16 – Herregud, pappa, dette er jo helt sykt! Lisa var åpenbart fornøyd med omgivelsene på The Dorches ter og Daniel koste seg fordi alle virket glade og, ikke minst, overrasket. Det hadde jo vært noe av meningen. – Enig, hvor mye koster dette ‘a? Jacob hev seg på og var så direkte som en tiåring bør være. Gabrielle smilte. – Mer enn du får i ukelønn, lillegutt. Så tren ger du ikke å spørre noe mer om det. Kos deg med kakene nå, det er vel den tredje? – Fjerde, svarte Jacob stolt, mens Lisa himlet med øynene. Som femtenårig jente tenkte hun både på kaloriinntak og hvor dan voksne burde oppføre seg, uten at det stoppet henne fra å stirre på de fantastiske kreasjonene på kakevognen. For dette var mer enn bakverk, det var kunst. – Bra dere likte det, sa Daniel. – Jeg har vært her et par ganger før og mener det er en opplevelse man må få med seg. Samtidig er det litt sært og kanskje ikke helt det barna tenker på når man skal til London. Men nå har dere gjort det, og så kan dere skryte av at dere har vært på et av verdens mest kjente hoteller, om ikke det flotteste eller dyreste. – Allerede gjort, sa Gabrielle og løftet mobilen i hånden. Alle som følger meg på Instagram, vet at jeg har spist rekecocktail, kylling og diverse kaker på The Dorchester. Jeg la ut bilde av kakevognen og har allerede fått mange likes. Det siste ble sagt med en slags barnslig stolthet, så Daniel kunne ikke dy seg.
67
– Fett, ass. Seff får du likes, det er jo så chill å følge deg på Insta. Det er jo der det skjer, bro. De som ikke skjønner det, LOL, sier jeg bare. Smud ass. Gabrielle begynte å le, Jacob ga tommel opp med et smil, mens Lisa sank ned på stolen og prøvde å bli borte. – Kalte du virkelig mamma «bro», pappa? Er du helt fjern? Daniel begynte å le selv, og Lisa skulle til å si noe mer, før de ble avbrutt av en mann som kom bort til bordet deres. – Berg, det er deg, ikke sant? Mannen snakket norsk og så spørrende på Daniel. – Jo, det stemmer det, sa Daniel. Han vurderte å ikke si noe mer, han husket ikke mannen og ville helst at han fortsatte å snakke for å gi noen ledetråder, slik at Daniel kanskje plukket opp hvor de hadde møttes. Men mannen sa ikke noe mer, bare stod stille og så på alle rundt bordet mens han smilte. – Unnskyld, jeg tror ikke jeg husker deg. Hvor har vi truffet hverandre? Mannen så på Daniel, fortsatt smilende. Han var i midten av førtiårene, velkledd med pen mørk bukse, tweedjakke og hvit skjorte. Skoene var blankpussede og brune, det samme var jak ken og beltet. Håret var mørkt og kortklipt, med gråtoner over ørene. Han hadde et lite mellomrom mellom fortennene, men ikke så stort at det ble en greie man kikket på hele tiden. Øynene var grønne og han var vanlig bygget, slank og cirka 180 centi meter høy. En normalt kjekk mann som tok vare på seg selv, var Daniels umiddelbare konklusjon. Han antok at Gabrielle mente det samme, der hun høflig og smilende, men avventende, kikket opp på mannen som ennå ikke hadde presentert seg. – He, he, det er kanskje ikke så rart. Det var en relativt fuktig kveld, for å si det som det var. Mannen kikket bort på Gabrielle, deretter Lisa og Jacob. – Ja, ikke så galt da, men vi var mange, og det er ikke så lett å huske alle som var der. 68
Faens dust, tenkte Daniel. Stå her foran familien og insinuere at jeg var så full at jeg ikke husker ham, det er jo helt utilgivelig. Han kjente at temperaturen steg og at han ble varm i kinnene. Gabrielle hadde sluttet å smile, og Daniel skulle akkurat til å si noe da mannen strakte frem hånden. – Peter Langaas, broren til Erik. Han sa det som en faktaopplysning, vennlig og fortsatt smi lende. Daniel holdt på å ramle av stolen. Nå husket han plutselig. Erik hadde en yngre bror som hadde jobbet som finansmegler i mange år. Han var partner i et av de større foretakene i Oslo, og var godt kjent i næringslivet som en dyktig og hardtarbeidende mann. Hans spesialitet var omstrukturering og refinansiering i forbindelse med oppkjøp og fusjoner, han hadde vært involvert i mange av de store transaksjonene de siste årene. Så vidt Daniel visste, hadde han et noe distansert forhold til bro ren Erik, uten at de var uvenner. Han antok avstanden skyldtes at det var tolv år imellom dem, og at de hadde ulike omgangskretser og interesser. Men broren hadde vært i Eriks bursdagsselskap for noen år tilbake, og det var i det samme selskapet Daniel hadde truffet ham. Erik hadde leid «Annen Etage» på Hotel Continen tal, og det hadde, rett nok, vært et fuktig selskap, uten at Daniel hadde tatt helt av for det. Imidlertid hadde Peter Langaas rett, det hadde vært mange folk der og stort sett det som kunne krype og gå av næringslivskjendiser. Daniel var invitert utelukkende fordi han satt i Alustos konsernledelse, da som juridisk direktør. – Sorry, jeg kjente deg ikke igjen med en gang, men nå husker jeg. Eriks bursdag på Continental, ikke sant? Daniel smilte og var lettet fordi han i det minste hadde klart å plassere mannen på rett sted til rett tid. – Stemmer det. Vi satt og pratet litt om jus og compliance utpå kvelden, hvis jeg husker rett. Det var vel det som var spesia liteten din, og jeg hadde arbeidet med mange transaksjoner hvor dette ble et stadig viktigere vilkår for gjennomføring. Vi hadde vel litt forskjellige synspunkter, hvis jeg husker riktig. 69
– Ja, det gjør du, men vi begynte ikke å krangle for det. Daniel avleverte kommentaren med et smil. – Nei, det gjorde vi ikke, og jeg husker det som en hyggelig kveld. Rart hvor mye som endrer seg på noen få år. Du har blitt konsernsjef og Erik sitter i fengsel. Peter Langaas hadde sluttet å smile og så hardt på Daniel. Deretter kikket han på resten av familien rundt bordet, én etter én. Det hadde kommet et sårt drag over ansiktet hans, og Daniel følte et intenst ubehag. Han måtte bare si et eller annet. – Hva gjør du i London, Peter? Svaret kom kort og kontant. – Det vanlige, transaksjoner og finansieringsløsninger. Masse møter med banker, meglere, og så videre. Fristende å spørre om det samme, Daniel. Hva gjør du, eller dere, i London? Daniel likte ikke vendingen samtalen tok. Peter var blitt bety delig skarpere i tonen. – Vi bestemte oss impulsivt for å ta en helg i London, hele familien. I dag har vi gått i Hyde Park og spist lunsj her, nå skal vi snart gå tilbake gjennom parken og ned til Knightsbridge og Sloane Street for litt shopping. Du vet, barna har lyst til å oppleve Harrods, og Gabrielle digger Harvey Nichols. Selv har jeg lyst til å kikke på … – Ja, ja, jeg trenger ikke hele shoppinglisten deres. Lurte bare på hva som brakte dere hit. Det er jo ikke alle som kan ta seg en helg i London sånn uten videre. Nå brøt Gabrielle inn. – Vel, det er det faktisk mange som kan, og gjør. Særlig etter at reiseforbudet ble opphevet etter corona krisen. London er ikke akkurat Seychellene eller Maldivene, men en to timers flytur fra Oslo. Vi er ikke helt ferdig med lunsjen, vi, så kanskje dere to kan prates en annen gang? Som sagt, vi har tett program, mye som skal oppleves på to dager. Hun visste at det var brått og uhøflig, men kunne ikke la være. Følte bare at hun returnerte uhøfligheten dit den kom fra. Men smilet hos Peter var tilbake, han bøyde hodet nesten umerkelig. 70