Kirkebygg og identitet

INGRID STAURHEIM

KIRKEBYGG OG IDENTITET En fortelling om kirkebrann og kirkebyggets betydning

KAP 6 «Det brenner».

Fra følelsesladd felleskap til brudd Hva skjer med lokalsamfunn, som uten forvarsel opplever kirke­ brann? Hvordan reagerer folk når de får nyheten, og hva gjør de?

Sterke følelser som beskrives som sjokkartet ser ut til å prege lokal­ befolkningene allerede fra nyheten om kirkebrannene blir kjent.

Hvordan opplevdes sjokket? Og hva gjorde det med lokalbefolk­ ningene som enkeltindivid og som kollektiv gruppe?

Branntomtene blir sentrale samlingsteder under og rett etter bran­ nene. Hva skjer når informantene med egne øyne får se lokalkirken sin brenne, og hvordan tolker de sine sambygdingers og med­borgeres reaksjoner på det som skjer? Hva er det som forener dem og hvordan utrykkes dette?

Etter at glørne er slokket må lokalbefolkningen vurdere veien videre.

Hva skal de gjøre nå? Skal de gjenreise kirkebyggene eller skal de ikke bygges opp igjen? I så fall hva slags type kirkebygg, og hvem er det som skal bestemme? Skal fellesrådets lovpålagte rett til å være byggherre alene avgjøre, eller bør resten av menigheten og lokalbefolkningen ha en medbestemmelse? Fra tidligere kirkebran­ ner har lokalbefolkningen delt seg i motstridene ønsker. Hvordan organiserer lokalbefolkningen i Våler og Porsgrunn seg i etterkant av brannene?

161

Bilde 10 Våler kirke, brann 29. mai 2009. Foto: Sverre Viggen

Informantenes første møte med de brennende kirkebyggene I Våler var Ingeborg blitt vekket i løpet av natten. Hun hadde funnet veien til branntomten hvor hun sto sammen med sine sambygninger rundt det brennende kirkebygget. Ingeborg blir vitne til skiftet i brannscenariet: [Det] ble det sagt at vi kommer til å redde kirken, men så fikk den tak, altså brannen fikk tak oppunder mønet. Også bare slo flammene gjennom taket … Også opp i tårnet, og det veltet ned.

Denne vendingen i brannen bidro til å øke dramatikken i opp­ levelsen av det tilskuerne var vitne til. De trodde de sto og så på en kirkebrann som var under kontroll og som brannvesenet ville

169

få slokket før skadene ble alvorlig store. I stedet ble de vitne til en eksplosjonsartet brann. Ingeborg beskriver det som «aldeles fryk­ telig» og at «tårene rant som bare det».

Petter, en annen sambygding reagerte med vantro da han forsto at røyken han hadde sett på avstand, ikke kom av bråtebrann. Det var kirken som brant. «Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, da jeg skjønte hva jeg hadde sett», sier Petter. Han forteller at den triste nyheten var en stor kontrast til den klare og solfylte morgenen som var i ferd med å bryte gjennom. Petter beretter at «[d]et var jo det fine klarværet, sola drev og stod opp … du ser liksom røyken etter kirka den lå tung over elva [Glomma], nesten helt til Kongsvinger».

I Porsgrunn kommer Birgitte uforvarende til brannstedet tidlig på morgenen. Hun forteller at det var «tykt av mennesker» som stod rundt branntomta. «[B]rannmenn som sto med slangene, kameraer, blitzer overalt, masse journalister allerede da». Synet av den ned­ brente kirken får henne til å gråte. Hun forteller også om redsel, fordi hun ikke vet hvorfor kirken har brent, og fordi inntrykkene er «grusomme».

Birgitte: Og da husker jeg … da begynte jeg å gråte, for det syntes jeg var så trist. Da sto bare den … hva heter den på toppen? Det korset?

Ingrid: Spiret?

Birgitte: Spiret, ja. Da sto bare det igjen. Sånn bøyd ned [viser med hendene]. Det husker jeg som om det var i går.

Også andre informanter som kom til branntomtene i nattetimene opplevde brennende tømmerkasser som avga enorme mengder med strålevarme. Flammene lyste opp himmelen og gnistrer gjengav lyd 170

av kjempebål. I Porsgrunn fortelles det om at det grønne gresset på kirkegården ble brunsvidd. I tillegg ble den klare friske «sommer­ nattluften» brått forandret. En kraftig røyk fylte atmosfæren, og den kjentes godt i åndedrettet til dem som stod og overvar brannen.

Bjarne beskriver kontrasten fra en fin morgenstemning med «lyseblå himmel og alt», til en dramatisk brann. Han reagerte med gråt. En av naboene til kirken fortalte til NTB at han våknet rundt halv fire og trodde det kraftige oransje lyset var soloppgangen. Da han forsto at han var vitne til en storbrann i kirken, satte han i gang med å spyle fasaden på huset sitt, «[m]ens glødende trebiter på størrelse med store grillbriketter falt ned fra himmelen».401 I både Våler og Porsgrunn trekker altså informantene, som mange andre, mot branntomtene i løpet av natten. De blir øyenvitner til brannene. Det fortelles om dramatikk og sterke følelser. Gråt synes å være en reaksjon som mange får. Noen opplever også redsel. Inn­ trykkene av selve brannutviklingen er noe som påvirker alle sansene.

Varme, lys og røyk ses, luktes, høres og erfares. Det er altså svært kroppslige erfaringer av brann de beretter om. Flere viser også til at dette står i kontrast til det fine været som var de nettene som brannene fant sted. Nettopp det dramatiske i brannopplevelsen kan være med på å forklare det som skjer senere, både opplevelsene av fellesskap og senere splittelse.

Brannen kjennes i kroppen Når informantene fikk nyheten om at lokalkirkebygget deres sto i brann, reagerte mange med spontane kroppslige reaksjoner. Noen forteller at de fikk sjokk. De bruker kristrelatert terminologi for å beskrive hvordan brannene og tapene av kirkebyggene kjentes fysisk

171

Et stille fellesskap Restene etter de nedbrente kirkene ble samlingspunkt for lokal­ befolkningene i flere dager etter brannene. Lokalavisene fortalte om store folkemengder som finner sammen og sørger over tapene.404 Det samme forteller informanter om. Kristoffer beskriver det som «kø» og «nesten syttende-mai-trafikk». Når informantene kommer til branntomtene i tiden mens det brenner, og de første par døgnene etterpå, møter de ikke bare to fysiske steder hvor folk og media er sentrert. De møter også sine medborgere og sambygdingers følelser og reaksjoner. Branntomtene fremstår som følelsesmessige sentrum i lokalsamfunnene.

Fellesskapet er et gjennomgangstema når informantene skal fortelle om det første døgnet. For noen var dette fellesskapet overraskende, slik som Karianne som dro til kirken etter å ha hørt om brannen på radio: Karianne: Og å komme opp dit da, så var det jo et sånt felles­ skap der oppe … noen gråt, undring, sinne, fortvilelse, mange av oss bare sto der og så. Også hadde du kanskje behov for å veksle noen ord med den ved siden av, som du aldri hadde sett før, fordi det var et sånt fellesskap.

Ingrid: Var det overraskende?

Karianne: Ja, ja, ja, ja, kunne ikke regne med det. Kunne man jo ikke.

Birgitte derimot syntes det var rart at det ikke var flere folk som strømmet til branntomten:

181

Ingrid: Var du overrasket over at det var så mye mennesker der?

Birgitte: Nei Ingrid: Hvorfor ikke det?

Birgitte: Fordi det var så brutalt. Jeg synes nesten det var rart det ikke var flere der jeg da. … Men det var masse mennesker, lange køer. … Ingrid: Hvem var de?

Birgitte: Det var forbipasserende, også var det mange eldre.

Du så de kom i slåbrok om morgningen og kikket.

Til tross for store folkemengder som samlet seg rundt de to bren­ nende kirkebyggene, hersket det på begge branntomtene stor ro. En slags forent stillhet. Ellen beskriver den som «uvirkelig»: Det var ingen sånn lavmælt prat. Stort sett så tror jeg ikke folk pratet så mye med hverandre. Man sto egentlig bare og observerte, og syntes at det var på en måte bare helt uvirkelig det du så. Og da hadde du ikke behov for å prate med noen for det var jo ingenting å si.

Også Arthur forteller om stillheten som preget branntomta. Han gir samtidig uttrykk for at stillheten hadde noe skremmende ved seg. Rundt de svarte restene etter den nedbrente kirken, hadde sambygningene flokket seg og viste et ukjent reaksjonsmønster.

Artur: Litt ut på formiddagen så dro jeg opp til Våler og så.

[Da] så jeg virkelig [med egne øyne] at det faktisk var sant altså at der lå kirka flatt i en svart haug. Bare bakveggen sto igjen litte granne … og du sanset jo litt det liksom folk i bygda gikk der som zombier altså rett og slett, det var ikke noe av 182

det søreuropeiske eksaltasjonen eller liksom gråtekoner, men folk gikk jo bare som zombier … Det var merkelig altså.

Ingrid: Hva tenkte du når du så medborgerne dine sånn?

Artur: Nei, det kan du godt spørre om. Det første inntrykket var vel, rart at ingen reagerer. Det er ingen som kaver og roper eller noe, men når jeg tenkte litt over det så skjønte jeg jo at det var fordi folk var i sjokk, ikke sant? Altså, folk gikk som zombier, helt uttrykksløse ansikter, liksom som levende døde på en måte.

Ingrid: Ja Artur: Jeg skjønte, det var jo det jeg så, ikke sant? At folk var akkurat like lamslåtte som det jeg var selv da.

Ingrid: Pratet dere noe sammen?

Artur: Jada, men det ble ordfattige samtaler. … Så det er klart det ble snakket sammen, men veldig ordfattige. Jeg tror ikke folk hadde evner egentlig altså til å sette ord på hva de egentlig følte der og da. Det tror jeg ikke.

Fortellinger om den merkelige stillheten på branntomtene, går igjen blant informantene. Hvordan mennesker søker sammen uten å ha behov for å utveksle mange ord for å beskrive sine følelser. Gjenta­ gende er også at reaksjonene beskrives som sjokkartet, men også som sorg. Laila, for eksempel, beskriver sorgen over kirkebrannen som fellesskapets sorg. Hun mener at det var «én sorg» som dominerte lokalsamfunnet denne dagen. Det var en stor kollektiv sorg som hadde fremkalt en lammelse i befolkningen, en treghet og apati.

Denne felles sinnsstemningen la et grått og dystert teppe over kirke­ tomtene.

183

Det «personifiserte» kirkebygget

I et forsøk på å forklare dette mer enn, som vist til ovenfor, kan det personlige forholdet mange opplevde å ha til kirkebygget bru­ kes som en inngang. I intervjuene blir kirkebygget beskrevet med menneskelige trekk. Det blir beskrevet som en person som gir omsorg, og som tar vare på en. Marie forteller for eksempel at hun opplevde at kirkebygget «omfavnet» henne. Bygget blir også frem­ stilt som en klok person som har levd lenge, erfart mye og som man kan søke visdom hos. En «nestor», kaller Ellen det. Tilley hevder at i kontakt med tingene, gis tingene en rolle som representant for menneskene og menneskenes opplevelser. Derfor kan man oppleve at tingene, lik menneskene er deltagere i opplevelsene.500 Kontakten med og nærheten til kirkebygget kan vekke samme type følelser som man kan kjenne for andre mennesker. Når man har opplevd sterke følelser i kirkebygget, gjennom for eksempel en ekteskapsinngåelse eller begravelse, kan følelsene man følte i handlingen gjenskapes i senere kontakt med bygget. Det oppleves som om bygget har vært delaktig i handlingen, samtidig som det er en synlig påminner om hendelsen.

Personifiseringen av kirkebygget kommer også tydelig frem når kirkebrannen blir beskrevet som et «drap», slik som Marie gjør.

Ved å bruke en beskrivelse som «drap», viser informanten hvor dramatisk og uventet det hele var, og hvor sterkt berørt hun ble.

Kirkebygget likestilles med et levende individ når ordet «drap» benyttes. En bygning av tømmerstokker kan ikke drepes, men det kan like fullt oppleves slik. Det er derfor mer nærliggende å tolke at det var det personlige og nære samspillet med kirkebygget som ble dramatisk brutt. Derfor kunne også følelsene for kirkebygget, minne om følelsene av å miste et menneske man hadde kjært. I empi­ rien underbygges dette av flere bilder rundt død og sorg, som når 261

Marie sier at det å komme på kirketomten var som å komme i en begravelse. Det var naturlig å legge ned blomster. Også kollektive beskrivelser av dødsmetaforer kommer frem i empirien. Turid hev­ der menneskene på branntomta reagerte som om noen hadde «gått bort». Turids fortelling om gråtende og sørgende mennesker rundt et stort bål av tømmer og plank, gir ikke mening i seg selv. Den må forstås ut ifra hva bygget betydde og representerte for de gråtende menneskene.

Lengten etter tilhørighet

Gumbrecht hevder at mennesket har et sterkt behov for å være syn­ kronisert med tingene i sin omverden, fordi det gir en ro og et glimt av den utilslørte væren. Mennesker drømmer og lengter til slike følelser som de husker i kroppen og i sinnet, hevder Gumbrecht.501 Mange av informantene forteller at kontakten med kirkebygget ga en tilstedeværelse og indre ro. De kom i en kontemplativ tilstand.

Grete viser for eksempel til at kirkerommet gir henne en «annen ro og tanke». Rakel forklarer at hun fikk «følelse» av å komme i en tilstand av «kontemplasjon» når hun kom inn i kirkerommet. Møtet med kirkebygget åpner for «følelser» og «sårbarhet» hos Rakel.

Selv om Gumbrecht vektlegger menneskenes lengsel etter sanse­ lig nærvær med det materielle, viser han til at nærværsopplevelsen inneholder en stor grad av flyktighet. Han hevder at opplevelsen oppløses raskt etter at den inntreffer.502 Det følelsesmessige nærværet Rakel beskriver er ikke først og fremst flyktig. Rakel forteller at hun i kirkerommet «tør å være intim og tenke, og bruke hodet litt sjøl».

Både refleksjonen og følelsene vedvarer. Også andre informanter viser til at deres tilhørighet til kirkebygget oppleves som ved­varende.

Trude for eksempel forteller at hun «lengter» til «kirken» som gir henne «trygghet og ro», fordi det er der hun har «røttene» sine.

262

Kirkebrannene skapte et kommunikasjonsbrudd Reaksjonene på selve brannhendelsene synliggjør hovedsakelig to forhold. Det ene er hvor kroppsliggjort kirkebygget faktisk var. Det andre at tilintetgjørelsen av byggene skapte et brudd i kommunika­ sjonen mellom informantene og det materielle bygget.

Brannen kjentes i kroppen

Hvordan kirkebyggets betydning var kroppslig forankret kom sær­ lig til utrykk da byggene brant. Informantene forteller om varm røyk og lukt som fornemmes i kroppen, men de forteller også om andre kroppslige reaksjoner som ikke er direkte relatert til bran­ nen isolert sett. Hvorfor man reagerer så kroppslig på brannene kan forklares, som jeg allerede har vært inne på, med Bourdieus habitus-begrep. Den ytre verden er integrert i menneskets indre i form av kroppsliggjorte skjema.521 I empirien fremkommer dette for eksempel gjennom fortellingene om fysisk smerte, opplevelse av apati, sjokk, gråt, og tomhet. For å forklare de sterke reaksjonene på kirkebrannene, vil jeg igjen gjøre bruk av Bourdieus doxa-begrep for å fortolke hvordan menneskenes følelser for den sosiale verden kan oppleves og forstås som en selvfølgelig del av virkeligheten.522 Jeg har tidligere vist hvordan informantene beskriver kirkebygget som en selvfølgelig del av deres livsverden. Når det brenner, blir noe av denne selvfølgeligheten tilintetgjort. At bortfallet kjentes i kroppen som smerte og sorg, viser hvilken grunnleggende betydning bygget hadde for informantene. De spontane kroppslige reaksjonene til Marie som begynte å «hylgrine» da hun fikk nyheten om kirke­ brannen, eller Johan som sier at smerten «gikk rett i brystkassa» da han så det nedbrente kirkebygget, er eksempler på at kroppen husker betydningen bygget hadde for dem. Betydningen er så ­integ­rert i

269

Ingrid Staurheim

Når et kirkebygg brenner oppstår det en unntakstilstand i lokalsamfunnet. Folk strømmer til branntomten og flokker seg rundt det brennende bygget. Åpenlyst viser de sorg og sjokk over hendelsen. De som sjelden var å se i kirkebygget, ser ut til å reagere sterkest. Brannen etterlater et tomrom som lokalsamfunnet ønsker å fylle med å gjenreise et kirkebygg. Hva kan erstatte kirkebygget? Skal man bygge en kopi eller en moderne og mer funksjonell kirke? Uenigheten vokser raskt til en årelang og bitter konflikt. Hvorfor vekker en kirkebrann så sterke reaksjoner og bredt engasjement? Er ikke dette et paradoks i et samfunn som preges av sekulære strømninger, hvor medlemstallene for Den norske kirke er synkende og diskusjonen om nedleggelse av kirkebygg er økende? Hva er det med disse kirkebyggene?

Denne boken er en noe omarbeidet (tilrettelagt for et bredere publikum) utgave av Ingrid Staurheim sin avhandling om temaet kirkebygg og identitet.

Gjennom mange års arbeid har hun undersøkt reaksjoner på de to store kirkebrannene som rammet Våler kirke i 2009 og Østre Porsgrunn kirke i 2011.

Også her viste reaksjonene og engasjementet dette gjentagende mønsteret. Den grunnleggende betydningen og det personlige forholdet mennesker har til kirkebygget snakkes det lite om. Betydningen er underkommunisert og lite synlig i det daglige liv – men når kirkebygget brenner og tilintetgjøres, kommer betydningen til overflaten.

ISBN 978-82-300-2279-5

www.kolofon.no