ISBN 978-82-300-1925-2
www.kolofon.no
KONGERIKENE_HARDCOVER.indd 1
08.04.2019 10:01
Kongerikene
Kongerikene.indd 1
2019-04-04 13:46:44
Kongerikene.indd 2
2019-04-04 13:46:44
Christian Storm Tjønn Hans Christian Tjønn
Kongerikene
KOLOFON FORLAG
Kongerikene.indd 3
2019-04-04 13:46:44
© Christian Storm Tjønn Kongerikene Kolofon Forlag AS 2019 Prosjektet produseres på oppdrag fra Christian Storm Tjønn Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Christian Storm Tjønn Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Christian Storm Tjønn ISBN 978-82-300-1925-2 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2019 Boken kan kjøpes i bokhandelen eller nettbokhandleren. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.
Kongerikene.indd 4
2019-04-04 13:46:44
Kongerikene.indd 5
2019-04-04 13:46:44
FORORD
Hva skjer når to generasjoner utforsker fantasien sammen? Det har min sønn på elleve år og jeg funnet ut av. Hjemme hos oss er Hans Christian, populært kalt HC, den eldste i en søskenflokk på fire. Hans tre småsøsken er ikke mer enn to til fire år gamle, så aldersforskjellen er ganske stor, og da blir gjerne interessene forskjellige. Hver kveld etter at de tre minste har sovnet, unner vi oss far og sønn-tid etter en innholdsrik dag. Det var under en av disse kveldssamlingene at jeg i fjor vår stilte HC et spørsmål: «Hvordan ser drømmeboken din ut?» Det ble starten på et morsomt prosjekt med masse skjermfri kvalitetstid sammen. Noe skjerm har det selvsagt også blitt, og mange kveldsstunder har gått med til å snakke om alt mulig annet enn dette prosjektet. Det ligger mye moro i bra spill og videoer. Samtidig må vi ikke glemme all den moroa vi har inne i hodene våre, underholdning som venter på oss om vi tør å lete. Vi har moret oss med å lete grundig, og så har undertegnede pappa forsøkt å få orden på alle ideene våre.
6
Kongerikene.indd 6
2019-04-04 13:46:44
Nå er vi i mål. Vi er stolte av boken du har i hendene dine, og håper du liker historien vår. God fornøyelse.
7
Kongerikene.indd 7
2019-04-04 13:46:45
Kapittel 1 – Slangoria
Ski tar seg til hodet, tvinger øyelokkene opp og skjønner lite av hva han ser rundt seg. Han forsøker å reise seg, men skaller hodet i det lave tretaket. «Uff, gikk det bra med deg?» sier en mørk og ru stemme. «Hvem er det? Og hvor er jeg?» spør Ski. En eldre mann går bort til et bord med en mugge og fyller to trekopper med blå drikke. «Jeg har lagd noe du må drikke. Det vil hjelpe deg.» Ski tvinger seg selv til å holde øynene åpne, og må myse mot solskinnet som han føler borer seg inn i hodet hans. En tynn skikkelse med langt, grått hår står med ryggen til. For Ski virker det som om det er en kjempe, for personen når nesten opp til taket. Mannen snur seg. Skjegget hans er det lengste og mest fargerike skjegget Ski noen gang har sett. Det har jevne striper i blått, gult og rødt. Mannen nærmer seg Ski varsomt. «Hvem er du?» spør Ski. «Og hvorfor er skjegget ditt så grisete?» «Hahaha», brøler mannen av latter, «og så jeg som har pyntet meg, og greier!»
8
Kongerikene.indd 8
2019-04-04 13:46:45
Latteren er så høy og langvarig at gutten kryper tettere sammen og åler seg så langt han klarer inn i hjørnet av den innebygde sengen. «Hvordan kom jeg hit, og hvordan kommer jeg meg hjem?» «Ikke vær redd, jeg er jo her for å hjelpe deg. Du lurer sikkert på masse rart, og så sant jeg vet svarene, skal du få dem. Like så sant som at jeg heter Haifinn. Hva heter du?» «Ski», stotrer Ski. «Gi meg lanken, Ski, så får vi hilst skikkelig på hverandre!» Ski nøler og kikker rundt seg for å finne ut noe mer om hvor han er. Han er i hvert fall ikke hjemme. «Nå, du lurer på hvor du er?» Haifinn slår ut med armene, tar en piruett, hopper fire skritt bakover og blir stående og svaie, som om han er på kanten av et stup. «Nå gjelder det å holde balansen, for her er det jaggu langt ned!» humrer Haifinn, mens han svinger frem og tilbake. Ski blir nysgjerrig og kryper ut av den innebygde sengen. Han hopper ned fra sengekanten og strekker seg kjapt, for nå er takhøyden langt bedre. Forsiktig nærmer han seg den fremmede mannen som fremdeles står ytterst på kanten av rommet og svaier. «Men, det er jo ikke noe vindu her, og bakken er jo langt der nede …? Forsiktig!» «Gi meg hånden så jeg ikke faller, da vel.» Ski skyter frem hånden. Haifinn griper den, og Ski bruker det han har av krefter til å dra Haifinn innover i rommet igjen. «Det må jeg si, du er både sterk og modig, du. Mange takk for hjelpen! Skal vi sette oss?»
9
Kongerikene.indd 9
2019-04-04 13:46:45
Det er ikke hver dag man har muligheten til å redde noen, så Ski takker ja til å sette seg ved bordet. «Din gode hjelp må feires med en skål. Ikke la lukten skremme deg. Før man blir vant til dette, stinker det. Drikken lukter kanskje fælt, men den er sunn og god for kroppene våre.» «Takk, jeg er veldig tørst.» Ski tømmer innholdet i koppen og gnir underarmen over munnvikene med et tilfreds smil. «Det smakte faktisk ganske godt.» «Godt å høre. Det er takket være dette brygget at jeg holder meg såpass kvikk for alderen. Velkommen til hjemmet mitt. Det har jeg bygget med mine egne hender. Litt hjelp har jeg vel fått, men det får bli en annen historie. Rommet vi sitter i, er hele hjemmet mitt, her har jeg alt jeg trenger. Sengen har du allerede prøvd. Enten har jeg snekret sammen verdens beste seng, eller så var du utslitt, så godt sov du.» Haifinn dunker nevene i bordet. «Bord og to stoler, hyller med kopper og boller. Alt er laget med disse to hendene.» Ski flytter blikket fra hendene til Haifinn og ser rundt seg. «Det er tre overalt, jo. Men hvorfor er veggene og taket bøyd?» «Vet du, det er fordi vi er inne i et slangeøye.» Ski måper. Haifinn bryter sammen i latter. «Ikke på ekte, da, men når vi kommer ut, skal du få se at hele huset mitt ser ut som et slangeøye.» «Kult. Kan du vise meg det nå?»
10
Kongerikene.indd 10
2019-04-04 13:46:45
Haifinn tenker seg om. Han er innstilt på å hjelpe gutten, og vil Ski se på huset, kan de starte med det. Han klapper hendene sammen. «Det kan jeg vel! Før vi går ut, får du husets første regel: Vær forsiktig på den siden av rommet der jeg nesten falt. Vi får mye frisk luft og solen varmer godt, men vi er høyt over bakken. OK?» Ski nikker ivrig og hopper ut av stolen. «Veien inn og ut av huset er på den andre siden. Følg meg.» Haifinn reiser seg sakte opp og går mot utgangen. Nede på veggen er det en sirkel dekket av slangeskinn. Haifinn tar tak i et håndtak midt på sirkelen og drar det mot seg. «Dette er husets eneste dør», sier han, før han – usedvanlig smidig til å være så gammel – forsvinner ut på den andre siden. Ski skynder seg etter. Kontrasten til det solfylte rommet er stor. Alt Ski ser, er en trapp som buer seg nedover. Det virker som om de fremdeles er innendørs, siden trappen har tak og vegger dekorert med slangeskinn. Ski følger etter Haifinn, som traver nedover trappene. På vei ned er Ski høyere enn Haifinn om han følger tre trappetrinn bak, så Haifinn er ingen kjempe, det er nok heller taket som er lavt. De går rundt og rundt helt til de ser en dør lik den oppe i huset. «Før vi åpner denne døren, vil jeg at du setter deg ned på trappen», sier Haifinn. Ski setter seg.
11
Kongerikene.indd 11
2019-04-04 13:46:45
«Det du nå vil få se, ligner lite på den verdenen du kjenner fra før. Dette er en verden så utrolig at det beste er om du ser det med egne øyne.» «Hva mener du? Er vi i et annet land?» «På en måte kan du si det. Men dette er ikke som et land du kanskje kjenner til fra før, som Sverige eller et sted i Syden. Dette ligner mer på … på Drømmeland, om du noen gang har drømt om slanger som kan snakke? Eller på Fantasiland, om du noen gang har fantasert om egne land der dyrene lever i sine egne byer og har sine egne samfunn?» «Ja, jeg har fantasert om dyr som lever sånn som oss mennesker, og at jeg kan snakke med dyrene, og at de forstår hva jeg sier, og jeg forstår hva de sier. Jeg har også drømt om det.» «Akkurat, ja! Slik er det her jeg bor. Det stedet jeg skal vise deg, heter Slangoria. Slangoria er et eget rike, eller et land om du vil, der slangene kan snakke. Jeg er faktisk det eneste mennesket som bor her.» Øyenbrynene til Ski kryper først ned, og rykker deretter høyt opp i pannen. «Jeg ser du er overrasket», sier Haifinn, «og det kan du tro jeg også var da jeg kom til denne verdenen første gang. Dette har vært mitt hjem i fem tiår, så nå kjenner jeg alle slangene og alle slangene kjenner meg. Jeg vil ikke skryte, men jeg er faktisk en slags konge her.» Haifinn biter seg i leppa og rister på hodet. «Nåvel, konge er å overdrive. For dette riket har bare én konge, selveste Slangekongen. Og Slangekongen hadde likt
12
Kongerikene.indd 12
2019-04-04 13:46:45
det svært dårlig om noen andre i hans rike kalte seg konge. Så glem det der med at jeg er en konge. Jeg er mer som …» Haifinn klør seg i det lange skjegget, og da drysser det av alle fargene som skjegget er pyntet med. Fargene blander seg, og skjegget blir brunt. «Jeg er mer som noe slangene ser på som hellig», sier Haifinn omsider. «De tror på noe utenfor det de kjenner til fra før, og du kan jo tro de fikk sjokk da de så meg for første gang. Heldigvis bestemte Slangekongen seg for at jeg var blitt sendt til dem, og i respekt tok de meg inn i flokken sin og hjalp meg med å bygge huset mitt. Men tilbake til Slangekongen. Slangekongen er like bred som han er kjempelang ...» Trappetrinnene knirker misfornøyd når Haifinn tramper i bakken. «Glem nå det siste jeg sa der. Får Slangekongen vite at jeg kaller ham like tjukk som han er lang, blir det en uhyggelig stemning. Han er så sterk at hadde han kveilet seg rundt meg og klemt til, ville hodet mitt poppet av. Altså, Slangekongen er den desidert største av alle slangene. Han er også kjent som den viseste og klokeste i dette riket. Han er streng, men stort sett rettferdig. Henger du med så langt?» Ski, som har sittet helt stille i trappen og slukt til seg alt, nikker. «Ja, jeg tror det. Skjegget ditt er forresten blitt brunt. Nå er jeg så spent. Kan jeg bli med ut?» «Hva sier du … er skjegget mitt brunt? Nei og nei, det er jo krise, og hvordan i alle dager ...»
13
Kongerikene.indd 13
2019-04-04 13:46:45
«Vær så snill?» avbryter Ski. «Visst, du tenker vel mer på hva som er utenfor denne døren, enn skjegget mitt. Det kan jeg godt forstå. Ok, jeg forteller deg mer om dette riket siden. Du kan få bli med meg ut nå, men først er det to regler du må huske på.» «Hva da?» «Den ene er at du ikke må holde blikket til noen av slangene. Det er for tidlig. De kjenner deg ikke, så om du titter rundt og møter blikket til en slange: se ned. Oppfattet?» «Ja.» «Godt. Den andre er at du holder deg så nærme meg som du kan – hele tiden. Da vil slangene vite at du er under den hellige Haifinns beskyttelse, og ingen vil gjøre deg noe vondt. Forstått?» «Være inntil deg hele tiden. Det skal jeg huske på.» «Fint. Da går vi ut. Se deg rundt, bruk alle sansene dine, og lurer du på noe, tar vi det i huset etterpå.» Med vante bevegelser dytter Haifinn opp døren, og begge to bøyer seg på vei ut i det mystiske riket. «Er vi i regnskogen?» «Det ligner så absolutt, for her har vi mange trær og planter. Vi har også mange forskjellige arter av fugler, dyr og insekter. Se på den greinen, for eksempel, der sitter det jeg kaller en nissepapegøye. Den ligner på en papegøye, ikke sant? Se på hodet, helt rødt fra skulderpartiet og opp. Se rundt munnen og på kinnene ned mot brystet, hvite prikker så tett i tett at det kan se ut som et langt nisseskjegg!»
14
Kongerikene.indd 14
2019-04-04 13:46:45
Ski ler og synes fuglen ser fin ut. Haifinn smiler og viser vei bortover en sti. Etter et stykke ber han Ski om å snu seg. «Hva er det? Det ser jo ut som en slange?» sier Ski og peker i retning av tre høye trær som støtter opp en kuleformet trehytte med en lang hale. «Det er huset mitt. Inne i alt slangeskinnet er trappen vi gikk i. Den ligner på en hale og bukter seg oppover til huset, som jeg synes ser ut som et slangeøye. Om du ser nøye etter, er du enig i at den runde åpningen kan se ut som pupillen i et øye, og så er huset mitt på en måte irisen?» «Det ser ut som et øye, selv om jeg ikke vet hva pupillen og irisen er», svarer Ski, «og jeg er glad for at jeg ikke visste hvor høyt oppe vi var, for da vet jeg ikke om jeg hadde turt å redde deg.» «Hahaha, du hadde nok reddet meg uansett, skal du se. Du er en modig gutt, og det er en fordel å være modig i dette riket. La meg vise deg rundt.» Haifinn viser og forklarer Ski hvordan huset hans er bygget rundt de tre høyeste trærne, og at huset ligger inne i slangenes habitat. «Et habitat er navnet på stedet der en dyregruppe holder til, og her har slangene bygd sine egne boliger.» De beveger seg bortover en sti. «Har du stått på slalåm før?» spør Haifinn. «Ja, noen ganger.» «Bra. Det du senere vil oppdage, er at det hele veien rundt oss går en vollgrav i et mønster som ligner på slalåm. Jeg er
15
Kongerikene.indd 15
2019-04-04 13:46:45
blitt fortalt at vollgraven var der allerede før slangene valgte dette området til sitt hjem, men den hemmelige ingrediensen vi kan putte oppi, har vi stått for selv. «Er det ment som beskyttelse?» lurer Ski på. «Ja, først og fremst det. Vårt rike er ikke det eneste riket her. Et langt stykke østover finner man det forferdelige Skorpionriket. Ingen vil nærme seg det, med mindre man har blitt rablende gal!» Ski snubler i en tykk rot da han hører dette, men han gjenvinner balansen og med skjelvende stemme spør han: «Er de rablende gale der borte?» Haifinn og Ski nærmer seg boligene til slangene. Enorme trestammer ligger tilsynelatende tilfeldig plassert på bakken. Men tilfeldig er det ikke. Slangene har brukt enormt med tid på å bygge et system med stier og hulrom til hus. Hver slange vet godt hvor de selv bor. Slangene er delt inn i ulike roller, og det er Slangekongen som bestemmer hvilken slange som skal gjøre hva. Slangekongen kan flytte de andre slangene oppover og nedover på rangstigen slik han selv ønsker det. Det vanligste er at de yngre slangene starter som arbeidere, og så kan de gradvis bli forfremmet til nye oppgaver. Ved en trestamme nær der Haifinn og Ski kommer gående, står det to unge arbeidere. I ren nysgjerrighet bukter de seg så høyt opp de kommer. «Der kommer de gående», sier den ene arbeideren. «Se på dem ’a, du. Tror de er noe.»
16
Kongerikene.indd 16
2019-04-04 13:46:45
«Pass tungen din så ikke arbeidslederen vår hører deg og river den av! Frekkheter mot Haifinn blir straffet hardt. Overlat praten til meg, du.» «Sorry, jeg mente ikke å si noe negativt om Haifinn. Men han guttungen, vet du hva jeg hørte skjedde? Sikre kilder har fortalt meg at Haifinn hadde spist noe aldeles forferdelig mye, og da han etterpå måtte på do for å bæsje, så kom det ingen bæsj. I stedet kom det plutselig en kjempehøy tutelyd, og guttungen føk ut av rumpa hans!» Da den andre arbeideren hører dette, hveser han og lar hodet svaie fra side til side. «Hva er dette for noe tull, det var ikke slik det skjedde i det hele tatt! Mine kilder kommer med sannhetsgaranti. Jeg hørte at marsvinene og kaninene spiste av et gigantisk blad dypt inne i skogen. Siden de spiste av dette enorme bladet samtidig, ble de rammet av en forbannelse. Forbannelsen var guttungen, som gjorde marsvinene og kaninene om til meitemarker ved å peke på dem!» Arbeiderne er travelt opptatt med å fortelle om sine sikre kilder og hva de har hørt, så de merker ikke at Haifinn og Ski nå er fremme ved dem, og at de står rett ved og får med seg den andre historien. «At jeg kan forvandle marsvin og kaniner til meitemarker, virker jo helt sykt», sier Ski mens han ser ned og unngår øyekontakt med slangene. «Det er like ellevilt som det er usant», humrer Haifinn, «og sånn går det når to unge arbeidere hører ukritisk på vennene
17
Kongerikene.indd 17
2019-04-04 13:46:45
sine. Nå er det ikke uvanlig med det man kaller røverhistorier, noe underholdning må jo også vi skaffe oss. Og ofte er det jo slik at det mest underholdende er langt unna sannheten.» Ski ser på Haifinn. «Vet du hva som skjedde, da, hva som er sannheten?» «Jeg vet nå i hvert fall en god del, siden jeg hadde gleden av å være til stede da du ankom riket vårt. Våre to riker kan avholde et møte to ganger i året, kalt Nødtemøtt. Vår kjære Slangekonge og den fryktede Skorpionkongen har begge retten til å innkalle til Nødtemøtt én gang. Det avtalte kongene i en fredsavtale de inngikk for mange år siden.» Haifinn bøyer seg ned og strammer sitt hjemmelagde fottøy. «Visste du forresten at det var jeg som kom på navnet Nødtemøtt? Når man sier det høyt, rimer det, og rikene er nødt til å møtes om en av kongene innkaller til et møte. Det er flere gode grunner til at Nødtemøtten er viktig. For det første blir det en form for samarbeid enten rikene vil eller ikke. Vi eksisterer tross alt sammen og kan ikke nekte for at det ene eller det andre riket finnes. For det andre vet kongene at de kan ha en dialog med det andre riket, og muligheten for en god dialog gir en større sjanse for at freden opprettholdes.» Haifinn reiser seg og retter ryggen. «For det tredje handler det om respekt. De to kongene er nesten aldri enige, men begge vet at en Nødtemøtt er noe man dukker opp på – uansett når på året det er, og uansett hva man egentlig hadde tenkt å gjøre.»
18
Kongerikene.indd 18
2019-04-04 13:46:45
De to arbeiderne vet dette fra før av og begynner å bli utålmodige. De vil heller høre om hvordan guttungen kom til riket deres. Av respekt for Haifinn lytter de oppmerksomt til hva han sier, men det er ikke så lett å være en utålmodig slange, for da vris kroppene rundt om på bakken uansett hvor rolige de ønsker å være. Haifinn legger merke til arbeidernes bevegelser, men kommenterer det ikke. «Over til den siste Nødtemøtten vi hadde, der du plutselig havnet hos oss. Skorpionkongen hadde kalt inn til møtet, for skorpionene mener de har for lite mat innenfor sine egne grenser. De ønsket forslag til hvordan vi kunne løse matbehovet deres. Slangekongen var naturlig nok ikke interessert i å gi fra seg noen grenser eller å bli pålagt noe ansvar for skorpionenes matbehov. Skorpionriket er Skorpionkongens problem. Slangekongen tar vare på oss og vårt rike.» Nå følger arbeiderne interessert med. Stedet der Nødtemøtten arrangeres, regnes som hellig av skorpionene og slangene. Det har aldri skjedd at en ussel arbeider har blitt invitert med til denne hellige plassen. «Midt i en opphetet diskusjon om skorpionenes mat problemer», fortsetter Haifinn, «så oppdaget jeg en liten skypumpe i det fjerne. Det i seg selv er ikke noe uvant syn, så jeg tenkte ikke noe på det før jeg i øyekroken så at skypumpen nærmet seg og ble større og større for hver gang jeg gløttet bort på den. Den beveget seg oppover mot møtearenaen, og da den var kommet nærme nok, hadde det jeg trodde var en
19
Kongerikene.indd 19
2019-04-04 13:46:45
uskyldig skypumpe, blitt til en gigantisk tornado! Jeg tror nok alle som var der, ville løpe vekk i panikk. Samtidig var tornadoen fredfull og stille der den nærmet seg. Av en eller annen merkelig grunn klarte den å navigere seg forbi alle møtedeltagerne uten at noen ble dratt inn i den. Så da ble vi stående, da, og vente på hva i alle dager det var som skulle skje nå. Vel fremme i midten av arenaen kretset fremdeles tornadoen, men nå hadde den sluttet å flytte på seg. Til å begynne med var tornadoen for grumsete til at vi kunne se noe som helst. Men gradvis klarnet den, og sannelig kom det to mennesker sigende …» «To? Du mener vel ett menneske?» avbryter arbeiderne i kor. «Nei, jeg mener jo det jeg sier, altså to mennesker. En gutt og en jente. Gutten står foran dere her, mens jenta vet jeg ingenting om siden hun nå er hos Skorpionkongen.» «Stakkars jente!» sier den ene arbeideren. «Hvilken grusom skjebne!» istemmer den andre arbeideren.
20
Kongerikene.indd 20
2019-04-04 13:46:45