Kodenavn Kreml

Page 1

Jørn Didriksen

«Kodenavn: Kreml»

Tidligere utgitte bøker:

Den usynlige fiende 2007 Berlinpakten 2008 Vinterveien 2008 Mordet i Kistefos 2010 Sablenes vrede 2012 Konto til avdøde 2016

© Jørn Didriksen

«Kodenavn: Kreml»

Kolofon Forlag AS 2022

Prosjektet produseres på oppdrag fra Jørn Didriksen Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Jørn Didriksen Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Jørn Didriksen Boken er satt med Sabon LT Std 10.4/14 pkt av eBokNorden AS Illustrator: Emberland og Sveen illustrasjon

ISBN: 978-82-300-2458-4

Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2022

Boken kan kjøpes i vår nettbokhandel bokhandel.kolofon.no eller i bokhandelen. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

«Tårer er ord fra hjertet som munnen ikke klarer å si»

Forord

Ideen og forundersøkelser til denne boken startet før Coronapandemien og Russlands krig mot Ukraina 24. februar 2022. Derfor er det ikke blitt trukket inn noen forbindelser til de to nevnte begivenheter.

Som i de fleste bøker i denne kategorien thrillere, er gren sen mellom virkelighet og fiksjon trukket inn i en gråsone. Jeg har her i denne boken forsøkt å gi en beskrivelse om hva som er mulig uten å konspirere. Derfor overlater jeg til deg som leser å avgjøre:

Det vi tenker som virkelig, kan fortone seg som uvirkelig, mens det vi tenker som uvirkelig, i mange tilfeller kan være virkelig. God lesning.

Jevnaker 31.08 2022

«Jeg har en inderlig bønn. Ikke bare til den som vi nå tar avskjed med, men vår kirke er i dag nesten tom når vi nå skal overgi Else Ritthof i Guds hender. Det må da være noen der ute som savner henne. Barmhjertige Gud, se i nåde til hennes sjel, og til de som måtte ha kjent henne.»

Presten så bort på to personer som satt på første rad, og som begge hadde blikket rettet mot den hvitmalte kisten. De to var de eneste tilstedeværende, lensmannen og kvinnen fra begravelsesbyrået, de nikket bekreftende til kapellanens bønn. Begge hadde også undret seg over hvorfor ingen andre hadde møtt opp i begravelsen. Hun hadde da i det minste hatt noen bekjente i bygda, blant dem de hun leide huset av.

«Else Ritthof kom til bygda vår for to år siden. Hun holdt seg for det meste for seg selv unntatt de gangene hun var innom butikken for å handle…» Presten stanset midt i minnetalen. Han hevet blikket mot kirkedøren som sakte gled opp på hengsler som skrek etter olje. Han så på personen som kom inn. Lensmannen snudde seg samtidig, og fikk øye på en mann iført mørk dress, hvit skjorte og mørkt slips, som satte seg på bakerste benk. Personen var ikke hjemmehørende i bygda. Da ville han ha gjenkjent ham.

Den unge lensmannen ble sittende og gruble over hvem som nettopp hadde kommet, over omstendighetene rundt funnet av Else Ritthof, og over hvem hun egentlig var. Han hadde møtt henne ved et par anledninger. Slått av en prat og forsøkt å få vite hvorfor hun hadde flyttet hit, men samta

9 1

lene førte ham ikke nevneverdig videre. I stedet snakket hun om hvor hun kom fra.

«Jeg kommer opprinnelig fra Groningen i Nederland, men har de siste tretti år bodd i Risør, som du sikkert kan høre på dialekten,» hadde hun sagt.

«I så fall var du ganske ung da du kom til Norge,» hadde han påpekt.

«Takk for komplementet,» var det han fikk til svar før hun hastet videre.

Obduksjonen etter at Else Ritthof var funnet død i en leiebil rett utenfor et inngjerdet militæranlegg, viste at hun hadde store mengder heroin i kroppen. Patologens rapport fastslo med sikkerhet at det var en overdose og at den kunne være satt selvforskyldt eller med makt.

Under ransaking av boligen hun leide, hadde politiet funnet små mengder av et hittil nytt og ukjent narkotisk stoff, men ingen spor av heroin. Lensmannen hadde forhørt seg med personer som vanket i narkotikamiljøet i bygda og i den nærmeste byen noen mil unna, men ingen der hadde hatt kontakt med eller sett henne. De ristet benektende på hodet når han spurte om det var nye narkotiske stoffer omløp.

Kripos ble rutinemessig koblet inn i etterforskningen av dødsfallet, men de kunne ikke tilføre det lokale politikontoret noen nye opplysninger bortsett fra at navnet, Else Ritthof, ikke eksisterte i Folkeregisteret. Personnummeret som var oppført i det norske passet de fant, og i førerkortet hennes, tilhørte en annen kvinne. En kvinne fra Oslo som var blitt meldt savnet for over ti år siden etter en ferietur i Tyskland. Nærmere bestemt i Berlin.

Da lensmannen etterspurte mer informasjon om den savnede Oslo-kvinnen, virket Kripos uvillig til å besvare hans forespørsel. «Vi har foreløpig arkivert saken,» var svaret han fikk.

10

Det var disse opplysningene, sammen med det han fikk vite da han kontaktet politikammeret i Risør, som gjorde at han for alvor begynte å interessere seg for personen Else Ritthof. I Risør hadde ikke politiet kjennskap til henne. Hun hadde ikke bodd i byen, og etter nye telefonrunder til ulike instanser, blant annet til politiet i Groningen og Nederlands ambassade i Oslo, forble Else Ritthof en gåte for ham.

Lensmannen hørte ikke mer av prestens tale før kvinnen fra begravelsesbyrået dyttet forsiktig bort i ham og reiste seg.

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli, og av jord skal du atter oppstå.» Presten gjorde så korsets tegn og bukket ærbødig mot kisten.

Etter ritualet gikk han umiddelbart bort fra kisten, sendte et blikk mot lensmannen, og gikk med raske skritt mot den nyankomne mannen. Det samme gjorde lensmannen. Han var blitt nysgjerrig på hvem den fremmede var.

Solstrålen traff Kåre Hansen i ansiktet gjennom den vesle sprekken i gardinen på Bristol Hotel i Berlin. Han hadde ikke trukket den ordentlig for da han gikk til sengs etter en lang og anstrengende dag. For ikke å si en lang kveld med en fantastisk god middag i godt selskap.

Instinktivt kikket han ved siden av seg i sengen og konstaterte med et smil at det ikke lå noen der. Mobiltelefonen på nattbor det viste at han hadde fått tre nye SMS-er i løpet av natten.

Klokken på mobilen viste halv syv, så det var på tide å stå opp. Ikke fordi han hadde lyst til det, for han kunne saktens sove en time til, men dette var den siste dagen av konferan sen han var blitt sendt på av sin overordnende i Justis- og beredskapsdepartementet. Nå fristet det med en svømmetur i bassenget og en lang og god frokost før oppstart av konfe ransen klokken ni.

Hansen satt på rommet og leste den siste SMS-en nok en gang før han skulle gå ned for å spise. Han kunne ikke skjønne at den hadde noe med ham å gjøre. Den måtte ha blitt sendt til ham ved en feiltagelse. Meldingens innhold var tvetydig, men allikevel av truende karakter. Han kunne ikke begripe hva det hadde med ham å gjøre. De to andre meldin gene var fra hans ekskone, Solfrid, som spurte om han kunne ha datteren deres førstkommende helg.

Datteren bodde hos sin mor, til tross for at de hadde delt omsorg for henne. Hun var kun på besøk hos ham annen

12 2

hver helg, ettersom hans arbeidssituasjon tilsa at han ikke kunne ha datteren boende hos seg i ukedagene. Dessuten hadde ekskona og datteren flyttet til Larvik, og selv hadde han valgt å bli boende i Oslo. Det var mest praktisk i forhold til hans jobb i departementet.

Kåre så på klokken sin. Den viste halv åtte, så han kunne trygt ringe kontoret for å få, Tove Karlsen, hans betrodde medarbeider, til å undersøke nummeret til den mystiske SMS-en han hadde mottatt. Hun var alltid tidlig på jobb.

«Tove,» begynte han. «Kan du få undersøkt et telefon nummer for meg?»

«Har du fått en hemmelig beundrer,» fleipet hun. Tove kjente litt til hans privatliv ettersom de to hadde arbeidet sammen i mer enn fem år, så det var derfor hun tillot seg denne fleipen. Hun var også den første som hadde fått vite at han hadde tatt ut separasjon, etter at han hadde funnet ut at hans kone hadde vært utro.

«Nei, dette er nok ikke det, Tove. Jeg har fått en mystisk SMS fra dette nummeret, og jeg skjønner ikke hva den har med meg å gjøre.»

«Hva står det i SMS-en da, Kåre?»

«Jeg sender den over til deg, så kan du prøve å tolke det som står der, men hold dette for deg selv inntil jeg vet hvem avsenderen er. Kan du gjøre det for meg?»

«Selvsagt kan jeg det. Når kommer du hjem?»

«Reiser rett etter at konferansen er ferdig i dag.»

«Og det vil si?»

«Klokken halv to. Flyet går fra Tegel litt over klokken fire, men jeg er ikke på Gardermoen før klokken kvart over åtte i kveld, jeg må mellomlande i København.»

«Jeg kan hente deg på Gardermoen, og så fort jeg får sporet opp hvem som har sendt deg denne mystiske meldin gen, gir jeg deg beskjed. Er det greit?»

13

«Ja,» svarte Kåre, og brøt forbindelsen. «Jøss,» sa han høyt for seg selv, og tenkte på forslaget hennes om å hente ham på Gardermoen. Vel, det var kanskje ikke så rart alli kevel. Hun var et arbeidsjern av de sjeldne, og nå som han hadde vært bortreist i fire dager, var det vel noen oppdate ringer hun ville gi ham samtidig, foruten dem han allerede hadde mottatt på mail. Han så heller ikke bort fra at det var et påskudd for å treffe ham. Han hadde en fornemmelse av at hun hadde et godt øye til ham, men det kunne han ikke til late. Et nært forhold de to imellom ville kunne ødelegge hans arbeidsforhold i departementet. Det var hans leveregel og beslutning. Derfor hadde han ikke gjort seriøse tilnærmelser overfor henne, selv om det til tider hadde vært fristende.

Når de en sjelden gang var ute og spiste middag sammen, passet han alltid på at det var i forbindelse med jobbrelaterte saker han ville drøfte med henne, og sånn hadde det vært i de tre siste årene. Ett unntak i hans leveregel skjedde da de hadde det vært på en skitur ved Sognsvann i vinter. Tove, som den sporty kvinnen hun var, hadde foreslått at han også kunne være med på denne skituren. Det var da hadde han invitert henne med hjem til et måltid etter turen.

Kåre tenkte på Tove mens han knyttet slipset. Hun var også skilt men i motsetning til ham var hun barnløs. Hun bodde ikke så langt fra ham på Majorstua. Med sitt vennlige og smittende humør skremte hun ingen, selv om hun kunne troppe opp på kontoret i en ikke så altfor korrekt klesdrakt som brøt med den alminnelige kleskoden i departementet. Hennes hårfrisyre kunne innimellom ligne på et skjærereir, og fingerneglene hennes kunne variere fra helt sort til lys lilla avhengig av antrekket. Men hun var alltid blid og hjelpsom og fikk unna de oppgavene hun ble satt til å gjøre.

Til tross for sine 35 år, hadde Tove rukket mye i livet. Etter at hun hadde fullført juridikum, hadde hun jobbet to

14

år som aktor ved Nordre Buskerud politidistrikt. Da stillin gen som juridisk rådgiver for en av fagdirektørene i Justis departementet ble ledig, søkte hun den, og fikk jobben. To år etterpå skilte hun seg og flyttet fra Hole og inn til Oslo.

I taxien på vei mot flyplassen Tegl i Berlin mottok Kåre Hansen svaret fra Tove: «Jeg har ikke selv klart å spore opp hvem som har sendt deg denne merkelige meldingen, Kåre, men sett i forhold til alvoret i meldingen, har jeg kontaktet en bekjent av meg i PST for å få hjelp. Hun har kun fått tele fonnummeret, og skal se på saken. Ser deg på Gardermoen. Klem, Tove.»

Kåre takket for meldingen, men unnlot å skrive klem. Det ble litt for intimt syntes han, og sukket tungt mens han tastet en melding på mobiltelefonen til sin ekskone. Han kunne ikke ha datteren sin nå til helgen. Det var en mengde papirer han måtte lese igjennom, samt skrive en rapport fra kon feransen. Han måtte ha dette gjort innen han skulle levere rapporten på mandag, så denne helgen ville utvilsomt bli kjedelig for tenåringen deres.

I det han gjorde opp for kjøreturen, hørte han at han mottok en ny melding på mobiltelefonen. Han grep den straks han fikk igjen vekslepengene og kvitteringen av taxi sjåføren. Meldingen kom fra samme ukjente telefonnummer som tidligere. Denne gangen var meldingen skrevet så den ikke var til å misforstå, og det var skremmende det han leste. Han så nok en gang på telefonnummeret. Det burde da la seg gjøre å finne ut hvem avsenderen er, tenkte Kåre, og gikk inn i terminalen på Tegel flyplass.

Kåre fikk straks øye på Tove da han omsider kom ut i ankomst hallen på Gardermoen. Den Tove som nå sto og ventet på ham, var ikke den samme han hadde sagt god helg til sist fredag.

15

Hun var mer konservativt kledd. Det sorte håret hennes var heller ikke lengere et rufset skjærereier, men klippet i en halv lang frisyre som ga ansiktet hennes en hjerteformet fasong. En diskré farge på leppestiften gjorde munnen hennes sensu ell, og neglene hadde den samme diskré fargen som leppene. Hun fremsto nå som en elegant, moden kvinne i motsetning til hvordan han var vant til å se henne tidligere – som en hippielignende ungjente.

«Wow, hvilken elegant kvinne som tar i mot meg,» sa Kåre, og denne gangen våget han seg frempå med en klem.

«Kan fiffe meg opp hvis jeg vil. Jeg har satt bilen på kort tidsparkering, så det var godt at flyet var i rute. Skal vi gå?» Tove småløp ut, og Kåre måtte sette opp farten for å holde følge med henne.

«Noe nytt om hvem som sendte meldingen til meg?» Han lot være å fortelle at han hadde mottatt en ny og mer tyde lig melding fra samme avsender. Han hadde lest den flere ganger, og begynte å forstå at meldingen var myntet på ham, men han kunne ikke involvere Tove mer i dette enn det han allerede hadde gjort.

«Det er det at jeg slett ikke liker det venninnen min på PST fortalte meg. Hun ønsker for øvrig å se hva som sto i meldingen før hun uttaler seg mer. Derfor har jeg invitert henne hjem til meg i kveld, og jeg vil at du møter henne der. Sier forøvrig navnet Hans Wefring deg noe?»

«Nei,» svarte Kåre som sant var. Han hadde ikke hørt det navnet tidligere.

«Vel, ikke du heller, altså. PST hadde heller ikke det navnet i sine databaser. Jeg har forsøkt å tyde meldingen. Selv om den var litt kryptisk med hensyn til ordvalg, har jeg foreløpig kommet frem til følgende, selv om jeg fremdeles ikke helt forstår hva som egentlig menes.» Tove rettet de brune øynene sine mot Kåre, og begynte å fortelle hva det hun hadde tydet:

16

«Første del er gjennomført. Trusselen er eliminert. Kripos er ikke lenger koblet inn. Vi overtar saken nå.»

«Det var noe i den retningen jeg selv kunne tyde at det sto i meldingen. Det er en merkelig og litt skremmende melding,» sa Kåre mens Tove manøvrerte bilen ut fra parkeringsplas sen. Kanskje Tove allikevel burde få se den andre meldingen han hadde fått før han skulle treffe denne personen fra PST, tenkte Kåre.

«Kan du ta en titt på denne meldingen jeg fikk rett før jeg reiste fra Berlin? Den er meget tydelig,» sa Kåre da Tove stan set bilen rett utenfor boligblokka hans. «Jeg kommer straks tilbake,» la han til da han gikk ut av bilen, og tok kofferten ut av bagasjerommet.

Oppe i leiligheten satte han fra seg bagasjen, åpnet koffer ten og hengte opp en jakke og bukse så de ikke skulle bli mer krøllete. Han slo på mobiltelefonen for å se om ekskona hadde besvart meldingen hans. Han hadde rett i sin antagelse, hun besvarte hans SMS med ukvemsord slik han hadde forutsett, og avsluttet med å kalle ham for en dust.

Etter å ha fordøyd utbruddet, tok han heisen ned igjen for å bli med Tove og møte hennes venninne fra PST. Han så at Tove satt og så på mobiltelefonen hans da han kom bort til bilen igjen.

«Forstår du noe av dette, Tove? Hvorfor og hvordan kan vedkommende fremsette en slik trussel?»

«Hvis avsenderen har ment at den første meldingen du fikk, skulle ha gått til en annen, da er den virkelig alvorlig,» sa hun, og så nok en gang på meldingen Kåre hadde mottatt: Den første meldingen du fikk skulle du aldri ha hatt. Vi vet nå hvem du er og hvor du arbeider. Går du videre med disse meldingene til politiet for å få tydet dem, er både du og din familie døde. Vi har makt, og den er langt større enn du aner.

17

Kåre så på det alvorsfylte ansiktet til Tove. «Er det så lurt å la denne venninnen din fra PST få se disse to meldingene?»

«Du har ikke noe annet valg, Kåre,» sa hun og kjørte vekk fra Hammerstads gate.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.