MINNEMYNTEN by kolofon

bente borgen

minnemynten er boken om Gramstadslekten, som kom til Stavanger

minnemynten blinker i solen.

ISBN 978-82-300-2043-2

www.kolofon.no

Minnemynten_hardcover_choice.indd All Pages

minnemynten

Alle vi møter i Minnemynten er faktiske personer som har levd og har blitt en del av byens historie. De har ikke formet de store og viktige begivenhetene, men de har vært en del av byens daglige, alminnelige utvikling, det hverdagslige i byens liv. Bente Borgen ruller ut slekters gang, med utgangspunkt i en minnemynt overlevert gjennom generasjoner: Hennes bestefar bearbeider den til en nål, et smykke, som han gir til sin datter, som så gir den videre til sin datter, bokens forfatter. Nå er hun klar til å gi denne arven videre til alle som er interessert i noen av dem som formet Stavangers hverdagshistorie, og som slik har bidratt til å gjøre oss til de menneskene vi er i dag. Det gjør hun i form av denne minneboken.

Med utgangspunkt i omfattende slektsgransking beskriver Bente Borgen noen generasjoner hverdagsmennesker i Stavanger fra 1800 til midten av 1950-tallet. Vi følger Gramstadslekten gjennom et historisk bakteppe med Stavangers utvikling fra en svært liten by med omliggende jordbruk, til industrialisering og økonomisk utvikling, fra seilskuter til dampskip, fra 1880-tallets krisetid til større velstand. Boken dokumenterer og dramatiserer menneskenes opplevelser av hverdager med mye strev og noen sjeldne anledninger til fest.

Bente Borgen

tidlig på 1800-tallet, slo seg ned på tre av løkkene på Eiganes, drev gårdsbruk der, forgrenet seg og spredte seg gjennom generasjoner med arbeid i byen, på havet og i Amerika.

minnemynten en familiehistorie fra stavanger 09.05.2020 10:21:20

minnemynten

Minnemynten_1kolumne.indd 1

18.05.2020 16:48:11

Minnemynten_1kolumne.indd 2

18.05.2020 16:48:11

bente borgen

minnemynten en familiehistorie fra stavanger

KOLOFON

Minnemynten_1kolumne.indd 3

18.05.2020 16:48:11

© Bente Borgen Minnemynten Kolofon Forlag AS 2020 Prosjektet produseres på oppdrag fra Bente Borgen Alle rettigheter/ansvar for prosjektets innhold tillegges Bente Borgen Henvendelser utover bestilling av produktet bes rettet til Bente Borgen ISBN 978-82-300-2043-2 Produksjon: Kolofon Forlag AS, 2020 Boken kan kjøpes i bokhandelen og nettbokhandelen. Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Minnemynten_1kolumne.indd 4

18.05.2020 16:48:11

Forord Det har vært utrolig spennende å hente fram og skrive disse minnene om hverdagsmenneskene i Stavanger by. Gamle kilder som fortellinger fra nålevende, kirkebøker, pantebøker, skifter og folketellinger har samlet gitt et bilde av både by og folk fra omtrent 1800 til 1950. Ut fra en grundig gransking i kildene har jeg forsøkt å fortelle historien min – og kanskje også din. Det har tatt mange år å finne fjern, ukjent slekt i bl.a. Amerika, og å høre om dem som utvandret har gitt nye dimensjoner til historien. Navn er ulikt stavet i gamle kilder, og jeg beklager dersom jeg har brukt andre stavemåter enn det som brukes i dag. Jeg har avgrenset fortellingen til omtrent 1950-årene. Denne boken ville ikke ha blitt til uten en fantastisk innsats fra veldig mange: Tusen takk til min slektning John Magne Gramstad, som tok en telefon til meg for mange år siden og presenterte meg for min da ukjente slekt i Stavanger. Tusen takk til min bror Trond Borgen, som har veiledet meg, lest gjennom, korrigert og språkvasket teksten. Tusen takk til min kjære slektning Åse Sannung Roalkvam, hennes store engasjement for bok og slekt, samt bidrag med historier og bilder i flere år. Tusen takk til Lise Kaspersen for støtte og hjelp til å finne ukjent slekt både i England og USA. Tusen takk til Nina Gramstad for personlige bidrag. Tusen takk til Cindy Heerens Richartz, Nancy Heerens-Knudson, George Donovan og Jane-Rae Donovan for utrolig god bistand og hjelp i USA. Tusen takk til Westvik-familien og øvrig Gramstad-familie for flotte bilder og nyttig informasjon. Tusen takk til alle dere andre som har bidratt til at denne boken ble realiserbar. Ikke minst vil jeg takke min kjære mann, Stig Låmar, for at han har støttet meg og holdt ut med meg, latt med får drive research og skrive i fred, samt at han også har lyttet velmenende til det jeg ville dele med ham. Bergen mai 2020, Bente Borgen

Minnemynten_1kolumne.indd 5

18.05.2020 16:48:11

Minnemynten_1kolumne.indd 6

18.05.2020 16:48:11

Innhold Innledning 9 De første: Tarald og Malene 13 Farfar Tarald forteller Flytting fra Høiland Brannen på Holmen og i Østervåg i 1860 Barna kommer på løpende bånd Taralds 80-årsdag Skifte etter Tarald og Malene «Eg e’ Sven – Tarald og Malene sin eldste sønn» (1827–1898) 46 Barneår Voksenlivet – med Anne Cederstrøm Skipper på barken ODIN De vanskelige 1880-årene Emigrasjon til Amerika Barna våre «Eg e’ Ole – Tarald og Malene sin nest eldste sønn» (1828–1902) 71 Barneår Voksenlivet med Talette Eriksdatter Gjeld og arveoppgjør Barna våre Vår sønn, Ole Theodor, besøker Stavanger Hva skjer med Eiganesløkke G3 rundt Dues vei? «Eg e’ Tarald – Tarald og Malene sin tredje sønn» 106 Barneår og bøkkerlære Voksenlivet med Grete Andreasdatter Ett av kjøreoppdragene jeg har med min bror Ole Livet på Gramstadhaugen, Eiganesløkke D4 Når jernbanen kommer til Stavanger Barna våre «Eg e’ Johan Tobias – Tarald og Malenes sin siste sønn» 151 Barneår Voksenliv med Ane Dorthea Olsen Carsten Eckmann 1874: Min sønn Tarald Olai stikker av i New York Sjølivet er over – jeg flytter tilbake til Stokkaveien Vår eldste sønn Tarald Olai i Amerika 187 Hans familie og barn

Minnemynten_1kolumne.indd 7

18.05.2020 16:48:11

Vår eldste datter Malene (1855–1942) 194 Malene tjenestepike i Øver Strandgate 60 Lars Larsen fra Øvre Tjensvold Førjulsbesøk på Øvre Tjensvold Stavanger – vielse i Domkirken New York Tilbake i Stavanger Jul på Skagen i Stavanger i 1896 Kommunevalg 1901 Slepebåter i Stavanger Svogrene Tjensvold og Lyngdal – slepebåtpionerene Familien i 1903 Livet videre som enke og forsørger Unionsoppløsningen i 1905 Malene i alderdommen Malene Gramstad og Lars Tjensvolds barn «Torvets Kaffehus» Vår sønn Ludvig Tobias (1858–1926) 293 Hans ekteskap: Elen Sofie Time og Amalie Tønnessen Emissærgjerning Ludvig Tobias og Amalies barn Vår datter Ane Dorthea (1864–1953) 329 Ekteskap med Ole Sivertsen i Durban, Sør-Afrika Tilbake til Stavanger i perioden 1900–1904 Ane Dorthea og Oles barn Vår sønn Søren Bertinius (1867–1945) 344 Emigrasjon til Amerika Ekteskap med Josefine Erlandsen Søren besøker Stavanger i 1913 Søren Bertinius og Josefines barn Vår datter Laura (1870–1938) 350 Laura og Lars Johan Lyngdal og deres barn Lauras barnebarn Åse forteller Vår sønn Johan Tobias (1873–1930) 375 Ekteskap med Gitlina Hommeland Overtakelse av Eiganesløkke C2, Stokkaveien 56 Byen kryper nærmere – han selger ut tomter Han selger alt og flytter til Tasta Johan Tobias og Gitlinas barn Hva skjedde videre med Eiganesløkken C2 – Stokkaveien 56? 382 Slekter gang – Minnemynten blinker 385 Vedlegg 387 Indeks 404

Minnemynten_1kolumne.indd 8

18.05.2020 16:48:11

PÅ GRAMSTADHAUGEN I 2019 – LITT BAKGRUNN «Mormor? Kan du fortelle om da du var liten, og om din mor og din mormor?» Vi sitter på Gramstadhaugen i Stavanger og ser utover byfjorden. «Ja, altså ikke om gamle dager da du var liten, men om gamle, gamle dager? Hvordan var det i Stavanger da?» Mine barnebarn bor i Bergen og er på besøk i min barndoms by. Jeg begynner å fortelle dem om familie og slekters gang. Her oppe på Gramstadhaugen har vi god oversikt. Jeg er født i Stavanger i 1955, og en av mine interesser er slektsgransking som jeg har holdt på med i snart 30 år. Mens jeg fortalte til mine barnebarn, innså jeg hvor mye informasjon jeg har om mange av de som bodde i Stavanger før meg, og jeg bestemte meg for å dele dette i en bok om min slekt i Stavanger, slekten fra Gramstad i Høiland. Slekten som kom til Stavanger omtrent 1820, som kjøpte tre av Eiganes-løkkene – generasjoner som slet og strevde som jordbrukere, sjømenn, vognmenn og bøkkere. Hverdagsmennesker og hverdagshelter som mange kan kjenne seg igjen i. Boken er ingen roman, men en dokumentar som jeg dramatiserer i enkeltopplevelser med fletting av hendelser i Stavangers historie. Boken inneholder også litt om andre Stavanger-familier med tilknytning til Gramstad-slekten. Flere av personene emigrerte bl.a. til Amerika, og jeg prøver også å beskrive hva som gjorde at de reiste og hvordan livene deres artet seg i det nye landet.

Innledning Tarald Svendsen Gramstad 1802–1882 og Malene Olsdatter Tjensvold (1803–1881) Flyttet til Eiganes i 1820 og kjøpte løkken C2 (Stokkaveien 56). Deres fire sønner med etterkommere – disse blir omtalt i «jeg-form»: Sven, skipper 1827–1898 gm Anne Cederstrøm – Til Amerika som gamle. Barn: Ingeborg og Anne Mathilde, Amerika. Ole, jordbruker/kjører, 1828–1902 gm Talette Eriksdatter Hauge, bosted dagens Dues vei. Barn: Tarald, Ingeborg Malene, Ole Teodor, Johanne – alle dro til Amerika. Tarald, jordbruker/kjører, 1831–1880 gm Grete Andreasdtr, bosted Gramstadhaugen. Barn: Mandius, overtok gården. Alfred, Theodora, Ingeborg og Marie dro til Amerika. Tre barn døde som små. 9

Minnemynten_1kolumne.indd 9

18.05.2020 16:48:11

Johan Tobias, jordbruker, 1834–1897 gm Ane Dorthea Olsen, bosted Stokkaveien. Barn: Tarald Olai og Søren dro til Amerika. Ane Dorthea dro til Durban i Sør Afrika. Malene, Ludvig, Laura og Johan Tobias ble igjen i Stavanger.

Minnemynten og smykket Den ligger trygt i hånden min. Jeg har vært oppe på loftet og hentet ned noen gamle bilder i en stor grå eske med gulnede prikker på. For barnebarna mine vil ikke bare ha slektens historie, men også konkrete, håndfaste holdepunkt. I esken ligger det en ny eske, den er ganske liten og unnselig. Det er mørkt på loftet, og jeg tar den lille esken med meg ned, heller varm kaffe i kruset mitt og setter meg ved kjøkkenbordet mens jeg forsiktig åpner den lille rødbrune esken. Minnemynten – to-kroningen i sølv! Mynten som ble laget i 1914 til minne om at det var 100 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Motivet er riksvåpenet som ruver over tretopper av bartrær på den ene siden og «Mor Norge» som skuer ut over sitt uavhengige land på den andre. Jeg husker at den var blank og fin en gang for lenge siden i min barndom, men nå er den upusset og ikke spesielt vakker. Jeg finner fram pussefillene og gnir den på begge sider til den blir skinnende blank igjen. Min minnemynt er mer enn en rund to-krone! Jeg erindrer den gang jeg var barn og min mor tok mynten fram for første gang! Hun forklarte historien bak mynten og la til: «Ser du, Bente, at den er smidd inn i en sølvnål som vi kan pynte oss med?» Jeg kikket nysgjerrig og syntes det så ut som om «Mor Norge» passet på og også støttet opp om motivene i nålen. «Den er vakker!» var det eneste jeg fikk fram. «Ja», sa mor,

Minnemynten_1kolumne.indd 10

18.05.2020 16:48:11

«Den er ikke bare vakker, men det er din morfar som har smidd denne nydelige nålen han har satt mynten inn i.» «Din far?» Jeg så inn i hennes brune øyne med mine brune. «Men var ikke han slepebåtfører? Kunne han sånt arbeid?» «Joda, far hadde vært gullsmedlærling hos Hellstrøm i sin ungdom. Han var flink med hendene, og du ser den nydelige inngraveringen han har smidd inn i nålen.» Tankene mine går tilbake til nåtiden, og jeg har helt glemt kaffen min – den er langsomt blitt kald. Blikket mitt vandrer fra detalj til detalj på nålen og jeg ser for meg en ung mann sitte bøyd over arbeidet mens han møysommelig banker og former dekorasjonene han ønsker å få fram. Jeg hører igjen mors ord fra mine unge år: Johan Tobias Tjensvold «Se her, Bente, min far ønsket å vise Stavanger by sin historie i nålen – ser du det?» Og jeg så det – klart og tydelig den gang som nå. Ved kjøkkenbordet tar jeg den nypussede nålen i hånden, snur og vender på den mens fingertuppene glir over motivene. Jammen tror jeg at mor hadde rett: Nålen viser den lille stuen til småbøndene, med sin ku gressende på bøen. Øverst ser vi fiske båter og andre seilskuter som var Stavangers livsnerve i veldig mange år. Videre viser nålen dampskipene som er på vei inn for å overta for seilskutene. Fabrikkene dukker også opp i byens landskap – i stor grad først som hermetikkfabrikker. Fingrene berører forsiktig nålen med alle sine detaljerte siseleringer. Jeg finner fram bildet av morfar, legger det ved siden av minnemynten og tankene går bakover i tid. Hvordan så egentlig Stavanger ut den gang før? Hvordan levde hverdagsmenneskene i Stavanger i gamle dager? Hva skjedde med mors slekt? Er det mulig for meg å beskrive med tekst noe av innholdet i minnemynten ut fra lokalhistorien og egen slekt? Jeg pusser nålen, så den skal skinne også for barnebarna mine – en minnemynt, et smykke som minner oss om gamle dager.

Minnemynten_1kolumne.indd 11

18.05.2020 16:48:12

Minnemynten_1kolumne.indd 12

18.05.2020 16:48:12

De første: Tarald og Malene

Begynnelsen – Tarald og Malene «Far’min Tarald, dokkors farfar, fortalte at det nesten bare va’ myr, lyng og mose på Eiganes då han kom her i 1820. Han sa og’ at tune’ te den egentlige Eiganesgården låg mydlå Breiavatnet og Vågen, blant a’ent der Kongsgård skole ligge’. Det va rektig nok for øve 1000 år sidå, og lenge før biskop Arne bygde bispeboli’en sin på 1200-tallet – bispeboli’en så’ Kongsgård seinare blei bygde’ på. Tenk at gården dengang strakte seg heilt fra by’n te Kalhammeren i nord og Mosvatne’ i vest! Det va’ sanneligt ein storgård. Han vett møje, far min og dokkors farfar.» Året er 1876 og far Johan Tobias, f. 1834, setter seg litt bedre til rette på det øverste, slitte trinnet på steintrammen på løkke C2, på Egenæs. Kveldssolen skinner like inn på ham med sitt gule og bleke kveldslys. Hans yngste sønn, oppkalt etter ham selv, ser vitebegjærlig på sin far. Johan Tobias junior på tre år må blunke med øynene fordi han får den lave solen rett i ansiktet, mens han sier: «Far, fortell’ mær!» Og far Johan Tobias forteller. Barna sitter musestille og lytter. De vil ikke for alt i verden ødelegge denne nydelige stunden. Det er ikke ofte at far tar seg tid til å fortelle. Johan Tobias Gramstads barn er: • Tarald Olai f. 1854 • Malene f. 1855 • Ludvig f. 1858 • Ane Dorthea f. 1864 • Søren f. 1867 • Laura f. 1870 • Johan Tobias f. 1873 • Tarald og Ludvig er matroser til sjøs i 1876.

Minnemynten_1kolumne.indd 13

18.05.2020 16:48:12

Det aller, aller beste barna vet, er når farfar prater om gamle dager, men det er ikke ofte det skjer. Farfar Tarald er ofte litt morsk og bestemt. Det er han som eier gården der de bor, han bor i huset ved siden av dem og de har både respekt og litt frykt for den store mannen. Ingen av barnebarna tør mase på ham eller be ham om noe. Han har en myndighet alle rundt ham tydelig kan se. Joda, han er snill nok, men han vil selv bestemme når det passer ham å fortelle historier til barnebarna sine. Alle vet at det ikke nytter å mase. Det er blitt høst 1876 på Eiganes, dagene er blitt kortere og skyggene lengre. Skumringstimen om ettermiddagen er kjedelig for barna, da hviler alle, de skal spare på stearinlyset og farfar sover gjerne i stolen sin.

Farfar forteller – en oktoberdag i 1876 En søndag i oktober, tar farfar Tarald de yngste barnebarna, Johan og Laura, i armkroken sin. Det øsregner ute og han tenner et lite lys som han setter på det runde bordet ved siden av divanen han sitter på. Søndag er helligdag på Gramstadgården. De har alle vært i Domkirken til gudstjeneste. Farmor Malene, farfar Tarald og barna som er hjemme, har spasert inn sammen. Selvsagt også barnas foreldre, Johan Tobias – han bruker bare navnet Tobias – og Ane Dorthea. Også Tobias og Anes datter Malene, som er tjenestepike hos skipsfører Mons Wiig i Øvre Strandgaten 60, har fri i dag og er hjemme sammen med familien. Alle sitter i stuen i besteklærne. Søndagen innebærer at alle skifter fra arbeidsklær til å og pynte seg i kirkeklær. De skal respektere Herrens hviledag ved å lese, synge, prate og bare være sammen. Barna får ikke gå ut og være sammen med andre barn, strikke og sy er synd. I tillegg har farmor Malle (som alle kaller henne) tydelig innprentet barnebarna at vasking av klær og golv nesten er en synd det ikke går an å få tilgivelse for. Her i huset ber de ganske mye. De ber for maten før de spiser, og de takker Gud for maten etter hvert måltid. Hver søndag, hvis de ikke går i kirken, leser farfar Tarald fra Bibelen, og farmor Malle ber høyt. Hun sier at alle må folde hendene og lukke øynene. I bønnen takker hun Vår Fader, og hun sier at Den onde må vike fra oss sånn at vi kan leve et liv i renhet, nøysomhet og flittig arbeid. Så – i denne skumringstimen på akkurat denne søndagen rigger altså farfar Tarald seg til.

Minnemynten_1kolumne.indd 14

18.05.2020 16:48:12

Han setter stokken med sølvbeslag mellom sine tynne bein, legger begge hendene oppå og myser litt med øynene. Han retter ryggen og se litt spent ut i kroppen. Barnebarna føler på seg at nå vil farfar fortelle noe som er viktig for ham. Øynene hans fester seg på golvuret som tikker tungt og stødig, blikket hans er målrettet. Så begynner han å prate: «Ti’å går så fort, barn. Så veldigt, veldigt fort. Eg syns ikkje de’ e’ lenge siå eg blei fydde, i året 1802, på gården Gramstad i Høiland. For meg virke de’ som om de va’ i går, men de’ e’ jo faktisk 74 år si’å. Eg e’ blitt ein gammale mann og dokkår har aldri våre på min barndoms gård. Men det e’ der navnet vårt komme fra. Derfor seie’ folk her i Stavanger at gården vår hette Gramstad-gården på Eiganes. Mine foreldre va’ Sven og Berte, og i 1820 kjypte di denne jorden herane så me bor på, løkke C2. Då va’ eg 18 år gammale. Det va’ ingen hus på eiendommen då, så me måtte bo andre plasser mens me bygde og rydda jordå.» Farfar Tarald trekker pusten og ser tankefullt ut av vinduet. Han løfter så tre år gamle Johan Tobias opp på sitt høyre kne og fortsetter: «Eg, mine brødre Niels og Andreas og syster mi, Elisabet, blei me’ mor og far då me flytta til Eiganes. Mor og far hadde hatt 10 ungar, men seks av di døde då di va’ små, fem jenter og ein gutt. Det var vanligt, den gong, at mange barn døde før di blei konfirmerte, mange døde òg av sygdommen kopper. Mor mi, u’ Berte, tok tabe’ av ungane sine veldigt tongt. Hu sørga øve di heila livet. Eg huske at hu tende et lys på det litla bordet i stuå kver jul. «Dette lyset ska’ skinna te’ minne om mine små barn som Herren passe på.» kviskra ‘u kvert år når hun tende det. Mor Berte blei både gla’e og redde då koppevaksinen blei vanlige. Den redda mange barn, og litlasyster mi, ‘u Elisabet fekk vaksinen fra kyr så hadde hatt kukopper. Kopper va’ ein voldigt smittsomme sygdom. Itte 10–12 dar fekk hu feber. Så fekk u’ raue flekker i pannå, og di breidde seg øve heile kroppen. Flekkene blei te’ store blerer me’ vatten i. Det e` disse blerene så kalles kopper. Itte kvert tørke’ koppene inn og etterlade’ dybe arr.» Søren, 10 år, sitter på golvet og spikker på et knivhåndtak. Når farfar stopper opp i fortellingen, sier han: «Så forferdeligt det må ver’ å mista så mange ongar. Men fremdeles e’ dår jo mange så dør av kopper. Koffor det?» Han ser spørrende på farfaren sin. Men farfar Tarald trekker på skuldrene,

Minnemynten_1kolumne.indd 15

18.05.2020 16:48:12

«Ikkje vett eg, men de’ kan jo henda atte ikkje adle har pengar nok te å betala for ein sådden vaksina. Då håbe’ di nok at ongane ikkje bler smitta.» «Mor mi, u’ Berte var gla’e for vaksinå, hu, men skeptiske te’ å vaksinera ongane sine. Gleden øve at det fantes någe så konne redda ongar fra å dø av kopper, blei vanskelige for henne og hennas gudstro. Hu’ trodde jo egentligt at koppene va’ ein plage så va’ sendt oss av Gud, og at den plagen sko’ me mennesker ta. Me’ sko ‘kje prøva å unndra oss denne straffen – for det va’ de’ de’ egentligt va’, en straff. Far min måtte øvetala na’ lenge for å få hu’ te å følla’ den nye vaksinasjonsforordningå, og la Elisabet vaksineras. Så fekk u’ Elisabet et risp i armen. Hu’ fekk smitte fra kuer, så hadde hatt kukopper, inn i rispet. Hun blei litt syge, men kom seg fort. Vaksinen hadde virka. Og mor va’ lykkelige.» Farfar Tarald stopper opp og ser tankefullt ut av vinduet. Det er som om minnene hans forsvinner langt, langt der ute. Men så rister han på hodet og kommer tilbake til oss «Men nå e’ me altså her på Eiganes, på ein nye gård og nytt land.» «Eg vil gjedna fortella dokkår om den stora udvandringå her fra Stavanger. Det skjedde lige itte at me hadde flytta her, i 1825. Dokker kjenne te’ kvekarane? De så meine dei ytre tingå så store ord, kjerker, lover og regler ikkje e’ viktige i gudstroen. Andaktane te’ kvekerane e’ tause og adle ber i stillhed.» «Stopp litt, farfar. Eg ska bare henta et teppe så du kan ha øve deg. Jeg kjenne’ at du litt kalde.» Malene reiser seg, legger litt ved i ovnen og kommer tilbake med teppet som hun dytter godt rundt farfar. «Nå kan du fortsetta, farfar. Du fortalte om kvekarane.» Hun setter seg ned på divanen. «Ja, sådden va’ de’. Dokkor ser atte kvekarane godtar ikkje vanlige reglar i samfunnet. Di nekte’ å betala både skole- og kjerkeskatt, og di nekte å vèr me’ i krig. Di tar bare av seg hatten når de ber og de løfte’ aldri hatten for mennesker, uansett om di e’ rige eller fattige.» Kvinnfolkå bruge ikkje smykker og klenå e’ laga av ufarga ull. Di bruge ikkje di’ vanlige navnene på ugedagene, for di’ stamme’ fra hedenske navn. Di nevne’ dagene ved tall, den fyste, andre, tre’je dag osv. De’ samme med månedene. Dette føre’ te møje go’e nestekjærlighed samtidig som myndighedene i byen bler fornærma.» Farfar Tarald stopper opp, fukter leppene og drikker en tår med kaffe. Så reiser han seg, støtter seg på stokken, strekker på seg og rusler langsomt ut gjennom døren.

Minnemynten_1kolumne.indd 16

18.05.2020 16:48:12

Vi ser på hverandre. Hvordan kan han går ut nå når det er så spennende? Hva med kvekerne? Hva skjedde? Tobias sitter med nesen flatt imot vinduet og etter en liten stund utbryter han: «Farfar komme’ tebagers igjen. Han har bare våre på litlahuse’.» Vi ler alle sammen men tier raskt når døren åpner seg. Farfar Tarald lukker seg stille inn i stuen, setter seg på divanen og fortsetter: «Kvekerane nekta og militertjeneste. Då blei di arresterte. Di nekta og å la ongane bli konfirmerte.

Tenk det! Og hèr i landet e’ dårr lover om at du må vera konfirmerte for å få lov te’ å vera militær og te’ å gifta deg. Itte kvert blei det svert vanskeligt for mange her, både kvekere og andre troande. Te’ sist så di seg om itte ein udvei for å komma vekk fra folkå som, for di, føltes å måtte bøya seg for ein norsk tvangsreligion.» «Tanken på å emigrera te Amerika for der å konne ha si eigå tro uden innblanding fra andre slo rod blant både blant kvekerane og andre kristne her i Stavanger. Kleng Peerson bestemde seg for t’ hjelpa di. Han ga beskje’ om at di måtte finna ein passande seilskude te’ reisen øve have’. Syv famelier klarte å skaffa nok pengar te å kjøba jektå RESTAURATION i Egersund og deriblant va der og ein kvekarfamelie. 52 mennesker seilte ud fra Stavanger i juli 1825. De’ blei ein lange reise, og ikkje før i oktober kom de fram til Nju’ Jok’. De’ e’ den RESTAURATION – maleri av Eivind Nielsen stysste byen i Amerika!» Farfar Tarald ser på Malene. «Du Malene, så e’ eldst hèr, du vett vel kem Hertervigfamelien i Sandvigå è? Han derre bøkkeren me’ sønnen, Lars, så male malerier. De e’ kvekarar. Dokker har vel sitt at de bruge kler uden farge på og at de ikkje har någe pynt verken på seg sjøl eller i heimen. Ja, han sønnen går det visst ikkje så bra med. Han e’ visst syge. Han har fått ein sygdom i håve og tjene litt på å gå rondt å saga ved for folk. Men eg har sitt någe av de’ han har malt. Dårr e’ et fantastisk lys i de maleriene.

Minnemynten_1kolumne.indd 17

18.05.2020 16:48:12

Flytting fra Høiland

«Ja, eg ser’an ofte når eg går ner’jønå mod Vågen. Han går meste allti’ å skrible på någe.» Malene ser på farfaren sin. Denne famelien flytta te Stavanger for atte di blei plagte så møje i Tysver der di kom fra. Dèr tålte ikke prest og lensmann kvekarar. Men di flytta itte at RESTAURATION hadde reist øve te Amerika. Alligavel tror eg di føle at di har det bere her enn i Tysver.» «Så har eg hørrt at kapteinen på «Restauration» blei satt i fengsel og måtte betala ein utroligt store bod forde atte skudå egentligt va’ for lidå te å frakta så mange mennesker. Ikkje vett eg om det e’ sant, men eg har i alle fall hørrt det.» Laura, 16 år, satt med store øyne. Hånden som hadde holdt om Johan Tobias, var nå falt ned. «Ja, men, kom kapteinen i fengsel? Han klarte jo å hjelpa adle di menneskene. I kjerkå lere’ me om nestekjærlighet, om å ta vare på kverandre. Reisen øve va’ jo gått heilt fint. Og så ska ‘an seddas i fengsel? Det rime ikkje i det heile tatt.» Laura ser seg fortørnet rundt. Farfar Tarald sier lavt: «Nå må du ikkje bli så ivrige, Laura. Jenter ska’ holda seg rolige og ikkje meine någe om di så styre’ – verken i vårt land eller andre land.» Laura blir flau og senker blikket. Lille Johan Tobias snur seg mot henne, ser på henne og gir henne en klem: «Ikkje ver lei deg, Laura. Eg e’ gla’ i deg, eg.» Hun må smile og holder ham godt fast mens hun sier: «Og eg e’ veldigt gla’ i deg, din trolle-Tobias.» «Som sagt, så vett eg ikkje om alt e’ sant,» fortsetter farfar Tarald. «Eg har bare hørrt andre lese brev di har fått fra di så har reist. Selv va’ eg inne i byen med robåden vår og såg skibe’ når det dro. Det var så tungt lasta at det måtte ha flærne førebåder som rodde det udover vågen te’ det kom såpass langt ud at det konne sedda seil. Det va’ mange småbåder så fulgte RESTAURATION udøve den dagen.»

Fra Gramstad i Høiland, til Eiganes og Christianslyst Farfar Tarald tar en god og lang pause. Det ser ut som om han ser tomt ut i luften. Men vi vet at han ofte tenker hardt når han ser sånn ut. «Det varte ikkje lenge før brødre mine, Niels og Andreas, flytta ud fra vårt nye hjem her på Eiganes. De flytta begge til Christianslyst i Hetland. Apoteker Zetlits va’ dø’, og di fekk kjøba deler av gården (gnr. 20) i 1828. Eiendommen strakte seg heilt ner te Gandsfjorden,» fortsetter farfar og ser på oss igjen.

Minnemynten_1kolumne.indd 18

18.05.2020 16:48:12

Han ser hver av oss inn i øynene: «Så dette må dokkår huska, mine barnebarn, atte dokkår har slektninger både på Christianslyst og i Sandvigå. Dokkår huske kanskje ikkje at dokkår har troffe’ di, men me va på besøg der ude for mange år siå, og blod e’ tykkare enn vatn. Det e’ godt å veda at dokkår har di.» Farfar Tarald ser tankefullt ut av vinduet mens han stryker fingrene gjennom det glatte, grå håret sitt. «Og så gifta jo bror min, ‘an Niels seg med verdens nest sødaste jenta, nemligt farmor Malle si søster, Anna fra Nere Tjensvold. Så her er dokkår dobbelt i slekt.» Farfar Tarald skraper med stokken i golvet. «Systerå mi, ‘u Elisabet, huske’ dokkkår henne? Hu så fekk koppevaksinen?» Malene, som den eldste av de lyttende barnebarna tenker seg om. Hun er tross alt snart 21 år og bør jo erindre litt mer enn de andre. Etter litt tankespinn husker hun at familien har vært på besøk i byen hos noen slektninger, og sier lavt: «Ja, eg tror atte eg huske’ nårr. E' de' hu så bor på Sølvberge'? Og e’ gifte med handelsmann Tørres Jørgensen? E’ de’ hu’ så bor i de sama huse’ så optikus Peder Cederstrøm på Sølvbjerget? Er det hennår?» Farfar Tarald bekrefter at dette er den riktige familien. «De e’ rektigt! Og tante Anna, så e’ gifte me onkel Sven neri Brønngadå e’ jo systerå te’ optikusen. Det er viktigt og godt å veda om sine slektninger. Husk dette, dokkår flotte barnebarn.» Han er gammel nå, farfar Tarald. Han holder hendene rundt spaserstokken og ser ned på sølvskaftet. Stokken er han blitt helt avhengig av, og han må ha den med seg over alt. Nå har den stått inntil divanen som de sitter på. Barnebarn ser på hverandre når farfar stopper opp, er han blitt sliten av å fortelle? De tør ikke bryte stillheten, for de vet at da kan dette gode og nære øyeblikket være over. De venter …

Minnemynten_1kolumne.indd 19

18.05.2020 16:48:12

Farfar forteller mer «Har eg fortalt dokkår kordan eg møtte farmor Malle?» spør han plutselig. Vi har nok hørt det før, men våger ikke å forstyrre farfars tanker. «Nei», hvisker Laura spent, «Kan du fortella?» «Jo, dokkår skjynne’ de’», smiler farfar mens han kikker inn på kjøkkenet der farmor er begynt å male kaffebønner. «Far min var ein del samen med Johannes Olsen på nere Tjensvold. Blant annet fiska begge to ørret i Stokkavatnet. Eg huske far min fikk ein diger rusk av ein ørret – 11 kg va ‘an. Han strevde veldigt med å få ‘an opp. Johannes holdt på å sedda garn og kom med ein gang springande då han skjønte ka’ far holdt på med. Han hjalp te me’ kleppen og samen fekk de ørreten opp.» Tarald Gramstad (mars 1802–20.06.1882. «Johannes og hans famelie bler inviterte’ på midMalene Tjensvold (september 1803–10.03.1881) dag på denne ørreten. Døtrene Malene og Anna Eier: Familien var og me’ i besøget. Me va’ begge litt øve 20 år, og eg likte denne litla, hyggelige Malene så virka så snille og go’e. Så b’jynde me å treffas litt i ledige stunder, og me likte kverandre svert så godt. Da Malene fortalte meg at hu’ trodde hu’ va’ blitt svanger, måtte me bare skynt’oss å gifta oss før adle konne se det. Någen måneder itte bryllupet, blei dokkors onkel Sven født (i 1827).» Han kikker forsiktig på farmor Malene som dekker bordet, smiler, legger sin store hånd over hennes og klemmer den forsiktig. «Niels og Anna gifte’ seg någen år seinare. Det var de som kjypte Christianslyst og nå bor der, så eg fortalde om tidligare.» Farfar viser seg å være i godlage denne dagen. Nå forteller han videre om hvordan området på Eiganes fikk alle løkkene som etter hvert ble solgt. «For øve 100 år siå, bestemde nemlig byfogden i Stavanger at ekseserplassen på Eiganes sko udstykkas i løkker så’ va’ passeligt store for ein bonde ved by’n, så de’ hette’. Løkkene blei auksjonerte bort te’ di som betalte mest, og så sko di betala ein årlige avgift te bykassen. Di forplikta seg og te å dyrka, å grøfta, å sedd’opp gjerder og bygga veier.

Minnemynten_1kolumne.indd 20

18.05.2020 16:48:12

Eiganes besto den gang av øde lyngmark med møje stein og va’kje lett å rydda. Ein betingelse for festeavtalene va’ at adle måtte laga steingarder rondt løkkene sine med stein fra markå itte kvert så di rydda og dyrka. Itte ein leietid på 30–40 år sko løkkene falla tebagers te byen for så å bli auksjonerte bort på nytt.» «Men dette blei jo ein dårlige og lide tilfredsstillande ordning for adle di så hadde rydda og bygd. Så bestemmelsen måtte snart forandras på. Kem ville rydda og dyrka, betala festeavgift og så gi alt tebagers til byen? Nei, itte kvert så bøndene brukte både tid og penger på løkkene sine, blei de’ mer og mer urimeligt at områdene sko leveras tebagers. Flærne hadde og bygd hus så de bodde i, og fjøs te dyrene. Allerede i 1809 va’ 24 av løkkene solgt. Og far min kjøpte løkke C2 i 1820. Sjøl’ kjypte eg løkke G3 i 1835 og D4 i 1855. Fra då av hadde eg adle di tri løkkene. Di låg jo ikkje heilt ve’ siå av kverandre, men eg brukte di te’ både å dyrka på, og te å holda dyrene mine på i begynnelsen. Så fekk to av sønnane mine, bruga di andre løkkene mens eg holdt meg her på C2 der de’ nå hette Stokkeveien. I 1866 blei byen udvida, og Egenæs gjekk øve fra å hørra te’ Hetland kommune, te’ å hørra te’ Stavanger kommune.» Malene bryter inn: «Ja, nå snakke du om onkel Ole og onkel Tarald, ikkje sant farfar? Di’ har jo G3 og D4 nå?» Malene ser spørrende på ham. «Jodå, Malenå mi. Dokkors onkel Ole fekk bruga G3 og onkel Tarald fekk bruka D4.» «Malle og eg slo oss så ner her på denne løkken samen med far min. De’ blei nå te at eg fortsatte å driva gården samen med han. Me har jo heile tidå hatt både hest, kyr og høns. Ja, ein gris og i någen år. I tillegg dyrka me poteter og grønnsager akkorat så’ dokkårs far gjørr nå.» Blikket til farfar glir igjen ut av vinduet, og vi kan se at han kikker på den svarte potetåkeren som ligger tom etter at vi har høstet alle potetene og brent potetgresset. Farmor Malle har servert kaffe og serinakaker og vi setter oss alle til bordet og ber for maten. Fortellerøyeblikket til farfar er borte, men det varte lenge denne gangen, og vi håper vi får høre mer en annen skumringstime.

Brannen på Holmen og i Østervåg i 1860 Farfars fortellersøndag i 1876 er over og jeg, barnebarnet Malene på 21 år, rusler nedover bakkene mot Øvre Strandgate 60 til min tjenestepost. Kvelden er i ferd med å forsvinne inn i natten. Det er stjerneklart og månen titter fram og gir meg lys. Jeg vandrer i mine egne tanker, i min egen verden. Der er det godt å være nå. Farfars historie har gjort inntrykk.

Minnemynten_1kolumne.indd 21

18.05.2020 16:48:12

«Eg tenke’ at eg må prøva å huske det farfar har fortalt sånn at eg kan fortella de’ igjen til mine barn og barnebarn. – Hvis eg eingang får någen, då.» Malene lar tankene spinne videre. Hva husker hun av sitt liv hittil? De har hatt det trygt og godt på gården, de har hatt mange å være sammen med, men de måtte også trå til og hjelpe med å melke, vaske, hente vann fra brønnen, kløyve ved, ta opp poteter og enda mye mer. Ja, det har vært tungt arbeid i nesten hver ledige time fra de var ganske små. Hun husker godt den forferdelig brannen. Da var hun vel 4 år gammel. Den sitter som spikret i minnet hennes selv om det ikke var hjemmet hennes eller bygninger i nærheten som brant. Nei det brant inne i selv byen, i Østervåg og på Holmen. Men det ble veldig mye bråk hjemme den natten i mars 1860. De var flere familier som bodde på gården og faren leide ut værelser og bygninger. Det aldeles nye Valbergtårnet varslet med kanonskudd og Valbergtårnet. Domkirkens klokker kimte og kimte. Da hun våknet av Foto: Bente Borgen støyen, så hun de store, gule flammene slikke opp mot himmelen. Både far Tobias og flere på gården gjorde seg klare til å ro over Vågen med båtene sine for å hjelpe til med brannstiger, økser og spann. Den sterke vinden fra sør gjorde at ilden spredte seg fort og snart sto nesten hele Holmen i lys lue. Slukkeutstyret var dårlig, brannbrønnene gikk tomme og mange av slukkemannskapene måtte etter hvert redde seg selv fra de ustyrlige flammene som stadig spredte seg hurtig på grunn av den økende vinden. 250 hus brant ned og nesten 2000 personer mistet sine hjem. I panikken som ble utløst av denne meningsløse hendelsen, sto folk på for å redde mest mulig av sitt kjære innbo og inventar. Kjøpmenn og butikkeiere hadde det nok verre enn andre. De ville miste hele sin levevei hvis flammene fikk tak i utstyr og varer på lagrene. Derfor arbeidet de på spreng for å få tømt alt og få varene ut på gatene. Fra vinduer og dører ble private utstyr og møbler kastet og båret ut på gatene. Men ofte kom det ikke videre – flammene slukte det raskt og brutalt. Likevel og heldigvis var det noe som ble reddet. Breiavatnet var fremdeles dekket av is, og etter hvert utover natten ble det islagte vannet fyllt opp med hauger av innbo og utstyr. Også husdyr måtte reddes, de fleste ble ført opp til Nytorvet. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt i brannen. Malene grøsser når hun tenker på det. Som fire-åring skjønte hun ikke omfanget av det hun så. Hun ble bare så veldig skremt og redd. Redd på grunn av flammene som lyste gulrødt opp i natte 22

Minnemynten_1kolumne.indd 22

18.05.2020 16:48:12

bente borgen

minnemynten er boken om Gramstadslekten, som kom til Stavanger

minnemynten blinker i solen.

ISBN 978-82-300-2043-2

www.kolofon.no

Minnemynten_hardcover_choice.indd All Pages

minnemynten

Bente Borgen

tidlig på 1800-tallet, slo seg ned på tre av løkkene på Eiganes, drev gårdsbruk der, forgrenet seg og spredte seg gjennom generasjoner med arbeid i byen, på havet og i Amerika.

minnemynten en familiehistorie fra stavanger 09.05.2020 10:21:20