hovedstadspartiet, men de fleste av dem fremdeles med tilknytning i en eller annen form til byens ledende krets. I 1886 fikk f.eks. Christian H. Schweigaard en ny jurist som fullmektig på sitt advokatkontor, cand.jur. Jens K. Bratlie, som i 1889 ble ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet og i 1898 generalkrigs­ kommissær. Han fikk i en periode en betydelig rolle i partiet.

Valgnederlaget i 1894 fjernet for en tid Emil Stang fra rikspolitikken.

Hans regjering søkte avskjed, men en tilspisset situasjon i unionspoli­ tikken og trusler fra Sverige førte til utsettelse av regjeringens avgang.

Ledet av direktør M. S. Hansson fikk de politiske partier en inntren­ gende henstilling fra den tverrpolitiske såkalte «Adressebevegelsen» i hovedstaden med oppfordring om å la partipolitiske hensyn vike for nødvendigheten av samling. Ledende Høyre-Venstre og moderate Venstre-menn skrev under, blant dem Evald Rygh, Alf Bjercke, riksad­ vokat Bernhard Getz. I likhet med disse bad også kjente bergensere, anført av Christian Michelsen, partiene om å gå til forhandlinger med

36

svenskene i fellesskap. Ut av dette kom en koalisjonsregjering under ledelse av Francis Hagerup og en unionskomite hvor Bernhard Getz var formann for de norske medlemmer, som inkluderte Chr. Schweigaard. I regjeringen tok Hagerup bl.a. med Kristianias Venstre-ordfører Fr. Stang Lund. For en tid hersket det større ro i norsk politikk enn på lenge. Emil Stang ble utnevnt til lagmann og flyttet til Østfold.

I 1897 vant Venstre stortingsvalget og dannet en ny regjering under Johannes Steen. Emil Stang vendte tilbake til Stortinget, nå som repre­ sentant for Halden, og gjenopptok virksomheten som Høyres gruppe­ fører. Med utgangspunkt i konsulatsaken ble Steen presset til å fratre i 1902 og ble avløst i statsministervervet av Otto A. Blehr.

Forut for stortingsvalget i 1903 programfestet Venstre et kompro­ missløst krav om eget norsk konsulatvesen, nye rivninger oppstod innenfor dette alltid like splittede parti og ved valget kom Høyre tilbake sammen med moderate Venstre med rent flertall. Stillingen i Stortinget var 63-49 og Francis Hagerup dannet sin annen regjering.

Høyres ordfører i hovedstaden ved århundreskiftet, advokat Ed­ mund Harbitz, ble valgt til formann i Kristiania Konservative Forening i 1897.

1903-valget var preget av unionsstriden og av «Samlingspartiet», som var basis for Hagerups regjeringsdannelse. Siste fase i oppløsningen av unionen forestod. Forhandlingene med Sverige endte uten resultat vinteren 1905, og mens Hagerup vaklet og fremdeles holdt på forhand­ lingslinjen, skjøt den politiske utvikling fart. Christian Michelsen og Jacob Schøning forlot regjeringen. Hagerup, som var under et formida­ belt press, ikke minst fra store deler av hovedstadens Høyre, trakk seg tilbake i begynnelsen av mars og Michelsen dannet sin regjering. Med i den kom enda en kjent Kristiania-advokat, Edvard Hagerup Bull, og i Stortingets Specialkomite, som sluttførte drøftelsene om unions­ oppløsningen kom advokat Hersleb Vogt.

I denne siste tiden før bruddet med Sverige steg Morgenbladet til nye høyder under Nils Vogts ledelse. Klart og konsekvent påviste han nødvendigheten av å få unionen avviklet. Dette bidrog antagelig til Hagerups fratreden. Aftenposten derimot, hvor Fr. Bætzmann nå pre­ get politikken, holdt meget lenge på forhandlingslinjen og fjernet seg dermed mer og mer fra en stadig sterkere og mer samlet opinion både i og utenfor hovedstadens konservative parti.

Høyre hadde flertall i bystyret og ordføreren i Oslo i 1905, veidirektør Joh. Skougaard. For en gangs skyld hersket idyll i Oslo-politikken: Høyre hadde det best utbyggede apparat av partiene og påtok seg organiseringen av folkeavstemningen om unionen.

Av 40 500 stemmeberettigede møtte 79,4 pst. frem til denne folkeav­ stemningen. 31 137 stemte ja og bare 40 nei.

37

Alminnelig stemmerett

S

temmetallene ved folkeavstemningen i 1905 forteller lite om partifordelingen, men understreker virkningen av stemmeretts­ reformene. De skapte en helt ny situasjon i Høyres arbeide i hovedstaden Striden og vurderingene gjaldt: • Valgordningen i seg selv • Alminnelig stemmerett for menn og kvinner • Mandatfordelingen i Stortinget I 1896 ble den inntektsbestemte stemmerett for menn ved kommune­ valg utvidet.

I 1898 ble alminnelig stemmerett for menn stadfestet.

I 190 1 fikk kvinner med skattbar inntekt kommunal stemmerett og i 1907 også ved stortingsvalg.

I 1913 fikk kvinner alminnelig stemmerett.

Reformene ble_ ikke vurdert adskilt. Det vanskeliggjorde fremry­ kningen at partiene var uenige om rekkefølgen og balansen i kombina­ sjoner av løsninger.

En av de første brosjyrene Kristiania Konservative Forening sendte ut, var et lite hefte av høyesterettsassessor Herman Scheel: «Flertals­ styre og Folkestyre» (1886). Scheel argumenterer her for forholdsvalg, som i mange år var et krav fra Høyre. Flertallsvalgene og valgmanns­ ordningen berøvet mindretallet all innflytelse på valgene, hevdet Scheel. «Flertalsvalg lægger Magten i Hænderne paa det Parti, der i det hele land er i Mindretal, men har et lidet Flertal i de fleste Valgkredse».

Høyre satte forholdsvalg som betingelse for utvidelse av stemmeret­ ten.

Venstre holdt på den gjeldende valgordning og ville ha stemmeretten utvidet før det kunne gå med på forholdsvalg.

I Venstre fryktet man at kom forholdsvalg først, ville Høyre ha 38

muligheter for å blokere stemmerettsutvidelser. Dessuten regnet Ven­ stre med fare for avskalling og organisering av småpartier.

Rundt århundreskiftet forlot Høyre kravet om forholdsvalg og gikk inn for direkte valg i enmannskretser. For partiet ville dette få stor betydning i hovedstaden, uten at det dermed er sagt at dette var begrunnelsen for endringen i standpunkt. Økningen i antallet arbeid­ ere innebar at med alminnelig stemmerett kunne Venstre og sosialis­ tene få flertall i hovedstaden. Med organisering av byen i valgkretser ville Høyre være sikret stortingsrepresentanter fra Høyre-kretsene i byen, mens Venstre og Arbeiderpartiet ville få flertall for sine kandida­ ter i kretser hvor Høyre ikke hadde muligheter for flertall. Dette ble da også løsningen til slutt, med tillegg av en ordning Venstre fikk med, om at hvis ingen kandidat fikk 50 pst. av stemmene, skulle kretsen holde omvalg.

Bakgrunnen for overgangen til direkte valg i enmannskretser var at Venstre i 1897 sikret seg grunnlovsmessig flertall i Stortinget ved stortingsvalget, og fikk alminnelig stemmerett for menn vedtatt.

Høyres motstand mot alminnelig stemmerett bygget dels på kravet om eiendom, medvirkning og ansvar, dels på en frykt for at åpen adgang for store nye velgergrupper uten garantier, kunne skape uholdbare tilstander.

I juni 1893 diskuterte Stortinget en serie Venstre-forslag som alle ble forkastet. Debatten illustrerer problemstillingen og partimotsetnin­ gene.

I en karakteristikk av uenigheten benyttet en moderat Venstre-mann dette bildet: Så sies det (fra Venstre), ser dere ikke at dere er med på å stanse elven i dens løp, er med på å oppføre en demning, og tør dere også siden være med på å overta ansvaret for den skade som vannet kan gjøre når det bryter over demningen? Utvider man stemmeretten skrittvis, vil ikke demningen komme der, og det går ikke an å regulere dette ved å slå slusene på vidt gap, for der er aker og eng nedenunder som vil bli lagt i grus, hr. president!

Venstre hevdet at fikk ikke «de lavere Lag» stemmerett i tide, ville de gjøre som ellers i Europa og sikre seg den selv. «Hvad der med rette fordres og ei frivillig gives, tages til slut». Vedtok man nå stemmeretten ville det forhindre utslag av råskap og lidenskap.

Høyres Hersleb Vogt fra Kristiania argumenterte mot alminnelig stemmerett med den begrunnelse at det ville forrykke balansen: Iste­ detfor at samtlige samfunnslag, som nå, fikk sine interesser frem ved valgurnen, ville flertallet av de bredere lag, som var en mer ensartet masse, få all makt. Den ene gruppes interesse ville bli dominerende.

Man må ikke alene ta hensyn til individets rett, men også til samfun39

nets rett ved at forskjellige interesser er representert, sa Hersleb Vogt.

- Jeg er ikke enig i at et enkelt lag bør ha all innflytelse.

Folketaleren Viggo Ullmann reagerte: Vi, overklassen, the upper ten thousand, vi skal være med alle sammen, for vi er få, mens de som er mange må under ingen omstendigheter få flere stemmeberettigede ved valgene enn alle vi the upper ten thousand tilsammen. Da er samfunnet rettferdig. Det er rene ord for pengene, det er klasseinteressenes poli­ tikk så utpreget som det er mulig å finne den, overklassen har like stor rett, ja større rett til å utøve makten enn de øvrige deler av samfunnet med sitt store overtall tilsammen.

Høyre ble anklaget for å nære ugrunnet frykt for at arbeiderne skulle være en fiendtlig makt, en slags vill horde som «vil falle over oss og beklippe våre goder og eiendommer».

Arbeiderne var ikke anderledes enn andre mennesker her i landet, de var sparsommelige og ville stemme med det parti de foretrakk hvis de fikk stemmerett. Men fikk de ikke stemmerett, da kunne det hende at man efterhvert fikk en kompakt og samlet arbeidermasse, «som kunne få sin farefulle betydning».

Kristiania-valgene ble også berørt i denne stortings-debatten i 1893. I hovedstaden var det 6000 med stemmerett for øyeblikket, ble stemme­ retten alminnelig kunne man få 20-30 000, og det ville antagelig føre til en full utskiftning, for «det er ikke sikkert at de vil velge de samme representanter som nu sitter på Kristiania-benken».

Hersleb Vogt protesterte mot at man blandet partipolitiske hensyn inn i et så alvorlig spørsmål, hvor det gjaldt hva som gavnet samfunnets tarv.

I disse årene før stemmeretten ble alminnelig var det en mellompe­ riode hvor bruken av skatt på inntekt som grunnlag for stemmerett skapte komplikasjoner. Kommunene kunne innrømme folk skattefri­ het, og det innebar at de tapte stemmeretten, en interessant mulighet for å manøvrere med fristelser i kommunalpolitikken. Partiene var kommet i den situasjon at i arbeidet med å få velgere måtte de bringe folk til kemneren med skatt for å få dem inn i valgmanntallet.

Problemet ble løst i 1891 under en influensaepidemi som reduserte flertallet i Stortinget så langt at et mindretallsforslag overraskende ble vedtatt: Alle med stemmerettsinntekt skulle betale en skatt mellom 50 øre og 2 kroner, uansett om de var fritatt for skatt eller ikke. Under debatten om dette, som ble kalt «Influensaloven», opponerte hovedsta­ dens Chr. Schweigaard, og mente at dette var ikke noen måte å skrive skattelover på. Sier skatteloven (ved fritagelse) at den og den mann ikke er selvhjulpen, «saa er der ikke noget at gjøre med det; man kan ikke sige, at han alligevel skal betale Skat for at kunne blive stemmeberett40

iget». Folk kunne selv skatte, hvis de ville, med lovens minste skatt, som i Kristiania var kr. 1,50.

Uansett hvor mange som hadde stemmerett, var det et ugjendrivelig faktum at hovedstaden var underrepresentert i Stortinget og at utsla­ gene av stemmeretten rommet urimelige forskjeller. Inndelingen i by­ og landdistrikter, basert på 114 stortingsrepresentanter, fordelt i for­ holdet 2 : 1 i landdistriktenes favør, var riktig i 1814. Men byenes ujevne vekst hadde skapt skjevheter byene innbyrdes, og uforholdsmessighet overfor landdistriktene. Skulle en ny kabal gå opp og hovedstaden få flere representanter, måtte antallet mandater utvides, og det var den distriktsdominerte nasjonalforsamlingen lite interessert i. Sparehen­ syn var et av argumentene. Også fordelingen av nye mandater bød på store problemer.

I forbindelse med omlegningen til direkte valg i enmannskretser, som ble satt ut i livet i 1906, diskuterte bystyret i Kristiania i november 1902 den foreslåtte kretsinndeling i hovedstaden. I debatten var det tverrpo­ litisk enighet om å kreve flere stortingsrepresentanter. Byen hadde over 40 000 av de ialt 104 000 stemmeberettigede i landets byer, og skulle derfor ha 14 og ikke bare 4 mandater i Stortinget. Da det kom til stykket sa Stortinget nei til større rettferdighet. Representanttallet ble utvidet til 123, men hovedstaden fikk bare 1 til. Byen ble inndelt i fem kretser. Trondheim, med en femtedel av Kristianias folketall, satt med 4 representanter i Stortinget.

I bystyredebatten hevdet 0. Malm (h) at når det bak hvert mandat i Kristiania var 55 000 mennesker, mens landsgjennomsnittet lå på 19 500, var «uretfærdigheden . . . saa aabenbar og saa utilbørlig, at dens opretholdelse i længden maa betegnes som politisk vold».

Malm gikk inn for direkte valg i enmannskretser, fordi «høire under almindelig stemmeret i længden ikke vil kunde holde stillingen her i kommunen».

Departementet hadde ikke bare foreslått kretsinndeling, men også navn på kretsene, med kirkens betegnelser. Malm ironiserte: «Hvad siger man f.eks. om repræsentanten for Jacob, Johannes og Petrus? Og han for Paulus maa jo være en, som skal tale Pauli ord til Storthinget.

Vil man altid være at finde? Endnu værre er det dog at være repræsen­ tant for 'Vor Frelser' . ." .»

Venstres Annæus Schjødt oppfordret til «et skrig fra Kristiania til at blive retærdigere repræsenteret» og reagerte mot et argument han hadde hørt, «at man maatte være forsiktig lige overfor en hovedstad; den kunde faa for mange repræsentanter, for stor indflydelse i national­ forsamlingen . . . » Ved kretsinndelingen ble navnene: Oslo, Griinerløkken, Gamle Aker, Hammersborg og Uranienborg.

41

Storbyen tar form

B

akgrunnen for diskusjonene om stemmerett og virkninger av den, var en storby i vekst og forandring. Innflytterbyen var fortsatt under omformning.

«Kristiania har ikke, som Bergen og Trondhjem endnu sit eget præg», skrev Gunnar Heiberg. «Det er noget omtrentlig ved det at være Kris­ tianiamand. En bergenser, en trønder, vet vi hvad vil si. Men en Kristianienser, det er saa mangt. Byen har endnu ikke konstituert sig som nation liksom. Man flytter endnu inn. Vi har mange egenskaper men har ikke faat nogen hovedegenskap endnu. Byen er fort og snar, ofte hard, klar og grei, ofte stemningsløs, den liker ikke store ord og store gestikulationer, den lukter først til lyriken om den skulde være fra Bergen. Harde tak og glad letsind sætter merker men knækker ikke.

Den har anlæg for tyranni, men har endnu ikke samlet sig til at være landets fører.»

I 1875 hadde byen vel 4 pst. av befolkningen i Norge, i 1890 var andelen steget til 7,6 pst. og i perioden 1900-1910 lå den over 10 prosent.

En eksplosiv befolkningstilvekst pågikk i 1890-årene. Folketallet formelig bykset oppover i statistikken: Fra 120 000 i 1880 til 130 000 i 1885, fra over 150 000 i 1890 til 227 000 i 1900.

Mens folketallet i Kristianias sentrum sank og større forretnings­ bygg steg opp, skjedde utbyggingen av boligområder utover på øst- og vestkanten i høyt tempo. 1890-årene var jobbetid med spekulasjons­ bygging i stor stil, av villapreget bebyggelse vestover og de karakteristi­ ske 4-etasjers «kasernene» østover. Den såkalte «byggesvindelen i Kris­ tiania» endte i krakket i 1899 da banker gikk overende og krisetider inntraff.

Utviklingen av hovedstadens næringsliv var en av hovedårsakene til befolkningstilveksten, og vel også en følge av den. Industri, handel og annen virksomhet i en by som ble et sentrum for import og eksport, med stor havn og en betydelig rederivirksomhet, skapte arbeidsplasser,

42

inntekter og vekst. Industrien fikk for alvor taket på Kristiania: I 1885 var det 250 fabrikkanlegg med 9065 ansatte, i 1911 ialt 754 med 25 802 arbeidsplasser.

Jernbaneutbyggingen, som hovedstaden var med på å finansiere, knyttet forbindelser til landet forøvrig, sammen med kysttrafikken, veiutbyggingen og utviklingen av telekommunikasjoner. Videnskap og teknikk bidrog, og i 1892 fikk byen elektrisitet. Sporveiene ble en nødvendig del av kollektivtransporten.

Befolkningsutviklingen hadde klare trekk: Et vedvarende kvinne­ overskudd, et økende antall arbeidere, lavere gjennomsnittsalder enn idag (som følge av større fødselshyppighet og kortere levealder) - og innflyttingen fortsatte. Alderssammensetningen i Kristiania var slik at i siste halvdel av forrige århundre var ca. 4/7 av byens befolkning i arbeidsdyktig alder. Den samlede byrde på de yrkesaktive var større enn den ble efter 1920.

Livet i Kristiania fulgte tidens vilkår. Arbeidstiden var ved århun­ dreskiftet normalt en 10-timers dag hele uken, og i høyden to ukers ferie. Da søndagsavisene ble avskaffet var det bl.a. fordi en del av avisenes ansatte aldri hadde fridager.

Politiske partier som ønsket å skaffe seg tilslutning i en by som denne, med alminnelig stemmerett, måtte nødvendigvis ta hensyn til de faktiske forhold som forelå. En appell til velgerne kunne ikke bare rette seg til en liten del av dem. Høyre begynte tidlig å arbeide med mulighe­ ter for å sikre seg arbeiderstemmer, men hadde opplagte fordeler av omlegningen til enmannskretser, som «beskyttet» Høyre-stemmene da demningen ble fjernet og folket slapp til ved valgurnene.

Byens utvikling reiste hovedspørsmål i kommunalpolitikken: Balan­ seringen av inntekter og utgifter nødvendiggjorde en bevisst skatte­ politikk som sikret kommunen tilstrekkelige midler, men ikke utford­ ret unødvendig velgere med midlere og lavere inntekter. Et livskraftig næringsliv som kunne opprettholde sysselsettingen og bidra til finansi­ eringen av det offentliges økende virksomhet ble en livsnødvendighet.

Kommunal medvirkning i boligbygging av et omfang ingen annen kommune her i landet stod overfor, var tvingende nødvendig, spesielt i perioder hvor konjunkturene svingte nedover. Kombinasjonen av kommunal økonomi og boligpolitikk har vært et gjennomgangstema i hovedstadens lokalpolitikk i alle år. Med veksten i folketall og utviklin­ gen av boligområder fulgte behovet for grunnlagsinvesteringer, vann, vei og kloakk og kommunikasjoner, parkanlegg og politi. Storbyens og hovedstadens oppgaver falt delvis sammen og stilte spesielle krav.

En så stor by i vekst forutsatte en effektiv og kapabel administrasjon.

Behovet for utbygging av Kristiania Magistrat kom gjentatte ganger 43

opp til debatt, sammen med nye tendenser i retning av innflytelse for de folkevalgte.

Ved århundreskiftet kom en ny lov om det kommunale selvstyre.

Riksadvokat Bernhard Getz var medlem av komiteen som utredet dette og han konstaterte at loven var uegnet for Kristianias behov. Bystyret diskuterte saken i november 1902. Her beklaget representantene seg over sendrektig saksbehandling fra Magistratens side. Sakene kom opp fra underordnede instanser og det ble bare strødd sand på dem under­ veis i systemet. Det var oppstått et mistillitsforhold mellom admini­ strasjonen og de folkevalgte. Bystyremedlemmene var så overlesset at de ikke klarte å fylle sine oppgaver. Det nytter ikke, sa en taler, «at lukke øinene for den kjensgjerning, at arbeidsstoffet nu var saa over­ vældende, at mange af kommunestyrets medlemmer altfor ofte saa sig nødt til alene at sværge til magistratens ord.»

Bystyrets flertall ønsket «ordentlig arbeide at udføre istedetfor nu bare at !æse dokumenter». Mot magistratens protest ble det i 1907 opprettet en serie utvalg for forskjellige områder av kommunens virk­ somhet.

Blant poenger i debatten var forslag om valgte borgermestere (råd­ menn) og avlønning av de folkevalgte.

44

Velgernes parti

K

onsekvensen av valgnederlagene og vissheten om stemmeretts­ utvidelsen ble en reorganisering og konsolidering av hovedsta­ dens Høyre før århundreskiftet. Fra å være et nødverge ble dette en organisasjon med sikte på appell til velgerne i storbyen Kris­ tiania.

Interessen for unionsstriden i disse årene har på sett og vis overskyg­ get bevegelser under overflaten i det Høyre som motstrebende ble organisert for å stoppe «Radikalismen». Utviklingen av hovedstadspar­ tiet, som fikk sin egen formann da en tid var gått, innebar nødvendigvis at flere kom inn både i offentlige verv og i partiarbeidet. I lengden var det ikke mulig for en enkelt mann eller en liten krets å sitte alene med alt, og allerede under Emil Stang var det klare tendenser i retning av krav om større innflytelse for flere i partiet. Opprettelsen av YKF er et godt eksempel. Denne organisasjonen, som opererte parallelt og tildels i samarbeide med hovedstadens Høyre, bragte frem på arenaen ambi­ siøse yngre konservative som ønsket å gjøre seg gjeldende, og som partiet ikke slapp til Før 1884 var det dragkamp om de fire plassene i Stortinget, men Friele ser ut til å ha sørget for effektiv styring på vegne av den kretsen som behersket hovedstaden. Da partiet kom, og hovedstaden ble inndelt i kretser - først i Kristiania-foreningens egen organisasjon, og derefter i valgloven, fikk flere 9-dgang til nominasjonsprosessen. Resultatet var åpen personstrid, som neppe bare har sprunget ut av spenningsforhol­ det mellom moderate og mer konsekvente konservative, men som også hadde sin bakgrunn i fraksjoner og ærgjerrighet. Det ville ikke være unaturlig at det ble slik i en by som var overlegent størst i Norge, hvor alt annet - ikke minst i de delene av befolkningen som følte seg hjemme i Høyre - inviterte til å arbeide seg oppover, og hvor virksom­ het i politikken både var et ledd i byens utstrakte foreningsliv og kunne være en innfallsport til selskapelighet og annen omgang.

45

Allerede før de siste stemmerettsreformene later det til at reglene for stemmerett var med på å aktivisere Kristiania-partiet. Mobiliseringen av velgere nødvendiggjorde et nitid arbeide med manntallet. Dette igjen gav partiet et inngående kjennskap til velgermassen. Da Venstres angrep splintret den trygge konservative bastionen i kommunalpoli­ tikken, og skatt av inntekt ble et grunnlag for stemmerett, regnet man i Høyre med at denne reformen medvirket til nederlaget i 1894. Skulle partiet klare å møte fremstøtet, måtte Høyres velgere fremskaffes, og det kunne bare skje med bruk av manntallet. Folk ble oppsøkt, de betalte skatt for å få stemmerett, de skulle til byretten og avlegge ed og de skulle til magistraten for å komme i manntallet. I siste omgang skulle det så påsees at de vitterlig møtte opp i valglokalet, og gjorde de ikke det, måtte de bringes dit. I ett tilfelle ble en reisende som skulle avgårde med kveldstoget «fundet i Tivoli Variete og i ret tid bragt til valgurnen», fortalte Rose Deist, partiets sekretær, kjent for sine ene­ stående evner som manntallsfører.

Anstrengelsene for å sikre partiet arbeiderstemmer i hovedstaden startet i 1894, da foreningens daværende formann, Karl Lous, reiste spørsmål om «hvad der nu kunde gjøres for at vinde Arbeiderne, der jo nu repræsenterer Flertallet i Byens Mandtal». Svaret var Arbeiderfor­ eningen av 1894, som oppnådde en viss tilslutning, men som ble møtt med innbitt motstand fra både Arbeiderpartiet og Venstre.

Arbeiderforeningen drev gratis arbeidsformidling for sine medlem­ mer. Dette ble Venstres mulighet. Partiet fikk i Stortinget, hvor det hadde flertall, vedtatt en lovendring som forutsatte at formannskapet gav bevilling til slik arbeidsformidling. I Kristiania sa så Venstre­ flertallet i formannskapet nei til Arbeiderforeningen. Den gikk så til Høyres formannskaps-flertall i Aker, fikk bevilling, og flyttet til Major­ stuen, i Aker, men det var så avsides at efter en tid døde kontoret bort.

Foreningen fortsatte sitt arbeide, som den borgerlige arbeiderforening.

Yngvar Nielsen, som deltok ivrig i dette arbeidet, beklaget seg over at han aldri fikk Emil Stang interessert i det.

Arbeiderpartiets fremvekst som storparti i hovedstaden skjedde skritt for skritt i takt med dets egen organisering og som en følge av utvidet stemmerett. Gradvis ble Venstre fortrengt.

I 1895 ble Kristiania Konservative Forening organisert i 10 kretser, til erstatning for de tidligere 4, og under ledelse av advokat Edmund Harbitz ble en mer slagkraftig organisasjon bygget opp. YKF og bypar­ tiet vokste efterhvert sammen, i første omgang med et kontorfellesskap og samme sekretær, samt koordinert valgkamp. Pengebehov medvir­ ket. I 1906 skjedde sammenslutningen.

Også i 1896 seiret Venstre ved kommunevalget, men med uhyre knapp margin: Stemmeovervekten var 175. Ved stortingsvalget i 1897

46

tapte Høyre igjen. Venstre gikk da til valg på kravet om alminnelig stemmerett. Høyres valgagn var at den utvidelsen som var skjedd i kommunal stemmerett skulle avskaffes. Arbeiderpartiet stilte egen liste. Dette var siste valg i hovedstaden hvor Arbeiderpartiet støttet Venstre. Fra da av presset det stadig større Arbeiderpartiet og Høyre fra hver sin side Venstre, inntil partiet bare hadde en smal stripe av velgere mellom storpartienes høye stemmetall.

Ved det første kommunevalget med alminnelig stemmerett oppnådde Høyre 3000 flere stemmer enn Venstre og fikk revansje efter nederla­ gene i 1894 og 1896. Energisk valgkamp og intenst manntallsarbeide bragte 42 Høyre-representanter inn i bystyresalen efter 1898-valget.

Venstre fikk 32, Arbeiderpartiet 7 og en avholdsliste 3. Stillingen i bystyret var 42-42, men en Venstre-mann «sprakk» og sikret flertall for Høyres ordførerkandidat, Edmund Harbitz. I denne perioden organi­ serte Høyre en fast bystyregruppe.

Første kommunevalg i vårt århundre, i 1901, styrket Høyre sin posisjon i bystyret med 48 representanter, mot 16 fra Venstre, 14 fra Arbeiderpartiet og 6 fra tre andre lister. Kvinnene hadde nå begrenset stemmerett og kunne innvelges i bystyret. Ialt 6 ble valgt, to av dem fra Høyre.

Synet på kvinnenes fremmarsj varierte nok i hovedstadspartiet, men flertallet fulgte Francis Hagerup, som tidlig gikk inn for reformer. I forbindelse med stemmerettsreformen valgte Kristiania-partiet de før­ ste kvinner inn i sitt forst_anderskap i '1902.

Likestillingen var en annen sak. En strid om dette oppstod i 1909, da skolestyret i Kristiania foreslo at kvinner skulle kunne ansettes som overlærere «paa samme lønningsvilkaar, som for mandlige overlærere gjældende». Magistraten sa nei, men formannskapet gikk inn for saken, som ble fremlagt for bystyret av Høyres ordfører, banksjef Andersen Aars. Han hadde overtatt efter Harbitz.

Representanten 0. Malm sa følgende: Dette er «et trin i den sam­ fundsdegeneration, som finder sted overalt i verden, og mot hvilken det vel foreløbig litet vil nytte at reise nogen motstand . . . det bedste man kan si om denne foranstaltning i pædagogisk henseende, er, at man maa haape at den ikke gjør nogen skade . . . » I bystyret satt Marianne Nærup, som fikk en fremtredende posisjon i hovedstadens Høyre og i 1911 ble innvalgt i partiets hovedstyre. Som medlem av skolestyret hadde hun vært med på å fremme saken og begrunnet sitt syn: «Hvis vi tinder, at en kvinde er mere skikket end en mand i det specielle tilfælde, saa vil vi ha adgang til at foreta en slik utnævelse . . . Jeg er av de kvinder som erkjender, at vi ikke har den fysiske styrke og kanske mang-

47

ler den ut holdenhet , som manden er i besiddelse av. Jeg er ikke ræd for at erkj ende det til trods for al den paapakning som j eg har faat i formandska­ pet og muligens kan faa ogsaa her. Jeg i ndrømmer at vi ikke har den fysiske kraft og kanske heiler ikke den robuste samvittighet som kunde behøves. Men j eg er av den overbevisning, at det ikke al tid er den fysiske kraft som skal til, men personlighetens kraft og personlighetens i ndfly­ delse . . . jeg kj ender kvinder som er i besiddelse av denne indflydelse, denne kraft .

Det er pekt hen paa, at kvinderne ikke skulle kunne ha de administrative egenskaper som mændene . . . Jeg mener der ikke er saa mange kvinder, som endnu har det . . . Jeg mener ogsaa, at vi i administrationen har mænd - det er ingen insinuation - som i ngenlunde er i besiddelse av den store administrative dygtighet, som man mener kvinderne maa ha.»

Formannskapets innstilling ble vedtatt mot 34 stemmer.

48

Motpolene: Bratlie og Stang

E

mil Stang hadde to sønner, juristene Fredrik og Emil. Den første ble professor, den annen advokat.

Mens Fredrik ble moderat konservativ, så liberal at Francis Hagerup ikke regnet ham som egentlig høyre-mann, var broren Emil sosialist og beveget seg lenger og lenger ut på venstresiden efterhvert som årene gikk.

Christian H. Schweigaard, som forlot Stortinget i 1897, døde to år senere. Professor Fredrik Stang hadde da giftet seg med hans datter, Caroline Schweigaard. De to store navnene var fortsatt forenet.

I en alder av 66 år bestemte Emil Stang seg for å gå ut av politikken.

Han frasa seg gjenvalg som Høyres formann på landsmøtet i 1899 og ble naturlig efterfulgt av Francis Hagerup, som også ledet stortingsgrup­ pen da Stang forlot Stortinget ved århundreskiftet. Han ble høyeste­ rettsassessor og døde i 1912.

Noe av det siste Emil Stang gjorde for hovedstadens Høyre var å lede nominasjonsmøtet foran stortingsvalget i 1900. Dette ble en av de verste nominasjonsprosesser i bypartiets historie. Her var det lite tale om «Hensyn til Sager.» Det dreide seg i høy grad om «Hensyn til Personer og deres Fremkomst».

Personstrid ble blandet med interessekamp og oppgjør mellom Mor­ genbladet og Aftenposten.

Høyres tidligere generalsekretær Benjamin Vogt, nå broren Nils Vogts medredaktør i Morgenbladet, ble lansert som kandidat. Forholdet mellom Morgenbladet og Aftenposten var på denne tiden meget dårlig og Aftenposten protesterte mot «et politisk Professionalistkandidatur» i et parti som hadde hånet Venstres levebrødspolitikere.

Bak denne ytringen kom en intern strid i Aftenposten til syne. Den frodige og kraftige Thorstein Diesen, som var blitt ansatt i Aftenposten, hadde oppdaget at betingelsene for ansettelsen var annerledes enn han regnet med. Fr. Bætzmann, supplert av bl.a. Yngvar Nielsen, mente å 4. Hovedstadens . .

49

ha rett til å bestemme avisens politiske linje, noe Diesen mente var en av hans oppgaver. Uten at Diesen visste om det, skrev Bætzmann med Nielsens velsignelse, artikkelen mot Vogts kandidatur. Dette medvir­ ket til at Diesen kort tid efter forlot avisen og etablerte seg som advokat i Kristiania. Han kom først tilbake til Aftenposten da Bætzmann hadde forlatt den, i 1908. I Aftenposten styrte dermed Bætzmann og Nielsen, som sammen med Amandus Schibsted gikk inn for forsonings- og forhandlingslinjen i unionsstriden. Diesen fulgte flertallet i hovedsta­ dens Høyre, men utenfor Aftenposten.

Arbeiderforeningen av 1894 var anmodet om å foreslå en kandidat og lanserte materialforvalter Herman Hermansen, som ble valgt. Hånd­ verksinteressene ville også representeres og på tross av at det var reagert mot mengden av jurister, kom de med enda en, generalkrigs­ kommisær Jens K. Bratlie, et overraskende forslag.

Det var også en viss bevegelse for å få professor Fredrik Stang på listen, men ikke på representantplass.

Striden raste foran nominasjonsmøtet, og under ledelse av Emil Stang gikk prosessen sin gang. Det endte med valg av Bratlie. Fredrik Stang havnet nede på varamannsplass. Benjamin Vogt var vraket.

På lengre sikt fikk dette oppgjøret store skadevirkninger for partiet.

Morgenbladet og Nils Vogt inntok en mer kritisk holdning, som ble mer og mer kritisk da Jens K. Bratlie steg i gradene til statsminister, gruppeformann og partifører.

Medvirkende i dette var også en intern strid som var i emning i Morgenbladet. Avisen hadde skiftet eiere, og i 1902 ble advokat Ed­ mund Harbitz direksjonsformann. Dermed hadde partiet fått en sterk representant direkte i avisens øverste ledelse. Aftenposten ble Jens K. Bratlies avis.

Ved stortingsvalget i 1903 ville Francis Hagerup trekke seg. Han lengtet tilbake til rettsvidenskapen, men lot seg overtale av en sterk og enstemmig henstilling fra Kristiania Konservative Forening. Da så unionsoppløsningen var tilbakelagt og det skulle nomineres foran stor­ tingsvalget i 1906, det første med den nye kretsinndelingen i hovedsta­ den, var Hagerup ikke lenger aktuell. Hans håndtering av unionssaken var slik at det kom ingen henvendelse fra Uranienborg krets, som det ville være naturlig å stille Hagerup i.

Den offervillige Hagerup, som hadde gitt avkall på meget da han gikk inn i politikken, og som hadde latt seg overtale av partiet til å påta seg oppgaver, følte seg dårlig behandlet. I forbindelse med reorganiseringen av hovedstadens Høyre ved sammenslutningen med YKF, skulle det på et større møte holdes en stor tale. Jens K. Bratlie ble spurt, og henviste til Hagerup. Svaret var, forteller Francis Hagerup i sin dagbok fra 50

denne tiden, «at man ikke fandt en optræden av mig ved denne leilighed opportun». Bratlie talte.

Da det ble kjent at Hagerup ikke skulle stilles, ville professor Asche­ houg rykke ut, men Hagerup stoppet ham.

I Uranienborg krets var diskusjonen igang. Morgenbladet var på tale igjen. Nils Vogt ville gjerne på Stortinget. Men kretsen ønsket en annen og Vogts mulige kandidatur bortfalt fordi professor Fredrik Stang sa ja.

Fredrik Stang var i utlandet. Han skildret senere i «Erindringer fra min politiske tid» hvordan man i 1906 kunne komme på Stortinget som representant for Uranienborg krets: «Mens jeg var i Paris (1905-06) ble jeg valgt til medlem av Høires central­ styre. Det valgprogram som samtidig ble oppstilt tilfredsstillet mig ikke helt, det var for innholdsløst og særlig var det mig imot at kvinners stemmerett ikke var tatt opp. Jeg tenkte derfor sterkt på å nekte å tre inn, men lot det være. Da jeg kom hjem i 1906 ble jeg stillet som stortingsmann for Høire og Samlingspartiet i Uranienborg krets. Min deltagelse i valg­ kampen innskrenket sig hovedsakelig til at jeg holdt et foredrag i min valgkrets hvor jeg uttalte mig for en rekke sosiale og konstitusjonelle reformer som jeg siden fikk anledning til å arbeide for, og anbefalte samarbeide med den liberale del av Venstre. Dessuten skrev j eg et par redaksjonsartikler i Morgenbladet. Av mitt valgforedrag fremgikk det klart at jeg stod på mitt partis venstre fløy.Jeg ble valgt med overveldende flertall, men kretsen var også aldeles sikker.»

Francis Hagerup, som var vraket, gratulerte Stang med stemmetal­ let på nominasjonsmøtet, men føyet til at med selve nominasjonen «kan jeg etter Deres egne uttalelser og det horoskop jeg stiller for fremtidens politikk, ikke lykkeønske». Professor Hagerup drog til København som det selvstendige Norges sendemann, ble derefter også akkreditert i Haag og Brussel, og styrket sin anseelse ytterligere gjennom en betyde­ lig innsats i internasjonal folkerett. Han døde i 1912.

Tilsynekomsten av Fredrik Stang innvarslet en ny tid. Med overgan­ gen fra den altoverskyggende unionssaken til en politisk hverdag i selvstendighet kom et vakuum med oppløsning, urealistiske samlings­ bestrebelser og nyorientering. Fredrik Stang ble talsmannen for re­ formpolitikk i Høyre, innen sosialpolitikken ikke minst. Han var en liberal hovedstadspolitiker som gav partiet nye, viktige impulser. Fre­ drik Stang så også klart behovet for en bred samling som kunne stanse, eller i det minste nøytralisere sosialismen og det interesse-parti han mente at Arbeiderpartiet var.

Representanten for Gamle Aker krets, Jens K. Bratlie, ble oppfattet som Fredrik Stangs motpol. Også han var samlingspolitiker, men fra en annen vinkel enn Stang. Den uhyre arbeidsomme og plikttro Bratlie, 51

som alltid var lojal mot sitt parti, var først og fremst opptatt av for­ svarsspørsmål og hadde mindre sans for det som interesserte Fredrik Stang mest. Nokså forenklet ble disse to regnet som representanter for hver sin fløy i Høyre, Bratlie for høyresiden, Stang for venstrefløyen.

Slik sett karakteriserer Stang og Bratlie et spenningsforhold som alltid har gjort seg gjeldende i hovedstadens Høyre, mellom en søkende og liberal vilje på den ene siden, en solid og mer tradisjonspreget konserva­ tisme på den annen.

Mellom Stang og Bratlie oppstod efterhvert et klart motsetningsfor­ hold. Stortingsgruppen klarte ikke å velge mellom dem og endte med et kompromiss i gruppeførervervet, Albert Bøhn. Da Stang i 1908 ble partiformann, regnet mange med ham som gruppefører, men stor­ tingsgruppen reagerte mot slik automatikk, samtidig som den heller ikke denne gang maktet å velge mellom de to. Bøhn forsatte.

Ved stortingsvalget i 1909 trakk Fredrik Stang seg, men antydet senere at han hadde angret. Høyre og det nystartede partiet Frisinnede Venstre fikk flertall med 65 mandater. Venstre, som sprakk i 1908 og ble et mer moderat parti under Gunnar Knudsen, fikk 45. Efter splittel­ sen i Venstre gjenoppstod den radikale Johan Castberg som leder for arbeiderdemokratene. De fikk 2 og Arbeiderpartiet 11. På dette grunn­ laget skulle det dannes regjering.

Med Jens K. Bratlie som Høyres gruppefører ble Frisinnede gitt statministervervet under Wollert Konow, fordi man regnet med at dette ville gi den beste kontrollen over dette partiet. Under regjerings­ drøftelsene holdt Bratlie Stang utenfor, i kulissene, mens Stang selv åpenbart gjerne ville ha vært inne på scenen. Oppsamlet misnøye med Konow fikk utløsning da han i en tale var uforsiktig nok til å si noe fordelaktig om landsmålet. Dette var tilstrekkelig til å fremtvinge hans avgang. Efter en kraftig oppvask i Stortinget måtte Jens K. Bratlie, partiformann efterat Stang trakk seg i 1911, med ulyst danne regjering like før 1912-valget, som alle visste at Høyre og Frisinnede kom til å tape. Fredrik Stang ble justisminister.

Da valgnederlaget var et faktum, dannet Gunnar Knudsen Venstre­ regjering. Den styrte landet gjennom den første verdenskrig og rett inn i slagsmålet om forbudet. Gunnar Knudsen satt fra 1913 til 1920.

Fredrik Stangs uttreden av Stortinget i 1909 åpnet ikke bare gruppe­ førervervet for Bratlie, det ble en ledig plass i Uranienborg krets. Den ville Morgenbladets Nils Vogt gjerne ha, men nå sa avisens direksjon og formannen, Edmund Harbitz, nei. Kretsen valgte distriktsingeniør Mi­ chael Leegaard.

Enda bitrere overfor partiet fortsatte dermed Vogt i avisen. Efter alt å dømme hadde han en viss syrn bolsk glede av å støtte Ola Thommessen, da denne i 1910 kom på kant med eieren av Verdens Gang, og marsjerte 52

ut for å starte avissuksessen Tidens Tegn (1910-1941). Thommessens strid med en aviseier gav perspektiv til Vogts eget følelsesliv.

Utfallet av striden i Morgenbladet ble at i 1913 gikk både Vogt og Edmund Harbitz.

Morgenbladet var ikke lenger hva det var. Avisen hadde for lenge siden mistet den klang den hadde, skrev Gerhard Gran i 1915. Morgen­ bladet «har vedblit at hævde sin rang som et anset høireorgan i landet, men det sterke preg og den terroriserende magtstilling det indtok i seksti- og syttiaarene, har det ikke længere. Det har beholdt sine inter­ esserte læsere, men sine troende kulsviere, sine fanatiske tilhængere, sine forbitrede hadere, har bladet tapt for længe siden».

En ung filologisk student fra Bergen, som vanket hjemme hos Ed­ mund Harbitz, hadde gjort seg bemerket i Kristiania-partiet. Han hadde gjenopplivet Den Konservative Studenterforening, og hadde skrevet i Morgenbladet: Den 28 år gamle Carl ]oachim Hambro ble ny redaktør i avisen efter Nils Vogt.

I 1913 døde Amandus Schibsted. Mellom hovedstadens to Høyre­ aviser hersket nå i en periode fredelige forhold. Både C. J. Hambro og Thorstein Diesen gikk med iver inn i det politiske arbeide. Men i motsetning til Diesen, som satte sin arbeidskraft inn på å bygge opp Aftenposten, ville Hambro på Stortinget.

Som statsminister kunne Jens K. Bratlie ikke stilles ved stortings­ valget i 1912. Han gikk sterkt inn for å få valgt en kandidat fra Frisin­ nede i Gamle Aker krets, men Høyres folk sa nei og stemte istedet inn advokat Otto B. Halvorsen, som på få år ble partiets nye lederskikkelse.

Halvorsens visjon var at Høyre «maatte danne den kraftige, levende og utviklingsdyktige grundstamme i det store nationale folkeparti».

I 1913 ble en ung jurist fra hovedstaden generalsekretær i Høyre, Harald Gram, sønn av statsministeren i Stockholm under Emil Stangs to regjeringer, Gregers Gram, som også var medlem av Francis Hage­ rups koalisjonsregjering 1895-98.

DaJens K. Bratlie i 1915 kunne gjenvelges til Stortinget, ble han stilt i Uranienborg krets, efterat Halvorsen hadde overtatt i Gamle Aker.

Bratlie fortsatte som partiformann til 1919, mens advokat Edvard Hagerup Bull var parlamentarisk fører for Høyre (1912-1918). Uenighet mellom ham og Bratlie i denne perioden skapte adskillige vanskelighe­ ter, som ikke ble løst før Otto B. Halvorsen i 1918 ble både partiformann og gruppefører og skapte et mer sammensveiset parti.

Foran stortingsvalget i 1918 stod det lenge åpent om Bratlie skulle fortsette på Stortinget. Bare hvis Bratlie frasa seg gjenvalg, ville Otto B. Halvorsen ta en ny tre-års-periode. Han var utsett til Bratlies efterføl­ ger som partifører, men overveiet å gå ut av Stortinget. Avgjørelsen avhang av Bratlies stilling. Da Bratlie omsider gav beskjed, meddelte 53

han at han var overarbeidet og ikke kunne påta seg byrdefulle verv, samtidig som han lot det skinne gjennom at han kunne overtales.

Uranienborg krets vedtok med 24 mot 6 stemmer å avstå fra forsøk på å overtale Bratlie. Et lite øyeblikket krysset partiets motpoler hver­ andres spor igjen: Kretsen prøvde å få Fredrik Stang til å stille seg.

Professoren var i utlandet også denne gang og takket nei telegrafisk.

Dermed var både Stang og Bratlie samtidig ute av rikspolitikken.

Halvorsen steg frem som partiets nye, samlende og lovende leder. I Uranienborg krets var veien åpen for den som egentlig skulle vært varamann, Carl Joachim Ham bro.

Morgenbladet fikk omsider en redaktør på Stortinget. Det skjedde ikke uten protest fra Aftenposten. Kretsen måtte holde et ekstra nomi­ nasjonsmøte for å la Thorstein Diesen og Ørebladets redaktør fremføre innsigelser. Derefter sendte kretsen Ham bro inn i valgkampen og så til Stortinget, hvor han ble sittende til 1957.

C . J. Ham bro innledet sitt lange virke i Stortinget med et godt forbe­ redt innlegg om virkninger for norsk næringsliv av den russiske revo­ lusjon. Han klarte å tirre Johan Castberg, som glefset i en replikk at Morgenbladet var «det mest dogmatiske høireblad vi har i landet under hr. Hambros studentikose ledelse».

Otto B. Halvorsen dannet to regjeringer, den siste noen måneder før han døde i mai 1923. Hans bortgang var et smertelig tap for Høyre som efter mange års strid og uro hadde fått en leder med tillit og appell. I Stortinget overtok Ivar Lykke som parlamentarisk fører, mens C . J. Hambro ble fungerende partiformann. Da Lykkes sterkt kritiserte re­ gjering måtte gå efter valgnederlaget i 1927, ble Hambro partiets nye leder.

Jens K. Bratlie gikk inn i Fedrelandslaget , mellomkrigstidens store organisasjon for borgerlig samling mot det revolusjonære Arbeider­ parti. Hans nære forhold til Aftenposten banet veien for Fedrelandsla­ get til avisens spalter fordi Frøis Frøisland, som ble redaktør da Thor­ stein Diesen døde i 1925, støttet lagets arbeide. Ved Frøislands død i 1929 overtok Johs. Nesse redaktørstillingen og tok kampen opp med Fedrelandslaget, som Høyre og spesielt C. J. Ham bro så som et økende problem for partiet.

På Høyres landsmøte i 1927 gikk Bratlie til angrep på Hambro og Lykke, med skarp kritikk mot partiets politikk og ledelse. Han fikk ikke landsmøtet med seg.

Jens K. Bratlie var medlem av fellesstyret for Oslo Høire frem til 1930. Da han trådte ut av styret endte Bratlies karriere i Høyre, innle­ det under nominasjonsstriden i 1900.

54

«Langt fra konservativ»

E

fter nederlaget i 1898 kom Venstre ikke tilbake i noen maktpo­ sisjon i hovedstadens bystyre. Fra valg til valg ble partiet for­ trengt av Arbeiderpartiets fremgang. Den innflytelse Venstre har hatt i kommunalpolitikken efter århundreskiftet har bestått i dets muligheter i «vippe-posisjon», hvor partiet enten har støttet Høyre eller Arbeiderpartiet.

Kommunevalget i 1901 ble det siste hvor Venstre hadde flere stem­ mer enn Arbeiderpartiet i Kristiania.

Ved århundreskiftet gikk hovedstaden inn i en vanskelig økonomisk periode. Det ble ført en forsiktig finanspolitikk, uten partistrid. Rundt 1910 kom boligproblemet tilbake i form av eftervirkninger efter 1890årenes spekula$jon og bygge - «boom». Det oppstod boligmangel, uten at noen var klar over at dette var noe mer enn et forbigående problem.

Denne situasjonen og utviklingen derefter fikk avgjørende innvirkning på Høyres politikk i hovedstaden. Partiet ble «efterhvert tvunget inn på baner som var meget langt fra å være konservative», fastslo Høyres fører i bystyret i en vesentlig del av mellomkrigstiden, advokat Eyvind Getz, sønn av riksadvokat Bernhard Getz.

Problemet i 1910 var at i nedgangsperioden noen år før med stor arbeidsledighet og lite penger blant folk, fikk huseierne store vanske­ ligheter. Leiligheter ble bortleid for en slikk og ingenting, verdiene sank og tvangssalg ble alminnelig. I tiden frem til 1910 ble så hovedstadens boligoverskudd fylt, slik at det oppstod mangel på boliger. Årsaken var dels fortsatt innflytting, samt at antallet husstander steg, mens barne­ tallet sank.

Mulighetene for å få lån var magre, og de mange som hadde tatt skrekk av situasjonen rundt århundreskiftet, var nå i�ke interessert i å gå inn i boligbygging. Dermed måtte kommunen tre støttende til, med garantier for helt opp til 85 pst. av byggeomkostningene (som dengang 55

lå lavt), og i neste instans med bygging av midlertidige brakker for å få avhjulpet den verste bolignøden.

Så kom den første verdenskrig. Privat bygging mer eller mindre opphørte og stoppet fullstendig opp da det ble innført husleieregulering.

Innflyttingen til Kristiania fortsatte, og utviklingen innenfor byens befolkning fulgte tendensen i retning av flere familier med færre barn.

Kommunen kunne ikke avvise kravet om kommunalt engasjement, og det konservative parti som på prinsipielt grunnlag mente at dette var en oppgave for privat initiativ med bistand fra kommunen, endte med å gå fra bruk av garantier og brakker til full boligbygging i regi av kommunen alene.

Byggevirksomheten pågikk fra før den første verdenskrig og under hele krigen. Da så krigstiden, med dens økonomiske oppgang var over, inntraff nedgangstider med stor ledighet og kriseproblemer. Kommu­ nen fortsatte boligbyggingen i et omfang som varierte med dens øko­ nomiske evne, som ble sterkt redusert i første del av 1920-årene.

Eyving Getz gjennomgikk problemet på et møte i Oslo Høires for­ standerskap (navneskiftet skjedde da Kristiania ble Oslo i 1925) i 1927.

Han fastslo at det var under verdenskrigen og efterkrigstiden ingen vei forbi den kommunale boligbygging. Alt privat tiltak var forsvunnet, samtidig som tilstrømningen til byen var ganske betydelig. «Der blev en bolignød som kommunens styre ikke rolig kunne se på, og den komm u­ nale boligbygning stak hodet op».

Krisetiden nødvendiggjorde fortsatt bygging, i kombinasjon med andre virkemidler som tok sikte på å få frem privat boligbygging. Enda et problem som meldte seg var at mangel på tomter tvang kommunen til å bygge på områder i Aker (Ullevål haveby er et eksempel), slik at byen faktisk eksporterte skatteydere til nabokommunen.

I perioder med gode inntekter for byen fikk boligbyggingen et slikt omfang at folk, ifølge Getz, «vennet sig til at kommunen skulle sørge for dem og la sig i denne sak ganske særlig inn på kommunen med sine krav». Getz innrømmet at «man ble revet for meget med», og at kommu­ nen ved sine anstrengelser i denne tiden «medvirket til at dræpe det private initiativ, og at vi derfor ikke kan si os fri for medansvaret for den utvikling som saken fikk».

Høyre gikk inn for å få den private boligbygging opp, med bruk av kommunale garantier, men dette var ikke tilstrekkelig til å dekke behovet, og kommunen måtte fortsatt bygge selv. Med bakgrunn i erfaringer fra boligrådet slo Eyvind Getz fast: «I det hele har vi efter min opfatning ikke lov til at bygge paa nogen sandsynlighet for, at boligspørsmålet vil løse sig uten kommunens medvirkning».

I løpet av 14- 15 år, frem til 1927, bygget kommunen over 5700 leilig­ her for 114 mill. kroner. I tillegg kom privat boligbygging hvor kommu-

56

nen satte 23,5 mill. inn i over 4100 leiligheter, som bandt 50 mill. kroner i garantier, slik at det med en samlet kommunal innsats på rundt 190 mill. ble fremskaffet vel 10 000 leiligheter.

Eyvind Getz mente i 1927 at veien videre måtte være åtrappe ned den kommunale bygging når dette var mulig, kommunen skulle gåsålangt som det var absolutt påkrevet, og så når privat bygging var kommet igang for alvor, skjerpe betingelsene og avvikle kommunens egen byg­ gevirksomhet.

Krisetiden fortsatte, og forandringer i sammensetningen av bystyret kom inn i bildet. Når Høyre hadde flertall i mellomkrigstiden, var det med knapp margin og på basis av mellompartiene. Flertallet vekslet mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Partiet kunne dermed ikke alene prege kommunens boligpolitikk.

Da bolignøden var avhjulpet, kom endringene innenfor befolknings­ utviklingen som et fortsatt press. Kommunale byggeselskaper oppstod og Høyre gikk til angrep på flertallets vedtak om lån og garantier til disse selskapene, fordi dette kamuflerte kommunal gjeld. Selskapene var, sa Eyvind Getz i bystyret i 1931 «kommunale humbugselskaper som ikke selv den verste svindeltids mest erfarne spekulanter kunne ha formet mer humbugmessig». I 1929 kom såOslo Bolig- og Spareselskap, opprettet som et kooperativt boligselskap, fra 1934 gjort til det sentrale selskap for sosial boligbygging i hovedstaden, inkludert kommunens egen. Ut av boligløsningen fra før første verdenskrig kom såstriden om OBOS og uenigheten om hvordan Oslo kommune skulle løse hovedsta­ dens boligproblemer. Dette ble et hovedtema i byens kommunalpolitikk da nye boligspørsmål og ny bolignød i årene efter den annen verdens­ krig fortsatt gjorde kommunal innsats nødvendig.

57

Arbeiderpartiet snublet

A.

beiderpartiet erobret hovedstaden i 1916, efter et elendig valg for Høyre og Frisinnede Venstre. Det mange hadde forutsagt, forutsett og fryktet, var nå skjedd.

Organiseringen i arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen hadde splint­ ret Venstres håp om tilslutning blant arbeiderne. Stemmerettsrefor­ mene hadde forløst hovedstadens store reserve av arbeiderstemmer, som sammen med stemmer fra byens vedvarende kvinneoverskudd hadde gitt Arbeiderpartiet knapt flertall og dermed makten.

Riktignok var forholdene under den første verdenskrig helt spesielle, ikke bare fordi det var krig i store deler av verden forøvrig, men også fordi folk flest levet med rasjoneringsproblemer, særkonjunktur, bolig­ nød, ledighet og Venstre-regjering. Allikevel forelå det faktum at et flertall av hovedstadens velgere hadde fratatt den konservative krets taket på byen. Ingen visste i 1916 når Høyre kunne komme tilbake til makten. Det var, som Emil Stang sa, «intet andet at appellere til, end Vælgerne selv», men så mange av dem stemte nå med sosialistene, at Høyres utsikter fremover var magre. I tillegg var marginen så knapp at partiet var avhengig av en meget usolid partner, Frisinnede Venstre, som skulle vise seg å bli mer og mer usolid.

Ved dette vendepunktet i hovedstadens politiske historie grep skjeb­ nen inn.

Venstre snublet i forbudet, som Gunnar Knudsen under verdenskri­ gen reiste som spørsmål, og som partiet fulgte opp. I hovedstaden var dette et politisk tema som bare kunne utfordre flertallet, noe som fremgår tydelig av stemmetallene fra forbudsavstemningen i 1919. To tredjedeler av hovedstadens velgere protesterte mot forbudet (79 pst. mot, 21 pst. for, lands: gjennomsnitt: 62 pst. for forbud). Da forbudet ble avskaffet ved folkeavstemningen i 1926, stemte 87 pst. av Oslo-velgerne mot forbud. Det er betegnende at Venstres stemmetall ved kommune­ valgene i denne perioden gikk drastisk ned, fra 4300 i 1916 til 1500 ved 58

kommunevalget i 1922. Med de uhyre små marginene det dreide seg om ved hovedstadsvalgene, må frafallet .i Venstre ha virket til fordel for Høyre og Frisinnede, kanskje også for Arbeiderpartiet.

Fremmøteprosenten ble usedvanlig høy. Den steg til 75 pst. i 1922, til 84 i 1925 og var ved kommunevalget i 1928 oppe i 85. Flere velgere lot det seg nesten ikke gjøre å stampe frem, og med så lite hjemmesitting tok partiene antagelig ut det de kunne få av stemmer.

Situasjonen da verdenskrigen sluttet, en viss tretthet overfor Gun­ nar Knudsen og et alminnelig efterkrigsønske om forandring har anta­ gelig gjort seg gjeldende, i tillegg til reaksjoner mot Venstres forbudspo­ litikk.

A rbeiderpartiet snublet i sin egen splid og splittelse. Allerede ved kommunevalget i 1919 forelå sprengningen av partiet som et faktum fra landsmøtet året før. Partiet var først noenlunde samlet igjen da det forenede Arbeiderpart kom ut av Samlingskongressen i 1927, uten kommunistene, men som et rødere parti enn før 1918. (Så sent som i 1930 bidrog de revolusjonære innslagene i partiets program til en mobi­ lisering av borgerlige velgere som påførte Arbeiderpartiet et sviende nederlag. Efter 1930-valget la det om i mer moderat retning.)

For situasjonen i hovedstaden må partisplittelsen ha spilt en avgjø­ rende rolle. Arbeiderpartiet hadde sikret seg makten, men tapte den igjen allerede ved kommunevalget i 1919, da Høyre og Frisinnede igjen fikk ledelsen, med Venstre i vippe-posisjon (3) overfor en redusert Arbeiderparti-gruppe (delt i 33 + 8 da sosialdemokratene dannet parti i 1921). Valgmarginen var så knapp at i teorien er det ikke vanskelig å forestille seg at .et usplittet og mer moderat Arbeiderparti kunne be­ holdt makten i lengre tid, da det i 1916 først hadde fått den. Både den opprivende indre striden og den truende revolusjonære tonen, forster­ ket med inntrykk fra Tyskland og Sovjet, har skremt mange, og må ha kuttet den stemmemarginen Arbeiderpartiet trengte for å beholde fler­ tallet.

På den annen side har velgergrunnlaget i hovedstaden aldri vært statisk. Også et stabilt og mer moderat Arbeiderparti ville efter 1916 stått overfor endringer i sammensetningen av hovedstadens befolkning som langsomt forandret forholdet mellom arbeiderbefolkningen og andre grupper i byen.

Arbeiderstemmene er ingen fast størrelse, og har aldri vært det.

Heller ikke er det gitt at alle arbeidere stemmer med Arbeiderpartiet.

Høyre hevdet i disse årene at partiet hadde adskillig tilslutning blant arbeiderne. «Tusenvis av arbeidere har stemt med os (i Kristiania)» skrev Harald Gram i 1924. Stemmetallene fra de «sikre» Arbeiderparti­ kretsene Griinerløkken og Oslo kan forsåvidt understøtte påstanden.

En medvirkende årsak som er nærliggende å ta med, er at Høyre i 59

hovedstaden førte en politikk som tok sikte på stramme budsjetter og rimelig beskatning, samt at partiet som en konsekvens av utviklingen hadde drevet kommunal boligbygging, til fordel for de delene av befolk­ ningen som kunne ventes å oppleve Arbeiderpartiet som mer «sitt parti».

En konsekvens av kommunens boligbygging og boligpolitikk var at velgere jevnt og trutt ble eksportert til nabokommunen Aker, hvor folketallet steg (pluss 20 000 fra 1920 til 1925). I Aker klarte Høyre og Frisinnede å bevare flertallet, på tross av at Arbeiderpartiet i 1920årene og første del av 1930-årene fikk stadig større tilslutning og flere ganger var nær ved å oppnå flertall.

I 1916 var Ullern, Vestre Aker og Nordstrand sikre Høyre-kretser, mens Arbeiderpartiet ledet i Østre Aker. Høyre og Frisinnede kom ut av valget med 26 plasser i herredstyret, mot 22 sosialister. Arbeiderpartiet var i angrepsposisjon ved kommunevalget i 1928 og ble møtt med borgerlig samling om en upolitisk liste, som oppnådde 13 871 stemmer, mot Arbeiderpartiets 13 501. Arbeiderpartiet hadde ved dette valget spist seg innpå de borgerlige i Ullern og det var «dødt løp» i Vestre Aker.

På tross av forandringene i velgergrunnlaget, beholdt de borgerlige partiene flertall i Aker helt frem til den annen verdenskrig, efter å ha vært like ved å tape makten i 1934.

Til Aker flyttet altså i denne perioden både Høyre-velgere og Arbeiderparti-velgere, og hva enten det var fra Oslo eller fra andre deler av landet, må også dette ha virket inn på valgsituasjonen i hovedstaden.

Senerehen fikk utviklingen i Aker betydning også for Oslo, ved sam­ menslutningen av de to kommunene 1. januar 1948.

Tilflyttingen til hovedstaden inneholdt et flertall av kvinner, slik at byens store kvinneoverskudd ble opprettholdt i velgergrunnlaget. In­ nenfor byen pågikk en utvikling fra den første verdenskrig og oppover gjennom 1920- og 1930-årene som innebar at administrasjon, handel og servicenæringer forøvrig gradvis ble et sterkere innslag i virksomheten totalt. På landsbasis var industribefolkningens relative andel av den samlede befolkning i tilbakegang. Også i hovedstaden var denne ten­ densen merkbar.

Erhvervsstatistikken antyder at Arbeiderpartiet kom til makten i Kristiania omtrent samtidig med at antallet industriarbeidere kulmi­ nerte i forhold til andre yrkesgrupper i storbyens samlede befolkning.

Efterhvert steg tallet på sysselsatte i varehandel og offentlige og private tjenesteydelser og reduserte virkningen av de rene arbeiderstemmene.

Akkurat her snublet Arbeiderpartiet i sin egen indre strid, slik at partiet kan ha tapt muligheter det ellers ville hatt. I disse årene fikk Arbeiderpartiet et markert klassepreg og en revolusjonær grunntone som var i utakt med hovedstadens endrede velgergrunnlag, og som

60

neppe heller hadde sterk appell til byens store antall kvinnelige velgere.

Ironisk nok betød Kristianias underrepresentasjon i Stortinget i denne perioden en fordel, sett fra en borgerlig synsvinkel. Ikke uten grunn reiste Arbeiderpartiets CarlJeppesen krav om flere mandater for hovedstaden, i 1917. Hadde byen hatt det, ville Arbeiderpartiet fått en sterkere gruppe i Stortinget, selv om landdistriktene og kyststrøkene fremdeles sendte Venstre-representanter til Løvebakken, slik at flertall hadde det ikke vært tale om.

61

Høyre styrte økonomien

R

esultatet av at Arbeiderpartiet tapte makten igjen ved kom­ munevalget i 1919 og ikke fikk den tilbake før efter 1929-valget, var at Høyre og Frisinnede i fellesskap kunne føre kommunens økonomiske politikk. En moderat beskatning og stram budsjettering ble linjen.

Høyres margin i bystyresalen var knapp. Partiet var i hele mellom­ krigstiden avhengig av de andre borgerlige partier. Venstre var flere ganger i vippeposisjon. Fra 1934 av hadde Arbeiderpartiet ledelsen i kommunen, frem til den annen verdenskrig.

Også i perioder hvor Høyre var i opposisjon, kunne partiet påvirke kommunens økonomiske politikk, til stor irritasjon og forbitrelse for hovedmotstanderen, Arbeiderpartiet. Høyre brukte her kommuneskat­ telovens regel om «tak» på kommuneskatten.

Frem til 1917 var «taket» 10 prosent og 12 hvis det var nødvendig for å oppnå samme skatteinngang som året før. Over høyeste prosent kunne bystyret ikke gå uten 2/3 flertall og departementets godkjennelse. I 1917 ble de to prosentene hevet til henholdsvis 12 og 15, og 2/3 flertall­ regelen ble opprettholdt.

Uansett hvilket parti som hadde flertall i bystyret kunne skatten stoppes ved «taket». Høyre hadde en så stor gruppe at ingen partikom­ binasjoner i bystyret utgjorde 2/3 flertall uten Høyre. Først i 1938 ble denne regelen opphevet.

Med denne kontrollen over kommunens skatteinntekter kunne Høyre også presse budsjettene inn i en ramme, og stoppe andres ønske om påplussinger. Det var dette partiet gjorde, mot protest fra Arbeid­ erpartiet, som kalte det «mindretallsdiktatur». Høyres Eyvind Getz sa rett ut i 1934: «Vi har makten til å beskytte byen mot et sterkere skattetrykk og vi vil gjøre det».

En følge av situasjonen var at Arbeiderpartiet, tildels også mellom­ partiene, grep til fonds og lånemidler for å skaffe penger til bevilgnin62

ger. Dessuten traff flertallet beslutninger underveis i budsjettåret, med overskridelser som konsekvens. Høyre kalte dette å «tømme de kom­ munale kasser», og å «overlate til fremtiden å betale regningen for gildet».

Arbeiderpartiets ordfører i 1931, Adolf Indrebø (som tapte ved lodd­ trekning da Paul Hartmann i 1928 ble ansatt som borgermester) sa da bystyret diskuterte budsjettet for 1932 at hans parti ville foretrukket å bruke mindre fonds, selv om skatten ble høyere. Men «det herskende parti har vært i en tvangssituasjon, idet mindretallet har hatt det i sin makt å hindre at det ble utlignet et større beløp på inntekten enn i det foregående år. Uten fondsmidler hadde vi måttet foreta nedskjæringer som hadde skadet vitale interesser for byen». Ordfører Trygve Nilsen mente at byens skatteydere ville godta «en ekstrakontingent» til løsning av viktige oppgaver.

Da Eyvind Getz ble ordfører i 1932 (Venstre i vippeposisjon) hevdet han at Arbeiderpartiet i den foregående periode hadde «oppbrukt alle kommunens ressurser, budsjettert bevisst ureelt og øket byens gjeld».

Høyre ville, sa han, føre en varsom skattepolitikk som tok hensyn til skatteborgerne og byens næringer.

- Produksjon, næringer og borgere har det bedre, får større tillit, større evne til nye tiltak, mere tro på fremtiden og resultatene av sitt virke - når det offentlige viser godviljen til å holde skattetrykket lempelig, - var Eyvind Getz' oppsummering av Høyres linje.

Uenigheten om skatteprosenten ble innledet under den første ver­ denskrig, og ført videre efter en periode i begynnelsen av 1920-årene, da partiene var enige om maksimum, for å kunne møte nedgangstiden.

I mellomkrigstiden møtte Høyre i bystyret det radikaliserte og revo­ lusjonære Arbeiderpartiet på mange felter. I mai 1929 beordret ordfører Indrebø flagging med det røde flagg på rådhuset. Da Eyvind Getz protesterte, var svaret at det norske flagg ble brukt på en slik måte at det snart ville «bli et merke bare for den konservative del av landets borgere». Indrebø vakte også en viss oppmerksomhet da han i 1929 uteble fra feiringen av kronprinsparets bryllup. Høyre påtalte at ordfø­ reren ikke representerte kommunen.

Aret før hadde kong Haakon med sikkert politisk instinkt iscenesatt dannelsen av Hornsruds Arbeiderparti-regjering, et trekk som både styrket kongehuset og medvirket til moderering av partiet.

I kommunalpolitikken var det også strid om nødsarbeidene som ble satt igang for arbeidsledige. Høyre ville lønne disse arbeiderne under tariffavtalens satser, som en oppfordring til å søke annet arbeide, når det var mulig. Kommunen kom selv inn i konflikt da både nødsarbei­ dere og fast ansatte i kommunens tjeneste streiket i 192l på lønnskra­ vet. Under forhandlingene som tilslutt løste problemet, gikk Høyre inn 63

for å fjerne fra tariffavtalen et punkt Arbeiderpartiet i 1916-19-perioden hadde fått inn, med krav om at arbeidere i kommunen skulle være organisert. Kommunearbeiderforbundet hadde «tvunget arbeiderne inn i sine rekker og ført et redselsregimente overfor 'arbeidsvillige'».

Foran kommunevalget i 1922 utnyttet Høyre en hilsen fra Moskva til kameratene i Kristiania:

«Alt tidligere en gang har den norske arbeiderklasses parti behersket det kommunale liv i landets hovedstad, men det var under høiresocialisternes ledelse. Nu kan byen tilbakeerobres av arbeiderklassen, som denne gang ledes av et revolutionært parti ...»

Bladet «Kristiania Høire», startet i 1922, spurte velgerne: «Skal byen prisgis kommunistene og deres spekulationslyster, eller skal de borger­ lige partier fortsætte sit arbeide til bedste for alle samfundsklasser?

Skal byen styres efter ordrer fra Moskva eller skal dens egne borgere ha det avgjørende ord i forvaltningen av byens midler?»

Arbeiderpartiet hevdet i denne tiden at klasseinteresser kolliderte i bystyret, at bare en liten klikk av rikfolk hadde glede av Høyres skatte­ politikk og at «Høyres reaksjonære politikk tørner sammen med Ar­ beiderpartiets sosialistiske politikk» (Trygve Nilsen, 1937).

Mot protest fra administrasjonen ble forvaltningen omlagt til et system hvor 7 rådmenn under finansborgermesteren selv kunne møte i formannskapet for å svare for sine saker. De folkevalgte tok et nytt skritt lenger inn i administrasjonen. Et mindretall ønsket sterkere sentralisering rundt finansborgermesteren.

Klar prinsipiell uenighet kom til uttrykk når det gjaldt kommunal kontra privat virksomhet. Eyvind Getz slo fast Høyres syn slik: «Høyre ser det som et sunt borgerlig prinsipp at kommunen ikke i utrengsmål konkurrerer med sine egne skatteydere». Striden gjaldt f.eks. overta­ gelsen av kinodriften i 1919 og situasjonen da sporveiselskapets konse­ sjon utløp i 1923. Høyre mente at sporveien fortsatt kunne drives privat, resten av bystyret at kommunal drift var det riktige. Det endte med en mellomting, av 10 års varighet.

Den første verdenskrigs kommunale handel med brensel og visse matvarer skulle efterhvert avvikles. Et nyvalgt medlem av bystyret debuterte i kommunepolitikken som medlem av en komite for dette spørsmålet i 1926: Rolf Stranger, medlem av Høyre efter et kort opp­ hold i Frisinnede. Oslos husmødre forlangte kommunens forretninger opprettholdt, bystyret vedtok å nedlegge handelen med kjøtt og herme­ tikk, men fortsette fiskehandelen, som gikk både med balanse og over­ skudd.

Med jevne mellomrom vaket Aker-problemet. I 1917 tok ordfører Carl

64

J eppesen dette opp. Kristiania vokste ut over sine grenser. Byen og Aker var som «et par organisk sammenvoksede tvillinger» og burde sammen­ sluttes. Fra 1920 av kom debatten om forening av tvillingene til en storkommune igang for alvor. Høyres syn, både i byen og i Aker ble efter hvert at samarbeide om viktige felles oppgaver var en bedre løsning enn full sammenslutning, bl.a. som følge av uenighet om det økonomiske oppgjøret overfor Akershus. Arbeiderpartiet og mellompartiene ønsket sammenslutning.

Da Haavard Martinsen overtok efter Arbeiderpartiets tre-årsperiode, i 1920, erklærte han at det var heldig for byens finanser at sosialistene «ikke fik tid til at bli varmere i sædet», som han uttrykte det. Han mente dessuten å kunne si at med den utbygging som var skj edd hadde hovedstaden «i enkelte henseender . . . snart fordøiet den sterke befol­ kningstilvekst som fant sted særlig omkring aarhundreskiftet, og paa visse omraader holder paa at bli en færdig by».

5. Hovedstadens . .

65

Hambro skulle kastes

I

1933 ville høyesterettsadvokat Eyvind Getz på Stortinget. Han hadde sittet der fra 1923 til 1927. Så gikk han inn i kommunalpoli­ tikken for fullt. Nå ville han tilbake. Det var C. J. Hambros første­ plass på listen han tok sikte på.

C. J. Hambro, fungrende partiformann fra 1923, valgt formann efter 1927 og samtidig både parlamentarisk fører og stortingspresident, var gjenstand for økende kritikk.

I Oslo pågikk en aksjon mot ham. Utgangspunktet for denne nomina­ sjonsstriden, som også gjaldt ledelsen av Høyre, var både den politiske situasjon og Hambros personlighet.

Misnøyen med partier og politikere i mellomkrigstiden bredte seg efterhvert som det ble klart at de borgerlige partiene ikke var istand til å gå sammen, hverken om å stoppe det revolusjonære arbeiderparti, eller om løsning av store problemer i et land i økonomisk krise. Ingen av disse partiene kunne alene få flertall i Stortinget, efter valgordningen av 1919, som erstattet enmannskretsene med forholdsvalg. Blant dem som kjempet denne reformen frem var Otto B. Halvorsen. Enmanns­ kretsene hadde vist seg å være en lite gunstig løsning og forholdstalls­ valget kom som en erkjennelse av dette, og av et ønske på borgerlig side om å gi Arbeiderpartiet mer rettferdig representasjon i Stortinget.

Eksempler fra Europa skapte engstelse for at partiet kunne fristes til å bruke utenomparlamentariske virkemidler.

Forholdstallsvalget innebar utvidelse av antallet stortingsrepresen­ tanter til 150, hvorav hovedstaden fikk 2 nye mandater og fortsatt var sterkt underrepresentert. Ved første valg efter reformen fikk Høyre 5 fra Oslo, Arbeiderpartiet 2. Arbeiderpartiet sikret seg 4 i 1927 og i de to siste valgene før den annen verdenskrig, mens Høyre fikk 3. Større rettferdighet i valgordningen gav småpartier større muligheter. I tur og orden kom Bondepartiet, Nasjonal Samling, Kristelig folkeparti og enkelte andre. Mindretallsregjeringene kom og gikk.

66

Noe av misnøyen med Hambro må ha sprunget ut av denne situasjo­ nen, som bl.a. gav Fedrelandslaget vekstmuligheter. C. J. Hambro bekjempet Fedrelandslaget, på prinsipi.elt grunnlag, fordi laget presset de politiske partiene og også kunne virke som et press overfor Stortin­ get, som Hambro alltid beskyttet.

Hambros høyst personlige stil i ledelsen av stortingsgruppen og partiet skapte også irritasjon og misnøye. Denne blendende begavede mannen med enestående evner som taler, og talenter i mange retninger, hadde sin styrke i instinktiv politisk tenkning, formulering og hand­ ling. Han var svakere i daglig ledelse og administrasjon, ikke minst fordi han alltid holdt på med noe annet, hva enten det var møter i Folkeforbundet hvor han efterhvert fikk en viktig rolle, eller artikler, bøker og oversettelser Fabrikkeier Johan H. Andresen som hadde drevet Tiedemands To­ baksfabrik opp og som vant kampen med den britiske tobakkstrusten, ble stortingsrepresentant for Oslo ved 1927-valget. Han hadde da vært formann i Oslo Håndverks- og Industriforening i to år og fremstod som en fremtredende representant for hovedstadens næringslivsinteresser.

Nokså snart ble han misfornøyd med C. J. Hambros form for ledelse av stortingsgruppen, hans improvisasjoner og manglende sans for plan­ legging. I partiet var det diskusjon om riktigheten av at samme mann satt som både partiformann og parlamentarisk fører.

I Høyres stortingsgruppe hadde bergenseren Henrik Ameln lenge motarbeidet C. J. Hambro. Han hadde bl.a. alliert seg med Fedrelands­ laget og gjorde det klart at han så seg selv i rollen som leder av en borgerlig samling. Ameln aspirerte til formannsvervet i Høyre, som Hambro satt med. Allerede i august 1930 kom et krav om Hambros avgang som partiformann og gruppefører til uttrykk i Morgenavisen i Bergen, antagelig inspirert av Henrik Ameln. I 1932 ble det i Høyres stortingsgruppe gjort forsøk på å fjerne Hambro fra vervene som grup­ peformann og stortingspresident. Også her var Henrik Ameln med.

Foran valget i 1933 kom det så en aksjon mot Hambro innenfor hovedstadens Høyre, hvor det var krefter som ville erstatte ham med Eyvind Getz. Aksjonen hadde støtte fra Henrik Ameln.

Situasjonen før 1933-valget var sammensatt. Stortinget hadde i 1930 åpnet adgang til listeforbund, og diskusjoner pågikk i hovedstaden om muligheter. Inn i dette kom Vidkun Quislings nye parti, Nasjonal Samling, som samarbeidet med formannen i Frisinnede, Rolf Thom­ messen, Tidens Tegns redaktør. Denne avisen, som Høyres landsmøte vedtok en avskyresolusjon mot i 1927 på grunn av Tidens Tegns harde kritikk mot Ivar Lykkes Høyre-regjering, hadde lenge vært et problem for Høyre.

Høyre kunne allikevel tenke seg listeforbund med Frisinnede og med 67

Bondepartiet, men sa blankt nei til Nasjonal Samling. Eyvind Getz begrunnet dette i «Oslo Høire» med at Høyre stod på forfatningens grunn og ikke kunne gå i listeforbund med NS, «et forfatningsfiendtlig parti, som på tross av Grunnloven, forfatningen og folkestyrets almin­ delige prinsipper vil innføre en ny statsform, diktatur».

I Bergen derimot var interessen for samlingspolitikk større. Bergens Høyre gikk inn for listeforbund med NS, og fastholdt beslutningen også efterat C . ]. Hambro hadde vært i byen og holdt en tordentale.

C. J. Hambro var på valgturne i Lofoten da han fikk et iltelegram fra formannen i Oslo Høyres valgkomite, Arnold Schibbye om aksjonen.

Det forelå planer, fortalte Schibbye, om å nominere Eyvind Getz på førsteplass og gi Hambro annenplassen.

Dette ville være en så klar markering både overfor velgerne, Stortin­ get og partiet at det måtte få konsekvenser. Schibbye forklarte Hambro at for å stille intrigemakernes misnøye, burde han trekke seg fra et av sine tre verv (partiformann, gruppefører, stortingspresident). Dette ble da også resultatet. Foran nominasjonen, hvor Hambro fikk førsteplas­ sen, med Eyvind Getz som nr. 2, ble det protokollert at Hambro «ved første givne anledning» skulle frasi seg et av sine tre verv.

Stortingsvalget gikk dårlig for Høyre, som bare tok tre mandater i hovedstaden, mens Arbeiderpartiet, som gikk til valg med kriseplanen «Hele folket i arbeid», fikk fire. En av Evald Ryghs sønner, advokat Per Rygh, karakteriserte situasjonen og Hambro i sin dagbok umiddelbart efter valget: «Av de borgerlige partier har åpenbart Høyre gått sterkest tilbake, og en av årsakene til det er sikkert en alminnelig utbredt misnøye med partiets ledelse og da ganske spesielt Hambro . . . misnøyen var almen og aller sterkest visstnok i hans egen valgkrets, Kristiania og distriktene herom­ kring. Alle erkjenner hans blendende begavelse som taler - den lar seg da heller ikke bestride. De fleste erkjenner også at han har sjeldne evner og meget store kunnskaper, men de fleste mener samtidig at han har en uhyggelig tendens til å ville svømme på overflaten (hvilket er riktig nok) og dessuten at han ingen virkelig forståelse har for de økonomiske pro­ blemer i politikken. Men den dypeste årsak til misnøyen ligger i mistilliten til hans karakter . . .»

Ved stortingsvalget i 1933 trakk Johan H. Andresen seg tilbake. For Høyre i hovedstaden må det derfor ha vært av betydning at Eyvind Getz ble innvalgt, fordi han var en effektiv talsmann i den økonomiske politikk, som Hambro viste for liten interesse for. Det området Andre­ sen hadde dekket var dermed ivaretatt.

Striden om Hambros ledelse av partiet fortsatte efter stortingsvalget.

Han ble av flere oppfattet som redaktøren av Fedrelandslagets avis, 68

ABC, Ranik Halle, karakteriserte ham: «Det er sagt om Mowinckel at han er høyremannen i Venstre, Hambro er venstremannen i Høyre».

I en artikkel i Samtiden før Høyre holdt landsmøte i 1934, skrev Oslo-juristen Hans P. Lødrup at Høyre hadde bragt seg i den stilling at konservative velgere forlot partiet. Partiledelsen trodde «å gavne kon­ servativ politikk best ved å la Høire ha et minst mulig konservativt program og ved å føre en utpreget kompromisspolitikk i Stortinget», mente Lødrup.

C. J. Hambro selv, som i denne tiden lengtet ut av politikken og over i noe annet, skrev i 1934 jubileumsboken «Oslo Høire gjennem 50 år» på rekordtid. Her kom han inn på «de kretser i Kristiania hvis eneste innsats i det politiske liv pleier å være underhåndskritikk» - i forbin­ delse med striden om Emil Stang.

Til Høyres landsmøte forelåbeskjed fra Ham bro om at han pågrunn av tretthet og slitasje ikke stilte til gjenvalg som partiformann.

I tillegg til den almindelige misnøyen med Hambro, kan en årsak til ønsket om å erstatte ham med en annen ha vært hensynet til samarbei­ det med Bondepartiet, som det ble påstått kunne bli bedre med en ny partiformann. Striden om presidentvalget i Stortinget i januar 1934 peker i retning av at det er noe i dette: Fra før jul forelå en avtale mellom de borgerlige partier om gjensidig varsling før aksjoner som kunne skade samarbeidet. Uten slikt forvarsel gikk Bondepartiets stor­ tingsgruppe inn for Ivar Lykke som ny stortingspresident efter Ham­ bro, noe Høyre fikk kjennskap til gjennom Tidens Tegn. Partiet fast­ holdt at Hambro var dets selvskrevne kandidat. Bondepartiet stemte blankt og Johan Nygaardsvold ble førstepresident, med Hambro som visepresident.

PåHøyres landsmøte bleJohan H. Andresen valgt til ny formann. I og med at han var ute av Stortinget kunne han vie seg fullt ut for partiar­ beidet, men fikk nokså snart problemer i samarbeidet med partiets gruppefører, C. J. Hambro. Denne gav med ulyst fra seg formanns­ vervet. Landsmøtet ble holdt i Oslo og under landsmøtemiddagen på Hote! Continental vakte Hambros festtale oppsikt. «Det var ikke noen sympatisk Hambro som opprtådte den gangen», sier en som deltok.

Forandringen i partiledelsen innebar at de to viktige toppvervene var fordelt påto personer. Når valget falt påJohan H. Andresen var det fordi man ville gjerne ha en som var mer bestemt og mere i overensstem­ melse med næringslivet.

Hambro la ikke om sin stil i ledelsen av det politiske arbeidet i Stortinget og forholdet mellom ham og Andresen ble efterhvert nokså anstrengt. Efter et fiskeripolitisk oppgjør med Hambro, hvor denne fikk landsmøtets støtte i 1936, bestemte Andresen seg for å frasi seg gj en69

valg. På høyres landsmøte i 1937 rykket Ole Bærøe fra Hedmark opp fra viseformannsplassen til partiformannsvervet.

C. J. Hambro var aldri formann i Oslo Høyre. Eyvind Getz fratrådte i 1932, derefter var Arnold Schibbye Oslo-partiets formann til 1939, da Rolf Stranger overtok efter ham. Stranger ble sittende til 1970.

Gjennom mellomkrigstidens urolige politiske år førte Høyre en ved­ varende kamp for bevilgninger til Forsvaret, og for bedre beredskap, mot Arbeiderpartiets «brukne gevær» og agitasjon mot Forsvaret.

Christian F. Monsen, forsvarsminister i Nygaardsvolds regjering fra 1935, skrev i 1928 i brosjyren «Sannheten om militærvesenet»: «Det vanvittige sløseri til det uproduktive militærvesen har vi råd til, det fortsetter. Hvor lenge vil det norske folk tillate denne galskap?» Forsva­ ret ble forsømt, med de konsekvenser det fikk i 1940.

Selv om mange ikke ante det, samlet krigsskyene seg over Europa.

Stortingsvalget i 1936 og kommunevalget i 1937, begge med seier for Arbeiderpartiet, ble de siste før valgene høsten 1945.

C. J. Hambros klarsyn og mot kom klart frem da han utfordret opinionen, også i Høyre, med sterke advarsler mot å tro at Milnchen­ forliket med Adolf Hitler i 1938 gav noen garanti for fred i Europa.

Reaksjonene var sterke, men Arbeiderpartiet støttet Hambro, og viste det i praksis ved å la være å stille motkandidat mot ham ved president­ valget i Stortinget i januar 1939. Arbeiderpartiet ville ikke støtte be­ strebelser på å frata Hambro presidentplassen.

Derimot avviste Arbeiderpartiet Hambros forslag høsten 1939 om en samlingsregjering og enighet om å innstille partiagitasjon.

Den 9. april 1940 og senere efter krigsutbruddet viste C. J. Hambro seg å være en større fører og mer handlekraftig enn mange av hans motstandere hadde vært klar over. I et avgjørende øyeblikk i norsk historie kom alle hans evner til full utfoldelse.

I hovedstaden ble Rolf Stranger oppnevnt som ordfører, efterat ordfø­ rer Trygve Nilsen og varaordfører Einar Gerhardsen hadde reist fra byen. Han fikk den ubehagelige oppgaven å bestyre kommunen under tysk okkupasjon og norske NS-myndigheter.

Fra Quisling-regjeringens innenriksdepartement forelå en skrivelse til fylkesmennene med påbud om å kontrollere at kommunale myndig­ heter «i hele sin virksomhet følger Nasjonal Samlings og dermed den nye tids retningslinjer». Arbeiderpartiets formannskapsmedlemmer­ foreslo en uttalelse hvor det ble fastslått at formannskapet ikke kunne efterkomme pålegget. «Det forbeholder seg nå som før å vurdere sakene og handle i samsvar med det mandat byens velgere har gitt».

Efter en lengre debatt utsatte formannskapet saken den 29. novem­ ber, uten at Høyre hadde tatt endelig standpunkt. Konrad Nordahl skriver (Med LO for friheten) at Rolf Stranger og Eyvind Getz ikke ville

70

stemme for det. Før saken kom opp igjen hadde Høyres Klaus Hansen varslet innenriksdepartementet om Arbeiderpartiets forslag. Samtlige av underskriverne ble arrestert og stilt for en «folkedomstol» i februar 1941, hvor bl.a. Getz og Stranger måtte avgi vidneforklaring.

Utfallet av saken ble 12 måneders betinget fengsel for flertallet av Arbeiderparti-representantene, som dermed ble sluppet fri, mens fire fikk lengre fengselsstraff. Rolf Hofmo ble sendt til fangenskap i Tysk­ land og kom først tilbake til Oslo i mai 1945.

Med frigj øringen kom efterspillet. Einar Gerhardsen vendte tilbake fra konsentrasjonsleiren i Tyskland og ble Oslos ordfører, med Rolf Stranger som varaordfører. Før de folkevalgte ble sammenkalt, drøftet Gerhardsen og Stranger hvilke medlemmer av formannskapet fra før krigen som ikke burde innkalles. Resultatet av dette ble at et av Arbeid­ erpartiets medlemmer og Høyres Eyvind Getz ble strøket. I sine erind­ ringer skriver Einar Gerhardsen at Høyres gruppe fastholdt at Getz ikke måtte komme med. Getz tok det meget tungt at han ble satt utenfor.

C. J. Hambro kom hjem fra utlandet til en fredsbegeistret hovedstad.

Mens han i 1934 måtte frasi seg vervet som partiformann for å bli renominert på førsteplass i Oslo, ble han i 1945 stilt som nr. 1, valgt til partiformann og fikk vervet som Høyres parlamentariske fører. Stor­ tingspresident ble han derimot ikke. Det nyvalgte storting foretrakk Chr. F. Monsen.

71

Morgenbladet overlevde alltid

M

orgenbladet og kampen for å redde Morgenbladet er uløselig knyttet til hovedstadens Høyre. Før Kristiania Konservative Forening ble dannet, var avisens terroriserende maktstilling et problem for partiet. I vårt århundre har Morgenbladet fortsatt å være et problem, men av den motsatte årsak. Avisen har i mange år hatt synkende innflytelse. Når den har fortsatt å utkomme, er det først og fremst fordi noen - ofte i Høyre - alltid har grepet inn og avverget Morgenbladets antatt uavvendelige bortgang.

Det hele begynte antagelig da Chr. Friele overtok efter A. B. Stabell i slutten av 1850-årene. Stabell, som var «Aker-bonde» redigerte avisen på en slik måte at bondestanden var rimelig fornøyd. Med Friele kom en ny og skarpere tone inn. Bøndene følte seg støtt og falt fra. Efter Friele kom Nils Vogt, som mildnet den skarpe politiske tonen og la avisen om i retning av mere kulturstoff og annen verdifull orientering.

Hovedstadens presse utviklet seg i takt med byens forandring og ekspansjon. I en avgjørende tid for byens aviser mistet Morgenbladet taket på hovedstaden og ble passert av sine konkurrenter. Aftenposten fikk en stadig større leserkrets og Tidens Tegn vant terreng.

I en by med kvinneoverskudd og en jevn strøm av innflyttere var Morgenbladet på sett og vis fremdeles det konservative mannssam­ funns avis fra forrige århundre, samtidig som den forlengst hadde mistet sin daværende identitet , sine troende kullsviere og forbitrede hatere.

En oppgitt Johan H. Andresen, generøs men stadig mer skeptisk bidragsyder, skrev i 1939:

72

«Et av Morgenbladets tidligere styremedlemmer hevdet ved siste rekon­ struksjon skriftlig overfor mig, at han vilde oprettholde bladet, fordi han tilhørte en gammel officers- og embedsmannsfamilie, som alltid hadde lest Morgenbladet, og han ønsket å gå i sine fori:edres fotspor! . . . Men jeg tror

dessverre ikke at disse fotspor er politisk verd hundredetusener for Høire, det Nasjonale Folkeparti, av idag.»

Efter midten av 1920-årene begynte Morgenbladet å få alvorlige økonomiske problemer. Underskuddene lå i begynnelsen av 1930-årene på 100-200 000 kroner årlig, og efter å ha vært nede i 30 000 kroner i 1935, steg de igjen, slik at avisen i løpet av 1930-årene kostet ialt over 1 million kroner i direkte kapitalforbruk, hevder Lars Johan Heimdal i «Høyrepressen 1930-36».

Johan H. Andresen mente i 1939 at 'det ialt måtte være satset nær­ mere 2 enn 1 million kroner på Morgenbladet bare i aksjetegninger, kausjonsansvar o.l., og i tillegg kom store beløp i «velvillige» annonser og masseabonnement. «En stor del av bladets annonser og oplag er jo utvilsomt av denne art», konstaterte Andresen.

Høyre og Oslo Høyre medvirket til kapitalinnsprøytningene, med midler partiet hadde fått inn, bl.a. som bidrag fra næringslivet i hoved­ staden. Som partiformann nåddeJohan H. Andresen et punkt hvor han mente at nå fikk det være nok. Høyres sentralstyre vedtok å ta forbe­ hold om at partiets sentrale organer ikke lenger kunne yde økonomisk støtte til avisen. Men umiddelbart efterat Andresen fratrådte som formann, vedtok partiledelsen - antagelig på oppfordring fra C. J. Hambro å gå inn i Det nye Morgenbladet A/S med 12500 kroner, til Andresens store irritasjon. Han ble ikke mindre irritert da han oppda­ get at Oslo Høyre medvirket med et tilsvarende beløp, slik at partiets støtte ialt ble 25 000 kroner, nøyaktig den samme sum som han selv noen måneder tidligere hadde gitt i bidrag til Høyre, for fordeling mellom landspartiet og Oslo Høyre.

At Hambro skrev i Morgenbladet, og i partiet sørget for å holde avisen oppe, bidrog antagelig til Andresens stadig kjøligere holdning. I 1939 skrev han at Morgenbladets opplag neppe var større enn 4-6000, altså som en mindre lokalavis, og «nu er man jo i den heldige stilling å ha Aftenposten med langt mere politisk stoff og 20-dobbelte opplag». Af­ tenposten hadde i 1939 nådd opplagstallet 84 875.

Bakgrunnen for søtten var Høyres begrunnede tro på pressen som partiets viktigste våpen. Problemet lå i at denne satsingen trakk midler partiet trengte til andre formål. Pengeinnsamling var en del av hverda­ gen, spesielt i en tid hvor kontingenten for medlemmer (frivillig kontin­ gent - 1 krone - ble innført i 1915) var lav, og hvor Høyre i økonomisk gode tider for næringslivet kunne regne med bidrag som sikret driften.

Men økonomien svingte med konjunkturene, også med de politiske konjunkturer.

Tidlig i 1920-årene kom den første organiseringen av bidragsydere i Kristiania, da en krets av fremtredende næringslivsmenn gikk sam73

men i gruppen «Vort Land», som ydet bidrag til partiarbeidet uten å tre offentlig frem, og var lite kjent. Nokså snart meldte ønsket om borgerlig samling seg hos bidragsyderne, tilskyndet ved dannelsen av Fedreland­ slaget i 1925. Oppover gjennom tyve- og tredveårene kom antydningen om visse politiske betingelser i forbindelse med bidragene opp til dis­ kusjon. Fedrelandslaget opptrådte som pressgruppe overfor partiene og fikk såvidt sterk støtte hos grupper av bidragsydere at C. J. Hambro jevnlig måtte i ilden for å forsvare og forklare Høyres syn og sak. Når det kom til stykket, endte det alltid med at Høyre avviste kravet om politiske vilkår, og at flertallet av bidragsydere mer eller mindre mur­ rende betalte sin støtte.

Opprinnelig besørget hovedstadspartiet hovedtyngden av Høyres fi­ nansiering på landsbasis, men efterhvert begynte de enkelte fylkesor­ ganisasjoner og lokalforeninger å reise penger. Mange av dem måtte allikevel ha tilskudd fra partiet sentralt, som igjen fikk en avtalt andel av det Oslo Høyre skaffet tilveie fra hovedstadens bidragsydere.

Hovedstadens Høyre utviklet seg sammen med byen. I og for seg kunne Kristianias avgrensede konservative krets ha lidd Morgenbla­ dets skjebne, men viljen til å utbygge et folkeparti som kunne fange inn også arbeiderstemmer ser ut til å ha vært så sterk at organisasjonen valgte en annen vei enn den avis det efterhvert måtte holde liv i.

Valgordningen i seg selv, først manntallsarbeidet og derefter inndelin­ gen av hovedstaden i enmannskretser var med på å desentralisere organisasjonen. Den kunne rett og slett ikke kapsle seg inn.

Kristiania-partiets lover av 1906 forutsatte et fellesstyre hvor samt­ lige kretsstyrer var med. I de enkelte kretsene ble det holdt foreløbige nominasjonsmøter, og efter behandling i hovedstadspartiet sentralt" et endelig nominasjonsmøte for kretsen. I 1911 ble det vedtatt at nomina­ sjonen skulle skje på et almindelig medlemsmøte efter innstilling fra fellesstyre og forstanderskap. Efter endringen i valgloven i 1919, da forholdstallsvalgene ble innført, foreslå Eyvind Getz at hvis det forelå særlige grunner, skulle fellesstyret med 2/3 flertall kunne omgjøre beslutninger på et nominasjonsmøte, hvis de avvek fra forstanderska­ pets innstilling. Dette ble ikke vedtatt, ved lovendringer i Kristiania­ partiet i 1922.

Det nydannede Unge Høires Landsforbunds første formann, Lorentz Vogt, også formann i Kristianias Unge Høire, protesterte mot forslaget fra Getz. «Kristiania Konservative Forening har været et kontor, ledet av en meget begrænset kreds mennesker», skrev han i bladet Kristiania Høire. Han minnet om at ved valget året før hadde det vært liv og interesse i kretsarbeidet. Ble nå medlemmenes rettigheter beskåret, ville det drepe enhver foreningsinteresse hos dem. Forslaget var «en 74

gammelmandsfrygt for at der muligens, hvis man slipper medlem­ merne til, skal kunne ske noget uheldig».

I 1924 ble det vedtatt at kretsene kun.ne foreslå kandidater før for­ standerskapet foretok nominasjonen, efter innstilling fra valgkomite og fellesstyre.

Lorentz Vogt påtalte forøvrig at det med 23 menigheter i hovedstaden bare var 12 kretser i Høyres by-organisasjon. I 1927 ble det så vedtatt at organisasjonen skulle følge byens valgkretsinndeling. Antallet krets­ foreninger steg til 21 i 1930, 22 i 1931.

Under valgkampen foran kommunevalget i 1922 brukte Kristiania­ partiet for første gang moderne virkemidler, da plakater, fem i alt i flere farver, ble slått opp i 3000 eksemplarer. Plakatkrigen, med rabling av nye tekster fra Høyres motstandere, var kommet igang, og dempet efter en tid bruken av dem. De enkelte kretsforeningene fikk i denne valg­ kampen større selvstendig ansvar i valgarbeidet og valgte agitasjons­ komiteer som sørget for husagitasjon, møter og spredning av flyveblad.

Oslo Høyre gikk også foran med valgfilmer, den første i 1928, som stumfilm. Senere kom Høyre efter. Valgfilmen i 1934 het «Leve Oslo» og utfordret Aker så sterkt at det ble spetakkel av den.

Filmen hadde den populære skuespilleren Einar Sissener som gj enn­ omgangsfigur på en motorsykkel hvor hans «sønn» satt i sidevognen.

Underveis på en rundtur i hovedstaden forklarte så «faren» Sissener gutten hovedstadens tilstander. I en bestemt scene kjørte motorsykke­ len på en usedvanlig humpete vei, og som en markering av at det stod bra til i byen under Høyre-styre, sa Sissener: «l'a nå skjønner du, gutten min, nå er du i Aker!»

Mere skulle det ikke til før en gruppe jurister i Aker tok affære. En av dem var Per Rygh, som fikk høre om filmen av sin kone. Han truet partiet med at ble ikke denne scenen fjernet skulle han sørge for at «alle Bidrag, jeg havde at gjøre med vilde blive stoppet», som han skrev i dagboken. Rygh var så innflytelsesrik, også overfor bidragsydere, at partiet tok ingen chanser. I filmrommet i Kommunenes Filmcentral ble filmen vist for Akers ordfører, Erling Schiøtz, Per Rygh, partiforman­ nen Johan H. Andresen, agitasjonskomiteens formann, Rolf Stranger og noen til.

Rygh og Schiøtz syntes at filmen var morsom og fiks, men «uhyrlig­ hetene om Aker måtte fjernes», og med et løfte om at dette ville bli gjort, erklærte de to seg fornøyd.

Også valgfilmen i 1936, «Vi vil os et land», innspilt for Høyre av Oslo Høyre, som også finansierte en del av den, skapte vanskeligheter. I dette tilfelle var det i form av en hilsen fra partiets fortid. Titelen henspilte på Per Sivles kjente sang, som også var med i denne filmen. Dikterens datter anla sak mot Høyre med den begrunnelse at hennes far, som var 75

en klar motstander av partiet, hadde skrevet sangen «Vi vil os et land» til et stemmerettstog Venstre arrangerte i 1894 i Kristiania. Å benytte sangen i en Høyre-film var derfor misbruk overfor opphavsmannens mening og syn. Høyres generalsekretær, Herman Smitt-Ingebretsen og Rolf Stranger måtte møte for Høyre i retten, hvor Sivles datter vant saken - i 1938.

I 1930 spredte Oslo Høyre blå ballongr og vimpler over hovedstaden og satte farve på valgkampen. Det blå ble mer og mer vanlig, som markering overfor sosialistenes røde. Men uansett hvilke virkemidler som ble tatt i bruk, ble avisene regnet som det viktigste. Avisene nådde daglig inn i alle hjem. Og i Oslo var det først og fremst Aftenposten som nådde ut til de brede lag med det daglige budskap. Aftenposten ydet bidrag til partiet, og var en effektiv motvekt mot Tidens Tegn, som under Rolf Thommessen innledet en langvarig kampanje mot Høyre fra midten av tyve-årene. Samarbeidet med Frisinnede, som skiftet navn til Frisinnede Folkeparti, opphørte fra og med 1931-valget. Kritikken fra Tidens Tegn gjorde «utbotelig skade» ved valget i 1927, som Høyre tapte, hevdet Birger Gotaas i «Oslo Høire». I samme blad ble det avertert for Aftenposten som «Borgerskapets borg i kampen mot kommunis­ men!»

Rolf Thommessens politikk og manglende sans for økonomi i ledelsen av avisen bragte efterhvert Tidens Tegn i problemer. Lesere og annon­ sører falt fra. Avisen tapte innflytelse og det samme gjorde Rolf Thom­ messen. Vendepunktet kom i 1936. Da led Thommessen nederlag i Frisinnede, som forlot ham og flyttet til Trondheim med en ny parti­ formann. Lenge hadde Thommessen håpet på en kombinasjon av avi­ sen og et organisert borgerlig samarbeid som Tidens Tegn skulle være organ for, men alt hadde vært forgjeves. Kapitalmangelen var akutt og en gruppe forretningsmenn fra Oslo satte penger i avisen, med den følge at Fedrelandslaget fikk økonomisk kontroll over den, noe Thommessen selvsagt ikke likte. I 1938 kom det til et brudd mellom ham og de nye eiere, som endte med at han forlot Tidens Tegn, etterat den helt var overtatt av næringslivsinteresser som kjøpte alle Thommessens ak­ sjer. Med i denne overtagelsen var Johan H. Andresen. Han regnet aksjene som verdiløse, men påpekte overfor Høyre at det i hans tid som formann ble regnet som verdifullt for partiet om man «kunne bringe dette utbredte blad over i en for Høire og den borgerlige politikk gunsti­ gere kurs». I og for seg kunne Andresen tenke seg å sløyfe sitt bidrag til partiet og Morgenbladet, skrev han: «Har partiet råd til - direkte og via sine bidragsydere - fortsatt å anvende hundredetusener på bladet?» Selv mente Andresen NEI. Men Morgenbladet fortsatte å utkomme.

Francis Hagerup sa i 1910 om hovedstadens Høyre: «Intet andet

76

steds i vort land har baade forholdenes rivende utvikling og den overor­ dentlige stigning af de stemmeberettigedes tal stillet organisationerne saadanne opgaver som her. Og det er beundringsværdigt, hvorledes de har formaaet at være paa høide med disse».

Seirende eller tapende hadde Oslo Høyre kjempet seg gjennom årene efter 1910, med økende medlemstall og skiftende økonomi, medgang og motgang. Bypartiet hadde sikret seg sin andel av nye grupper med stemmerett, kvinnene var organisert i en egen forening, det samme var ungdommen. Ledere kom og gikk, noen ble værende, andre forsvant, men den levende partiorganismen fortsatte og fortsatte. Og som en del av denne organismen kom Morgenbladet ut, dag efter dag.

Krigsutbruddet stoppet de politiske partiers virksomhet. Efter sep­ tember 1940 skjedde den i det skjulte.

Morgenbladet fortsatte å komme ut, inntil de eneste som hittil har klart å stoppe denne avisen, tyskerne, stanset utgivelsen av Morgen­ bladet. Avisens redaktører hadde løftet avisen i krigens første tid med en uredd og kompromissløs holdning som avtvang respekt og gav Morgenbladet en enestående posisjon. Redaktørene Olaf Gjerløw og Fredrik Ramm ble arrestert og sendt til Tyskland.

Med frigjøringen i 1945 tok Høyres folk fatt på arbeidet i efterkrigsti­ dens !1ovedstad. Morgenbladet vendte tilbake.

77

Efterkrigstid

F

laggene gikk opp i 1945 for en ny tid. Den ble hetende efterkrigs­ tiden.

Nokså snart førte et skjerpet internasjonalt klima til frykt for at også dette skulle vise seg å være en mellomkrigstid mellom to storkriger. Denne usikkerheten ble en del av norsk politisk hverdag i årene fra 1945 til 1984. Tidligere års tro på et nøytralt Norge, skjermet og avsondret, hadde veket plass for vissheten om skjebnefellesskap med resten av verden.

I takt med skiftninger i det internasjonale klima svingte stemningen mellom angst og fortrøstning. Norge gikk i 1949 inn i NATO og ble en del av Atlanterhavsalliansen. Høyres politikk var forankret i dette, og i troen på en ansvarlig og forsvarlig beredskap.

Nye årskull vokste opp, med større muligheter og bedre materielle kår enn generasjonene bak dem hadde sett. Men mens tidligere slekt­ ledd hentet inspirasjon i håpet om en bedre fremtid, opplevde mange av efterkrigstidens ungdom horisonten som truende.

Gjenreisningstiden efter den annen verdenskrig, med stillstand og ødeleggelser, gled over i en lang periode med jevn og sterk økonomisk vekst. Den muliggjorde store sosiale reformer og utbygging på de fleste områder i samfunnet, med fordeling av økende velstand til det store flertall i Norge.

Mens den første del av efterkrigstiden ble sosialøkonomenes epoke, kom efterhvert samfunnsvidenskapen og en økende sans for sammen­ heng og konsekvenser i samfunnsutviklingen. Da gjenreisningstidens akutte behov var løst og velstandsutviklingen hadde gitt sine resulta­ ter, kom virkninger av veksten i form av ny uro, en økende trang til å bevare både livsverdier og trekk ved det samfunn landet var i ferd med å bygge seg fra. Ut av statistikkens lange tallkolonner steg enkeltmenne­ sker og minoriteter frem med ønsker, krav og behov som forutsatte en 78

Katy Due.

C. A. Torstensen.

Egil Werner Erichsen.

Carl Joachim Hambro.

79

mer nyansert utvikling og som viste at for mange var andre verdier minst like viktige som de økonomiske.

Fra samling om det såkalte «Fellesprogrammet» i 1945, til enighet om hovedlinjene i gjenreisningen, skiltes de politiske partiene nokså snart i uenighet om omfanget og karakteren av det offentliges virksomhet i efterkrigstidens samfunn. De borgerlige partier, ikke minst Høyre, hevdet at Arbeiderpartiet ikke bare så regulering, kontroll og styring som en nødvendighet efter krigen for å løse problemer i en overgangstid.

For Arbeiderpartiet var dette også å sette en ideologi ut i livet, med sikte på å gjøre Norge til et sosialistisk samfunn. På mange plan, fra rikspoli­ tikkens høyder og ned til de små og viktige detaljer i kommunenes liv, ble dette hovedmotsetningen.

Striden gav seg utslag i uenighet om graden av beskatning, om utjevning mellom grupper og mellom landsdeler, om hvilken frihet næringslivet skulle ha, om omfanget av sosiale reformer, om forholdet mellom kommunene og Staten, om sondringen mellom offentlige opp­ gaver og privat initiativ og virksomhet.

Høyre gikk inn i efterkrigspolitikken med et generasjonsskifte. Nr. 1 på Oslo Høyres liste ved stortingsvalget i 1945, C. J. Hambro, var 60 år gammel. Han ble nå partiets fører. Fra Akershus var Herman Smitt Ingebretsen innvalgt, Høyres generalsekretær fra 1936, og fra 1945 redaktør i Morgenbladet. Han var 54 år. Smitt Ingebretsen ble både viseformann i Høyre og viseformann i Høyres stortingsgruppe, en viktig oppgave fordi C. J. Hambro var fraværende i lange perioder, bl.a. som delegat i FN. Inn i Stortinget og i Høyres gruppe kom en rekke nye representanter som ikke kjente nasjonalforsamlingen fra før. De hadde nye ideer med seg og var påvirket av det samhold og den forståelse som var vokst frem på tvers av både politiske og sosiale skillelinjer under motstandskam­ pen i krigsårene.

Inn i Stortinget kom Rolf Stranger. Han var nr. 2 på Oslo-listen efter Hambro. Nyvalgt var også den unge juristen og bankmannen Sjur Lindebrække fra Bergen, såvidt i tvil om han var Høyre-mann at han til å begynne med ikke møtte i partiets stortingsgruppe. Som medlemmer av Stortingets finanskomite begynte Lindebrække og Stranger meget snart å samarbeide. I politisk henseende medførte dette at Stranger fulgte Lindebrækkes kurs. På det personlige plan oppstod et varig vennskap. I Høyres stortingsgruppe befant Stranger seg blant de libe­ rale.

Debatten om Høyres plasering i det politiske bilde kom tidlig igang i 1945. Med Smitt Ingebretsen som formann hadde partiene mot slutten av krigen holdt møter for å forberede «Fellesprogrammet», hvor de stod samlet om løsningen av viktige oppgaver. Innenfor Høyre vokste det

80

frem prinsipiell strid om «Fellesprogrammet», om innholdet og om riktigheten av å oppheve ideen om et valg for velgerne mellom politiske alternativer.

C . J. Hambro, som ikke hadde deltatt i utformingen av programmet, var lite begeistret for det, mens Smitt Ingebretsen følte seg bundet og forpliktet av det. På Høyres landsmøte i august 1945 led Smitt Inge­ bretsen nederlag, efterat det bare ble enighet om å erklære at partiet hadde deltatt i samarbeidet, ikke at at det også hadde godtatt resultatet.

Med dette kompromisset bak seg gikk Høyre inn i to valg, først stortingsvalget og derefter kommunevalget 1945 og tapte begge. Parti­ ets generalsekretær, Leif Heiberg, mente senere: «Fellesprogrammet hadde utvilsomt også den betydning, at det sterkt bidro til å kreditere Arbeiderpartiet i mange borgerlige kretser som tidligere hadde sett med en viss frykt og beven på socialismen».

Stortingsvalget i 1945, med krigstrette velgere og dårlig fremmøte, gav Arbeiderpartiet 76 representanter i Stortinget. I Oslo fikk Høyre to mandater og 29,9 pst. av stemmene, mens partiet i 1936 hadde 41, l pst. og 3 mandater i hovedstaden. Arbeiderpartiet måtte ved 1945-valget dele velgere med kommunistene og fikk 40,2 pst. i Oslo (5 1,3 pst. i 1936, 4 mandater), fortsatt 4, mens kommunistene fikk inn 1. Ved dette valget kom Kristelig folkeparti for alvor, med 8 stortingsrepresentan­ ter, men partiet fikk ingen i Oslo.

Efter å ha fått klart flertall ved valget dannet Arbeiderpartiet regje­ ring under Einar Gerhardsen og innledet sin lange regjeringsperiode.

Omslaget kom først i 196 1, da partiet ble i mindretall i Stortinget og styrte på basis av støtte fra Sosialistisk Folkeparti, inntil de borgerlige partier dannet koalisjonsregjering i 1965.

Høyre har alltid hatt sterkere tilslutning i Oslo enn på landsbasis.

Efter nederlaget ved kommunevalget i 1945 gjenvant Oslo-partiet nokså snart sin tidligere posisjon i hovedstaden. Medvirkende til dette var sammenslutningen mellom Oslo og Aker ved årsskiftet 1947/48.

Norges nye finansminister, Erik Brofoss, innledet sosialøkonomenes epoke med sin tre timer lange berømte budsjett-tale i februar 1946. I debatten om denne talen og om efterkrigstidens økonomiske politikk kom opptakten til uenighet om innslagene av sosialistisk ideologi i gjenreisningstiltakene. Rolf Stranger var Høyres finanspolitiske ho­ vedtalsmann. Han erklærte at Arbeiderpartiet introduserte «et helt nytt syn på samfunnsøkonomisk politikk», og dermed tok avstand fra det tidligere liberalistiske system som hadde gitt Norge fremgang.

Rolf Stranger hevdet at Arbeiderpartiet fremla nye uprøvede økonomisk-politiske prinsipper som tydelig viste målet: «det kollekti­ vistiske istedetfor det individualistiske samfunn». Stranger reagerte mot vekst i statsutgiftene, det veldige budsjettunderskudd, byråkrati 6. Hovedstadens . .

81

og inngrep overfor næringslivet. Det må, sa Stranger, arbeides for å «fjerne selve forutsetningen for tvangsreguleringen og dermed hind­ ringen for at vårt næringsliv kan få sin bevegelsesfrihet igjen».

«Fellesprogrammet» bleknet nokså raskt. Herman Smitt Ingebretsen bad inntrengende om lojalitet overfor samarbeidets og programmets forutsetninger. Statsminister Einar Gerhardsen, som var innstillt på lojalitet, minnet om at Arbeiderpartiet hadde vunnet stortingsvalget.

Ut fra de vanlige demokratiske spilleregler hadde partiet fått tilslut­ ning til sitt program.

Normal politisk uenighet fjernet forestillingen om en samling over partiene og arbeidet med å gjenreise landet kom igang. Knapphet på varer, materialer og arbeidskraft nødvendiggjorde rasjonering og prio­ ritering av de mest krigsherjede deler av landet. På dette grunnlag skulle hovedstadens kommunalpolitikere ta fatt på oppgavene i Oslo, hvor bolignøden var den viktigste og mest påtrengende.

82

Oslo Høyres forma n n fra 1 939 til 1 9 70, cand. J u r. Rolf Stra nger, - også hovedstadens ordfører i flere perioder. Han er fotografert på vei inn til bystyrets budsjettdebatt 26. oktober 1 960.

83

«Stranger-perioden»

F

or Oslo Høyre ble 1945 innledningen til det som mange senere kalte «Stranger-perioden, årene da Rolf Stranger styrte og domi­ nerte Oslo-partiet og i perioder ledet byen.

Den 57 år gamle Eyvind Getz var nå definitivt ute av politikken. Han hadde preget Oslo Høyres politikk i bystyret i en krisetid, dels i flertall, dels i mindretall, og så Høyre som «et samfundsparti, som søkte å vareta den hele bys felles samtidige og fremtidige interesser - mens Arbeiderpartiet i all sin ferd har tenkt på dagen idag og på en enkelt klasses øieblikkelige interesser».

Getz hadde dette syn på Høyres politikk for Oslo: «Vi vil ikke stillstand eller reaksjon. Men vi vil den resignasjon som gir muligheter og tillit. Vi vil ikke føre dagens utgifter over på fremtiden eller påta oss oppgaver som ligger utenfor kommunens evne, slik at de som kommer efter skal ha sin tid optatt med å betale de byrder vi legger på dem, for å kunne leve flott som om den gylne tid fremdeles varte ved.

Vi ser de vekslende perioder som en enhet, med forpliktelser overfor dem alle, med forståelse av at der må være en fast og kontinuerlig linje. Ikke formet utelukkende efter dagens krav, men også efter dens evne, og med et blikk fremover i tiden, så hver tid skal stå rustet til å møte sine opgaver uhindret av gjelds- og rentebyrder, fordi vi vilde leve flottere enn vi hadde evne til.»

Som valgt formann i 1939 tok Rolf Stranger initiativet til å få partiar­ beidet gjenopptatt i 1945. I en alder av 54 år stilte han både på listen ved stortingsvalget og som Høyres ordførerkandidat ved kommunevalget.

Efter valgene skjøttet han samtidig arbeidet på Løvebakken, gruppefø­ rervervet i bystyret og ledelsen av Oslo Høyre.

Rolf Stranger forlot Stortinget i 1953, men satt sammenhengende i bystyret fra 1926 til utgangen av 1967, bare avbrutt av krigsårene. Han var Oslo Høyres formann til 1970.

84

Strangers grep på Oslo Høyre ble fastere og fastere. Nokså snart ble han leder av en langt større partiorganisasjon, og kommunalpolitiker i en adskillige større by.

Selv om Høyre på begge sider av kommunegrensen motsatte seg sammenslutningen av Oslo og Aker, skapte omlegningen få rivninger da den først var gjennomført. Den medførte betydelige forandringer, bragte nye oppgaver og nye muligheter inn i kommunepolitikken og i partiene, og den skaffet hovedstaden de tomtearealene som skulle til for å løse boligproblemene.

På samme måte som det i forrige århundre vokste frem forsteder utenfor det gamle Kristianias grenser, var det blitt bybebyggelse i beltet rundt Oslo i årene efter byutvidelsen i 1878. Denne delen av Aker var mer eller mindre blitt by, mens de øvrige områdene i kommunen, spredt bebyggelse til tross, hadde karakter av landkommune. Ved sammen­ slutningen i 1948 var det ikke tale om rene arbeiderstrøk, raskt bygget og med sosiale problemer, det var etablerte bydeler som Oslo selv hadde vært med på å utvikle, og med sammensatt velgerfordeling, som nå kom inn i hovedstaden.

I det Aker som ble sammensluttet med Oslo hadde Høyre alltid styrt, frem til valgnederlaget i 1945, det som også ble kalt «idiot-valget». Aker Høyre stod enda sterkere i sin kommune enn Oslo Høyre gjorde i Oslo.

Ved sammenslutningen hadde Oslo 290 000 innbyggere, Aker 135 000. Da disse tallene ble lagt sammen, endret velger-sammen• setningen i befolkningen seg noe, i borgerlig retning og i Høyres favør.

Oslos politiske geografi, med sosialisme østover og i sentrum, borger­ lige velgere og Høyre-velgere vestover, ble ikke nevneverdig forandret.

Kvinneoverskuddet, høyere i Oslo enn i Aker, ble justert. Innslaget av selvstendig næringsdrivende og funksjonærer på vestsiden ble sup­ plert. Her var det også et høyere antall kvinner enn på østkanten. En valgundersøkelse i 1947 antyder at tendensen til å stemme med Høyre steg med inntekten, og at det samme gjaldt fremmøtet.

Mens andelen av formenn og arbeidere utgjorde 33,3 pst. av de stemmeberettigede i Oslo, var prosenten 21,8 i Aker, ved kommuneval­ get i 1947.

Da byen og Aker gikk sammen i en ny og større kommune med et folketall på 425 000, fikk de borgerlige partier en mindre gevinst i velger-fordelingen. Totalt sett ble balansen i hovedstadens velgermasse ikke nevneverdig forandret, og bildet av situasjonen blir mer utydelig når man tar med at stemmerettsalderen i 1945 ble satt ned fra 23 til 21 år, fordi ungdommen «både ute og hjemme under okkupasjonsårene gjorde sin fulle innsats for landets frigjøring».

Efter over hundre års tautrekning med hovedstaden tok «Aker­ bøndene» siste stikk ved sammenslutningen. Listene ved kommune85

valget i 1947 var satt opp av de to Høyre-foreninger i samarbeide. Men ved stemmeurnene strøk Akers velgere lystig Oslo-kandidater på alle lister. Det ble Aker-flertall i det nye bystyret.

I Akers siste øyeblikk før det hele var over, grep også skjebnen inn: Ved ordfører-valget var det tatt for gitt at Oslo-ordføreren Arnfinn Vik (valgt i 1945) også skulle bli ordfører i storkommunen. Men under formannskapsvalget i det nye bystyret gjorde Arbeiderpartiets med­ lemmer en feil og stemte på for få kandidater. Arnfinn Vik tok det fulle ansvar for denne feilen og trakk seg. Dermed fikk Aker ordføreren, H. E. Stokke, med høyesterettsadvokat Brynjulf Bull som varaordfører.

Kommunevalget i 1947 var et mer «normalt» valg enn 1945-valgene.

Stillingen i bystyret ble 42-42 mellom sosialistene og de borgerlige partier. Med 32 plasser fikk Høyre bystyrets største gruppe.

Oslo Høyre var nå kommet igang igjen efter krigsårenes stillstand.

De to valgene høsten 1945 var preget av improvisasjoner, av at førkrigs­ tidens apparat bare delvis var intakt, og av fredsårets knapphet på alt, fra papir til kapasitet i Postverket.

Gjenoppbyggingen av hovedstadens Høyre, med basis i Høyres Hus i Stortingsgaten, innviet i 1934 som nytt hovedkvarter for både lands­ partiet og Oslo Høyre, fulgte hovedlinjene fra tredve-årene. Arbeidet med manntallet ble gjenopptatt, en viktig del av partiets virksomhet, og i begynnelsen av 1950-årene ble ny teknikk tatt i bruk da alle Oslo Høyres medlemmer kom inn på hullkort. Ordningen med kretssekre­ tærer ble gjenopptatt, rodeforstandere utpekt og ved 1947-valget ble det gjennomført en effektiv valgkamp i god valgvind for Høyre. Medlems­ tallet var i vekst. Tilslutningen til Høyre steg ved dette valget til 37,4 pst. av stemmene i hovedstaden. Arbeiderpartiet oppnådde 37, 1.

Sammenslutningen med Aker Høyre bragte antallet storkretser opp fra 8 til 12 (fra Aker: Ullern, Vestre Aker, Østre Aker, Nordstrand). På årsmøtet ble Rolf Stranger valgt til formann. Aker-foreningens tidligere formann, høyesterettsadvokat C. A. Thorstensen, ble viseformann.

Han ble efter en tid engasjert som advokat for den norske stat i saken om million-arven efter skipsreder Hannevig i USA, med lange fravær som resultat. Ny lover for Oslo-partiet ble vedtatt.

Både de nye lovene og en praksis som efterhvert utviklet seg styrket ledelsens posisjon i Oslo Høyre. Når Rolf Stranger fremstod som Oslo Høyres dominerende skikkelse i efterkrigstiden, var det både fordi hans personlighet naturlig gav ham en slik posisjon, og fordi han hadde de verv som skulle til for å styre Oslo-partiet med fast hånd. Statsminister John Lyng oppfattet Rolf Strangers regime innen Oslo Høyre som eneveldig. «Men det var et opplyst enevelde, som de fleste trivdes med.»

Enkelte oppfattet nok Rolf Stranger som enehersker i Oslo-partiet. I Oslo Høyres lover ble det i 1948 slått klarere fast enn i førkrigstidens 86

lovverk at formannen og viseformannen var selvskrevne medlemmer av nominasjonskomiteen. Kretsene hadde fremdeles adgang til å fore­ slå kandidater. Stranger satt som nominasjonskomiteens formann i hele sin formannstid i Oslo Høyre.

Også i programkomiteen var Stranger formann i den første tiden, frem til 1959 og derefter noen ganger i 1960-årene. Da det i 1961 ble opprettet en egen valgkomite for valgene innen organisasjonen, ble Stranger formann også der, ved siden av at han satt som formann i Oslo Høyres lovkomite. I tillegg til å være gruppefører for partiet i bystyret, var han medlem av Høyres sentralstyre.

Summen av posisjoner gjorde det fullt mulig for formannen å påvirke utvalget av personer til verv, valg og opprykk, og å ha avgjørende innflytelse på den politikk som skulle føres.

Rolf Strangers sterke stilling i Oslo Høyre i «Stranger-perioden» var bare mulig fordi han var den han var. Noe skyldtes også innstillingen innen Oslo-partiet i denne tiden, hvor en slik sentralisering av vervene ble akseptert, med noe varierende sinnsstemning.

I det skiftet som fant sted fra mellomkrigstidens bitre politiske strid og mer formelle samværsformer, til efterkrigstidens større åpenhet og bredere forståelse, ble Rolf Stranger den som bar videre Oslo Høyres grunntone og stil, samtidig som han reorienterte Oslo-partiet til en ny tid og en ny situasjon. Med sin bakgrunn i manufakturbransjen repre­ senterte han hovedstadens handelsnæring, og med sine store kulturelle interesser og med sin form, formidlet han en arv fra fortidens konserva­ tive hovedstadsmiljø. I likhet med.sine moderate forgjengere fra parti­ ets opprinnelse var han mer opptatt av praktiske løsninger og av byens ve og vel enn av prinsipper og ideologiske spørsmål.

(Forbindelsen bakover i tiden fulgte også av navnet, det hadde Rolf Stranger fra valgmann nr. 46 ved Kristiania-valget i 1882, skipperbor­ ger Gregers Plade Stranger.)

Som ungt medlem av hovedstadens formannskap hadde Rolf Stran­ ger oppnådd den ære å bli invitert med Høyres daværende ordfører, banksjef Borger With, på kafe Engebret efter formannskapsmøtene.

Dette var et statussymbol. I sin tid som Oslo Høyres fører fulgte Rolf Stranger enkelte av disse fortidens spilleregler, blant annet ved stort sett å si «De» til de fleste, også en del av sine nære medarbeidere. Ble man <<dus» med Stranger, var det et statussymbol som ble stadfestet med et snev av rituale.

Med sin mangeårige motspiller i kommunalpolitikken, Brynjulf Bull, ble Stranger ikke «dus». De to vekslet i perioder om å være ordfører og varaordfører og nådde efterhvert et punkt i samværet hvor det kunne være naturlig å si «du». Dette ble det ikke noe av, efter Bulls oppfatning fordi Stranger kjente det gamle aristokratiske Kristianias spilleregler: 87

Stranger var 15 år eldre enn Bull, men Bull var ordfører og Stranger varaordfører. Ikke ut fra noen konvensjon kunne de to bli «dus».

I kommunen fikk Rolf Stranger efterhvert så mange verv at det ble et spøkefullt samtaleemne. Det kom i tillegg til oppgaver han ellers hadde, som f.eks. sitt mangeårige arbeide for Norges Varemesse. Under en programdiskusjon i Oslo Høyre i 1959 kom spørsmålet opp i forbindelse med et forslag om en programpost hvor det skulle stå noe om spredning av verv. Stranger sa: «Det er mange som synes at det er enkelte navn som går for ofte igjen, og spør om vi ikke har andre folk i Høyre enn akkurat de og de. Det blir jeg slengt i ansiktet svært ofte, ikke bare i forbindelse med mitt eget navn.»

Rolf Stranger viste betydelige evner når det gjaldt å få med personer som samlet byens og partiets forskjellige geografiske deler og kretser.

Men med tiden fikk enkelte en følelse av at opposisjon mot ham kunne være brysomt. Også med Strangers åpenhet og sans for nye navn ble persongalleriet efterhvert påvirket av at han hadde hatt sterk innfly­ telse ved utvelgelsen. John Lyng mente at Stranger ruvet «så stort i landskapet, at det nok var vanskelig å vokse opp i skyggen av ham.

Særlig virket det slik for ungskogen på det kommunalpolitiske felt».

Stranger la for dagen respekt for saklig begrunnet politisk uenighet og kunne jevnlig endre standpunkt når han hadde tenkt seg om. Par­ tiorganisasjonen overlot han i praksis til dem som hadde ansvaret for den, under hans ledelse. Antallet møter i arbeidsutvalget lå forholdsvis lavt. Virksomheten i bystyret ledet han selv, tidvis på en slik måte at medlemmer av Høyres gruppe kunne savne både forhåndsdiskusjon og informasjon. Mengden av verv og oppgaver han hadde påtatt seg, førte til at Stranger, på tross av sin imponerende arbeidskapasitet, efter­ hvert fjernet seg noe fra Høyre-gruppens medlemmer. Enkelte oppfat­ tet det som om han kunne være mer opptatt av enighet med de andre borgerlige partier i bystyret enn av hva Høyres gruppe selv mente. Det ble også registrert at han hadde et nært forhold til flere politikere utenfor Høyres krets, blant dem Arbeiderpartiets Rolf Hofmo og Kris­ toffer Aamodt.

Ved sammenslutningen med Aker fikk Høyres gruppe et tilskudd av kolleger fra nabokommunen. En av dem kom til å spille en viktig rolle i «Stranger-perioden»: Egil Werner Erichsen. Han ble innvalgt i Aker herredstyre i 1945 og debuterte i april 1946 med en protest mot et forslag om at et dyrtidstillegg for arbeidere, innført i 1945, skulle gjøres skattefritt. Dette stred mot skatteloven, sa Werner Erichsen, og kunne derfor ikke vedtas. Han tilføyet: «Samfunnet lever jo nå på den illusjon at vi har en velstandsperiode; men det vil man formodentlig etter hvert 88

måtte komme bort fra. Vårt pengeforbruk må etter hvert baseres på arbeide, på produksjon, og veien tilbake kan bli ganske tung».

Denne lange og tunge veien ble det Egil Werner Erichsens oppgave å minne Høyres bystyregruppe på i «Stranger-perioden», hvor han på sett og vis ble gruppens «finansminister». Økonomisk politikk var ikke Strangers hovedinteresse, men det ser ut til at Werner Erichsen, som kunne være i opposisjon til Stranger, supplerte sin formann med en klar og konsekvent linje. Høyre gikk inn for rimeligere beskatning som et prinsipp, helt til kommunens økonomi og kommuneskattens «tak» mer eller mindre fjernet prinsippet. Fra 1968 av opphørte Høyres tradi­ sjonsrike krav på dette område.

Efterhvert kom andre inn i diskusjonen om Høyres økonomiske linje i kommunalpolitikken, blant dem Kåre Willoch, men han regnet både da og senere statsskatten som det viktigste tema i skattepolitikken. Det var stor uenighet om den kommunale skatteprosent, mens debattene konsentrerte seg om de prinsipielle sider ved sosial,-, eiendoms- og boligpolitikken. En del av Høyre-gruppens medlemmer beklaget seg over at de måtte stemme mot formål de gjerne ville være med på, fordi de skulle holde seg innenfor rammen av det strammere budsjett skatte­ kravet dikterte.

Med efterkrigstiden kom nye navn inn i partiorganisasjonen og i kommunepolitikken. Et nytt medlem var Finn B. Røer, som kjente Stranger fra før krigen, og som sammen med en gruppe venner bes­ temte seg for å gå inn i det politiske arbeidet efter krigstjenesten. «Vi var egentlig ikke på linje med den gamle gjengen, men etter hvert som en del forsvant, slapp vi til», forteller Finn B. Røer. Han fikk viktige oppgaver i Oslo-partiets indre liv under «Stranger-perioden» og senere.

En annen som kom inn var stud.jur. Bjørn Bjørnseth, først bystyre­ medlem, senere med tillitsverv også i Oslo-partiet. Som medlem av Oslo Høyres programkomite foran kommunevalget i 195 1 skrev han utkas­ tet som ble lagt til grunn, med den følge at han i 1955 ble sekretær for programarbeidet og utformet Oslo Høyres første store, mer detaljerte kommunalpolitiske program. Hensikten var dels å gi partiets talere og debattanter i valgkampen noe mer ammunisjon enn de vanligvis fikk, dels å trekke opp hovedlinjer i Høyres politikk for å klargjøre hva partiet stod for. Enkelte tidlige signaler i dette programmmet fikk efterhånden stadig større aktualitet: «å styrke de folkevalgtes innflytelse over by­ ens styre» og «å bevare enkelte samlede bypartier fra de forskjellige arkitektoniske perioder i byens historie».

Programmet summerte opp Høyres syn slik: «Kommunepolitikkens oppgave må være å legge forholdene tilrette så vår by i årene fremover kan oppleve en rik og allsidig utvikling. Kommunen

89

må styres slik at den boligmessig, kommunikasjonsmessig, kulturelt og sosialt kan følge med i veksten og greie å tilfredsstille de krav det er rimelig å stille. Bedre vilkår må skapes for det arbeids- og næringsliv som skal øke byens velstand.»

Sammenslutningen med Aker bragte også to Unge Høyre-foreninger sammen under ledelse av den nyvalgte formannen, sekretær Albert Nordengen, innflytter fra Østfold. Fra handelsskole og en jobb som yngstemann i et agenturfirma arbeidet han seg opp, og efter realskole­ eksamen tok han examen artium som privatist.

Høyrekvinnene ble samlet i Oslo Krets av Høire-kvinners Landsfor­ bund, med Katy Due som formann fra 1948- Oslo hadde dessuten den første leder av Høyrekvinners Landsforbund efter krigen, Johanna Thoren. I Høyres arbeide kom kvinnene til å spille en stadig viktigere rolle, både på bakgrunn av hovedstadens kvinneoverskudd og fordi utviklingen efterhvert fjernet det mannspregede samfunn norsk poli­ tikk i mange år hadde vært.

90

Bolig-krafttak med konsekvenser

B

oligproblemene var så store og så akutte i 1945 at alt måtte settes inn på å løse dem. Krafttaket fikk varige virkninger for byens utvikling, dens økonomi og livsgrunnlag. Som tema do­ minerte boligpolitikken i bystyret, i perioder også i rikspolitikken. Som problem kastet det skygger over hovedstaden, hvor bolignøden la grunnlaget for vanskeligheter som først senere kom til syne: Nervepro­ blemer, oppløsning av familier, slit og grå hverdag. De første demon­ strasjonene i hovedstaden efter krigen, da demonstrasjoner var et sjeldent syn, gjaldt bolignøden.

I bystyret var partiene enige om nødvendigheten av å la andre oppga­ ver vike for boligprogrammet . Efter hvert blusset striden opp, om tempoet i fremføringen, og om virkemidlene, dels også om den domine­ rende rolle OBOS hadde.

I utgangspunktet stod partiene samlet . Det var ingen uenighet om kommunens oppgave og ansvar. Fra mellomkrigstiden forelå OBOS, som nå fikk oppgaver som gjorde dette til landets største byggeselskap, kommunens «forlengede arm».

Finansieringen ble i hovedtrekkene basert på Den norske Stats Hus­ bank, opprettet i 1946, for tilførsel av statlig kapital til løsning av boligsaken, med rimelige lånevilkår. Ved siden av dette satte kommu­ nen selv inn garantier, ekspropriasjon av store tomteområder og en kjempeinnsats i den tekniske utbygging av områdene for boligbyggin­ gen.

I første del av efterkrigstiden skulle kommunen møte både oppsam­ lede behov fra før den annen verdenskrig og nye behov, i form av ekteskap, økende barnetall og ny sterk tilflytning til hovedstaden fra mange kanter av landet.

Utbyggingen skjedde i det finansrådmann Egil Storstein kalte «en ring rundt byen fra Lambertseter i syd til Tokerud i nord». Det var de store arealene fra Aker som nå ble drabantbyer. Forstedene i det gamle

91

Til stortingsvalget i 195 7produserte Ivo Caprino valgfilmen «Kronen og de 1 0 tiøringene», h vor priser og inflasjon var hovedtemaet.

Berte Rognerud.

92

Sjefsekretær Holger Ursin.

Erling Petersen.

Aker vokste opp innenfor hovedstadens egne grenser. I utbyggingens kjølvann kom så behovene i tur og orden, for kommunikasjoner, kollek­ tivtransport, skoler, lekeplasser, med bilismen også parkeringsplasser.

I Statens regi skulle Televerket fremskaffe telefon, men «telefonkøen» ble en av hovedstadens mange efterkrigskøer.

Et hensyn som ikke kunne tilgodesees i dette første krafttaket da bolignøden skulle møtes, var behovet for større leiligheter enn 1-, 2- og 3-værelsers leiligheter. Dette var noe hovedstaden hadde i stort antall fra byggingen rundt den første verdenskrig og i deler av mellomkrigsti­ den. Nå ble denne linjen ført videre, på basis av knapphetssituasjonen, og fordi Husbankens utlånsregler satte klare grenser for leilighetenes størrelse i den sosiale boligbygging. Først i 1969 ble romnormene defini­ tivt endret.

Resultatet av den lange byggeperioden hvor blokker med små leilig­ heter var det normale, ble at med velstandsutviklingen meldte efter­ hvert behovet seg for større leiligheter enn dem Oslo hadde så mange av. OBOS dominerte, slik at annen Husbank-finanisert bygging av boliger ble det meget lite av. I ett enkelt år på 50-tallet ble det bygget 3000 leiligheter i Oslo med Husbankfinansiering og bare 17 eneboliger hvor Husbanken var med.

For befolkningsutviklingen i Oslo fikk dette store konsekvenser.

Utflyttingen begynte, og siden det var barnefamiliene som forlot kom­ munen, for å bosette seg i nabokommunene hvor det var muligheter for å få rekkehus, større leiligheter eller eneboliger, sank langsomt antallet yrkesaktive som var bosatt i Oslo. Byen fikk et overskudd av arbeids­ plasser og begrepet «pendler» kom inn i hovedstadens ordbok. Folk med arbeide i Oslo var bosatt et annet sted. De skattet til hjemkommunen, og reiste til og fra Oslo enten daglig eller på ukebasis. Av dette igjen fulgte press i trafikkavviklingen, bilkøer, parkeringsproblemer.

Hovedstadens befolkning fikk høyere gjennomsnittsalder. Prosent­ andelen av eldre og pensjonister seg, dels som følge av bolig-flyttingen, dels fordi dette var tendensen i den norske befolkning som helhet. Med denne utviklingen kom lavere skattegrunnlag og stigende utgifter for kommunen til eldreomsorg, sykehus, institusjoner.

Krafttaket i nybyggingen av boliger medførte også at de gamle delene av byen måtte vente. Forfallet satte inn, og mens nye drabantbyer vokste opp, ble arealer som kunne ha vært bebygget i den indre by liggende urørt. Efterhvert kom spørsmålet om sanering opp, tanken om å rydde opp i byen for å bygge boliger nærmere sentrum, samtidig som behovet for områder til byens bedrifter og øvrige næringsliv skulle tilgodesees. Ideen om sanering krysset «bevarings-bølgen», den økende sansen for gamle miljøer.

Bedriftenes behov ble også et gjennomgangstema i bystyrets debat93

ter. Krafttaket i boligbyggingen beslagla noen av de utviklingsmulighe­ ter næringslivet trengte. Med efterkrigstidens økonomiske vekst kom behovet for arealer til utvidelse og modernisering, samtidig som en ny innstilling til arbeidsplasser i sin alminnelighet slo ut i ønsker om nybygg istedet for gamle og uegnede lokaler. De gamle bydelene og trange gatene innfridde ikke bilismens behov.

Konsekvensen var at bedrifter flyttet, eller valgte annen lokalisering enn hovedstaden. Nabokommunene fikk sin del av dette.

Innenfor sine egne utvidede grenser løste Oslo kommune i disse årene utbyggingsoppgaver som i virkeligheten angikk hele regionen.

For løsningene ville det også ha budt på fordeler om regionen kunne ha vært vurdert som en enhet. Høyres Erik Mår foreslo i en interpellasjon i 1961 at Oslo kommune skulle ta initiativet til et fastere samarbeide med sine nabokommuner for å få til en felles utnyttelse av felles ressurser. Også i Høyres kommunevalgprogrammer ble samarbeidet innen regionen tatt opp.

Kommunaldepartementet, under Helge Seip, påpekte i 1967 at et stort antall administrasjoner og folkevalgte organer planla hver for seg uten tilstrekkelig kontakt, slik at resultatene i boligbyggingen ofte ble midlertidige og dårlige.

Et tilbakeblikk kan få preg av ønsketenkning. Det faktiske forhold er at byen måtte ta et krafttak for å skaffe folk hus, og situasjonen var, som Brynjulf Bull sa i en bystyredebatt i 1956: «Men ser man realistisk på det i forhold til de oppgavene som forelå for oss da vi skulle ta fatt på dette arbeide etter krigens slutt, så tror jeg ingen kan være uenig i at den eneste måte å finne fram til en relativt hurtig løsning som virkelig betød noen ting var å utbygge forholdsvis store områder under ett på jomfruelig grunn, og da har det ikke vært noen annen grunn å ta enn akkurat der hvor de nye såkalte drabantbyer er vokset opp.»

Brynjulf Bull sa at det kunne diskuteres i det vide og det brede om det kunne ha vært gjort penere, om det burde ha vært 3 eller 4 etasjer, om det burde ha vært større eller mindre avstand mellom blokkene; det ville alt sammen være detaljer i forhold til det faktum «at man bare og utelukkende på den måte som planene er gjennomført på har kunnet oppnå de resultater som vi idag kan vise til».

Boliginnsatsen nådde en topp i 1954 med 6300 leiligheter bygget på ett år. Fra da av kom en stabilisering i utbyggingen og det ble mulig å legge større vekt på en hevning av boligstandarden.

Ved årsskiftet 1 945/46 var det ca. 1 19 000 leiligheter i Oslo. Ved utgangen av 1950-årene var tallet steget til vel 170 000.

Boligbyggingen ble hemmet av materialknapphet, mangel på ar­ beidskraft, tidkrevende ekspropriasjonssaker og begrensninger i tilde-

94

!ingen av lånemidler fra Husbanken, senere også andre lånerestriksjo­ ner.

Mens krafttaket pågikk og det ble bygget et imponerende antall leiligheter, fortsatte innflytningen, slik at hovedstaden fortsatt hadde bolignød, på tross av innsatsen. Dermed ble tempoet i boligbyggingen et brennbart politisk tema, samtidig som Arbeiderparti-regjeringens bo­ ligpolitikk ble angrepet fra Høyres side, som en medvirkende årsak til at hovedstadens boligbehov ikke ble raskere og bedre løst. I kommunepoli­ tikken ble «den forlengede arm», OBOS, mer og mer omstridt. For det første ble det efterhvert et krav fra Høyres side at andre i større grad burde slippe til i boligbyggingen, for det annet ble OBOS i seg selv omfattet med en viss mistenksomhet fordi kjente Arbeiderparti-folk bemannet ledende posisjoner i byggeselskapet.

Høyres krav om at også andre måtte slippe til, ved siden av OBOS, fikk en illustrasjon i praksis da sivilingeniør Olav Selvaag i · 1950 lanserte en ny rimelig boligtype for rasjonell bygging i stor skala. Et prøvehus ble satt opp på Ekeberg og Selvaag begynte bygging på Vei­ tvedt. For mange innen Høyre ble Selvaag og hans byggemetoder et bevis på at kommunens ensidige satsing på OBOS neppe kunne være den riktige løsningen. Selv om kommunen fortsatt lot OBOS ha en dominerende rolle, noe Høyre sluttet seg til, mente partiet at også andre krefter burde gis muligheter, med sikte på å få den samlede bygging opp.

Innen Oslo Høyre kom det i 1964 en avklaring i partiets syn på OBOS. Nødvendigheten av kommunens fortsatte engasjement i boligbyggin­ gen ble fastslått. OBOS, som efter den annen verdenskrig da hadde bygget 40 pst. av _alle boliger i hovedstaden, måtte gis «rimelige vilkår til å fortsette sin virksomhet, for derigjennom å kunne bidra til å avhjelpe Oslos boligbehov».

I forbindelse med avklaringen konstaterte en gruppe av Høyres by­ styrerepresentanter: «Høyre har akseptert OBOS som institusjon og som et av mange midler til å fremme boligbyggingen i Oslo. På den annen side må det være riktig å erkjenne at Høyre, eller kanskje riktigere en rekke Høyre-folk, av forskjel­ lige grunner har vært skeptiske og noe mistenksomme til OBOS. Denne skepsis er nok tildels begrunnet , men stort sett har mange vage, upresise forestillinger om hva OBOS er og gjør, og manglende informasjon og kjennskap til OBOS lagt grunnlaget for denne uvilj e og skepsis.»

Partiets fortsatte linje i boligpolitikken ble at Høyre skulle gå inn for en mer rimelig fordeling av tomtearealer mellom OBOS og andre inter­ esser. Gruppen som vurderte OBOS-spørsmålet anbefalte partiet å 95

akseptere OBOS som «et velegnet instrument ved gjennomføringen av den nødvendige boligbygging».

En av dem som gikk sterkt inn for større forståelse for OBOS var Oslo Høyres tidligere sekretær, senere rådhusforvalter, Georg Falsen.

Han kjente OBOS' opprinnelse fra sin tid i bystyret før den annen verdenskrig, og var viseformann i selskapets styre. Falsen fant det nødvendig å minne Høyre om at partiet i 1930-årene var med på en enstemmig beslutning om å gi OBOS en sentral rolle i byens kommu­ nale boliginnsats.

Utviklingen i Høyres boligpolitikk for Oslo fremgår av kommune­ valgprogrammene: 1947: Høyre vil sette all kraft inn på å gjennomføre en effektiv boligbyg­ ging. Høyre vil derfor støtte alle kommunale og private tiltak som på en rasjonell måte tar sikte på å avhjelpe bolignøden.

1951: Den offentlige dirigering har vært til stor skade for Oslo så meget mer som byen er blitt urettferdig behandlet ved tildeling av byggemateria­ ler. Enhver form for bygge-monopol er til skade for og sinker boligreisin­ gen. Høyre vil derfor at den private byggevirksomhet skal støttes på samme måte som den kooperative, når det gjelder tomter, finansiering, byggematerialer og skattelettelser.

1955: Når vi ikke har kommet lenger, skyldes dette delvis forhold i efter­ krigstiden som Oslo kommune ikke har kunnet ha herredømme over. Men under den politiske ledelse staten og Oslo kommune har hatt efter krigen, er det heller ikke blitt ført en boligpolitikk som har kalt på alle de evner og krefter som må til for å løse boligproblemet.

Høyre har foreslått at alle restriksjoner på boligbyggingen oppheves. De tomtearealer Oslo kommune disponerer, må i like grad komme kooperativ, privat og kommunal boligbygging til gode.

Husbankordningen må nå komme Oslo til gode i full utstrekning, og byen må få kompensasjon fordi den boligbygging i de første etterkrigsår ble holdt tilbake av hensyn til gjenreisingen i de krigsherjede strøk.

1959: Alle restriksjoner på boligbyggingen må oppheves. Høyre vil ar­ beide for å gjøre boligbyggingen mer rasjonell og økonomisk overkomme­ lig, slik at flere boliger kan skaffes for den kapital som blir satt inn.

(Høyre foreslo her skattefri boligsparing, øket bygging for enslige og eldre, avskaffelse av romnormen og lempninger i botidsbestemmelsene.)

96

1963: For å sikre en høy boligproduksjon må kommunen føre en aktiv tomtepolitikk med rask opparbeidelse av tomtene. Ved siden av Statens finansiering må kommunen yde lånegarantier, som først og fremst kom­ mer folk med små inntekter til gode. Når kommunale tomtearealer forde­ les, må det ikke gjøres noen forskjell på kooperative og private prosjekter.

(Høyre gikk inn for sterkere innslag av småhus, adgang til salg av kom­ munale tomter og et nærmere samarbeide mellom kommunene i Oslo­ området om felles opplegg og innsats for å holde boligproduksjonen oppe.)

I en debatt i februar 1952 presiserte Egil Werner Erichsen Høyres oppfatning: «Det var en uhyggelig bolignød da krigen sluttet. Det skulle vært en plikt og en nødvendighet at man for de midler som man da hadde til disposisjon hadde bygd mer og bygd hurtigere. Det var mulig­ heter for det . . . I årene før krigen ble det . . . bygd 5000 leiligheter pr. år.

I de 7 årene som er gått etter krigen· er det bygd 2300 leiligheter pr. år.

Jeg vil bestride at de tekniske vilkår for boligbyggingen her i byen etter krigen har vært så dårlige at en slik nedgang kan forsvares . . . » Og i en ny debatt, i august 1959, gikk Werner Erichsen videre, med et krav om at også andre måtte slippe til. OBOS hadde ikke noen for­ trinnsrett til åbygge boliger i Oslo: «Det er ikke noe byggeselskap her i landet som har privilegium påsosial boligbygging. Det er statens bolig­ banker som gjennom sin støttevirksomhet representerer den sosiale boligbygging, og denne støtte kan alle byggere få hvis de - også de private - fyller visse normer og betingelser for standarden på sine bygg. På dette grunnlag er det at private - ikke bare Selvaag - har bygget billigere enn OBOS, og standarden kan være like god. I fri konkurranse bygger de ogsådelvis billigere, og der er svært mange som er takknemlige for det. Det er sikkert mange tusener av OBOS' egne medlemmer som har fått dekket sitt boligbehov gjennom disse selska­ pene».

7. Hovedstadens . .

97

Nye navn: Willoch og Nordengen

S

selv om Oslo Høyre i «Stranger-perioden» nok kunne ha et visst preg av klubb eller krets, behersket av de etablerte rundt for­ mannen, slapp unge kandidater til og fikk muligheter.

Foran kommunevalget i 195 1 fikk Den Konservative Studenterfor­ ening, DKSF, en henvendelse fra Rolf Stranger. Mange kjente navn i Høyre har innledet sin politiske karriere i denne foreningen. Stranger bad om forslag på en ung kandidat til partiets liste ved kommunevalget.

DKSFs formann. Johan Stray, syntes at bystyret virket noe kjedelig.

Det kunne trenge en intelligent og talefør representant. Et av DKSFs medlemmer hadde vist seg å være så seig i debattene at det var umulig å sette ham fast. Slik ble den 23 år gamle stud.oceon. Kåre Willoch foreslått. Han meldte sin ankomst i norsk politikk da Oslo bystyre trådte sammen på nyåret i 1952.

Ved dette kommunevalget kom også en annen ung mann inn i bysty­ ret, sekretær Albert Nordengen, formann i Oslo Unge Høyre og ansatt i Spareskillingsbanken samme år. I 1952 giftet han seg med Bibi Tand­ berg, som var kontordame ved Oslo Høyres kontor da de traff hverandre første gang. Partiarbeidet førte dem sammen.

Listen ved 195 1-valget inneholdt flere nye navn: Elisabeth Schwei­ gaard Selmer, Arne Kandahl, Erling Faaland, Axel G. Pettersen. Et «ungdomskupp», mente mange.

Ordfører Halvdan E. Stokke ble i 195 1 generaldirektør i Norges Statsbaner. Brynjulf Bull rykket opp på ordførerplassen og Rolf Stran­ ger ble valgt til ny varaordfører. Det nye bystyre gjenvalgte i 1952 Bull og Stranger. I tillegg til dette vervet var Stranger fremdeles stortings­ representant, gjenvalgt i 1949, på annenplassen. Herman Smitt Inge­ bretsen var valgt inn på 3. plass. Han ble sjefredaktør i Aftenposten i 1949. Smitt Ingebretsen ble siste Morgenblad-redaktør og første redak­ tør i Aftenposten med sete i Stortinget. Ved valget i 1949 ble professor dr. Erling Petersen 1. varamann.

98

Oslo Høyres formann fra 1 9 74 til 1 982, Jan P. Syse, i karakteristisk positur på talerstolen, var også en inspirator for organisasjonen.

Sjefsekretær Reidar Martinsen.

Lars Roar Langslet.

Erik Mår.

99

Første- og annenrepresentanten for Oslo Høyre i Stortinget var ikke alltid på bølgelengde. Da Høyres gruppe delte seg i det omstridte spørs­ målet om utdeling av preventiver til norske soldater i Tysklandsbriga­ den i november 1947, stemte Stranger for preventivene, til Hambros store forbitrelse. Protestene mot forslaget hadde strømmet inn, det var en stor sak for Kristelig folkeparti og Hambro hadde henstillet til sin gruppe å stemme mot.

Rolf Stranger tilhørte en liten krets av Høyre-representanter som kalte seg «Telleristene» (efter Nordlands-representanten Kjell Tellan­ der). Denne kretsen bestemte seg for å stemme for preventivene.

- For meg var det umulig å kombinere dette med noe religiøst moralsk. Jeg så det som noe sanitært og hygienisk, sier Rolf Stranger.

- Da saken kom opp til votering, var C . J. Hambro ikke president, han satt ved siden av meg på Oslo-benken. Kristelig folkepartis leder, Nils Lavik, foreslo navneopprop. Avstemningen begynte med en av «Telleristene», som svarte et bestemt ja. Jeg så at Hambro begynte å undres. Lindebrække svarte med det samme faste ja. Oppropet fort­ satte til det nådde Hambro, som svarte nei. Så var det min tur. Jeg svarte ja. Da sendte Hambro meg et rasende blikk.

- Ikke lenge efter at møtet var slutt, fikk jeg beskjed om at president Hambro ønsket å tale med meg. Jeg kom inn til ham. Det var et meget vanskelig øyeblikk, for han betraktet visst meg som hovedmannen. Jeg sa til ham at jeg trodde ikke at mine moralske forhold hadde med dette å gjøre. Jeg så det som en nøvdendig og riktig foranstaltning.

- Hambro satt og så på meg. Så tok han meg i hånden: «Også du, min sønn Brutus».

Striden om Arbeiderpartiets økonomiske politikk og regulerings­ trang hadde skjerpet det politiske klima. Det hadde også «den kalde krigen». Sovjets truende holdning hadde raskt redusert kommuniste­ nes tilslutning. Det samme hadde Arbeiderpartiets oppgjør med NKP. På nært hold opplevde en gymnasiast på Ris akkurat dette. Sammen med noen venner hadde han gjort «kupp» og erobret ledelsen i gymna­ siesamfunnet. En uke senere tok de eldre gymnasiastene revansje, med et uslåelig møteprogram: Statsminister Einar Gerhardsen stilte som foredragsholder og innledet offensiven mot kommunistene.

Gymnasiasten, som da var lite opptatt av politikk, kom fra et skips­ rederhjem. Han het Per Ditlev-Simonsen, senere formann i Oslo Høyre.

Einar Gerhardsen gikk offentlig ut mot kommunistene i februar 1948, i «Kråkerøy-talen», hvor han erklærte at de norske kommunistene kunne true det norske folks frihet og demokrati, fordi de ble støttet av russerne. Ved stortingsvalget som fulgte, i 1949, gikk kommunistene sterkt tilbake, mens Arbeiderpartiets gruppe steg til 85. På tross av stemmetilvekst tapte Høyre to mandater.

100

Hovedsaken for det nyvalgte storting ble «Prisloven». Kampen mot denne loven bragte Sjur Lindebrække frem i første rekke blant Høyres efterkrigspolitikere. Også Rolf Stranger engasjerte seg sterkt i opposi­ sjonen mot den. Bak seg hadde de noen unge sosialøkonomer.

I Oslo bystyre debuterte den unge sosialøkonomen Kåre Willoch allerede 24. januar 1952, i en debatt om Oslo Lysverker, under kritikk som følge av knapphet på elektrisitet. Prisøkning kunne dempe forbru­ ket. Kåre Willoch, som gjennomgikk detaljer i tariffen, påviste at ved å senke den faste avgiften og samtidig øke kWh-prisen for overforbruk, kunne man oppnå sparing uten at strømmen ble dyrere for folk.

Kåre Willoch begynte nokså snart å duellere med Brynjulf Bull. I en interpellasjon 7. november 1952 om virkninger for kommunens forret­ ningsvirksomhet av prisloven, bragte han prislovdebatten inn i bysty­ ret.

I denne debatten avbrøt ordføreren Willoch, som øyeblikkelig repli­ serte: «Så skal jeg få lov til å sitere reglementets § 7: ' Ordføreren må ikke avbryte noe medlem som har ordet med mindre det skjer for å opprettholde orden etter de bestemmelser som er gitt i reglementet'. Vel, så var det spørsmålet om prisloven og kommunene . . . » Prisloven var ikke den eneste kontroversielle saken i denne perioden.

Valgordningen kom enda en gang opp til debatt. Et stormende politisk oppgjør endte med at den såkalte «Bondeparagrafen» ble opphevet.

Fylkesvise valgdistrikter erstattet by/land-inndelingen og antallet Oslo-mandater ble øket fra 7 til 13, med virkning første gang ved stortingsvalget i 1953.

Rolf Stranger hadde fattet interesse for Kåre Willoch og foreslo ham nominert på Oslo Høyres liste ved dette valget. Han ble varamann til Stortinget, fortsatte i bystyret og tok ansettelse i Norges Industrifor­ bund. 1. varamann ble Albert Nordengen. Ved 1953-valget forlot Rolf Stranger Stortinget og overlot 2. plassen til avdelingsbestyrer Berte Rognerud, fra 1952 formann i Kommunale Funksjonærers Landsfor­ bund.

Berte Rognerud og Albert Nordengen representerte et stadig sterkere innslag i hovedstadens velgermasse: Funksjonærene.

Veksten i offentlig og privat virksomhet hadde endret sammenset­ ningen av Oslo-befolkningen. Innslaget av arbeidere var svakere, funk­ sjonærstanden øket. De politiske partier var forlengst blitt klar over at funksjonærene kom til å få økende betydning som velgergruppe. Ar­ beiderpartiet la opp til en funksjori.ærpolitikk som gikk ut på at det store antallet funksjonærer, som lønnstagere, «har grunnleggende felles in­ teresser med arbeiderne».

Høyre arbeidet for en omlegning av lønns- og skattepolitikken med sikte på å gi funksjonærene en rimelig del av velstandsutviklingen.

101

Partiet ville sikre alle nøytrale organisasjoner utenfor LO forhand­ lingsrett.

Arbeiderpartiet nærmet seg sitt fremtidige dilemma. Partiets opp­ rinnelige basis var en allianse mellom fiskere, småbrukere og arbeidere.

Nå endret funksjonærenes fremmarsj situasjonen, ikke minst i de store byene.

Som representanter for funksjonærstanden kom Berte Rognerud og Albert Nordengen inn i det riktige øyeblikk for Oslo Høyre. Som stor­ tingsrepresentant engasjerte Berte Rognerud seg i kampen om rettig­ heter for nøytrale organisasjoner utenfor LO, og hadde flere fremtre­ dende tillitsverv innen funksjonær-organisasjonene. Hun ble valgt til formann i Høyrekvinners Landsforbund.

Albert Nordengen ble valgt til viseformann i Oslo Høyre i 1954, i en kampvotering mot advokat C. A. Thorstensen. Nordengen var nå på vei oppover både i kommunepolitikken og i Oslo-partiet.

Mens nye talenter markerte seg, med pågåenhet og energi, begynte en viss utålmodighet å gjøre seg gjeldende overfor de eldre. Spesielt gjaldt det den aldrende C. J. Hambro, som fremdeles ikke interesserte seg spesielt for økonomiske spørsmål og sosialpolitikk, hovedtemaer i den politiske debatt.

Und�rhånden tok generalsekretær Leif Heiberg i 1952 opp spørsmå­ let om et skifte av formann. Det var Sjur Lindebrække han tenkte på.

Uten at Hambro visste om det, spurte Heiberg Lindebrække om han ville påta seg oppgaven. Blant dem som støttet Lindebrækkes kandida­ tur var Rolf Stranger. Ideen kollapset da Hambro sa nei til å fratre.

Lindebrække hadde ikke ønsket å utfordre Hambro.

Spørsmålet kom opp igjen foran Høyres landsmøte i 1954. Da skulle Hambro tre tilbake. Sjur Lindebrække var da blitt formann i Den norske Bankforening og takket nei. Oberst Alv Kjøs ble ny Høyre­ formann.

102

«Mår-kuppet»

V

ed kommunevalget i 1955 kom en annen form for fornyelse av Høyres bystyregruppe i Oslo.

Disponent Erik Mår, eier av en eskefabrikk, var i 1953 valgt til ny formann i Oslo Handelsstands Yngre avdeling, 33 år gammel, med Alf R. Bjercke som viseformann. Denne foreningen engasjerte seg sterkt i kampen mot prisloven, som vekket politisk interesse hos mange yngre næringslivsfolk i hovedstaden.

- Vi ble efterhvert klar over at skulle vi oppnå noe, måtte vi engasjere oss mer direkte i politikken, forteller Erik Mår. - Vi satte derfor igang en kampanje for å aktivisere Oslo Høyre, og organiserte oss ved å møte mannsterkt opp på Høyrekretsenes årsmøter. Der stemte vi våre folk inn i Oslo Høyres Representantskap. Ca. 120 innsatsvillige menn i 30-årsalderen ble på denne måten satt inn i Representantskapet.

For dem som hadde preget og ledet Oslo Høyre inntil da, kom dette som noe av et sjokk. Riktignok hadde bypartiet øket både i medlemstall og bredde, men denne fornyelsen ble av de etablerte oppfattet som en form for inntrengen av småopprørere som var nokså brysom. Ledelsen var ikke glad for det som var skjedd, og det kom til heftige sammenstøt under representantskapsmøtene, som ble livligere enn før. De nye som var kommet inn gikk inn for en mer markert politikk på nærsagt alle områder, og møtte sterk motstand.

Rolf Stranger nøytraliserte det såkalte «Mår-kuppet» effektivt. Erik Mår og flere med ham kom på listen ved kommunevalget i 1955 og ble innvalgt i bystyret, hvor de snart gjorde seg gjeldende og fant sin plass i gruppen.

Kommunevalget bekreftet en borgerlig tendens i hovedstaden. Antal­ let mandater i bystyret var utvidet fra 84 til 85. Høyre tok det nye mandatet og fikk inn ialt 35 representanter. Sammen med Kristelig folkepartis og Venstres 9 ble det en borgerlig «blokk» med flertall for Stranger som ordfører, hvis Venstre ville stemme på ham.

103

C. J. Hambro sa en gang at alle ulykker i norsk politikk er kommet fra Venstre. Det har ofte vist seg at han hadde rett. I dette tilfelle stemte påstanden ikke. Venstres gruppeleder, Toralv Øxnevad, en moderat representant for partiet og kjent som «stemmen fra London» i radio under den annen verdenskrig, sikret Stranger plassen som ordfører.

Selv ble Øxnevad varaordfører, fordi Arbeiderpartiet avstod fra å stille Brynjulf Bull.

I en alder av 65 år, med 11 år som opposisjonsleder bak seg, ble dermed Rolf Stranger omsider hovedstadens ordfører og gikk inn for oppgaven med energi og entusiasme. Ordførerens kontor var under oppussing og ordførerkjedet var til rensning. Stranger tok begge deler i bruk med synlig glede da renholdet var unnagjort.

- Stranger var som klippet og skåret til å ha ordførerstillingen, sier en av Høyres bystyrerepresentanter fra denne tiden. - Han hadde en ufattelig arbeidsevne. Det var mirakuløst at han kunne være på så mange møter, være tilstede så mange steder, være a jour med så mange dokumenter og ha tid til å snakke med så mange. Men efterhvert måtte det nødvendigvis bli for meget og hans sans for den politiske side ved ordførervervet ble nok noe svekket.

Rolf Strangers ordførertid ble kjennetegnet ved at han var å se overalt i hovedstaden hvor noe foregikk. Ordførervervet fikk et sterkere utadvendt preg i hans tid og antallet representasjonsoppgaver steg merkbart.

Oslo Høyre rekrutterte til verv fra vest og øst i byen. En ung jurist ble varamann til bystyret ved valget i 1955, Trygve Horgen, innflytter fra Romerike og bosatt i Østre Aker, hvor han i 1950 ble valgt til formann i Høyreforeningen. Sammen med andre organiserte han «Høyre-kupp» i foreldreutvalgene på flere skoler, og avanserte til formann i Østre Aker storkrets.

I likhet med andre hadde Trygve Horgen stor respekt for Rolf Stran­ ger, og det var ikke uten nervøsitet han gikk til ordføreren og spurte om han kunne anmelde en interpellasjon om planene for bydelsenter for Grorud og Kalbakken.

Stranger tok dagens utgave av Dagbladet, hvor planen var omtalt og kastet avisen fra seg. Saken interesserte ham ikke, meddelte han.

Horgen var dessuten varamann og kunne derfor ikke anmelde interpel­ lasjoner.

Det gikk ikke lang tid før Horgen fikk beskjed om at han allikevel kunne anmelde interpellasjonen. Stranger skulle sørge for at han hadde plass i bystyret når den kom på kartet. 4. oktober 1956 fremmet Horgen interpellasjonen og efterlyste en klar plan for et hovedsenter i den raskt voksende bydelen, hvor venting på regulering av T�ondheimsveien

1 04

skapte irritasjon over trafikkproblemer. Den såkalte «Strykejernstom­ ten» det dreide seg om, ble senere tomt for Høyres Hus, Kalbakken.

I 1956 døde kong Haakon VII. Kongen ble gravlagt en vakker høstdag med strålende sol over hoved­ staden. Bak båren gikk kongelige fra hele Europa. Der gikk også den gamle C. J. Hambro, 71 år gammel, stortingspresidenten fra 1940, som hadde tjent konge og fedreland trofast i mange år. Han hadde bestemt seg for å forlate Stortinget og stilte ikke til gjenvalg i 1957, efter å ha representert hovedstaden i nasjonalforsamlingen siden 1919.

Hambros fratreden reiste øyeblikkelig spørsmålet om hvem som skulle stilles på den fremtredende førsteplassen på Oslo Høyres liste.

Nominasjonskomiteens formann, Rolf Stranger, rettet på vegne av en enstemmig komite en henvendelse til Sjur Lindebrække. Han hadde trukket seg ved stortingsvalget i 1953. Var han nå villig til å la seg nominere på Oslo-listen?

Lindebrække ble satt under press. Han var fristet. Det lå i luften at ble han innvalgt var han også kandidat til gruppeførervervet efter Hambro. Men sa han ja, måtte han regne med å ta farvel med bankve­ senet. Svaret ble nei.

Oslo Høyre nominerte Berte Rognerud på 1. plass. Derefter fulgte Erling Petersen, kjøpmann Reidar Bruu, Kåre Willoch, som nå ble fast representant, og Per Lønning, en 29 år gammel dr. theol. som det knyttet seg store forventninger til.

Disse fem ble innvalgt efter et stortingsvalg som øket Høyres man­ dattall til 29. Arbeiderpartiet fikk 78 og overtok kommunistenes ene Oslo-mandat. De borgerlige partier fikk ialt 71 representanter i dette siste stortingsvalget før Arbeiderpartiet kom i mindretall. Tiden var moden for et nærmere borgerlig samarbeide. En av dem som var med på å få dette organisert var den som ble gruppefører for Høyre efter C. J. Hambro. Sjur Lindebrække, som kunne blitt parlamentarisk fører, var ikke innvalgt og John Lyng fikk oppgaven.

Også i Oslo bystyre var det behov for borgerlig samarbeide, men det var ikke alltid like lett å få det til. Da bystyret skulle velge ordfører i 1958, gikk det bra. Venstre stemte igjen på Stranger. Arbeiderpartiet hadde ombestemt seg og stilte Brynjulf Bull ved valget av varaordfører.

Toralv Øxnevad måtte vike plass.

Også efter kommunevalget i 1959 var Venstre i vippeposisjon, men nå var det et annet Venstre enn i forrige periode. Innvalgt i bystyret var Studentersamfundets formann fra 1958, formann i Unge Venstre, ju­ risten Magne Lerheim fra Borgund. Han representerte andre strøm­ ninger i sitt parti enn Toralv Øxnevad gjorde, og han stemte på Bryn­ julf Bull ved ordførervalget. Dette var en sjokklignende politisk sensa­ sjon som utløste sterk forbitrelse i Høyre. Stranger var degradert til 105

varaordfører under den triumferende Bull. Unge Lerheim fikk gjen­ nomgå.

For Brynjulf Bull ble nå ordførervervet en sterkere belastning enn før, fordi antallet representasjonsoppgaver var øket sterkt i Strangers ordførertid. Ved siden av dette kom så en konkurranse mellom de to som vakte adskillig oppmerksomhet og munterhet. Brynjulf Bull opp­ daget forholdsvis raskt at også som varaordfører møtte Rolf Stranger opp ved forskjellige kommunale og andre anledninger. Som ordfører traff Bull dermed Stranger nokså ofte, og han innså at hvis han selv ikke møtte opp, kunne han regne med at Stranger var der og represen­ terte kommunen. Dette la et visst press påordføreren, som fant at han ikke kunne overlate ordførerens representasjon til varaordføreren fra Høyre.

- Det var ikke den ting hvor de to ikke ville være tilstede, sier et bystyremedlem fra Bull-Stranger-tiden.

Selv om Rolf Stranger ikke la opp til noen aggressiv Høyre-linje i bystyret, hadde han og Brynjulf Bull sine skjermydsler. Det gjaldt blant annet de årlige budsjettdebatter, hvor Høyre fremmet sitt krav om lavere beskatning, men ble nedstemt av flertallet. Striden dreiet seg da selvsagt om inntekter som kunne møte utgiftene, og om hvorvidt Høy­ res budsjettalternativ var realistisk.

Ordfører Bull ironiserte ofte over Høyres linje, og forsømte aldri å minne partiet på at det i 1950-årene i tre budsjettår gikk inn for opplåning til investeringsoppgaver. Var dette blitt vedtatt, hevdet Bull, ville kommunen hatt en betydelig påkjenning i form av renter og avdrag, som ville forsterket vanskelighetene da tidene ble knappere.

I en av mange budsjettdebatter karakteriserte Bull Høyres opplegg med et dikt av den danske Kumbel (Piet Hein): «Alle Tryllerier der gi's foregaar paa denne Vis: Put en hvid Kanin i Hatten, tag den saa igen op a'den.

NB: Før du laver Trylleri, husk og put Kaninen i.»

- I det foreliggende budsjettforslag har mindretallet øyensynlig glemt å putte kaninen i, sa Bull. - På tross av denne dyrearts store evne til å formere seg, vil man forgjeves lete etter livstegn i den såkalte konstruksjon av budsjettet som den borgerlige fraksjon har foretatt.

Rolf Stranger svarte at Bull «fremtryllet en kanin som vårt parti ikke har vært oppmerksom på, og som vi heller ikke har bruk forn.

Med 1960-årene kom mange forandringer.

1 06

En av dem bestod i at Venstre-representanten Magne Lerheim i Oslo bystyre ble ansatt som kontorsjef ved Universitetet i Bergen og flyttet vestover. Nok en gang stod bystyret overfor et annet Venstre. Rolf Stranger ble valgt til ordfører, med Brynjulf Bull som varaordfører. Nå ble det Bulls tur til å møte opp der hvor Stranger var, eller ikke var.

Innenfor bystyregruppen var det noe delte meninger om Strangers ledelse. Hans mange verv og utadvendte virksomhet skapte nok en viss avstand. Det samme gjorde hans lederstil, autoritær, senere også elsk­ verdig, blir det sagt.

- Stranger ville ikke bare spille førstefiolin, han ville helst spille fiolin alene, sier en som samarbeidet med ham. - Han fikk vel efter­ hvert kanskje en følelse av å være uunnværlig. Det skulle da også noe til for å unngå å bli preget av all den hyldest og persondyrkelse han opplevde.

Et annet problem var samarbeids-behovet i bystyret. I Høyres gruppe var det en del som mente at hensynet til mellompartiene kunne veie tyngre enn hensynet til Høyres programsaker, og at Stranger la for stor vekt på de andre partienes syn. Situasjonen ble ikke tilspisset, men den lå der som en del av stemningen i gruppen.

Den såkalte «Hasselby slott-saken» illustrerer situasjonen: Stock­ holm kommune hadde overtatt et eldre og nokså forfallent slott som var benyttet til innkvartering av flyktninger under krigen. Hverken Røde Kors eller Foreningen Norden ville ha slottet, som kommunen dermed ble sittende med. En rådmann fikk den lyse ide at de nordiske hovedste­ der kunne gå sammen om å gj øre dette til et kultursentrum, restaurert og finansiert av hovedstedene i fellesskap. I Oslo fikk planen tilslutning hos Brynjulf Bull, Rolf Stranger og finansrådmann Egil Storstein. Men i bystyret var det ikke enighet om at Oslo skulle gi det rike Sverige og det rike Stockholm bidrag til restaurering av et slott som ville sentrali­ sere nordisk virksomhet hos svenskene.

Et betydelig flertall i Høyres gruppe gikk mot planen, til åpenbar irritasjon for Stranger. I formannskapsgruppen satte han saken på spissen og antydet kabinettspørsmål. Han måtte ta sin stilling opp til overveielse hvis dette ikke ble vedtatt. Det samme ville gruppens vise­ formann, Albert Nordengen. Krisen ble avverget. I bystyret ble det flertall for et Venstre-forslag om at Oslo ikke skulle delta i restaurerin­ gen og bare bidra til driften av kultursenteret.

Også i en annen sak ble det sterk uenighet. Den gjaldt Aftenposten, som i begynnelsen av 1960-årene var igang med planene for det nye avishuset i Akersgaten. Tegningene forutsatte dispensasjon fra ved­ tektene for bebyggelse i sentrum, både når det gjaldt gesimshøyde og utnyttelsesgrad. To av Høyres medlemmer i bygningsrådet stemte med 107

flertallet mot planen, som de kommunale faginstanser frarådet. Fikk Aftenposten tillatelse ville grepet på byggingen i sentrum løsne.

Avisens sterke stilling i hovedstaden og i hovedstadens Høyre sikret Aftenposten tillatelsen. Efter et meget ubehagelig oppgjør i Høyres bystyregruppe, ble saken anket til Kongen. En Arbeiderparti-statsråd omgjorde bygningsrådets beslutning. Noe senere skulle Aftenpostens nabo, Dagbladet, også bygge, og måtte få samme dispensasjon. Tak­ høyden i Akersgaten var sikret.

Efter alt å dømme inkluderte uroen i Høyres bystyregruppe en viss usikkerhet når det gjaldt fremtiden. I gruppen var det flere aktuelle kandidater til vervet som gruppefører og ordførerkandidat når Rolf Stranger trakk seg tilbake.

Kåre Willoch var forlengst etablert som en ledende rikspolitiker.

Strangers kandidat til ledelsen i kommunal-politikken var Albert Nord­ engen.

108

Borgerlig samling

I

rikspolitikken bar det mot et klimaskifte. Arbeiderpartiets grep om makten begynte å glippe. Innledningen kom med det såkalte «på­ skeopprøret» i 1960, da en gruppe på venstresiden brøt ut av partiet og samlet seg først rundt bladet «Orientering», derefter i dannelsen av Sosialistisk Folkeparti. Ved Stortingsvalget i 1961 fikk dette partiet innvalgt to representanter. En av dem var Finn Gustavsen, stilt i Oslo, hvor Arbeiderpartiet oppnådde 6 representanter, Høyre 5 og Kristelig folkeparti 1. Stillingen i Stortinget ble 74 borgerlige representanter, 74 fra Arbeiderpartiet og SFs 2 i vippeposisjon. For første gang siden den annen verdenskrig var Arbeiderpartiet i mindretall.

Senterpartiets fører, Per Borten, som visste hva han snakket om, sa i et foredrag i 1966: «Det er således et historisk faktum at i vårt land har det vært en påtagelig ulyst eller motvilje mot å løse regjeringsspørsmå­ let gjennom samarbeid mellom flere partier».

Mellompartiene var i 1950-årene sterkere opptatt av sitt eget innbyr­ des samarbeide enn av en utvidet samling som også omfattet Høyre.

Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Venstre samarbeidet intimt i en rekke saker og kom frem til felles løsninger og standpunkter i store politiske hovedspørsmål. Foran stortingsvalget i 1961 ble det gjort forsøk på å utforme en felles erklæring fra de tre partier, et felles handlingsprogram som skulle omfatte de viktigste spørsmål i norsk politikk. Arbeidet var kommet langt da det strandet på manglende tilslutning fra alle tre partiers landsmøter. Valgteknisk samarbeide i flere valgkretser ble iverksatt og bidrog sterkt til utfallet av stortings­ valget.

På det nye storting som trådte sammen efter valget var John Lyng Høyres gruppefører, Bent Røiseland ledet Venstre, Kjell Bondevik Kris­ telig folkeparti og Per Borten Senterpartiet.

Mer enn noe annet var Arbeiderpartiets opptreden avgjørende da de 109

fire partier ble bragt sammen i et nærmere samarbeide enn mange hadde trodd var mulig. 74-74-situasjonen i Stortinget med SFs 2 i midten skapte muligheter som tidligere ikke hadde eksistert. Samtidig hadde Arbeiderpartiet nådd et punkt i sin lange regjeringsperiode hvor konsekvenser av partiets egen politikk blandet seg med internt press i partiet til en situasjon ledelsen ikke hadde herredømme over. Arbeid­ erpartiet var sårbart. Det hadde hatt makten så lenge at ogsåinnenfor Arbeiderpartiet var det kretser som mente at et skifte kunne være sunt, blant annet fordi et skifte ville resultere i en opprydning både i politikk og i personer.

På borgerlig side vokste det frem en erkjennelse av at innbyrdes uenighet nå måtte vike for et sterkere hensyn, den å fremstå som et alternativ med muligheter for flertall i Stortinget. I en gitt situasjon kunne det bli aktuelt å danne regjering.

Temperaturen steg i rikspolitikken. Situasjonen tilspisset seg fra sammenstøt til sammenstøt. Vulkanutbruddet kom på forsommeren i 1963. Da forelå innstillingen fra den såkalte Tønseth-kommisjonen som hadde gransket eksplosjonsulykken i Statens gruver ved Kings Bay på Svalbard i november 1962 da 21 mennesker mistet livet.

«Kings Bay»-saken utløste oppsamlet frustrasjon, irritasjon og opp­ osisjon i et oppgjør om meget mer enn ansvaret for gruvedriften på Svalbard og forholdet mellom storting og regjering. Efter en fire dager lang debatt i Stortinget i sommervarmen falt regjeringen Gerhardsen på mistillitsforslag fra de fire borgerlige partier og fra Sosialistisk Folkeparti. En epoke tok slutt.

MedJohn Lyng som statsminister dannet de fire borgerlige partier en koalisjonsregjering. Kåre Willoch ble handelsminister i den.

Efter bare vel en måned ble koalisjonsregjeringen felt i Stortinget av Arbeiderpartiet og SF i fellesskap. Men denne regjeringen fikk langt større betydning enn dens korte levetid skulle tilsi. For det første markerte de fire borgerlige partier overfor velgerne, og overfor hve­ randre, at det foreslå et reelt alternativ til en Arbeiderparti-regjering.

Arbeiderpartiet ble med dette fratatt et av sine sterkeste argumenter, og de fire partier ble seg bevisst at en regjeringsdannelse kunne gjenn­ omføres.

For det annet banet koalisjonens inntreden på regjeringssiden veien for ny politisk erkjennelse og for en dypere forståelse av statsadmini­ strasjonen. De nye statsråder ble umiddelbart efter utnevnelsen klar over at administrasjonen var ikke det «røde apparat» enkelte påborger­ lig side hadde trodd. Departementene, med deres embeds- og tjeneste­ menn, stod lojalt til disposisjon for det flertall som til enhver tid satt med regjeringsmakten. Dessuten fjernet denne korte regjeringserfa­ ring noen av de politiske forenklinger som naturlig var vokst frem i

1 10

løpet av mange års opposisjonstid. Dette fikk innvirkning på program­ arbeidet. Nytenkningen kom igang for alvor.

Da regjeringen Lyng ble felt, hadde Einar Gerhardsen fremlagt Ar­ beiderpartiets forslag om en ny folkepensjonsordning som skulle er­ statte og supplere den tidligere alderstrygden. Saken var under utred­ ning, men ble tatt ut av komiteen og presentert i Stortinget. 1963 årets begivenheter fikk betydelige konsekvenser for den videre utforming av denne store trygdereformen. Temperaturen i vårt politiske liv tidlig på høsten i 1963 var så høy at det påvirket Folketrygdens omfang og nivå.

Enkelte problemer i norsk økonomi efter dette kan føres tilbake til stridighetene i 1963.

Folketrygden var med i oppgjøret foran kommunevalget i 1963 som ble et klart rikspolitisk valg hvor Arbeiderpartiet mobiliserte sine vel­ gere til protest mot den urett partiet mente var begått overfor regjerin­ gen og dens statsminister, Einar Gerhardsen. I Oslo gikk fremmøtepro­ senten opp i 86, mens den var over 80 på landsbasis.

Høyre fikk en betydelig stemmetilvekst, men de borgerlige partier tapte flertallet i Oslo bystyre. Der fikk Høyre 35, Arbeiderpartiet 39, Kristelig folkeparti og Venstre 3 hver, kommunistene 1 og Sosialistisk folkeparti 4. Flertallet fikk både ordfører og varaordfører, Brynjulf Bull og Ivar Mathisen (direktør i OBOS fra 1968). Bull-Stranger­ kombinasjonen var ikke lenger aktuell. Rolf Stranger var opposisjons­ fører for Høyre i bystyret i sin siste periode i kommunalpolitikken. Året 1963 stod i forandringenes tegn. Sjur Lindebrække var året før valgt til Høyres formann og kastet seg inn i kampen for borgerlig samarbeide med all sin smittende entusiasme.

Dette året ble Albert Nordengen sjef for Spareskillingsbanken. Som Rolf Strangers nærmeste medarbeider i både Oslo Høyre og i bystyre­ gruppen fikk han nå enda en krevende oppgave.

Dette året skiftet Morgenbladet redaktør. Efter å ha vært ledet i efterkrigstiden av Rolv Werner Erichsen, fra 1958 med Birger Kildal som medredaktør, fikk avisen nå en ny redaktør fordi Werner Erichsen var ansatt som direktør i Norsk Telegrambyrå. Den nye mannen var en tidligere major i efterretningstjenesten og kom til Morgenbladet fra Libertas, hvor han var organisasjonssjef: Christian Christensen (CC).

Libertas, som hadde paralleller til mellomkrigstidens stillferdige grupper av større bidragsydere i næringslivet, hadde skapt problemer for Høyre. I oktober 1948 avslørte Arbeiderbladet at Libertas eksisterte.

Saken ble tatt opp i Stortinget. Et gryende samarbeide mellom Libertas og Høyre fikk en brå slutt. De av Høyres politikere som hadde hatt med Libertas å gjøre, glemte med ett sin forbindelse til organisasjonen. Det gjaldt blant annet Herman Smitt Ingebretsen, som ledet møter da Libertas ble dannet.

111

Arbeiderpartiet mistenkte Libertas for fordekt finansiering av opp­ osisjonen, først og fremst Høyre og tok finansieringen opp. Senere er det fastslått at den støtte som bie gitt, gikk til igangsettelse av Høyre-aviser i den første efterkrigstiden. Høyre-pressen manglet penger efter krigen, mens Arbeiderpartiets aviser kom igang med midler fra parti og fagbe­ vegelse. Forbindelsen mellom Libertas og Høyre opphørte, men organi­ sasjonens aktive engasjement både i den offentlige debatt og i form av studievirksomhet og annet, gjorde Libertas til et uromoment. Til tider kunne dette være ubehagelig for Høyre, fordi næringslivskretser med tilknytning til partiet også hadde forbindelser til Libertas.

På bakgrunn av dette var det en lite hyggelig nyhet for Høyre og Oslo Høyre at en Morgenblad-redaktør hadde sin bakgrunn i Libertas. Høyre nektet øyeblikkelig redaktør Christensen den adgang til partiets stor­ tingsgruppe som avisens redaktører intil da hadde hatt. Rolf Stranger trakk seg fra sine verv i avisen.

I 1963 var Torolv Kandahl blitt sjefredaktør i Aftenposten efter Smitt Ingebretsen. Kandahl var både politiker og avismann, men mere av det siste enn av det første. Som redaktør i Drammens Tidende hadde han bragt fornyelse inn i norsk presse med inntrykk fra sitt opphold i USA under den annen verdenskrig. Fra 1950-53 representerte han Høyre i Buskerud på Stortinget. Med Kandahl som sjefredaktør ble Aftenpos­ tens uavhengighet overfor Høyre mer markert enn i Smitt lngebretsens tid, og den politiske reportasje ble endret og åpnet, under ledelse av politisk avdelings energiske og kunnskapsrike sjef, redaksjonssekretær Egil Sundar.

For Oslo Høyre hadde de to avisene, Morgenbladet og Aftenposten, spilt en meget viktig rolle i den politiske bearbeidelse av hovedstadens velgere. Det var spesielt Aftenposten som nådde ut til folk. En undersø­ kelse av Aftenpostens utbredelse i 1954 viste at dette var den mest leste avis i samtlige menigheter i det tidligere byområde (før Aker­ sammenslutningen), og at 59 pst. av leserne var arbeidere og formenn.

I første del av efterkrigstiden var både Morgenbladet og Aftenposten sterkt preget av sitt forhold til Høyre, og førte videre mellomkrigstidens tradisjon med et politisk stoff som bevisst fremhevet egne representan­ ter og synspunkter. Motstandere fikk forholdsmessig mindre dekning og var også gjenstand for mer polemiserende omtale. Til gjengjeld var det som foregikk i Høyre positivt eller mere enn positivt.

En ung journalist som arbeidet både i Morgenbladet og i Aftenposten i denne perioden, Hans Vatne, Aftenpostens sjefredaktør fra 1970, foreller: - Forholdet mellom Morgenbladet og Oslo Høyre var meget godt.

Rolf Stranger var avisens styreformann og det var vel nesten ikke en dag hvor han ikke ble intervjuet, som stortingsmann, opposisjonsleder,

1 12

ordfører, formann i Norges Varemesse, Oslo Nye Teater, kinematogra­ fene og museene.

- Mellom Aftenposten og Oslo Høyre var forholdet noe av det samme den gangen, et helt uanstrengt og behagelig forhold. Ingen borgere i Oslo var i tvil om at Aftenposten var Oslo Høyres avis når det gjaldt den jornalistiske dekning. Der hvor det ble drevet valgkamp, var Aftenpos­ ten tilstede på de usleste møter. Høyre var det eneste parti, og man var ikke god Oslo-borger hvis man ikke stemte med Høyre. Det ble drevet mye propaganda gjennom Aftenposten.

- Det ble dengang referert hva politikerne mente. Og det var ikke den ting man ikke var enig med Høyre om. I innledningen til referatene var Høyres argumentasjon den viktigste. Det var heller ikke uvanlig å skrive f.eks. at «i et bemerkelsesverdig innlegg understreket Rolf Stranger . . .»

Hans Vatnes skildring kan illustreres med et referat i Aftenposten 29. september 1947, fra åpningen av Oslo Høyres valgkamp i Klingen­ berg kino, hvor oppslagstitelen var denne: «Ypperlig åpning av Høyres valgkamp». I innledningen er Rolf Stranger sitert: «Jeg har talt med mange, mange mennesker fra de forskjelligste yrker og bydeler, og hvis alle som har bestemt seg til å stemme med Høyre denne gang også bestemmer seg til å gjøre bruk av sin stemmeseddel, da vil vårt parti ganske sikkert få større råderom i Oslo Rådhus, som vi nu for alvor rykker inn i, sa stortingsmann, disponent Stranger i slutten av sin fen­ gende og interessante tale ved åpningen av Oslo og Aker Høyres valgkamp i går middag i Klingenberg kino.»

Denne typen referat var meget vanlig i Høyre-avisene, som også drev valgkamp med store oppslag på førstesidene. De var også med på å få folk frem til valgmøtene, som ikke sjelden var store mønstringer. Til tider kunne det nok hende at fremmøtet var bedre i spaltene enn i lokalet, men det møtte så mange mennesker på enkelte av Oslo Høyres store arrangementer at en av hovedstadspartiets kvinnelige politikere, lege Cathrine Hambro i fullt alvor sa i et følt innlegg at Høyrefolk ikke måtte fylle opp plassene på partiets valgmøter og istedet måtte slippe til andre velgere. Den som forteller dette, opplevde selv kinomøter som ikke akkurat var overfylt.

Også i 1963 fortsatte Oslo Høyre å få nye medlemmer. Medlemstallet steg sakte og sikkert. En av dem som meldte seg inn· dette året var Steinar Riksaasen. Ut fra nesten alle forutsetninger var det å melde seg inn i Høyre noe av det minst sannsynlige noen skulle ventet at Steinar Riksaasen ville gjøre. Faren var kommunist og miljømessig følte Steinar Riksaasen seg knyttet til arbeiderbevegelsen øst i hovedstaden.

- Kings Bay-debatten i 1963 tente meg politisk, forteller Riksaasen.

8. Hovedstadens . . .

1 13

- Jeg hadde ikke vært medlem av noen ungdomsbevegelse og visste ikke hvordan man ble medlem av et parti, så jeg fant Oslo Høyre i telefonkatalogen, gikk ned i sekretariatet i Høyres Hus og spurte om medlemsskap. Jeg ble nok litt skuffet over at det bare var å oppgi navn og adresse, jeg hadde vel kanskje ventet meg et seremoniell, men jeg ble i et hvert fall medlem uten å være vervet eller påvirket av noen, flere måneder efter at Kings Bay-debatten var over.

- Høyre hadde den resepten jeg mente var nødvendig for samfunnet, sier Steinar Riksaasen. - Var jeg kommet med i politikken i tredveå­ rene, ville jeg antagelig havnet i Arbeiderpartiet, men ved inngangen til 1960-årene mente jeg at regulerings- og fordelingspolitikken var kom­ met for langt. Jeg kom inn med en sterk verdikonservativ holdning og med tro på den økonomiske styring Høyre gikk inn for.

I 1963 ble Kåre Willoch Høyres generalsekretær. Han avløste Oslo Høyres tidligere sjefsekretær, Holger Ursin, generalsekretær i partiet fra 1956 og tidligere en av forgrunnsskikkelsene i Fedrelandslaget. I Oslo Høyre ble cand.jur. Reidar Martinsen ansatt som ny sjefsekretær i 1956.

Generalsekretær Willoch var nå 35 år gammel og hadde en sentral posisjon i partiet, anerkjent og respektert både i og utenfor Høyre.

Willoch · var ikke den eneste som kom inn i en nøkkelposisjon fra hovedstadens Høyre. Sjur Lingebrække hadde raskt konstatert at par­ tiet trengte penger og bad en av sine venner, skipsreder Otto Grieg Tidemand, om å bli leder av partiets landsfinansråd.

I 1963 kom gjennombruddet for norsk fjernsyn i partienes arbeide.

Det skjedde da Fjernsynet fikk Presidentskapets tillatelse til å overføre Kings Bay-debatten i Stortinget direkte, en sending som pågikk i fire dager og som formidlet til hele nasjonen samtidig det dramatiske begi­ venhetsforløpet da regjeringen Gerhardsen falt. Fjernsynet gjorde noe mer, det bragte nasjonalforsamlingen og våre politikere hjem til folk på en annen måte enn noen gang tidligere. Velgerne fikk den første anled­ ning de hadde hatt til å se og vurdere selv det som foregikk i et stort oppgjør i norsk politikk.

I dagsavisene var en ny generasjon av politiske medarbeidere under­ veis, med sterkere faglig interesse enn politisk engasjement. De var opptatt av å formidle det som foregikk. Med gjennombruddet for Fjern­ synets politiske dekning kom også den definitive omlegning av avisenes journalistikk fra den politiske overbetoning på det egne partis vegne, til den tilstrebet mer objektive beretning om det som egentlig fant sted.

Nyorienteringen meldte seg først i de borgerlige aviser, ikke minst i Aftenposten hos Egil Sundar, men bredte seg i årene fremover til stadig flere aviser, også innen Arbeiderpartiets presse. Utviklingen skjøt fart da diskusjonen om demokratiet blusset opp og slo ut i åpning av

1 14

tidligere lukkede fora, fra partilandsmøter og nominasjonsmøter til Kringkastingsråd og departementer.

For Oslo Høyre innebar dette at det ikke lenger var naturgitt med positiv og rosende omtale i Aftenposten, men forholdet mellom avis og parti fortsatte å være vennskapelig, og det er ingen tvil om at Aftenpos­ ten vedvarende støtte bidrog sterkt til Oslo Høyres sikre posisjon i hovedstaden.

I 1963 gjenstod to år før neste stortingsvalg, som de borgerlige partier forberedte seg på å vinne. Offensiven var igang. I Arbeiderpartiet ble et lederskifte forberedt. Partiets viseformann, Trygve Bratteli, avløste Nils Hønsvald som parlamentarisk fører.

1 15

Mobilisering i 1965

0

ppmarsjen frem til det avgjørende stortingsvalget i 1965 ble en mobilisering av de borgerlige partier og de borgerlige velgere mot et nederlagsstemt og regjeringstrett Arbeiderparti. Alt ble satt inn på å oppnå et skifte.

I august 1965 oppsummerte Kåre Willoch situasjonen: «Foran dette valg er det reelle muligheter for forandringer i ledelsen av landet - med klare regjeringsalternativer: På den ene side fire samarbei­ dende partier som går inn for en liberal og konservativ samlingsregjering.

På den annen side er alternativet en fortsatt sosialistisk ettpartiregjering av Arbeiderpartiet.

- Selvfølgelig er det uenighet om mange spørsmål i enhver gruppering som omfatter omtrent halvparten av landets velgere. Men uenighet innen Arbeiderpartiet avgjøres for det meste i lukkede møter. Uenighet mellom samarbeidspartiene klarlegges ved åpen debatt.

- I mange år har opposisjonen kjempet efter klare hovedlinjer: for at Staten skal legge forholdene bedre til rette for alt skapende yrkes- og næringsliv, for større innsats i de utbyggingsoppgaver bare Staten kan løse: skoler, veier og sykehus, for en stabil pengeverdi, for samarbeide om løsningen av de store samfunnsoppgaver. Vi har kjempet mot åpen og skjult sosialisering, mot overdrevent skattetrykk, mot veksthemmende restriksjoner og reguleringer.»

Einar Gerhardsen, for siste gang ute i en valgkamp som regjerings­ sjef, sa at de borgerlige partier satte himmel og jord i bevegelse for å få en borgerlig valgseier og en borgerlig koalisjonsregjering, men de hadde ikke en eneste ny stor sak å gå inn for. Dessuten, det så ut til «å være en oppgave for de borgerlige å få velgerne til å tro at det ikke blir noen vesentlig forandring med en borgerlig regjering».

En av de mest spennende valgnetter i efterkrigspolitikken fulgte.

Opptellingen slo fast at Arbeiderpartiets 30 år lange regjeringstid var

1 16

slutt. Partiet hadde tapt 6 mandater og flertallet. Stillingen i Stortinget ble 80 borgerlige representanter mot 68 fra Arbeiderpartiet og 2 SF. Høyre erobret 2 nye mandater og fikk inn 31.

En intens valgkamp med aktivisering av hele Oslo Høyres innsatsvil­ lige apparat øket partiets stilling i hovedstaden. Høyre fikk ialt 118 278 stemmer, en stemmeandel på 38,6 pst. , mens Høyres tilslutning på landsbasis var 21, 1 pst. Fremmøteprosenten ved dette Oslo-valget var 88,2. Arbeiderpartiets prosentandel av stemmene i Oslo ble 40,2.

Om brust av forventning gikk de fire borgerlige partier til forhand­ lingsbordet for å danne regjering. Resultatet anskueliggjorde parti- og personmotsetninger innenfor det nye flertall og la noe av grunnlaget for koalisjonens senere skjebne.

Høyre fikk 6 regjeringsmedlemmer, de tre mellompartiene 3 hver. Da departementene var fordelt, ble Senterpartiets Per Borten utpekt til statsminister, et valg han aksepterte med en bemerkning om at han var mentalt uforberedt.

For Oslo Høyre innebar regjeringsskiftet at bypartiet var represen­ tert i landets regjering. Kåre Willoch ble handelsminister, Elisabeth Schweigaard Selmer justisminister og Otto Grieg Tidemand forsvars­ minister.

Efter avklaringen av statsministerspørsmålet gjaldt diskusjonen in­ nen Høyre først og fremst valget mellom to viktige departementer: Utenriksdepartementet og Finansdepartementet. Til utenriksminis­ terposten var Høyres John Lyng det naturlige valg. Spørsmålet var mer åpent når det gjaldt hvem som eventuelt skulle overta Finansdeparte­ mentet. Kåre Willoch og Sjur Lindebrække var blant dem som ble nevnt.

I sine erindringer forteller Sjur Lindebrække at han avslo anmodnin­ ger om å gå inn i koalisjonsregjeringen i 1965. I gitte situasjoner kunne det være en fordel at partiets formann stod utenfor regjeringen.

Under det avgjørende møtet i Høyres stortingsgruppe, supplert med partiets sentralstyre, gikk Rolf Stranger inn for at Høyre skulle sette alle krefter inn på å få finansministeren. John Lyng svarte at han til en viss grad var enig med Stranger og ville gå entusiastisk inn for at Høyre skulle få Finansdepartementet. Det ville føre til at han selv slapp å gå inn i regjeringen.

Blant dem som protesterte var Kåre Willoch. I nasjonal interesse måtte det unngås at Utenriksdepartementet kom på vandring.

Dette var den 24. september. To dager senere trådte Høyres lands­ styre sammen. Rolf Stranger hadde da endret oppfatning og gikk inn for at Høyre burde ha utenriksministeren. Dette ble resultatet. Da Einar Gerhardsen med et skjevt smil overlot statsministerkontorets nøkler til Per Borten, møtte John Lyng opp i Utenriksdepartementet for å overta 117

efter Halvard Lange. Den nye regjering hadde da latt seg hylde av en begeistret folkemengde på slottsplassen, hvor det vanket smil, glade tilrop og blomster. En intens atmosfære av politisk vårløsning og forny­ else, håp og forventning omgav regjeringsskiftet i Høyres rekker.

Norge var halvveis inne i «de gyldne seksti-årene», et tiår preget av jevn økonomisk vekst, av at gjenreisningsperioden nå vek for fremgang og nye muligheter. I Nordsjøen pågikk undersøkelser med sikte på å bringe på det rene om petroleumsforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen virkelig var drivverdige.

Også på andre områder pågikk en utvikling som skapte tro på vekst. I en replikk i Stortinget beskrev Erling Petersen situasjonen slik: «I vår tid er vi kommet så langt at vi har frigjort oss for alt det tungarbeid som våre forfedre slet med. Vi samler ikke ti mann når det skal tas et tungt løft. Med den energi som er i en skvett olje, kan vi ta alle tunge løft - når vi har de riktige maskiner. Og vi er også kom met lenger. Vi har begynt å frigjøre oss fra det man kan kalle gjentagelsesarbeid. Vi har mekanisert produksjonen, og vi er nå i ferd med å innføre den elektroniske teknikk som har så enorme muligheter som vi foreløbig bare har fått utnyttet en liten del av . . . Men det viktige her, det er ikke å foreslå reformene. Det viktigste og det helt avgjørende er å legge forholdene til rette for de krefter som skaper fremskrittet . . . »

Av store oppgaver koalisjonen tok fatt på, var å fullføre arbeidet med Folketrygden, som passerte statsråd i februar 1966 og ble satt ut i livet 1. januar 1967. Med utgangspunkt i situasjonen i 1963 var diskusjonen om Folketrygden ført videre i Stortinget under opptaken til valget i 1965. Konkurransen mellom reformivrige partier på begge sider av skillelinjen satte sitt preg på resultatet. Og da Folketrygden ble ferdig behandlet under den nye regjerings ledelse, spilte det en rolle at koali­ sjonen var mere utsatt for påstander om manglende sosialpolitisk reformvilje enn en Arbeiderparti-regjering ville ha vært. Nivået ble ambisiøst, også fordi Arbeiderpartiet i opposisjon alltid har vist seg å ville gå lenger enn det samme parti gjør når det sitter med regjerings­ makten.

Når Folketrygden i det hele tatt kunne innføres, var det på grunn av «den elektroniske teknikk» Erling Petersen berørte. Reformen ble mulig som følge av datateknikkens potensial i rask behandling av store og nyanserte opplysningsmengder. Våre politikere hadde fått en ny mu­ lighet for iverksettelse av store reformer som tidligere ikke kunne latt seg realisere.

Folketrygden ble satt ut i livet foran et kommunevalg, 1967-valget, Albert Nordengens første som ordførerkandidat for Oslo Høyre.

118

Albert kommer

p;_

ert kommer» stod det på plakater rundt om i Oslo tidlig på høsten i 1967. Ved siden av teksten var et barbent fotav././ trykk i blått. \\ Dette var Oslo Høyres nye valgkamp da den 76 år gamle Rolf Stran­ ger frasa seg gjenvalg til bystyret og Representantskapet nominerte Albert Nordengen som ordførerkandidat, med Erik Mår som kandidat til varaordførervervet. En gruppe unge partientusiaster kom med «Albert»-kampanjen for å markedsføre Nordengen med moderne meto­ der.

Det ble satset sterkt på å gjøre Albert Nordengen mer kjent i hoved­ staden. Oslo Høyres valgkamper hadde før dette vært basert på den trygge forvissning at Oslo kjente Rolf Stranger. Partiet kunne ikke ta det samme for gitt når det gjaldt Nordengen. Dette var bakgrunnen for den første person-orienterte valgkampen, som i tid falt sammen med Fjernsynets inntreden for alvor i valgkampene og dermed også med en sterkere for-kusering på prsoner i massemediene. Da det så i senere valgkamper viste seg at Albert Nordengens popularitet gjorde ham til et betydelig aktivum i partiets appell til velgerne, ble personorienteringen sterkere også fordi det dreiet seg om ham.

Generasjonsskiftet i Oslo-partiet kunne neppe vært klarere markert enn i denne løsslupne kampanjen, som efter en tid ble for meget for de eldre i Oslo Høyre, slik at den ble stoppet. Ingen ville ha funnet på å lansere Rolf Stranger som «Rolf», og slett ikke med et barbent fotoav­ trykk.

Albert Nordengen ble ordførerkandidat ved et valg hvor Arbeiderpar­ tiet ville ha revansje efter nederlaget i 1965.

- Vi var nervøse foran det oppgjøret, sa Arbeiderpartiets gamle valggeneral, Haakon Lie efter 1967-valget. - Sammenlikningsgrunn­ laget ville bli Kings Bay-valget, da vi hadde mobilisert som om det var et stortingsvalg. Vi visste at vi ikke kunne gjenta den bragden.

1 19

......

N> 0

Et effektfullt innslag under valgkampen i 1 969 var Oslo Høyres valgvertinner og valgverter, her oppstilt i H-formasjon.

Oslo Høyre var klar over risikoen: Man måtte regne med at «Arbeid­ erpartiet - både for å beholde ledelsen i kommunen og for å komme i en gunstig posisjon foran stortingsvalget i 1969 - vil satse alt hva det makter på å gjenvinne tapt terreng». Oslo Høyres svar var intensivert valginnsats. Aftenposten gikk bevisst inn for å markere Albert Nord­ engen.

Ordførerkandidaten representerte fornyelse på flere måter. Han sa i et intervju foran valget at han så det som vesentlig å «trekke hele bystyregruppen aktivt med i arbeidet . . . Samtidig må vi åpne gruppen for nye folk og nye synsmåter, som kan se friskere på tingene enn man ofte er istand til efter å ha arbeidet med et problem en tid».

Oslo Høyre prioriterte omsorgen for eldre og funksjonshemmede, skole og utdannelse, boligsak og trafikksikkerhet. Partiet ville «mot­ sette seg en forhøyelse av skatteprosenten», noe Nordengen gav et klart løfte om under valgkampen. Høyre ville dessuten ha et nærmere sam­ arbeide om planlegging og utbygging i Oslo og Akershus, gjennomføe Konserthusplanen, sikre Oslo-marka som friluftsområde og styrke bystyrets og de folkevalgtes innflytelse.

Opptellingen valgnatten gjorde Høyre til valgets taper i Oslo. Partiet mistet 2 mandater og 12 000 stemmer i hovedstaden i forhold til kom­ munevalget i 1963. Tendensen var den samme ellers i landet, men Arbeiderpartiet og SF satt med flertall i bystyret, hvor stillingen ble 43-42 av henholdsvis sosialister og borgerlige.

Haakon Lie konstaterte at Arbeiderpartiet hadde vært «unødig ner­ vøse». - Valget ble vårt beste kommunevalg - bortsett fra Kings Bay-valget, sa han..

Da det «gamle» bystyre behandlet budsjettet for 1967 etterat valget var over, kunne Brynjulf Bull ikke dy seg. Han ironiserte over Høyres krav om at skatteprosenten skulle holdes: «Høyres valgopplegg som var opportunistisk utformet inntil minste detalj, må ha lært Høyre at det ikke lønner seg å trille ball-i-hatt med velgerne. Det kan hende velgerne gir ballen en retning som man minst venter det».

Dette var Rolf Strangers siste budsjettdebatt i bystyret. Han svarte:

«Oslo Høyres program registrerer de oppgaver partiet har arbeidet og vil arbeide med . . . De saker som prioriteres må få sin forholdsmessige plass innenfor de finansielle muligheter den skatteprosent partiet går inn for rom mer . . . Høyre har ikke stillet i utsikt at alt kan gjøres med en gang, har ikke lovet lavere skatt, noe som ikke vil kunne loves, det har heller ikke vært tale om nedsettelse av skatten, men om å opprettholde den nåværende og innenfor denne med de økte inntekter det vil gi - drive byen og dens virksomheter på betryggende og tilfredsstillende måte.»

121

Ved en ren tilfeldighet ble Strangers siste innlegg i bystyret en kort replikk hvor han for en gangs skyld erklærte seg enig med Brynjulf Bull. Begge reagerte mot selvdekningsprosent for kulturinstitusjoner.

Dermed var Strangers tid i kommunalpolitikken omme. Han fortsatte som formann i Oslo Høyre, hvor spørsmålet om efterfølgen nå kom på dagsordenen.

Albert Nordengen stod foran store og vanskelige oppgaver. Oslo Høyre hadde tapt det første valg hvor han var ordførerkandidat. Og det få kunne ane, var at Nordengen skulle slippe til akkurat da konjunktu­ rene svingte.

Mange ganger i årenes løp hadde Rolf Stranger vist en enestående evne til å gjøre riktige ting, eller til å være på riktig sted til riktig tid.

Heller ikke denne gang slo dette feil, uten at det var tilsiktet fra Strangers side.

122

Distriktspolitisk vendepunkt

D

a «Stranger- perioden» endte, med Rolf Strangers uttreden av Oslo bystyre ved årsskiftet 1967/68, var hovedstaden kommet til et vendepunkt. Det hadde hverken med Stranger eller med Oslo Høyre å gjøre. Krefter i og utenfor byen samlet flere utviklingslin­ jer i et mønster som skulle skape store vanskeligheter for Oslo. Ved et skjebnens lune gikk Rolf Stranger da byens vekst stoppet opp og tilbake­ gangen satte inn.

Faresignalene var der, men i «de gyldne 60-årene» fremstod Oslo fremdeles som en rik og fremgangsrik by. Store utbyggingsoppgaver var under løsning. Gjennomsnittsinntekten var høyere for Oslo-boeren enn i landsgjennomsnittet. Standarden i kommunens ydelser og service var høy. Riktignok var byen under press, men få kunne forventes å forutse at dette noen år senere ville være en by med synkende folketall, nedgang i skatteinntektene og forpliktende økning i utgiftene.

I 1967 nådde folketallet i Oslo toppen med 489 000 innbyggere. Tidli­ gere i 1960-årene regnet byens kommunalpolitikere med en stigning til 550-600 000 mennesker. Nå begynte tallet istedet å synke.

Utflyttingen hadde balansert innflyttingen og sammensetningen av hovedstadens befolkning var under forandring: Et økende antall av innflytterne var innvandrere fra andre land. Gjennomsnittsalderen steg. Innslaget av eldre og pensjonister ble sterkere. Prosentandelen av yrkesaktive var i tilbakegang. Kvinneoverskuddet holdt seg.

Industl:"isysselsettingen var i tilbakegang, tjenesteydende næringer i oppgang. Hovedstaden hadde et overskudd av arbeidsplasser, men et stort antall av de ansatte bodde i Akershus-kommunene eller lenger unna, som pendlere.

Tempoet i utbyggingen av hovedstaden, veksten i folketallet og pend­ lingen av arbeidsreisende hadde satt byen under økende press. Luftfor­ urensning, trafikkopphopning og andre storbyproblemer føyet seg sammen med mer langsiktige virkninger av bolig-krafttaket. Oslo 123

kommunes forpliktelser og utgifter steg som en konsekvens av dette, og av endringene i befolkningens sammensetning.

I disse årene hadde Akershus-kommunene gode økonomiske tider, mens utviklingen i Oslos økonomi var ved å snu. Vurdert utenfra, fremstod «Oslo-regionen» som økonomisk sterk, men utviklingen var ikke ensartet for hele regionen og bare geografisk var dette en enhet.

Vurdert fra innsiden var situasjonen anderledes i storbyen enn i regio­ nen forøvrig.

Inn i denne situasjonen kom distriktspolitikken for fullt. Den hadde lenge vært i emning, men var nå blitt en politisk sak, tildels også et moteord. Dels sprang den ut av utviklingen i samfunnet, dels stammet den fra kampen om makten i rikspolitikken, hvor Arbeiderpartiet var i opposisjon.

Oslo hadde i mange år ydet store bidrag til landet ellers, i form av skatteinntekter som gikk inn i Skattefordelingsfondet og kom andre distrikter til gode. Selv fikk hovedstaden ikke slike midler. Byen hadde dessuten levet med de magreste tilskudd og refusjonssatser Staten hadde i sine regulativer. En komplikasjon var det også at dette både var en hovedstad, en kommune og et fylke. Var det knapphet på noe, stod Oslo bak i køen.

Innflytterbyen Oslo har løst problemer for sitt økende folketall og har beredvillig tatt imot alle som brøt opp fra mange kanter av landet for å søke utdannelse, karriere, adspredelse eller lykke i hovedstaden. Men i politikkens ordbok ble tilflyttingen til Oslo og landets andre større byer snart til «avfolking» av bygdene, mens tilstrømningen til byene ble et «pressproblem». Da distriktspolitikken fenget, var ideen at den skulle løse to problemer samtidig: Sikre bosetting i distriktene ved å bremse eller helst stanse utflyttingen, og redusere pressproblemene i storby­ ene, ikke minst i Oslo. I tillegg skulle distriktspolitikken skape større rettferdighet ved utjevning av veksten, slik at landets økende velstand kom flere til gode.

I tilbakeblikk ser det ut til at Oslo og Oslo-regionen ble koblet sam· men, på tross av hovedstadens spesielle situasjon innenfor sin region.

Begepet «arbeidsplass» gjaldt spesielt industriarbeidsplasser. Siden et vesentlig poeng ved distriktspolitikken ble å skaffe industri til strøk med svakt næringsgrunnlag, som en begynnelse til utviklingen av et bredere miljø, ble dette i praksis til at industriarbeidsplasser burde flyttes fra Oslo og ut i distriktene. Nyetablering som var planlagt i Oslo, skulle fortrinnsvis forsøkes dirigert til andre, trengende strøk.

En viktig side ved saken var at fraflyttingen fra bygdene ikke bare skyldtes utferdstrang hos de unge. I regi av landbrukets sterke organi­ sasjoner var det lenge arbeidet for en bevisst rasjonalisering med sikte på større bruksenheter som kunne gi større lønnsomhet. Dette skjedde

124

med tilslutning fra alle partier i Stortinget. Men en følge av rasjonalise­ ringen var at sysselsettingen i landbruket gikk ned, år efter år. Da denne utviklingen var kommet så langt at «avfolkningen» ble et pro­ blem, skulle sysselsettingen i bygdene sikres med annet arbeide enn det landbruket hadde å tilby. Slik ble industri og turistnæring aktuelt.

Ingen så det som noen løsning å forsøke å bremse nedgangen i antall arbeidsplasser i landbruket.

Fra «Nord-Norge-planen» i 1952 og tilsvarende planer for kyststrø­ kene på Nordmøre og i Nord-Trøndelag gikk utviklingen videre til opprettelsen av Distriktenes Utbyggingsfond i 1961. Fra da av ble distriktspolitikken drevet frem, i første rekke av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Også efter skiftet av navn fra Bondepartiet hadde Sen­ terpartiet det vesentligste av sin tilslutning fra bygdene. Arbeiderpar­ tiet har alltid basert seg på alliansen mellom arbeidere, småbrukere og fiskere. Begge partier hadde derfor åpenbare fordeler av en distriktspo­ litikk som skapte vekst i distriktene.

En fremtredende Arbeiderparti-politiker, Guttorm Hansen, skrev i 1964 at nå var «tida inne til å ta opp dette problemet med befolknings­ konsentrasjon i og omkring Oslo til vurdering og planmessig behand­ ling . . . Istedenfor å sentralisere konsentrasjonen til Oslo-området må vi arbeide for å skape levedyktige og bærekraftige sentrumsdannelser i distriktene - desentralisere konsentrasjonen».

Senterpartiet og Arbeiderpartiet så forbløffende likt på problemet.

Under valgkampen i 1965 sa Einar Gerhardsen: «et hovedtrekk ved samfunnsutviklingen er den hurtige rasjonalisering av de gamle bygdenæringer som klarer seg med færre og færre arbeids­ hender. En bred strøm av folk går fra jordbruk, skogbruk og fiske til andre næringer, fra bygder til byer og andre tettbygde strøk. Denne utviklingen er en uunngåelig følge av moderne teknikk, og den kan ikke stanses. Men den kan styres, og det er idag en politisk hovedoppgave.

Bare Arbeiderpartiet har gitt en klar anvisning på hvordan oppgaven kan løses . . . »

Fire år senere uttalte daværende statsråd Dagfinn Vårvik, som ble Senterpartiets formann:

«Distriktspolitikk og distriktsu tbygging er i løpet av kort tid blitt politiske moteord. Vi har i løpet av de siste 15-20 årene vært vitne til - hva j eg vil kalle - en modningsprosess henimot et gradvis sterkere og mer bevisst engasjement i spørsmålet om mål og midler i utbyggingspolitikken i vi­ deste forstand. Vi står overfor en politisk bevisstgjøring som ikke aksepte­ rer sentraliserings- og konsentrasjonstendensene som naturlige og uav­ vendelige, men at det i høy grad er opp til oss selv å gripe inn i utviklings125

prosessen og forme det samfunnsmønster som tjener menneskenes trivsel og velferd.»

Høyre erkjente fraflytningen som problem og nødvendigheten av å møte både behovet for utbygging i distriktene og presset i byene, men fulgte ikke Arbeiderpartiets og Senterpartiets krav om å styre eller gripe inn med de midler disse partier ville ta i bruk.

På et møte i Oslo Høyre i september 1968 gjorde Kåre Willoch dette klart: «Jeg er sikker på at de fleste innbyggere i Oslo ikke har noe ønske om at vår by skal vokse i folketall på bekostning av det øvrige land. Mange vil sikkert synes at det er trangt nok her allerede. Og selv om man erkj enner at mange av kø-problemene i vår by skyldes at det brukes for lite midler til å løse dem, er det vel enighet om at byen har nådd en slik størrelse at større folketall og bredere næringsgrunnlag ikke kan tilføre nye trivselsmomen­ ter.

På dette grunnlag er det naturlig, ikke bare fra lands-synspunkt, men også fra vår bys synspunkt, å slutte opp om en rekke tiltak som kan bidra til å bremse tilflytningen fra det øvrige land til områdene rundt indre Oslo­ fjord. Og i virkeligheten gjøres det særdeles meget som medvirker til dette.

Gj ennom en lang rekke tilskudds- og utlånsordninger føres det stadig store inntekter og kapitaler ut fra de industrialiserte og urbaniserte om­ råder i landet ut til andre landsdeler. Området rundt indre Oslofjord bidrar som rett og rimelig er særlig meget til dette. Når enkelte likevel fremstiller det som om de såkalte «presseområder» er en belastning for samfunnsøkonomien, er dette uten grunnlag i noe tilgjengelig faktisk materiale.

Men det må advares mot tanker om å supplere slike indirekte og positive distriktsutbyggingstiltak med direkte statsdirigering som kan hindre el­ ler bremse initiativ og skaptende virksomhet i sentrale deler av landet .

Det må være en misforståelse å tro at nye hindringer for virksomhet i enkelte distrikter vil føre til tilsvarende økt virksomhet i andre distrikter.

Resultatet vil bli svekket vekst i landets økonomi i det hele.»

Allerede i 1960, under behandlingen av Oslo-budsjettet for 1961, gjorde finansrådmann Egil Storstein oppmerksom på trekk ved utvi­ klingen som gav hovedstaden grunn til bekymring. Efter en lang pe­ riode med stabil skatteprosent hadde kommunen nå begynt å bruke av sine reserver. Industrisysselsettingen hadde stagnert og byen måtte forberede seg på en nedgang i de arbeidsdyktiges andel av befolkningen.

Antatt inntekt fra aksjeselskaper viste synkende tendens.

Storstein påpekte at aldersfordelingen og befolkningsutviklingen ville bety en økning i utgiftene til sykehus, i sosialsektoren, i folkesko­ len (9-årig skole ble innført) og til de videregående skoler. Den store 126

spredning av befolkningen ville bety en øket påkjenning på kommuni­ kasjonssektoren og kommunens trafikkavvikling. Store kull var på vei inn i arbeidslivet, med øket press på bolig- og transportsektoren som følge, og dermed også med økende utgifter for kommunen, som måtte basere seg på inntektene fra byens egne skatteydere.

Det bilde finansrådmannen tegnet av hovedstadens situasjon var et annet enn det som ble benyttet i argumentasjonen i rikspolitikken.

Finansrådmann Storstein fortsatte å advare. I 1964 sa han i bystyret om skattene at «utviklingen har tatt en annen retning, dels ved at det offentlige har tatt inntekter gjennom skatteutjamningsfondet til forde­ ling på andre kommuner, slik at hele den skattekraften i og for seg er rykket vekk fra kommunen, dels ved at kommunens skattekraft svek­ kes ved at industri og andre bedrifter oppmuntres til å flytte fra Oslo ved at de får skattelettelser og direkte subsidier annet steds».

Mens hovedstadens skattegrunnlag var ved å svikte, gikk man i rikspolitikken energisk inn for å påskynde denne utvikling.

I en stortingsdebatt i januar 1965 sa Senterpartiets fører, Per Borten, at man fikk «med alle midler forsøke å desentralisere virksomhet som idag etter alles mening i for stor utstrekning foregår i de store, konsen­ trerte pressområdene».

Efter stortingsvalget i 1965 fremla koalisjonsregjeringen under Per Bortens ledelse en tiltredelseserklæring hvor distriktspolitikken ble formulert slik: «. . . en konstruktiv desentraliseringspolitikk som mot­ virker en ytterligere konsentrasjon av befolkning og kapital i pressom­ rådene . . (og) tiltak som kan fremme en balansert utvikling av boset­ ting og næringsliv i de enkelte deler av landet».

Distriktenes Utbyggingsfond fastslo i årsberetningen for 1967 at tilskuddene ved flytting og etablering i utbyggingsdistriktene «kan ha vært en medvirkende faktor i den økende utflyttingen fra Oslo-området og nyetableringen i utkantfylkene». Senere ble det konstatert at ord­ ningen med byggeløyve hadde fått «en klar regionpolitisk virkning ved at byggevirksomheten i pressområdene er blitt hemmet, mens en i andre områder har kunnet bygge uhindret av loven» (NOU 1974:46 'Etableringskontroll og lokaliseringsveiledning').

På et tidspunkt hvor det var fastslått at Oslo hadde en markert nedgang i industrisysselsettingen, uten at dette ble oppveiet av flere industriarbeidsplasser i omegnsdistriktene, var ideen om etablerings­ kontroll for å styre industrietablering utenom hovedstaden i emning: Stortinget diskuterte distriktsplanlegning i februar 1969. En enstem­ mig kommunalkomite hadde slått fast at «samfunnsutviklinga dei seinare år syner ein geografisk dimensjon som er kjenneteikna av folkeflytting frå strok av landet med svakt og einsidig næringsgrunnlag til dei større byområde, og då særleg hovudstadsområdete». Komiteen 127

gikk inn for å gi de enkelte deler av landet andel i den økonomiske vekst, med en rimelig fordeling av den stigende velstand.

Høyre protesterte i denne debatten mot etableringskontroll, men en fremtredende Arbeiderparti-representant, senere kommunalminister Arne Nilsen, så situasjonen slik: «Hovudtyngda av dei nye arbeids­ plassane blir framleis etablert i Oslo-området. Ei betre geografisk sprei­ ing, eit meir desentralisert næringsliv er eit spørsmål som ikkje lenger kan driva på det uvisse». Skulle det bli mer enn fagre ord bak den distriktspolitiske målsetning, mente Nilsen, måtte det gjøres noe med virkemidlene.

Oslo var inne i en uoversiktlig og komplisert situasjon. Uavhengig av distriktspolitikken og dens målsetninger, var folketilstrømningen et problem for hovedstaden. Boligpresset, mangel på byggeklare tomter og økende utgifter pekte i retning av at innflytningen med fordel kunne dempes. Oslo Høyre gikk inn for dette i kommunevalgprogrammet i 1971: «Oslo-regionen er et område med stor ekspansjonskraft. Området har en sterk økonomi og bidrar i høy grad til landet forøvrig. Det er i alles interesse at Oslo også i fremtiden kan få utvikle så vel sine naturgitte fordeler som de goder et storbysamfunn fører med seg.

Men tilflyttingen skaper også store problemer, både for Oslo-området og for utflyttingsdistriktene rundt i landet. En dempning av tilflyttingen til Oslo-området er derfor ønskelig.

Det er Høyres oppfatning at en slik dempning av ekspansjonen ikke må skje gjennom negative inngrep rettet mot Oslo-området.»

128

Oslos økonomi snudde

N

oen av vanskelighetene stammet fra krafttaket i boligbyggin­ vergangen fra 1960-årene til 1970-årene ble mer enn et_ opp­ liger i nabokommunene. Byens befolkning fikk dermed en uhel­ dig sammensetning, i en situasjon hvor byen trengte øket skattekraft for å kunne løse sine oppgaver, ikke minst oppgaver som fulgte av befolkningsutviklingen.

Hovedstaden hadde også behov for skattekraft fra et vitalt nærings­ liv. Byen burde ikke tape bedrifter, den trengte ny virksomhet.

Distriktspolitikken traff hovedstaden på et uheldig tidspunkt. Den rikspolitiske debatt fremstår i tilbakeblikk som klart i utakt med ho­ vedstadens faktiske utvikling. I tillegg til en overvurdering av byens økonomiske styrke, tilsiktet eller utilsiktet, later det til at ønsket om å bremse tilflyttingen er sett i sammenheng med sysselsettingen. Oslo hadde overskudd av arbeidsplasser. Dette ble vurdert som den viktigste årsak til tilflyttingen, uten at kontrasten mellom utviklingen i Oslos økonomi og situasjonen i regionen som helhet er tillagt tilstrekkelig vekt. Tilbake lå en hovedstad med synkende inntektsgrunnlag, al­ drende befolkning og stigende omkostninger, samtidig som man i riks­ politikken gikk aktivt inn for å ta virksomhet og inntektsmuligheter fra byen.

Høyre var ikke med på dette. Erling Norvik, som da var partiets l. viseformann, fremla på en landskonferanse i Høyre i desember 1970 distriktspolitiske synspunkter: «En 'nedbygging' av de store byer og store omegnskommuner er for Høyre intet distriktspolitisk mål. Ut ifra erkjennelsen av fellesskapets medan­ svar i å skape menneskelig trivsel både i storbyregionene og i fraflyt­ ningsdistrikter, vil imidlertid Høyre gå inn for å dempe presset i sentral­ områder ved aktivt å støtte utbyggingen av attraktive bosteder og indu­ strilokaliseringssteder ute i distriktene.

9. Hovedstadens . . .

129

..... w 0

Oslo Høyre har mange ganger satt preg på hovedstadens valgkamper med storstilte folkemøter hvor titusener av men nesker har møtt opp. Bildet er hentet fra by-partiets massemønstring foran Rådhuset foran kommunevalget i 1 967.

Folkeflyttingen lar seg ikke stoppe i vårt land like lite som den gjøre det i andre land. Men flytteaktiviteten kan dempes .»

I Oslo bystyre var byens inntekter, i forhold til oppgavene som skulle løses, hovedproblemet. Finansrådmann Storstein gjorde i 1967 opp­ merksom på at kommunen «har brukt opp de tidligere reserver som vi hadde opparbeidet gjennom ubrukt skattekraft de årene da aktiviteten ikke var nådd frem til dette sitt høyeste nivå (budsjettet 1968). Det nye i situasjonen er at vi i årene fremover ikke kan gå lenger hverken i aktivitet eller i beskatning, men må stabilisere oss, idet vi ikke kan håpe på ytterligere hjelp hverken fra reserver eller fra offentlige eller andre refusjoner eller subsidier». Skatteprosenten ble dette året, mot Høyres stemmer hevet til det daværende «tak», fra 18 til 19.

Høyres linje var frem til dette punkt å holde igjen på beskatningen, og samtidig, som Albert Nordengen sa det (1966) «løse de kommunale oppgaver innenfor den ramme som . . . skatteprosent(en) setter». Han ville dessuten være varsom «med å påta oss oppgaver som i fremtiden vil binde den lille bevegelsesfrihet vi har». Rolf Stranger mente at selv om en høyere skatteprosent selvsagt ville gi større inntekter, ville utbyggingen av Oslo «ha gått sin gang kanskje med et noe lavere tempo». Ellers ble Høyres politikk oppsummert slik: «For Høyre er det to faktorer som er faste: Aktiviteten, som ikke må senkes - og skattene, som ikke må økes.» (Trygve Horgen).

Innenfor Høyres bystyregruppe ble hovedstadens situasjon berørt med jevne mellomrom. I 1960 reiste Sverre Brevig spørsmålet om å skaffe tomter for å stanse utflyttingen. Albert Nordengen minnet i 1967 om nødvendigheten av å beskytte Oslo og byens interesser: «. . . jeg synes det er blitt noe ensidig når det gjelder distriktsutbyggingen. Vi har mange partier innen bystyret som synes å være mer opptatt av å flytte ting ut av byen enn å ta vare på byens interesser . . . » Året efter, i 1968, advarte Erik Mår mot å se den industrielle ekspan­ sjon i Oslo som uønsket, og det å dempe denne ekspansjonen som et mål i seg selv. Dette kunne være farlig både for byens økonomi og for landets totale økonomi: Oslo-området er et av de få områder i vårt land hvor man har muligheter for å utvikle et moderne, differensiert industrielt miljø, hvor man iallfall på en del områder kan være på høyde med den teknologiske utvikling ute i verden.

Ved utgangen av «de gyldne 60-årene» begynte det som kan kalles «de aggressive 70-årene». Efter en lang periode med jevn økonomisk vekst og lyse utsikter knyttet til oljeressursene i Nordsjøen, kom brått et omslag, med oljekrisen i 1973.

Men Oslos utvikling før dette omslaget, som bragte nye problemer, var bekymringsfull. Industrien hadde fremdeles en bred plass i byens 13 1

næringsliv, men den var på retur. Industriekspansjonen gj orde seg først og fremst gjeldende i de fylker som tidligere var svakest industria­ lisert. Også innen varehandelen var det stagnasjonstendenser i Oslo.

Byens nærings- og yrkesliv ble i stigende grad preget av at Oslo var en hovedstad, en administrasjons- og universitetsby, et sentrum for of­ fentlige, halvoffentlige og private tjenesteydelser.

Albert Nordengen tok denne situasjonen opp under budsjettbehand­ lingen i november 1972 og påpekte at det var i den statlige virksomhet og i annen virksomhet som fulgte av den statlige, at man fant pressfak­ torene. Det private næringsliv var ikke lenger særlig pressforster­ kende. Tvertom - «næringsbedriftene presses ut av byen».

«En følge av denne utvikling vil bli en svekkelse av skatteinntektene og en forsterket belastning på det kommunale budsjett. At en utflytning av bedrifter fører til skattesvikt, er innlysende, men vi vil også merke det på annen måte. Det stigende antall arbeidsplasser byen skal stille til rådig­ het, og som i stor utstrekning - direkte eller indirekte - skyldes offentlig virksomhet, vil bli besatt med folk som er bosatt i nabokommunene og som ikke betaler skatt i Oslo. Byens folketall er allerede for nedadgående og den aktive yrkesbefolkning faller enda sterkere . . . Mens Oslos totale folketall utgjør_ 12 pst. av hele landets, øket den del av befolkningen som er over 70 år med henimot 40 pst. fra 1960 til 1970. Den del av yrkesbefolkningen som flytter ut av byen, er antagelig først og fremst folk med bedre inntekter, altså gode skatteytere.»

Oslos største problem var at antallet arbeidsplasser øket, mens folke­ tallet sank, spesielt den del av befolkningen som representerte fremti­ dens skatteborgere. Årsaken til at folketallet sank, sa Nordengen, var at urbaniseringsgraden øket som en konsekvens av økningen i antall arbeidsplasser. Med urbaniseringsgraden oppstod nye og relativt ukjente problemer av miljømessig art. Oslo maktet ikke å bygge boliger nok, iallfall ikke boliger som tilfredsstilte miljømessige kvaliteter i stor nok grad. Nordengen var ikke overbevist om at en løsning av boligspørs­ målet ville forhindre at yngre ektepar med små barn søkte ut til nabok­ ommunene.

Konklusjonen måtte bli, mente Albert Nordengen, at Oslo og Akers­ hus fylker ble slått sammen. Dette ville skape administrative organer og politiske institusjoner som kunne løse de alvorligste problemer Oslo og nabokommuner i Akershus stod overfor.

Foran stortingsvalget i 1973 programfestet Arbeiderpartiet et krav om at økningen i tallet på arbeidsplasser i Oslo-området måtte reduse­ res sterkt. Antall statlige arbeidsplasser i Oslo-området skulle reduse­ res. En ordning med etableringskontroll skulle gi myndighetene rett til å nekte oppstarting av nye bedrifter og vesentlige utvidelser av eksiste132

rende bedrifter i pressområdene. Det skulle gis lovhjemmel til å påby at visse typer privat virksomhet «skal lokaliseres utenfor Oslo-regionen».

I 1974 utarbeidet Senterpartiet en rammeplan for landets fylker, bl.a. basert på at alle fylker unntatt Oslo skulle ha samme relative andel av befolkningen som i 1974. For Oslo-regionen la Senterpartiet til grunn samme folketall i 1985 som i 1973. Befolkningsutviklingen skulle styres med «en kraftigere distriktspolitikk».

Høyres politikk på riksplan tok sikte på å opprettholde funksjonsdyk­ tige byer og sentra og dempe befolkningsstrømmen til de mest ekspan­ sive områdene, men begrensningen av tilflyttingen «må imidlertid ikke skje ved å gjøre levevilkårene i pressområdene utilfredsstillende».

Etableringskontroll ble innført, først med en midlertidig lov høsten 1973, derefter med etableringsloven i 1975. Høyre stemte mot, med forslag om nyanserte, positive virkemidler som et alternativ til styring og dirigering.

Svaret på hovedstadens problemer lå i en bypolitikk. Jan P. Syse reiste dette som sak i 1969: - I en tid hvor alle taler positivt om distriktspolitikk, er det nødven­ dig å ha for øye at det er like viktig med en virkelig bypolitikk, sa Syse.

Han understreket at det var nødvendig for landet å ha et sterkt byom­ råde i Oslofjord-regionen. Den radikale tro på at det å bremse fremskritt ett sted, fører til at det automatisk oppstår andre steder, holder ikke stikk. Bypolitikk må bli en primær statsoppgave, sa Syse.

Statens holdning til hovedstaden måtte endres.

- Oslo må kreve å bli behandlet slik at vi kan løse storbyproblemene, sa Albert Nordengen i 1976, - Men la det også være sagt at Oslo må beskikke sitt eget hus.

133

Verdiene blir aktuelle

0

vergangen fra 1960-årene til 1970-årene ble mer enn et opp­ brudd fra det tilbakelagte ti-året. Stemninger, strømninger, konsekvenser og konflikter brøt frem omtrent samtidig. Noe var nytt, noe hadde lenge vært under utvikling. Uro avløste det som tilsynelatende hadde vært stabilt. Tilvante tilstander ble brått endret.

Opp gjennom oppløsningen og forandringene steg igjen fundamentale spørsmål.

For Høyre ble dette en viktig impuls. Sansen for verdier, som er en del av den konservative holdning til tilværelsen og samfunnet, ble vekket.

I en tale til Arbeiderpartiets landsmøte i 1969, da han presenterte partiets nye prinsipprogram, sa Reiuf Steen: «Vi har mer begynt å spørre etter kvalitet enn etter kvantitet. Vi begrenser oss ikke til å konstatere at vi vil ha økonomisk vekst og høyere levestandard. Med stigende styrke blir det spurt: hva skal vi bruke den økonomiske vek­ sten til?»

Da han efter 1969-valget talte i Oslo Arbeidersamfunn, fulgte Reiulf Steen dette opp: «Økonomisk sett har vi hatt en nesten eventyrlig utvikling. Norge er blitt et rikt samfunn. Men likevel er det ikke den økonomiske veksten vi vil huske best fra dette ti-året. I stedet for et lykkens, harmoniens og trivselens ti-år, ble det et oppbruddets og rastløshetens ti-år . . . Nasjonalt har flere og flere oppdaget at den økonomiske vekst alene ikke kan løse et samfunns grunnleggende problemer».

Jevn og sterk økonomisk vekst i 1960-årene hadde både løst og skapt problemer.

Utviklingen av større bysamfunn, sammen med fortsatt industriut­ bygging hadde resultert i miljøproblemer, fra forurensning av natur­ gleder til menneskelig armod.

Et moderne samfunns krav og behov var forsøkt møtt med offentlig innsats, noe som igjen hadde ført til store administrasjoner. Følelsen av 134

Otto Grieg Tidemand.

Karin He/stad.

Wenche Lowzon.

Steinar Riksaasen.

SjefsekretĂŚr Oddmund H. Hammerstad.

Hans Svelland.

135

avstand og avmakt overfor «apparatet» gjorde seg stadig sterkere gjel­ dende, fra øverst til nederst i samfunnet. Den gjaldt like meget stor­ tingsrepresentantene som medlemmene av Landsorganisasjonen og den enkelte borger.

Veksten i det norske samfunn hadde muliggjort utdannelse for nes­ ten alle. Med velstanden var husarbeidet blitt lettere, masseturismen mulig og bilen vanlig for folk flest. Inn i norske hjem kom en strøm av informasjon, fra radio, fjernsyn, dagsaviser og billigbøker. Frigjøring var ikke lenger bare en lengsel, men en mulighet, efterhvert også en trang hos mange. Kvinnene følte den. Ungdommen forlangte den.

Internasjonalt pågikk en utvikling som påvirket både følelsesliv og politiske holdninger. Krigen mellom Nord- og Syd-Vietnam i det tidli­ gere Indo-China, hvor USA deltok på syd-vietnamesernes side, var gjenstand for økende kritikk i Amerika og i verden forøvrig. På den ene side bekreftet amerikanerne i denne krigen sin vilje til innsats for andre, på den annen side understreket denne tilsynelatende evigva­ rende krigen allierte garantiers utilstrekkelighet.

Uroen bak jernteppet gjennom Europa blusset opp i en reformbeve­ gelse i Tsjekkoslovakia som ble kvalt med den sovjetiske innmarsj i 1968. Denne aksjonen ryddet opp på venstresiden i norsk politikk og var med på å gi Arbeiderpartiet fremgang ved valget i 1969.

Diktaturer flere steder i verden bidrog til temperaturstigning også i norsk politisk debatt. Blant dem var Fidel Castros kontroll over Cuba og militærjuntaens grep på Hellas. Kontrasten mellom de rike indu­ strialiserte land og de fattige tidligere kolonimakter bidrog til spørsmå­ lene som ble stilt omkring vår egen velstand og trygghet. Engasjement og medfølelse med undertrykte, kjempende og nødlidende i andre land satte stadig sterkere preg på diskusjonene, særlig innen de politiske partiers ungdomsorganisasjoner.

Større forståelse og internasjonalt samarbeide fremstod for stadig flere som nødvendig for å løse eksisterende konflikter og avverge nye.

Enkelte problemer var så store at de bare kunne tas opp av flere land i fellesskap. Det gjaldt blant annet noen av forurensningsprobleme.

I rikspolitikken var koalisjonen på vei inn i en krise. Motsetninger mellom de fire partiene hadde lenge skapt vanskeligheter, som statmi­ nister Per Borten ikke maktet, eller ikke ønsket, å utjevne. Hans ledelse av regjeringen møtte økende kritikk.

Utenfra kom nå spørsmålet om norsk tilknytning til det europeiske økonomiske fellesskap, EF. Senterpartiet avslørte langsomt sin egen motstand mot medlemsskap, men tilslørte dette så lenge at koalisjonen brøt sammen på grunnlag av partiets og statsministerens opptreden.

Med over fra 1960-årene hadde norsk politikk flere viktige spørsmål.

Et av dem var abort-saken, som kvinnefrigjøringen gav ny aktualitet.

136

Et annet var demokrati-kravet, dels fremmet av fagbevegelsen, dels fremkommet som et uimotståelig press fra flere hold.

I kommunalpolitikken hadde storbyen Oslo med seg fra forrige ti-år en rekke latente konflikter og uløste problemer. En av de store sakene som skulle avklares var striden om byens hjerte, «Karl Johan­ kvartalet», konsentrert om byggeplanene for Det Norske Teatret og planen om et 16 etasjers høybygg.

Utbyggingen av byen presset de gjenværende tomtearealene og reiste spørsmål om ny byggegrunn. Striden om «Markagrensen» var kommet til overflaten som en konflikt mellom behovet for arealer som kunne sikre byen nye skatteydere, og ønsket om å bevare Oslo-marka urørt som naturherlighet.

Endringer i kommunens administrasjon og styringsform var under forberedelse. Desentralisering og større medinnflytelse, uten at det gikk ut over samordningen, var problemet. Dette gjaldt ikke bare kom­ munen, men også Oslo Høyres egen organisasjon, hvor tiden var over­ moden for reformer. Medlemstallet viste synkende tendens. Det kulmi­ nerte rundt 30 000 i 1966 og var i 1970 sunket til 26 000. Avgangen av medlemmer ble ikke lenger oppveiet av tilgangen på nye.

Men selv om utviklingen i medlemstallet ikke var oppmuntrende, skjedde det noe i Oslo Høyre på midten av 1960-tallet som pekte frem­ over. På flere viktige områder tok bypartiet initiativet til utredninger og programdebatt, ikke bare for hovedstaden, men også for partiet som helhet. Et viktig fremstøt ble gjort i 1964 da Jan P. Syse foreslo en utredning av «utdannelsessamfunnet».

Syses begrunnelse var at Høyre burde legge opp til en debatt og til en løsning av problemene på egne premisser og ut fra en egen målsetting: «Idag er hele vårt undervisningssystem i støpeskjeen, og skolens frem­ tidige form er oppe til daglig debatt. Det trer også stadig tydeligere frem at utviklingen frem mot et komplisert utdannelsessamfunn vil ha direkte innflytelse på løsningen av en rekke politiske og næringspoliti­ ske problemer».

Rolf Stranger bragte ideen videre til Høyres sentralstyre, som ned­ satte en bred hovedkomite for utredning av saken, med forskningsleder Helmer Dahl som formann. Jan P. Syse og Lars Roar Langslet ble formenn i underkomiteer under denne hovedkomiteen. I 1965 foreslo Oslo Høyre en utredning av naturvernspørsmål, energipolitikk og re­ gionplanlegging, og Høyre oppnevnte komiteer med henholdsvis Rolf Stranger, Ragnvald Dahl og Albert Nordengen som formenn. Også ellers ydet Oslo Høyre bidrag til nytenkningen innen partiet, eksempel­ vis ved at Paul Thyness utarbeidet en utredning om «Høyre og ung­ dommen».

I bystyregruppens regi ble en serie utredninger iverksatt for forskjel137

lige problemer innenfor hovedstaden, blant annet for trafikkforhold, sosialomsorg, tomtespørsmålene, utbygging av utdannelsessektoren og løsning av parkeringsproblemene. Større temakonferanser ble avvik­ let, som en form for «høringer» hvor viktige problemer ble tatt opp.

Denne virksomheten førte efter hvert til at Oslo Høyre kunne frem­ stå med en bredere og mer gjennomdiskutert politikk, hvor partiets holdning til utviklingen av byen ble avklaret.

Verdispørsmålene kom. En som efterlyste dem var det nye medlem­ met fra østkanten, Steinar Riksaasen. Foran valget i 1965 deltok han i et møte i Oslo Høyres Representskap hvor Kåre Willoch redegjorde for partiets program. Efter en tre kvarters debatt som utelukkende dreide seg om økonomiske spørsmål tok en nervøs Riksaasen ordet og efter­ lyste verdiene. Det var også tale om et verdivalg fremover.

Riksaasen ble nr. 18 på listen ved stortingsvalget i 1965 og ble innvalgt i nominasjonskomiteen. Foran kommunevalget i 1967 var hans navn det eneste Stranger selv foreslo til partiets liste.

Kåre Willoch tok ide-debatten opp i et foredrag i Oslo Høyre i septem­ ber 1968 og gjennomgikk begrepet «konservativ»: «Ordet betyr altså å bevare. Det helt avgjørende for dets verdi i aktuell politikk må jo bli h va det er man vil bevare. Hvis svaret skal bli fyldestgjø­ rende, må det bli langt. Men særlig for oss som regner oss som liberale konservative, må et av de mest sentrale punktene i det bli dette at vi vil bevare de ting og forhold som trygger den samfunnsform som igjen gir best mulig grunnlag for personlig frihet og skapende personlig utfoldelse.

- Konservatismen er en motpol til sosialismen bl.a. i det at vi ser en fare i å gi staten for stor makt, også i et demokratisk samfunn.

- Det er . . . visse sentrale, frihetsbevarende grunntrekk i samfunnslivet vi må legge avgj ørende vekt på å bevare. I praktiske spørsmål, når det gjelder omlegning av driftsformer, arbeidsvaner, ja omlegning av hele næringsgrener kan man derimot se at politisk konservative mennesker ofte er mer radikale enn mange som kaller seg radikale.»

Paul Thyness var formann i Høyres programkomite foran stortings­ valget i 1969. Da han presenterte programforslaget på partiets lands­ møte 9. mai gikk han nærmere inn på behovet for mening og retning i en tid hvor velgerne hadde større bakgrunn for politisk deltagelse.

- Såvel samfunnet som totalitet, som de enkelte ledd i samfunnet -læresteder, bedrifter, organisasjoner - er blitt for store og kompliserte til at den enkelte kan ha noen følelse av virkelig selv å påvirke kursen og beslutningen, sa Thyness. - Enhver avgjørelse har en ten­ dens til å utkrystallisere seg gjennom en så lang og mangslungen prosess at det blir umulig å bekjempe den, umulig å endre den, umulig å 138

påvirke den. Ingen har egentlig ansvaret for den, bak avgjørelsen står en hær av menn uten ansikt.

«Det er denne kollektiviseringsprosessen i det moderne samfunn som skaper frustrasjon som igjen avler aggresj on. Ungdommen reagerer - og reagerer voldsomt - men uten egentlig å vite presist hva de reagerer på, og hvordan forholdene kan innrettes på en annen måte. Og så får vi opptøyer som dels virker sanseløse, og som dels har erklærte målsettinger hinsides fornuften.

- Hele den vestlige verden er inne i en periode preget av usikkerhet i forholdet til hele det tradisjonelle verdigrunnlag. Vår egen velstand i en verden av fattigdom og nød skaper skyldfølelse. Ungdommen gjør opprør mot sin egen trygghet, og de eldre føler seg usikre på sin rett til å slå opprøret ned.»

- Nerven i vår valgkamp 1969 - og i våre valgkamper i de kom­ mende tiår - må være en ærlig søken efter å finne måter å spenne de tilsynelatende uregjerlige krefter for plogen på, sa Paul Thyness.

Norges Konservative Studenterforbund gikk inn i diskusjonen med debattheftet «Undervisningsdemokrati?» I en drøftelse av det «kritiske» universitet, karakteriserte dette heftet også den nye innstilling til verdiene: Stadig flere er «kommet til å trekke den slutning at dagens og morgendagens største problemer neppe vil ligge i spørsmålet om øket materiell velstand. For mange er produksjonskappløpet blitt menings­ løst, i det minste på nasjonalt plan. Det har utkrystalliset seg et ster­ kere behov for å reflektere over hva formålet med vår totale samfunns­ virksomhet egentlig er og hva den burde være».

Oslo Høyre arrangerte en konferanse om «Ungdommens opprør» i oktober 1968 med sikte på å klargjøre Høyres holdning. En av innle­ derne var Ragnvald Dahl. Han sa: «Vi står overfor en permanent kamp for menneskelighet i utviklingen og i det bestående og kommende samfunn. Det er verdier og ikke institusjoner som selvsagt er sentralt.

Vi konservative har en egen evne til å forbytte disse begreper. Vi forsvarer ofte en struktur i troen på at dette er det samme som å forsvare verdier».

Ragnvald Dahl mente at demokratiet måtte bli totalt og demokrati måtte bety valgmuligheter av livssituasjon. I teorien ville dette overflø­ diggjøre ethvert opprør.

Kampen i studentverdenen var noe av bakgrunnen for denne diskus­ jonen, hvor det ble understreket at de konservative studentledere måtte reformere for å bevare både på universiteter og i samfunnet. Ungdom­ mens opprør var ikke først og fremst et opprør mot de generelle ideer, men en kamp for ideer som idag ikke er realisert. Man hadde altfor lenge godtatt det formale demokrati som et reelt demokrati. Det man nå 139

krevet var et demokrati som gav den enkelte muligheter til å realisere seg selv og som åpnet adgang til å utnytte denne mulighet.

Som opptakt til forandringer i Oslo Høyres organisasjon var dette et verdifullt utgangspunkt. Det ble Jan P. Syses oppgave å føre bypartiet inn i en form som fanget 1970-årenes impulser inn.

Cand.jur. Jan P. Syse var også innflytter i hovedstaden. Han kom fra Nøtterøy, en solid Høyre-styrt kommune med rommelig økonomi, hvor faren var rådmann. Syse var formann i DKSF i 1952 og i Det Norske Studentersamfund i 1953. I 1959 ble han valgt til formann i Unge Høyres Landsforbund og satt til 1963. Da ble han innvalgt i Oslo bystyre.

I alle de organisasjoner hvor han hadde vært formann, hadde han iverksatt gjennomgripende forandringer i struktur og lederstil.

Fra 1959 til 1967 var Jan P. Syse avdelingsdirektør i rederiet Wilh.

Wilhelmsen, og fra 1967 til 1969 var han Kåre Willochs høyre hånd i Handelsdepartementet. Titelen var underdirektør. Dette var før Han­ delsdepartementet fikk statssekretær.

Jan P. Syse ble valgt til viseformann i Oslo Høyre i 1968, antagelig som et kompromiss, mener han selv. Albert Nordengen gikk på dette tidspunkt inn for å konsentrere seg om kommunalpolitikken, i tillegg til arbeidet i Spareskillingsbanken.

For Oslo Høyre var Jan P. Syse den riktige mann i det riktige øye­ blikk. Men i motsetning til Rolf Stranger har Syse ikke alltid befunnet seg i dette skjæringspunktet. Det viste seg i 1961 da Unge Høyre lanserte ham som kandidat til Stortinget ved nominasjonen både i Vestfold og i Oslo. Uhellet ville at Vestfold Høyre og Oslo Høyre holdt nominasjonsmøte på samme dag. I Vestfold ble han regnet som Oslo­ mann og i Oslo Høyre ble han oppfattet som Vestfold-kandidat. Begge steder gikk Høyre til valg uten Syses navn på listen.

140

Det uforutsettes ugunst

P

olitikk er ikke bare det muliges kunst. Politikk er også det uforut­ settes ugunst.

Alle evner, innsats og fremgang til tross, er dette noe Jan P. Syse har vært rammet av gang på gang.

Det var i høy grad tilfelle i 1969-70.

Ved inngangen til året 1969 kunne Syse være nokså sikker på å få en plass på . Oslo-benken i Stortinget efter høstens stortingsvalg. Som viseformann i Oslo Høyre hadde han allerede markert seg positivt og skaffet seg en plattform slik at de fleste regnet det som naturlig at han rykket opp fra varamannslisten hvor han stod ved valget i 1965. Plas­ sen han var tiltenkt, var professor Erling Petersens.

I tiden før nominasjonen hadde avstemningen i Oslo Høyres kretser vist at gjenvalg av Erling Petersen ikke fikk tilslutning. Da så nomina­ sjonskomiteen trådte sammen, under ledelse av Rolf Stranger, kom det forslag om utskiftning av Petersen. Han skaffet ikke partiet stemmer og for Oslo-partiet ville det nå være en fordel å finne en annen.

Møtet ble hevet uten avklaring. På neste komitemøte innledet Rolf Stranger med et innlegg som la opp til gjenvalg av Erling Petersen, men han fikk et flertall i komiteen mot seg. Listen ble satt opp, med Kåre Willoch som nr. 1, Berte Rognerud på annenplass, Paul Thyness på 3. plass i stedet for Erling Petersen og som nr. 4Jan P. Syse. Nr. 5 ble Lars Roar L;mgslet.

Så skjedde noe ingen hadde kunnet forutse. Aftenposten gikk inn i nominasjonsprosessen og viste med all ønskelig tydelighet at avisen i vårt århundre hadde overtatt den terroriserende maktstilling Morgen­ bladet innehadde i forrige århundre. På lederplass gikk avisen sterkt inn for gjenvalg av Erling Petersen: «Nu er det ikke slik, og det har heller aldri vært det, at man er mer eller mindre forpliktet til å renominere en stortingsrepresentant som ikke

141

frasier seg gjenvalg. På den annen side er det jo heller ikke slik at man uten videre må akseptere enhver fornyelse som en ønskelig forbedring. I dette tilfelle, når det gjelder professor Petersen, som sto som nr. 3 på Oslo Høyres liste ved forrige valg, skal vi ikke foreta noen mannjevning med den kandidat som inntar hans plass på årets liste, eller med de øvrige som er foreslått, for de er alle sammen særdeles vel skikket for å innta en plass i vår nasjonalforsamling, men vi vil tillate oss å gi uttrykk for at vi - og mange med oss - vil savne ham hvis han ikke blir medlem av det storting vi skal velge til høsten.

På mange måter er han en ener, undertiden en ensom ener både i Stortin­ get og blant sine egne partifeller. Han stikker ofte av i bildet, og det skal medgis at han er ingen politiker av den tradisj onelle og alment aksepterte type.

Men det skal også være plass for noen enere i Stortinget, en og annen som ikke deltar i et ordskifte uten å fremføre et personlig og originalt syn på problemet - hva det nu kan være - og det er nettopp dette Erling Petersen har gjort i tallrike og viktige debatter.»

Aftenposten henstillet til Oslo Høyres Representskap å overveie pro­ fessor Petersens fortsatte kandidatur.

En slik lederartikkel var både sterk kost til Aftenposten å være, og dessuten så oppsiktvekkende at den må ha vært sterkt medvirkende til det rekordfremmøte som fylt� storsalen i sjette etasje i Høyres Hus til siste plass på representantskapsmøtet den 19. februar. Lederartikkelen stod i avisen fire dager før.

Dette var det første åpne nominasjonsmøtet Oslo Høyre hadde holdt og også pressebenken var fullsatt da formannen, Rolf Stranger kom gående opp midtgangen og inntok talerstolen for å lede sitt siste nomi­ nasjonsmøte som Oslo-partiets øverste leder.

Kåre Willoch og Berte Rognerud ble applaudert inn på de to første plassene med helhjertet entusiasme. Så kom plaseringen på tredje plass opp til behandling. Paul Thyness var foreslått og han fikk sin støtte, men både innsatsen på talerstolen og applausen i salen gjorde det efterhvert klart at Erling Petersen var sikret gjenvalg. Hans faglige innsikt på det økonomiske felt og den rolle han hadde spilt i Europarå­ det ble fremhevet. Motargumentet var først og fremst ønsket om forny­ else, blant annet med henvisning til tidens opprørske ungdom.

Med 222 mot 120 stemmer ble Erling Petersen klappet inn på 3. plass.

Uten diskusjon fikk så Paul Thyness 4. plass. I og for seg var det så naturlig at Jan P. Syse rykket en plass ned og kom på Stortinget. Slik gikk det ikke.

Fra den fraværende Per Lønning og fra statsråd Elisabeth Schwei­ gaard Selmer forelå det brev som ble lest høyt. De gikk inn for Lars Roar Langslet på sikker plass. Det samme gjorde i tur og orden en rekke

142

kjente skikkelser fra talerstolen. Halvannen time senere stemte 193 for Langslet og 122 for Jan P. Syse. Han var dermed kandidat til den usikre sjetteplassen. Men heller ikke den fikk han uten strid.

Forut for nominasjonsmøtet hadde fabrikkeier Alf R. Bjercke med­ delt gjennom Morgenbladet at han var aktuell som kandidat til stor­ tingslisten. På selv nominasjonsmøtet ble det drevet regulær valgkamp for ham. Ivrige medlemmer av Oslo Unge Høyre delte ut løpesedler og agiterte for valg av Bjercke. Da det kom til stykket viste det seg at selv om Representantskapet kunne påvirkes av Aftenposten, var dette ikke en forsamling som svingte med flyveblad. Bjercke fikk 63 stemmer og Syse var sikret plassen.

Da alt dette var unnagjort, reiste omtrent halvparten av Represen­ tantskapets medlemmer seg og forlot salen. De hadde utrettet det de var kommet til Høyres Hus for å gjøre.

Høyre og koalisjonen gikk inn i en avgjørende valgkamp. Skiftet av flertall i 1965 bygget på tro, håp og forventning. Denne gang skulle velgerne si sin mening om fire års borgerlig styre.

Arbeiderpartiet, som hadde brukt tiden i opposisjon til konsolidering og utredning, holdt landsmøte i mai. Formannen, Trygve Bratteli gav et overblikk over perioden og sa at denne tiden ikke hadde vært lett for Arbeiderpartiet. Koalisjonsregjeringen hadde i store trekk valgt å løse sine indre og ytre problemer ved å legge seg på det grunnlag som var utformet i Langtidsprogrammet 1966-69 under Arbeiderpartiets regje­ ring, i nøye samsvar med partiets program. På vesentlige områder måtte koalisjonen føre den politikk de inntil valget i 1965 førte en voldsom kritikk mot. Samtidig kunne Arbeiderpartiet ikke flykte fra sitt fastsatte program.

Nå, sa Bratteli, var oppgaven å søke folkets tilslutning til en maktfor­ skyvning og en slutt på høyrekoalisjonen.

På dette landsmøtet kom en overraskelse som fikk store virkninger.

Før partiledelsen rakk å reagere fikk Grethe Irvoll fra Ammerud parti­ lag landsmøtets tilslutning til et programforslag: «Ny abortlov som gir de kvinner som ønsker det adgang til abort». Kvinnefrigjøringen og samfunnsdebatten hadde bragt dette omstridte spørsmålet tilbake igjen i den politiske kamp. Her var det ikke tale om økonomi, styring av samfunnet eller løsning av praktiske problemer, det gjaldt livssyn, moral og etikk.

Valgkampen i 1969 konsentrerte seg om andre spørsmål, om koali­ sjonens gjerninger og muligheter, og om skatt. En hovedsak var Regje­ ringens forslag om en større skattereform. Inntektene, og dermed inn­ satsen, skulle beskattes mindre, mens mer av belastningen skulle bæres ved skatt på forbruk. Omsetningsavgiften skulle avløses av merverdiavgiften («momsen»). Omlegningen skulle ta hensyn til barne1 43

familier og personer med lavere inntekter, stimulere til innsats og personlig sparing, styrke kapitaldannelsen og næringslivets mot­ standskraft og konkurranseevne.

Kåre Willoch gjennomgikk i valgkampen koalisjonens politikk. Han sa i et av sine mange fordrag at Høyre ville ikke hevde at det ikke fantes områder hvor man kunne ønske enda bedre resultater. «Men vi vil hevde at det er oppnådd en betydelig og meget gledelig sosial og økono­ misk utvikling i vårt land i denne periode, en fremgang som tåler meget godt å bli sammenlignet med tidligere perioder. Selv om det har vært uenighet og strid om forskjellige spørsmål, er resultatene nådd i et samfunnsmessig samarbeid som også er av stor verdi i seg selv. Samar­ beidsmønsteret i Norge er et av våre fortrinn, som vi må bygge videre ut, både på arbeidsplassene, mellom samfunnsgrupper og innen poli­ tikken».

Valgnatten, natt til den 9. september 1969, ble uhyre spennende.

Under opptellingen svingte flertallet frem og tilbake mellom de borger­ lige partier og Arbeiderpartiet/SF. En tidlig sosialistisk tendens fikk de fleste til å regne med muligheter for et regjeringsskifte, spesielt efterat datamaskinene som beregnet stillingen kom med slike spådommer.

Men de bragte også frem et mareritt: 75-75, inntil de begynte å spå 76 sosialister mot 74 borgerlige mandater.

I Arbeiderpartiets hovedkvarter, øverst i Folketeater-bygningen på Youngstorvet, steg seiersstemningen utover natten, og i sjette etasje i Høyres Hus øket mismotet i den kretsen av ledende Høyre-politikere og engasjerte valgmedarbeidere som fulgte opptellingen.

En av dem var Jan P. Syse som i løpet av natten hadde den nervesli­ tende opplevelsen å gå ut og inn av Stortinget hver gang flertallet skiftet. Ble det borgerlig seier ville Kåre Willoch fortsette i Regjeringen, og da var Syse sikret plass i Stortinget, som 1. varamann. Vant Arbeid­ erpartiet, kom Willoch tilbake til Stortinget og da ble Syse varamann.

Spenningen holdt seg helt til morgentimene, da det ble klart at de borgerlige partier hadde halt en knepen seier iland med 76 mandater mot Arbeiderpartiets og SFs 74.

Koalisjonsregjeringen fortsatte, med Kåre Willoch som handelsmi­ nister og Jan P. Syse kom på Stortinget. Det gjorde også Erling Peter­ sen, som satt der hvor Aftenposten ville ha ham.

Både det knappe flertallet og økende uenighet innenfor koalisjonen gjorde samarbeidet mere usikkert da det nye storting tok fatt på den politiske hverdag efter valget. En begivenhet utenfor Norges grenser skulle vise seg å være noe av det viktigste som i 1969 skjedde i norsk politikk: Frankrikes president, Charles de Gaulle, bad det franske folk om en tillitserklæring i en folkeavstemning, som han tapte. De Gaulle gikk og tok med seg hindringen for en utvidelse av Fellesmarkedet.

144

Spørsmålet om norsk tilknytning ble igjen aktuelt. Den ble snart koali­ sjonens største problem Med 1970 kom tiden for et skifte i ledelsen både i Oslo Høyre og i Høyre. Rolf Stranger, som fylte 79 år, skulle avløses. Det samme skulle Sjur Lindebrække.

I Oslo Høyre ble viseformannen, Jan P. Syse, regnet som Strangers naturlige efterfølger på formannsplassen. Men heller ikke her skulle man ta noe for gitt.

Da valgkomiteen kom sammen foran årsmøtet, inviterte komitefor­ mannen, Rolf Stranger, til åpen meningsutveksling om formannspørs­ målet. Ved bordet kom et overraskende forslag om Albert Nordengen, som raskt fikk støtte fra annet hold i komiteen. Steinar Riksaasen gikk inn for Jan P. Syse, som den helt opplagte kandidat. På spørsmål fra Stranger om hvor sterkt han gikk inn for Syse, svarte Riksaasen at han ville forfølge en eventuell dissens helt inn i Representantskapet. Valg­ komiteens møte ble hevet uten avklaring.

Neste gang komiteen trådte sammen hadde Rolf Stranger to overras­ kelser: Albert Nordengen var ikke kandidat til formannsvervet. Det var derimot Otto Grieg Tidemand.

Mens Jan P Syse kunne ha stilt som motkandidat overfor Albert Nordengen, måtte han nå regne slaget som tapt. Valgkomiteen nomi­ nerte Grieg Tidemand og da Jan P Syse frasa seg gjenvalg til visefor­ mannsvervet, ble tidligere formann i Unge Høyres Landsforbund, Ragnvald Dahl, foreslått som ny viseformann. Enda et valgkomitemøte ble holdt. Det var klarlagt at Otto Grieg Tidemand ikke aktet å videre­ føre tradisjonen med langvarige formannsperioder og Jan P. Syse var overtalt til å fortsette som viseformann. Med solid støtte fra Grieg Tidemand gikk han videre i arbeidet for å modernisere og legge om Oslo Høyre.

Innen Høyre var det ikke spørsmål om overraskende navn. Fire kandidater forelå til vervet som formann efter Sjur Lindebrække: Kåre Willoch, Erling Norvik, Svenn Stray og Lars T. Platou, en av koalisjo­ nens mest samarbeidsinnstilte politikere, formann i finanskomiteen og spesialist i kompromisser.

Svenn Stray, av mange regnet som den mest sannsynlige nye for­ mann, sa i et intervju i Aftenposten fra om at han ikke var av dem som kjempet for å få et verv, han ville ikke ta noen fight i denne situasjonen heller, han påtok seg de oppdrag han fikk.

Kort tid før Høyres landsmøte i mai 1970, meddelte utenriksminister John Lyng at han i løpet av måneden ville trekke seg tilbake fra politisk virksomhet. Den 65 år gamle John Lyng hadde nå opplevd tilstrekkelig til å kunne skrive flere interessante bind med erindringer. Den viktige 1 0. Hovedstadens . . .

145

posten som utenriksminister ble ledig. Svenn Stray påtok seg oppdra­ get og dermed var vervet som parlamentarisk fører ubesatt.

Dette var situasjonen da Høyres delegater ble samlet til 1970landsmøtet i gråvær i Samfunnshuset i Oslo. Ingen visste ved ankom­ sten hvilken formann partiet skulle ha når landsmøtet var over. Dette setter alltid en spiss på et landsmøte og spenningen var, som det heter, til å ta og føle på. Efter å ha hørt de taler som skulle høres og å ha gjennomført de debatter som skulle avvikles, kom formannsvalget omsider, på landsmøtets siste dag.

Under dissens gikk valgkomiteen inn for Lars T. Platou. To sterke mindretall støttet henholdsvis Kåre Willoch og Erling Norvik. Første gangs votering i landsmøtesalen løste ikke problemet, men eliminerte Platous kandidatur: Willoch fikk 178 stemmer, Norvik 114 og Platou 104. Ved annen gangs votering ble Willoch valgt med 218 stemmer. 178 stemte på Norvik.

På landsmøtet var det gitt klart uttrykk for et ønske om å samle vervene som partiformann og parlamentarisk fører, slik at Kåre Wil­ loch nå fikk begge disse oppgavene. Denne løsningen ble iverksatt.John Lyng trakk seg tilbake og begynte å skrive på sine erindringer. Svenn Stray flyttet inn i utenriksministerens kontor og Kåre Willoch forlot Handelsdepartementet for å gjenoppta virksomheten i Stortinget. Otto Grieg Tidemand flyttet fra Forsvarsdepartementet til Handelsdepar­ tementet og ny forsvarsminister ble Rogalands-representanten Gunnar Hellesen.

Konsekvensen av forandringene ble at Jan P. Syse ikke lenger var representant i Stortinget, men 1. varamann for Oslo Høyre. Kort tid efter ble han utnevnt til statssekretær i Justisdepartementet.

146

Koalisjonens krise

Ko

alisjonens krise inntraff tidlig i kommunevalget 1971 og kunne ikke unngå å få virkninger for valgresultatet. Også annen gang Albert Nordengen stilte til valg som ordførerkandi­ dat var han uheldig nok til å bli utsatt for uforutsette politiske begiven­ heter.

Utover i 1970 ble det stadig klarere for dem som fulgte begivenhetene på nært hold at samarbeidet var i ferd med å bryte sammen. Arbeider­ partiet, som efter 1965-valget bestemte seg for å ta for gitt at koalisjons­ regjeringen kom til å vare gjennom stortingsperioden, hadde efter 1969-valget funnet å ville basere sitt arbeide på at den borgerlige regje­ ring ikke ville bli sittende ut perioden.

Mens problemet opprinnelig var knyttet til statsministerens ledelse og mangel på ledelse av regjeringssamarbeidet, kom nye momenter til mot slutten av 1970. Tilløp til kriser ble avverget. EF-saken utløste i virkeligheten en situasjon som allerede forelå. Den berømmelige episo­ den på flyet mellom Oslo og København hvor statsministeren viste et fortrolig dokument til lederen av Folkebevegelsen mot norsk medlems­ skap i EF, var i seg selv ikke så stor at den nødvendigvis skulle ha fremtvunget en regjeringskrise. Det var det klima som allerede eksis­ terte, og statsministerens opptreden efter episoden, som sammen med Senterpartiets adferd sprengte koalisjonen da det kom til stykket.

Kristelig folkepartis leder, Kjell Bondevik, feiret sin 70-årsdag den 9. mars 1971 i lyset fra fjernsynsprosjektører som var rigget opp i første etasje i stortingsbygningen i vestibylen ut mot Akersgaten. Regjerings­ drøftelsene var definitivt brutt sammen og «djupt såra og vonbroten» måtte han konstatere at Senterpartiet hadde stilt uantagelige markeds­ politiske krav til en eventuell ny koalisjon. Bondevik satte punktum for den første borgerlige regjering: «Når eg tenkjer på alle dei sakene som samarbeidsregjeringa har gjennomført dei siste fem og eit halvt åra, og 147

nye som ein kunne ha fått gjennomført, gir eg uttrykk for djup sorg over det som no har hendt».

Arbeiderpartiet dannet en mindretallsregjering under Trygve Brat­ teli og arbeidet videre med EF-saken. Selv mente Bratteli at koalisjo­ nens sammenbrudd hadde dypereliggende årsaker: - Det er i vårt land som regel et radikalt grunnlag i de store folkegrupper både i byer og bygder. Derfor vil velgerflertallet ikke gi grunnlag for en regjering til høyre.

Kommunevalget forvirret de fleste. I virkeligheten ble dette et valg uten vinnere og hverken EF-saken eller koalisjonens sammenbrudd ser ut til å være hele forklaringen på det som skjedde. Fremmøtet var usedvanlig lavt, 73,9 pst.

Betegnende for tidens strømninger oppnådde en natur- og miljøvern­ liste i Oslo å få inn en representant ved dette valget. Men det viktigste som skjedde var det såkalte «kvinnekuppet».

Under en valgordningsdebatt i 1920 sa Høyres Otto B. Halvorsen om kumuleringsadgang på den enkelte stemmeseddel: «Loven setter klik­ væsenet i system». Det var i 1971 ikke tale om klikkvesen, men kvinne­ nes krav om sterkere representasjon var satt i system og gav markert utslag i sammensetningen av bystyret. Alle partier fikk en betydelig utskiftning og satt med nye representanter som ingen hadde regnet med å finne i bystyresalen selv om de stod på listene.

I Høyres gruppe på 31 ble det kvinneflertall: 19 kvinner og 12 menn.

Arbeiderpartiet kom inn med 18 kvinner og 17 menn.

Partifordelingen i bystyret ble også komplisert ved dette valget. I tillegg til Høyres representanter var det 5 fra Kristelig folkeparti og 2 fra Senterpartiet på borgerlig side, samt 3 Venstre-kvinner. Arbeider­ partiet skulle samarbeide med både SF/Sosialistisk Venstreparti og Venstre-sosialistene.

Både Høyre og Arbeiderpartiet gikk tilbake i Oslo efter en riksvalg­ preget valgkamp, og det samme skjedde på landsbasis. Fremgang ved valget hadde først og fremst Senterpartiet og Kristelig folkeparti.

Kommunevalget fortalte om uro blant velgerne. Når en natur- og miljøvernliste fikk oppslutning, på tross av at de politiske partiene prioriterte dette formålet, var det et varsel om manglende tillit og om et klarere verdivalg. Velgerne lette øyensynlig efter noe som de politiske partier og politikerne efter deres oppfatning manglet. En av årsakene var muligens at mange års Arbeiderparti-styre var avløst av en borger­ lig regjering, slik at norske velgere for første gang hadde hatt mulighet for å sammenligne de to alternativer.

148

Oslo Høyre reorganiseres

B

iblioteket i femte etasje i Høyres Hus i Stortingsgaten, etasjen hvor Oslo Høyre har kontorer, er et avlangt rom med bokhyller fra gulv til tak. Hyllene er fylt av brune skinnbind med Stor­ tingstidende, dokumenter og referater fra Løvebakken og fra Oslo bystre. En del av årgangene av Stortingstidende har tilhørt professor Torkel Aschehoug. Bøkene står der som en påminnelse om Høyres tradisjoner og forpliktelser, og bindene inneholder det meste av det partiet har sagt og lovet i årenes løp.

Da han hadde vært Oslo Høyres viseformann i tre kvart år, bleJan P. Syse en dag kalt inn til Rolf Stranger i biblioteket. Han gikk inn og ble stående ved døren. Stranger stod i den andre enden av lokalet og sa på sin typiske måte at han gjerne ville ha en samtale og gjerne ville si at dette gikk meget bra. Så kom det: «Hvis jeg kunne få driste meg til det, vil jeg gjerne foreslå at vi skulle gå over til å si du».

I Oslo Høyres arbeidsutvalg, som tellet 11 medlemmer, var Rolf Stranger dermed dus med to, Syse og Nordengen.

Slik skjedde overgangen fra Rolf Strangers tid til ]an P. Syses tid i Oslo Høyre som organisasjon. Selv om Otto Grieg Tidemand var for­ mann fra 1970 til 1974, fikk Syse anledning til å gjennomgå organisa­ sjonen med sikte på endringer og fornyelse. Oslo Høyre var overmoden for radikal omlegning, og Jan P. Syses mål var dette: - Vi skulle ha flertall i Oslo og hadde et bevisst ønske om å gjøre Oslo Høyre til en skikkelig massebevegelse.

I tillegg til demokratiseringstendensene i tiden og moderne prinsip­ per for administrasjon og ledelse, forelå andre viktige forutsetninger som måtte sette preg på Oslo Høyres organisasjon. Det gjaldt spesielt reformene som nå var i ferd med å bli realisert innenfor kommunen.

Et omstridt spørsmål i hele Oslo Høyres hundreårige historie har vært hvordan den voksende storbyen, i ustanselig forandring, kunne 149

ledes effektivt og med tilfredsstillende innflytelse for de folkevalgte.

Meningsbrytningen om dette hadde nok en gang nådd et punkt hvor reformer var aktuelle. Poenget denne gang ble desentralisering og konsentrasjon.

Desentraliseringen ble iverksatt med bydelsutvalgene, vedtatt i de­ sember 1972. De skulle forbedre kontakten mellom befolkningen og kommunens ledelse. Bydelsutvalgene, med 13 medlemmer valgt på partipolitisk grunnlag, fikk uttalerett i saker som angår deres bydel og en sterkt avgrenset avgjørelsesmyndighet i mindre saker.

Veien fra velger til folkevalgt skulle bli kortere med denne reformen.

Det samme skulle distansen mellom borger og rådhus.

- Det er en meget utbredt oppfatning at den alminnelige Oslo-borger ofte sitter igjen med en følelse av at han ikke når frem med sine synspunkter i spørsmål som angår ham direkte og hvor det ville være rimelig at det gis muligheter for å påvirke beslutningsprosessen, sa Albert Nordengen da bydelsutvalgene ble vedtatt opprettet.

Høyre var ikke begeistret for ideen. Partiet foreslo 4 av bydelsutval­ genes medlemmer valgt på upolitisk grunnlag, blant annet for å gi velforeningene en mulighet for representasjon, men bystyrets flertall avviste forslaget.

I 1981 ble ordningen vurdert. Bystyret vedtok et prosjekt med fire prøvebydeler, for å videreutvikle ideen og forsøke nye veier som kunne gjøre dette mer vellykket. Stort frafall av utvalgsmedlemmer og liten lokal interesse indikerte at ordningen ikke virket tilfredsstillende. Ef­ fektivisering måtte kunne gjøre oppgaven ere for dem som på frivillig basis i fritiden deltok i bydelsutvalgene, mente en komite Oslo Høyre nedsatte. Lokaldemokratiet, med virkelig ansvar i lokalmiljøet, burde styrkes.

Forholdet mellom de folkevalgte og administrasjonen har også i vårt århundre vært en debatt på to plan: Stortinget har beklaget seg over at statsadministrasjonen ble for dominerende, og bystyret har hevdet at Oslo fikk for sterkt «rådmannsvelde».

Francis Hagerup drøftet problemet i et foredrag for YKF våren 1892: «Hos os handler (derimod) vor nationalforsamling ud fra den opfatning, at der ikke gives noget spørgsmaal, som ikke de 1 14 folkevalgte repræsentan­ ter forstaar likesaa godt, om ikke bedre end vedkommende forvaltnings­ myndighed , og at folkets suveræne magt netop bestaar i at blande sig op i enhver administrationsdetail . . . Hos os er storthinget det ledende ogsaa i administrative spørgsmaal. Og regj eringens opgave synes mere at være den, med lydhør opmærksomhed at udfinde, hvilke foranstaltninger kan forudsættes at vinde bifald hos det ledende parti i storthinget , end først og fremst at gj øre, hvad landets tarv virkelig kræver.»

150

Stortingets kontroll med forvaltningen har gjentatte ganger vært drøftet. Temaet kom opp i midten av 1970-årene, med utgangspunkt i kontrollen med statsbedriftene, men de prinsipielle spørsmålene ble reist påny. Utenriks- og konstitusjonskomiteen sa i sin innstilling at hvis det skal «være overkommelig med en virkelig folkevalgt politisk ledelse må den folkevalgte forsamling først og fremst konsentrere seg om en forsvarlig behandling av de vesentlige saker og linjer i politikken» (lnnst.S.nr. 277, 1976-77).

- Dette er uimotsigelig i teorien, sa Paul Thyness i stortingsdebat­ ten, - men det er et spørsmål om slike uttalelser i virkeligheten er til noen særlig hjelp. Det kan nevnes et utall av eksempler på at Stortin­ gets synspunkter spiller en helt ubetydelig rolle for den faktiske for­ valtningsvirksomhet dersom de ikke er utfelt i bindende vedtak. Hvis Stortinget bare holder seg til de store linjer, blir det lett en debattklubb som man kan påberope seg når det passer, men ellers nokså trygt overse. I ganske stor utstrekning er det nettopp gjennom sin detaljkon­ troll og sine detaljvedtak at Stortinget utøver det faktiske herredømme over forvaltningens mangeartede virksomhet.

Paul Thyness hevdet at detaljkontrollen ble mer og mer neglisjert, fordi den var tidkrevende og forutsatte en detaljinnsikt Stortinget ikke har. Men som følge av fullmaktslovgivningen hadde Stortinget overlatt til forvaltningen å avgjøre prinsippspørsmål som efter sin art hørte hjemme i nasjonalforsamlingen.

Den eneste løsning Thyness så på problemet var å opprette en komite utenfor Stortinget av medlemmer som ikke var stortingsrepresentan­ ter, «som kan behandle sakene med både faglig og politisk innsikt, men uten behov for å konsentrere seg om de få kontrollsaker som er partipo­ litisk matnyttige».

Selvmotsigelser gjorde seg gjeldende i hovedstadens situasjon. Parti­ ene ville styrke de folkevalgtes stilling. Oslo Høyre gikk i 1967 inn for å «styrke bystyrets stilling og de folkevalgtes innflydelse» og ønsket i kommunevalgprogrammet i 1971 «et forvaltningssystem hvor den en­ kelte og de folkevalgte kan øve en sterkere og mer direkte innflytelse over beslutningsprosessen».

Administrasjonen, påstått å være for sterk, hadde ikke den samme følelse som politikerne av situasjonen. Sammenholder man finansråd­ mann Egil Storsteins jevnlige påpekning av byens økonomiske utvik­ ling med resultatet av bystyrets budsjettbehandlinger, får man ikke noen umiddelbar følelse av at administrasjonen har hatt for meget å si. I kommunalpolitikken som i rikspolitikken var det et problem for admi­ nistrasjonen at politikernes retningslinjer ikke gav tilstrekkelig holde­ punkt for arbeidet. Finansrådmann Bernt H. Lund påpekte dette i en bystyredebatt da han sa at i mangel av klare målsettinger fra politi151

kerne hadde hovedstadens administrasjon selv måttet produsere mål­ settinger.

Troen på betydningen av sterkere folkevalgt innflytelse resulterte i politisk enighet om en ny ordning: Konsentrasjonen kom i form av løsningen med 7 kommunalråder (ordfører og varaordfører inkludert), valgt til å arbeide med kommunal­ politiske saker på heldagsbasis. Kommunalrådene ble formenn i 7 programkomiteer for arbeidet med programmeringen av kommunale oppgaver. 9 avdelingsutvalg (skolestye og sosialstyre medregnet) skulle være uendret, men forutsattes å konsentrere seg mer om behandlingen av prinsipielle spørsmål. Rådmennene skulle ikke underlegges kom­ munalrådene.

Da ordningen ble vedtatt i bystyret 24.6. 1971, fant ordfører Brynjulf Bull grunn til å spørre om dette ble en representasjon for de valgte innenfor byråkratiet, eller om det ikke heller ble en representasjon for byråkratiet blant de valgte.

Høyres Erik Mår så hovedhensikten i å plasere den reelle avgjørel­ sesmyndighet der hvor ansvaret lå. Jan P. Syse tvilte på om de nye kommunalråder ville være istand til å «trenge inn i det som i moderne forstand er programmering og planlegging». Kommunalrådene ville fortsatt i høy grad måtte basere seg på rådmennene.

En undersøkelse blant kommunestyremedlemmer i Oslo i slutten av 1960-årene viste at hele 41 prosent av dem mente at de ansatte i kommunens administrasjon hadde større innflytelse over utviklingen enn de folkevalgte. Jo nærmere de folkevalgte var administrasjonsn (finansutvalg og formannskap), jo sterkere var følelsen av administra­ sjonens makt.

Reformen ble satt ut i livet ved årsskiftet 1971/72.

Omlegningen av Oslo Høyre var en krevende prosess. Organisasjo­ nen hadde stort sett vært uforandret siden sammenslutningen av Oslo og Aker i 1948. Frem til 1968 var de viktigste vervene samlet hos en mann.

Blant svakheter ved organisasjonens arbeidsmåte var at arbeidet i for sterk grad var innadvendt, saksbehandlingen tungvint og tidkre­ vende for de sentrale tillitsmenn og kontakten med medlemmer og tillitsmenn var blitt stadig svakere. Oslo Høyre hadde dessuten i sti­ gende grad hatt vanskeligheter med å uttrykke sin politiske egenart «og har lagt seg til en for stor grad av forsiktighet», sa det oppnevnte Oslo Høyres strukturutvalg.

I dette utvalget, som foreslo forandringene, var Jan P. Syse formann, med disse medlemmene: Joachim A. Holter, Anders C. Sjaastad, Reidar Stockfleth og Kjell Høgberg. Sjefsekretær Reidar Martinsen deltok i komiteens arbeids, og Vidar Vea var sekretær.

152

Et av problemene ved omlegningen var at det gamle systemet med storkretser måtte rives opp. De var «helligdommer» og vervene i ledel­ sen av dem var betydelige posisjoner innenfor bypartiet. Veien oppover i Oslo Høyre gikk for mange gjennom storkretsene, til viseformann og formannsvervet som automatisk bragte en inn i hovedstyret. Med den omlegningen Oslo kommune foretok da bydelsutvalgene ble organisert, var det nødvendig for Oslo Høyre å legge om til samme mønster i organiseringen av partiet. Bydelsforeninger overtok de ærerike stor­ kretsenes plass, med bibehold av systemet med kretsforeninger innen­ for bydelene.

Bydelsutvalgenes oppgaver ble lagt til Høyres bydelsforeninger, som blant annet fikk i oppdrag å utarbeide bydelsprogrammer. I tillegg, som et ledd i desentraliseringen av Oslo Høyres organisasjon, overtok by­ delsforeningene fra den sentrale organisasjon en vesentlig del av an­ svaret for organisasjonsarbeidet. Bydelsforeningene fikk avgjørende innflytelse over utvelgelsen av Høyres medlemmer til bydelsutvalgene, med sikte på å styrke kontakten mellom organisasjon og medlemmer og å gjøre det enklere å rekruttere medarbeidere.

Sentralt ble organisasjonen omlagt med tanke på bevisst politisering.

Hensikten var å samle organisasjonens viktigste ledd om hovedmålet: «å få samfunnet styrt i overensstemmelse med partiets formålspara­ graf, vedtatte programmer og retningslinjer». De folkevalgte ble føyet inn i en felles beslutningsprosess hvor Representantskapet, Hovedsty­ ret og Arbeidsutvalget ble de viktigste organer.

Jan P. Syse satte meget inn på å få et lite, men effektivt og nærmest «ajour-havende» arbeidsutvalg. Her skulle toppene i parti, stortings­ gruppe og bystyregruppe sitte, sammen med representanter fra den ytre organisasjon og sideorganisasjonene. Det ble innført noe nær mø­ teplikt. Med faste, ukentlige møter, skulle veien til beslutninger være kort og rask. Hovedstyrets oppgave ble å treffe avgjørelser om hvordan organisasjonen skal arbeide, ved å vedta arbeidsplaner og budsjetter, og med kontroll av regnskapene. Medlemstallet ble satt til 50.

Representantskapet, Oslo Høyres øverste politiske og organisa­ sjonsmessige organ, skal i denne modellen trekke opp retningslinjene for organisasjonens politiske virksomhet via programmene og på med­ lemmenes vegne kontrollere at programmet blir fulgt. Ialt 350 med­ lemmer utgjør representantskapet, som ble tillagt flere politiske oppga­ ver enn tidligere, og som velger ledende tillitsmenn, samt nominerer kandidater til Stortinget og bystyret. En viktig detalj ble gjennomført ved en forandring i Oslo Høyres lover: Medlemmer i nominasjonskomi­ teen og valgkomiteen skal tre ut hvis de selv er foreslått som kandida­ ter.

Klare siktemål ved omlegningen var gjennom desentraliseringen 153

både å nå ut til flere og å få flere med, og å oppnå større sosial bredde. En rekke faste komiteer ble nedlagt og erstattet med hurtigarbeidende engangs-utvalg. Det gjaldt blant annet programkomiteen. Omorgani­ seringen dannet utgangspunkt for et omfattende arbeide med utform­ ningen av Oslo Høyres politikk, for å få bypartiet på offensiven og ut av den stagnasjon som gjorde seg gjeldende.

Strukturutvalget fant at Oslo Høyre ikke hadde «formådd å knytte den sterke vekstpolitikk partiet har vært en eksponent for, sammen med de immaterielle og miljøbevarende verdier som stadig flere føler behov for, og som burde ha sin naturlige talsmann i et konservativt parti». Derfor måtte partiet «kaste seg inn i løsningen av de nye sam­ funnsproblemer og samtidig åpne seg for impulser utenfra». Kontro­ versielle samfunnsspørsmål måtte trekkes inn i en politisk beslut­ ningsprosess «som skal resultere i klare og forpliktende avgjørelser, ikke tilslørende og runde formuleringer». Videre måtte partiet utvide og desentralisere sitt utredningsarbeide, «og tillate at andre enn topp­ politikerne får gi den endelige form til produktene. Slik kan man fjerne seg fra den uniformitet som idag preger politisk virksomhet, og som skaper barrierer mellom politikerne og velgerne».

Utløsningen av krefter og åpningen av oroganisasjonen gav snart resultater. Den skulle gi svaret på et spørsmål en av Høyres motstan­ dere stilte i bystyret i 1967, Sosialistisk Folkepartis Per Aavatsmark: «Hvordan kan et slikt parti vinne tilslutning fra nesten 40 pst . av velgerne i Oslo? Hvis vi skal søke svaret på dette, må vi skille mellom flere grupper Høyre-velgere. En gruppe er de som er mørkeblå og som bare nødt og tvunget tier og samtykker til sosial velferd. Det er Høyres alltid like skuffede høyrefløy, den fløyen som aldri kan vinne fram i norsk politikk når først alminnelig stemmerett er innført . Deres program vil aldri kunne gi stemmer. Men det store flertall av Høyres velgere minner selvfølgelig betenkelig mye om oss andre. De liker ikke sosial nød , er for friluftsbad og for bygging av barne- og kvinneklinikken. Men de leser Aftenposten og savner - i likhet med nesten alle andre i Oslo - oversikt over hva pengene går til. De fores med en masse godt formulert propagandastoff om et strømlinjet folkeparti som vil velferd , men i kke rabulisme.»

Utgangspunkt var i 1972, da strukturvalget avgav innstilling, det samme som i 1884. Høyre hadde «intet andet at appellere til end Væl­ gerne selv». 1970-årene bragte frem nye mønstere i hovedstadens alltid skiftende velgergrunnlag, hvor inn- og utflytting, tendenser og impul­ ser påvirket befolkningen mellom valgene. De «to store» i hovedstaden stod overfor samme problem.

154

Nytt velgergrunnlag

A

rbeiderbevegelsen og fagbevegelsen var ved inngangen til 1970årene i full gang med å omstille seg. Valgresultatene, tiden i opposisjon og nye signaler hadde resultert i en bred innsamling av synspunkter fra medlemmene. Dels ville ledelsen i partiet og LO klarlegge stemningen, dels var denne arbeidsformen med på å aktivi­ sere og bevisstgjøre medlemmene. «Demokrati i hverdagen» var Ar­ beiderpartiets navn på aksjonen. Partisekretæren, Ronald Bye sa på landsmøtet i 1969 at store deler av Arbeiderpartiets organisasjonsar­ beide «som drives på tradisjonell måte er i ferd med å komme i utakt med vår tid og de. betingelser som et moderne menneske stiller for å aktivisere seg». Og på lanclsrr m:et i 1971 stilte Reiulf Steen spørsmålet: - Hvordan kan tidens br Jtninger virke handlingsfremmende istedet­ for å føre til urokkelige frontdannelser som lammer handlingsevnen?

Arbeiderpartiets svar, samlet inn fra medlemmene, var et krav - om demokrati, i bank- og kredittvesen, kommuner, skoler, arbeidsliv - og innen arbeiderbevegelsen selv. Samtidig ble det advart mot å forveksle demokrati med byråkrati.

Landsorganisasjonen fikk fra sin medlemmer inn nye synspunkter på situasjonen i samfunnet. Utviklingen gikk i retning av utvisking av klasseskillene, mente mange. En oppsummerte det slik: «Overklassen er redusert, middelklassen er økt sterkt, og underklassen omfatter ikke så mange som før. Motsetningene mellom klassene er mindre skarpe». I mange av svarene ble funksjonærstanden fremhevet som en gruppe parti og fagbevegelse måtte vie oppmerksomhet.

Trygve Bratteli slo fast: «Vi må bygge kontakten sterkere ut med de hurtig voksende grupper i offentlig og privat tjenestevirksomhet. Blant dem, de som arbeider på alle plan i utdanning og i helsesektoren».

Fra hver sin side traff de to partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, forberedelser som klart pekte mot en skjerpet kamp om velgerne i hovedstaden. For i Oslo, med byens høye folketall, fikk de forandrin155

Per-Kristian Foss.

Sigurd Østen.

Sjefsekretær Svein Grønnern.

Oslo Høyrekvinners formann 1984: Ragnhild Korgh­ Vennemo.

Martha Seim Valeur.

Oslo Unge Høyres formann 1984: Oddbjørn Tysnes.

156

gene som pågikk merkbare utslag: I perioden fra 1950 til 1970 sank andelen av beskjeftigede i byens industri markert, samtidig som antal­ let ansatte i offentlig og privat tjenesteydelse steg sterkt. Det samme skjedde innen hovedstadens varehandel.

Forandringene i yrkesfordelingen var bare en del av situasjonen.

Analyser av langsiktige tendenser i norske valg viste at den tradisjo­ nelle partifordelingen på yrker var ved å gå i oppløsning. Valgforskeren Henry Valen har påvist («Valg og politikk») en langtidstendens for to viktige grupper som gradvis har avtatt i størrelse: arbeidere og gård­ brukere/fiskere. Sosialistpartiene har gradvis hatt tilbakegang innen disse gruppene, men fremgang blant offentlige funksjonærer, særlig folk i høyere stillinger, har oppveiet en del av tapet. Høyres fremgang har vært mest markert blant private funksjonærer samt høyere funk­ sjonærer i offentlig tjeneste.

En annen registrert tendenss er sykende klassebevissthet blant ar­ beidere, sterkest hos de yngre, med tilsvarende svingning i favør av middelklassen. Arbeiderpartiets utjevningspolitikk, med sikte på å fjerne klasseforskjeller, slo nå ut i synkende tilslutning fra de grupper som hadde høstet fordeler av partiets politikk.

Kampen om funksjonærstemmene hadde lenge pågått i hovedstaden.

En analyse av valgutfallene fra 1947-1957 i Oslo Høyre viste at Arbeid­ erpartiet hadde en stemmereserve blant funksjonærer, men at den møtte sterkest opp ved mobiliseringsvalg. For Høyre var problemet at solide Høyre-velgere forlot byen og bosatte seg i nabokommunene, spesielt i Bærum.

Også hovedstadens politiske geografi var blitt annerledes. Ved 1963valget viste det seg at Arbeiderpartiets nye stemmer i stor utstrekning kom på vestkanten. Høyres stemmetall sank ikke, men prosentandelen gikk ned. Ved 1965-valget var det de borgerlige partiers tur: De fikk stemmetilvekst på østkanten. Og ved valget i 1967 tapte Høyre stem­ mer på østkanten i Oslo, i form av hjemmesittere.

Tallene og tendensene pekte i retning av at begge partier i større grad enn før måtte basere seg på tilslutning fra valg til valg på grunnlag av sin politikk og sine politikere, og at all trofasthet til tross hos store velgergrupper var det et betydelig innslag av folk som følte seg friere enn før i valg av parti.

En viss ironi stiger opp av tallene: Arbeiderpartiets distriktspolitikk bidrog til å redusere antallet industriarbeidsplasser i hovedstaden, og svekket dermed samtidig partiets velgergrunnlag. Høyre fastholdt «Marka-grensen», slik at tomter som kunne sikret Høyre-velgere bolig i byen ikke ble forløst.

Begge partier stod overfor de oppgaver hovedstadens befolknings­ sammensetning gjorde det nødvendig å løse. 1970-årene ble et sosialpo157

litisk og miljøpolitisk tiår, til en viss grad i rikspolitikken, i høy grad i hovedstaden.

Oslo Høyre prioriterte i 1967 som nr. 1 omsorgen for eldre og funk­ sjonshemmede og sa i kommunevalgprogrammet for 1971: «De sosiale og helsemessige oppgaver må gis høy prioritet». Tiltak innen helsevern, for de eldre og for barn og ungdom, for funksjonshemmede inngikk som viktige ledd i programmet, hvor mottoet var «Oslo - et sted å leve».

158

EF-saken splittet og samlet

EF

-saken ikke bare splittet koalisjonen. Den laget en revne i Arbeiderpartiet, delte fagbevegelsen og skilte landet i to grupperinger hvor selv familier ble sortert til begge sider, i den bitreste kamp vi har hatt siden unionsstriden. Ukvemsord, be­ skyldninger, drøye påstander og ukontrollerbare opplysninger, spekket med uvante fremmedord, haglet i tiden mellom januar og folkeavstem­ ningen 24. og 25. september 1972.

Oslo Høyre kastet seg entusiastisk inn i denne kampen med en storstilt mobilisering av innsatsvillige medlemmer med og uten tillits­ verv. Hovedstaden har sjelden sett en slik mønstring av partiets styrke, størrelse og evne til organisering.

Resultatet av folkeavstemningen, 193 980 ja-stemmer mot 97 674 nei-stemmer bekreftet ikke bare innstillingen hos et flertall av hoved­ stadens innbyggere. Utfallet viste i praksis hva en profesjonell og grundig planlagt organisering kan bety når det gjelder en stor nasjonal sak.

Under EF-striden samarbeidet Oslo Arbeiderparti og Oslo Høyre for en gangs skyld, med støtte til «Europabevegelsen» og <da til EF»­ aksjonen. Både fordi Høyre stod samlet i denne saken og fordi partiet utvilsomt hadde det sterkeste apparatet, tok Oslo Høyre de største byrdene.

Fremmøteprosenten var 82,66 pst. ved folkeavstemningen. Av de avgitte stemmene gikk 66,5 pst. til ja-siden, mens 33,5 pst. stemte nei.

Antallet ja-stemmer lå under det samlede stemmetall for Arbeiderpar­ tiet og Høyre ved stortingsvalget i 1969. Analyser av resultatet gav inntrykk av at Høyres velgere sluttet opp om EF-medlemsskapet, mens Arbeiderpartiets ledelse ikke hadde samme tilslutning fra sine Oslo­ velgere. Kretsresultatet bekreftet at det fant sted et stort frafall av Arbeiderparti-velgere.

Avstemningsresultatet på landsbasdis, 46,4 pst. ja-stemmer og 53,6 159

pst. nei-stemmer gav et interessant bilde av landets politiske geografi.

De typiske fiskerifylkene på Vestlandet og i Nord-Norge hadde så sterk nei-stemning at det avgjorde utfallet.

Da grunnlaget og betingelsene for norsk tilknytning til EF var klar­ lagt i slutten av januar 1972, tok Oslo Høyres arbeidsutvalg initiativet til innsats i kampanjen foran folkeavstemningen. Steinar Riksaasen ble formann i en komite med disse medlemmene: Liten Dahlstrøm, Per Christian Frich, Erik Hoff, Joachim A. Holter, Grete Lian, Ivar Moe, Hans Henrik Ramm, Paul Thyness, Per Krogh-Vennemo. I tillegg til sekretæren, Morgenbladets tidligere redaktør Birger Kildal, kom Grethe Vernø og Reidar Lilleby litt senere med i komiteen.

Kretsstyrene ble anmodet om å beramme møter på saken. Komiteen ble organisert i tre grupper, for møtevirksomhet, pressekontakt og kampanjer/materiell. Fra komiteen gikk det ut en omfattende plan for aktivisering av Oslo Høyre utover i organisasjonen, med etablering av EF-grupper i hver enkelt stemmekrets, opprettelse. av et kontakt- og rodeapparat, besøksaksjoner, husmøter og lokale informasjonsmøter, studiesirkler og kampanjer på arbeidsplassene. Både i kretsforeningene og sentralt ble et stort antall interesserte satt inn i debatt i avisspaltene for å besvare innlegg eller imøtegå EF-motstandernes argumentasjon.

Hensikten med avisinnleggene ble formulert slik: «På tross av at Nei-frontens argumentasj on både er utilstedelig og hets­ preget har den fått et godt tak på en stor del av velgermassen. Ja-fronten har en klar oppgave, og de viktigste argumenter vi kan bombardere samt­ lige presseorganer med, er bl. a. det faktum at vi vil stå overfor et fullsten­ dig kaos hva angår landets styre og stell ved et evt. Nei-flertall . . . »

Oslo Høyres Representantskap gikk ut med en uttalelse som anbefalte medlemsskap, som Representantskapet så som «en naturlig vide­ reføring av den forsvars- og utenrikspolitiske linje vårt land har fulgt i efterkrigstiden, med forpliktende internasjonalt samarbeide og nær tilknytning til vestens nasjoner».

I tillegg til en rekke møter organisert av komiteen, holdt Oslo Høyres 10 storkretser og 73 kretsforeninger ialt 41 åpne informasjonsmøter og medlemsmøter mellom januar og september. Formiddagstreff for eldre ble også arrangert, ved siden av at tvil som var sådd om EFs sosialpoli­ tikk ble møtt bl.a. med et brev til samtlige alderstrygdede i Oslo fra Rolf Stranger. To avsnitt i dette brevet lød slik:

«Når vi blir eldre, er vi i sterkere grad enn før opptatt av fred på jorden og trygghet i vårt daglige liv. Vår generasjon ble tidlig pålagt et stort ansvar.

Ansvaret er også stort idag.

Det finnes «j a»- og «nei»-mennesker. De første er positive, har vilj e til samarbeide, tro og optimisme. De andre er negative og mistenksomme.»

160

Et eget EF-korps ble dannet av engasjerte, kunnskapsrike og opi­ nionsfremmende forkjempere for saken. I tillegg til å delta i avisdebatt og møter skulle EF-korpset spre opplysning og synspunkter i innflytel­ sesrike kretser.

Ialt 20 000 eksemplarer av et ekstranummer av «Oslo og Vi» ble sendt ut og en større aksjon blant medlemmene fremskaffet 6000 underskrif­ ter til 7 helsides annonser i Aftenposten. Alle so munderskrev betalte 10 kroner. En måned før avstemningen fikk alle husstander i hovedstaden et brev fra Oslo Høyre, undertegnet av Otto Grieg Tidemand.

Tidlig under kampanjen tok sjefsekretær Reidar Martinsen kontakt med Oslo Arbeiderparti med sikte på fordeling av oppgaver i forbindelse med aksjonen og avstemningen. Da spørsmålet kom opp om partiene skulle holde seg i bakgrunnen og stille sine apparater til disposisjon for <<la til EF»-aksjonen og «Europabevegelsen», gjorde Haakon Lie det klart at Arbeiderpartiets velgere bare kunne mobiliseres hvis partiet stod åpent frem.

Mot slutten av kampanjen ble innsatsen intensivert med gatemøter (TKP) med ialt 50 timers agitasjon, høyttalerbiler ble sendt ut og 400 av Oslo Høyres medlemmer bemannet stands over store deler av byen. Til et stort folkemøte på Youngstorvet med forbundskansler Willy Brandt som hovedtaler møtte 20 000 mennesker, en klar markering overfor Nei-bevegelsen og dens demonstrasjoner. Oslo Høyre og Oslo Unge Høyre tok et krafttak for å sikre fremmøtet til denne oppmarsjen. Unge Høyre tok sin del av jobben i EF-aksjonen, med biltjeneste, distribusjon av materiell, listebæring og møter ved stands. I tilknytning til selve avstemningen ble det distribuert 50 000 ja-stemmesedler og Høyre og Arbeiderpartiet stilte i fellesskap listebærere med likt utstyr.

Selv om ja-siden tapte, var resultatet i Oslo slitet verd. Oslo Høyre markerte et samhold og en vilje til å kjempe for en stor sak i landets interesse som gjorde inntrykk.

Aftenposten tok sin del av kampanjen i hovedstaden, med omfat­ tende dekning av de fleste sider ved EF-spørsmålet, åpne spalter for debatt og klar markering av sitt overbeviste ja-standpunkt. Avisen måtte senere betale en pris for sin entusiasme da den, og Erling Norvik møtte et injuriesøksmål fra lederen av «Folkebevegelsen mot EEC», høyesterettsadvokat Arne Haugestad. Det endte med et forlik hvor partene fastholdt sitt syn på EF-saken, men hvor Norvik og Aftenpos­ ten trakk tilbake bestemte ord og uttrykk som var benyttet.

1 1 . Hovedstadens . . .

161

Ny konkurranse

D

ren ble slått opp med et brak, og der stod «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inn­ grep».

Omtrent slik virket det da en av Fedrelandslagets mest uvørne folketalere og politiske predikanter, den nokså utemmede Anders Lange, dannet sitt særpregede og høyst personlige parti i april 1973.

Som redaktør av «Hundeavisen» (en avis uten injurierende kraft) og som one-man-show i saftig utskjelling av partier og politikere i det meste av efterkrigstiden hadde Anders Lange (69) vært en blanding av farveklatt og kuriositet. Hans parti ble da også oppfattet som noe tilsvarende da det kom, åpenbart efter mønster fra det danske Frem­ skridtspartiet, dannet på skatteprotest. På kort tid steg det danske partiet i gallup og betydning.

Anders Langes Parti, hvor formannen var valgt på livstid, hadde fremgang i gallupen, men ikke i betydning, før det viste seg at nydan­ nelsen hadde større appell enn ventet. Et protest-parti var kommet og kunne med sitt enkle, men klare budskap, ta stemmer fra Høyre. ALP la opp til protest mot skattetrykk og trygdeavgifter og ville ha store nedskjæringer i stats- og trygdebudsjettene.

Høyre gikk til motangrep. Partiformann, Kåre Willoch, som fastslo at ALP ikke kunne ansees som hjemmehørende blant de borgerlige par­ tier, kalte partiet et «oppkomme av uansvarligheter».

Uroen, velger-vandringen og oppløsningstendensene ved innledning til 1970-årene ble større efter EF-avstemningen i september 1972. Både Høyre og Arbeiderpartiet, som hadde gått sterkt inn for norsk med­ lemsskap i EF, møtte nye partidannelser som fikk tilslutning fra store velgergrupper. En viktig side ved saken var at unge velgere (stemme­ rettsalderen ble satt ned til 20 år i 1969) både var så mange at de hadde innflytelse ved valgene, hvis de møtte opp for å avgi stemme, og de var mer påvirkelige for nye strømninger enn middelaldrende og eldre.

162

Opptakten til det urolige året 1973 kom allerede i 1972, da regjeringen Bratteli gikk, som bebudet, efter Nei-flertallet med EF-avstemningen.

Langvarige og vanskelige forhandlinger endte i dannelsen av Lars Korvalds «mini-koalisjon», basert på statsråder fra Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Denne regjeringsdannelsen sprengte til slutt det alltid like splittede Venstre for annen gang i vårt århundre. Efterat et flertall i partiets stortingsgruppe motsatte seg deltagelse i Korvalds regjering, men ble overstemt av landsstyret, kom bruddet under Venstres landsmøte på Røros 1 1. -13. november 1972. Fulgt av partiets nestor, den aldrende Bent Røiseland, forlot partiformannen Helge Seip landsmøtesalen for å danne «Det Nye Folkepartiet». Et sterkt redusert Venstre fortsatte under Helge Rognliens ledelse.

Også til venstre for Arbeiderpartiet kom nydannelser, i form av det kommunistiske Rød Valgallianse, og Sosialistisk Valgforbund, en sam­ ling av SF, NKP og EF-motstandere fra Arbeidernes Informasjonsko­ mite (AIK). Valgforbundet ble parti i 1975.

For valget i Oslo fikk disse nye partiene store virkninger. Høyre og Arbeiderpartiet møtte ny og sterk konkurranse i en by som de normalt delte mellom seg, begge supplert med småpartier.

Ved et tilfelle som nesten kan se ut som en tanke vedtok Stortinget i 1972 å utvide antallet stortingsrepresentanter fra 150 til 155. Oslo fikk 2 og Akershus 3 nye mandater. Denne mandatutvidelsen kom Høyre og Arbeiderpartiet til unnsetning ved det dramatiske stortingsvalget i 1973. Begge partier beholdt sine mandater i hovedstaden (A 6, H 5), men ville antagelig ikke ha klart det uten økningen fra 13 til 1 5 representan­ ter på Oslo-benken i stortingssalen.

Stortingsvalget ble et sviende nederlag for Arbeiderpartiet, det stør­ ste siden 1930-valget. Partiet tapte 12 mandater. Høyre holdt stillingen, men gikk tilbake i stemmetall.

De nye partiene fikk en oppslutning som bekreftet at mange velgere enten ønsket å protestere, eller ville forsøke noe nytt. Sosialistisk Valgforbund fikk innvalgt 16 representanter, Anders Langes Parti oppnådde 4, med Lange selv som Oslo-representant. Kristelig folkeparti erobret 6 nye plasser, antagelig med noen bakgrunn i at abort-saken var et hovedtema i valgkampen. Det gamle Venstre ble nærmest fjernet fra stortingssalen. Venstre og DNF satt igjen med 3 av Venstres 13 repre­ sentanter fra forrige periode.

Stillingen i Stortinget ble den underlige at Arbeiderpartiet faktisk var i vippe-posisjon. Sammen med SV hadde partiet 78 mandater, ovenfor 77 borgerlige.

- Valget var en skuffelse og det satte oss i en uvant situasjon, 163

bemerket Trygve Bratteli. Han dannet mindretallsregjering og overtok efter Lars Korvald 16. oktober 1973.

Korvalds lille koalisjon ble fort glemt. Den bestyrte forretningene i en overgangstid mellom EF-avstemningen og stortingsvalget. Men denne regjeringen huskes i Oslo Høyre for en ting: Karl Johan-kvartalet.

At også politikkens veier er uransakelige bekrefter denne store byg­ gesaken fra Oslo sentrum og dens skjebne fullt ut.

Striden om Karl Johan-kvartalet gjaldt først og fremst planene om nybygg for Det Norske Teatret vis-å-vis Studenterlunden i hovedsta­ dens hjerte. Den første byggekomiteen forelå i 1913. I 1963 fikk arkitekt Håkon Mjelva i oppdrag å utarbeide planer for teaterets nybygg, som i 1964 fikk positiv støtte fra Stortinget.

Kampen begynte for alvor da bygningsrådet i Oslo med 7 mot 1 stemme sa nei til planen i 1967. Den store planen innebar høybygg over Karl Johans gate, opprinnelig med 20 og 16 etasjer, som ble avvist av bygningsrådet med 5 mot 4 stemmer i 1969 og derefter sendt til bysty­ ret. Året efter aksepterte bystyret prinsippene med 71 mot 14 stemmer, men bad om redusert høyde. Derefter godtok bygningsrådet med 5 mot 4 stemmer høyhus på 16 og 14 etasjer.

Alternative forslag og en opphetet offentlig debatt endte i en for­ mannskapsbeslutning i 1972 med 13 mot 8 stemmer for høyhus-planen.

De fleste regnet med at det nå bar mot endelig godkjennelse.

En hovedmann i kampen mot planen var Høyres Bjørn Bjørnseth, som i en forespørsel i januar 1959 i bystyret tok opp spørsmålet om bevaring av kulturhistorisk verdifulle bygninger i Oslo og protesterte mot riving av kulturelle minnesmerker med «ødslig perspektivløshet» i byen som følge.

Som medlem av bygningsrådet førte Bjørnseth en vedvarende opp­ osisjon mot høyhusplanen for Karl]ohan-kvartalet. I et innlegg i Aften­ posten begrunnet han sin protest:

Planen vil «endre hovedstadens sentrale byparti sterkere enn noen annen reguleringsbeslutning siden sentrum vokste frem fra midten av 1800årene - muligens bortsett fra Nationaltheatret i 1899.»

Inn i diskusjonen kom folkemeningen, som mange mente at bystyret ikke tok tilstrekkelig hensyn til, videre at viktige opplysninger ikke kom videre og at et ønske om å spare penger ville få store og ødeleggende virkninger. Striden toppet seg sommeren 1972 i to bystyremøter for fullsatte gallerier, 22. juni og 2. august. Begge ganger ble det flertall for Mjelva-planen. Bjørnseth fortsatte kampen i bystyret, for et moderat alternativ, som ville gi «et variert byparti i dette sentrale kvartal, og det vil bli et byparti som blir preget av flere generasjoners innsats i årtiene

164

fremover og ikke bare av 1970-årenes betongbrutalisme som vi allerede har sett nokså meget av».

Mindretallet i bystyret holdt særmøte og gikk til det usedvanlige skritt å anke saken inn for Kongen: «Ved å tillate bygging av en 16 etasjers blokk, som med sitt høyeste parti rager 70 meter over Karl Johans gates nivå, bryter flertallsvedtaket med det reguleringsprinsipp som hittil har ligget til grunn for utformningen av Oslos sentrale byparti. Bygget vil" både med sin høyde og masse, gripe sterkt inn i et bybilde som ikke bare tilhører Oslo bys innbyggere, men hele nasjonen . . . »

Mindretallet bestod av et flertall av Høyres gruppe, et par represen­ tanter fra Arbeiderpartiet og medlemmer fra SF, Senterpartiet og Kris­ telig folkeparti. Striden raste også innen Høyre-gruppen.

Nå kom Korvald-regjeringen inn. Den fikk anken. I Miljøverndep­ artmentet skjedde det i mars 1973 et skifte av statsråd. Senterpartiets Helga Gitmark ble utnevnt, og fikk saken til behandling. Hun gav mindretallet medhold. Karl Johan-kvartalet var reddet.

Ved stortingsvalget stilte Oslo Høyre disse: 1. Kåre Willoch, 2. sekre­ tær Karin Hafstad (i bystyret siden 1968), 3. Paul Thyness, 4. Lars Roar Langslet og 5. Jan P. Syse. De ble innvalgt, med vararepresentantene rektor Wenche Lowzow, Ivar Moe og Per Ditlev-Simonsen.

Stortingsvalget sjokkerte og oppskaket de etablerte partier. De stod overfor, mente Arbeiderpartiets sekretær Ronald Bye «de oppskrudde forventningers misnøye». En av partiets mest reflektekrte skribenter, Per Bratland (Trygve Brattelis nære medarbeider) gjorde sitt parti oppmerksom på «funksjonærutviklingen» og at arbeidere og funksjo­ nærer nå begynte å få det samme interessegrunnlag. Partiet måtte, skrev Bratland, «vende seg til visse sider av funksjonærtankegangen en tankegang som nå er på marsj inn i arbeidermiljøet også. Først da vil de fleste yngre og middelaldrende mennesker helt ut kjenne partiet som sitt også idag».

Uventet grep en mann i Midt-Østen inn ikke bare i norsk politikk, men i verdens økonomi: Muammar Kadaffi, som kom til makten ved et militørkup i Libya i 1969. Dagen efter at Trygve Bratteli hadde dannet regjering fullførte han det siste av tre trinn i en plan for dramatisk økning i oljeprisene fra OPEC-landene. Krigen Israel-Egypt var bak­ grunnen. I USA var president Richard M. Nixon lammet av «Watergate­ saken» og ute av stand til å reagere. Inflasjonen i begynnelsen av 1970-årene blusset opp til nye høyder, i tur og orden kom en brå slutt i tank-boomen, krise for både tank og skipsverner, nedgang i eksporten 165

og ledighet. Verden gikk inn i tilstander man ikke hadde sett siden mellomkrigstidens krise.

«Oljekrisen»føyet seg til all annen uro og omveltning i året 1973. Året efter sprakk Anders Langes Parti på strid om formannens ledelse. Anders Lange døde i oktober 1974. Han hadde selv utformet dødsannonsen. Der stod det at han hadde gått til de evige jaktmarker.

Inn i Stortinget på Anders Langes tomme plass kom en ung mann fra det nye partiet, Carl I Hagen.

166

Høyre erobrer Oslo

I

1975 kom Albert Nordengen. De borgerlige partiene erobret hoved­ staden i et kommunevalg hvor Høyre for første gang fikk flere stemmer enn Arbeiderpartiet: 104 664 mot 99 807. Høyre tok 39,5 pst. av stemmene, Arbeiderpartiet 37,7 pst.

Albert Nordengen var 52 år gammel da han ble ordfører i Oslo. Han var i ferd med å bli byens «Albert», dus med 1970-årenes hovedstad, som han på alle måter representerte: innflytter og funksjonær, en liberal bypolitiker med utpreget sosial samvittighet.

Et omorganisert, fornyet og åpnere Oslo Høyre vant kommunevalget i 1975. Allerede nå kom resultater av at bypartiet ble modernisert i tide til å møte nye strømninger og uro blant vandrede velgere.

Ledet av Jan P. Syse, valgt til Oslo Høyres formann i 1974, begynte valgkampen allerede i april. I større grad enn noen gang tidligere i efterkrigstiden ble ansvaret for opplegget overlatt til den ytre organisa­ sjon. De nye bydelsforeningene hadde ansvaret for valgkampen i alle deler av hovedstaden. Efter en periode med mer sentralisert valgkamp efter «Stordrift»-prinsippet, vendte Oslo Høyre nå tilbake til sin tidli­ gere «nær-valgkamp».

Et valgbudsjett på 400 000 kroner ble satt inn i en gjennomtenkt bearbeidelse av velgerne. Rundt 1200 tillitskvinner - og menn halte valgresultatet i land sammen med et stort antall frivillige medlemmer fra Oslo Høyre, Høyrekvinnene og Oslo Unge Høyre. Bypartiets store valg er medlemmenes valg, en sum av frivillig, anonym og uegennyttig innsats for fellesskapet. Her kommer Høyres form for solidaritet til uttrykk.

Hovedlinjene i Høyres politikk for hovedstaden ble trukket opp i et gjennomarbeidet hovedprogram under mottoet «Oslo - mulighetenes by», med stikkordene ansvar, respekt og omsorg.

Den sosiale profilen var markert i dette programmet. Bak hovedlin­ jene ved valget i 1975 stod det store utredningsarbeidet som ble satt ut i 167

....

�

Hovedstadens ordfører har mange viktige representasjonsoppgaver. A lbert Nordengen var vert da dronning Elizabeth II besøkte Oslo Rådhus under sitt offisielle besøk i Norge i 1 982. (A -Foto)

livet ved reorganiseringen, da en bevisst politisering av organisasjonen var et av siktemålene. Bydelsforeningene ble trukket med, både for å gi impulser til hovedprogrammet, og for utarbeidelse av egne bydelspro­ grammer.

I 1975-programmet la Oslo Høyre kursen om og tok konsekvensen av hovedstadens utvikling og situasjon. Byens folketall gikk tilbake, med den følge at skatteinntektene ble mindre, ble det konstatert i program­ met, med denne konsekvens: «Oslo Høyre vil i kommende fireårsperiode føre en politikk som har som særlig siktemål å motvirke fortsatt utflytting fra byen og å tilstrebe en allsidig sammensetning av befolkningen. Bare på den måte kan man sikre en fortsatt rimelig økonomisk vekst som gj ør det mulig å løse de mange påtrengende fellesoppgaver.»

I august ble det nedsatt arbeidsgrupper for å forberede en eventuell maktovertagelse, slik at Høyre var rede til handling hvis det ble borger­ lig flertall ved kommunevalget. Resultatet var at da Albert Nordengen ble ordfører kunne han fremlegge et program for rask iverksettelse av en ny politikk.

Efter å ha vært i nedgang, steg medlemstallet igjen i Oslo Høyre i midten av 1970-årene. Partiet var igjen kommet på offensiven.

Da Jan P. Syse ble valgt til ny formann, fikk han Steinar Riksaasen som 1. viseformann, Jan M. Claussen som 2. viseformann, og i arbeids­ utvalget: Albert Nordengen, Erik Mår, Karin Hafstad og Per Ditlev­ Simonsen. Også bystyregruppen hadde to viseformenn. Sviktende hel­ bred førte til at Erik Mår frasa seg gjenvalg, men han ble overtalt til å stille igjen, og Hans Svelland ble viseformann nr. 2.

Sammensetningen av det nye bystyre ble denne (1971-mandatene i parentes): Høyre 35 (31), Arbeiderpartiet 34 (35), Det nye folkepartiet 1, Venstre 1 (3), Kristelig folkeparti 6 (5), Senterpartiet 1 (2), SF/SV 5 (7), Rød Valgallianse 1, ikke-sosialistisk fellesliste 1.

Som vanlig måtte ordførervalget baseres på en borgerlig koalisjon i bystyret. Da Albert Nordengen ble valgt til ordfører, fikk Kristelig folkepartis Per Høybråten varaordførerplassen.

Oppslutningen om Høyre i kretsene gjorde det klart at kommuneval­ get var et gjennombrudd for partiet i forhold til tidligere valg når det gjaldt bred appell til hovedstadens befolkning. Høyre oppnådde blant annet betydelig fremgang i nyere dra bant byer og hos yngre velgergrup­ per.

Et skuffende resultat av valget var at velgere tok revansje efter «kvinne-kuppet» i 1971. Høyres bystyregruppe, som efter 1971-valget bestod av 19 kvinner og 12 menn, fikk i 1975 8 kvinner og 25 menn.

169

Arbeiderpartiet fikk bedre forholdsmessighet, med 16 kvinner og 18 menn i 1975, 18 kvinner og 17 menn i 1971.

Det splittede Anders Langes Parti viste seg å være en beskjeden trusel ved valget i 1975, men den måtte tas alvorlig. Kåre Willoch slo under valgkampen fast hva Høyre stod for, med klar adresse til ALP: «Høyre er det klareste alternativ for dem som ønsker å bremse sosialise­ ringstendensene, forenkle regulerings- og kontrolltiltak slik at byråkra­ tiet virkelig kan forminskes, bygge opp respekten for privat eiendom og frivillig sparing, og gjennomføre reelle skattelettelser som tillater ekstra lønn for ekstra innsats. Høyre er et sosialt konservativt parti, som legger vekt på samfunnets ansvar overfor alle som trenger dette, men som avviser en ubegrunnet vekst i offentlig makt, og offentlig innblanding i saker som løses best av andre, eller som det enkelte menneske bør få avgjøre for seg selv.»

Året før gikk Kåre Willoch av som partiformann og ble efterfulgt av Erling Norvik. I 1975 overtok Reiulf Steen ledelsen av Arbeiderpartiet efter Trygve Bratteli på et landsmøte med strid om personer og verv.

Odvar Nordli ble utpekt som ny statsminister efter Trygve Bratteli og tok over regjeringsledelsen i januar 1976.

Loven om etableringskontroll ble vedtatt i 1976, mot Høyres protest.

Partiet mente at distriktspolitiske virkninger måtte kunne oppnås med andre og enklere midller. «Vi avviser etableringskontroll fordi det ikke vil hjelpe distriktene. Et nei til Oslo betyr ikke et ja til Karasjok», sa Erling Norvik på Høyres landsmøte.

Utviklingen i hovedstadens økonomi var bekymringsfull. Det nye borgerlige flertall, med store sosialpolitiske forpliktelser, kunne ikke basere seg på stigende inntekter. Tvertimot, finansrådmann Bernt H. Lund sa i bystyret i 1976 at selv om den nød man stod overfor i hovedstaden var en ren velstandsnød, var byen «inne i en periode hvor ressursveksten avtar som følge av at skattegrunnlaget begynner å svikte, mens kravene til de kommunale ydelser fortsetter å øke både kvantitativt og kvalitativt».

Høyres Erik Mår fant det klart at kursen måtte forandres, fordi «de arbeidsoppgaver som det er bred enighet om at fellesskapet må ta seg av, krever en stadig større økonomisk innsats fra kommunens side.

Samtidig blir det stadig færre til å betale for denne innsatsen». Istedet­ for å hindre vekst, måtte kommunen nå engasjere seg aktivt for å beholde arbeidsplasser.

Anstrengelsene for å skaffe byen nye skatteinntekter, og for å holde på det skattegrunnlag Oslo hadde, måtte nødvendigvis konsentrere seg om boligtilbud som virket attraktive på solide skatteydere og på vilkår for næringslivet som kunne sikre både eksisterende og nye arbeidsplas-

170

ser vekstmuligheter. For Oslo var det et økende problem at det press byen levet med, skyldtes ikke minst veksten i antallet arbeidsplasser i det offentlige.

Et bedre boligtilbud innebar behov for tomtearealer, som den veldige boliginnsatsen hadde brukt de fleste av. På initiativ fra Erik Mår i 1962 hadde bystyret fastlagt grensen mot Oslo-marka. Det skjedde for å hindre tilfeldig benyttelse og rasering av uerstattelige arealer. Efter beslutningen kunne «Marka-grensen» -bare flyttes efter et generelt ved­ tak hvor hele byggegrensen ble vurdert samtidig. Dermed unngikk byen tilfeldige og planløse inngrep i friområdene.

Da behovet for nye tomtearealer ble aktuelt og spørsmålet meldte seg om muligheter for en gjennomtenkt bruk av arealer i randsonen mot Oslo-marka, viste det seg at «Marka-grensen» ikke bare var blitt en beskyttelse mot tilfeldige inngrep, den ble oppfattet som en beskyttelse av selve Marka. Dette er Aftenposten gitt hovedansvaret for.

OBOS-direktør Ivar Mathisen sa rett ut i et intervju med «Oslo og vi» i 1979 at «Marka-grensens» hellighet var skapt av pressen, - i særlig grad gjennom Aftenpostens holdning. På grunn av den opinionen som er skapt, har politikerne senere ikke en gang våget å diskutere en justering av denne byggegrensen».

I Oslo Høyre kom muligheter for å nærme seg arealer i randsonen opp tidlig i 1970-årene. Saken skulle tas opp til debatt i Representantskapet, med innledning av Erik Mår og Sverre Østen, med sikte på å legge opp en strategi slik at tomteområder kunne frigjøres for boligbygging, uten at friområdene ble skadelidende. Så ville uhellet at innleggene beregnet på å skulle fremføres i det lukkede representantskapsmøtet, ble sendt til Aftenposten. Det var ikke uvanlig at avisen fikk foredrags manu­ skripter tilsendt. Reaksjonen i avisen var sterk og klar. «Aftenposten laget et halloi som skremte vettet av partiorganisasjonen», blir det sagt om dette. «Marka» viste seg å være et hellig begrep, og først i 1984 kunne Oslo Høyre gå inn for en moderat revurdering.

Underskudd i regnskapene og store gjeldsbyrder skapte en problema­ tisk arbeidssituasjon for byens nye ledelse i perioden 1975-79. Oslo hadde ikke samme økonomiske vekst som andre kommuner i Norge, og hadde ·heller ikke Statens omtanke. Strammere budsjetter, strid om avgiftsforhøyelser og innsats for å effektivisere og innspare ble en del av den kommunalpolitiske hverdag da Albert Nordengen fikk ordfører­ vervet.

I økonomisk henseende var hovedstaden blitt barbent.

171

Borgerlig gjenforening

F

å år efter det opprivende bruddet i 1971 var de borgerlige partier i ferd med å finne tilbake til et grunnlag for samarbeide. Alle• rede i 1974 var det teg_n til forsoning. Vinteren 1975 tok Senter· partiets formann, Dagfinn Vårvik, initiativet til underhåndsdrøftelser.

Døren ble åpnere efter Senterpartiets landsmøte samme år og i april 1976 fremla Høyre, Kristelig folkeparti og Senterpartiet en felles viljes· erklæring om rr,gneringssamarbeide.

Ble det borgerlig flertall, foreslå de et klart alternativ til den politikk Arbeiderpartiet førte, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti.

Allerede ved stortingsvalget i 1977 var de borgerlige partier like ved å få flertall. En spennende valgnatt holdt situasjonen åpen i det lengste, inntil det var klart at Arbeiderpartiets 76 og SVs 2 mandater gav sosialistisk overvekt med ett mandat, i forhold til de borgerlige partiers 77. Høyre erobret 12 nye mandater og Kåre Willoch kunne mønstre den største stortingsgruppe partiet hadde hatt siden 1924, med 41 represen­ tanter.

På dette spinkle grunnlag og med SV i vippeposisjon fortsatte Odvar Nordlis regjering frem til vinteren 1981, da Gro Harlem Brundtland under dramatiske omstendigheter ble statsminister og derefter partifø­ rer. Under hennes ledelse gikk Arbeiderpartiet inn i valgkampen, som nå var så personifisert at «Gro» og «Kåre» ble innarbeidede betegnelser på de to hovedmotstanderes toppledere.

Foran 1981-valget bekreftet de borgerlige partier sin vilje til samar­ beide om et alternativ hvis de fikk flertall. Arbeiderpartiets håp om en langvarig splittelse var gjort til skamme.

En «knivskarp ener» måtte få sjansen ved det forestående stortings· valg, skrev Egil Sundar i Aftenposten 5. september 1981:

1 72

«Ikke bare har han en enestående posisjon i sitt eget parti og i brede velgerkretser. Han er intet mindre enn et kraftsentrum i norsk politikk -

med evne til knivskarp analyse basert på omfattende viden og innsikt.

Kåre Willoch fremstår som den selvskrevne leder på borgerlig side, han vet hav han vil og fomler ikke. Forventningene i forbindelse med et maktskifte knytter seg ikke minst til hans lederskap.»

Da de borgerlige partiene vant flertallet i 1981, var Høyres seier så overbevisende at Kåre Willoch på alle måter var den selvskrevne leder av landets nye regjering. Høyre fikk 53 representanter i det nye stor­ ting. I efterkrigstiden hadde Høyre til og med 1973 hatt 31 representan­ ter på det høyeste, ved 1965-valget, og lå ellers under 30.

Drøftelser mellom de borgerlige partier efter valget resulterte i at Høyre dannet regjering alene under Kåre Willoch, med støtte fra part­ nerne i Stortinget.

For Oslo Høyre var dette en milepæl. Otto B. Halvorsens annen regjering i 1923 var den siste hvor Oslo-partiet hadde æren av å ha statsministeren som representant. I den nye regjeringen kom fire av statsrådene fra Oslo: Lars Roar Langslet (Kultur- og videnskapsdepar­ tementet), Anders C. Sjaastad (Forsvarsdepartementet), Jens Halvard Bratz (Industridepartementet) og Vidkunn Hveding (Olje- og energi­ departementet).

Av de første og mest oppsviktvekkende resultatene av den nye regje­ rings arbeide var Lars Roar Langslets «åpning» av eteren for andre enn Norsk Rikskringkasting, som inntil da hadde hatt enerett på radio- og fjernsynssendinger. På kort tid fikk både hovedstaden og andre byer «nærradio», ved siden av privat drevet kabel-fjernsyn. Selveier-tanken ble gjennomført i boligpolitikken, med en normalisering av boligmarke­ det som resultat. Skritt ble tatt i retning av en rimeligere og mer rettferdig beskatning. Etableringsloven ble moderert og de større byene stilt likt med resten av landet. Basert på den innarbeidede enighet om hovedlinjene i landets utenriks- og sikkerhetspolitikk ble forsvarspoli­ tikken klarere presisert.

På sett og vis gjenoppstod i 1980-årenes versjon forrige århundres konservative krets i hovedstaden: Høyre hadde nå både statsministe­ ren og regjeringen, stortingspresidenten og Oslos ordfører.

173

Morgenbladet oppgir ånden

E

n gang i 1970-årene oppgav Morgenbladet ånden. En avis med dette navnet fortsatte å utkomme, men det var ikke linger det Morgenblad som så mange så lenge hadde brukt tid, krefter og penger på å redde. Morgenbladet for de lesere som ønsket å gå i sine forfedres fotspor fantes ikke lenger.

I 1860-årene var Morgenbladet «akademikernes, embedsmændens og de finere grosserers organ; her blev bukkene skilt fra faarend med al ønskelig tydelighet, her satte man slængenavne paa de offentlige mænd som vaaget at være uenige, her fik man vite hvad som var fint og hvad som var simpelt; uten respekt for noget mellem himmel og jord som ikke var den mest stivbenede konservatisme, slynget redaktionen ubarm­ hjertig sin svøpe over vore betydeligste politikere, vore største digtere, vore varmeste fædrelandsvenner» (Gerh. Gran).

Morgenbladet gikk langsomt bort, skritt for skritt. Avisen forlot «Morgenblad-gården» vis-å-vis Stortinget. Den ble overtatt av en gruppe redaktør Friele hadde utfordret på det sterkeste, landbruket. Østlandets Melkesentral SIL flytten inn. Det samme gjorde massetu­ rismen (Tjæreborg-reiser) og tilslutt også et blad som på kort tid fikk en ganske annen utbredelse og leserkrets enn Morgenbladet (Se og hør).

Ironien ble nærmest fullkommen da avisen fant nye lokaler i Incognito­ gaten, hvor den i Morgenbladets navn utgav en annen avis enn forfed­ renes.

Morgenbladet forlot også sine prinsipper" for å skaffe penger. Ned­ gangen hade fortsatt. I tiden fra 1955 til 1970 ble opplaget halvert, fra 28 500 til 13 500. Trofaste bidragsydere, abonnenter og annonsører fortsatte å fremskaffe bidrag for å holde avisen gående under dens vedvarende retrett. I 1966 gikk Birger Kildal over i Oslo Høyre.

Foran stortingsvalget i 1973 kom Anders Langes Parti, en trusel overfor høyresiden i Oslo Høyre. En eldre skipsreder ringte redaktør Christensen og bad Morgenbladet støtte det nye partiet. Christensen sa

1 74

,_. �

Et stort øyeblikk for Oslo Høyre og for Høyre: Kåre Willoch overtar statsministerplassen fra Gro Harlem Brundtland efter den borgerlige valgseieren i 1 981. (A -Foto)

nei. Over telefonen tilbød rederen økende summer og var kommet til en million kroner for fire måneders støtte fra Morgenbladet til ALP før valget da Christensen svarte definitvt nei. Partiet fikk ingen hjelp fra avisen.

Men nå var Morgenbladet også blitt en mulig trusel mot Oslo Høyre. I et hvertfall regnet regnet Jan P. Syse med denne muligheten da redak­ tør Christensen kom til ham på vårparten i 1975. Morgenbladet var inne i en ny økonomisk krise og trengte hjelp. Gikk avisen inn for Anders Langes Parti ved høstens kommunevalg, var det fare på ferde, fordi en del av Høyres velgere i bestemte deler av byen hadde Morgen­ bladet som bibel og credo. De kunne «bli med i et ras nedover Holmen­ kollåsen», sier Jan P. Syse.

Oslo Høyres formann sammenkalte et «krisemøte» i Høyres Hus, hvor redaktør Christensen, advokat Trygve de Lange - Libertas' mangeårige sterke generalsekretær - og rundt 20 potensielle bidrag­ sydere møtte opp for å diskutere avisens økonomi. På denne møtet" hvor også Otto Grieg Tidemand var tilstede, ble det gitt tilsagn og 25-50 000 kroner fra hver av bidragsyderne. Raset i Holmenkollåsen var avverget, men ikke Morgenbladets økonomiske krise.

På dette møtet forlangte bidragsyderne at Trygve de Lange skulle knyttes. til avisen som økonomisk og juridisk konsulent, og denne tok nå fatt, men uten at Libertas i denne operasjonen fikk innpass i Mor­ genbladet.

Dette var siste gang Oslo Høyre bidrog til redning av avisen.

I strid med det meste av det Morgenbladet hadde hevdet og stått for i årenes løp, gikk avisen til myndighetene og bad om statsstøtte i 1975.

Arbeiderbladet, som også var i økonomiske vanskeligheter, støttet hel­ hjertet statlig bistand til Morgenbladet. Arbeiderpartiets regjering fikk her en mulighet for å bidra til oppreetholdelsen av en differensiert dagspresse ved å foreslå ekstraordinær støtte til begge aviser. I Dagbla­ det skrev Arne Skouen at redaktør Christensen var «den motvillige sosialist, fordi kapitalistene ikke spytter hardt nok i bøssa».

Gjennom alliansen med sosialistene hadde ikke avisen bare gitt seg i kompaniskap med Karl Marx, den hadde også brutt med sine prinsip­ per. Morgenbladets redaksjonsklub vedtok våren 1980 en enstemmig uttalelse hvor dette ble angrepet: «Vi vil stille spørsmål om ikke den kritikk Morgenbladet i mange år har rettet mot statsstøtte i forskjellige former, i høy grad har sin aktualitet for oss selv. Avisen har med styrke hevdet at bedriftslederne idag i alt for stor grad har rettet sin oppmerk­ somhet mot markedets appelldomstol - statskassen - istedetfor å konsentrere seg om markedet og markedets reaksjoner når utviklingen er problematisk. Dette er etter vår mening i høy grad et problem for avisen idag».

176

Morgenbladet hadde da forlengst gjort seg avhengig av ekstraordi­ nære støttemidler fra Staten, i tillegg til den ordinære pressestøtte og inntektene av statlige annonser. Men prisen på disse annonsene var så høy at Forbruker- og administrasjonsdepartementet protesterte og ville ha dem redusert. Ble dette gjennomført, ville de bety en økonomisk katastrofe for Morgenbladet, som hadde lagt på annonseprisene langt over hva avisens opplag skulle tilsi. En ny rundgang utløste nye støt­ temidler og en utsettelse av prisnedsettelse på annonsene.

På denne tiden hadde medarbeiderne gått til aksjon. Demokrati var bare i beskjeden utstrekning kommet på tale i avisens indre liv og medarbeidernes utspill ble oppfattet som et opprør ikke bare overfor Morgenbladets ledelse, representert ved redaktør Christensen, men også mot avisens politiske grunnsyn. Slik ble det fremstilt, og oppfattet av mange. I virkeligheten ser det ut til at redaksjonens medarbeidere gjorde et siste forsøk på å redde det Morgenblad som en gang var, men uten redaktørens støtte.

Redaktør Christensen hevdet at medarbeiderne gikk inn for en poli­ tisk omformning av avisen som ville svekke dens profil i «lyseblå» retning. Redaksjonsklubben svarte at den ikke hadde fremsatt noe krav om endring av avisens politiske linje. Den hadde tvertimot hevdet at redaktøren forfektet meninger som stred mot hele Morgenbladets ide­ grunnlag.

En avstemning i redaksjonen i april 1980 viste at 22 medarbeidere gav uttrykk for mistillit til Christensen «som administrativ og redak­ sjonell leder av Morgenbladet», mens 6 støttet ham. Med styrets støtte ble Christensen sittende, supplert med en nyansatt administrativ re­ daktør, og et flertall av medarbeiderne forlot avisen. Opplaget var nede i under 9000, og det var et åpent spørsmål hvor mange lesere dette tallet egentlig dekket.

En vedvarende økonomisk krise bragte Morgenbladet til konkursens rand i 1983. Hovedstadens to Høyre-aviser hadde et kortvarig møte ved denne milepælen da Aftenpostens eiere fikk en henvendelse med spør­ smål om Schibsted-gruppen ville overta Morgenbladet og gi bladet ut som ukeavis. Svaret var negativt og efter konkursen overtok Libertas Morgenbladet.

Efter å ha gitt seg hen til Marx, overgav nå Morgenbladet seg til kapitalen.

1 2. Hovedstadens . ..

177

Valg-suksessene

0

slo Høyres «valgmaskin» leverte overbevisende resultater i tre valg efter hverandre: 1977, 1979 og 1981. Allerede i 1977 vendte en noe mer «normal» tilstand tilbake efter det forvirrende stor­ tingsvalget i 1973. Både Høyre og Arbeiderpartiet gjeninntok sine etablerte prosentposisjoner i Oslo, Høyre med 38,98 prosent av stemmene (30 , 14 i 1973) og Arbeiderpartiet med 40,02 (33,57 forrige gang). Begge partier fikk et mandat til av Oslo-velgerne, slik at Arbeiderpartiet nå hadde 7 og Høyre 6.

Nominasjonen i Oslo Høyre foran dette valget var ikke uten drama­ tikk. Nominasjonskomiteen hadde foreslått sekretær Karin Hafstad strøket, og førte istedet opp Martha Seim Valeur på 6. plass. Som nr. 7 var foreslått Per-Kristian Foss og som nr. 9 Per Ditlev-Simonsen. Efter et beveget nominasjonsmøte sikret Karin Hafstad seg 6. plassen, mens Per Ditlev-Simonsen ble nr. 7 og Per Kristian Foss nr. 8. Rekkefølgen på listen var forøvrig denne fra nr. 1 og utover: Kåre Willoch, Wenche Lowzow, Jan P. Syse, Lars Roar Langslet og Paul Thyness.

Da Paul Thyness i 1980 forlot Stortinget for å overta en stilling i FNs uhjelps-administrasjon i New York, rykket Per Ditlev-Simonsen opp på fast plass på Oslo-benken.

Også foran valget i 1981 var det strid om nominasjonen. Spenningen knyttet seg til rektor Wenche Lowzows navn, efterat hun på et valg­ møte i 1979 på et åpent møte hadde opplyst at hun var homofil.

På nominasjonsmøtet ble Wenche Lowzow renominert på 2. plass, i konkurranse med en motkandidat.

Efter nominasjonen var listen i 1981 denne: 1. Kåre Willoch, 2.

Wenche Lowzow, 3. Jan P. Syse, 4. Lars Roar Langslet, 5. Grethe Værnø, 6. Per Ditlev-Simonsen, 7. Per Kristian Foss, 7. Anders C. Sjaastad, 9. Annelise Høegh og 10. Børre Rognlien.

Da valgresultatet forelå, hadde Oslo Høyre tatt sitt 7. mandat, mens Arbeiderpartiet var nede i 5. Som følge av regjeringsdannelsen kom

178

Annelise Høegh og Børre Rognlien inn som representanter i Stortinget.Kommunevalget i 1979 og stortingsvalget i 1981 bekreftet både «valgmaskinens» effektivitet og Høyres nye, bredere oppslutning i ho­ vedstaden. Gjennombruddet i 1975 var ikke en engangs-foreteelse, så det ut til, det var skjedd noe av mer varig karakter i forholdet mellom Høyre og Oslos velgere. Problemet var Fremskrittspartiet, men det skapte vanskeligheter for både Høyre og Arbeiderpartiet.

Det ble avgitt ialt 283 522 stemmer ved kommunevalget i 1979, med en fremmøteprosent på 78,5. Høyre fikk 122 600 av disse temmene, Arbeiderpartiet henimot 95 000. Sammen oppnådde NKP, RV og SV ca.

25 000 stemmer. Senterpartiet, Kristelig folkeparti og Det liberale fol­ kepartiet fikk i fellesskap ca. 20 000. I tillegg fikk Venstre 10 000 og Fremskrittspartiet 13 000.

Valgutfallet viste at hovedstadens velgere er delt i to store grupperin­ ger og at forholdsvis små forskyvninger kan endre flertallssituasjonen i bystyret. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet kan ta for gitt at de beholder flertallet.

Innenfor hovedstadens befolkning er det skjedd en endring i den tidligere velgerlojaliteten. Det er også kommet forandringer i byens politiske geografi. Både utbyggingen av boligområder og flytting innen­ for hovedstaden har gitt seg utslag i valgstatistikken.

Arbeiderpartiet gikk tilbake i samtlige kretser og bydeler i Oslo ved 1979-valget. Den eneste unntagelsen var Vinderen, hvor Høyre har ca.

70 pst. av stemmene. Oslo Høyre konkurrerte med Fremskrittspartiet om yngre velgere, med Arbeiderpartiet om eldre.

Dette kommunevalget ble en så overveldende seier for Høyre at sekretariatet begeistret slo fast i en valgrapport: «Et 'blått teppe' eller en blå 'vind' er i ferd med å senke seg over hele byen. Høyre er i ferd med å hente inn Arbeiderpartiets forsprang i samtlige kretser og bydeler.

Denne innhentingen er spesielt markert i de eldre bydelene (indre øst) og skyldes i tillegg til vår generelle fremgang også den endring som har funnet - og stadig finner - sted i disse bydelenes befolkningsstruk­ tur».

Høyre gikk i 1979 til valg på et program hvor utviklingen i byens økonomi, næringsliv og befolkning ble fremhevet. Innbyggertallet var sunket med 3000 pr. år i de siste årene. I første rekkke var det familier som hadde flyttet ut av byen. Andelen av ungdom, enslige og pensjonis­ ter steg. Om dette sa Oslo Høyre: «Denne skjevheten i befolkningssammensetningen har ført til at stadig færre yrkesaktive må bære utgiftene til byens fellesfunksjoner. Oslos spesielle befolkningssammensetning fører også med seg sterkt stigende oppgaver på helse- og sosialsektoren. Det er et mål for Høyre å dempe

179

befolkningsnedgangen og å sikre en bedre balanse i befolkningssammen­ setningen».

Stortingsvalget i 1981, hvor Høyre fikk 7 mandater i Oslo, var det første stortingsvalg hvor Høyre var større enn Arbeiderpartiet i hoved­ staden. Det hadde ikke skjedd siden 1930. Høyre tok 42,4 prosent av stemmene, Arbeiderpartiet - med 33 pst. - hadde en tilbakegang på 7 pst. i forhold til forrige stortingsvalg.

Denne tilbakegangen førte til at Høyre og Fremskrittspartiet tok hvert sitt Arbeidrparti-mandat. Tendensen fra 1979 gjentok seg og markerte endringene i storbyens geografiske fordeling av velgere. Ar­ beiderpartiets sterkeste tilbakegang skjedde i indre by øst. Partiets tilbakgegang i Vålerengen krets var på hele 16 prosent. Høyre ble for første gang større enn Arbeiderpartiet i Groruddalen.

Høyres og Arbeiderpartiets nye konkurrent i Oslo, Fremskrittspar­ tiet, stod sterkest i indre by øst og i Groruddalen. Høyre tapte stemmer til Fremskrittspartiet.

Planene for valgkampen i 1981 foreslå ved årsskiftet, med det ambi­ siøse mål at Høyre skulle ta et 8. mandat i hovedstaden. Når dette ikke slo til, var Fremskrittspartiet hovedårsaken. «Valgmaskinen» var trimmet til maksimal ydelse, med sterk satsing på en kombinasjonav husbesøk og oppringning til velgere, bruk av aktuelle løpesedler og bevisst markering av Høyre over hele byen. Valgkontorer i bydelene var supplert med ambulerende valgboder i campingvogner. I Studenter­ I unden ble det solgt pølser til priser fra forrige gang Høyre var med i en regjering.

Efter dette stortingsvalget trakk] an P. Syse seg fra formannsvervet i Oslo Høyre. Mange hadde ventet å finne ham som statsråd i den nye Høyre-regjeringen, men Kåre Willoch ønsket ham i den sentrale posi­ sjonen som formann i Stortingets finanskomite, med ansvar for å skaffe flertall for mindretallsregjeringens budsjetter. Og slik ble det.

Oslo Høyre fikk ny formann. · - Jeg gikk av da nesten alle bønnfalt meg om å fortsette, sier Jan P. Syse. - Min form for ledelse er så krevende at jeg måtte spørre om jeg kunne fortsette å ta belastningen. Jeg kom til at det var tid for et skifte.

Jan P. Syse hadde i de siste årene hatt Anders C. Sjaastad som 1. viseformann og Per Ditlev-Simonsen som 2. viseformann, efterat Steinar Riksaasen trakk seg ut og ble skolesjef i Oslo. Sjefsekretær Oddmund Hammerstad, ansatt da Reidar Martinsen fratrådte, gikk i 1979 over i det private næringsliv. Svein Grønnern (27), tidligere gene­ ralsekretær i Unge Høyres Landsforbund ble ansatt som ny sjefsekre­ tær.

180

Per Ditlev-Simonsen overtok formannsvervet efter Jan P. Syse, som i Stortingets finanskomite høstet anerkjennelse for sine evner til å skape samarbeide. Da regjeringen Willoch ble omdannet til en tre-parti­ regjering i 1983, bleJan P. Syse statsråd og sjef for Industridepartemen­ tet.

Under sin nye leder gikk Oslo-partiet inn i 1980-årene som en åpen og moderne partiorganisasjon. Elektronisk databehandling var tatt i bruk både som et ledd i organisasjonens interne virksomhet, og med sikte på en enda mer nyansert valgkamp og velgerhenvendelse. Det gamle detal­ jerte arbeidet med manntallet da Oslo Høyres medarbeidere gikk fra hus til hus for å registrere velgere, var avløst av det moderne samfunns nyeste verktøy.

18 1

Ringen sluttet

Ø

konomiske vanskeligheter tvang hovedstaden på kne i 1980årene. Sviktende inntekter, stigende utgifter, sterk opplåning, tiltagende press og beslutninger i bystyret hadde ført kommu­ nen inn i underskudd og stadig større økonomiske problemer. Storbyen virket slitt, med ny slum, synlig mangel på vedlikehold, økende køer og uløste sosiale oppgaver.

Når krybben er tom, kommer demonstrantene. Det gjør også husok­ kupantene. Storbyens kamp for å løse sine problemer pågikk under økende motsetninger, hvor protesterende pressgrupper valgte nye ut, trykksformer.

I kommunen var effektivisering og innstramning satt inn i anstren­ gelser for å spare og for å få mest mulig ut av ressursene, men det var ikke tilstrekkelig til å skape balanse mellom inntekter og utgifter. På enkelte områder kom Staten omsider byen til unnsetning, med tilskudd til kollektivtrafikken og til enkelte kulturinstitusjoner, men byen bar fremdeles store byrder til andres enn innbyggernes fordel. Kommunens økonomi ble mer og mer anstrengt.

Finansrådmannen beskrev situasjonen slik i forslaget til budsjett for 1980:

182

«Det ville være galt å påstå at Oslo kommune befinner seg i en økonomisk krise. Kommunen vil ha et relativt høyt inntektsnivå sammenliknet med andre kommuner og vil være istand til å opprettholde et høyt nivå på sine tjenester på mange områder. Når situasjonen vil kjennes vanskelig såvel for byens folkevalgte, for tjenestemennene i administrasjonen og for be­ folkningen er det delvis fordi innstramningen i kommunens økonomiske aktivitet ikke har skjedd i takt med utviklingen i landets økonomi for­ øvrig. Dette har skapt urealistiske forestillinger om kommunens økono­ miske evner. Men det skyldes også at det i bysamfunnet vårt ennå er udekkede behov og uløste oppgaver og at disse blir mer påtrengende etterhvert som urbaniseringsprosessen pågår».

Oslo Høyres ansatte i jubileumsåret: Sittende/ra venstre; Edgar Hellerød, Inger Kvatvik Løvik, Ellen Fjeldstad, Fred 0. Jacobsen (sjefsekretær), Finn G. Karl­ sen, Morten Christoffer Brygh, Odd-Bjørn Lervik og A n ny Meyer Johansen.

Bak står Marianne Østrøm, Grø Enger, Aase Fagerås, Turid Johannessen Grønnern, Olav Røer, Sverre Simonsen, Harald Sperstad, Eirik Enger, Ilmy K. Fjælberg, Berit Jønni Kind, Kirsten Sogge, Kyrre Midtgård og A nne-Sofie Skants. Ellen Strender, A rthur Dregler, Berit Follestad, Bente Tangen, Bergtor Sæbjørnsen, Ulla Martinsen og Anne Haugland var ikke tilstede da bildet ble tatt.

(Foto Carlsen & Co.)

Formannskollegiet i jubileu msåret 1 984: Per Ditlev- Simonsen, Merete Johnson og A nders C. Sjaastad.

183

I 1980-årene stod Oslo Høyre overfor økende sosialpolitiske forplik­ telser og oppgaver og gjorde sitt beste for å løse dem. Partiet førte videre en velferdspolitikk som var utformet da byen hadde bedre inntekter og lysere fremtidsperspektiver. De oppgaver som meldte seg kom som eftervirkninger fra en utbyggingsperiode hvor få eller ingen forutså utviklingen på lengre sikt, og hvor hovedstaden hadde snevre rammer å arbeide innenfor. Resultatet var større omkostninger enn byen kunne bære.

Ved kommunevalget i 1983 var det ikke samme seiersstemning som efter 1979- og 1981-valgene. Høyre gikk tilbake på landsbasis og tapte 6 prosent av stemmene i hovedstaden. Partiets tilbakegang var jevnt fordelt på alle valgkretser. Også for Arbeiderpartiet var valget en skuf­ felse, selv om partiet erobret et mandat, mens Høyre tapte 5.

Stillingen i bystyret, med 1979-mandatene i parentes, ble denne: Arbeiderpartiet 31 (30), RV 2 (1), SV 6 (5), Høyre 33 (38), Kristelig folkeparti 3 (4), Venstre 2 (3) og Fremskrittspartiet 8 (4).

Fremskrittspartiet tok stemmer fra både Høyre og Arbeiderpartiet.

Dette, sammen med en tendens i sosialistisk retning, viste at den etablerte balansen mellom hovedstadens to store politiske grupperinger var noenlunde uendret. Det samme var i hovedtrekkene velger­ fordelingen øst og vest i byen, med de nye stemninger som kom til syne i 1970-årenes valg.

Sammen fikk Høyre og Arbeiderpartiet 72,1 prosent av avgitte stemmer, den laveste stemmeandel for de to partier ved noe kommune­ valg siden 1931. Blant de ikke-sosialistiske partier fikk bare Frem­ skrittspartiet øket stemmetall ved 1983-valget, en tilvekst på 14 003 til ialt 27 037 stemmer.

Oslo Høyre fanget inn nye trekk ved sammensetningen av hovedsta­ dens befolkning, da to innvandrere ble innvalgt i bystyret på partiets liste. En av dem gikk umiddelbart efter valget over til sosialistene.

Albert Nordengen fortsatte som ordfører på det flertall som forelå i bystyret. Efterat antydninger om en viseordfører fra Fremskrittspar­ tiet var avvist, ble Hans Svelland valgt. Kampen med byens økonomi­ ske problemer fortsatte.

En større forståelse for hovedstaden og den situasjon kom i form av økende interesse for bypolitikk da Oslos og andre større byers økonomi­ ske problemer og utvikling ble nærmere belyst i en offentlig utredning om «Bypolitkkk» (NOU 1979:5). Det ble her påpekt at den viktige rolle Oslo og de store byregionene spiller, har vært lite påaktet i samfunns­ debatten: «Det har i etterkrigstiden, og i særdeleshet etter 1960, blitt vanlig å oppfatte Oslo og de store byregionene som den rike storebror med alle goder».

184

Oslos store pengebidrag til utjevningspolitikken ble i utredningen satt inn i en større sammenheng: «Spørsmålet er bare om denne utjevningspolitikk er drevet for langt , slik at mange Oslofolk har fått dårligere levekår enn folk andre steder i landet.

Spørsmålet er også om restriksjonene på Oslos næringsutvikling kanskj e h a r vært s å sterke a t dette e r blitt s å skadelidende a t det har gått u t over n æringslivet også andre steder i landet. Spørsmålet er videre om den kapitaloverføring som er foretatt over offentlige budsj etter har vært brukt til investerin�er som har vært for lite produktive.»

- Fremtidens politikk vil måtte erkjenne at det er Oslo og de andre store byregioner som er de sterkeste drivkreftene i den økonomiske utvikling. Bare når næringslivet på disse steder trives og utvikler seg kan det bli et overskudd som kommer også resten av landet til gode, blir det hevdet i utredningen.

På den ene side ble Staten tvunget til å interessere seg mer for Oslos problemer og hovedstadens rolle, på den annen arbeidet byens admini­ strasjon for å få økonomien bedre under kontroll. De folkevalgte maktet ikke å få utgiftene så langt ned som situasjonen forlangte.

Spørsmålet om de folkevalgtes innflytelse var igjen aktuelt og Høyre foreslo en byregjering basert på bystyrets flertall. Kommunalrådene skulle være medlemmer av denne regjeringen, sammen med mulige medlemmer utenfra. Byregjeringen ville i Høyres modell overta in­ struksjonsmyndigheten overfor administrasjonen. Siktemålet var et klarere skille mellom folkevalgt og administrativ saksbehandling og en klargjøring av hvor det politiske ansvar for gjennomførelsen av bysty­ rets beslutninger lå.

På sett og vis var ringen sluttet, hundre år efter parlamentarismens innførelse i Norge. Det Høyre som i 1884 ble stilt for riksrett fordi det avviste statsrådenes adgang til Stortinget, ville gjøre byens kommu­ nalpolitikere til regjeringsmedlemmer i bystyresalen med direkte an­ svar for styringen av administrasjonen.

Foran Høyres jubileumsår 1984 hadde den borgerlige regjering gjennomført skattelettelser i pakt med Høyres mangeårige politikk.

Reformene skjerpet hovedstadens økonomiske vanskeligheter, fordi enkelte av de nye skattemessige fordelene slo sterkere ut i Oslo enn andre stede, som følge av byens rolle som sentrum for finansliv og kapital i Norge.

Hovedstadens Høyre-ordfører kjempet for å få kontroll over utviklin­ gen, noe som inkluderte konsekvenser av den sosial-politikk Høyre selv hadde ført. Byens finansrådmann, utgått av Arbeiderpartiet, hadde gjort revolt mot flertallets budsjettpolitikk, ved å fremlegge et uopp185

gjort budsjettforslag for 1984: «Finansrådmannens dilemma ved fast­ settelsen av rammene for 1984-budsjettet var at jeg ikke kunne se bort fra bystyrets budsjettvedtak selv om jeg anså det for å være urealist­ isk».

De folkevalgte måtte selv beskjære og redusere budsjettet, fordi administrasjonen hadde resignert overfor trangen til påplusninger.

Hovedstadens konservative krets trådte i funksjon da ordfører Albert Nordengen sammen med Oslo Høyres formann, Per Ditlev-Simonsen, gikk til statsminister Kåre Willoch og bad om tilskudd fra Staten. Et tilsagn om 100 millioner kroner ble gitt, under forutsetning av at fylkesmannen godkjente budsjettet.

Utover vinteren og våren pågikk anstrengelser for å få utgiftene redusert. Det var ikke lett. Albert Nordengen sa: «Vi må bare innrømme det. Vi har vært for ettergivende overfor press­ grupper. Og i denne situasjonen har heller ikke de enkelte utvalgsgrupper ønsket å ta belastninger ved å kutte på budsjettene. Ja, til tross for at de fleste av oss vel ønsker å gi inntrykk av å se hele kommunens virksomhet under ett, så er vi langt på vei sektorpolitikere - som tenker på enkeltsa­ ker og enkeltområder, uten å se på de økonomiske konsekvensene.»

Da budsjettet skulle gjøres opp, var borggården utenfor Rådhuset i Oslo full av mennesker. De demonstrerte mot nedskjæringene i bud­ sjettet. «La Oslo leve» stod det på plakater og transparenter. Blant demonstrantene var mange funksjonshemmede, enkelte av dem i rul­ lestol eller med krykker.

Det var budsjettmøte i Oslo bystyre og høylydt krangel pågikk inne bystyresalen. Dagen var onsdag den 23. mai 1984. Galleriet i den halvsirkelformede bystyresalen var fylt av engasjerte tilhørere, som hadde vanskeligheter med å holde seg i ro. De fikk beskjed om at galleriet ville bli ryddet hvis det ikke ble stille.

Krangelen i bystyresalen skyldtes ikke bare budsjettproblemene.

Den sprang også ut av den hundreårige kampen om hovedstaden og dens velgere.

I Høyres Hus, et kvartal fra Rådhuset, pågikk forberedelser for valg­ kampen i 1985.

186

Oslo Høyres formenn i perioden 1939 - 1985 Stranger, Rolf 1939-69 Tidemand, Otto Grieg 1 970-73 Syse, Jan P. 1974-81 Ditlev-Simonsen, Per 1 982-

Arbeidsutvalgsmedlemmer 1 960-84 B achke , Ole A. 1960-69 Blikstad, Håkon M . 1970-71 Bryde , Konrad 1960-71 Bull Lund, Eva OHK 1970-73 Claussen, Jan M. 1974-77 Dahl, Ragnvald 1968-7 1 Ditlev-Simonsen, Per 1974-85 Due, Kathy 1960-63 Ellefsen, Eddie Weyergang 1960-67 Elliassen, Kari Egeland OUH 1983 Eriksen, Egil Werner 1960-63 Forfang, Bj ørn OUH 1981-82 Foss, Per-Kristian OUH/medlem 197 1/84 Frich, Per Chr. OUH 1972

Jacobsen, Fred 0 . OUH 1974-75 Johnson, Merete 1982-85 Johnsrud, Bj ørg 1970-73 Kittelsen, Harald 1 972-73 Kongshavn, Sverre 1 964-67 /70- 7 1 Kopp, Hermann 1972-73 Krogh-Vennemo, Ragnhild ORK/medlem 1980/84 Langslet, Lars Roar 1 972-73 Larsen, Knut 1968- 7 1 Lomsdalen, Brynjulf O U H 1 9 7 9 Lowzow, Wenche ORK/medlem 1976-77/78-81 Lyche, Kirsten OHK 1978-81 Løvold, Marit OHK 1 974-75

Grønnern, Svein OUH 1973

M almø, Morten OUH 1 975-76 Mellbye, Bernhard OUH 1977-78 Mollnes, Gro OHK 1982-83 M år, Erik 1972-77

Hafstad, Karin 1974-75 Holter, Joachim A. 1 968-76 Horgen, Trygve 1960- 7 1 Høegh , Annelise 1982-83

Namork, Kj etil OUH 1979-81 Nordengen, Albert 1 960-85 Nybø, Pus 1984-85

187

Ramm, Hans Henrik OUH 1970 Riksaasen, Steinar 1 970-77 Ringdal, Johan R. 1 968-69 Rognerud, Berte 1964-69 Røer, Finn B. 1960-67/1976-77 Sj aastad , Anders C. 1978-83 Stranger, Rolf 1960-69 Sundal, Randi 1976-77 Svelland, Hans 1978-85 Syse, Jan P. 1968-81

Thyness, Paul 1972-73 Tidemand , Otto Grieg 1970-73 Torp , Johan 1984-85 Tysnes, Oddbj ørn OUH 1983-85 Tønnessen, Ida Fossum 1972-73/78-83 Vos s , Henrik 1964-67

Willoch, Kåre 1960-63

Tetzschner, Michael OUH 1974 Thommessen, Christian OUH 1976-77

Hovedstyremedlemmer i perioden 1 960 -84 Hovedstyret består av Arbeidsutvalget, medlemmer valg av Represen­ tantskapet og bydelsforeningenes formenn samt representanter fra sideorganisasjonene, Oslo Høyrekvinner og Oslo Unge Høyre.

Oslo Høyres organisasjon ble endret i 1974. Før den tid var byen delt i storkretser med storkretsenes formenn som medlemmer av Hovedsty­ ret.

Ahlin , Stein 1976-77 Albert, Bernt 1967-69 Amundsen, Rolf 1964-67 Andreassen, Arne 1982-85 Andresen, Johan H . 196 1 -65 Arentz-Hansen, Lars 1 976-77 Arneberg, Thorleif 1 960 Arthur, Fredrik 1972 Aune , Knut Erik 1984

B achke , Ole A. 1960-69 B akken, Ole-Jacob 1 984-85 Behncke , P.F. 1960-63/80-81 B ekker, Roar 1978-80 B elsnes, Tore 1982-85 Bennin, Arne 1974-75 B erg, Kari 1 966-67 B erge , Olav 1 982-83 Berger, Harald Ivarson 1980-81 Berglyd, Torleif 1980-8 1

188

Bj ercke , Alf R. 1974-75 Bj ercke Carsten 1976 Bj ørkly, Sonj a 1982-83 Bj ørn-Hansen, Petter 1 984-85 Bj ørnseth, Bj ørn 1960-61 Bj ørnstad, Terj e 1980-81 B likstad, Håkon M . 1968-71/74-75 Bratz , Jens Halvard 1 964-69 Bredal , Leif 1968- 7 1 Brekke , Å s e Beate 1 974-75/84-85 Brodin , Svein H. 1970-75 B rundtland, Arne Olav 1978-79 Bryde, Konrad 1960-71 Bugge , Carl Ulrik 1964-67 Bull Lund, Eva 1970-73 Bødtker, Franziska 1960-67 B øhler, Knut 1976-77 Bøyesen , Tor 1960 B øyum, Turid 1982-83 B åum, Inger Marie 1984-85 Christoffersen, Thor Petter 1980-83

Claussen, Jan M. 1974-77 Clemet, Berit 1974-75 Clemet, Fridtjov 1 964-65 Dahl, Ragnvald 1962-64/66-73 D anielsen, Henry 1976- 79 Dedekam , Anders 1960-67 Dietrichson, Hans Peter 1960 D itlev-Simonsen, Per 1974-85 D okken, Liv 1968-73/82-83 D ons , Eivind 1962-65 Due, Kathy 1960-63 Dunker, Kai B . 1976-77 Dørum, Harald 1982-85 E ge , Yngve 1982-83 Elliassen, Kari Egeland 1983 Ellefsen, Eddie Weyergang 1960-67 E nersen, Aril 1984-85 Engebretsen, Arne 1 966-67 Engen, Pearl 1960-61 E nqvist, Karl Arne 1984-85 Erichsen, Christine 1 964-65 Erichsen, Egil Werner 1960-63 Eriksen, Hugo 1982 Eriksen, Richard 1978-79 Faaland, Erling 196 1 -63/68-71 Falck-Ytter, Gunnar 1978-81 Fj eld, Øistein 1960 Fj ælberg, llmy K, 1 980-83 Flood, Jørgen K. 1978-79 Forfang, Bjørn 1981-82 Foss , Per-Kristian 1971-72/78-85 Foss, Pål 1980 Fossum, Anne-Lise 1 974-75 Frich, Per Chr. 1972 Frisch, Jo 1 980-83 Gamre, Egil 1974-75 Gj ermshus, Per 1978-83 Gleditsch, Pål 1976-77 Glov, Harald 1960-73 Graff, Bjørn A 1962-63 Grini, Bjørn 1 968-75/84-85

Grønnern , Svein 1973 Grønneberg, Finn B . 1976-77 Grønnern , Øyvind 197 4-75/80-81/84-85 Grønnestad , Endre 1978-79 Grøtt, Anders 1974-75 Grøtturnsbråten, Jan 1982 Gundersen , Kristen M . 1984-85 Gundhus , Ståle 1978-79 Gurgens , Geir 1976-77 Hafstad , Karin 1974-75 H alvorsen, Elsa 1982-85 Halvorsen , Jan Oscar 1 974-75 Halvorsen, Jon Olaf 1961-63 H ammer, Synnøve 1976-77 Hammerstad, Oddmund H .

1980-81 Haug, Else Cappelen 1982-85 Haugland, Trygve 1 980-83 Haukli, Ole 1971 Hellerød, Edgar 1976-77 Hermansen, Arild 1978-79 Hoelseth, Bj ørn 1968-69 Holmsen, Karin 1980-85 Holst, Fritz 1 962-67 Holst-Larsen, Halfdan 1978-79 Holter, Joachim A. 1968-71/78-79 Horgen, Trygve 1960-73 Huvind, Ola 1 978-83 Huitfeldt, Erik Tønne 1 982-84 Huitfeldt, Fritz 1980-81 Hult, Arne 1 966-67 Huser, Oddvar 1982-83 Høegh , Annelise 1982-83 Iversen, Ivar 1974-75 Iversen, Knut G. N. 1976-79 Jacobsen, Fred 0 . 1974-75 Jacobsen, Gunnar 1960-63 Jelsted, Torbjørn 1964 Jensen, Bjørn H. 1970°73 Jensen, Bjørn 1978-79 Jensen, Olaf H . 1964-67 Johnson, Merete 1976-77 /82-85 Johnsrud, Bjørg 1970-75 Juvkam, Betty 1980-81

189

Kaltenborn, Ferd. Otto 1970-73 Kavåg, Øyvind 1973-73 Killingmo, Ragnhild 1961-63 Kittelsen, Harald 1970-73 Kj erven, Ove 1980-81 Kj æstad, Hans 1978-8 1 Kleve, Thorleif 1974-75 Kongelf, Halvdan 1960-61 Kongshavn, Sverre 1 964-67 /70-7 1 Kopp , Hermann 1972-73 Kragerud, Erik J. 1974-75 Krane, Kari 1976-79 Krogh-Vennemo, Per 1974-77 Krogh-Vennemo, Ragnhild 1978-85 Krosby, Tor Petter 1971 Langslet, Lars Roar 1 972-73 Larsen, Heidi 1976 Larsen, Knut 1968-73 Lehmann, Hans Kr. 1976-77 Lerche, Adele 1970-73 Lervik, Odd-Bj ørn 1976-77 Lippestad, Per 1974-85 Liabøtrø, Pål Ole 1983 Ljungquist, Ellen 1974-77 Lohne-Knudsen, Synnøve 1981-82 Lomsdalen, Brynjulf 1979-8 1/84-85 Lomsdalen, Elsa 1984-85 Lowsow, Wenche 1972-81 Lund, Eva Bull 1965/68-73/78-79 L c1 n de, Sveinung 1978-79 Lundgren, Kåre 1974-79 Lyche , Kirsten 1978-8 1 Lyng, Ørnulf 1976-79 Løvold, Marit 1 966-74 Maan, Jan 1984 Malmø, Morten 1975-76 Martens, Reidun Thokle 1_9 83 Mathiesen, C. F. d_y. 1960 M auseth, Erik Wilhelm 1984-85 Melland, Mette 1980-85 Mellbye, Bernhard 1 977-78 Moe, Ivar 1 960-6 1/68-73 Moen, Erling Ch. 1978-79 Moen, Jørgen Fredrik 1960-6 1 Mollnes, Gro 1982-83

190

Musæus , Vera 1972-73/76-77 Mår, Erik 1972-77 Namork, Kj etil 1978-8 1 Niel, Egil 1961 Nielsen, Per Kr. Gj erulf 1960 Nilsen, Arild Bj . 1976-77 Nilsen, Arve 1982-83 Nilsen, Ove 1974-75 Nord, Julius 1974-77/80-85 Nordan, Anne Lise 1 980-83 Nordengen, Albert 1 960-85 Nordhagen, Christine 1 984-85 Nordvik, Bodil 1978-81 Norlund, Sigmund 0 . 1976-77 Normann, Gunnar 1 976-81 Normann, Roy 1974-75 Nybø, Leif 1968-69 Nybø, Pus 1 984-85 Nygaard, Lars Jonas 1 974-75 Nærup, Wenche 1 9 7 1 Olsen, Anders 1974-75 Olsen, Jan Erik 1984-85 Olsgaard, Alf 1960-63 Olsholt, Reidar 1978-8 1 Omejer, Nic A. 1984-85 Ophus, Alf 1961-63 Oppegaard, Hedvig 1 960-63 Orest, Reidun 1982-83 O rmstad, Egil B. 1981 Paulsen, Hege 1980 Petersen, Peter Chr. 1 966 Pettersen, Reidar 1 964-65 Poulssen, Kaare Schøning 1974-75 Preus , Haakon-Magnus 1974-75/78-81 Rambech, Hans-Robert 1981-84 Ramm, Hans Henrik 1970 Rasmussen, Tom H. 1 974-75 Rasmussen, Johan B. 1984-85 Raubakken, Kim 1984-85 Richenberg, Ole K. 1 982-83 Riddervold, Hans H . 1968-69 Riksaasen, Steinar 1968-81 Rikter-Svendsen, Espen 1 984-85

Ringdal, Johan R 1962-69 Rognerud, Berte 1964-69 Rygh, Evald 1966-67 Rynning, Astri 1964-65 Røed, Maien 1962-63 Røer, Finn B . 1960-69/74-84 S agen, Arne 1978-79 Sedolfsen, Kj ell 1978-79 S elmer, Liten 1982-83 S em-Johansen, Trygve 1974-75 Simonsen, Aina 1984-85 Simonsen, Alfred 1960-70 Sj aastad, Anders C . 1976-85 Sj øvoll, Lars 1 980-83 Ski, Martin 1974-77 S kj ær, Jan Erik 1976-8 1 Solli, Kj ersti 1980-81 Spikkerud, Jan 1983-85 Stampe, Per 1974-77 Stampe, Unni 1981-85 Stang, Johan L. 1972-75 Stangebye , Thv. 1966- 7 1 Stenberg, Knut R . 1976-77 Stene , Olaf 1982-83 Stockfleth, Reidar 1970-83 Stovner, Marit 1984-85 Strandhaug, Hans Jørgen 1984-85 Stranger, Rolf 1960-69 Strøm, Per 1980-85 Sundal , Randi 1974-77 Sunde, Svein 1976-79 Svelland, Hans 1965-66/78-85 Svennevig, Jørgen B. 1976 Sverdrup, Georg 1974-75 Syse, Jan P. 1968-81 S yversen, Svein 1982-85 Sæther, Bj ørn A. 1978-79 Sørensen, Marit Kj os 1984-85

Tellefsen, Brynjulf 1 984-85 Tesli, Jan 1974-77 Tetzschner, Michael 1974/78-79 Thommessen, Christian 1976-77 Thoresen, Jan 0 . 1976-77 Thorud, Andreas 1961-65 Thyness, Paul 1970-73 Tidemand, Otto Grieg 1970-73 Torp, Johan 1 978-85 Torstensen, Karl A. 1976-77 Tysnes, Oddbj ørn 1 982-85 Tønnessen, Ida Fossum 1972-83 Ulltveit-Moe, Jorunn 1 968-69/78-79 Ulrichsen, Kari 1984-85 Valbø, Per Chr. 1974-75 Valeur, Anne Grethe 1984-85 Valeur, Martha Seim 1974-75 Velten, Johan 1978-79 Vestly, Jo 1970 Vethe , Brynjulf 1980/84-85 Villars-Dahl, Leif 1980 Voss, Henrik 1960-67 Wikstrøm , Lillian 1 982-83 Willoch, Kåre 1960-63 Wisløff, Hans Jacob 1976-81 Wurschmidt, Trygve 1 980-85 Wøhni, Britt 1984-85 Ødegaard, Jan Georg 1972-73/76-77 Ødegaard, Svein 1978-79 Øiulfstad, Bj ørn 1981 DKSF Østvik, Eindride 1976-77 Aamodt, Ketil 1980-8 1 Aarsæther, Stein Ivar 1973

Faste stortingsrepresentanter for Høyre i Oslo i perioden Rognerud, Berte 1953-73 Petersen, Erling 1953-73 Bruu, Reidar 1953-69

Willoch, Kåre 1957Lønning, Per 1957-65 Thyness, Paul 1965-81

191

Kilder Fremstillingen i denne boken er basert på arkiver, offentlig statistikk, aviser, tidsskrifter, brosjyrer, foredragsmanuskripter, bøker og samtaler.

Arkiver:

Oslo Høyres arkiv, Osb kommunes arkiv, Universitetsbiblioteket, hånd­ skriftsamlingen , Joh . H , Andresens arkiv, Forfatterens arkiv og dokumenter)

Bøker og tidsskrifter: Andersen, Ragnar: Høyrepressen 1 945-70 (hovedoppgave, Oslo Arbeid­ erpartiet - protokoller fra DNAs ordinære landsmøter, Baldersheim, Harald (red .): Bypolitikk i Norge (Gyldendal , 1 983) Brevig, Sverre: Oslo Høyre 19341959 (Oslo, 1 959), Akers Høire 1884-1948 (Oslo, 1 959) Danielsen , Rolf: Stor­ tingets historie , bd. 2 (Gyldendal , 1 964) , Høyres historie , bd . 2 - Borgerlig oppdemmingspolitikk (Cappelen , 1984) Diesen, Halvor: Thorstein Diesen (Chr, Schibsted, 1978) Fivesdal , Egil: Funksjonærenes syn på faglige og poli­ tiske spørsmål (Universitetsforlaget, 1 964) Gerhardsen , Einar: Fellesskap i krig og fred (Tiden , 1 970) Gj erløw , 0: Norges politiske historie I-HI (Grundt Tanum, 1 934) Gotaas , Birger: Et fritt folk i et fritt land (Høires centralstyre, 1 936) Stortingsarbeidet 1 937-40 (Høires centralstyre, 1 946) Fra fellesprogram til partidiktatur (Høires landsstyre, 1949) To år i opposisj on mot et overmek­ tig sosialistflertall (Høires landsstyre , 1 953) Gram, Harald: Naar krybben er tom (trykt som manuskript , Kristiania, 1 924) Gran , Gerhard : Norsk Aands­ liv i hundrede Aar (Aschehoug, 1 9 16) Hagerup, Francis: Dagbok fra 1 905 (Aschehoug, 195 1) Hambro, C J . : Oslo Høire gjennom 50 år (Grundt Tanum, 1 934) Konservative menn i Norges nyere historie- 1 5 politiske essays (Fest­ skrift , Oslo 1 960) Hansen , Guttor1n : Plan-perspektiv-politikk (Folkets Brev­ skole/AOF, 1964) Heiberg, G unnar: 1 905 (Aschehoug, 1 923) Reidar, Knut: Norske politiske fakta 1884- 1 982 (Univ.forlaget , 1 983) Heimdal , Lars Johan: Høyrepressen 1 930-36 (hovedoppgave, Bergen, 1 980) Heiberg, Leif: Høire i Vestfold (Vestfold Høyre, 1958) Historisk Tidsskrift. Hjellum, Torstein : Par­ tiene i lokalpolitikken (Gyldendal , 1 967) Kristiania Høire ( 1 922-25) Kaar­ tvedt , Alf: Kampen mot parlamentarisme 1880- 1884 (Univ.forlaget , 1956) 1 94

Lindbekk, Kari: Fredrik Stang og drømmen om ett stort samlingsparti (Mi­ nerva, 1 970) Lindbrække, Sj ur: Tro og tillit (Aschehoug, 1 983) Landsorgani­ sasj onen: Meninger om fagbevegelsens oppgaver - Program 69 (Oslo, 1 969) Lyng, John: Vaktskifte, erindringer 1953-56 (Cappelen, 1973) Monsen, C hr.

F.: Sannheten om millitærvesenet (DNA/AUF, 1 928) Motzfeldt, Ketil: Dag­ bøger 1854-1889 (Gyldendalske, 1908) Myklebost, Hallstein: Norges tettbygde steder 1875-1950 (Univ.forlaget , 1960) Nielsen, Yngvar: Under Oscar lis re­ gjeri ng (Gyldendalske, 1912) Da Unionen skulde briste (Gyldendalske, 1 9 15) Nordahl, Konrad: Med LO for friheten (Tiden, 1969) Norland, Andreas: Hårde tider - Fedrelandslaget i norsk politikk (Dreyer, 1973) NOU 1979: 5: Bypoli­ tikk (Univ.forlaget , 1979) Nyt Tidsskrift (1882- 1 884) Oscar Il: Mina memoa­ rer II (Norstedt & Søner/Aschehoug, 1961) Oslo Høire (1925- 1 940) Oslo og vi (1954- 1984) Oslo kommune: Femtiaars-Beretning om C hristiania kommune 1837- 1886 (Chr.a., 1892) Beretning om Kristiania kommune 1887- 19 1 1 (Kr.a., 1914) Beretning om Oslo kommune 1912- 1 947 (Oslo, 1952) Oslo kommune og boligbyggingen (Boligrådet, 1 962) Aktstykker, Oslo kommune. Riksaastn, Steinar: Libertas 1947- 1953 (hovedoppgave, Oslo 1972) Samtiden. Sars, J. E . : Norges historie 1814-1884-2 (Aschehoug, 1913) Seip, Jens Arup: Ole Jacob Broch og hans samtid (Gyldendal, 1971) Skard, Torild (red.): «Kvinnekupp» i kommunene (Gyldendal, 1979) St. Hallvard (utgitt av Oslo Byes Vel) Stang, Fredrik: Erindringer fra min politiske tid (Grøndahl, 1946) Steen, Trygve B . : Det var e n annen tid - (Grundt Tanum, 1943) Storm, Halvor: Statsminister Emil Stang (Gyldendal, 1934) Stortingstidende 1882- 1 983 Valen, Henry: Valg og politikk (NKS-forlaget , 1981) Wasberg, Gunnar C hristie: Aftenposten i hundre år (C hr. Schibsted, 1 960) Forsvarstanke og suverenitetsprinsipp (Univ.forlaget, 1963) Zachariassen , Aksel: Fra Marcus Thrane til Martin Tranmæl (AOF, 1962)

195